Med en hund ved siden av meg i sengen og mamma i stuen sovnet jeg godt etter en forferdelig vond gårsdag.
Angsten innhentet meg som vanlig i dag, men jeg tok innersvingen på den etterhvert. Utrolig nok.
Nå, nå er jeg bare tom, og det føles godt.
tirsdag 31. januar 2012
mandag 30. januar 2012
Hjertesmerte.
Telefonen ringer. Jeg hiver meg ut av badet kun i ført undertøy og løper for å ta den. Jeg kjenner igjen nummeret og det stikker til i magen. Hva vil de nå, hvilke vond beskjed får jeg nå?
"Hei det er M. Jeg lurte på om vi kunne avtale en samtale for å avslutte? Jeg forstår det slik at du nå har fått lavterksel et annet sted, kanskje du også har fått en terapeut der?"
"Nå er det vel ikke avsluttet riktig enda, det blir sendt klage angående dette. Men jeg kommer gjerne til en samtale."
"Da sier vi det da, vi ses."
"Vi ses, ja, ha det."
Magen min vrir seg, jeg vrir meg. Den rustne klumpen i mellomgulvet gjør seg merkbar og tårene mine sprenger på. Jeg vil ikke avslutte. Jeg vil ikke bli sendt videre.
.jpg)
Jeg er så knyttet til de, så glad i de. Det er ikke terapeutene jeg er knyttet til og som jeg ikke makter å bli forlatt av, det er miljøpersonalet som jeg har kjent i ti år.
Hvordan avslutter man noe som har vært en tett kontakt gjennom ti år?
Hvordan sier man til seg selv at det er ok å ikke se de igjen, de jeg har sett ofte gjennom lang tid?
Hvordan sier jeg takk og farvel til de gode samtalene, til kyss på kinnet når jeg skal sove for natten? Takk og farvel til gåturer i stillhet, til ferdigsmurte brødskiver når jeg selv ikke orker å lage mat?
Hvordan sier jeg farvel til de jeg kjenner at bor inne i hjertet mitt, som er mammaene mine, pappaen min?
For det er det de er. De jeg er knyttet til er foreldrene mine, for meg. Det sies at i et forhold er det alltid noen som elsker mer enn den andre. Det er meg. Det er jeg som er mest glad i de, jeg som bryr meg mest om de. Jeg er en pasient, men jeg vet at jeg betyr noe for de også. de ville vel ikke møtt meg med en varm klem om jeg ikke betydde noe? De ville vel ikke kysset meg på kinnet om de ikke brydde seg en anelse om meg?
Eller har de bare gjort det fordi de ville være snille?
Det er så vondt at jeg ikke får beskrevet det. Nok en gang, forlatt. Ingen orker meg, ingen makter å ha noe med meg å gjøre i lengden. Jeg er for mye av alt, alltid.
Er det verdt å leve når mennesker gang på gang beviser at jeg er for mye å makte å hanskes med? Hvorfor skal jeg holde ut når ingen andre holder ut med meg? Hvorfor skal jeg makte når de som skal lære meg å takle meg selv ikke makter? Hva i meg er verdt å holde fast ved, når ingen andre holder fast i meg?
.jpg)
Jeg føler meg som en dritt. Som en ubetydelig dritt som ingen vil vite av, fordi jeg er meg, Farger. Jeg føler meg dum, stygg, ekkel, kravstor. Jeg er liksom møkka under skoene dine, jeg.
Hvor mange terapeuter har kastet inn håndkleet og ikke kunnet hjelpe meg mer? Prøv å gjett. Hvor mange har sagt at de ikke skal gi meg opp eller dra i fra meg? Ca like mange som ikke holdt ut.
Hva gjør dette med min selvfølelse?
Jeg tror det er greit beskrevet over. Jeg føler meg ubetydelig, som en dritt, som noe folk kan tråkke i og på. Det gir meg også en følelse av å ikke være viktig nok til å kjempe for, en følelse av å være håpløs.
Om de hadde brydd seg så mye som de sa ville de ikke gitt meg videre, gitt meg opp.
.jpg)
Psykiatritjenesten kom innom som avtalt tidligere. Jeg var sint, såra, lei meg og fortvilt. Så jeg kjefta på henne, tørket bitre tårer, stirret tomt ut i ingenting og kjefta litt mer. Hun har ikke gjort noe galt.
G fra psykiatritjenesten kunne fortelle at de på et samarbeidsmøte hadde sagt at jeg sikkert ønsket en avslutning. Det vil altså si at M fra avdelingen ikke hadde tenkt å gi dette en avslutning som var ryddig, men at de ble påminnet om det via mine talsrør fra psykiatritjenesten.
Ville de ikke en gang ha en samtale med meg der vi avsluttet?
Etter å ha kjefta fra meg på G fra psykiatritjenesten (heretter P.t.) var jeg tom, tom og fortvilt. Jeg tenkte hardt og lenge på å skade meg, for å få smerten på utsiden i stedet for på innsiden. For å slippe å forholde meg til det vonde som er så altoppslukende nå. Jeg gjorde det ikke. Jeg er sterk, i det svake.
Jeg har ligget i senga i seks timer. Jeg har ikke sovet, men jeg har ikke orket å forholde meg til noe utenfor dynen og puten. Jeg har pakket meg inn for å prøve å trygge meg selv, vendt ryggen til verden, lukket ørene for telefoner og stirret tomt ut i et mørkt rom, for jeg har selvsagt ikke orket lys heller. Den tilstanden er forferdelig. Det er en smertetilstand som jeg ikke får forklart. Og jeg får ikke noe ut heller. Jeg får ikke gråte skikkelig, jeg klarer ikke hyle det ut og jeg makter ikke ringe til noen for å snakke det av meg, fordi jeg ikke orker å forklare eller finner de riktige ordene til å meddele meg.
Venninne L kan likevel forstå, så jeg lot henne komme gjennom nåløyet av hvem jeg har kontakt med nå og ringte henne etter å ha fått melding fra henne. Jeg vet hun vet hvordan dette er, likevel føler jeg meg så alene, for ingen kan riktig skjønne hvordan et annet menneske har det, helt og fullt. Jeg er likevel glad for å ha snakket med henne, jeg vet hun skjønner så langt det går an at noen skjønner dette. Hun har vært gjennom helvetet selv.
.jpg)
"Hei det er M. Jeg lurte på om vi kunne avtale en samtale for å avslutte? Jeg forstår det slik at du nå har fått lavterksel et annet sted, kanskje du også har fått en terapeut der?"
"Nå er det vel ikke avsluttet riktig enda, det blir sendt klage angående dette. Men jeg kommer gjerne til en samtale."
"Da sier vi det da, vi ses."
"Vi ses, ja, ha det."
Magen min vrir seg, jeg vrir meg. Den rustne klumpen i mellomgulvet gjør seg merkbar og tårene mine sprenger på. Jeg vil ikke avslutte. Jeg vil ikke bli sendt videre.
google.com
Jeg er så knyttet til de, så glad i de. Det er ikke terapeutene jeg er knyttet til og som jeg ikke makter å bli forlatt av, det er miljøpersonalet som jeg har kjent i ti år.
Hvordan avslutter man noe som har vært en tett kontakt gjennom ti år?
Hvordan sier man til seg selv at det er ok å ikke se de igjen, de jeg har sett ofte gjennom lang tid?
Hvordan sier jeg takk og farvel til de gode samtalene, til kyss på kinnet når jeg skal sove for natten? Takk og farvel til gåturer i stillhet, til ferdigsmurte brødskiver når jeg selv ikke orker å lage mat?
Hvordan sier jeg farvel til de jeg kjenner at bor inne i hjertet mitt, som er mammaene mine, pappaen min?
For det er det de er. De jeg er knyttet til er foreldrene mine, for meg. Det sies at i et forhold er det alltid noen som elsker mer enn den andre. Det er meg. Det er jeg som er mest glad i de, jeg som bryr meg mest om de. Jeg er en pasient, men jeg vet at jeg betyr noe for de også. de ville vel ikke møtt meg med en varm klem om jeg ikke betydde noe? De ville vel ikke kysset meg på kinnet om de ikke brydde seg en anelse om meg?
Eller har de bare gjort det fordi de ville være snille?
Det er så vondt at jeg ikke får beskrevet det. Nok en gang, forlatt. Ingen orker meg, ingen makter å ha noe med meg å gjøre i lengden. Jeg er for mye av alt, alltid.
Er det verdt å leve når mennesker gang på gang beviser at jeg er for mye å makte å hanskes med? Hvorfor skal jeg holde ut når ingen andre holder ut med meg? Hvorfor skal jeg makte når de som skal lære meg å takle meg selv ikke makter? Hva i meg er verdt å holde fast ved, når ingen andre holder fast i meg?
google.com
Hvor mange terapeuter har kastet inn håndkleet og ikke kunnet hjelpe meg mer? Prøv å gjett. Hvor mange har sagt at de ikke skal gi meg opp eller dra i fra meg? Ca like mange som ikke holdt ut.
Hva gjør dette med min selvfølelse?
Jeg tror det er greit beskrevet over. Jeg føler meg ubetydelig, som en dritt, som noe folk kan tråkke i og på. Det gir meg også en følelse av å ikke være viktig nok til å kjempe for, en følelse av å være håpløs.
Om de hadde brydd seg så mye som de sa ville de ikke gitt meg videre, gitt meg opp.
Jeg er ikke verdt noe lenger.
google.com
Psykiatritjenesten kom innom som avtalt tidligere. Jeg var sint, såra, lei meg og fortvilt. Så jeg kjefta på henne, tørket bitre tårer, stirret tomt ut i ingenting og kjefta litt mer. Hun har ikke gjort noe galt.
G fra psykiatritjenesten kunne fortelle at de på et samarbeidsmøte hadde sagt at jeg sikkert ønsket en avslutning. Det vil altså si at M fra avdelingen ikke hadde tenkt å gi dette en avslutning som var ryddig, men at de ble påminnet om det via mine talsrør fra psykiatritjenesten.
Ville de ikke en gang ha en samtale med meg der vi avsluttet?
Etter å ha kjefta fra meg på G fra psykiatritjenesten (heretter P.t.) var jeg tom, tom og fortvilt. Jeg tenkte hardt og lenge på å skade meg, for å få smerten på utsiden i stedet for på innsiden. For å slippe å forholde meg til det vonde som er så altoppslukende nå. Jeg gjorde det ikke. Jeg er sterk, i det svake.
Jeg har ligget i senga i seks timer. Jeg har ikke sovet, men jeg har ikke orket å forholde meg til noe utenfor dynen og puten. Jeg har pakket meg inn for å prøve å trygge meg selv, vendt ryggen til verden, lukket ørene for telefoner og stirret tomt ut i et mørkt rom, for jeg har selvsagt ikke orket lys heller. Den tilstanden er forferdelig. Det er en smertetilstand som jeg ikke får forklart. Og jeg får ikke noe ut heller. Jeg får ikke gråte skikkelig, jeg klarer ikke hyle det ut og jeg makter ikke ringe til noen for å snakke det av meg, fordi jeg ikke orker å forklare eller finner de riktige ordene til å meddele meg.
Venninne L kan likevel forstå, så jeg lot henne komme gjennom nåløyet av hvem jeg har kontakt med nå og ringte henne etter å ha fått melding fra henne. Jeg vet hun vet hvordan dette er, likevel føler jeg meg så alene, for ingen kan riktig skjønne hvordan et annet menneske har det, helt og fullt. Jeg er likevel glad for å ha snakket med henne, jeg vet hun skjønner så langt det går an at noen skjønner dette. Hun har vært gjennom helvetet selv.
google.com
Det gjør likevel veldig vondt i hjertet mitt.
søndag 29. januar 2012
Rolig søndag :)
I natt har jeg sovet hele natten. Ikke våken klokken fem som jeg pleier. Jeg har sluttet med sovemedisinen min, og jeg sover faktisk bedre uten den enn med. Så, da prøver jeg er periode uten.
Jeg slumret meg på sofaen da jeg sto opp. Ikke fordi jeg måtte roe ned pulsen, for i dag morges var ikke angsten like sterk som den pleier å være om morgenene. Jeg slapp å hive etter pusten, jeg slapp å brekke meg og være kvalm og jeg slapp å stå lent inntil en benk for å ha noe å holde i som i et forsøk på å holde meg fast i denne verdenen. Jeg drakk bare morgen kaffen min, satt på tv, fyrte opp i ovnen og pakket meg under teppet.
Midt i slumringen banket det på døren. Det var venninne C og lille nurket hennes, som egentlig ikke er så nurke-liten lenger. Det var koselig med besøk selv om jeg ikke var forberedt.
Vi skravlet og lekte med hun lille, vi spiste farmors gode kanelsnurrer og vi så på Disney og lærte litt kreative saker. Jeg malte hyller og venninne C og hun lille lekte ved siden av. Kos :)
Foreløpig en start på prosjekt Hyller. Grunninga er tatt, snart skal fargen på, som er lys så klart. Jeg lurte et øyeblikk på å bruke dus gammelrosa, men nei, ikke inntil fargen jeg har på veggen nå.
Håpet mitt er litt mer til stede for tiden, men det er skjørt, så innmari skjørt. Motet mitt er også litt mer tilstedeværende, dog like skjørt som håpet. Men så lenge jeg kan gå gjennom dagene uten å kun ønske meg bort til evigheten er jeg i grunn fornøyd. Og det i seg selv syns jeg er litt grusomt, for jeg skal har mulighet og rett til å ønske meg og være fornøyd med noe helt annet enn nettopp det å slippe unna døden en dag eller to. Jeg burde levd et annet liv, et liv som var verdig. Selv om drømmene mine er såre og så langt borte så har jeg de i alle fall, drømmene. Og enn så lenge så får jeg være fornøyd med slikt som å ikke ønske seg bort fra livet.
Jeg slumret meg på sofaen da jeg sto opp. Ikke fordi jeg måtte roe ned pulsen, for i dag morges var ikke angsten like sterk som den pleier å være om morgenene. Jeg slapp å hive etter pusten, jeg slapp å brekke meg og være kvalm og jeg slapp å stå lent inntil en benk for å ha noe å holde i som i et forsøk på å holde meg fast i denne verdenen. Jeg drakk bare morgen kaffen min, satt på tv, fyrte opp i ovnen og pakket meg under teppet.
Midt i slumringen banket det på døren. Det var venninne C og lille nurket hennes, som egentlig ikke er så nurke-liten lenger. Det var koselig med besøk selv om jeg ikke var forberedt.
Vi skravlet og lekte med hun lille, vi spiste farmors gode kanelsnurrer og vi så på Disney og lærte litt kreative saker. Jeg malte hyller og venninne C og hun lille lekte ved siden av. Kos :)
Håpet mitt er litt mer til stede for tiden, men det er skjørt, så innmari skjørt. Motet mitt er også litt mer tilstedeværende, dog like skjørt som håpet. Men så lenge jeg kan gå gjennom dagene uten å kun ønske meg bort til evigheten er jeg i grunn fornøyd. Og det i seg selv syns jeg er litt grusomt, for jeg skal har mulighet og rett til å ønske meg og være fornøyd med noe helt annet enn nettopp det å slippe unna døden en dag eller to. Jeg burde levd et annet liv, et liv som var verdig. Selv om drømmene mine er såre og så langt borte så har jeg de i alle fall, drømmene. Og enn så lenge så får jeg være fornøyd med slikt som å ikke ønske seg bort fra livet.
lørdag 28. januar 2012
Mange øyeblikk av glede :)
De siste dagene har vært langt mer innholdsrike enn mine dager vanligvis er. For jeg har gjort noe annet enn å bare være alene hjemme, med angsten og meg selv. Jeg har vært ute!
For å tørre å komme meg ut har jeg måtte ta beroligende medisiner, men shit heller. Jeg er redd med beroligende medisin også, så jeg får uansett trent meg litt.
Jeg har ikke klart å ha besøk av noen på en lang stund, men et par ganger har venninner og mamma vært innom. Farmoren min har jeg ikke sett på lenge, og hun skrev stadig på sms at hun savnet meg så mye. Jeg har hatt så dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at jeg er syk, for at jeg ikke hjelper henne mer, for at jeg ikke har ringt henne eller bedt henne på besøk.
På torsdag utover kvelden klarte jeg likevel å mobilisere alle mine krefter for å tørre og orke å be henne på besøk. Gjett om det var en gammel dame som ble glad!
"Hei det er Farger. Det er kanskje litt seint, men jeg lurte på, hvis du orker om du vil komme en tur? Jeg har bakt muffins og lurte på om du ville komme på besøk siden det er så lenge siden"
"Å... Ja, det er litt seint, men bare jeg kan få se deg nå så kommer jeg med en gang jeg. Bare jeg får være med deg igjen så betyr det ikke noe hvor seint det enn måtte være!"
Og så satt vi her og skravlet et par timer, spiste muffins og drakk kaffe, så Hotel Cæsar og skravlet litt mer før farmor dro hjem, nokså fornøyd.
Mamma ringte som jeg skrev om i forrige innlegg og sa at vi to skulle ut en tur på fredag. Gud, som jeg gruet meg. Men det gikk bedre enn forventet, takket være beroligende medisiner.
Vi dro til det nærmeste tettstedet og handlet litt. Jeg fikk kjøpt fire hyller på Europris, maling på maleforretningen til å farge hyllene med, kjede til smykket jeg har fått av mamma, som hun fikk til dåpen og litt småtterier som jeg sikkert ikke trengte.
Da jeg skulle handle mat stoppet det opp, da turte jeg ikke inn. Jeg har panikk for matbutikker. Jeg tror kanskje det er noe med at jeg føler meg fanget der. Jeg er bundet til en handlekurv jeg ikke kan dra fra uten å rydde varene på plass først, jeg må hilse på kjente og kanskje slå av en prat, og så må jeg stå i kø og betale i kassen. Det meste går ut i prestasjonsangsten tror jeg, fordi jeg er så forferdelig redd når jeg må prestere noe, om så noe så simpelt som å stå i en kø og betale for varer i kassen.
Mamma tok som vanlig på seg oppgaven med å kjøpe mat til meg, det gjør hun hver uke, jeg satt i bilen og forbannet meg selv og angsten, kjente på skuffelsen over å ikke mestre og ble sint. Men så tenkte jeg også på hva jeg hadde fått gjort og utfordret meg på i forkant av matbutikken og dermed snudd tankene litt.
.jpg)
I dag ble jeg bedt med på akedag med gode venner. Jeg gruet meg noe veldig, for angsten i meg nektet for at jeg skulle få det til. Men jeg ville være med, jeg også.
Dagen startet med pust og pes med tanke på akedagen ute. Tenk det, hva er det egentlig å være redd for? Hva kunne skjedd? Jeg prøvde å tenke rasjonelt, drakk en kopp kaffe og la meg rett ut på sofaen for å roe ned pulsen og tankene, og det funket. Og så kom tiden for å pakke på seg uteklær og dra med de andre.
.jpg)
Vi var åtte stykker samlet ute rundt et svært bål som kjæresten til venninne J hadde ordnet i stand til oss. Vi akte nedover veien, peset oss opp bakken og akte ned i igjen. Ett og et halvt-åringen som var med storkoste seg der hun var midtpunktet og fikk alle oppmerksomhet. Jeg skulle gjerne vist et bilde av henne der hun fryder seg i akebrettet nedover bakken, men bloggen er jo anonym, dermed ingen bilder av mine venner eller deres nydelig barn heller.
Vi grillet pølser og stappet i oss, drakk kaffe og kakao, skravlet og lo. Det var så herlig å være ute, med folk!
For å tørre å komme meg ut har jeg måtte ta beroligende medisiner, men shit heller. Jeg er redd med beroligende medisin også, så jeg får uansett trent meg litt.
google.com
Jeg har ikke klart å ha besøk av noen på en lang stund, men et par ganger har venninner og mamma vært innom. Farmoren min har jeg ikke sett på lenge, og hun skrev stadig på sms at hun savnet meg så mye. Jeg har hatt så dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at jeg er syk, for at jeg ikke hjelper henne mer, for at jeg ikke har ringt henne eller bedt henne på besøk.
På torsdag utover kvelden klarte jeg likevel å mobilisere alle mine krefter for å tørre og orke å be henne på besøk. Gjett om det var en gammel dame som ble glad!
"Hei det er Farger. Det er kanskje litt seint, men jeg lurte på, hvis du orker om du vil komme en tur? Jeg har bakt muffins og lurte på om du ville komme på besøk siden det er så lenge siden"
"Å... Ja, det er litt seint, men bare jeg kan få se deg nå så kommer jeg med en gang jeg. Bare jeg får være med deg igjen så betyr det ikke noe hvor seint det enn måtte være!"
Og så satt vi her og skravlet et par timer, spiste muffins og drakk kaffe, så Hotel Cæsar og skravlet litt mer før farmor dro hjem, nokså fornøyd.
sorthvittfarger.blogspot.com
Mamma ringte som jeg skrev om i forrige innlegg og sa at vi to skulle ut en tur på fredag. Gud, som jeg gruet meg. Men det gikk bedre enn forventet, takket være beroligende medisiner.
Vi dro til det nærmeste tettstedet og handlet litt. Jeg fikk kjøpt fire hyller på Europris, maling på maleforretningen til å farge hyllene med, kjede til smykket jeg har fått av mamma, som hun fikk til dåpen og litt småtterier som jeg sikkert ikke trengte.
sorthvittfarger.blogspot.com
Bak på smykket står hele bønnen Fader Vår i bitte-bitte liten skrift.
Jeg har liksom alltid mamma med meg når jeg går med smykket :)
Da jeg skulle handle mat stoppet det opp, da turte jeg ikke inn. Jeg har panikk for matbutikker. Jeg tror kanskje det er noe med at jeg føler meg fanget der. Jeg er bundet til en handlekurv jeg ikke kan dra fra uten å rydde varene på plass først, jeg må hilse på kjente og kanskje slå av en prat, og så må jeg stå i kø og betale i kassen. Det meste går ut i prestasjonsangsten tror jeg, fordi jeg er så forferdelig redd når jeg må prestere noe, om så noe så simpelt som å stå i en kø og betale for varer i kassen.
Mamma tok som vanlig på seg oppgaven med å kjøpe mat til meg, det gjør hun hver uke, jeg satt i bilen og forbannet meg selv og angsten, kjente på skuffelsen over å ikke mestre og ble sint. Men så tenkte jeg også på hva jeg hadde fått gjort og utfordret meg på i forkant av matbutikken og dermed snudd tankene litt.
Vel hjemme var jeg utslitt men ved godt mot.
Det var nydelig å komme seg ut.
For noen timer jeg var ute av buret mitt.
google.com
I dag ble jeg bedt med på akedag med gode venner. Jeg gruet meg noe veldig, for angsten i meg nektet for at jeg skulle få det til. Men jeg ville være med, jeg også.
Dagen startet med pust og pes med tanke på akedagen ute. Tenk det, hva er det egentlig å være redd for? Hva kunne skjedd? Jeg prøvde å tenke rasjonelt, drakk en kopp kaffe og la meg rett ut på sofaen for å roe ned pulsen og tankene, og det funket. Og så kom tiden for å pakke på seg uteklær og dra med de andre.
Jeg koste meg!
google.com
Vi grillet pølser og stappet i oss, drakk kaffe og kakao, skravlet og lo. Det var så herlig å være ute, med folk!
sorthvittfarger.blogspot.com
I kveld har jeg malt hyllene jeg kjøpte og kost meg med det. Og så kom venninne T på besøk før hun skulle på jobb. Jeg fortalte henne om bloggen min, det var litt skummelt. Ingen av venninnene mine her hjemme vet om bloggen min, kun søsteren min av mennesker jeg kjenner. På en måte har jeg ønsket at venninnene skal lese bloggen, likevel er jeg så redd for fordommene, for at de ikke vil forstå eller vite av meg fordi jeg legger ut om meg selv på nettet på denne måte. Venninne T er nok den næreste jeg har, vi har kjent hverandre fra vi var to år gamle, jeg vet jeg kan stole på henne. Hun skjønner mye når det kommer til det psykiske også, jeg tok derfor sjansen på å fortelle henne om bloggen min og vise henne den. Håper du ikke blir skremt venninne T!
Nå er det snart natta her. Jeg er sliten etter en vellykket men slitsom dag, slitsomt i positiv retning :)
Takk for dagen <3
torsdag 26. januar 2012
Bønn til noen.
Kjære...Gud?
Kjære deg, kan du hjelpe meg?
Kan du fri meg smerten min, fra angsten, fra ønsket om å slippe?
Kan du gi meg styrke til å tørre, våge, leve og puste?
Kjære
Gud?
Vær med meg.
Jeg ber deg, hjelp meg.
I morra skal vi ut, jenta mi, sier mamma optimistisk i telefonen.
Nei, det klarer jeg ikke, sier jeg fort for å slippe å høre det jeg selv sier.
Vi skal ut en liten tur, om så bare for å kjøre en tur. Du kan ikke fortsette å bare være inne i leiligheten din, sier mamma bestemt og sårt.
Hjertet mitt hopper vilt inne i det trange brystet mitt. Det er som om det ikke finnes plass til slagene det gir fra seg. Jeg kjenner hvordan jeg strever med å få puste, hvordan jeg med ett ikke eier kroppen min lenger.
Jeg blir livredd, bare med tanken på å måtte gå ut døra. Jeg klarer det ikke, jeg tør ikke. Jeg vet hva som venter meg i morra og det er en angst som ikke er til å beskrive. Det er skjelving, hyperventilering, gråt og utmattelse. Mulig dere leser selvoppfyllende profetier mellom linjene, men hvordan skal jeg tro noe annet når hver eneste erfaring jeg har gjort meg viser til nettopp dette. Jeg vet hva som venter meg.
google.com
Jeg er sliten, forferdelig sliten. Akkurat nå, i den tilstanden jeg er nå ville jeg brukt lavterskeltilbudet på avdelingen, men det har jeg jo ikke lenger. Jeg har ikke annet valg enn å holde ut her hjemme, alene. Uten noen å snakke med, uten noen å hvile hodet mitt i fanget til, uten noen som vet hva som skjer i hodet mitt når det er sånn, uten noen som kan forklare meg at dette går bra. Jeg vil så gjerne til avdelingen, men dit kan jeg ikke komme. Jeg tar meg i å være både bitter, sint og forferdelig såret, sviktet og forlatt. Jeg savner de så inderlig. Ikke de som "sitter på toppen", men de som jobber i miljøet, som kjenner meg fra ti års historie. Jeg savner å le med de, å kunne gå en liten tur med de. Savner de gode samtalene med de, håpet jeg finner tilbake til, motivasjonen som vokser etter hvert som jeg faller til ro i avdelingen. Jeg savner det så sårt.
Jeg har vanskeligheter med tilknytning, det vil si at jeg finner det veldig vanskelig å bli kjent med å knytte meg til nye mennesker. Likevel er det noen som klarer å se meg, som den jeg er, med de vanskeligheter jeg har. Og da kan jeg knytte meg til mennesker, veldig sterkt. Miljøpersonalet på avdelingen har klart det, de har klart å se hele meg. De har gjort en enorm stor og flott jobb med å hjelpe meg gjennom ti år, og det har blitt (fra min side) knyttet sterke bånd til de som jeg kjenner at jeg ikke klarer å bryte.
Jeg har mistet så mange i livet mitt, både til døden og til andre ting. Jeg har opplevd så altfor mange ganger at mennesker som betyr veldig mye for meg forlater meg fordi jeg er for krevende, for syk, for vanskelig å ha med å gjøre. Og så gir de meg videre til noen stakkars andre som må ta over oppgaven, eller de drar sakte meg sikkert fra meg som i et forsøk på å skjule avskjeden som er i gang, mens jeg hele tiden vet hva som er i ferd med å skje. Det er ikke rart man får en dårlig selvfølelse, når så mange har bevist at jeg er for mye å ha med å gjøre, at jeg er for krevende til å ha livet. Det er ikke rart man får vanskeligheter med tilknytning (selv om den grunnen ligger i barndommen) når man opplever at de fleste man er så uendelig glad i forsvinner fra en.
Jeg knyttet meg sterkt til noen av miljøpersonalet på avdelingen, men nå har jeg mistet de. Atter en gang er jeg blitt gitt opp, sendt videre, forlatt og sviktet. Hvordan skal jeg kunne stole på noen?
Kjære...noen?
Ser dere meg?
Kommer jeg noen gang til å komme meg ut av dette sorte hullet?
Noen...
Hjelp meg til å hjelpe meg selv.
Ikke dra fra meg, igjen.
Ikke la meg bli sittende alene med sorgen.
Ikke dra fra meg selv om jeg er meg, for jeg vet ikke hvem andre jeg skal være.
Kjære...noen.
Vær med meg, hjelp meg, gi meg styrke, gi meg tro og håp.
onsdag 25. januar 2012
Jeg kjemper kampen min for å få hjelp.
Det er for mye å fortelle og skrive om hva som er skjedd de siste månedene, med tanke på behandling som er blitt fratatt meg. Men nå er altså kampen i gang, nå skal det kjempes, det skal ikke dø`es. Jeg skal leve.
Pasientombudet er til stor hjelp i denne kampen. De har også vært med før da forsvarligheten av behandling har blitt for dårlig. Da har det som oftest ordnet seg, og jeg har fått hjelp i den tiden der det har vært nødvendig.
Jeg anbefaler alle som ikke får den hjelpen de trenger å ta kontakt med pasientombudet i sitt fylke for veileding, dialog og hjelp. De kan nemlig hjelpe, og de er der for pasienten.
Her finner dere hjemmesiden deres: http://www.pasientombudet.no/
Jeg og en representant fra pasientombudet som har min sak har sammen skrevet en klage til fylkesmannen der vi ber om en vurdering av forsvarligheten av mitt tilbud. Behandlingstiden er lang, men det får ta sin tid. I mellom tiden skal jeg bare konsentrere meg om å holde ut, stå på, være Farger som best jeg kan.
Min tante og min søster har engasjert seg i kampen min, og de ringer og styrer og ordner for å finne ut hvilke tråder man kan trekke i. Fastlegen min står også på. Det er mennesker som jobber for og med meg. Jeg er så uendelig takknemlig. <3
Er det forsvarlig å sende en totalt suicidal pasient hjem tre dager etter et alvorlig og godt planlagt selvmordsforsøk? Jeg lå i respirator, tre døgn etterpå ville de sende meg hjem fra den psykiatriske avdelingen jeg ble plassert på.
Er det riktig å skape håp ved å åpne opp for at Modum Bad sin traumegruppe kunne være aktuelt, for så å gi meg kontra beskjed fordi jeg ikke er stabil nok, for deretter å ikke tilby noe som helst som skulle hjelpe meg til å bli mer stabil?
Er det forsvarlig å la et traumatisert menneske sitte alene med alle minnene? Jeg begynte å huske, men jeg fikk beskjed om å ikke snakke noe om det, man skulle ikke snakke om slikt fordi jeg kunne retraumatiseres. Så jeg går rundt med minnene mine helt alene uten noen som kan veilede meg gjennom smertekaoset (blir man mindre traumatisert av å gå med det alene?).
Er det forsvarlig å ha meg hjemme om de sier det ikke er forsvarlig å ha meg på avdelingen?
Jeg kunne spurt spørsmål om forsvarlighet i det uendelige, men meningen er å gi en liten pekepinn på hva som er blitt gjort, hva som gjøres og hvorfor jeg reagerer så sterkt. Jeg er alvorlig syk, sier de, og jeg trenger og vil selv ha hjelp. Det får jeg ikke.
Som et siste forsøk har jeg selv googlet, lett og strevd for å finne et behandlingstilbud for meg. Jeg fant noe som kan passe, og nå blir henvisningen til Bet. behandlig ved Blakstad psykiatriske sykehus sendt av gårde. Jeg er mildt sagt skrekkslagen over henvisningen. Jeg tør ikke, jeg vil ikke, jeg orker ikke. Likevel vil jeg, jeg må og jeg ønsker så inderlig å få plass ved Bet. behandlingstilbudet deres. Når ingenting annet har fungert, hvorfor ikke prøve dette som siste utvei. Kryss fingre og tær for meg.
Her kan dere lese kort om Basal eksponeringsterapi? http://old.vestreviken.no/modules/module_123/proxy.asp?C=16&I=182&D=2&mid=
Er det forresten noen der ute som har vært gjennom den typen behandling, som kan fortelle meg litt om hvordan det var?
Jeg ønsker meg et liv verdt å leve, en utvei av det sorte, mørke hullet, et glimt av himmel og et friskt pust.
Jeg vil så gjerne få hjelp til å hjelpe meg selv.
Pasientombudet er til stor hjelp i denne kampen. De har også vært med før da forsvarligheten av behandling har blitt for dårlig. Da har det som oftest ordnet seg, og jeg har fått hjelp i den tiden der det har vært nødvendig.
Jeg anbefaler alle som ikke får den hjelpen de trenger å ta kontakt med pasientombudet i sitt fylke for veileding, dialog og hjelp. De kan nemlig hjelpe, og de er der for pasienten.
Her finner dere hjemmesiden deres: http://www.pasientombudet.no/
Jeg og en representant fra pasientombudet som har min sak har sammen skrevet en klage til fylkesmannen der vi ber om en vurdering av forsvarligheten av mitt tilbud. Behandlingstiden er lang, men det får ta sin tid. I mellom tiden skal jeg bare konsentrere meg om å holde ut, stå på, være Farger som best jeg kan.
Min tante og min søster har engasjert seg i kampen min, og de ringer og styrer og ordner for å finne ut hvilke tråder man kan trekke i. Fastlegen min står også på. Det er mennesker som jobber for og med meg. Jeg er så uendelig takknemlig. <3
Er det forsvarlig å sende en totalt suicidal pasient hjem tre dager etter et alvorlig og godt planlagt selvmordsforsøk? Jeg lå i respirator, tre døgn etterpå ville de sende meg hjem fra den psykiatriske avdelingen jeg ble plassert på.
Er det riktig å skape håp ved å åpne opp for at Modum Bad sin traumegruppe kunne være aktuelt, for så å gi meg kontra beskjed fordi jeg ikke er stabil nok, for deretter å ikke tilby noe som helst som skulle hjelpe meg til å bli mer stabil?
Er det forsvarlig å la et traumatisert menneske sitte alene med alle minnene? Jeg begynte å huske, men jeg fikk beskjed om å ikke snakke noe om det, man skulle ikke snakke om slikt fordi jeg kunne retraumatiseres. Så jeg går rundt med minnene mine helt alene uten noen som kan veilede meg gjennom smertekaoset (blir man mindre traumatisert av å gå med det alene?).
Er det forsvarlig å ha meg hjemme om de sier det ikke er forsvarlig å ha meg på avdelingen?
Jeg kunne spurt spørsmål om forsvarlighet i det uendelige, men meningen er å gi en liten pekepinn på hva som er blitt gjort, hva som gjøres og hvorfor jeg reagerer så sterkt. Jeg er alvorlig syk, sier de, og jeg trenger og vil selv ha hjelp. Det får jeg ikke.
Som et siste forsøk har jeg selv googlet, lett og strevd for å finne et behandlingstilbud for meg. Jeg fant noe som kan passe, og nå blir henvisningen til Bet. behandlig ved Blakstad psykiatriske sykehus sendt av gårde. Jeg er mildt sagt skrekkslagen over henvisningen. Jeg tør ikke, jeg vil ikke, jeg orker ikke. Likevel vil jeg, jeg må og jeg ønsker så inderlig å få plass ved Bet. behandlingstilbudet deres. Når ingenting annet har fungert, hvorfor ikke prøve dette som siste utvei. Kryss fingre og tær for meg.
Her kan dere lese kort om Basal eksponeringsterapi? http://old.vestreviken.no/modules/module_123/proxy.asp?C=16&I=182&D=2&mid=
Er det forresten noen der ute som har vært gjennom den typen behandling, som kan fortelle meg litt om hvordan det var?
Jeg ønsker meg et liv verdt å leve, en utvei av det sorte, mørke hullet, et glimt av himmel og et friskt pust.
Jeg vil så gjerne få hjelp til å hjelpe meg selv.
søndag 22. januar 2012
Bokanmeldelse nr 6.
Hvis angsten bare kunne trylles bort.
Bente Wemundstad.
Kr: 205 (bokkilden.no)
Sider: 158.
Jeg gruet meg litt til å lese denne boken, fordi det ligger så nært. Dette med angst er så veldig personlig, skamfullt, vanskelig og smertefullt for meg. Men så tok jeg fatt på boken, og jeg fant fort ut; Jeg er ikke alene.
Bente Wemundstad var en fremragende husmor, karrierekvinne, kone og venninne. Hun var flink til det meste, mestret det meste og levde fra den ene oppgaven til den andre, frem til den dagen hun får sitt første angstanfall i bilen og tror hun skal dø. Da starter et årelangt angsthelvete.
Hun skriver veldig ærlig, direkte og åpent om sitt møte med angst, om sin angst som kanskje vi alle kan kjenne oss litt igjen i. Hun skriver sårt om det å være mor til barn hun føler hun ikke lenger får fulgt opp, om redselen for barna sine. Hun beskriver også hvordan angst er en utfordring for ekteskap og parforhold, men også om hvordan man kan finne en vei sammen i det.
Gjennom bokens sider håpet jeg så inderlig på en løsning, en magisk setning eller en skjult kode som ville få meg ut av mitt angst helvete, men det finnes ikke. Dette er ikke et eventyr, det er en ærlig beretning om angsten helvete. Det er ikke en happy ending der alt ordner seg, men det er likevel en hel masse håp i hennes egne ord.
Om du er pårørende til noen som sliter med angst, om du studerer til en jobb der du skal møte mennesker, om du selv har angst eller om du rett og slett ikke vet så mye om det, les boken!
Bente Wemundstad.
Kr: 205 (bokkilden.no)
Sider: 158.
Jeg gruet meg litt til å lese denne boken, fordi det ligger så nært. Dette med angst er så veldig personlig, skamfullt, vanskelig og smertefullt for meg. Men så tok jeg fatt på boken, og jeg fant fort ut; Jeg er ikke alene.
Bente Wemundstad var en fremragende husmor, karrierekvinne, kone og venninne. Hun var flink til det meste, mestret det meste og levde fra den ene oppgaven til den andre, frem til den dagen hun får sitt første angstanfall i bilen og tror hun skal dø. Da starter et årelangt angsthelvete.
Hun skriver veldig ærlig, direkte og åpent om sitt møte med angst, om sin angst som kanskje vi alle kan kjenne oss litt igjen i. Hun skriver sårt om det å være mor til barn hun føler hun ikke lenger får fulgt opp, om redselen for barna sine. Hun beskriver også hvordan angst er en utfordring for ekteskap og parforhold, men også om hvordan man kan finne en vei sammen i det.
Gjennom bokens sider håpet jeg så inderlig på en løsning, en magisk setning eller en skjult kode som ville få meg ut av mitt angst helvete, men det finnes ikke. Dette er ikke et eventyr, det er en ærlig beretning om angsten helvete. Det er ikke en happy ending der alt ordner seg, men det er likevel en hel masse håp i hennes egne ord.
Om du er pårørende til noen som sliter med angst, om du studerer til en jobb der du skal møte mennesker, om du selv har angst eller om du rett og slett ikke vet så mye om det, les boken!
fredag 20. januar 2012
Lord please, please, please, take away my anxiety.
Angsten stjeler livet mitt. Jeg makter ikke leve så fanget. Få meg ut av dette!
I dag hadde jeg og venninner planer om å dra på kino. Jeg utsatte å ta beroligende i dag fordi jeg så gjerne ville klare meg uten, men da kinotiden nærmet seg klarte jeg ikke mer.
Angsten tok helt overhånd, hjertet løp løpsk inne i det slitne brystet mitt, den rustne klumpen i magen vred seg rundt med sine skarpe kanter. Det var ikke nok luft i verden til å fylle lungene mine og jeg hev etter pusten, hyperventilerte og kjente at tårene presset på. Kunne jeg ikke bare gråte litt? Jeg vet at gråten er forløsende, jeg vet at det blir lettere etter på selv om det er vondt mens det står på. Det er bare det at jeg har så veldig vanskelig for å gråte, jeg får det ikke til selv om det er et hav av tårer på innsiden.
Jeg tok hele dagsdosen med beroligende medisiner som jeg har til bruk ved behov. Tiden gikk, angsten herjet vilt og jeg ventet og ventet på virkningen av medisinene som skulle hjelpe meg til å kunne komme meg ut på kino med gode venner.
Virkningen ble aldri stor nok til at jeg turte å dra. Jeg turte ikke dra på kino, jeg turte ikke ut.
Så ble det til at de to andre skjønne venninnene heller ikke dro på kino, men heller bestemte seg for å dra på besøk til den fjerde i firkløveret vårt. "Blir du med på det da, Farger?" spurte de meg. Men nei, jeg turte ikke det heller. "Nei... jeg, jeg tør ikke ut" svarte jeg skamfull og full av tårer som ikke fant veien ut.
Jentene dro til den fjerde av de skjønne jentene mine uten meg. Jeg hadde tilbudet, alt lå til rette for at det skulle gå bra. Hun de skulle besøke var alene hjemme, uten mann og barn, det ville være bare oss fire som jeg kjenner godt og er trygg på og det er langt opp i skogen og langt fra andre folk. Jeg ville vært trygg der, men jeg turte likevel ikke. Jeg vinket de av gårde med en enda større rusten og skarp klump i magen.
Tankene om å avslutte er der, ofte. Særlig når det blir skuffelser som dette. For gudene skal vite at jeg blir skuffet, så uendelig skuffet over meg selv. Så uendelig fortvilt over å ikke kunne få leve utenfor husets fire, trange vegger. Jeg lengter så etter å komme ut, oppleve, se, høre, lukte, leve.
Er det så rart jeg tenker at jeg ikke orker mer i dette fangehullet?
Jeg vil besøke søsteren min. Være der med henne i stuen, drikke god vin og skravle. Kanskje dra ut og se på livet i Oslo, for med litt alkohol tør jeg det. Jeg vil lage god mat med henne og bare være søstre. Men tør jeg? Sjeldent. Jeg vil men jeg tør ikke fordi angsten er så enorm. Jeg sliter med å klare å takle angsten alene her hjemme, hvordan tror dere da det er å takle angsten nærmere tre timer hjemmefra i en by så stor og fremmed som hovestaden?
I dag hadde jeg og venninner planer om å dra på kino. Jeg utsatte å ta beroligende i dag fordi jeg så gjerne ville klare meg uten, men da kinotiden nærmet seg klarte jeg ikke mer.
Angsten tok helt overhånd, hjertet løp løpsk inne i det slitne brystet mitt, den rustne klumpen i magen vred seg rundt med sine skarpe kanter. Det var ikke nok luft i verden til å fylle lungene mine og jeg hev etter pusten, hyperventilerte og kjente at tårene presset på. Kunne jeg ikke bare gråte litt? Jeg vet at gråten er forløsende, jeg vet at det blir lettere etter på selv om det er vondt mens det står på. Det er bare det at jeg har så veldig vanskelig for å gråte, jeg får det ikke til selv om det er et hav av tårer på innsiden.
Jeg tok hele dagsdosen med beroligende medisiner som jeg har til bruk ved behov. Tiden gikk, angsten herjet vilt og jeg ventet og ventet på virkningen av medisinene som skulle hjelpe meg til å kunne komme meg ut på kino med gode venner.
Virkningen ble aldri stor nok til at jeg turte å dra. Jeg turte ikke dra på kino, jeg turte ikke ut.
Så ble det til at de to andre skjønne venninnene heller ikke dro på kino, men heller bestemte seg for å dra på besøk til den fjerde i firkløveret vårt. "Blir du med på det da, Farger?" spurte de meg. Men nei, jeg turte ikke det heller. "Nei... jeg, jeg tør ikke ut" svarte jeg skamfull og full av tårer som ikke fant veien ut.
Jentene dro til den fjerde av de skjønne jentene mine uten meg. Jeg hadde tilbudet, alt lå til rette for at det skulle gå bra. Hun de skulle besøke var alene hjemme, uten mann og barn, det ville være bare oss fire som jeg kjenner godt og er trygg på og det er langt opp i skogen og langt fra andre folk. Jeg ville vært trygg der, men jeg turte likevel ikke. Jeg vinket de av gårde med en enda større rusten og skarp klump i magen.
Tankene om å avslutte er der, ofte. Særlig når det blir skuffelser som dette. For gudene skal vite at jeg blir skuffet, så uendelig skuffet over meg selv. Så uendelig fortvilt over å ikke kunne få leve utenfor husets fire, trange vegger. Jeg lengter så etter å komme ut, oppleve, se, høre, lukte, leve.
Er det så rart jeg tenker at jeg ikke orker mer i dette fangehullet?
Jeg vil besøke søsteren min. Være der med henne i stuen, drikke god vin og skravle. Kanskje dra ut og se på livet i Oslo, for med litt alkohol tør jeg det. Jeg vil lage god mat med henne og bare være søstre. Men tør jeg? Sjeldent. Jeg vil men jeg tør ikke fordi angsten er så enorm. Jeg sliter med å klare å takle angsten alene her hjemme, hvordan tror dere da det er å takle angsten nærmere tre timer hjemmefra i en by så stor og fremmed som hovestaden?
Jeg hater deg, angst!
google.com
Jeg hater deg, angst!.
Du stjeler hvert et øyeblikk jeg kunne opplevd som godt.
Du tar livsmotet fra meg.
Du tømmer meg for håp.
Du lammer kroppen min.
Du fjerner meg fra den kjære familien min.
Jeg hater deg, angstt!
Du tar livet mitt fra meg...
søndag 15. januar 2012
Jeg står oppreist!
I dag, jeg tror dette er en bedre dag.
Jeg har sovet godt i natt, hele natten i mange, mange timer. Jeg var utslitt igjen i går, men i dag er det så langt mye bedre.
Jeg har ligget på sofaen i noen timer og sovet litt, kun fordi det ikke var noe på tv og facebook var lest ferdig. så jeg sov litt for å slå i hjel noen timer.
Jeg har dusjet, lenge for en gang skyld. Og jeg orket å barbere leggene og stelle meg ordentlig med sminke og mascara og hele pakka. Hvor lenge siden er det jeg har hatt på meg sminke egentlig?
Morgenkvalmen har vært snill med meg i dag. Jeg har ikke kastet opp eller brekt meg frem til nå, og bare så det er sagt, jeg er ikke gravid, for sure! Men jeg er forferdelig kvalm om morgenen og utover dagen, det er angst og depresjonskvalme. Jeg kjenner det igjen. Kaffe er brekningsmiddel, det samme er mat. Vann, cola og kanskje yoghurt kan jeg få i meg uten brekninger og oppkast, så det blir med det.
I går drømte jeg. Jeg dagdrømte der jeg lå i halvsøvne på sofaen om livet jeg ønsker å leve. Jeg drømte om utdannelsen i Danmark, om det å kjenne et barn vokse til inne i meg og bli mor, om det å ha en å dele livet med og om en tilværelse som ikke er preget av en altoppslukende smerte. Jeg ble ikke trist av å drømme denne gangen, for akkurat i går, selv om jeg var utslitt, trodde jeg på at jeg kunne nå drømmene mine.
Jeg er forsiktig med å dagdrømme, ønske meg noe og ville noe. Hver gang jeg har prøvd å nå noen av målene har jeg mislyktes. Da er det kanskje ikke så rart at man blir mer redd for skuffelsene enn glad i drømmene.
Det setter mange spor det å være så dårlig at man nesten er totalt hjelpetrengende. Jeg tenker mye på det når jeg har bedre dager, det at jeg tidvis ikke kan være alene fordi kroppen min slutter å fungere. Jeg tenker mye på alt som har skjedd, på alt det fæle jeg har gjort mot meg selv, og jeg slipper ikke unna de tankene selv om jeg vil og prøver. Det setter seg som brennmerker på sjelen, det blir arr av sånt. Jeg må prøve å fri meg fra fortiden, det er bare det at foreløpig er fortiden min også nåtiden.
Men nå, nå skal jeg gjøre noe produktivt her hjemme. Jeg har knapt løftet en finger på en uke og i stedet for å ringe mamma for hjelp kan jeg i dag klare det selv. Det er stort. Jeg skal høre på musikk, Florence and the machine, støvsuge, rydde oppvask, brette klær og rydde litt i heimen. Det blir godt. Litt tiltak er det, men hey, det er helt, helt normalt. Kanskje jeg er litt normal i dag :)
Jeg ønsker alle dere der ute en rolig, fin og ferdelig søndag. Nyt hviledagen akkurat slik dere vil, det skal jeg :)
Jeg har sovet godt i natt, hele natten i mange, mange timer. Jeg var utslitt igjen i går, men i dag er det så langt mye bedre.
Jeg har ligget på sofaen i noen timer og sovet litt, kun fordi det ikke var noe på tv og facebook var lest ferdig. så jeg sov litt for å slå i hjel noen timer.
Jeg har dusjet, lenge for en gang skyld. Og jeg orket å barbere leggene og stelle meg ordentlig med sminke og mascara og hele pakka. Hvor lenge siden er det jeg har hatt på meg sminke egentlig?
Morgenkvalmen har vært snill med meg i dag. Jeg har ikke kastet opp eller brekt meg frem til nå, og bare så det er sagt, jeg er ikke gravid, for sure! Men jeg er forferdelig kvalm om morgenen og utover dagen, det er angst og depresjonskvalme. Jeg kjenner det igjen. Kaffe er brekningsmiddel, det samme er mat. Vann, cola og kanskje yoghurt kan jeg få i meg uten brekninger og oppkast, så det blir med det.
I går drømte jeg. Jeg dagdrømte der jeg lå i halvsøvne på sofaen om livet jeg ønsker å leve. Jeg drømte om utdannelsen i Danmark, om det å kjenne et barn vokse til inne i meg og bli mor, om det å ha en å dele livet med og om en tilværelse som ikke er preget av en altoppslukende smerte. Jeg ble ikke trist av å drømme denne gangen, for akkurat i går, selv om jeg var utslitt, trodde jeg på at jeg kunne nå drømmene mine.
Jeg er forsiktig med å dagdrømme, ønske meg noe og ville noe. Hver gang jeg har prøvd å nå noen av målene har jeg mislyktes. Da er det kanskje ikke så rart at man blir mer redd for skuffelsene enn glad i drømmene.
Det setter mange spor det å være så dårlig at man nesten er totalt hjelpetrengende. Jeg tenker mye på det når jeg har bedre dager, det at jeg tidvis ikke kan være alene fordi kroppen min slutter å fungere. Jeg tenker mye på alt som har skjedd, på alt det fæle jeg har gjort mot meg selv, og jeg slipper ikke unna de tankene selv om jeg vil og prøver. Det setter seg som brennmerker på sjelen, det blir arr av sånt. Jeg må prøve å fri meg fra fortiden, det er bare det at foreløpig er fortiden min også nåtiden.
Men nå, nå skal jeg gjøre noe produktivt her hjemme. Jeg har knapt løftet en finger på en uke og i stedet for å ringe mamma for hjelp kan jeg i dag klare det selv. Det er stort. Jeg skal høre på musikk, Florence and the machine, støvsuge, rydde oppvask, brette klær og rydde litt i heimen. Det blir godt. Litt tiltak er det, men hey, det er helt, helt normalt. Kanskje jeg er litt normal i dag :)
Jeg ønsker alle dere der ute en rolig, fin og ferdelig søndag. Nyt hviledagen akkurat slik dere vil, det skal jeg :)
lørdag 14. januar 2012
Hun er ikke tung, hun er min datter...
Den siste uken har befunnet seg i det brennende helvetet. Jeg har vært veldig dårlig, og jeg får fortsatt ikke den hjelpen jeg selv mener er riktig for meg.
Jeg har knapt klart å gå eller stå, jeg har for det meste bare ligget apatisk eller full av tårer i et hjørne av sofaen. Smerten har vært intens og jeg har gang på gang tenkt at jeg ikke klarer dette, at jeg gir opp og frigjør meg selv fra hele helvetet.
Men, jeg er her fortsatt.
Da forrige helg var over og venninnene måtte tilbake til jobb kom mamma og overtok. Jeg klarte ikke hente ved selv, jeg klarte ikke hente meg mat selv, knapt gå på do selv. Alt i meg stoppet opp og jeg lå bare der. Mamma suslet rundt her, hjalp til å leiligheten slik at den ble ryddig og ren igjen, hentet mat og fikk meg til å spise, og hun sov her om nettene. Jeg fikk ikke lov til å være alene, så da ble det bare slik.
Det var greit å ha mamma her, godt på en måte. Og jeg er dypt takknemlig for alt hun gjorde og gjør for meg. Hun står på, selv om hun sliter med sitt eget. Hun er her for meg når jeg trenger det og hun hjelper meg med så mye. Takk mamma, for at du stiller opp <3
Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hvordan det har vært den siste uken, den siste tiden. Hvordan forklarer man et brennende helvete i hjertet, en rusten klump som vrir og vender seg i magen? Hvordan forklarer man lydløse tårer og skjærende skrik? Hvordan forklarer man den smerten som truer en på livet så sterkt at du står der og tenker at nå skjer det, nå dør jeg? Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere det, forklare det, vise det. Men det var slik, og det er slik enda. Forskjellen er den at jeg nå klarer å stå lenger på beina mine, sitter oppreist i sofaen lenger av gangen og klarer å finne yoghurt selv som jeg spiser.
"I morgen går vi en liten tur, jenta mi"
"Mamma, jeg har ikke krefter, jeg klarer det ikke. Jeg kommer til å falle sammen"
"Da får jeg bære deg hjem igjen da, du må ha frisk luft"
"Det blir vel i tyngste laget å bære meg hjem, mamma"
"Noen sa en gang, hun er ikke for tung, hun er min datter..."
Da måtte jeg nesten gråte.
Armene mine leges og gror. Stingene er ute og resten begynner å bli til myk hud igjen. Jeg har ikke skadet meg siden tilbakefallet startet forrige helg. Jeg har ikke hatt noen behov eller trang til det heller. Jeg har vært så utslitt at tanken på å gå inn på badet for å bli ferdig med det ikke har falt meg inn. Kanskje er det over for denne gang, kanskje det ble med den ene dagen i selvskadingens verden?
Jeg ringte Dps på torsdag og lesset saklig ut av meg en hel masse spørsmål og meninger om hvordan ting nå har blitt og foregår. Hun noterte og hørte, men sa ikke stort tilbake. Hun hadde ingen svar, og jeg lurer på om det er noen som egentlig har det! Jeg sa jeg ønsket at overlegen skulle ringe meg neste dag, og hun skrev det ned og sa hun skulle gi beskjed om at han skulle ringe meg innen klokken 12.00.
Han ringte aldri.
Venninner og familie sender meldinger og sier de tenker på meg, de ringer og de stikker innom. Jeg er ikke særlig til selskap der jeg ligger eller sitter tom i en sofa, men det gjør meg godt at de er her. Det er en fantastisk takknemlig gave å ha, familie og venner som stiller opp. De sier de er glade i meg, klemmer meg, gir meg blomster og smiler til meg og sier at det skal bli en ordning. Jeg er heldig sånn sett, veldig heldig. Det er nemlig ikke alle som har familie og venner som stiller så opp, som bryr seg så mye. Takk til dere alle.
Jeg har knapt klart å gå eller stå, jeg har for det meste bare ligget apatisk eller full av tårer i et hjørne av sofaen. Smerten har vært intens og jeg har gang på gang tenkt at jeg ikke klarer dette, at jeg gir opp og frigjør meg selv fra hele helvetet.
Men, jeg er her fortsatt.
Da forrige helg var over og venninnene måtte tilbake til jobb kom mamma og overtok. Jeg klarte ikke hente ved selv, jeg klarte ikke hente meg mat selv, knapt gå på do selv. Alt i meg stoppet opp og jeg lå bare der. Mamma suslet rundt her, hjalp til å leiligheten slik at den ble ryddig og ren igjen, hentet mat og fikk meg til å spise, og hun sov her om nettene. Jeg fikk ikke lov til å være alene, så da ble det bare slik.
Det var greit å ha mamma her, godt på en måte. Og jeg er dypt takknemlig for alt hun gjorde og gjør for meg. Hun står på, selv om hun sliter med sitt eget. Hun er her for meg når jeg trenger det og hun hjelper meg med så mye. Takk mamma, for at du stiller opp <3
Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hvordan det har vært den siste uken, den siste tiden. Hvordan forklarer man et brennende helvete i hjertet, en rusten klump som vrir og vender seg i magen? Hvordan forklarer man lydløse tårer og skjærende skrik? Hvordan forklarer man den smerten som truer en på livet så sterkt at du står der og tenker at nå skjer det, nå dør jeg? Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere det, forklare det, vise det. Men det var slik, og det er slik enda. Forskjellen er den at jeg nå klarer å stå lenger på beina mine, sitter oppreist i sofaen lenger av gangen og klarer å finne yoghurt selv som jeg spiser.
"I morgen går vi en liten tur, jenta mi"
"Mamma, jeg har ikke krefter, jeg klarer det ikke. Jeg kommer til å falle sammen"
"Da får jeg bære deg hjem igjen da, du må ha frisk luft"
"Det blir vel i tyngste laget å bære meg hjem, mamma"
"Noen sa en gang, hun er ikke for tung, hun er min datter..."
Da måtte jeg nesten gråte.
Armene mine leges og gror. Stingene er ute og resten begynner å bli til myk hud igjen. Jeg har ikke skadet meg siden tilbakefallet startet forrige helg. Jeg har ikke hatt noen behov eller trang til det heller. Jeg har vært så utslitt at tanken på å gå inn på badet for å bli ferdig med det ikke har falt meg inn. Kanskje er det over for denne gang, kanskje det ble med den ene dagen i selvskadingens verden?
Jeg ringte Dps på torsdag og lesset saklig ut av meg en hel masse spørsmål og meninger om hvordan ting nå har blitt og foregår. Hun noterte og hørte, men sa ikke stort tilbake. Hun hadde ingen svar, og jeg lurer på om det er noen som egentlig har det! Jeg sa jeg ønsket at overlegen skulle ringe meg neste dag, og hun skrev det ned og sa hun skulle gi beskjed om at han skulle ringe meg innen klokken 12.00.
Han ringte aldri.
Venninner og familie sender meldinger og sier de tenker på meg, de ringer og de stikker innom. Jeg er ikke særlig til selskap der jeg ligger eller sitter tom i en sofa, men det gjør meg godt at de er her. Det er en fantastisk takknemlig gave å ha, familie og venner som stiller opp. De sier de er glade i meg, klemmer meg, gir meg blomster og smiler til meg og sier at det skal bli en ordning. Jeg er heldig sånn sett, veldig heldig. Det er nemlig ikke alle som har familie og venner som stiller så opp, som bryr seg så mye. Takk til dere alle.
søndag 8. januar 2012
Uten venner er verden fattig.
Helgen har vært en av de verste på lenge. Fotvilelse, gråt, angst, apati, likegyldighet, mer gråt, mer hulk, alt.
Jeg har klart meg, og det trodde jeg ikke jeg skulle gjøre. Jeg trodde jeg ville komme til å forsvinne.
Smerten har vært altoppslukende, gjennomtrengende og jævlig. Men midt i alt det grusomme har jeg hatt gode venner her. Venninner som har stilt opp, passet på, tørket tårer, massert stramme skuldre og hjulpet meg til å spise og til å kunne trekke på smilebåndet. Hjelpen deres har vært uvurderlig. Dette er vennskap.
Jeg ringer avdelingen:
"Hvorfor gjør dere dette mot meg, hva galt har jeg gjort, vær så snill å ikke gjør dette mot meg"
"Det er ikke noe jeg kan gjøre Farger, men det er ikke noe okei".
"Det er psykosen er det ikke, det var da alt forandret seg. Jeg gjorde det ikke med vilje, det var ikke meningen å bli psykotisk".
"Terapeutene er slitne, kapasiteten er sprengt og da ble det dessverre slik at du og noen andre mistet tilbudet dere hadde om lavterksel"
"Men da må de vel for faen sykemelde seg og få inn noen andre!"
"Det er ikke å oppdrive, Farger. Dette er ikke noe okei".
"Jeg mister alle, alle forsvinner og nå mister jeg dere også".
Stillhet.
Jeg gråter, trygler og hulker samtidig som jeg vet at hun jeg snakker med ikke kan gjøre noe til eller fra, ikke annet enn å dokumentere at jeg har ringt. Jeg vil så inderlig ha hjelpen de kan gi meg, men den får jeg ikke.
Verden knuses under føttene mine og jeg faller på ustødige bein og gråter enda mer.
Venninne S kommer løpende bort til meg etter at jeg ringer og bare gråter. Hun skjønner at jeg trenger henne, og hun kommer, blir her og støtter. Hun er oppgitt og sint over systemet som har sviktet meg når jeg kanskje trenger de som mest. Hun er fortvilt over at jeg har det så vondt, men hun er stødig som et fjell der hun sitter ved siden av meg i sofaen.
Venninne T kommer også, rett fra senga og hit. Jeg ringer like hikstende og hulkende til henne og hun er her på null komma niks. Jentene blir en god stund før de drar hjem til sitt for en stund.
De har telefonene sine på om natten med klar beskjed om at jeg ringer om det blir for ille. De sier de er her, at de kommer om jeg skulle trenge de. Og med den tryggheten klarer jeg å sovne.
Skadetrangen er blitt enorm, og i løpet av kun lørdag skadet jeg meg ni ganger i løpet av tre omganger. Det er et helvete å tenke på at jeg er kommet inn i selvskadingens klo igjen. Jeg ville ikke tilbake dit.
Jeg kjempet meg ut av det etter ti år, jeg skal klare å kjempe meg ut av dette tilbakefallet også.
Kaoset tar over, fortvilelsen truer meg på livet og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg må hyle, jeg klarer ikke å holde det inne i meg lenger. Jeg traver frem og tilbake mellom stue og kjøkken før jeg løper inn på soverommet, hiver meg ned i sengen og klemmer hodet inn i puten. Det kommer et skrik jeg ikke har hørt på lenge. Jeg hyler, skriker til jeg er sår i halsen og så kommer gråten, den ekte gråten. Og der ligger jeg i sengen i fosterstilling og hulker som et barn. Jeg trengte å hyle, jeg vet ikke om jeg trengte å gråte så mye mer.
Dagen startet med angst. Dette fenomenet som tar fra meg pusten, som får meg inn i en bunnløs fortvilelse, som får meg til å stå lent over et bord kun for å få igjen pusten. Sobril inntas til frokost, den forbanna sobrilen hver morgen for å klare å være et levende menneske. Jeg må dusje, få varmen i kroppen, få musklene til å slappe av. Jeg klarer å stå oppreist i dusjen denne dagen, for til vanlig ender det med at jeg sitter i det varme vannet til det blir kaldt. Bare sitter der og puster for å overleve, tenker tankene jeg må tenke for å overleve.
Jeg får på meg klær og håret settes i en flette, da er alle krefter oppbrukt og det eneste som er igjen er et tomt skall med øyne uten blikk. Jeg ser det i speilet før jeg segner om på baderomsgulvet. Jeg ligger der, på det varme gulvet og prøver å reise meg opp. Kroppen min klarer det ikke, musklene mine makter ikke å bære meg opp i stående stilling. Så jeg blir liggende der lenge, og veksle mellom gråt, pust og ingenting, tomheten.
Det er som om jeg mister alt. Jeg mister kroppen min, for den vil ikke bære meg stort mer enn en halvtime av gangen. Jeg mister håpet og motet mitt, det klarer ikke å bære meg det heller. Jeg mister evnen til å skrive og formulere meg som jeg vanligvis gjør og jeg mister ordene jeg kan bruke til å snakke med. Jeg orker ikke lenger å forklare, har ikke fler ord igjen.
De sier jeg er alvorlig syk, at jeg med tiden kan risikere å bli tvangsplassert på en institusjon der jeg må bo, at jeg kommer under tvangstiltak som tilsier at jeg må få mye mer tilsyn i hjemmet. Men de tar meg ikke i mot til innleggelse når det butter i mot på det sterkeste. Det er som om de taler to språk, og jeg forstår ingen av de.
Jeg har klart meg, og det trodde jeg ikke jeg skulle gjøre. Jeg trodde jeg ville komme til å forsvinne.
Smerten har vært altoppslukende, gjennomtrengende og jævlig. Men midt i alt det grusomme har jeg hatt gode venner her. Venninner som har stilt opp, passet på, tørket tårer, massert stramme skuldre og hjulpet meg til å spise og til å kunne trekke på smilebåndet. Hjelpen deres har vært uvurderlig. Dette er vennskap.
Google.com
Jeg ringer avdelingen:
"Hvorfor gjør dere dette mot meg, hva galt har jeg gjort, vær så snill å ikke gjør dette mot meg"
"Det er ikke noe jeg kan gjøre Farger, men det er ikke noe okei".
"Det er psykosen er det ikke, det var da alt forandret seg. Jeg gjorde det ikke med vilje, det var ikke meningen å bli psykotisk".
"Terapeutene er slitne, kapasiteten er sprengt og da ble det dessverre slik at du og noen andre mistet tilbudet dere hadde om lavterksel"
"Men da må de vel for faen sykemelde seg og få inn noen andre!"
"Det er ikke å oppdrive, Farger. Dette er ikke noe okei".
"Jeg mister alle, alle forsvinner og nå mister jeg dere også".
Stillhet.
Jeg gråter, trygler og hulker samtidig som jeg vet at hun jeg snakker med ikke kan gjøre noe til eller fra, ikke annet enn å dokumentere at jeg har ringt. Jeg vil så inderlig ha hjelpen de kan gi meg, men den får jeg ikke.
Verden knuses under føttene mine og jeg faller på ustødige bein og gråter enda mer.
Google.com
Venninne S kommer løpende bort til meg etter at jeg ringer og bare gråter. Hun skjønner at jeg trenger henne, og hun kommer, blir her og støtter. Hun er oppgitt og sint over systemet som har sviktet meg når jeg kanskje trenger de som mest. Hun er fortvilt over at jeg har det så vondt, men hun er stødig som et fjell der hun sitter ved siden av meg i sofaen.
Venninne T kommer også, rett fra senga og hit. Jeg ringer like hikstende og hulkende til henne og hun er her på null komma niks. Jentene blir en god stund før de drar hjem til sitt for en stund.
De har telefonene sine på om natten med klar beskjed om at jeg ringer om det blir for ille. De sier de er her, at de kommer om jeg skulle trenge de. Og med den tryggheten klarer jeg å sovne.
Skadetrangen er blitt enorm, og i løpet av kun lørdag skadet jeg meg ni ganger i løpet av tre omganger. Det er et helvete å tenke på at jeg er kommet inn i selvskadingens klo igjen. Jeg ville ikke tilbake dit.
Jeg kjempet meg ut av det etter ti år, jeg skal klare å kjempe meg ut av dette tilbakefallet også.
Kaoset tar over, fortvilelsen truer meg på livet og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg må hyle, jeg klarer ikke å holde det inne i meg lenger. Jeg traver frem og tilbake mellom stue og kjøkken før jeg løper inn på soverommet, hiver meg ned i sengen og klemmer hodet inn i puten. Det kommer et skrik jeg ikke har hørt på lenge. Jeg hyler, skriker til jeg er sår i halsen og så kommer gråten, den ekte gråten. Og der ligger jeg i sengen i fosterstilling og hulker som et barn. Jeg trengte å hyle, jeg vet ikke om jeg trengte å gråte så mye mer.
Google.com
Dagen startet med angst. Dette fenomenet som tar fra meg pusten, som får meg inn i en bunnløs fortvilelse, som får meg til å stå lent over et bord kun for å få igjen pusten. Sobril inntas til frokost, den forbanna sobrilen hver morgen for å klare å være et levende menneske. Jeg må dusje, få varmen i kroppen, få musklene til å slappe av. Jeg klarer å stå oppreist i dusjen denne dagen, for til vanlig ender det med at jeg sitter i det varme vannet til det blir kaldt. Bare sitter der og puster for å overleve, tenker tankene jeg må tenke for å overleve.
Jeg får på meg klær og håret settes i en flette, da er alle krefter oppbrukt og det eneste som er igjen er et tomt skall med øyne uten blikk. Jeg ser det i speilet før jeg segner om på baderomsgulvet. Jeg ligger der, på det varme gulvet og prøver å reise meg opp. Kroppen min klarer det ikke, musklene mine makter ikke å bære meg opp i stående stilling. Så jeg blir liggende der lenge, og veksle mellom gråt, pust og ingenting, tomheten.
Google.com
Det er som om jeg mister alt. Jeg mister kroppen min, for den vil ikke bære meg stort mer enn en halvtime av gangen. Jeg mister håpet og motet mitt, det klarer ikke å bære meg det heller. Jeg mister evnen til å skrive og formulere meg som jeg vanligvis gjør og jeg mister ordene jeg kan bruke til å snakke med. Jeg orker ikke lenger å forklare, har ikke fler ord igjen.
De sier jeg er alvorlig syk, at jeg med tiden kan risikere å bli tvangsplassert på en institusjon der jeg må bo, at jeg kommer under tvangstiltak som tilsier at jeg må få mye mer tilsyn i hjemmet. Men de tar meg ikke i mot til innleggelse når det butter i mot på det sterkeste. Det er som om de taler to språk, og jeg forstår ingen av de.
fredag 6. januar 2012
Ensom, forlatt blant alle
Diktet er skrevet av ukjent forfatter og har fulgt meg fra jeg var seksten år.
Det beskriver den tidvise altoppslukende smerten jeg har levd med.
Det beskriver hvordan det kan arte seg fra innsiden.
Takk til forfatteren som har skrevet dette.
♫ Sia - Breathe me ♫
Takk for at dere kjemper for meg!
Rett før jul mistet jeg lavterskeltilbudet jeg hadde ved avdelingen jeg høre til. Det er en brukerstyrt ordning som har vært til stor trygghet og hjelp for meg. Uten forvarsel og uten forklaring ble det tatt bort, og siden har vi (fastlege, psykiatritjeneste og jeg) ikke fått noen forklaring på hvorfor.
Jeg ble forferdelig skuffet, redd og fortvilt over dette, for hva skulle da være min trygghet. Jeg har brukt lavterskeltilbudet når det har vært kriser, og jobbet meg gjennom de i løpet av de tre dagene jeg har hatt tilbud om å være der på lavterskel. Plutselig var alt borte.
I dag ville fastlegen at jeg skulle legges inn. Hun mente jeg ikke burde være alene hjemme lenger og at en innleggelse kunne stanse den onde sirkelen jeg er inne i nå. Avdelingen jeg tilhører avviste ønsket hennes om innleggelse av meg, for om jeg skulle innlegges måtte det skje ved det andre Dps her i nærheten. Der kan jeg ikke være, der trives jeg ikke og der blir jeg dårlig av å være. Det var enten det eller akutt innleggelse på lukket avdeling. Jeg fikk snakket meg til å være hjemme, for begge alternativene var så altfor feil for meg.
Hvorfor vil de ikke ha meg på avdelingen deres lenger? Hvorfor stoppet de alt?
Alle forsøk på svar, argumentasjon og oppklarende samtaler har uteblitt, jeg står som et spørsmålstegn og skjønner ikke noen ting. Og jeg trenger avdelingen nå, jeg trenger lavterskeltilbudet, jeg trenger å få hjelp.
Hvorfor gjør de dette mot meg?
Jeg har tilhørt den avdelingen siden jeg var seksten år gammel. I løpet av de ti årene jeg har vært inn og ut der i lengre og kortere perioder, har jeg bygd opp gode relasjoner til de som jobber der. Jeg har bygd opp tillit som jeg har så vanskelig for å finne og jeg har bygd opp Farger til å bli bedre enn hun i utgangspunktet var. Jeg finner stor hjelp og støtte i personalet ved avdelingen, og samtalene med de er givende, lærerike og nyttige. Jeg finner også en helt annen motivasjon ved den avdelingen enn jeg finner andre steder. Motivasjon til å ta opp kampen, til å presse meg i angsten, til å stå i mot destruktive impulser og motivasjon til å igjen kunne dra hjem for å leve livet mitt der jeg hører til.
Hvordan kan de ta dette fra meg uten forklaring? Hvorfor vil de ikke hjelpe meg mer?
Venninne T ble lynende forbanna da hun hørte hva jeg fortalte, og hun ringte rett til avdelingen som ikke vil ta meg inn. Hun kom selvsagt ikke gjennom til overlegen og kom ikke langt med samtalen. Men hun prøvde, flere ganger og til forskjellige personer. Hun prøvde, for meg <3
Venninne T ringte min tante for å be om hjelp til dette fra henne også, for å danne et team. Fastlegen jobber for min sak, det gjør også venninne T og tante. Nå kjemper de. De kommer ikke til å gi seg med det første.
Jeg har det ikke bra. Det er forferdelig å innrømme at jeg har tilbakefall av spiseproblematikk og selvskading etter to års frihet fra det. Alt er i kaos rundt meg, noe må jeg klamre meg fast til. Jeg har det ikke bra, og jeg vet bare ikke hvor lenge jeg orker. Dette er ikke noen trussel om selvmord eller et tegn på at noen trenger å ta noen affære for min del, fastlegen og jeg har sjekket det ut i dag. Men smerten er der, så enorm.
Det er så kaotisk, og det kan dere vel skjønne ut fra hvordan jeg skriver. Jeg klarer ikke formulere meg slik jeg vanligvis pleier. Det er for mye i hodet, for lite struktur på tankene, for mye press på følelsene.
Takk for at dere kjemper for meg. Takk for at dere fronter min sak når jeg selv er så sliten at jeg ikke makter å tale for meg selv mer. Takk for at dere er glad i meg selv om jeg ikke er glad i meg selv. Takk for at dere er saklige og profesjonelle i talen deres. Takk for at dere tar over litt av styringen når dere ser at jeg ikke har styring selv. Takk for at dere finnes. Takk tante og T <3
Jeg ble forferdelig skuffet, redd og fortvilt over dette, for hva skulle da være min trygghet. Jeg har brukt lavterskeltilbudet når det har vært kriser, og jobbet meg gjennom de i løpet av de tre dagene jeg har hatt tilbud om å være der på lavterskel. Plutselig var alt borte.
I dag ville fastlegen at jeg skulle legges inn. Hun mente jeg ikke burde være alene hjemme lenger og at en innleggelse kunne stanse den onde sirkelen jeg er inne i nå. Avdelingen jeg tilhører avviste ønsket hennes om innleggelse av meg, for om jeg skulle innlegges måtte det skje ved det andre Dps her i nærheten. Der kan jeg ikke være, der trives jeg ikke og der blir jeg dårlig av å være. Det var enten det eller akutt innleggelse på lukket avdeling. Jeg fikk snakket meg til å være hjemme, for begge alternativene var så altfor feil for meg.
Hvorfor vil de ikke ha meg på avdelingen deres lenger? Hvorfor stoppet de alt?
Alle forsøk på svar, argumentasjon og oppklarende samtaler har uteblitt, jeg står som et spørsmålstegn og skjønner ikke noen ting. Og jeg trenger avdelingen nå, jeg trenger lavterskeltilbudet, jeg trenger å få hjelp.
Hvorfor gjør de dette mot meg?
Jeg har tilhørt den avdelingen siden jeg var seksten år gammel. I løpet av de ti årene jeg har vært inn og ut der i lengre og kortere perioder, har jeg bygd opp gode relasjoner til de som jobber der. Jeg har bygd opp tillit som jeg har så vanskelig for å finne og jeg har bygd opp Farger til å bli bedre enn hun i utgangspunktet var. Jeg finner stor hjelp og støtte i personalet ved avdelingen, og samtalene med de er givende, lærerike og nyttige. Jeg finner også en helt annen motivasjon ved den avdelingen enn jeg finner andre steder. Motivasjon til å ta opp kampen, til å presse meg i angsten, til å stå i mot destruktive impulser og motivasjon til å igjen kunne dra hjem for å leve livet mitt der jeg hører til.
Hvordan kan de ta dette fra meg uten forklaring? Hvorfor vil de ikke hjelpe meg mer?
Venninne T ble lynende forbanna da hun hørte hva jeg fortalte, og hun ringte rett til avdelingen som ikke vil ta meg inn. Hun kom selvsagt ikke gjennom til overlegen og kom ikke langt med samtalen. Men hun prøvde, flere ganger og til forskjellige personer. Hun prøvde, for meg <3
Venninne T ringte min tante for å be om hjelp til dette fra henne også, for å danne et team. Fastlegen jobber for min sak, det gjør også venninne T og tante. Nå kjemper de. De kommer ikke til å gi seg med det første.
Jeg har det ikke bra. Det er forferdelig å innrømme at jeg har tilbakefall av spiseproblematikk og selvskading etter to års frihet fra det. Alt er i kaos rundt meg, noe må jeg klamre meg fast til. Jeg har det ikke bra, og jeg vet bare ikke hvor lenge jeg orker. Dette er ikke noen trussel om selvmord eller et tegn på at noen trenger å ta noen affære for min del, fastlegen og jeg har sjekket det ut i dag. Men smerten er der, så enorm.
Det er så kaotisk, og det kan dere vel skjønne ut fra hvordan jeg skriver. Jeg klarer ikke formulere meg slik jeg vanligvis pleier. Det er for mye i hodet, for lite struktur på tankene, for mye press på følelsene.
Takk for at dere kjemper for meg. Takk for at dere fronter min sak når jeg selv er så sliten at jeg ikke makter å tale for meg selv mer. Takk for at dere er glad i meg selv om jeg ikke er glad i meg selv. Takk for at dere er saklige og profesjonelle i talen deres. Takk for at dere tar over litt av styringen når dere ser at jeg ikke har styring selv. Takk for at dere finnes. Takk tante og T <3
onsdag 4. januar 2012
Skumle linker!
I det forrige innlegget jeg skrev ser det ut som om jeg har lagt ut linken i ord som "tilbake", "tid" osv. Det har jeg altså ikke gjort og jeg aner ikke hvordan de er kommet dit. Det er jo reine sjekkebula inne på bloggen min jo! Heeeeelp!
I dag turte jeg noe, og jeg fikk møtt fortiden min igjen.
I dag hadde jeg en avtale om at jeg skulle prøve å ta buss alene i ti minutter. En enkel strekning, fra A til B på kort tid. Jeg gruet meg så mye, fikk nesten ikke sove i natt fordi katastrofetankene kvernet rundt og ville få meg fra å dra med bussen.
Da jeg våknet i dag var jeg vettskremt. Marerittene hadde tatt morgenen fra meg og jeg følte jeg ikke kom ut av drømmen selv om jeg var våken. Og da jeg først var ute av marerittdrømmen kom virkeligheten for fullt, for i dag skulle jeg jo gjøre noe jeg er fobisk redd for. Hjertet hamret, jeg pustet og peset, tørstet, drakk og tisset i ett sett. Angst er ikke bare den indre frykten, det er også alle de kroppslige symptomene som er plagsomme som følger med. Jeg følte jeg kom til å bryte sammen, jeg følte jeg ikke kunne klare det, men jeg ville så gjerne mestre det, bare mestre noe.
Klokken tolv sto jeg på bussholdeplassen, med en travende angst i kroppen og en venninne på telefonen. Det verste er kanskje å stige på og av bussen. Da må jeg foreta meg noe, da må jeg prestere, og prestasjonangsten i meg er enorm. Men jeg kom meg på, sa hvor jeg skulle og fant et sete nærme utgangen.
Det var ikke så mange mennesker på bussen, men de få som var der så jeg på som en potensiell fare. For jeg tror jo at de aller fleste er ute etter meg, at de vil komme til å gjøre meg vondt, at de vil voldta eller banke meg. Det er forferdelig å gå rundt og tro at mennesker er så grusomme, at jeg aldri er trygg. Men menneskene på bussen foretok seg aldri noe annet enn å sitte stille i setene sine.
Da jeg nærmet meg stoppplassen trykket jeg på stoppknappen og angsten løp løpsk inne i meg. Nå måtte jeg reise meg, nå måtte jeg opp og gå. Det var ingen enkel sak, for i angst kan jeg miste følelsen i kroppen min, og det hadde jeg gjort nå. Beina mine kjentes ut som om de var lamme, som om de ikke kunne bære meg. Men jeg kom meg av bussen, og jeg ble tatt i mot av hun jeg så gjerne ville vise at jeg kunne klare dette for.
Jeg skulle ta buss og besøke min forhenværende reserve mor. Fra jeg var sytten til ca tjue år var jeg mye hos og sammen med T og M som fungerte som en slags avlastningsfamilie for meg. Jeg knyttet meg sterkt til de, særlig reserve mor T. Jeg var med og hos henne så mye jeg kunne, for livet mitt hjemme med mamma i barndomshjemmet var ikke godt. Jeg var syk, mamma var også syk på sitt vis og slet mye. Vi to sammen var på den tiden ikke noe godt team. Hos T og M fikk jeg trygge rammer, grenser, omsorg og kjærlighet. Moren min fikk jeg også det av, omsorg og kjærlighet, men jeg klarte på ingen måte å forholde meg til mamma, ei heller ta i mot hennes omsorg. Grenser og trygghet manglet og den slags skaper vanskelige og uforståelige følelser i et tenåringssinn. T var kanskje den første som fikk meg til å høre, virkelig høre når hun snakket til meg og satt en grense eller to. Jeg kunne demonstrere ved å svar henne frekt tilbake eller prøve å gå for å slippe unna diskusjonen. "Sett deg ned... SETT deg ned..." husker jeg hun sa da jeg prøvde å unnvike en diskusjon og var på vei ut døra. Og jeg satt meg ned. Ingen andre ville fått meg til å høre slik som henne.
Jeg så på T og M som foreldrene mine, og var like glad i de som om de var foreldrene mine. Men så gikk det galt.
Jeg har vært syk lenge, også før, i mens og etter tiden hos T og M. I løpet av årene vi hadde tett kontakt følte T at hun ikke kunne hjelpe meg mer, at jeg trengte så mye mer enn hva hun og M kunne gi. Jeg ville bare være med henne, alt jeg trengte var henne husker jeg at jeg følte. Sakte, smertelig og sikkert ble kontakten mindre og mindre og jeg måtte igjen forholde meg til bare mamma og barndomshjemmet som jeg mistrivdes i.
Jeg sørget forferdelig mye i den tiden jeg forsto at jeg hadde ødelagt for forholdet mitt med T og M. Jeg sørget så inderlig over at jeg mistet de, reserveforeldrene mine, gamlemor. Det var en prosess som tok lang tid, og som aldri riktig gikk over. Jeg kan fortsatt bli overrumplet av et enormt savn etter henne, etter tryggheten hennes, lukten av klærne hennes og atmosfæren i huset deres. Jeg kan enda savne så sterkt at det river i hjertet mitt.
Vi møtes nå og da. Av og til stikker hun innom for å hilse på. Vi sender sms`er og gir hverandre julegaver. M, har jeg knapt snakket med på syv år. Han ble liksom bare borte i det jeg ikke kunne være hos de lenger. Men jeg og T har holdt kontakten, bare ikke så tett som før.
Sist hun var innom forslo hun at jeg måtte jobbe med å mestre angsten min. Hun sa at vi kunne avtale en dag der jeg skulle ta bussen til henne, at hun møtte meg på bussholdeplassen og at jeg var hos hun og M til hun skulle på ettermiddagsvakt. En del av meg ville, angsten i meg nektet. Derav søvnløshet, mareritt, tørsting og tissing, hjertebank, hyperventilering og tårespreng. Men jeg klarte det.
Det var veldig rart å komme inn i huset til T og M igjen. Jeg så spor etter meg selv her og der, kjente igjen lukter og atmosfære. Jeg så M i den faste stolen sin og hilste litt blygt på han, for det er jo så lenge siden. Vi spiste samme type mat som vi pleide å spise, og vi hvilte på samme måte som vi pleide å hvile. Alt stemte, bortsett fra at jeg ikke tilhører huset eller hverdagen deres lenger.
Jeg vurderte å la det hele være, fordi jeg ble redd. Redd for å knytte meg for sterkt til henne igjen, redd for å bli skuffet og forlatt igjen, redd for å måtte sørge på ny og redd for at hun nok en gang ville finne ut av jeg er for syk til å hjelpes av henne. Jeg har i følge en som kan litt om slikt en tilknytningsproblematikk, og den gjør det ikke enklere når jeg skal forholde meg til relasjoner som jeg har til T og M. Jeg vil ikke sørge igjen.
Dagen hos T og M gikk bra. Angsten hoppet til nå og da, men jeg tenkte som så at om jeg fikk et anfall så var jeg i alle fall i trygge hender hos de. Jeg fikk tenkt mye gjennom hva som skjedde mellom meg, T og M og hvorfor det ble så galt. Det var godt å være der. Nå gjenstår det bare å klare å holde relasjonen slik den er og ikke knytte meg for sterkt til han og henne igjen.
I dag tok jeg buss alene, og det har jeg ikke gjort på så lenge jeg kan huske.
Da jeg våknet i dag var jeg vettskremt. Marerittene hadde tatt morgenen fra meg og jeg følte jeg ikke kom ut av drømmen selv om jeg var våken. Og da jeg først var ute av marerittdrømmen kom virkeligheten for fullt, for i dag skulle jeg jo gjøre noe jeg er fobisk redd for. Hjertet hamret, jeg pustet og peset, tørstet, drakk og tisset i ett sett. Angst er ikke bare den indre frykten, det er også alle de kroppslige symptomene som er plagsomme som følger med. Jeg følte jeg kom til å bryte sammen, jeg følte jeg ikke kunne klare det, men jeg ville så gjerne mestre det, bare mestre noe.
Klokken tolv sto jeg på bussholdeplassen, med en travende angst i kroppen og en venninne på telefonen. Det verste er kanskje å stige på og av bussen. Da må jeg foreta meg noe, da må jeg prestere, og prestasjonangsten i meg er enorm. Men jeg kom meg på, sa hvor jeg skulle og fant et sete nærme utgangen.
Det var ikke så mange mennesker på bussen, men de få som var der så jeg på som en potensiell fare. For jeg tror jo at de aller fleste er ute etter meg, at de vil komme til å gjøre meg vondt, at de vil voldta eller banke meg. Det er forferdelig å gå rundt og tro at mennesker er så grusomme, at jeg aldri er trygg. Men menneskene på bussen foretok seg aldri noe annet enn å sitte stille i setene sine.
Da jeg nærmet meg stoppplassen trykket jeg på stoppknappen og angsten løp løpsk inne i meg. Nå måtte jeg reise meg, nå måtte jeg opp og gå. Det var ingen enkel sak, for i angst kan jeg miste følelsen i kroppen min, og det hadde jeg gjort nå. Beina mine kjentes ut som om de var lamme, som om de ikke kunne bære meg. Men jeg kom meg av bussen, og jeg ble tatt i mot av hun jeg så gjerne ville vise at jeg kunne klare dette for.
Jeg skulle ta buss og besøke min forhenværende reserve mor. Fra jeg var sytten til ca tjue år var jeg mye hos og sammen med T og M som fungerte som en slags avlastningsfamilie for meg. Jeg knyttet meg sterkt til de, særlig reserve mor T. Jeg var med og hos henne så mye jeg kunne, for livet mitt hjemme med mamma i barndomshjemmet var ikke godt. Jeg var syk, mamma var også syk på sitt vis og slet mye. Vi to sammen var på den tiden ikke noe godt team. Hos T og M fikk jeg trygge rammer, grenser, omsorg og kjærlighet. Moren min fikk jeg også det av, omsorg og kjærlighet, men jeg klarte på ingen måte å forholde meg til mamma, ei heller ta i mot hennes omsorg. Grenser og trygghet manglet og den slags skaper vanskelige og uforståelige følelser i et tenåringssinn. T var kanskje den første som fikk meg til å høre, virkelig høre når hun snakket til meg og satt en grense eller to. Jeg kunne demonstrere ved å svar henne frekt tilbake eller prøve å gå for å slippe unna diskusjonen. "Sett deg ned... SETT deg ned..." husker jeg hun sa da jeg prøvde å unnvike en diskusjon og var på vei ut døra. Og jeg satt meg ned. Ingen andre ville fått meg til å høre slik som henne.
Jeg så på T og M som foreldrene mine, og var like glad i de som om de var foreldrene mine. Men så gikk det galt.
Jeg har vært syk lenge, også før, i mens og etter tiden hos T og M. I løpet av årene vi hadde tett kontakt følte T at hun ikke kunne hjelpe meg mer, at jeg trengte så mye mer enn hva hun og M kunne gi. Jeg ville bare være med henne, alt jeg trengte var henne husker jeg at jeg følte. Sakte, smertelig og sikkert ble kontakten mindre og mindre og jeg måtte igjen forholde meg til bare mamma og barndomshjemmet som jeg mistrivdes i.
Jeg sørget forferdelig mye i den tiden jeg forsto at jeg hadde ødelagt for forholdet mitt med T og M. Jeg sørget så inderlig over at jeg mistet de, reserveforeldrene mine, gamlemor. Det var en prosess som tok lang tid, og som aldri riktig gikk over. Jeg kan fortsatt bli overrumplet av et enormt savn etter henne, etter tryggheten hennes, lukten av klærne hennes og atmosfæren i huset deres. Jeg kan enda savne så sterkt at det river i hjertet mitt.
Vi møtes nå og da. Av og til stikker hun innom for å hilse på. Vi sender sms`er og gir hverandre julegaver. M, har jeg knapt snakket med på syv år. Han ble liksom bare borte i det jeg ikke kunne være hos de lenger. Men jeg og T har holdt kontakten, bare ikke så tett som før.
Sist hun var innom forslo hun at jeg måtte jobbe med å mestre angsten min. Hun sa at vi kunne avtale en dag der jeg skulle ta bussen til henne, at hun møtte meg på bussholdeplassen og at jeg var hos hun og M til hun skulle på ettermiddagsvakt. En del av meg ville, angsten i meg nektet. Derav søvnløshet, mareritt, tørsting og tissing, hjertebank, hyperventilering og tårespreng. Men jeg klarte det.
Det var veldig rart å komme inn i huset til T og M igjen. Jeg så spor etter meg selv her og der, kjente igjen lukter og atmosfære. Jeg så M i den faste stolen sin og hilste litt blygt på han, for det er jo så lenge siden. Vi spiste samme type mat som vi pleide å spise, og vi hvilte på samme måte som vi pleide å hvile. Alt stemte, bortsett fra at jeg ikke tilhører huset eller hverdagen deres lenger.
Jeg vurderte å la det hele være, fordi jeg ble redd. Redd for å knytte meg for sterkt til henne igjen, redd for å bli skuffet og forlatt igjen, redd for å måtte sørge på ny og redd for at hun nok en gang ville finne ut av jeg er for syk til å hjelpes av henne. Jeg har i følge en som kan litt om slikt en tilknytningsproblematikk, og den gjør det ikke enklere når jeg skal forholde meg til relasjoner som jeg har til T og M. Jeg vil ikke sørge igjen.
Dagen hos T og M gikk bra. Angsten hoppet til nå og da, men jeg tenkte som så at om jeg fikk et anfall så var jeg i alle fall i trygge hender hos de. Jeg fikk tenkt mye gjennom hva som skjedde mellom meg, T og M og hvorfor det ble så galt. Det var godt å være der. Nå gjenstår det bare å klare å holde relasjonen slik den er og ikke knytte meg for sterkt til han og henne igjen.
I dag tok jeg buss alene, og det har jeg ikke gjort på så lenge jeg kan huske.
tirsdag 3. januar 2012
Til pappa.
Livet stjal det jeg
Hadde kjærest.
Hvorfor sa du ikke noe.
Pappa.
Hvorfor lot du deg
Fortæres?
I mange år gråt jeg
Etter deg.
Hylte ut navnet ditt.
Pappa,
Jeg ville du skulle
Høre meg.
I smerten fant jeg en
skjult styrke
Da livet stoppet opp.
Pappa,
Jeg klarte å leve
Er det ikke flott!
I hjertet mitt er det
Fortsatt sår
Jeg savner deg så.
Pappa,
Hvor du enn er
Jeg lar deg ikke gå..
mandag 2. januar 2012
Det mangler tegninger på ditt kart.
når alle veier fører til en vegg
og i den veggen er et lite søkk
fra gamle møter med ditt hode?
Hvem hører du på
når alle snakker sant og sier hør
og du har hørt det tusen ganger før?
Og du lurer på
hvor skal du gå?
Du trenger en ny vei nå
Togene går
og andre mennesker klarer fint
riktig tog til riktig tid
Du våkner alltid opp i feil by
Hvor lenge holder et håp
når du tror at du skal klare deg
men beina bare vil en vei?
Og du lurer på
hvor skal du gå?
du trenger en ny vei nå
Når du ikke orker kjempe mer
Du lukker øynene og ser svart
Det mangler tegninger på ditt kart
Hvem skal du slå
hvem skal overvinnes i duell
når den eneste du møter er deg selv
igjen og igjen?
Hvor mange ganger skal du gå
den samme veien gang på gang
fordi det er den eneste du kan?
Og du spør med din klareste stemme
hvor skal du gå?
-Siri Nilsen-
Jul og nytt år.
Tredje dag jul ble jeg lagt inn frivillig på en åpen avdeling. Jeg var så sliten, så fortvilt og full av angst at jeg ikke maktet mer, så jeg ba fint om å få legges inn. Jeg vet fra før av jeg mistrives på den avdelingen når jeg er der, men jeg tenkte at det ikke kunne være verre enn å være hjemme alene i kaoset og fortvilelsen min. Så jeg pakket og kjære venninne J. kom fort som bare det og kjørte meg til avdelingen.
Jeg ble ikke mer enn tre dager og to netter, da orket jeg ikke mer. Angsten når nye høyder inne på den avdelingen, jeg tør ikke ut i miljøet og sitter bare alene på rommet, det gjorde jeg også under denne innleggelsen. Jeg fikk ikke sove skikkelig og ble utmattet av det også. Jeg trodde de fleste var ute etter å gjøre meg noe vondt, og da er det vanskelig å slappe av, å roe ned og bruke avdelingen slik den skal brukes.
Hun tar meg med ut på gåtur, bare for å få lufte meg litt.
-Den taxien der er en del av overvåkningen, den er sendt hit for å overvåke meg.
-Jeg tror kanskje heller den er her for å hente en pasient, sier hun rolig.
Vi går nedover gangstien, og skogen blir en del av omgivelsene. Jeg ser rundt meg og leter etter spor som kan si meg at noen står der oppe bak et tre for å spionere på meg, overvåke meg.
-De er overalt, i skogen her er de også.
Hun sier ikke noe, går bare rolig ved siden av meg. Hjertet mitt dunker så fort, pusten er vanskelig å få med seg. Jeg er så redd, men jeg får ikke formidlet hvor redd jeg er. Jeg vil springe tilbake til avdelingen, inn på rommet mitt, låse døren og aldri gå ut igjen.
I redsel og overbevisning over alle som var gjemt rundt meg for å overvåke meg, går vi rolig i stillhet den siste biten tilbake.
Dagene etter nyttår har gått greit, bedre enn forventet. Dagen i dag startet riktignok med hjertebank som får meg til å hive etter pusten, skjelving og redsel. Jeg gikk i dusjen og satt meg ned under det varme vannet. Der satt jeg til det begynte å bli kaldt, og det hjalp. Jeg fikk puste igjen.
Nå er jula ryddet ut av heimen, og jeg føler meg ferdig med hele høytiden som jeg ikke var forberedt på at skulle bli så vanskelig. Jeg vet jeg skrev i forrige innlegg at til neste jul ligger jeg på en strand langt vekk, alene. Håpet mitt sier noe annet. Håpet mitt sier at jeg ønsker så inderlig at jeg er bedre neste desember, at livet ser annerledes ut og at jeg kan kose meg gjennom høytiden som da kommer. For det er det jeg egentlig vil.
Jeg ble ikke mer enn tre dager og to netter, da orket jeg ikke mer. Angsten når nye høyder inne på den avdelingen, jeg tør ikke ut i miljøet og sitter bare alene på rommet, det gjorde jeg også under denne innleggelsen. Jeg fikk ikke sove skikkelig og ble utmattet av det også. Jeg trodde de fleste var ute etter å gjøre meg noe vondt, og da er det vanskelig å slappe av, å roe ned og bruke avdelingen slik den skal brukes.
Hun tar meg med ut på gåtur, bare for å få lufte meg litt.
-Den taxien der er en del av overvåkningen, den er sendt hit for å overvåke meg.
-Jeg tror kanskje heller den er her for å hente en pasient, sier hun rolig.
Vi går nedover gangstien, og skogen blir en del av omgivelsene. Jeg ser rundt meg og leter etter spor som kan si meg at noen står der oppe bak et tre for å spionere på meg, overvåke meg.
-De er overalt, i skogen her er de også.
Hun sier ikke noe, går bare rolig ved siden av meg. Hjertet mitt dunker så fort, pusten er vanskelig å få med seg. Jeg er så redd, men jeg får ikke formidlet hvor redd jeg er. Jeg vil springe tilbake til avdelingen, inn på rommet mitt, låse døren og aldri gå ut igjen.
I redsel og overbevisning over alle som var gjemt rundt meg for å overvåke meg, går vi rolig i stillhet den siste biten tilbake.
Det var godt å komme hjem, hvis godt kan være det riktige ordet. Det var lettende å kunne bevege meg mer fritt gjennom rommene, slippe litt av den intense angsten og heller ta til takke med angsten jeg alltid har i meg.
Nyttårsaften kom, og gikk i stillhet.
Jeg ble bedt tre plasser til venner og familie. Jeg kjente takknemlighet over at noen ville tilbringe tid sammen med meg selv om jeg var sliten og ikke særlig sprudlende. Men jeg maktet ikke være med mennesker, så jeg ble værende hjemme alene med en hund som trengte pass gjennom rakettsmellene.
Dagen og kvelden gikk opp og ned. Jeg var veldig lei meg for at jeg ikke deltok på noen feiring, lei meg for at jeg ikke fikk brukt den nye kjolen jeg hadde kjøpt, lei meg for at jeg var alene mens alle de andre jeg kjenner var med mennesker de er glad i. Men jeg orket jo ikke å være sosial, og jeg kunne på ingen måte drikke nyttårs champis, så valget ble uansett å bli værende alene hjemme.
Da klokka slo tolv og rakettene smalt løs på himmelen forholdt hunden seg ganske så rolig, så jeg gikk ut for å se på fyrverkeriet over bygda. Da ble det tøft, så sårt og vondt. For der sto jeg alene, mens naboer og deres selskap skålte og klemte hverandre inn i det nye året. Tårene ville ut, men jeg ville ikke gråte, så jeg beit tennene sammen, som jeg ofte gjør, og gikk inn igjen, slukket alle lys, tok på pysj og la meg. For denne dagen ville jeg ikke være en del av mer.
Dagene etter nyttår har gått greit, bedre enn forventet. Dagen i dag startet riktignok med hjertebank som får meg til å hive etter pusten, skjelving og redsel. Jeg gikk i dusjen og satt meg ned under det varme vannet. Der satt jeg til det begynte å bli kaldt, og det hjalp. Jeg fikk puste igjen.
Nå er jula ryddet ut av heimen, og jeg føler meg ferdig med hele høytiden som jeg ikke var forberedt på at skulle bli så vanskelig. Jeg vet jeg skrev i forrige innlegg at til neste jul ligger jeg på en strand langt vekk, alene. Håpet mitt sier noe annet. Håpet mitt sier at jeg ønsker så inderlig at jeg er bedre neste desember, at livet ser annerledes ut og at jeg kan kose meg gjennom høytiden som da kommer. For det er det jeg egentlig vil.
søndag 1. januar 2012
Julen.
Jeg har utsatt å skrive om både jul og nytt år fordi skrivesperren har vært regjerende. But I`ll give it a try!
Julen er over og jeg kom meg gjennom den, på et vis.
Lille julaften var vi hos besteforeldre og spiste julegrøt. Jeg strevde mye med angsten og visste ikke riktig hvordan jeg skulle oppføre meg. Heldigvis var søsteren min der, hun får meg alltid til å le :)
Hvorfor var jeg redd? Nei si det. Vi var fire mennesker samlet rundt et bord, fire stykker som kjenner hverandre godt. Likevel denne store angsten som tar tak, som får meg til å ville krympe meg, som får meg til å bare ville være alene. Jeg holdt ut noen timer, før jeg turte å si at jeg var trøtt. Da dro vi hjem.
Julaften startet med julefrokost hos min mor. Da slappet jeg av og koste meg, ganske greit i alle fall. Jeg spiste godt, selv om matmonsteret sa at jeg ikke skulle, og jeg klarte å snakke med de andre som var der. Julefrokosten er avslappet, type pysj og ullsokker, henslengte kropper på sofaen og røyking under vifta på kjøkkenet. Jeg taklet det, og det var en fin ting å ta med seg inn i kvelden.
Jeg og søster kjørte rundt og tente lys på blant annet pappa sin grav. Det føltes fint å se at det ble fint hos han. Da vi kom frem til den ene kirken begynte klokkene å ringe julen inn. Da fikk jeg litt julestemning, det ble liksom litt varmt inne i meg.
Selve kvelden var vi ni stykker samlet hos min mor. NI STYKKER! Det var bare å finne frem vinen jeg hadde med og prøve å slappe av.
Julaften strevde jeg veldig. Jeg syns det var mange mennesker å forholde seg til, og jeg følte meg så synlig og overvåket hele tiden. Jeg visste med fornuften min at ikke alle gikk rundt og overvåket meg hele tiden, eller at de brydde seg om arrene på brystet mitt som syns i kjolen jeg hadde på, likevel var følelsene overbevist om at jeg var den mest synlige, dumme, stygge og rare i hele huset.
Middagen ble inntatt, og jeg kunne endelig begynne på oppvasken. Det er det jeg trives med på julaften, å stå på kjøkkenet alene og vaske opp. Da slipper jeg å forholde meg til så mange, da slipper jeg å være selskapelig og hyggelig som jeg i grunn føler jeg ikke klarer å være.
Etter skravling, oppvask, angst, tristhet og kjemping var det tid for kaffe og kaker og gaveåpning. I år gledet jeg meg litt til å åpne gaver, litt den barnslige følelsen av spenning.
Julen er over og jeg kom meg gjennom den, på et vis.
Lille julaften var vi hos besteforeldre og spiste julegrøt. Jeg strevde mye med angsten og visste ikke riktig hvordan jeg skulle oppføre meg. Heldigvis var søsteren min der, hun får meg alltid til å le :)
Hvorfor var jeg redd? Nei si det. Vi var fire mennesker samlet rundt et bord, fire stykker som kjenner hverandre godt. Likevel denne store angsten som tar tak, som får meg til å ville krympe meg, som får meg til å bare ville være alene. Jeg holdt ut noen timer, før jeg turte å si at jeg var trøtt. Da dro vi hjem.
Vel hjemme slappet jeg av litt før jeg ringte til en venninne fordi pappa-savnet var stort. Hun kom på besøk, og så kom en annen venninne med samme pappa-savn også. Vi ble sittende og le, gråte og skravle til to om natten. Det var skikkelig godt, da koste jeg meg og slappet av.
Julaften startet med julefrokost hos min mor. Da slappet jeg av og koste meg, ganske greit i alle fall. Jeg spiste godt, selv om matmonsteret sa at jeg ikke skulle, og jeg klarte å snakke med de andre som var der. Julefrokosten er avslappet, type pysj og ullsokker, henslengte kropper på sofaen og røyking under vifta på kjøkkenet. Jeg taklet det, og det var en fin ting å ta med seg inn i kvelden.
Jeg og søster kjørte rundt og tente lys på blant annet pappa sin grav. Det føltes fint å se at det ble fint hos han. Da vi kom frem til den ene kirken begynte klokkene å ringe julen inn. Da fikk jeg litt julestemning, det ble liksom litt varmt inne i meg.
Selve kvelden var vi ni stykker samlet hos min mor. NI STYKKER! Det var bare å finne frem vinen jeg hadde med og prøve å slappe av.
Julaften strevde jeg veldig. Jeg syns det var mange mennesker å forholde seg til, og jeg følte meg så synlig og overvåket hele tiden. Jeg visste med fornuften min at ikke alle gikk rundt og overvåket meg hele tiden, eller at de brydde seg om arrene på brystet mitt som syns i kjolen jeg hadde på, likevel var følelsene overbevist om at jeg var den mest synlige, dumme, stygge og rare i hele huset.
Middagen ble inntatt, og jeg kunne endelig begynne på oppvasken. Det er det jeg trives med på julaften, å stå på kjøkkenet alene og vaske opp. Da slipper jeg å forholde meg til så mange, da slipper jeg å være selskapelig og hyggelig som jeg i grunn føler jeg ikke klarer å være.
Etter skravling, oppvask, angst, tristhet og kjemping var det tid for kaffe og kaker og gaveåpning. I år gledet jeg meg litt til å åpne gaver, litt den barnslige følelsen av spenning.
Se på alle gavene som var til meg!
Vi pakket opp, og fikk mye fint alle sammen. Jeg fikk blant annet ny Dab radio og brødrister. Skjorte og hjemmestrikket skjerf. To parfymer og enda en brødrister =D Ullsokker og ullundertøy. Håndklær og produkter for krøllete hår. Lys og bokmerke. Krem og bodylotion. Lysetstake og øredobber. Rosendahl trepynt, og Home bokstaver. Søt gammeldags krukke og penger. Pluss litt mer jeg ikke kommer på nå.
Gavehavet er overveldende, og jeg tenker hvert år: Er alt dette til meg? Er de så glad i meg at jeg skal få alt dette? Og ja, så mye får jeg, og det er jeg veldig, veldig takknemlig for.
Første dag var vi samlet nitten stykker hos tanten min. Okei, 19, nitten, 19 mennesker i ett hus. DET betyr utfordringer. Tradisjonen tro troppet vi alle opp på formiddagen for å spise frokost der og tilbringe resten av første dag jul der sammen med familien. Vi "ungene" pleier alltid å spille Risk i mange timer, men jeg er aldri med for jeg skjønner det ikke. Men i år ble jeg og søsteren min enig i at jeg skulle kreve en plass og bli med for å lære underveis. Det var veldig lurt, for i de timene vi satt og spilte hadde jeg det ganske bra. Jeg var opptatt med noe og jeg kunne le og snakke litt, selv om jeg syns jeg lo og snakket for lite.
Etter noen timer med familien dro jeg på meg finkjolen og reiste til noen venner. Der satt vi og skravlet og drakk vin noen timer før vi dro ut. Jeg koste meg masse, var avslappet (les: vin) og traff mange kjente. Men avslutningen ble dessverre ikke så bra. Det endte meg legevakt og sting da jeg kutter meg stygt da jeg kom hjem. Jeg vil ikke skrive så mye om hva som utløste det, men det hadde tydelig grunner. Jeg har fortsatt veldig vondt i samvittigheten for at jeg gjorde det mot meg selv, jeg har jo egentlig sluttet med slikt.
Slik var julen med feiring tre dager til ende. Jeg er glad det er over, for jeg har ikke hatt det så godt. Neste år ligger jeg på en strand med en paraplydrink, aleine! ;)
Abonner på:
Innlegg (Atom)