Hei.

Livstegn!
Jeg er ikke død, ikke innlagt, ikke i fengsel eller isolert hjemme av angst. Jeg sitter faktisk i skrivende stund i en koselig leilighet i Oslo hos min søster og samboeren hennes. Jeg trengte å komme meg vekk, så jeg dro min vei.

"Jeg tror jeg trenger hjelp, jeg tror jeg har et alkohol problem" sa jeg til fastlege K da hun var hos meg sist. Jeg var så sliten, kom rett fra sykehuset etter intox og kjente at jeg hadde nådd bunn. Kort fortalt har jeg forrige mandag, på vinkveld, hatt nok en blackout på grunn av alkohol, banket opp min beste venninne, blitt satt i håndjern av politiet men slapp unna drukkenskapsarresten siden denne venninnen hjalp meg ut av det. Jeg kom hjem, la meg men har våknet opp igjen og tatt mye medisiner, i søvne mest sannsynlig.
Jeg husker jeg våknet og tenkte at, nå dør jeg, nå er jeg snart ikke mer. Jeg husket ikke å ha tatt noen piller og det eneste jeg skjønte var at noe var alvorlig galt. Jeg kunne ikke se klart, jeg kunne ikke gå, jeg klarte ikke taste telefonnummeret til ambulansen og jeg klarte ikke holde hodet mitt oppe. Jeg klarte ikke snakke tydelig og jeg var sikker, helt sikker på at jeg hadde fått slag/hjerneblødning og at jeg da var i ferd med å dø. Jeg var livredd, for jeg vil ikke lenger dø. Jeg er glad i livet, jeg har så mye å leve for.
Jeg fikk på et vis tatt telefonen da en venninne ringte og sagt ordet "mamma". Mammaen min kom veldig fort og skjønte med en gang at jeg hadde tatt medisiner. Huff, dette har mamma sett så mange ganger at hun vet hva som feiler meg når slikt skjer. Hun ringte ambulansen og de kom også fort. Jeg ble båret ut og husker blålys og sirene mens de kjørte meg til sykehuset. På sykehuset ble det satt inn intravenøst motgift og jeg ble der i ett døgn før jeg slapp hjem. Og det var da jeg kom hjem og fastlege K kom på besøk at jeg innrømte problemet.

"Så godt at du endelig innser det" sa fastlege K. Mange har prøvde tidligere, med skjemaer, statistikker, pekefingre, strenge øyne og det som ellers måtte brukes for å få meg til å innse at jeg bruker alkohol feil. Men få prøvde å la meg få innse det selv, ga meg tid, ga meg støtte på veien. Fastlege K gjorde det, og til slutt innså jeg det. Jeg har skjønt det nå. Det skulle bare komme til å koste meg så ufattelig mye før jeg så alvoret.

Jeg skal ikke legge ut om mitt konsum, ei heller alle historier jeg har fra min tid med hard festing, men jeg kan si så mye at det er gått over grensen til hva som er greit, hva som er sunt og hva som er morsomt.
Jeg bruker halve uken på å komme meg etter en fest, har ufattelig angst i meg for hva jeg eventuelt har sagt eller gjort (for jeg husker selvsagt sjeldent alt). Jeg bruker mye penger jeg ikke har til å bruke og jeg skjuler som best jeg kan det jeg har drevet med. Da har man et problem, da er det ikke greit lenger.

Jeg er nå henvist til en klinikk som er spesialister på rus, i mitt tilfelle alkohol, og der håper jeg å komme inn til poliklinisk veiledning så fort som mulig. For jeg vil ikke ha det som dette lenger, jeg vil ikke være den jenta lenger. Jeg er voksen nå, da får jeg oppføre meg som en voksen også!

Alkoholen og den siste intoxen har kanskje kostet meg min kjære T<3. Han syns dette er i overkant av vanskelig, og jeg kan ikke klandre han for det. Jeg er så lei meg for det jeg har gjort og stelt i stand rundt meg at jeg kan ikke få forklarte det en gang. Jeg er så lei meg for at jeg har såret mine nære og kjære i årevis med mine "sprell" i fylla. Hvor mange bekymringer har jeg ikke gitt de. Hvor mange ganger har de ikke blitt oppringt av politi eller ambulanse, Securitas eller vakter på utestedet. Hvor jævla mye har jeg ikke skremt de?! Jeg er så lei meg for det, tro meg alle mine kjære, dere jentene mine som leser, familien min som leser;
Jeg er så lei for det.

Jeg har snakket med venner, mamma, storesøster og besteforeldre i telefonen. Jeg har fortalt at jeg innser problemet og at jeg nå skal få hjelp for det. Jeg har sagt hvor lei meg jeg er for å ha såret de med mine handlinger og jeg har lovet de å ikke drikke før jeg er bedre. Jeg er nokså bra nå, men kombinasjonen medisiner-alkohol og angst-alkohol funker ikke for meg. Inntil jeg er bedre med tanke på angsten og inntil jeg er medisinfri holder jeg meg unna hele dritten. Jeg har satt flaska på hylla, dratt ut tenna fra tapetet og henta ned hæla fra taket. Nå skal jeg konsentrere meg om studier til høsten, det å få lappen og å få min kjære T<3 tilbake i livet mitt. 


Jeg har så mye å tape nå. 
Jeg vil ikke være den jenta mer. 
Jeg skal vinne denne kampen også.

Det verste med dette er nok det at jeg står i fare for å miste T<3. Han er redd, sint, bekymret, sliten og sikkert en hel masse annet det ikke finnes ord for. Han svarer meg ikke om jeg ringer, han tar ikke kontakt og om jeg får tak i han er han en mann av få ord og veldig kjapp i svarene sine. Jeg klandrer han ikke...

Før jeg dro i dag leverte jeg tjue hvite og røde roser til han, samt en gavepose med favoritt godteriet hans og åtte A4 sider med maskinskrevet kjærlighetserklæringer og anger. Jeg skrev om barndommen min og hvordan den har preget meg i voksen alder. Jeg skrev om hvordan ting hadde vært, og hvor langt jeg hadde kommet nå. Jeg skrev om mine følelser for han og hvor sterke de er. Jeg skrev ikke at han kom til å ødelegge meg om han nå går fra meg, for det ville vært å presse han, men jeg la på ingen måte skjul på hvor sterkt jeg føler for han og hvor mye jeg ønsker å være med han.
Jeg fikk en sms der han takket for blomster og gaver, der han skrev at vi skulle snakke om hvordan vi skulle forholde oss til hverandre når jeg kommer hjem igjen. Jeg er på ferie nå, jeg skal prøve å nyte det, men det er litt vanskelig når jeg vet at det muligens venter meg et brudd når jeg kommer hjem.

Jeg har det bra, sånn etter forholdene å betrakte. Men, jeg har rotet det til, veldig også.

Jeg har det ikke bra, etter forholdene å betrakte. Jeg har rota det til.

Hjertesmerte.

Telefonen ringer. Jeg hiver meg ut av badet kun i ført undertøy og løper for å ta den. Jeg kjenner igjen nummeret og det stikker til i magen. Hva vil de nå, hvilke vond beskjed får jeg nå?

"Hei det er M. Jeg lurte på om vi kunne avtale en samtale for å avslutte? Jeg forstår det slik at du nå har fått lavterksel et annet sted, kanskje du også har fått en terapeut der?"
"Nå er det vel ikke avsluttet riktig enda, det blir sendt klage angående dette. Men jeg kommer gjerne til en samtale."
"Da sier vi det da, vi ses."
"Vi ses, ja, ha det."

Magen min vrir seg, jeg vrir meg. Den rustne klumpen i mellomgulvet gjør seg merkbar og tårene mine sprenger på. Jeg vil ikke avslutte. Jeg vil ikke bli sendt videre.

google.com

Jeg er så knyttet til de, så glad i de. Det er ikke terapeutene jeg er knyttet til og som jeg ikke makter å bli forlatt av, det er miljøpersonalet som jeg har kjent i ti år.
Hvordan avslutter man noe som har vært en tett kontakt gjennom ti år?
Hvordan sier man til seg selv at det er ok å ikke se de igjen, de jeg har sett ofte gjennom lang tid?
Hvordan sier jeg takk og farvel til de gode samtalene, til kyss på kinnet når jeg skal sove for natten? Takk og farvel til gåturer i stillhet, til ferdigsmurte brødskiver når jeg selv ikke orker å lage mat?
Hvordan sier jeg farvel til de jeg kjenner at bor inne i hjertet mitt, som er mammaene mine, pappaen min?
For det er det de er. De jeg er knyttet til er foreldrene mine, for meg. Det sies at i et forhold er det alltid noen som elsker mer enn den andre. Det er meg. Det er jeg som er mest glad i de, jeg som bryr meg mest om de. Jeg er en pasient, men jeg vet at jeg betyr noe for de også. de ville vel ikke møtt meg med en varm klem om jeg ikke betydde noe? De ville vel ikke kysset meg på kinnet om de ikke brydde seg en anelse om meg?
Eller har de bare gjort det fordi de ville være snille?

Det er så vondt at jeg ikke får beskrevet det. Nok en gang, forlatt. Ingen orker meg, ingen makter å ha noe med meg å gjøre i lengden. Jeg er for mye av alt, alltid.

Er det verdt å leve når mennesker gang på gang beviser at jeg er for mye å makte å hanskes med? Hvorfor skal jeg holde ut når ingen andre holder ut med meg? Hvorfor skal jeg makte når de som skal lære meg å takle meg selv ikke makter? Hva i meg er verdt å holde fast ved, når ingen andre holder fast i meg?

google.com

Jeg føler meg som en dritt. Som en ubetydelig dritt som ingen vil vite av, fordi jeg er meg, Farger. Jeg føler meg dum, stygg, ekkel, kravstor. Jeg er liksom møkka under skoene dine, jeg.

Hvor mange terapeuter har kastet inn håndkleet og ikke kunnet hjelpe meg mer? Prøv å gjett. Hvor mange har sagt at de ikke skal gi meg opp eller dra i fra meg? Ca like mange som ikke holdt ut.

Hva gjør dette med min selvfølelse?

Jeg tror det er greit beskrevet over. Jeg føler meg ubetydelig, som en dritt, som noe folk kan tråkke i og på. Det gir meg også en følelse av å ikke være viktig nok til å kjempe for, en følelse av å være håpløs.
Om de hadde brydd seg så mye som de sa ville de ikke gitt meg videre, gitt meg opp.

Jeg er ikke verdt noe lenger.

google.com

Psykiatritjenesten kom innom som avtalt tidligere. Jeg var sint, såra, lei meg og fortvilt. Så jeg kjefta på henne, tørket bitre tårer, stirret tomt ut i ingenting og kjefta litt mer. Hun har ikke gjort noe galt.
G fra psykiatritjenesten kunne fortelle at de på et samarbeidsmøte hadde sagt at jeg sikkert ønsket en avslutning. Det vil altså si at M fra avdelingen ikke hadde tenkt å gi dette en avslutning som var ryddig, men at de ble påminnet om det via mine talsrør fra psykiatritjenesten.
Ville de ikke en gang ha en samtale med meg der vi avsluttet?

Etter å ha kjefta fra meg på G fra psykiatritjenesten (heretter P.t.) var jeg tom, tom og fortvilt. Jeg tenkte hardt og lenge på å skade meg, for å få smerten på utsiden i stedet for på innsiden. For å slippe å forholde meg til det vonde som er så altoppslukende nå. Jeg gjorde det ikke. Jeg er sterk, i det svake.

Jeg  har ligget i senga i seks timer. Jeg har ikke sovet, men jeg har ikke orket å forholde meg til noe utenfor dynen og puten. Jeg har pakket meg inn for å prøve å trygge meg selv, vendt ryggen til verden, lukket ørene for telefoner og stirret tomt ut i et mørkt rom, for jeg har selvsagt ikke orket lys heller. Den tilstanden er forferdelig. Det er en smertetilstand som jeg ikke får forklart. Og jeg får ikke noe ut heller. Jeg får ikke gråte skikkelig, jeg klarer ikke hyle det ut og jeg makter ikke ringe til noen for å snakke det av meg, fordi jeg ikke orker å forklare eller finner de riktige ordene til å meddele meg.

Venninne L kan likevel forstå, så jeg lot henne komme gjennom nåløyet av hvem jeg har kontakt med nå og ringte henne etter å ha fått melding fra henne. Jeg vet hun vet hvordan dette er, likevel føler jeg meg så alene, for ingen kan riktig skjønne hvordan et annet menneske har det, helt og fullt. Jeg er likevel glad for å ha snakket med henne, jeg vet hun skjønner så langt det går an at noen skjønner dette. Hun har vært gjennom helvetet selv.

google.com

Det gjør likevel veldig vondt i hjertet mitt.

Uten venner er verden fattig.

Helgen har vært en av de verste på lenge. Fotvilelse, gråt, angst, apati, likegyldighet, mer gråt, mer hulk, alt.
Jeg har klart meg, og det trodde jeg ikke jeg skulle gjøre. Jeg trodde jeg ville komme til å forsvinne.
Smerten har vært altoppslukende, gjennomtrengende og jævlig. Men midt i alt det grusomme har jeg hatt gode venner her. Venninner som har stilt opp, passet på, tørket tårer, massert stramme skuldre og hjulpet meg til å spise og til å kunne trekke på smilebåndet. Hjelpen deres har vært uvurderlig. Dette er vennskap.

Google.com

Jeg ringer avdelingen:
"Hvorfor gjør dere dette mot meg, hva galt har jeg gjort, vær så snill å ikke gjør dette mot meg"
"Det er ikke noe jeg kan gjøre Farger, men det er ikke noe okei".
"Det er psykosen er det ikke, det var da alt forandret seg. Jeg gjorde det ikke med vilje, det var ikke meningen å bli psykotisk".
"Terapeutene er slitne, kapasiteten er sprengt og da ble det dessverre slik at du og noen andre mistet tilbudet dere hadde om lavterksel"
"Men da må de vel for faen sykemelde seg og få inn  noen andre!"
"Det er ikke å oppdrive, Farger. Dette er ikke noe okei".
"Jeg mister alle, alle forsvinner og nå mister  jeg dere også".

Stillhet.

Jeg gråter, trygler og hulker samtidig som  jeg  vet at hun jeg snakker med ikke kan gjøre noe til eller fra, ikke annet enn å dokumentere at jeg har ringt. Jeg vil så inderlig ha hjelpen de kan gi meg, men den får jeg ikke.

Verden knuses under føttene mine og jeg faller på ustødige bein og gråter enda mer.

Google.com

Venninne S kommer løpende bort til meg etter at jeg ringer og bare gråter. Hun skjønner at jeg trenger henne, og hun kommer, blir her og støtter. Hun er oppgitt og sint over systemet som har sviktet meg når jeg kanskje trenger de som mest. Hun er fortvilt over at jeg har det så vondt, men hun er stødig som et fjell der hun sitter ved siden av meg i sofaen.
Venninne T kommer også, rett fra senga og hit. Jeg ringer like hikstende og hulkende til henne og hun er her på null komma niks. Jentene blir en god stund før de drar hjem til sitt for en stund.
De har telefonene sine på om natten med klar beskjed om at jeg ringer om det blir for ille. De sier de er her, at de kommer om jeg skulle trenge de. Og med den tryggheten klarer jeg å sovne.

Skadetrangen er blitt enorm, og i løpet av kun lørdag skadet jeg meg ni ganger i løpet av tre omganger. Det er et helvete å tenke på at jeg er kommet inn i selvskadingens klo igjen. Jeg ville ikke tilbake dit.
Jeg kjempet meg ut av det etter ti år, jeg skal klare å kjempe meg ut av dette tilbakefallet også.

Kaoset tar over, fortvilelsen truer meg på livet og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg må hyle, jeg klarer ikke å holde det inne i meg lenger. Jeg traver frem og tilbake mellom stue og kjøkken før jeg løper inn på soverommet, hiver meg ned i sengen og klemmer hodet inn i puten. Det kommer et skrik jeg ikke har hørt på lenge. Jeg hyler, skriker til jeg er sår i halsen og så kommer gråten, den ekte gråten. Og der ligger jeg i sengen i fosterstilling og hulker som et barn. Jeg trengte å hyle, jeg vet ikke om jeg trengte å gråte så mye mer.

Google.com

Dagen startet med angst. Dette fenomenet som tar fra meg pusten, som får meg inn i en bunnløs fortvilelse, som får meg til å stå lent over et bord kun for å få igjen pusten. Sobril inntas til frokost, den forbanna sobrilen hver morgen for å klare å være et levende menneske. Jeg må dusje, få varmen i kroppen, få musklene til å slappe av. Jeg klarer å stå oppreist i dusjen denne dagen, for til vanlig ender det med at jeg sitter i det varme vannet til det blir kaldt. Bare sitter der og puster for å overleve, tenker tankene jeg må tenke for å overleve.
Jeg får på meg klær og håret settes i en flette, da er alle krefter oppbrukt og det eneste som er igjen er et tomt skall med øyne uten blikk. Jeg ser det i speilet før jeg segner om på baderomsgulvet. Jeg ligger der, på det varme gulvet og prøver å reise meg opp. Kroppen min klarer det ikke, musklene mine makter ikke å bære meg opp i stående stilling. Så jeg blir liggende der lenge, og veksle mellom gråt, pust og ingenting, tomheten.

Google.com

Det er som om jeg mister alt. Jeg mister kroppen min, for den vil ikke bære meg stort mer enn en halvtime av gangen. Jeg mister håpet og motet mitt, det klarer ikke å bære meg det heller. Jeg mister evnen til å skrive og formulere meg som jeg vanligvis gjør og jeg mister ordene jeg kan bruke til å snakke med. Jeg orker ikke lenger å forklare, har ikke fler ord igjen.

De sier jeg er alvorlig syk, at jeg med tiden kan risikere å bli tvangsplassert på en institusjon der jeg må bo, at jeg kommer under tvangstiltak som tilsier at jeg må få mye mer tilsyn i hjemmet. Men de tar meg ikke i mot til innleggelse når det butter i mot på det sterkeste. Det er som om de taler to språk, og jeg forstår ingen av de.

Ensom, forlatt blant alle

Diktet er skrevet av ukjent forfatter og har fulgt meg fra jeg var seksten år. 

Det beskriver den tidvise altoppslukende smerten jeg har levd med.

Det beskriver hvordan det kan arte seg fra innsiden.

Takk til forfatteren som har skrevet dette.

♫ Sia - Breathe me ♫

En liten lyd fra meg.

Jeg kjemper, men er utslitt. Jeg prøver, men får det ikke til.
Jeg kjemper i alle fall.

Det blir lite blogging, lite av det meste. Her er likevel en liten oppdatering av nåtiden.

Hjelp, som det så fint heter, får jeg ikke. Ikke mer enn de tiltak som er fra før av men som ikke er nok. Jeg prøver å snakke med de, være saklig, argumentere for en lengere innleggelse, men til ingen nytte. Familien min har prøvd å snakke med systemet for å forklare hvordan ting er nå, til ingen nytte. Dermed kom pasient og brukerombudet med i bildet, noe som i et øyeblikk så ut til å fungere veldig bra. Den gang ei, punktene det ble enighet om ble ikke overholdt og man var tilbake ved start. Klage er sendt til helsedirektoratet og vi bare håper, håper at ting kan løse seg litt. Jeg har det ikke godt nå, jeg er utslitt og klarer meg ikke så bra. Jeg våger ikke tro at dette skal løse seg i frykt for skuffelsen, men en liten del av meg håper likevel at noe godt skal komme ut av to og en halv siders klage over behandlingen jeg får. Familien min tar godt vare på meg, jeg er ikke alene sånn sett, selv om dette føles som en ensom og grusom kamp.

Keep up the good work, i mellomtiden prøver jeg på det samme.

Å plutselig føle seg alene, å kjempe som et helvete.

I løpet av et møte jeg hadde ble det noe klart for meg at jeg mer eller mindre står alene om å kjempe nå. Jo da, helsepersonell er der som før, men vi er så uenige at konstruktiv hjelp der fra er fraværende.
Jeg har felt mange tårer, vært i dyp fortvilelse og ikke sett håp. Bloggen har heller ikke fått noen oppdatering, fordi det har vært for fullt i hodet til å kunne skrive, fordi tomheten tok ordene. Jeg har ikke orket å skrive.

I det jeg gikk fra møtet tenkte jeg at dette orker jeg ikke, dette er for tøft, jeg klarer ikke mer. Og så ble tankene om å avslutte livet veldig sterke. Men så våknet kjemperen i meg, den delen i meg som beskytter Farger når hun står alene og ikke har noen trygghet rundt seg lenger. Kjemperen våknet og jeg fant noe i meg selv jeg ikke har kjent på lenge. Jeg skal klare dette, faen, jeg er sterk nok til å klare dette.


Livet er for meg forferdelig uforutsigbart og skummelt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal te meg i livet, men jeg vil leve likevel. En stor del i meg vil leve, en stor del vil klare dette selv om en større del er så sliten at den ikke lenger klarer å stå riktig oppreist.

Angsten krever mye, personlighetsforstyrrelsen krever mye, flasbackene krever mye, paranoiaen også. Det er mye i meg som tar mye plass, den plassen og de kreftene jeg skulle brukt til å leve et godt liv. Likevel gir jeg meg ikke, og akkurat nå, i dette øyeblikket er jeg for en gang skyld venn med meg selv og kjemper på samme lag som meg selv. Selvhatet kan ryke og reise, jeg må få denne jenta på beina igjen, og da trenger hun min hjelp.

.......

Jeg er innlagt, igjen, for tre døgn og ser ingen vei ut av noenting.
Satser på en oppdatering når roen forhåpentligvis har senket seg litt over meg.

Sort

sort

sort

sort

sort

sort

sort

sort

Helt forbanna svart for faen.

Et hav av tårer, en dråpe av håp.

Får jeg bli lenger enn til 1.juni?


Nei.


Er det ikke mulig å forlenge oppholdet?


Nei.


Jeg syns det er stressende å tenke på, at jeg får så lite tid. Jeg trenger tid til å bli kjent med angsten i meg, til å bli kjent med meg selv. Jeg trenger mer tid.


Det ble fortsatt nei.

I samtale med lege i dag kom spørsmålet mitt frem, det jeg har lurt på men ikke turt å spørre om. For jeg har tenkt at jeg sikkert ikke får tiden jeg trenger denne gangen heller, at jeg sendes hjem til samme helvetet jeg forsøkte å dra fra i slutten av april. Jeg tenkte at de ikke ville være annerledes enn noen andre, og jeg fikk rett.

I det jeg spurte og fikk svar gikk det greit. I det jeg gikk ut av kontoret og inn på rommet mitt igjen raste det. Verden raste, jeg raste, alt raste. Jeg sendte mld til mamma med de enkle men for en mor, bekymringsverdige ordene:
Jeg vil hjem. Intet mer, og mamma ringte selvsagt med en gang for å prøve å roe ned hysteriet i meg.
Jeg så ikke meningen med å bli de resterende dagene bare for å være til oppbevaring. Jeg så ikke meningen med å skulle begynne å jobbe for så å bli sendt rett hjem igjen. Jeg så ingen mening med noe og tenkte i grunn bare på det at jeg kom til å dø ung. Redd, alene og ung. Jeg så ikke noe håp eller lysglimt. Og så kom tårene.

Personalet kom inn og prøvde å snakke med meg. Jeg raste mellom snørr og tårer, kjeftet og hulket.
Hvorfor vil ingen hjelpe meg? Hvorfor blir jeg ikke hørt? Hvor høyt må jeg hyle, jeg lå i respirator for faen, er ikke det hyl godt nok for dere? Hva tror dere om meg, hva slags folk er dere som kan sende en veldig suicidal jente hjem? Hvordan tror dere jeg har det? Hvorfor får jeg ikke den tiden jeg trenger? Hvorfor får jeg ikke hjelp når jeg trenger det og vil ta det i mot og jobbe selv? FAEN!!!
Ordene rant ut av meg, jeg hadde ikke sensuren på og det meste fikk utløp i sinne og fortvilelse. Personalet var like rolig, og etter en stund gikk det faktisk an å få til en dialog sammen, ikke bare hysteri fra en fortvilet sjel.
Kom, vi går en tur, vi bryter dette du er inne i nå, kom igjen. Skoene ble plassert foran føttene mine, her skulle vi ut på tur uansett, visstnok. Jeg tørket tårer, hulket på nytt og tørket tårer igjen før jeg dro igjen glidelåsen på den grå hettejakken og gikk med ut. Ti minutters gange gjorde godt, og i løpet av turen fikk jeg frem noe av det jeg var så redd for også; Å komme hjem til ingenting, å få nok en grusom sommer i ensomhet og fortvilelse, fordi alle i teamet mitt fra helsevesenet har ferie samtidig og jeg dermed blir stående alene. Det ble sagt at vi hadde noe å finne ut av frem til utskrivelsesdato 1.juni. Det ble sagt at vi her måtte få til et opplegg som trygget meg på at jeg ikke ble kastet ut i det store havgapet av ingenting i det jeg tok med bagen min og dro hjem igjen. Jeg er veldig enig, og det i seg selv ville nok trygget meg mye. Men jeg tror ikke riktig på det, for hvorfor skulle noe blitt annerledes nå? Hvorfor skulle ting plutselig endre seg når det ikke har endret seg noe særlig den siste tiden? Jeg tør ikke riktig å tro på det, men jeg håper nok likevel.

Jeg fortalte under turen at det er en ting jeg drømmer om for tiden: Fisketur med hvitvin i sekken.
Når det herjer som verst inne i meg, når angsten stjeler hvert våkne øyeblikk og fortvilelsen lammer kjemperen i meg, da drømmer jeg. Jeg drømmer om hytta langt opp i det ensomme fjellet, solfylt og vakkert. Jeg drømmer om kvalitetstid med gode venninner og tur ut på vannet med en flaske kald hvitvin. Jeg drømmer om latter, fiskestang og fiskelykke. Brødskiver med nytrekt og nystekt ørret på, gode smil og samtaler. Jeg drømmer meg så langt vekk fra helvetet som jeg bare kan. Og det er da jeg gjør som søsteren min sa, det jeg skrev om i dette innlegget her. Jeg finner noe å jobbe for, noe å strekke meg mot, noe jeg så gjerne vil få til.

Jeg har vært i et brennende helvetet i dag, men jeg har også følt et lite håp, et håp om at i alle fall noe kan endre seg litt. Litt er tross alt mye bedre enn ingenting.

Gjort i dag som jeg egentlig ikke tør:
*Vært med på avdelingstur og dermed vært sosial med andre mennesker. Skrekk og gru, men utrolig nok gikk det ganske greit. Dessuten fikk jeg gå på beina mine i skogen i halvannen time i strekk, noe som er det lengste jeg har beveget meg ute på manns minne. Oh yeas, isolasjon på høyt plan!
*Satt ved matbordet og spiste de gangene jeg skulle. Ikke for sent til maten, ikke noe unnasniking for å slippe å sitte ved matbordet, og heller ikke total taushet fra min side for å prøve å gjøre meg usynlig.
*Håret vekk fra ansiktet. Hello face!
*Vært ute i miljøet med de andre og sosialisert meg en smule. Ikke lett, men nødvendig.
*Ikke skjult tårer og fortvilelse bak smil, snarveier som jeg skriver om her, eller taushet.
* I dag har jeg turt å prøve!

SøndagsSliten.

Jeg kom meg i konfirmasjon i går, og jeg ble der i fire timer.
Helt fornøyd er jeg ikke for jeg måtte ta beroligende medisiner for å tørre å dra, og i mitt hode har jeg da feiget ut og ikke bestått prøven. Men, alternativet var å bli igjen hjemme, gråtende og forferdelig lei meg som jeg alltid blir når jeg på grunn av angsten ikke drar i noe jeg er bedt til. Så jeg tok medisiner og dro.
Starten av selskapet var som å være i et høyspenningsfelt av en vanvittig redsel. Jeg så meg rundt, alle disse menneskene, klarte ikke følge med på samtalene som de andre, klarte ikke holde small talk gående som de andre, klarte ikke slå meg til ro og gikk dermed rundt som et hvileløst spøkelse. Alt var farlig og jeg var overbevist om at jeg skulle angripes. Jeg trodde noen syns blomsterbukettene jeg hadde laget var stygge og ville skrike høyt opp om det, at noen av sangheftene jeg hadde stiftet sammen var feil og at det også ble skreket høyt opp om. Jeg trodde noen kom til å bli sint på meg, jeg som våget å vise meg for familien etter å ha prøvd å tatt livet mitt og nesten klart det. Familiens skam, familiens sorte får, familiens uro og bekymring.

Mammas glede over at jeg kom i selskapet veide opp for det meste. Bestemor sitt overraskede og glade blikk da hun så meg komme i bunad veide også opp for redselen. Tante sin klem og ord om at jeg hadde vært flink da jeg skulle til å dra var stort, konfirmantens "takk for at du kom" betydde mye, mer enn hun vet.
Jeg så det var mange som satt pris på at jeg våget meg ut av hjemmet mitt og kom bunadspyntet som de andre. Jeg skulle ønske jeg kunne vært fornøyd med meg selv jeg også.

Det var ingen som sa noe stygt, som skreik høyt eller som kjeftet på meg, og jeg tenkte i etterkant: Hvor kommer disse tankene fra? Hvorfor skal  jeg være så redd for at menneskene som står meg nær skal angripe meg? Er det fra tiden da jeg ble mobbet, er det alle ordene de sa, alle gangene jeg ble spent bein på som sitter så hardt i. Er det nettopp den grusomme og smertefulle tiden på mellomtrinnet som våger seg opp til overflaten og gjør det enda mer vanskelig for meg? Hvorfor tenker jeg slike tanke, hvorfor er jeg så redd?
Jeg er jo paranoid, det er blitt konstantert. Ikke en slik "artig" paranoia man får dagen derpå, men en langt mer kompleks og dyp paranoia som kødder til det meste i livet mitt. Igjen et hvorfor spørsmål. Hvorfor måtte jeg bli paranoid? Hva i meg er så galt at jeg klarer å tro slike stygge ting om gode mennesker?
Jeg føler meg fæl som kan tro slikt om mennesker som er glad i meg.

Dagen i dag har ikke gått smertefritt for seg. Jeg har vært over normalen trett, fylt med angst og fortvilelse. Jeg  tørket noen tårer en liten gang, og så ble jeg redd igjen. Jeg har prøvd, gjort ting for å holde meg opptatt, hvilt, gjort ting igjen og så la jeg meg under kuledyna. Ingen plass gir ro eller trygghet og jeg ender opp gående hvileløst rundt her hjemme. Jeg ville gjerne ut å gå en tur, men akkurat da var det ingen som kunne, og alene tør jeg ikke. Oh, happy day. Faen.

Men nå skal jeg visst ut å gå tur likevel. Mamma kommer og blir med på luftetur, heldigvis. Jeg trenger å bevege på meg, trenger frisk luft og trenger å gå av meg litt dritt. Jeg håper det hjelper :)

Jeg har aller mest lyst til å sitte ute i hagen i fint sollys og drikke hvitvin (ja, jeg er veldig glad i søte hvitviner). Være med gode venner, le med de, lage mat sammen med de, skravle med de og bruke god tid med de. Ikke være så redd, ikke være så fanget og alene. Jeg vil gjerne sitte ute i hagen i fint sollys med gode venner og drikke søt hvitvin mens vi spiser god mat og skravler. Til og med selv om det er søndag. Jeg vil noe annet enn dette.

Jeg vil så gjerne strekke meg mot sola, ikke lenger gjemme meg i skyggen.

Jeg vil så gjerne leve et liv, ikke eksistere i en mørk hverdag kun med et bankende hjerte som vitner om livet.

Tenk å kunne føle frihet i sitt eget liv, gå på en kafè og drikke kaffe, gå i butikker for å se etter pene klær.

Jeg vil så veldig gjerne strekke meg mot sola i stedet for å hele tiden gjemme meg i skyggene.

Brått stopp. Ny start.

En etter en. 

Vil jeg dette, eller vil jeg det ikke?

En brun.

Tre hvite.

Noen hundre.

Jeg vil dette.

Skarpe blader,

uklart sinn.

En etter en.

Jeg vil virkelig dette.

Jeg kjenner de begynner å virke. All smerten min, nå skal jeg endelig slippe. Nå skal jeg endelig få fred. Sløvheten begynner å innta kroppen, sinnet, det meste. Sløvheten tar pusten min. Jeg blir redd.

Hjelp meg.

Hjelp meg.

Vær så snill å hjelp meg.

De ser meg slite meg avgårde på egen ben gjennom porten, følger meg inn og prøver å hjelpe. 

Hva har du tatt?

Har du kuttet deg mer?

Hva har du puttet inne i deg?

Jeg får ikke puste lenger, respirasjonen orker ikke mer. Pulsen stiger til nye høyder, hjertet mitt jobber alt det kan med å pumpe oksygen til blodet rundt om i kroppen. Kroppen min har det ikke bra.

Jeg blir borte, jeg husker ikke mer.

Slapp av, vi skal hjelpe deg, vi skal ta den ut nå. Du har ligget i respirator, du må slappe av, du får puste nå bare vi får tatt den ut.

Jeg våkner fra dvalen og finner meg selv i panikk over det som stenger for i halsen min. Jeg skjønner ikke hva som skjer. Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg klarer ikke snakke. Øynene mine klarer ikke se klart.

Jeg våknet.

Hvit dyne.

Hvitt laken.

Ledninger, gule, grønne, røde, sorte.

Farger.

Elektroder

over hele meg.

Venefloner

overalt.

Apatien

jeg føler ingen verdens ting.

Jeg ligger i sengen i ett døgn. Jeg spiser ikke, jeg snakker helst ikke. Jeg gråter ikke, jeg raser heller ikke. De vil hjelpe meg med å vaske meg, for jeg selv er for svak til å få det til alene. Jeg ser ikke vitsen. Røyk frister ikke en gang, og nikotinen sitter hardt i kroppen min, krever stadig påfyll. Det eneste menneskelige jeg utfører er å drikke vann fra et sugerør, fordi jeg ikke klarer å holde glasset selv. Jeg drikker, fordi det er en ørken i munnen min. Jeg drikker, drikker og drikker. Så er jeg visst et menneske likevel, tenker jeg. For jeg drikker.

Du kan ikke hjem, hjertet ditt må overvåkes. Vi er redd det er blitt påvirket for mye.

Jeg får ikke snakket meg ut eller hjem, men jeg får dusjet. For mennesket i meg har våknet litt mer, og trangen til å føle varmt vann over en sliten og skjelven kropp er stor. 

Hjertet mitt klarte seg, kroppen min klarte seg. Nok en gang, kun flaks.

Hva føler jeg?

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vet ikke hva jeg føler, hva jeg tenker eller mener. Jeg vet bare at jeg overlevde av en grunn: At de våknet og så meg.

Er jeg glad for det, er jeg ikke glad for det?

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vet ikke hva jeg føler, hva jeg tenker eller mener. Jeg vet bare at jeg overlevde.

Jeg trygler de om hjelp, jeg trygler de om hjelp til forandring. Jeg trygler om muligheten til å få livet mitt tilbake. Jeg håper de ser at det trengs, at jeg trenger de for å komme meg videre.

Sinte ord,

Du er egoistisk.

Tenk på hva du gjør mot andre.

Slutt å drikk.

Snakk med noen.

Vi er veldig skuffet over deg.

Du sårer de rundt deg.

Vi orker ikke forholde oss til greiene dine.

Du er egoistisk.

Men ingen spurte;

hvordan går det med deg?

Hva i deg er så vondt at du gjorde dette.

Jeg håper jeg blir tilgitt.

Jeg håper de kan prøve å forstå.

Jeg er innlagt nå.De passer på meg. De sier jeg vil og skal klare dette. De sier at styrken i meg er der, at jeg vil finne den. Angsten krever anfall etter anfall. Dissosiasjonen tar timer. Tårene stjeler nylagt sminke og fortvilelsen stjeler håp. I all galskapen, i den verste tvangen, smerten og panikken finner jeg meg selv syngende. Jeg synger Mummisangen, fordi mummi var trygghet for meg da jeg var en liten og redd jente.

Så jeg synger inne i hodet mitt, tvinger meg selv inn i Mummidalen. Hele verden er et mareritt, et faretruende mareritt. I Mummidalen finnes ikke farer, bare godhet og lærdom.

Jeg fortalte søsteren min selv hva som hadde skjedd denne gangen. Hun fikk mine ord, ikke noen andres sine. Reaksjonen jeg fikk var til å grine av, fordi det var så sterkt. Hun gir meg håp, hun er kanskje en av de få som virkelig klarer å få frem krigeren i meg, som får meg til å strekke meg etter drømmene mine.

Jeg fikk tidenes mest gjennomtenkte og treffende melding på telefonen, og jeg gråt igjen som en unge. 

Drømmene dine, Farger. Tenk på alt det gode du skal oppleve. Drømmene dine.

Takk og lov for at jeg har et menneske som er så frisk, og som likevel har så god innsikt at hun kan se gjennom masken og snike seg vei inn til den friske Farger som nå er fanget og gjemt.

Jeg vil prøve, jeg vil prøve å leve. Og for å prøve å leve må jeg gjøre en hel masse som jeg egentlig ikke tør. For å legge press på meg selv må jeg gi meg selv krav som må holdes. Så, hvorfor ikke skrive i hvert innlegg  i bloggen hva jeg har gjort den dagen som jeg egentlig ikke tør? Jeg må prøve, og jeg må begynne et sted.

Gjort i dag som jeg egentlig ikke tør:

*Gått med håret i en flette. (Skummelt fordi ansiktet mitt blir synlig og andre dermed kan se meg.)

*Sittet med de andre i morgenmøtet uten å medisineres først. (Skummelt fordi jeg blir synlig i en mengde og står i fare for å bli snakket til og dermed få oppmerksomhet eller bli satt i fokus i en samling av mennesker)

Jeg puster.

Jeg puster

Jeg puster

Jeg prøver med alt jeg har av slitte krefter 

å puste.

Altfor mye negativt.

Jeg skulle gjerne delt noen vakre historier med dere, men for å lese den slags må dere nok scrolle dere ned til januar i bloggen. Der finnes det kanskje slike vakre dager og stunder som man av og til ønsker å lese om.
For det vakre, det gode og lette, det mestrende og givende finnes ikke. Det er borte. Det aller meste er borte i smerten, i depresjonen og angsten, i fortvilelsen og tårene som plutselig trenger seg vei ut gjennom øynene mine.

Hvordan holder man ut en slik indre smerte?


Hvordan skal man orke å leve dag etter dag i noe som føles som et levende helvete? 


Hvorfor skal jeg holde det ut, gråte alle tårene, hive etter pusten i alle angstanfallene, vandre rundt i alle dissosiasjonene? Hvorfor skal jeg fortsette med det? 


Hvorfor ble akkurat jeg syk? Kan man ikke porsjonere ut en overkommelig mengde i stedet for å infisere et menneske totalt med sykdom og smerte?


All klagingen, med hvilken grunn sitter jeg her å bruker bloggen som klagemur? Det finnes mennesker som lever i et langt større, verre og langt mer grusomt helvetet enn meg, mennesker som ville følt mitt liv som et paradis.
Jeg hater deg Farger.


Jeg dro på fest, i håp om å se verden fra en litt annen side. I håp om å oppleve noe som var fint og godt, som kunne snu spiralen som stadig fører meg lenger ned mot den totale gjørmete grunnen.
Jeg pyntet meg i paljetter, sminket meg mørkt, flettet håret, gikk med pumps. Jeg drakk kald øl som jeg liker godt smaken av, jeg drakk iskald Riesling hvitvin som jeg nyter å kjenne smaken av. Jeg skulle på fest, ut.

Vi lo, jeg også. Jeg klarte å le, litt. Men jeg klarte ikke slippe fri fra denne voldsomme smerten som følger meg overalt. Jeg slo av en flørt eller to og følte meg heslig i ettertid. Jeg danset og har fliret av det de siste dagene, og jeg gikk tidenes skogstur med noen venner for å ta en snarvei hjem. Alt i alt gikk det fint, med unntak av et fremmedlegeme eller to som straff i kroppen (nei, man spesifiserer ikke). Jeg klarte å dra på fest.
Men det snudde ikke, jeg fikk det ikke bedre slik jeg håpet på. Jeg fikk ikke brutt sirkelen, ei heller fjernet smerten inne i meg. Jeg fikk fjernet fremmedlegemer, som en slags symbolsk handling der det jeg egentlig ville var å ta vekk den innvendige, følelsesmessige og tankemessige smerten i meg. Det fikk jeg ikke til.
Jeg måtte sove det meste av tiden i to og et halvt døgn etterpå, fordi det å være blant andre mennesker krever så inn i det helvetes mye at jeg blir fullstedig utslått av det, av inntrykkene, av feil døgnrytme, av smilene.
Så, jeg kan utelukke fest og vin som en faktor til å snu veien ned gjennom spiralen. Skal jeg krabbe meg oppover er det noe helt annet som må til.
Hva? Jeg aner ikke.

Dagen i dag:
Jeg våkner halv åtte om morgene, tar en kaffekopp og legger meg igjen. Jeg ligger i sengen til klokka ett på dagen. Jeg står opp, drikker enda en kopp kaffe og legger meg på sofaen. Jeg står først opp rundt klokka tre på ettermiddagen.
Kroppen er så tung, sinnet er så tungt. Smerten er det tyngste, så forferdelig tung å bære. Så jeg orker ikke noe, flater ut, gjemmer meg vekk fra hverdagen som er et faktum etter helgen.
Jeg orker ikke forholde meg til meg selv, til angsten, til depresjonen, den vanvittige fortvilelsen eller desperasjonen etter å slippe fri fra dette helvetet. Jeg orker ikke forholde meg til noe av dette, kreftene til å kjempe mot det har jeg heller ikke. Så jeg sover, og når jeg ikke har mer søvn å bruke av ligger jeg bare der.

Jeg får endelig slepet kroppen min inn i dusjen. Vasker vekk ekkel svette etter indre kamper som ingen kan se eller vite om. Jeg får vasket hår som står til alle kanter siden jeg ikke orker å stelle det noe særlig. Jeg får på meg klær, litt foundation for å dekke over de verste tegnene til slitenhet og møter meg selv i speilet i gangen.
Det umiddelbare reaksjonen er gråt. Jeg ser et ansikt som mister all sin styrke i det gråten tar henne. Jeg ser tårer som renner gjennom nylagt sminke. Jeg ser hender som holder seg til hodet som i et forsøk på å kontrollere kaoset og fortvilelsen som foregår på innsiden av kraniet. Jeg ser at Farger har det veldig vondt, men jeg kan likevel ikke se at den jenta i speilet er meg.


Dette er hverdagen min, dette er timene mine. Hvordan skal jeg holde det ut? Si meg, noen, hvordan holder dere det ut?

Ikke lenger flytende..

Jeg prøver å holde meg i overflaten, men kvervene drar meg ned i dragsuget. 

Jeg prøver å svømme til land men motstrømmen er for sterk. 

Jeg prøver å dykke under, men jeg klarer ikke å holde pusten lenge nok til å nå frem til redningen. 

Jeg prøver å holde meg flytende, det er så vidt jeg har hodet over vann nå.

Dagene er så sorte. Livet er så sort. Jeg er sort. Hvor er fargene mine?

Sort.

Hvitt.

Farger?

Sånn ser det ut her om dagen. Det er både lyst og vakkert. 

Men hva kjenner jeg? 

Hva ser jeg?

Jeg kjenner sorg, håpløshet og fortvilelse.

Jeg kjenner tomhet, tunghet og fjernhet.

Sinne, ensomhet og slitenhet.

Jeg ser det mørke og sorte. Ingen glede når inn lenger.

Hvorfor kan jeg ikke feste meg ved det gode i livet, det som er godt, her og nå? 

Hvorfor er jeg så bundet til alt dette som er så vondt?

Kan jeg ikke få en pause, bare en liten en, vær så snill?

Kan jeg få se solen igjen?

Får jeg noen gang se solen igjen?

Siden jeg ikke får sove og natten er godt i gang, kan jeg like godt dele nattens spilleliste med dere:

Eva & the heartmaker - Not alone.

Eva & the heartmaker - Twenty-four something.

Timbuktu/Sunsanne Sundfør - Kapitulera.

Rebekka Karijord - Wear it like a crown.

Thomas Dybdahl - From grace.

Thomas Dybdahl - A love story.

Veronica Maggio - Stopp.

Linnea Henriksson - Hope there`s someone (svensk idol 2010)

Ephemera - Act.

Karpe Diem - Tog.

Karpe Diem - Snøhvit.

Hva hører dere på av musikk forresten? Noen tips til meg? :) 

Natta!