...det er hvem som tar deg i mot, og om du lander riktig.
Jeg har ustabile dager. Dager med minutter så gode at jeg vil gråte, og timer av dager som er så smertefulle at jeg tenker jeg ikke holder det ut. Det er sort og hvitt for det meste, med andre ord få farger i mellom.
Heldigvis er det det samme dyktige teamet som følger meg opp. De er der, tar meg i mot med åpne armer når verden vrenger vrangsiden ut, tørker tårene mine og hjelper meg opp på beina igjen. Takket være de tåler jeg å ha de kraftige nedturene, for midt i smerten er det festet en trygghet: Jeg trenger ikke stå alene i kampen, med mindre jeg velger det selv.
Sisr fredag var jeg ute å gikk en lang tur for første gang på en evighet. Angsten min hindrer meg i å gå lenger enn rundt husene her hjemme. Angsten min tar tak i meg om jeg skal lenger enn et par kilometer.
Det var sol, jeg passet en hund, det var skyfri vinterhimmel og jeg ville ut, virkelig ut, vekk fra huset mitt. Og så gikk vi, jeg og hunden.
Jordene lå med urørt snø rundt meg, fuglene snakket livlig seg i mellom, hunden med halen rett til værs og jeg med lette, uredde skritt som førte meg gjennom landskapet.
Er dette hverdag?
Kan det virkelig være så nydelig å bare være til på en helt vanlig dag?
Er det slik jeg kan få det om jeg blir frisk?
Jeg håper jeg får beholde de gode følelsene litt, bare en liten stund.
Livet der og da var så vakkert at jeg ikke ville hjem igjen, jeg ville ikke inn. Jeg ville være ute i den friske luften, i den glitrende snøen og den varmende solen. Så jeg og hunden tok en avstikker for at turen hjem skulle bli enda lenger. Gud, hvor nydelig det var. Gud, hvor fantastisk det var å føle meg fri, ikke fanget av angst inne i huset mitt. Jeg var ute, jeg kunne løpe eller vandre, jeg kunne gå helt fritt uten vegger som stoppet meg og angst som ville drepe meg. Jeg var, der og da, bare så veldig fri, og den følelsen skal jeg for alt det er verdt ikke glemme. Den følelsen skal jeg en gang nå igjen.
Da vi var hjemme satt jeg hunden i bånd, kledde av meg noen varme plagg og satt meg ut på trappen. Jeg tok en røyk og bare så rundt meg, jeg så med nye øyne. Kanskje var det der og da et par friske øyne, et øyeblikk av normalitet og friskhet? Hunden var fornøyd, hele kroppen hennes viste meg det, og jeg var fornøyd, tilfreds, ikke fanget i smerte, ikke fanget i angst. Jeg strevde for å holde tårene unna, de presset så på.
Det var ikke tårer av tristhet eller fortvilelse, det var tårer av glede. Følelsen jeg satt med der og da, følelsen av å ha det bra er så veldig sjelden for meg å oppleve og det ble bare så inderlig sterkt for meg, å ha det bra.
Jeg takket Gud, Allah, himmel og jord og det som ellers takkes kan for at jeg fikk oppleve, erfare og kjenne på så rolige og gode følelser. Jeg takket meg selv for at jeg lot de gode følelsene få ta plass i hele meg og jeg takket livet for at jeg fortsatt er her, for det skulle jeg kanskje ikke vært. Jeg har bare hatt flaks.
