Tanker på en tirsdag.

Dagen i dag startet som så mange av dagene gjør for tiden. Jeg kom meg ikke opp før nærmere ti på formiddagen, og uroen startet raskt. Inn i skapet for å finne noen beroligende å svelge. Jeg er livredd for angsten, jeg takler den ikke i det hele tatt. Jeg makter ikke å hyperventilere meg gjennom mange timer, ei heller å ligge sammenkrøllet i et hjørne av sofaen fordi redselen er så enorm. Så jeg tar de beroligende, for å få litt fred.

google.com

Solen skinte, fulgene kvitret og gradestokken viste mer enn ti røde grader. Jeg vil ut, UT fra dette buret jeg lever i. Dessverre tør jeg ikke ut å gå alene, og ingen hadde mulighet til å være med meg. Da ble jeg sittende på trappen og kjenne på den vanvittige fortvilelsen over å være så hardt rammet av en angstlidelse. Så hardt rammet av jeg ikke en gang tør å gå en tur på en halvtimes tid alene. 

Jeg ringte mamma og hun hørte jeg var lei meg. Mamma sa jeg burde ta meg en tur på tredemølla slik at jeg fikk i gang pusten min ordentlig og for å få litt energi. Jeg gjorde som mamma sa og dro på meg treningsklær for så å sette radioen på høyt og sette i gang med å varme opp med rask gange. Jeg jogget og gikk, løp og hvilte og jogget og gikk igjen. Som avslutning mens svetten silte tok jeg på meg boksehanskene og slo løs på punching bagen. Jeg så for meg at det var angsten jeg slo på, og da ble det kraft i slagene også.

Jeg liker å trene, jeg er blitt mer glad i det med tiden, særlig siden jeg får frem endorfiner som jeg trenger så sårt. Men jeg tør ikke på noe treningsstudio på grunn av angsten i meg. Heldigvis har jeg så snille huseiere at jeg får låne treningsapparatene på loftet hos de. 

Jeg løp av meg den verste angsten og jeg løp av meg den verste fortvilelsen, og etterpå vasket jeg hele leiligheten. Løping og svetting hjelper.

google.com

Min kjære G.E. fra P.t kommer mest sannsynlig ikke tilbake i jobb. Jeg ble veldig knyttet til G.E. og vi fikk en veldig fin kontakt og tone. Hun var så trygg for meg, og sammen med henne turte jeg mye mer. Jeg lo mye med henne, koste og klemte på henne, ga henne gaver og fikk av og til små gaver av henne også. Hun ble som en slags mamma for meg, men så ble hun syk. Så syk at hun ikke kunne jobbe. Da P.t. var innom her sist og jeg spurte etter G.E. sa hun at de signalene de fikk fra sin sjef var tilnærmet det at G.E. ikke kommer tilbake i jobb igjen. Da presset tårene mine så vanvittig på, men jeg ville ikke gråte. Ville ikke vise sårheten min, skuffelsen over å miste håpet om at hun kom tilbake i jobb igjen. Jeg ville ikke vise hvor glad jeg er i G.E. og jeg klarte bare ikke å være åpen nok til å gråte. Jeg er en mester i å holde igjen tårer, og jeg har også vanskelig for å gråte, for å få det ut. Men der og da trengte jeg det i grunn, jeg var bare ikke trygg nok til å slippe det løs. 

Jeg opplever tap etter tap etter tap. På kort tid har jeg mistet mange og jeg klarer ikke å stole på at noen egentlig kommer til å bli værende. Jeg har mistet flere til døden, enda flere levende har jeg også mistet. 

Jeg orker ikke flere tap. G.E. vær så snill å kom tilbake til jobben din. Jeg savner deg så sårt, jeg trenger deg så inderlig. Kjære Gud, hjelp G.E. så hun blir frisk og får det bra igjen, bra nok til å jobbbe.

G.E. har vært sykemeldt lenge, det har ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på henne og savnet henne. 

google.com

For noen uker siden ble jeg søkt inn på en spesialavdeling ved Blakstad sykehus. Jeg har vært i psykiatrien i ti år nå, og vært syk til og fra siden jeg var liten. Det startet riktignok ikke skikkelig før jeg var fjorten år gammel. Det er lenge å være syk, det er en evighet å leve i smerte. Jeg er sliten, lei, fortvilt og opprørt over at jeg ikke har det bra, over angsten i meg, over smerten inne i meg. Jeg ønsker så sterkt å bli frisk, men til nå har det enda ikke vært et behandlingsopplegg som har klart å hjelpe meg nok til at jeg har blitt det, frisk. Ved denne avdelingen jeg nå er søkt inn på behandler de sånne som meg, slike som ser ut til å ikke respondere på noen som helst. 

Det tar lang tid før jeg får svar på om jeg er kommet inn eller ikke, og med hjertet i halsen går jeg til postkassen hver dag for å se om det har kommet et svar fra Blakstad. Det er få plasser der, og det er nok ikke lett å få komme med i opplegget de har, likevel håper jeg så inderlig på at jeg kommer med. 

Jeg er svært redd for hva utfallet blir. En del av meg kjenner med magen at dette kommer til å gå bra, en annen større del av magen har en vond følelse som sier at jeg ikke kommer til å komme med.

Hva gjør jeg om jeg får avslags?

Jeg vet og kjenner på meg selv at min verden kommer til å rase fra hverandre om jeg får avslag, for dette er liksom mitt siste håp om å få hjelp til å hjelpe meg selv. Hjelp til å forholde meg til alt det vonde inne i meg, hjelp som varer over tid, for jeg trenger tid. Er det noe jeg ikke har fått fra psykiatrien de siste årene så er det TID! Jeg har fått fra tre dager til tre uker, og that`s it. Det har aldri vært nok til å få meg på beina, og det har jeg sagt i fra om også, flere ganger. Jeg har rast, jeg har hulket og grått, jeg har bedt på mine knær og jeg har dratt inn pasient og brukerombudet flere ganger for å få hjelp og tid til å bli bedre. Men nei. Jeg tror jeg er i, i noens øyne, en lost case som kun tar opp plass. Men på avdelingen på Blakstad får man tid og grundig hjelp til sine problemer, noe som er nettopp det jeg trenger. Jeg har begynt å be til Gud hver kveld om at han må hjelpe meg til å få den hjelpen jeg trenger. Jeg ber om at jeg kommer inn på avdelingen på Blakstad, jeg ber om at jeg kan få oppleve å bli frisk og ha gode dager, for det finnes ikke hele gode dager i livet mitt. 

Hjertesmerte.

Telefonen ringer. Jeg hiver meg ut av badet kun i ført undertøy og løper for å ta den. Jeg kjenner igjen nummeret og det stikker til i magen. Hva vil de nå, hvilke vond beskjed får jeg nå?

"Hei det er M. Jeg lurte på om vi kunne avtale en samtale for å avslutte? Jeg forstår det slik at du nå har fått lavterksel et annet sted, kanskje du også har fått en terapeut der?"
"Nå er det vel ikke avsluttet riktig enda, det blir sendt klage angående dette. Men jeg kommer gjerne til en samtale."
"Da sier vi det da, vi ses."
"Vi ses, ja, ha det."

Magen min vrir seg, jeg vrir meg. Den rustne klumpen i mellomgulvet gjør seg merkbar og tårene mine sprenger på. Jeg vil ikke avslutte. Jeg vil ikke bli sendt videre.

google.com

Jeg er så knyttet til de, så glad i de. Det er ikke terapeutene jeg er knyttet til og som jeg ikke makter å bli forlatt av, det er miljøpersonalet som jeg har kjent i ti år.
Hvordan avslutter man noe som har vært en tett kontakt gjennom ti år?
Hvordan sier man til seg selv at det er ok å ikke se de igjen, de jeg har sett ofte gjennom lang tid?
Hvordan sier jeg takk og farvel til de gode samtalene, til kyss på kinnet når jeg skal sove for natten? Takk og farvel til gåturer i stillhet, til ferdigsmurte brødskiver når jeg selv ikke orker å lage mat?
Hvordan sier jeg farvel til de jeg kjenner at bor inne i hjertet mitt, som er mammaene mine, pappaen min?
For det er det de er. De jeg er knyttet til er foreldrene mine, for meg. Det sies at i et forhold er det alltid noen som elsker mer enn den andre. Det er meg. Det er jeg som er mest glad i de, jeg som bryr meg mest om de. Jeg er en pasient, men jeg vet at jeg betyr noe for de også. de ville vel ikke møtt meg med en varm klem om jeg ikke betydde noe? De ville vel ikke kysset meg på kinnet om de ikke brydde seg en anelse om meg?
Eller har de bare gjort det fordi de ville være snille?

Det er så vondt at jeg ikke får beskrevet det. Nok en gang, forlatt. Ingen orker meg, ingen makter å ha noe med meg å gjøre i lengden. Jeg er for mye av alt, alltid.

Er det verdt å leve når mennesker gang på gang beviser at jeg er for mye å makte å hanskes med? Hvorfor skal jeg holde ut når ingen andre holder ut med meg? Hvorfor skal jeg makte når de som skal lære meg å takle meg selv ikke makter? Hva i meg er verdt å holde fast ved, når ingen andre holder fast i meg?

google.com

Jeg føler meg som en dritt. Som en ubetydelig dritt som ingen vil vite av, fordi jeg er meg, Farger. Jeg føler meg dum, stygg, ekkel, kravstor. Jeg er liksom møkka under skoene dine, jeg.

Hvor mange terapeuter har kastet inn håndkleet og ikke kunnet hjelpe meg mer? Prøv å gjett. Hvor mange har sagt at de ikke skal gi meg opp eller dra i fra meg? Ca like mange som ikke holdt ut.

Hva gjør dette med min selvfølelse?

Jeg tror det er greit beskrevet over. Jeg føler meg ubetydelig, som en dritt, som noe folk kan tråkke i og på. Det gir meg også en følelse av å ikke være viktig nok til å kjempe for, en følelse av å være håpløs.
Om de hadde brydd seg så mye som de sa ville de ikke gitt meg videre, gitt meg opp.

Jeg er ikke verdt noe lenger.

google.com

Psykiatritjenesten kom innom som avtalt tidligere. Jeg var sint, såra, lei meg og fortvilt. Så jeg kjefta på henne, tørket bitre tårer, stirret tomt ut i ingenting og kjefta litt mer. Hun har ikke gjort noe galt.
G fra psykiatritjenesten kunne fortelle at de på et samarbeidsmøte hadde sagt at jeg sikkert ønsket en avslutning. Det vil altså si at M fra avdelingen ikke hadde tenkt å gi dette en avslutning som var ryddig, men at de ble påminnet om det via mine talsrør fra psykiatritjenesten.
Ville de ikke en gang ha en samtale med meg der vi avsluttet?

Etter å ha kjefta fra meg på G fra psykiatritjenesten (heretter P.t.) var jeg tom, tom og fortvilt. Jeg tenkte hardt og lenge på å skade meg, for å få smerten på utsiden i stedet for på innsiden. For å slippe å forholde meg til det vonde som er så altoppslukende nå. Jeg gjorde det ikke. Jeg er sterk, i det svake.

Jeg  har ligget i senga i seks timer. Jeg har ikke sovet, men jeg har ikke orket å forholde meg til noe utenfor dynen og puten. Jeg har pakket meg inn for å prøve å trygge meg selv, vendt ryggen til verden, lukket ørene for telefoner og stirret tomt ut i et mørkt rom, for jeg har selvsagt ikke orket lys heller. Den tilstanden er forferdelig. Det er en smertetilstand som jeg ikke får forklart. Og jeg får ikke noe ut heller. Jeg får ikke gråte skikkelig, jeg klarer ikke hyle det ut og jeg makter ikke ringe til noen for å snakke det av meg, fordi jeg ikke orker å forklare eller finner de riktige ordene til å meddele meg.

Venninne L kan likevel forstå, så jeg lot henne komme gjennom nåløyet av hvem jeg har kontakt med nå og ringte henne etter å ha fått melding fra henne. Jeg vet hun vet hvordan dette er, likevel føler jeg meg så alene, for ingen kan riktig skjønne hvordan et annet menneske har det, helt og fullt. Jeg er likevel glad for å ha snakket med henne, jeg vet hun skjønner så langt det går an at noen skjønner dette. Hun har vært gjennom helvetet selv.

google.com

Det gjør likevel veldig vondt i hjertet mitt.

Bønn til noen.

Kjære...Gud?

Kjære deg, kan du hjelpe meg?

Kan du fri meg smerten min, fra angsten, fra ønsket om å slippe?

Kan du gi meg styrke til å tørre, våge, leve og puste?

Kjære

Gud?

Vær med meg.

Jeg ber deg, hjelp meg.

google.no

I morra skal vi ut, jenta mi, sier mamma optimistisk i telefonen. 

Nei, det klarer jeg ikke, sier jeg fort for å slippe å høre det jeg selv sier.

Vi skal ut en liten tur, om så bare for å kjøre en tur. Du kan ikke fortsette å bare være inne i leiligheten din, sier mamma bestemt og sårt.

Hjertet mitt hopper vilt inne i det trange brystet mitt. Det er som om det ikke finnes plass til slagene det gir fra seg. Jeg kjenner hvordan jeg strever med å få puste, hvordan jeg med ett ikke eier kroppen min lenger. 

Jeg blir livredd, bare med tanken på å måtte gå ut døra. Jeg klarer det ikke, jeg tør ikke. Jeg vet hva som venter meg i morra og det er en angst som ikke er til å beskrive. Det er skjelving, hyperventilering, gråt og utmattelse. Mulig dere leser selvoppfyllende profetier mellom linjene, men hvordan skal jeg tro noe annet når hver eneste erfaring jeg har gjort meg viser til nettopp dette. Jeg vet hva som venter meg.

google.com

Jeg er sliten, forferdelig sliten. Akkurat nå, i den tilstanden jeg er nå ville jeg brukt lavterskeltilbudet på avdelingen, men det har jeg jo ikke lenger. Jeg har ikke annet valg enn å holde ut her hjemme, alene. Uten noen å snakke med, uten noen å hvile hodet mitt i fanget til, uten noen som vet hva som skjer i hodet mitt når det er sånn, uten noen som kan forklare meg at dette går bra. Jeg vil så gjerne til avdelingen, men dit kan jeg ikke  komme. Jeg tar meg i å være både bitter, sint og forferdelig såret, sviktet og forlatt. Jeg savner de så inderlig. Ikke de som "sitter på toppen", men de som jobber i miljøet, som kjenner meg fra ti års historie. Jeg savner å le med de, å kunne gå en liten tur med de. Savner de gode samtalene med de, håpet jeg finner tilbake til, motivasjonen som vokser etter hvert som jeg faller til ro i avdelingen. Jeg savner det så sårt.

Jeg har vanskeligheter med tilknytning, det vil si at jeg finner det veldig vanskelig å bli kjent med å knytte meg til nye mennesker. Likevel er det noen som klarer å se meg, som den jeg er, med de vanskeligheter jeg har. Og da kan jeg knytte meg til mennesker, veldig sterkt. Miljøpersonalet på avdelingen har klart det, de har klart å se hele meg. De har gjort en enorm stor og flott jobb med å hjelpe meg gjennom ti år, og det har blitt (fra min side) knyttet sterke bånd til de som jeg kjenner at jeg ikke klarer å bryte.

Jeg har mistet så mange i livet mitt, både til døden og til andre ting. Jeg har opplevd så altfor mange ganger at mennesker som betyr veldig mye for meg forlater meg fordi jeg er for krevende, for syk, for vanskelig å ha med å gjøre. Og så gir de meg videre til noen stakkars andre som må ta over oppgaven, eller de drar sakte meg sikkert fra meg som i et forsøk på å skjule avskjeden som er i gang, mens jeg hele tiden vet hva som er i ferd med å skje. Det er ikke rart man får en dårlig selvfølelse, når så mange har bevist at jeg er for mye å ha med å gjøre, at jeg er for krevende til å ha livet. Det er ikke rart man får vanskeligheter med tilknytning (selv om den grunnen ligger i barndommen) når man opplever at de fleste man er så uendelig glad i forsvinner fra en.

Jeg knyttet meg sterkt til noen av miljøpersonalet på avdelingen, men nå har jeg mistet de. Atter en gang er jeg blitt gitt opp, sendt videre, forlatt og sviktet. Hvordan skal jeg kunne stole på noen?

Kjære...noen?

Ser dere meg?

Kommer jeg noen gang til å komme meg ut av dette sorte hullet?

Noen...

Hjelp meg til å hjelpe meg selv. 

Ikke dra fra meg, igjen.

Ikke la meg bli sittende alene med sorgen.

Ikke dra fra meg selv om jeg er meg, for jeg vet ikke hvem andre jeg skal være.

Kjære...noen.

Vær med meg, hjelp meg, gi meg styrke, gi meg tro og håp.

I dag turte jeg noe, og jeg fikk møtt fortiden min igjen.

I dag hadde jeg en avtale om at jeg skulle prøve å ta buss alene i ti minutter. En enkel strekning, fra A til B på kort tid. Jeg gruet meg så mye, fikk nesten ikke sove i natt fordi katastrofetankene kvernet rundt og ville få meg fra å dra med bussen.
Da jeg våknet i dag var jeg vettskremt. Marerittene hadde tatt morgenen fra meg og jeg følte jeg ikke kom ut av drømmen selv om jeg var våken. Og da jeg først var ute av marerittdrømmen kom virkeligheten for fullt, for i dag skulle jeg jo gjøre noe jeg er fobisk redd for. Hjertet hamret, jeg pustet og peset, tørstet, drakk og tisset i ett sett. Angst er ikke bare den indre frykten, det er også alle de kroppslige symptomene som er plagsomme som følger med. Jeg følte jeg kom til å bryte sammen, jeg følte jeg ikke kunne klare det, men jeg ville så gjerne mestre det, bare mestre noe.


Klokken tolv sto jeg på bussholdeplassen, med en travende angst i kroppen og en venninne på telefonen. Det verste er kanskje å stige på og av bussen. Da må jeg foreta meg noe, da må jeg prestere, og prestasjonangsten i meg er enorm. Men jeg kom meg på, sa hvor jeg skulle og fant et sete nærme utgangen.

Det var ikke så mange mennesker på bussen, men de få som var der så jeg på som en potensiell fare. For jeg tror jo at de aller fleste er ute etter meg, at de vil komme til å gjøre meg vondt, at de vil voldta eller banke meg. Det er forferdelig å gå rundt og tro at mennesker er så grusomme, at jeg aldri er trygg. Men menneskene på bussen foretok seg aldri noe annet enn å sitte stille i setene sine.

Da jeg nærmet meg stoppplassen trykket jeg på stoppknappen og angsten løp løpsk inne i meg. Nå måtte jeg reise meg, nå måtte jeg opp og gå. Det var ingen enkel sak, for i angst kan jeg miste følelsen i kroppen min, og det hadde jeg gjort nå. Beina mine kjentes ut som om de var lamme, som om de ikke kunne bære meg. Men jeg kom meg av bussen, og jeg ble tatt i mot av hun jeg så gjerne ville vise at jeg kunne klare dette for.

Jeg skulle ta buss og besøke min forhenværende reserve mor. Fra jeg var sytten til ca tjue år var jeg mye hos og sammen med T og M som fungerte som en slags avlastningsfamilie for meg. Jeg knyttet meg sterkt til de, særlig reserve mor T. Jeg var med og hos henne så mye jeg kunne, for livet mitt hjemme med mamma i barndomshjemmet var ikke godt. Jeg var syk, mamma var også syk på sitt vis og slet mye. Vi to sammen var på den tiden ikke noe godt team. Hos T og M fikk jeg trygge rammer, grenser, omsorg og kjærlighet. Moren min fikk jeg også det av, omsorg og kjærlighet, men jeg klarte på ingen måte å forholde meg til mamma, ei heller ta i mot hennes omsorg. Grenser og trygghet manglet og den slags skaper vanskelige og uforståelige følelser i et tenåringssinn. T var kanskje den første som fikk meg til å høre, virkelig høre når hun snakket til meg og satt en grense eller to. Jeg kunne demonstrere ved å svar henne frekt tilbake eller prøve å gå for å slippe unna diskusjonen. "Sett deg ned... SETT deg ned..." husker jeg hun sa da jeg prøvde å unnvike en diskusjon og var på vei ut døra. Og jeg satt meg ned. Ingen andre ville fått meg til å høre slik som henne.
Jeg så på T og M som foreldrene  mine, og var like glad i de som om de var foreldrene mine. Men så gikk det  galt.

Jeg har vært syk lenge, også før, i mens og etter tiden hos T og M. I løpet av årene vi hadde tett kontakt følte T at hun ikke kunne hjelpe meg mer, at jeg trengte så mye mer enn hva hun og M kunne gi. Jeg ville bare være med henne, alt jeg trengte var henne husker jeg at jeg følte. Sakte, smertelig og sikkert ble kontakten mindre og mindre og jeg måtte igjen forholde meg til bare mamma og barndomshjemmet som jeg mistrivdes i.

Jeg sørget forferdelig mye i den tiden jeg forsto at jeg hadde ødelagt for forholdet mitt med T og M. Jeg sørget så inderlig over at jeg mistet de, reserveforeldrene mine, gamlemor. Det var en prosess som tok lang tid, og som aldri riktig gikk over. Jeg kan fortsatt bli overrumplet av et enormt savn etter henne, etter tryggheten hennes, lukten av klærne hennes og atmosfæren i huset deres. Jeg kan enda savne så sterkt at det river i hjertet mitt.

Vi møtes nå og da. Av og til stikker hun innom for å hilse på. Vi sender sms`er og gir hverandre julegaver. M, har jeg knapt snakket med på syv år. Han ble liksom bare borte i det jeg ikke kunne være hos de lenger. Men jeg og T har holdt kontakten, bare ikke så tett som før.
Sist hun var innom forslo hun at jeg måtte jobbe med å mestre angsten min. Hun sa at vi kunne avtale en dag der jeg skulle ta bussen til henne, at hun møtte meg på bussholdeplassen og at jeg var hos hun og M til hun skulle på ettermiddagsvakt. En del av meg ville, angsten i meg nektet. Derav søvnløshet, mareritt, tørsting og tissing, hjertebank, hyperventilering og tårespreng. Men jeg klarte det.

Det var veldig rart å komme inn i huset til T og M igjen. Jeg så spor etter meg selv her og der, kjente igjen lukter og atmosfære. Jeg så M i den faste stolen sin og hilste litt blygt på han, for det er jo så lenge siden. Vi spiste samme type mat som vi pleide å spise, og vi hvilte på samme måte som vi pleide å hvile. Alt stemte, bortsett fra at jeg ikke tilhører huset eller hverdagen deres lenger.

Jeg vurderte å la det hele være, fordi jeg ble redd. Redd for å knytte meg for sterkt til henne igjen, redd for å bli skuffet og forlatt igjen, redd for å måtte sørge på ny og redd for at hun nok en gang ville finne ut av jeg er for syk til å hjelpes av henne. Jeg har i følge en som kan litt om slikt en tilknytningsproblematikk, og den gjør det ikke enklere når jeg skal forholde meg til relasjoner som jeg har til T og M. Jeg vil ikke sørge igjen.

Dagen hos T og M gikk bra. Angsten hoppet til nå og da, men jeg tenkte som så at om jeg fikk et anfall så var jeg i alle fall i trygge hender hos de. Jeg fikk tenkt mye gjennom hva som skjedde mellom meg, T og M og hvorfor det ble så galt. Det var godt å være der. Nå gjenstår det bare å klare å holde relasjonen slik den er og ikke knytte meg for sterkt til han og henne igjen.

I dag tok jeg buss alene, og det har jeg ikke gjort på så lenge jeg kan huske.