Fortiden i hagen.

Vi sitter ute i sola, jeg kusine S og fetter J. Vi drikker kaffe, snakker om babyen kusine S bærer i magen sin og ler av den lille hunden som hopper rundt oss. Dagen er fin. Jeg er urolig og angstfylt inne i meg, men dagen er fortsatt fin.

Det hugger til å magen min, hjertet mitt pumper og slår så hardt det bare kan. Jeg klarer ikke smile eller le, jeg klarer ikke gråte eller si noe. Det blir bare et salig kaos inne i meg, langt inne i meg settes fortiden i gang igjen.

Min onkel, faren til kusine S, jobber i ambulansen, og han kom sammen med to medarbeidere innom her for å hilse på datteren sin, niesen og nevøen sin. Det var bare et lite besøk, et hyggelig "hei". Men de hadde gule og røde klær på seg. De hadde store selvlysende bokstaver på ryggen med "sykehus". De hadde sorte sko og radio festet i beltet. De var på jobb, på vakt og de kom innom for å hilse på oss.

Så hva skjedde, hvorfor befant jeg meg plutselig i fortiden, hvorfor reagerte kroppen min med redsel og trangen til å flykte? Hvorfor følte jeg for å skrattle eller gråte i usikkerhet?

Jeg har blitt hentet i ambulanse veldig mange ganger. Jeg har prøvd å ta livet mitt veldig mange ganger. Jeg husker sirener, blålys, setninger som "nå skal du få hjelp" eller "vi skal ikke la deg dø". Jeg husker oksygenmasker, hender som holder i mine og så husker jeg også ingenting av mange av gangene fordi jeg har vært bevisstløs. Jeg kan enda kjenne følelsene av å bli trillet på en båre inn i ambulansen, og jeg kan enda kjenne det hvite sengetøyet gnisse mot naken hud.

Ambulansen har mang en gang kjørt inn i gården her for å hente meg. Det har vært både for å hjelpe til med tvangsinnleggelse, lappe sammen selvlagde kutt i armer og bein, eller for å få meg til sykehus og behandling i hu og hast.

Denne dagen skulle de ikke hente meg, det var ikke en gang jeg som var grunnen til at de kom. Det var kusine S som var deres mål, for å be henne hjelpe til med støvsuging. De skulle ikke true meg med politi og håndjern, de skulle ikke stroppe meg fast til en båre for å kjøre meg vekk. De skulle ikke tørke blodet mitt og de skulle ikke tvinge meg til å leve. Det var ikke jeg som var målet, men jeg ble likevel så redd.

Jeg tenkte på naboene, på huseierne. Hva trodde de nå, når tre mennesker fra ambulansen gikk inn i gården?  Ventet de seg et kaos igjen? Tenkte de at det hadde klikket for meg igjen? Tenkte de jeg ville ta livet mitt igjen? Jeg, som har blitt så glad i livet skulle da ikke ta livet av meg, men jeg tror jeg døde litt i det jeg satt der med tre autoritære mennesker fra sykehuset og ambulansen.

Det er over nå, Farger. Det er over. Du skal slippe å bli hentet i ambulanse mer, for du har kommet lenger, og blir du hentet av de igjen er det ikke selvforskyldt. Du vil ikke lenger dø, du skader deg heller ikke lenger. Du er nokså stabil og du er ved dine fulle fem. Det er over nå Farger, du ble bare skremt.

Jeg skal passe på deg, Farger.

Han er øm, varsom og snill. Sier vakre ord til meg, stryker meg over armen og sier jeg er nydelig med eller uten arr. Hvisker stille at det er fint å være sammen med meg. Jeg stryker han over kinnet, kysser han og sier det samme til han. Det er så fint, å bare være i samme rom, å sitte i en trygg og varm armkrok. Alt er fint.

Jeg stivner, fryser til is og kjenner en tsunami av minner fra fortiden skylle inn over meg. Jeg klarer ikke å stoppe det, noe har minnet meg på det jeg opplevde som liten jente. Noe vil hjemsøke meg akkurat nå som det var så trygt og godt og plutselig står jeg midt på gulvet og kjenner grunnen under meg gynge ustødig.

"Hva er det, Farger?"
"Er du redd?"
"....Ja..."
"Klarer du å sette ord på det?"
"...Nei..."

Han tar de sterke armene sine rundt meg, står der stille med meg og holder meg i et fast og trygt grep. Han stryker meg gjennom håret, over ryggen, over kinnet og sier

"Jeg skal passe på deg, Farger, jeg skal passe på deg".

T<3 Jeg setter så pris på deg. Ikke gi meg opp. Ikke bli redd for meg. Ikke dra fra meg nå som jeg nettopp er begynt å bli glad i deg. Ikke sår meg T<3, ikke dra fra meg nå.

Beltesengen.

Jeg ligger der, i sengen og ser film. Jeg venter en telefon jeg gruer meg litt for og prøver å få tankene over på noe annet gjennom bildene som ruller over skjermen. Jeg er nokså rolig og følger nøye med på filmens budskap og historie. Det er godt, å ligge slik i sengen på kvelden og se film.

google.com

Det ruller en scene frem og noe i meg fryser til is. Noe i meg reagerer noe veldig på det jeg ser, og jeg skjønner ikke hvorfor. Hva skjedde, hvorfor ble jeg så overmannet av tårer som vil ut, av skjelvende hender og hurtig pust? Jeg føler meg med ett desperat, fanget, livredd og forvirret.

google.com

Det var ikke blodet fra de små guttene som ble drept jeg reagerte så veldig på. Det var ikke arrogansen til politiet, ei heller morens vanvittige sorg og fortvilelse. Det var å se at en pasient ble lagt i belter som veltet verden min over til noe helt annet enn det den i utgangspunktet var denne kvelden. 

Å se henne bli slept gjennom gangene, å høre hylene, å se beltene bli festet rundt kroppen mens hun ligger der desperat og helt, helt fanget. Det var det jeg reagerte så uventet på. Jeg trodde ikke jeg gjorde noe av den slags.

google.com

Jeg lå aldri mangfoldige timer i beltesengen av gangen, men jeg ble lagt i den mange ganger. Jeg mistet kontrollen, de tok over kontrollen for meg. Jeg ble slept gjennom gangene, båret og slengt i sengen. Jeg ble hylende reimet fast til sengen, og så roet det seg som regel etter en time eller så.

Jeg skulle så inderlig ønske jeg ikke har opplevd alt det jeg har opplevd. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg ikke husket alt jeg husker fra de ti årene jeg har vært pasient i psykiatrien. Av og til, ganske ofte, vil jeg bare glemme, fortrenge og ikke vite av historien min. Journalen min veier rundt tolv tusen gram, minnene fra tiden journalen beskriver er langt tyngre å bære.

9000 gram med historie.

I gjennomsøk av hundrevis og kilovis av papirer fra min sykehistorie finner jeg at det ligger til grunne intet mindre enn 17 diagnoser fra sekstens års alder, frem til nå. Det er blitt utprøvd ca 10 medikamenter og jeg har vært innlagt rundt 30-40 ganger.
Da skal det også nevnes at jeg mangler papirer fra ca tre-fire innleggelser og de fleste polikliniske notater som sikkert også har satt sine diagnoser og brukt sine medikamenter.

Men en grundig og langvarig utredning er ikke lett å få. Jeg har bedt om det, og innleggelsene har vart i ca tre uker hver gang, da med to til tre samtaler med behandler som skal stille diagnose. Er det nok til å utrede meg, å virkelig ta en grundig utredning?

Å lese papirene setter det hele i perspektiv: Jeg strever med ca like mye nå som jeg strevde med da jeg kom inn i psykiatrien som sekstenåring. Noen synlige symptomer er borte etter lang tids jobbing, heldigvis, ellers har mye tiltatt og blitt verre. Jeg leser en lite oppløftende historie, og hele historien vil jeg i grunn ikke dele med noen i dette universet.
Jeg har ledd høyt av min egen galskap, rynket pannen i frustrasjon over lese hvor misforstått jeg tidvis var og tatt pauser fordi jeg ikke orker å ta inn over meg sørgelige fakta. Det hele er en selvoppfunnet egenforskning for å prøve å finne noen svar, noen linker i meg selv. Det går helt fint å lese det, men det er også fint å ta pauser fra det og heller gjøre noe morsomt og givende.

Jeg kan bare ikke gi meg ikke før noen sier seg villig til å finne ut av det med meg, på den riktige måten. Noen som vet om et sted eller et menneske som tar på seg den slags oppgaver?

Jeg har noen kilo med papirer igjen...So long!

Livet...

...er så som så, opp og ned, litt av hvert.

Jeg strever fortsatt, men det vet dere fra før av =).

Det er mye sorg i denne kroppen. Sorgen over livet som ikke ble slik jeg drømte om da jeg startet tenårene mine. Og jeg klarer ikke å la være å tenke på hvor jeg ville vært i dag om jeg ikke ble syk. Hvilken utdannelse ville jeg tatt? Hvilken jobb ville jeg hatt? Hadde jeg hatt kjæreste? Ville jeg vært mor innen nå? Hvor ville jeg vært i livet, hvordan ville jeg levd? Jeg klarer ikke fri meg fra den bitre tanken over alt som gikk så galt.

Hvorfor meg?

Hva gjorde jeg så galt?

Hvorfor kunne jeg ikke fått det godt når jeg allerede som liten og i oppveksten opplevde dritt?

Jeg har mange drømmer, svært få av de settes ut til livet. Jeg ønsker meg mye men får til lite, jeg lengter meg vekk fra dette men blir værende i mitt eget sorte hull som tidvis slipper inn glimt av lys. Frykten er at dette aldri vil komme til å gi seg, at jeg aldri vil kunne leve uten det sorte hullet av sorg, at jeg aldri vil slippe fri fra smerten i meg, angsten i meg.

Jeg skal ut av dette!

Men alt er ikke bare fælt, tvert i mot. Det er mye i livet mitt som jeg er svært takknemlig for, mye som er positivt og bra. Og selv om jeg ikke lever som de fleste andre gjør, lever jeg likevel bedre enn hva mange andre syke gjør. Takk og pris for familie og venner, for håpet og troen, takk og pris for at jeg faktisk lever.

Noe har skjedd i for hold til angsten. Den har begynt å slippe litt av taket den har hatt over meg. Jeg har gått fra å være fullstendig isolert til å tørre å våge meg mer ut. Jeg tenkte på det i går da jeg og en venninne dro for å ta solarium, tenkte på at om dette hadde vært noen måneder tidligere så hadde jeg mest sannsynlig ikke blitt med i det hele tatt, i alle fall ikke før jeg hadde tatt en høy dose av angstdempende medisiner. 

Jeg har gått ned i dose på angstdempende/beroligende medisiner. Nå kjenner jeg angsten selv om jeg tar medisinen, men den tar toppen slik at jeg kan slippe unna de verste anfallene. Det er en stor seier at jeg har trappet ned i dose, for tidvis har dosen vært langt over det som har vært forskrevet og sunt. Nå tar jeg ikke mer enn det jeg skal, og ofte tar jeg ingen ting, fordi jeg vil klare det selv, med angsten på slep.

Jeg kan huske følelsen av hvordan det var. Sløret, tåken som omringet meg. Hvordan jeg slepet meg selv over gulvene, hvordan jeg tørket såre tårer, hvordan jeg lå på baderomsgulvet og pustet meg gjennom anfall på anfall av angst og desperasjon. Hylene jeg gjemte i hendene mine, hulkene jeg begravde i hendene mine. Jeg husker det så godt, og jeg er livredd for å få det slik igjen. 

Jeg kan huske jeg var inkontinent. Tenk det, jeg var så redd at jeg daglig ikke klarte å holde igjen min egen urin. Tenk bare på skammen det fulgte med seg, tjuefem år gammel og inkontinent. Sistnevnte har ordnet seg, jeg har fått kontroll over lekkasjer og faenskapet det førte med seg. Det tok tid og mye trening, og det klarte jeg helt, helt alene. Jeg var selvsagt for skamfull til å si i fra til helsevesenet om min inkontinens.

Jeg ville ikke på besøk til venner, jeg dro aldri i butikker, jeg gruet meg for å hente posten i dagslys, jeg fikk angst om jeg så noen utenfor vinduet som vandret i hagen. Jeg turte ikke snakke høyt, jeg rødmet bare noen snakket til meg, et lite hei bare og jeg var så livredd for rødmen at jeg holdt helt, helt kjeft for å slippe unna det som mest sannsynlig skyldtest en enorm skam over å være meg. Slik var livet mitt, lenge.

Noe har skjedd, tross kortvarige innleggelser har noen skjedd. Jeg har klart å ta til meg hjelpen de har villet gi og jeg har jobbet hardt selv for å forandre på tanker og gamle vaner. Jeg har prøvd og på sett og vis lykkes litt også. Veien videre er ikke mildere enn den har vært, jeg vet det. Men om jeg bare kan få riktig og langvarig hjelp så vil dette kunne gå bra. Jeg tror jeg kan bli ganske bra og fri fra angsten, selv om den ligger genetisk i meg og selv om jeg har hatt den i elleve år, jeg tror jeg kan bli fri, bare jeg jobber mye og riktig.

Mars 2010.

Jeg drar en tur innom bestemor og bestefar, som jeg er så glad i og som jeg liker å være hos og med. 

Jeg taklet det ikke. 

Istedenfor å sitte i sofaen med dem og mamma, satt jeg meg på dørkarmen ute i sola. Gjemt, ikke så synlig. Bestemor spurte om jeg hadde spist, hun vet nemlig at jeg sliter med mat nå. Jeg svarte et ærlig nei. Og så ble det tomatsuppe. Jeg sa jeg ikke ville ha, at jeg skulle spise hjemme. Bestemor tok en sjefsavgjørelse om at jeg skulle spise opp tallerkenen min med suppe og egg. ”Okei, da” sa jeg og tok i mot, og spiste opp. Jeg ville ikke sitte inne, jeg ville sitte på dørkarmen. Mamma sa på spøk at det var fordi jeg kunne helle suppa gjennom verandaen. Jeg lo tilbake, for jeg syns det var morsomt. Tanken hadde slått meg fra før. 

I magen ligger suppen og uroen hyler at jeg har gjort noe feil. 

Jeg viser stolt som et lite barn en tom tallerken til bestemor og sier takk for maten. ”Så flink jente” sier bestemor og smiler. Og så setter jeg meg på dørkarmen igjen, bort fra de. Aller mest vil jeg bort fra meg selv.

Mars 2011

Jeg går ut fra rommet mitt og ut til vaktrommet. Borte, sier jeg med flat og svak stemme. De sier jeg skal sette meg der med de. Vær med oss, vær her og nå. Jeg prøver, men er allerede forsvunnet inn i noe jeg ikke vet hva er. 

Jeg vet jeg er mimikkløs, jeg vet jeg muligens sikler og jeg vet jeg er helt slapp i kroppen. Likevel er jeg bevisst, hører hva som blir sagt og ønsker så inderlig å følge det de råder meg til, å puste ordentlig, å se på de. Det er bare det at jeg ikke får det til. Jeg er ikke tilstede, på en måte.

Har du spist ? Spør de meg. Jeg får frem et svakt, ja.

Det konkluderes med at jeg ikke har spist på mange timer og at det første på agendaen er MAT! 

Hun lager i stand en porsjon med middag til meg, jeg klarer å komme meg tilbake til her og nå og spiser maten min.

Smakte det? Spør hun meg smilende. Ja, takk for maten, svarer jeg takknemlig selv om stemmen er flat og kroppen min er slapp. Jeg ER nemlig takknemlig, veldig også.

Jeg tar turen ut for å ta en røyk, og en kopp kaffe selvfølgelig. Hm, tenker jeg, det gjør meg virkelig ikke noe å spise mat, det er liksom helt okei og fint det. Jeg må bare minnes på det nå og da, at jeg må spise.

I all fortvilelsen, i all håpløsheten jeg føler og blir overmannet av. Kan jeg ikke i det minste se det jeg faktisk har klart? For jeg har klart en hel del, og menneskene rundt meg prøver å minne meg på det så ofte de kan. Om de ser det, hvorfor kan ikke jeg eie den viten også?

Jeg er fortsatt syk, og det er mye i livet mitt som er så trøblete at jeg ikke kan leve et vanlig liv. Det er mye smerte og mye frykt. Likevel, jeg har da fått til noe?

I fjor på denne tiden satt jeg på en dørkarm og tenkte på å helle ut suppen gjennom verandaplankene. I år  på samme tiden spiser jeg en porsjon middag uten å engang tenke på at jeg har gjort noe galt eller føle meg grusom av den grunn. Jeg føler meg bare mett, behagelig mett.

Er ikke det fremgang da? Skal jeg ikke kunne rose meg selv for å ha klart noe? Jeg jobbet tross alt med det i ti år. 

Jeg oppfører meg som en dritt mot meg selv. 

Steg for steg, jeg må ta små babysteps. En ting av gangen. 

Først var det utageringen, deretter selvskadingen, for så å ta fatt på spiseforstyrrelsen. Jeg kan ikke rekke over alt på en gang, jeg må gi meg selv tid. Det neste er nok å få kontroll over angsten som tar så mye, men det er ikke gjort i en håndvending med tanke på de elleve årene den har vært i meg, angsten altså.

Når jeg ser det utenfra, når jeg bytter perspektiv kan jeg på en måte forstå at ikke alt håp er ute, det er bare det at jeg lever i og med meg selv hele tiden.

Det er vanskelig å skulle se situasjonen utenfra når jeg til en hver tid er fanget i innsiden.

Hvordan det var, den gang.

2006.

Jeg klarer ikke stoppe å spise, jeg må trøkke noe ned hele tiden. Siden i sommer har jeg blitt nærmer syv kg tyngre, og jeg trives ikke med min nye kroppsvekt. Jeg har ikke vært så stor siden jeg var seksten år og ble ordentlig syk i hodet. Jeg fikk konstantert spiseforstyrrelse da, og den sitter faen ta meg i meg enda !

Kan du reise, kan du komme deg til helvete ut av meg?! Jeg vil ikke ha deg i meg mer, jeg har ikke bruk for deg!

Du etser opp restene av hverdagen som jeg skulle formet til noe fint og godt. Du tvinger meg til et liv der jeg ikke kan tenke på noe annet enn deg, mat. Du tar vekk all selvrespekt ved hvordan du gjør meg svak og får meg til å spise hele tiden. Du ødelegger mitt, fra før av, dårlige selvbilde ved å gjøre meg større. 

Jeg hater deg !!!!!!!

Uff, syv kg, det er mye siden i sommer det, på to mnd. 

Jeg kan ikke fortsette sånn. 

Det eneste jeg gjør er å sove, spise, på do. Angre, spise og sove. Snike til meg 

mat, angre og spise i smug. På do, sove og angre. Spise, lyve og angre.

Og det er ikke hvordan jeg vil leve et liv, overhodet ikke.

Ikke spist i dag, og det føle godt. Jeg spiser så mye om dagen at jeg ikke lenger 

vet hvordan følelsen av sult kjennes. Jeg er stappings mett hele tiden, og de 

eneste gangene jeg kjenner meg litt mer vel og mindre sprengt, er når jeg sliter 

over porselenet og vrenger magesekken.

Det har blitt endel oppkast de siste dagene. Jeg har mat i huset igjen nå, og det 

går jo til helvete det. Jeg spiser som en gal og forbanner meg selv over fråtsingen 

min mens andre mennesker spiser gress for å overleve. Det er ikke et eneste 

bein i kroppen min som synes, alt er dekket av et solid lag med fett. 

Fysj så kvalmt. 

Alle venninnene mine har bein som synses. Kragebein som fint markerer skuldre, 

hoftebein som viser hvor buksen skal sitte, ryggsøyle som kommer til syne i 

små søte kuler når de bøyer seg. Dessuten er de rene, og de er alltid pene, selv 

etter en skikkelig fest. De våkner opp med røde øyne, hes stemme, håret til 

alle kanter og klærne på halv tolv. Likevel er de pene, og kan fint reise ut for å 

spise junk uten å stelle seg. 

Jeg derimot må dusje, sminke meg, ordne håret og helst spy opp junk maten vi 

akkurat spiste, mens de ikke trenger det. 

Tenk at jeg er så ekkel, så frastøtende og ekkel.

Mamma sa en gang til meg at hun syns det var sårende at hun visstnok skulle 

ha skapt og født en så grusom stygg jente. Hun syns ikke det var noe gøy å høre 

meg snakke sånn om meg selv, for jeg er tross alt mamma og pappa sitt verk, 

noe de sammen har skapt. Jeg er dyrebar for henne og jeg får ikke snakke sånn 

om meg selv, for jeg er jo datteren hennes. Dessuten mener hun at jeg er ren, 

at jeg er pen og ikke noe mer eller mindre enn de andre jentene. Hun sier jeg er 

vakker, men hvem mor ville sagt noe annet om sitt eget barn da ? 

Hun skulle bare visst hvem jeg er.

2011.

I ti år var maten det som styrte hverdagen min , i tillegg til mye annet.

Maten styrte hvordan dagen min ville se ut. Spiste jeg frokost var dagen ødelagt, da hadde jeg skitnet meg til, da hadde jeg ødelagt alt. Jeg kunne ikke dra dit det ville være mat i tillegg til det sosiale. Jeg måtte dra fra koselige middager på restauranter med venninnene, kun for å komme meg hjem for å kaste opp. Jeg gjemte meg vekk mens jeg sultet i dagesvis, og jeg gjemte meg vekk da jeg sprakk, overspiste og kastet opp igjen.

Endeløse overspisinger med der til hørende oppkast. Jeg spydde til jeg gråt av utmattelse, spydde til jeg fikk mangler i kroppen. Jeg spydde til jeg besvimte, til jeg sjanglet svimmel av gårde. Jeg kastet opp maten, og jeg kastet opp følelsene. Jeg spiste følelsene mine, jeg kastet de opp, jeg sultet de vekk og jeg fråtset de i meg igjen. Alle følelsene som var boende i meg fikk boltre seg fritt rundt i kroppen og hodet mitt. Jeg hadde ikke kontroll på de, disse følelsene og tankene. Jeg hadde ikke sjanse til å stoppe kaoset eller redselen, så jeg gjorde så mye annet for å prøve å få en viss kontroll: Jeg kuttet meg og jeg spiste og spydde.

Etter ti år med dette fikk jeg endelig en følelse av å kunne ta tilbake kontrollen. Veien dit var lang og den innebar mange tilbakefall, men jeg klarte det jo til slutt. Jeg klarte å overvinne spiseforstyrrelsen.

Jeg kan spise kake på en onsdag uten å bli fanget av anger og behov for å kaste opp. Jeg kan spise gode middager med venninnene mine uten å engang ofre mettheten noen annen tanke enn at det er godt å være mett i magen sin. Jeg kan kjøpe vanlige matvarer uten å bry meg om de er lettprodukter eller inneholder for mye kalorier. Jeg kjøper det jeg vil ha, med en sunn tanke i bakhodet om det er godt for kroppen min å få det i seg. Jeg spiser når jeg er sulten og rydder vekk tallerkenen når jeg er mett, intet mer enn det. 

Jeg spiser vanlig igjen og det er en vanvittig frihetsfølelse. Jeg kan spise uten å føle meg som et helvete.

Jeg har hatt kontroll over spiseforstyrrelsen i ca ett år nå. Det har matmessig vært et godt år der jeg har oppdaget det med å nyte et godt måltid. Jeg spiser fortsatt veldig fort, jeg er alltid ferdig før de andre, men det er ikke fordi jeg fråtser, det er fordi jeg enda ikke har lært meg til å spise sakte og rolig. Selv om følelsene mine under et måltid er rolige så er måten å spise på litt som før, fort i en fei. Dog nyter jeg maten min, og det er fantastisk.

Jeg trodde aldri jeg skulle komme dit hen at jeg kunne spise vanlig igjen. Jeg slet i så mange år, det ble min virkelighet og min hverdag og jeg kunne på ingen måte øyne et håp om at dette ville ta slutt. 

Jeg jobbet lenge og jeg jobbet iherdig. Jeg fikk dyktig og god hjelp av nydelige mennesker i prosessen og til slutt ga det resultater. Jeg våget å prøve å leve uten å regulere følelsene mine med mat, og jeg våget å kjenne på hva som skjedde når jeg ikke lenger regulerte innsidens kaos med mat eller selvskading.

Det var selvsagt smertefullt, slitsomt og tidvis veldig ensomt. Men målet var langt der fremme, og jeg ville så gjerne nå det. Nå er det nådd. Jeg har jo klart det, til slutt. Det tok meg bare ti år å finne ut av det.

Før og nå.

Jeg kan ofte bli fanget av smerten, av angsten og fortvilelsen. Men midt i denne smerten, glemmer jeg å se hvor langt jeg faktisk har kommet? Glemmer jeg fremgangen?

Mine tenår var turbulente og svært preget av sykdom. Jeg hadde den gang ikke lært meg å ta kontrollen over følelser, og handlet ofte i affekt som i et forsøk på å hanskes med smerten, som i grunn er det eneste ordet jeg har for det som herjet på innsiden. Jeg var syk, jeg var innlagt på en psykiatrisk ungdomsavdeling og jeg så på ingen måte noen vei ut av det. Desperasjonen fanget meg gang på gang, og jeg kunne se meg selv utenfra. En lyshåret, tynn jente med streker oppover armene. Hylende og desperat. Jeg ravet ikke høyt over bakken, likevel hadde jeg styrke som en voksen mann. Jeg heiv stoler og bord rundt meg, knuste glass, knuste lamper, hylte enda mer og ble til slutt overmannet av tre-fire mennesker som da hadde som oppgave å holde meg slik at jeg ikke fikk skadet meg selv. Og så begynte jeg å gråte, ikke alltid, men av og til. Endelig gråten som jeg så sjeldent fikk bruke som ventilering. Sår, høylytt gråt. Da var det over, og det visste både jeg og alle de som satt på armene og beina mine. Om jeg fikk gråte ville det gi seg.
Slike episoder gjentok seg gjerne flere ganger i uken i mange år, så dette er kun et lite og i grunn forsiktig eksempel med tanke på hvordan det faktisk artet seg noen ganger.

Og i nåtiden, i det som er vanskelig her og nå, glemmer jeg å se dette. Jeg er ikke lenger innlagt, jeg hyler ikke ukontrollert og jeg handler sjeldent i affekt. Jeg utagerer ikke, jeg knuser ikke inventar og ingen må holde meg med makt. Jo, det er fortsatt vondt inne i meg, men tross alt det som er vondt og vanskelig klarer jeg likevel mye. Husk det da. Se ikke bare begrensingene, se alt du faktisk får til!

Det har vært en god morgen. En sånn morgen man får etter en god natts søvn.
Jeg sovnet i normal tid i går, jeg hadde trent og regnet med dyp søvn i mange timer. Den gang ei. Jeg vet ikke hvor mye klokken var, men jeg våknet i alle fall livredd og svett av mareritt. Det er grusomt å våkne slik i et mørkt rom, i ett mørkt hjem midt på natten og helt alene. Jeg tenkte jeg måtte ringe noen for å ikke være så redd, men jeg ville ikke vekke noen. Jeg klarte å snu mine egen tanker og redselen. Dbt (dialektisk atferdsterapi) er flott å ha med seg, kom jeg med ett på. Og med Dbt ferdigheter snudde jeg hele redselen og ensomheten om til gode tanker der jeg tenkte på morsomme hendelser og stunder med ro og tilfredshet. Søvnen fant meg igjen og jeg sov til i dag morges.
Kaffe er inntatt, radioen står på, jeg har akkurat stelt meg for dagen og skjønt at jeg har en bad hair day, i tillegg til en slik dag der ingen klær sitter fint, eller sminken ikke blir vellykket. Men jeg bryr meg i grunn ikke, for jeg har så langt en god dag, med kjipt hår eller ei ;)