Altfor mye negativt.

Jeg skulle gjerne delt noen vakre historier med dere, men for å lese den slags må dere nok scrolle dere ned til januar i bloggen. Der finnes det kanskje slike vakre dager og stunder som man av og til ønsker å lese om.
For det vakre, det gode og lette, det mestrende og givende finnes ikke. Det er borte. Det aller meste er borte i smerten, i depresjonen og angsten, i fortvilelsen og tårene som plutselig trenger seg vei ut gjennom øynene mine.

Hvordan holder man ut en slik indre smerte?


Hvordan skal man orke å leve dag etter dag i noe som føles som et levende helvete? 


Hvorfor skal jeg holde det ut, gråte alle tårene, hive etter pusten i alle angstanfallene, vandre rundt i alle dissosiasjonene? Hvorfor skal jeg fortsette med det? 


Hvorfor ble akkurat jeg syk? Kan man ikke porsjonere ut en overkommelig mengde i stedet for å infisere et menneske totalt med sykdom og smerte?


All klagingen, med hvilken grunn sitter jeg her å bruker bloggen som klagemur? Det finnes mennesker som lever i et langt større, verre og langt mer grusomt helvetet enn meg, mennesker som ville følt mitt liv som et paradis.
Jeg hater deg Farger.


Jeg dro på fest, i håp om å se verden fra en litt annen side. I håp om å oppleve noe som var fint og godt, som kunne snu spiralen som stadig fører meg lenger ned mot den totale gjørmete grunnen.
Jeg pyntet meg i paljetter, sminket meg mørkt, flettet håret, gikk med pumps. Jeg drakk kald øl som jeg liker godt smaken av, jeg drakk iskald Riesling hvitvin som jeg nyter å kjenne smaken av. Jeg skulle på fest, ut.

Vi lo, jeg også. Jeg klarte å le, litt. Men jeg klarte ikke slippe fri fra denne voldsomme smerten som følger meg overalt. Jeg slo av en flørt eller to og følte meg heslig i ettertid. Jeg danset og har fliret av det de siste dagene, og jeg gikk tidenes skogstur med noen venner for å ta en snarvei hjem. Alt i alt gikk det fint, med unntak av et fremmedlegeme eller to som straff i kroppen (nei, man spesifiserer ikke). Jeg klarte å dra på fest.
Men det snudde ikke, jeg fikk det ikke bedre slik jeg håpet på. Jeg fikk ikke brutt sirkelen, ei heller fjernet smerten inne i meg. Jeg fikk fjernet fremmedlegemer, som en slags symbolsk handling der det jeg egentlig ville var å ta vekk den innvendige, følelsesmessige og tankemessige smerten i meg. Det fikk jeg ikke til.
Jeg måtte sove det meste av tiden i to og et halvt døgn etterpå, fordi det å være blant andre mennesker krever så inn i det helvetes mye at jeg blir fullstedig utslått av det, av inntrykkene, av feil døgnrytme, av smilene.
Så, jeg kan utelukke fest og vin som en faktor til å snu veien ned gjennom spiralen. Skal jeg krabbe meg oppover er det noe helt annet som må til.
Hva? Jeg aner ikke.

Dagen i dag:
Jeg våkner halv åtte om morgene, tar en kaffekopp og legger meg igjen. Jeg ligger i sengen til klokka ett på dagen. Jeg står opp, drikker enda en kopp kaffe og legger meg på sofaen. Jeg står først opp rundt klokka tre på ettermiddagen.
Kroppen er så tung, sinnet er så tungt. Smerten er det tyngste, så forferdelig tung å bære. Så jeg orker ikke noe, flater ut, gjemmer meg vekk fra hverdagen som er et faktum etter helgen.
Jeg orker ikke forholde meg til meg selv, til angsten, til depresjonen, den vanvittige fortvilelsen eller desperasjonen etter å slippe fri fra dette helvetet. Jeg orker ikke forholde meg til noe av dette, kreftene til å kjempe mot det har jeg heller ikke. Så jeg sover, og når jeg ikke har mer søvn å bruke av ligger jeg bare der.

Jeg får endelig slepet kroppen min inn i dusjen. Vasker vekk ekkel svette etter indre kamper som ingen kan se eller vite om. Jeg får vasket hår som står til alle kanter siden jeg ikke orker å stelle det noe særlig. Jeg får på meg klær, litt foundation for å dekke over de verste tegnene til slitenhet og møter meg selv i speilet i gangen.
Det umiddelbare reaksjonen er gråt. Jeg ser et ansikt som mister all sin styrke i det gråten tar henne. Jeg ser tårer som renner gjennom nylagt sminke. Jeg ser hender som holder seg til hodet som i et forsøk på å kontrollere kaoset og fortvilelsen som foregår på innsiden av kraniet. Jeg ser at Farger har det veldig vondt, men jeg kan likevel ikke se at den jenta i speilet er meg.


Dette er hverdagen min, dette er timene mine. Hvordan skal jeg holde det ut? Si meg, noen, hvordan holder dere det ut?