Skuffelsen tar tak...

....og jeg kjemper mot et hav av tårer som prøver å presse seg vei ut til friheten. Så dumme tårer, har de ikke skjønt at ingenting inne i meg er fritt, er i frihet? Jeg gråter ikke, men jeg biter kjevene veldig hardt sammen.

Jeg går inn på facebook og ser at venninnen min har lagt ut bilder fra den fine dagen i dag.
I dag skulle jeg vært med å besøkt venninnen min på sykehuset og for første gang sett hennes premature, nydelige sønn.

Vi er fem jenter som har holdt sammen siden vi var små og vi er veldig knyttet til hverandre, derfor var det så viktig å være med de alle i dag, fordi vi da kom til å være samlet alle fem. Ingen som manglet på grunn av jobb eller skole, vi kom til å være sammen.
Jeg hadde gledet meg sånn. Sett frem til å se venninnen min og gi henne en klem, kjenne hvor stolt jeg er av henne som har født en sønn. Jeg gledet meg til å se det lille mennesket hun har vært med på å skapt. Jeg gledet meg til å spise den gode burgeren vi alltid spiser om vi drar til byen og jeg gledet meg til kjøretur med skravel og god tid med venninnene mine.

Jeg ble ikke med.

Angsten i meg var uenig i at jeg skulle dra med de, fordi denne turen også inneholdt shopping. Og Farger på et kjøpesenter i to-tre timer, langt vekk fra hjemme er ingen bra situasjon. Jeg kunne ikke gjemt meg vekk så fort det ville blitt nok for meg, jeg kunne heller ikke låst meg inn døren hjemme etter en rask tur hjem, for vi var langt fra hjemme. Jeg kunne ikke bedt de om å dra fordi jeg ikke orket mer, når de faktisk hadde ærender der. Verden spinner ikke bare rundt meg! Og med den viten vokste frykten seg større og større. Til slutt, i går, kjente jeg at jeg ikke kom til å tørre å dra. Jeg sendte de nødvendige sms`ene for å informere om at jeg ikke kom til å bli med i dag, og hatet meg selv så vanvittig at jeg trodde jeg skulle kutte meg selv i biter. Jeg kuttet meg ikke, men jeg vasket badet og gangen fra gulv til tak for å holde meg i ånde og borte fra kniven, den etsende syren eller hva det var jeg ville tatt tak i. Jeg hatet meg selv for at min frykt sto i veien og ble viktigere enn å besøke henne  og tilbringe dyrebar tid sammen med bestevenninnene mine. Tenk at jeg kan være så egoistisk.
Fæle menneske.

Jeg logget meg inn på facebook og så bildet. Tre stolte "tanter" stående ved babysengen hans på sykehuset. Det skulle vært fire stolte "tanter", men jeg var jo ikke der, for jeg var hjemme og ruget på den jævla angsten min. Det stakk så i magen, jeg ble sparket i magen av skuffelse, av misunnelse, av sorg og av sinne.
Hvordan kunne jeg la meg selv bli som dette?

Søsteren min ringer og spør om jeg kan lage et bursdagkort, for i dag er det stelt i stand selskap til bestemoren vår som fyller rundt år. Jeg sier selvsagt ja til det og lager et kort, vel vitende om at jeg ikke kommer til å møte opp der, i fine klær for å gi bestemor en god bursdagsklem.
Jeg har visst om bursdagen en stund og jeg har gruet meg. Angsten tok mer og mer plass, fikk mer og mer makt og til slutt tapte jeg. Jeg kjempet ikke engang lenger i mot, innfant meg bare med det faktum at jeg ikke tør eller makter å delta i en slik setting med mye mennesker og dertilhørende hyggelig småsnakk. Jeg kjempet ikke om å få komme i bursdagen hennes, fordi jeg er så forferdelig sliten av å kjempe. Jeg la ned våpnene og lot det være, jeg lot meg overmannes og fanges.
Hva slags barnebarn er jeg? Alt bestemor har gjort og gjør for meg, og så gjør jeg dette i gjengjeld? Hva faen er det som er så viktig at jeg ikke kan vise bestemor at jeg ønsker å være med henne og delta på en dag som er så stor for henne? Jeg skjønner ikke selv at det går an å bli et så jævlig menneskene som jeg føler at jeg er nå. Jeg hater meg`et, orker ikke ha noe med meg selv å gjøre.

Èn dag med to hendelser som betydde uendelig mye for meg å delta i. Dette var noe jeg gledet meg til, så frem til og kjente at jeg ville, med hele meg! Men jeg klarte det ikke og jeg klandrer ene og alene meg selv for å være så svak og feig at jeg lot meg bli overmannet og sluttet å kjempe.

Jeg orker ikke å utsette meg for denne kampen igjen, sa jeg til mamma da hun nok en gang ringte for å spørre om jeg ikke ville bli med en liten tur.

Er du ikke i form? Spurte søsteren min meg da hun var innom å hentet kortet jeg hadde laget til bestemor. Jeg svarte bekreftende at jeg ikke var i form nå, og at jeg syns kortet ble stygt og at hun måtte hilse mye til bestemor. Søsteren min var kledd i en fin sommerkjole og høye heler. Hun hadde flettet håret og øynene var våkne. Hun skulle feire bestemor. Jeg hadde gammel maskara under øynene, håret var bustete og jeg luktet svette. Jeg turte ikke bli med og ble hjemme.

Skuffelsen over å ikke delta er enorm. Skuffelsen over meg selv og min egen egosime er ikke mindre enorm.
Jeg kjenner det i hele meg. Jeg kjenner det i kjevene og i hodepinen som viser til alle de tårer som gjerne vil ut nå. Jeg kjenner det på magen som er urolig og doturer der etter (vær så god for opplysningen!). Jeg kan se det på blikket mitt som er livløst og glassaktig. Jeg er full av raseri mot meg selv og jeg er så inderlig, inderlig skuffet over at jeg ikke klarte å bli med på det jeg så gjerne ville i dag.

Som en stygg, dum, feig og grisk struts stikker jeg hodet i sanden og tror det er mindre farlig der.

Jeg hater deg Farger.