Jul og nytt år.

Tredje dag jul ble jeg lagt inn frivillig på en åpen avdeling. Jeg var så sliten, så fortvilt og full av angst at jeg ikke maktet mer, så jeg ba fint om å få legges inn. Jeg vet fra før av jeg mistrives på den avdelingen når jeg er der, men jeg tenkte at det ikke kunne være verre enn å være hjemme alene i kaoset og fortvilelsen min. Så jeg pakket og kjære venninne J. kom fort som bare det og kjørte meg til avdelingen.
Jeg ble ikke mer enn tre dager og to netter, da orket jeg ikke mer. Angsten når nye høyder inne på den avdelingen, jeg tør ikke ut i miljøet og sitter bare alene på rommet, det gjorde jeg også under denne innleggelsen. Jeg fikk ikke sove skikkelig og ble utmattet av det også. Jeg trodde de fleste var ute etter å gjøre meg noe vondt, og da er det vanskelig å slappe av, å roe ned og bruke avdelingen slik den skal brukes.

Hun tar meg med ut på gåtur, bare for å få lufte meg litt.
-Den taxien der er en del av overvåkningen, den er sendt hit for å overvåke meg.
-Jeg tror kanskje heller den er her for å hente en pasient, sier hun rolig.
Vi går nedover gangstien, og skogen blir en del av omgivelsene. Jeg ser rundt meg og leter etter spor som kan si meg at noen står der oppe bak et tre for å spionere på meg, overvåke meg.
-De er overalt, i skogen her er de også.
Hun sier ikke noe, går bare rolig ved siden av meg. Hjertet mitt dunker så fort, pusten er vanskelig å få med seg. Jeg er så redd, men jeg får ikke formidlet hvor redd jeg er. Jeg vil springe tilbake til avdelingen, inn på rommet mitt, låse døren og aldri gå ut igjen.
I redsel og overbevisning over alle som var gjemt rundt meg for å overvåke meg, går vi rolig i stillhet den siste biten tilbake.

Det var godt å komme hjem, hvis godt kan være det riktige ordet. Det var lettende å kunne bevege meg mer fritt gjennom rommene, slippe litt av den intense angsten og heller ta til takke med angsten jeg alltid har i meg.

 

Nyttårsaften kom, og gikk i stillhet.

Jeg ble bedt tre plasser til venner og familie. Jeg kjente takknemlighet over at noen ville tilbringe tid sammen med meg selv om jeg var sliten og ikke særlig sprudlende. Men jeg maktet ikke være med mennesker, så jeg ble værende hjemme alene med en hund som trengte pass gjennom rakettsmellene.

Dagen og kvelden gikk opp og ned. Jeg var veldig lei meg for at jeg ikke deltok på noen feiring, lei meg for at jeg ikke fikk brukt den nye kjolen jeg hadde kjøpt, lei meg for at jeg var alene mens alle de andre jeg kjenner var med mennesker de er glad i. Men jeg orket jo ikke å være sosial, og jeg kunne på ingen måte drikke nyttårs champis, så valget ble uansett å bli værende alene hjemme.

Da klokka slo tolv og rakettene smalt løs på himmelen forholdt hunden seg ganske så rolig, så jeg gikk ut for å se på fyrverkeriet over bygda. Da ble det tøft, så sårt og vondt. For der sto jeg alene, mens naboer og deres selskap skålte og klemte hverandre inn i det nye året. Tårene ville ut, men jeg ville ikke gråte, så jeg beit tennene sammen, som jeg ofte gjør, og gikk inn igjen, slukket alle lys, tok på pysj og la meg. For denne dagen ville jeg ikke være en del av mer. 

Dagene etter nyttår har gått greit, bedre enn forventet. Dagen i dag startet riktignok med hjertebank som får meg til å hive etter pusten, skjelving og redsel. Jeg gikk i dusjen og satt meg ned under det varme vannet. Der satt jeg til det begynte å bli kaldt, og det hjalp. Jeg fikk puste igjen.

Nå er jula ryddet ut av heimen, og jeg føler meg ferdig med hele høytiden som jeg ikke var forberedt på at skulle bli så vanskelig. Jeg vet jeg skrev i forrige innlegg at til neste jul ligger jeg på en strand langt vekk, alene. Håpet mitt sier noe annet. Håpet mitt sier at jeg ønsker så inderlig at jeg er bedre neste desember, at livet ser annerledes ut og at jeg kan kose meg gjennom høytiden som da kommer. For det er det jeg egentlig vil.