Besøkshelg :)

Jeg har aldri tatt i mot besøk over lengre tid her hjemme, med unntak av mamma. Mamma har sovet her når jeg har vært dårlig, og det har jo vært titt og ofte. Nå er det dog lenge siden mamma har måttet passe på meg, heldigvis for oss begge. Utenom det har jeg hatt min søster til overnatting en gang, og thats it. På grunn av angst og kaos har jeg ikke hatt ork til å ha besøk over natten, i hvert fall ikke over en hel helg og lenger enn det. Det har vært helt utelukket for meg på grunn av min psykiske helse.

Men guess what? Akkurat nå ligger venninne L. i senga mi og sover, og der skal hun sove tre netter! Hun kommer langveis fra og tar en langweekend her. Og utrolig nok syns jeg det er veldig koselig, ikke stress og utmattende, men koselig :)

Dagen med henne har vært fin. Vi har spist god mat, skravlet, gått kveldstur og sittet foran hver vår dataskjerm.

Tiden siden jeg skrev i bloggen sist har vært litt mer preget av angst, mulig fordi jeg trapper opp på medisiner i følge legen. Men jeg takler det, det er bare slitsomt å være så mye redd. Igjen, jeg takler det.

Håper det er bra med dere lesere! En god klem fra meg <3

Et glimt av lykke!

Jeg har ikke kjent meg som dette på evigheter. Hvor lenge siden er det egentlig jeg har hatt så mange dager på rad som har gått bra (bra for meg er å ikke bli kvalt av angst, men likevel ha nok til å skjelve).

Jeg har begynt på nye medisiner, og etter en liten nedtur har det kun gått oppover. Jeg vet ikke om det er på grunn av medisinene, om det er solen og våren eller om det bare er meg, men det er nå et faktum at jeg har det bedre enn på lenge, og da er jeg fornøyd uansett grunn.

google.com

Jeg sover fortsatt lenge om morgenene. Jeg vente meg til det da angsten herjet som verst, for om jeg sov til over klokka elleve på dagen så sov jeg vekk den verste morgenangsten, selv om den innhentet meg igjen senere på dagen. Jeg orket ikke å forholde meg til alle dagens timer, så jeg unnlot å stå opp i normal tid, kun for å slippe noen timer i angst helvetet. Men nå tror jeg ikke det er så ille om morgenene lenger, og jeg kan dermed stå opp tidlig som jeg egentlig pleier, det er bare det at jeg ikke våkner før langt på dag, selv med to vekkerklokker på. Vanligvis blir jeg litt lei meg og sårbar når jeg sover lenge, skuffet over meg selv liksom, men jeg blir ikke det nå. Jeg tenker bare at det er godt å sove og at jeg sikkert kommer inn i en bedre døgnrytme med litt tid og trening.

google.com

Det er rart, å plutselig høre fugler kvitre, å plutselig finne seg selv smilende i sofaen når radioen spiller fine sanger. Det er rart å ha lyst til å gjøre ting, å kjenne rastløshet på en god måte. Det er rart å ha så mye håp og tro på at det skal ordne seg en dag for meg også. Det er rart å leve og å ikke ville dø. Jeg vil leve jeg nå.

I går tok jeg ikke noe beroligende, og det må være første dagen på mange måneder at jeg ikke har hatt behov for å ta det. Jeg hadde også besøk av en venninne og det gikk bra selv om jeg ikke hadde tatt beroligende i forkant. Jeg pleier jo å ha mye angst med venner også, med alle folk, men i går gikk det bra.
I dag har jeg tatt beroligende, men det var mest av gammel vane, pluss at jeg er redd for abstinenser om jeg kutter det ut for fort, da kan jeg bli litt klein og det er jeg ikke interessert i å bli nå som jeg først har kommet meg opp av den verste gjørma jeg har badet i så lenge.

google.com

For første gang på så lenge jeg kan huske dro jeg frivillig på besøk til en venninne i dag. Jeg pleier å være livredd for å dra på besøk fordi jeg er redd det skal komme andre som jeg ikke kjenner så godt og dermed få  den vanvittige angsten. Men i dag skinte sola, jeg var rastløs og hadde lyst til å skravle over en kopp kaffe hos venninne T. Så jeg tok på meg sko og jakke og gikk ned til henne. Jeg tør vanligvis ikke gå alene i dagslys, ei heller i mørket, men det turte jeg i dag. Jeg pleier alltid å gjemme meg bak håret mitt eller bak store solbriller, men siden formen var så bra ville jeg teste ut om jeg turte å gå ute uten solbriller på, og jeg klarte det!!! Det var ikke så skummelt. Besøket hos venninne T var kjempe koselig. Det kom en venninne til, og det betyr vanligvis angst, men det gikk helt smertefritt for seg i dag. Kjæresten til venninne T kom også, igjen - smertefritt. Jeg bare skravlet uten å syns jeg selv sa dumme ting, lo og var med i diskusjoner med de andre.
Etterpå dro jeg innom mamma og stefar for å ta en røyk med de. Jeg tør heller vanligvis ikke å dra på besøk til mamma, fordi det ligger så mange minner i huset og fordi jeg er redd for at andre skal komme. Men i dag ville jeg hilse på. Jeg vet at det gleder mamma at jeg kommer innom, jeg vet at det varmer mammahjertet hennes å se meg smile på ekte og ha liv i øynene, så kanskje ville jeg innom for å vise henne det også, glede mammaen min litt.

google.com

Så godt, så godt det er å leve i dag. Så godt det er å føle en form for lykke. Så godt å ha gode venner som setter pris på at jeg er i bedre form og bemerker det. Så bra at jeg klarer å nyte det <3

To gode dager!

I går var en av beste dagene jeg har hatt på evigheter. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en slik dag. Og Gud så godt det var. Å bare være, å bare leve, å bare være Farger.
Angsten var følgesvenn, det samme var de vonde minnene og alt som ligger i min historie, men ikke i den grad at det tok over dagen min. Jeg klarte å leve med alt det vonde i går, og det var sårt etterlengtet.

Jeg startet dagen noe seint, trøtt da vet dere. Og så kom venninne J og hennes lille sønn. Vi gikk en tur i sola, og jeg trillet vogna som vanlig. Vi skravlet og koste oss, før vi kom hjem til meg igjen og fikk besøk av enda en venninne. Vi satt her i stuen og lekte med lillemann, tok bilder, drakk kaffe og hadde det bare koselig.

Da de dro var overskuddet i kroppen en faktum, og jeg som er ute av trening når det kommer til å kjenne overskudd visste ikke riktig hva jeg skulle ta meg til. Men så fant jeg ut av det, jeg bakte kanelsnurrer :) Og de ble sannelig gode også. Og så brukte jeg kvelden til å krabbe inn i koseklærne og se på tv.

I dag har også vært en god dag. Sola skinner og jeg har fått vasket huset, vasket klær, drukket te ute i sola og ryddet og ordnet her hjemme. Det er så godt å ha overskudd til å få til slikt.
Alle er opptatt i dag, og så i dag som jeg har lite angst og kunne tenkt meg det ene og det andre. Men, da må jeg underholde meg selv i stedet, og det får jeg til sånn noen lunde.

Det er rart med slike dager. Jeg er ikke vant til å ha det slik. Jeg er vant til å leve i en uutholdelig smerte dag ut og dag inn. Jeg er vant til å kjempe mot en vanvittig angst, jeg er vant til å kjempe for slippe unna vonde minner og traumer som hjemsøker meg. Jeg tilbringer dagene mine innenfor disse fire veggene der jeg kjemper mot tankene om å avslutte. Men så kommer det slike dager som disse to og overrumpler meg fullstendig. Jeg håper det blir flere slik dager.

Florence and the machine har vært spilt på full guffe i hele dag, jeg er kjempe glad i musikken deres. Energisk musikk, med tekster som ikke er tomme og teite. Kommer de til Norge skal jeg definitivt på konsert!

I går var en svært tung dag. Jeg lå i senga til klokka var fire på ettermiddagen, og deretter var jeg kun oppe for å røyke. Jeg spiste knapt og orket ingenting. Frem til to venninner kom på besøk. Da ble det liv i heimen. Det var slitsomt men godt med besøk. Jeg har nære, gode venner som jeg er veldig glad i. De er familie for meg.

Tilstanden jeg er i når jeg er sengeliggende er vond. Jeg er liksom nummen i hele kroppen og i hodet. Angsten er ikke på det verste da, men de vonde tankene og følelsene er der. Jeg overmannes av en utslitthet jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg unna, og jeg føler lite håp og tro på at det skal gå bra med meg. Håpet og troen er essensielt for at jeg skal holde ut, jeg MÅ håpe og jeg MÅ tro at det skal gå bra med meg, uten det taper jeg kampen.
Denne nummenheten kommer nå og da. Da bare ligger jeg og gjør ingenting. Jeg sover ikke en gang, bare ligger. Latskap ville kanskje noen sagt, men det er way past latskap, det er ren og skjær smerte som tar all energi.

I dag startet dagen nokså greit. Jeg slapp å ta sobril fra morgenen av fordi angsten ikke var mer enn at jeg holdt det ut. P.t. kom kl ti, da var jeg stille, sliten, redd og trist. Hun så det på meg sa hun. Det var godt å ha K fra P.t. her. Det er godt å bare være i samme rom med noen som forstår, som vet og som ikke krever noe mer eller mindre, annet enn at jeg skal dele samtalene med henne.
Da hun dro krabbet jeg under teppet, fordi jeg var nummen igjen, men jeg ble ikke værende der denne dagen.

Mamma kom halv tre for å hente handlelappen. Jeg går jo ikke på butikker selv, noe som er en stor sorg for meg, for jeg lengter sånn etter å komme ut. Mamma må handle alt det jeg trenger, klær kjøper jeg på nettet.
Da mamma kom kommenterte hun at jeg så bedre ut i dag, at jeg smilte og virket blid. Det mamma ikke skjønte var at jeg smiler når jeg er nervøs. Det er ikke med vilje, men jeg kan fort le, flire eller smile når angsten tar meg. For jeg kan ha angst med mamma også skjønner dere. Angst for og med alt.
Mamma handlet og kom tilbake. Da tok vi en kopp te og en røyk ute i sola. Det hjalp at mamma kom innom en tur, jeg kom ut av nummenheten min. Jeg fikk snakket litt og bare vært med mamman min som var litt sliten i dag.

Jeg har akkurat lagd maten til i kveld klar, jeg har tømt søppel og støvsuget, tatt oppvask og ryddet litt. Det er kanskje ikke så mye for dere som leser, men for meg er det vanskelig å få gjort unna oppgavene. Det er vanligvis ikke rotete eller møkkete her, jeg holder det i orden, men det krever veldig mye av meg fordi hodet mitt er så fullt opp at det tar all energi fra meg. Men i dag fikk jeg heldigvis gjort litt, og da blir jeg stolt ;)

Jeg tror denne kvelden kan bli en av de bedre denne uken, håper det.

Lengselen etter livet.

Jeg sitter ved kjøkkenbordet, ser ut og finner solen som glitrer på himmelen. Å som jeg lengter ut, jeg vil ut. Ut å gå, ut å møte mennesker, ut å leve. Jeg blir sittende ved kjøkkenbordet.

Jeg vil ikke være syk mer.
Jeg vil ikke være syk mer.
Jeg vil ikke være syk mer.

Desperasjonen tar meg i et øyeblikk. Desperasjonen etter å komme vekk fra dette inne i meg som ødelegger for livet jeg kunne levd. Jeg ber til Gud om å gi meg styrke, om å hjelpe meg med å bli frisk fra angsten. For det er angsten som er det verste. Jeg har kanskje andre diagnoser også, men de er ikke like fremtredende. Det er angsten som stopper meg i å leve. Det er angsten som gjør meg til en fange i mitt eget sinn og skinn.

Panikken over å plutselig forstå hvordan livet mitt er blir stor. For hvem vil leve som dette. Hvem vil vel være en fange. Jeg lengter så etter å leve, etter å komme ut, å treffe mennesker, gå i butikker og se på klær og ting. Jeg lengter så inderlig, men jeg kommer meg ingen vei.

Tvangen i meg krever stadig mer. Skal jeg bli en fange av tvangshandlinger også? Jeg klarer ikke stå i mot, for det er så altfor skummelt å skulle ta straffen jeg tror jeg kommer til å få dersom  jeg ikke gjør som tvangen sier. Det er ikke spesielle rutiner jeg har ift. tvang, det er plutselige tanker som at koppene må settes slik eller sånn, eller at jeg ikke kan ha på meg den genseren jeg først tok på meg om morgenen. Jeg tror jeg kommer til å bli straffet dersom jeg ikke gjør som tvangen sier, at jeg kommer til å få kjeft, bli ydmyket eller angrepet. Det er veldig krevende og vondt å leve med tvang.

Jeg ser på venninnene mine, hvordan de lever sine hektiske liv. Jeg skulle ønske jeg levde som de. Levde med travle dager. Dagene mine er lange, og vonde. Jeg har det vondt inne i meg hele tiden, jeg har angst i meg hele tiden. Hvert eneste minutt gjennom hele dagen, hver eneste dag, hver eneste uke. Det er slik jeg lever, og jeg skjønner ikke hvordan  jeg skal holde det ut. Det er så vondt, det er så fylt med frykt, det er så ensomt.

Jeg skulle også ønske jeg hadde noen å dele hverdagen min med, en kjæreste som kunne være glad i meg for den jeg er med alle mine problemer. Men det har jeg ikke troen på at noen hadde orket eller maktet å være en del av, derfor prøver jeg heller ikke å finne noen kjæreste. Det er vanskelig for meg å bli trygg på mennesker, det tar veldig lang tid, og med angsten og smerten i meg, hvordan skulle jeg klart å bli trygg på en eventuell kjæreste? Og til sist, hvem i all verden hadde orket å være min kjæreste? Hva har jeg å tilby? Ingenting, jeg har ingenting å tilby noen bortsett fra bekymringer og problemer. Det er vondt å vite.

Energien er fortsatt ikke bra. Men i dag kom jeg meg opp innen klokka ni. Jeg har ryddet litt og tenkte å støvsuge, men da gikk liksom luften litt ut av meg. Jeg skal gjøre det i dag, jeg venter bare litt. Dessuten følte jeg et veldig behov for å skrive, høre på musikk og få lesset ut av meg en masse dritt som jeg tenker på.

Jeg tenker mye på det om jeg kommer inn på avdelingen eller ikke. Hva gjør jeg om jeg ikke kommer inn der? Hva om heller ikke de kan hjelpe meg? Skal jeg leve som dette i all min tid da? Det orker jeg ikke.
Noen ganger skulle jeg ønske familien min kunne sagt til meg at det var greit at jeg døde, at de så at det er til det bedre for meg. Noen ganger skulle jeg ønske de kunne kysse meg farvel og la meg gå, fordi det er så smertefullt å være i live, å leve. Men de er glade i meg og lar meg ikke slippe å leve. Jeg har jo prøvd så mange ganger og enda er jeg i live. Jeg vet de ikke vil la meg gå fra de uten at de prøver å stoppe meg. Men hva om det er til det bedre for meg at jeg dør? Hva om det faktisk ikke er en bedre fremtid i møte der fremme? Hva om jeg må leve som dette til jeg blir gammel og dør mens angsten herjer i meg som den gjør hele tiden? Jeg er livredd, jeg tror det er det det kalles, livredd. Jeg trenger hjelp og jeg tror, selv om det vil bli veldig tøft, at det kan være riktig behandling der jeg nå er søkt inn. Jeg nærmest tryglet de på mailen jeg sendte om hjelp, jeg håper de tar meg alvorlig og ser hvor mye jeg trenger dette.

Møtet.

Jeg er fortsatt sliten etter gårsdagen, men prøver å skrive litt om møtet likevel. Det blir hverken godt skrevet eller særlig innholdsrikt. Jeg er for sliten.

I går var dagen da jeg skulle i møte i Asker på avdelingen jeg er henvist til.
Jeg fikk ikke sove med det første kvelden før, jeg gruet meg så mye. Opp og ned av senga for å røyke, men til slutt tok søvnen meg igjen, endelig.

Da morgenen var kommet og jeg måtte gjøre meg klar ble angsten hinsides sterk! Til slutt måtte jeg legge meg ned for å ikke kaste opp. Jeg skalv og skalv og var helt ute av kontroll. Jeg tok, som jeg alltid gjør, beroligende og da de begynte å funke roet det seg litt.
Halv ti kom legen og hentet meg, og så kjørte vi nærmere to og en halv time for å endelig nå målet.

Vi ble møtt av to hyggelige menn som viste oss vei inn til et kontor der vi skulle ha møtet. Jeg var ganske neddopet men fikk sagt litt likevel.

Vi snakket om litt forskjellig under møtet, og da det var ferdig satt jeg igjen med en klam følelse av at dette ikke hadde gått så bra, at jeg ikke hadde fått frem det jeg ville, og at de ikke hadde spurt nok. Jeg vet ikke om det er riktig, men det føles slik.

Turen hjem gikk greit, men jeg turte selvsagt ikke på kafe så fastlege K måtte kjøpe maten sin på en bensinstasjon. Jeg er så feig.

I og med at jeg følte møtet fikk litt dårlig sendte jeg mail til en av de jeg snakket med i dag. Der fortalte jeg litt mer og ba kjære vene om hjelp fra de. Jeg nærmest tryglet.

Ventetiden blir spennende, og vond. Det vil nå bli tatt opp i et inntaksteam før jeg etter en stund får det endelig svaret. Det er mange søkere, få plasser og lang ventetid om man kommer inn. Jeg kan vente så lenge jeg vet jeg får hjelp. I mellomtiden får jeg bare smøre meg med en tålmodighet jeg ikke riktig vet om jeg har.
Kryss fingrene for at jeg kommer inn....

Alene i hulen min.

Jeg sover, sover og sover. Sovehjertet mitt har tatt helt av.
Legger meg rundt klokken ti på kvelden og står ikke opp før etter tolv neste dag.

Kanskje er det fordi jeg ikke orker å forholde meg til dagene, fordi jeg kan sove bort noen av timene jeg ellers må tilbringe i angst og indre kaos og smerte? Jeg tror det er derfor, jeg orker bare ikke de lange dagene.

Tvangen er ille om dagen. Jeg må gjøre ting slik og slik, hvis ikke vil jeg komme til å bli straffet. For det er det min tvang går ut på. Jeg er redd for å straffes på en eller annen måte. Å få kjeft, å bli ydmyket, å bli angrepet. Jeg er livredd de tre tingene og gjør alt det jeg kan for å unngå det. Så tvangen herjer, og jeg føler meg ganske så forsvarsløs mot den!
Jeg har fulgt med på Psyk Forandring som handler om Ocd (tvangslidelse), og jeg ser jo der at det de er redd for ikke skjer. De dør ikke, de blir ikke hivsmittet og de blir ikke skadelidende av å stå i mot og eksponere seg for sine tvangstanker. Men jeg har ikke sett at noen av de er redd for å bli straffet, og dermed har jeg likevel ikke noe å relatere meg helt til i det programmet.
Tvangen min er ikke like sterk hele tiden, men av og til blir det veldig mye, og det er slitsomt. Jeg vil ikke bli straffet.

Tankene rundt vurderingssamtalen kverner mye. Jeg gruer meg veldig, for jeg vet jo ikke utfallet av det. Dessuten vil det bli stilt en del utdypende spørsmål rundt det som sto i henvinsningen, og det vil igjen si at det kommer til å bli veldig krevende og ubehagelig. Det som står i henvisningen er jo min historie, mine problemer og min smerte, og nå må jeg snart sitte i et rom med fremmede og utdype dette. Det kommer nok til å bli vondt, og pinlig, vanskelig og krevende. Jeg håper fastlege K kan bli med slik som de fra avdelingen ønsker.

Jeg er inne i den lille hulen min nå. Jeg vil ikke være med noen, helst ikke snakke noe særlig med noen. Kanskje er det det sorte, mørke hullet som søsteren min beskrev. Kanskje trenger jeg bare litt fritid. Jeg vet ikke, men jeg vet at det ikke er så ensomt her, fordi jeg ikke orker eller vil være med noen. Det jeg vil er å høre på musikken min, susle rundt i hjemmet, skrive og sove.
Kanskje er det skammen over å være meg som råder nå? For gudene skal vite at jeg skammer meg over meg selv. Jeg føler meg så dum, så rar og annerledes, og det er skamfullt. Da er det bedre å være alene, slik at jeg slipper å dele meg selv med noen og vise mitt rare jeg til andre.
Men jeg slipper ikke unna mennesker så lett. I dag kom det plutselig to store og en liten en på døra. Klokka var nærmere halv to og jeg satt fortsatt i morgenkåpen. Jeg kan jo ikke jage de vekk heller, så jeg satt meg ut på trappen med de og drakk kaffe og skravlet med de. Det var hyggelig, og jeg syns det var godt å se noen og snakke med noen selv om angsten herjet og styrte mye, tvangen også. Det er vanskelig å forholde seg til det som skjer på utsiden når det er så mye som skjer på innsiden.

Jeg tenkte på en ting. Er det noen dere som leser ønsker jeg skal skrive om? Utdype, forklare eller ta opp? Si i fra så skal jeg se om jeg får laget et innlegg som dere lesere ønsker å lese om :)

En uke i stor spenning.

For noen dager siden fikk jeg et brev fra avdelingen jeg er søkt inn på.

Jeg er kommet inn for vurderingssamtale!

Jeg begynte å gråte, jeg. Gråt av lettelse og glede, men også av redsel. For hva om de finner ut gjennom samtalen at jeg ikke passer til opplegget deres? Hva om de ser på meg som de aller fleste andre ser meg som, at jeg ikke passer inn til deres behandlingsopplegg? Hva om jeg ikke kommer med!
Og så var det gleden og lettelsen. Jeg har i alle fall ikke fått avslag, til nå. De vil i alle fall snakke med meg.

Jeg ber, jeg håper, jeg ønsker og jeg drømmer om å få komme med i dette behandlingsopplegget. Jeg trenger det så inderlig.

Jeg har levd i det søsteren min beskrev som, et sort hull, i mange, mange år. Når skal det ta slutt? Jeg vil gjerne ut til solen, se strålene, kjenne glede, varme, lykke, ro, fred og tilfredshet. Jeg trenger det nå.
Jeg trenger å få orden på livet mitt, for slik som det er nå så lever jeg ikke et verdig liv. Jeg tar gale beslutninger som straffer seg, jeg er fanget i angsten og lever som en fange og jeg lever daglig med en indre smerte som jeg til stadighet tenker at er uutholdelig. Jeg vil så gjerne ut av dette sorte hullet. Jeg vil så gjerne få et liv, jeg også.

Kryss fingre og tær for meg, for neste mandag sitter jeg i en samtale som kan være avgjørende for resten av mitt liv.