Portveien to.

På Bjølsen i Oslo ligger kolonihagen der det lille huset fra barne-tv Portveien to, ble "laget".
Jeg og søsteren min gikk en tur gjennom Bjølsen i går og da vi kom til kolonihagen måtte jeg bare smile, smile og atter smile. Det var så vakkert der at jeg hadde lyst til å grine litt. Noen ganger er ting så fint at man får lyst til å felle noen tårer. Og stemningen, synet og atmosfæren i denne kolonihagen fikk meg til å ville gråte. Nå er jeg kanskje i overkant at følsom for tiden, med tanke på hva jeg jobber med, og med tanke på det som står på spill i livet mitt, men dog, det er ikke så verst å gråte av en vakker ting.

Se, så vakkert!

google.com

Vi gikk der vi to søstrene, snakket, skravlet, var stille og lo. Det var godt, å gå et sted som ikke er hjemme. Å gå et sted der jeg ikke møter på naboene som sikkert vet så mye om meg og fortiden min. Og det var aller best å kunne være med søsteren min alene, bare oss to. Hun er forbildet mitt, vet dere. Jeg har mye bra å lære av henne. Dessuten setter hun klare grenser, har en hel masse humor, får meg til å le og minner meg på drømmene mine. Slike søstre er gull verdt <3

Resten av kvelden tilbragte vi rundt et bord med taco spising, Carcassonne spilling og skravling. Gutta krutt drakk øl fra boks, jeg og søsteren min holdt oss til alkoholfri Carlsberg på flaske, som smakte kjempe godt. Det var første helgen jeg var edru på kanskje et halvt år, og selv om jeg kjente at jeg savnet alkoholen i går er jeg sjeleglad for at jeg var edru, i dag. Jeg har ikke hatt en slik rolig og fin søndag på så lenge jeg kan huske. 

Halv ett var det i seng, men skrivelysten meldte seg og jeg blogget til langt på natt. Jeg sovnet ved halv tre tiden i natt, inntil lyden av byen som levde, og våknet halv ti i dag. Jeg pleier alltid å våkne tidlig, sånn ca rundt den tiden som fuglene våkner, men etter å ha tatt en røyk ved halv ti tiden i dag sovnet jeg igjen og sov til klokka ett på dagen! Byen gjør meg tydeligvis godt :)

Brukendes til noe!

Det er lenge siden jeg har skrevet. Har ikke hatt ord, har ikke hatt ork, har ikke sett meningen med å dele noe. Men, nå føler jeg skrivelysten er tilbake, i alle fall denne dagen.

Ukene har artet seg forskjellig, særlig dagene og timene. Jeg har vært noe sengeliggende igjen, både på grunn av psyken men også fordi kroppen  min ikke er i form. Jeg sliter mye med svimmelhet, såpass at jeg støtt og stadig holder på å besvime. Jeg er også totalt utslitt til tider, så noe mangler i denne kroppen.

På mandag kommer fastlege K å henter meg her hjemme for å ta meg med til legekontoret slik at det kan bli tatt blodprøver av meg. Jeg tør i utgangspunktet ikke ut, i alle fall ikke å sitte på et legekontor, men jeg MÅ få tatt disse blodprøvene for å prøve å få kroppen på rett kjøl igjen. Så jeg får bare gjøre det. Jeg gruer meg mye, gruer meg til å være svimmel, gruer meg til å ha sterk angst, for jeg vil ikke ta beroligende når de skal måle blodtrykk og diverse. Da vil jeg vel allerede ha roet ned alt i kroppen og de vil ikke få en riktig måling.
Fastlege K er kjempe snill som gjør dette for meg, henter meg hjemme, blir med meg og kjører meg hjem igjen, det til tross for at jeg bor tre minutter unna legekontoret. Hun vet om og skjønner angsten min.

De siste dagene har jeg passet denne lille krabaten.

Det er mye pass å ha en liten valp i hus, særlig når valpen er så liten at man må passe på hvor man tråkker for å ikke ta livet av småen! Men, til tross for tørking av tiss og bæsj, pass og oppdragelse er det bare herlig å ha et dyr i hus. Det gir en ro i meg som jeg savner så i det daglige. Jeg blir ikke kvitt angsten i meg selv om jeg har en valp i hus, men jeg kan kjenne at jeg er noe roligere. Jeg skulle ønske jeg hadde min egen hund, men det kan jeg ikke, fordi jeg ikke er frisk nok. Jeg må vite at jeg er i stand til å gå tur ute med hunden hver eneste dag, og jeg må ikke minst vite at jeg er hjemmeværende med hunden og ikke stadig vekk innlagt.  Men en gang, når jeg blir frisk, da får jeg meg min egen lille valp jeg kan forme til å bli en fin voksen hund. I mellomtiden koser jeg meg som avlastningshjem for lille Bella som er en 680 grams blanding av chiuaua og pomeranian. Det er mye jeg drømmer om for livet mitt, en av drømmene er å være frisk nok til å dele hjemmet mitt med en hund. Jeg har mange drømmer i meg og på gode dager tror jeg på de også, at jeg kan nå de.

Det beste med å passe Bella er å hvile sammen med henne. Da ligger vi sammen på sofaen under et teppe. Hun roer seg så fort jeg løfter henne opp og inntil meg, og når vi hviler ligger hun og sover søtt på brystet mitt. Det er god nærhet det, det er bare så koselig.

Selv om Bella ikke er min føler jeg meg ansvarlig for henne. Eierne hennes spurte meg før de kjøpte henne om jeg hadde mulighet til å være behjelpelig med å passe henne når de er på skole og jobb. De var litt avhengig av at noen kunne nettopp det, stille opp når de ikke er hjemme i den perioden der Bella ikke kan være så lenge alene. Jeg sa ja, og jeg tenkte ikke på det som et ork. Jeg ville dette. Og med den oppgaven føler jeg at jeg er brukendes til noe. Noen trenger meg, noen stoler på meg. Noen har bruk for meg! Det er en god følelse. Jeg gleder meg til å følge den lille til hun blir en trygg voksen hund :)

Jeg står oppreist!

I dag, jeg tror dette er en bedre dag.

Jeg har sovet godt i natt, hele natten i mange, mange timer. Jeg var utslitt igjen i går, men i dag er det så langt mye bedre.
Jeg har ligget på sofaen i noen timer og sovet litt, kun fordi det ikke var noe på tv og facebook var lest ferdig. så jeg sov litt for å slå i hjel noen timer.

Jeg har dusjet, lenge for en gang skyld. Og jeg orket å barbere leggene og stelle meg ordentlig med sminke og mascara og hele pakka. Hvor lenge siden er det jeg har hatt på meg sminke egentlig?

Morgenkvalmen har vært snill med meg i dag. Jeg har ikke kastet opp eller brekt meg frem til nå, og bare så det er sagt, jeg er ikke gravid, for sure! Men jeg er forferdelig kvalm om morgenen og utover dagen, det er angst og depresjonskvalme. Jeg kjenner det igjen. Kaffe er brekningsmiddel, det samme er mat. Vann, cola og kanskje yoghurt kan jeg få i meg uten brekninger og oppkast, så det blir med det.

I går drømte jeg. Jeg dagdrømte der jeg lå i halvsøvne på sofaen om livet jeg ønsker å leve. Jeg drømte om utdannelsen i Danmark, om det å kjenne et barn vokse til inne i meg og bli mor, om det å ha en å dele livet med og om en tilværelse som ikke er preget av en altoppslukende smerte. Jeg ble ikke trist av å drømme denne gangen, for akkurat i går, selv om jeg var utslitt, trodde jeg på at jeg kunne nå drømmene mine.
Jeg er forsiktig med å dagdrømme, ønske meg noe og ville noe. Hver gang jeg har prøvd å nå noen av målene har jeg mislyktes. Da er det kanskje ikke så rart at man blir mer redd for skuffelsene enn glad i drømmene.

Det setter mange spor det å være så dårlig at man nesten er totalt hjelpetrengende. Jeg tenker mye på det når jeg har bedre dager, det at jeg tidvis ikke kan være alene fordi kroppen min slutter å fungere. Jeg tenker mye på alt som har skjedd, på alt det fæle jeg har gjort mot meg selv, og jeg slipper ikke unna de tankene selv om jeg vil og prøver. Det setter seg som brennmerker på sjelen, det blir arr av sånt. Jeg må prøve å fri meg fra fortiden, det er bare det at foreløpig er fortiden min også nåtiden.

Men nå, nå skal jeg gjøre noe produktivt her hjemme. Jeg har knapt løftet en finger på en uke og i stedet for å ringe mamma for hjelp kan jeg i dag klare det selv. Det er stort. Jeg skal høre på musikk, Florence and the machine, støvsuge, rydde oppvask, brette klær og rydde litt i heimen. Det blir godt. Litt tiltak er det, men hey, det er helt, helt normalt. Kanskje jeg er litt normal i dag  :)

Jeg ønsker alle dere der ute en rolig, fin og ferdelig søndag. Nyt hviledagen akkurat slik dere vil, det skal jeg :)

Forandringer.

Det blir lite blogging for tiden. På en måte savner jeg å skrive ut litt av innsiden min, på en annen måte syns jeg det er er greit å ikke dele alt for mye med omverdenen, roe ned og tenke i "ro og fred".

Jeg hadde gitt opp, det fantes ikke håp for meg, jeg fikk ikke den hjelpen jeg selv mente ville være det beste og språket jeg og behandlere snakker er forskjellig. Slikt blir det forvirring av, fortvilelse og frustrasjon også.

Jeg fikk en telefon fra en tidligere behandler om jeg ville delta i et nytt behandlingsopplegg, igjen. For jeg har prøvd det før, men angsten i meg satt en stopper for det. Jeg klarte ikke å følge det opp fordi jeg var for redd. Etter en lang prat med henne ble vi enige om at vi skulle snakkes over sommeren, altså har jeg sommeren til å tenke over dette på, og til å få mer kontroll over angsten.
Jeg er i villrede, jeg vil men vet ikke om jeg kan få det til. Som jeg har skrevet om i dette innlegget om drømmer, så er det stor forskjell på hva jeg vil og hva jeg tror jeg kan klare å få til, det er mange drømmer i meg som ikke dør ut selv om jeg for det meste er isolert her hjemme. Og dette behandlingsopplegget er nettopp en av de tingene jeg skulle ønske jeg kunne mestret, noe jeg vet at kan hjelpe og noe jeg drømmer om å delta i.

Jeg var som nevnt i dette opplegget for en tid tilbake. Det var noen gode perioder mens jeg deltok der. Når jeg ser tilbake hadde jeg det tidvis bedre enn jeg trodde var mulig for meg! Jeg lærte hvordan å holde ut smerten, hvordan skifte fokuset fra alt det vonde til noe annet, for å få en pause, for å ikke bli værende i smerten. Jeg lærte å tenke mer positivt, å bli tryggere på andre mennesker og meg selv. Alt i alt var det veldig mye nyttig jeg lærte, og det hele resulterte i lengre og kortere perioder med bedre psykisk helse og form. Er ikke det grunn nok for at jeg skal begynne igjen?

Men så kommer alle tankene som sier meg at dette vil jeg ikke klare å få til, dette vil bli enda et slag i trynet av alle de slagene jeg får når jeg opplever at jeg til syvende og sist ikke mestrer stort annet enn å være isolert her hjemme. Dette vil bli enda et nederlag jeg må takle i det jeg dropper ut av behandlingen og jeg vil igjen kjenne fortvilelsen og angsten ta alt.
Når jeg ser på de negative og destruktive tankene jeg  har rundt og om meg selv og hva jeg kan få til, da tenker jeg: Hva har jeg egentlig å tape? Taper jeg en hverdag hjemme jeg uansett ikke mestrer godt? Taper jeg en selvtillit som ikke finnes? Taper jeg stolthet jeg ikke føler noe særlig på? Og kan det egentlig bli så veldig mye verre nå? Nei, tenker jeg at svarene er, likevel er jeg så veldig skeptisk. Fordi jeg er redd for å bli skuffet igjen, fordi jeg er redd for min egen reaksjon om jeg nok en gang ikke får til det jeg ønsker og vil.

Hvordan skal jeg da få snudd disse tankene mine nok til at jeg tør å gi dette et forsøk?
Hva skal til for at jeg gir det en sjanse?
Vil jeg klare å ta nok kontroll over angsten til at jeg tør å starte opp med dette?

Klarer jeg å starte opp i dette opplegget øyner jeg et lite håp om at min hverdag og mitt liv kan bli noe mindre smertefullt og kaotisk. Jeg øyner et håp om at jeg igjen kan føle at jeg får til noe, at jeg endelig får litt kontroll over hodet mitt igjen. Jeg får et håp om at det tross alt er håp for meg også. Jeg er bare så jævla usikker på om jeg i det hele tatt skal tørre å ta sjansen.
*I
Feedback, please...

Gjort i går som jeg egentlig ikke tør:
Siden klokka er tidlig og dagen så vidt har startet så tar jeg med gårsdagens styrkeprøver.
*Gått tur med to venninner, uten medisinering. (Hallo world, er det slik du ser ut.)
*Sittet stille ute i det fri og snakket med venninner og familie, uten medisinering. Oh, angst!
*Syklet på eget initiativ ned på butikken for å kjøpe røyk, alene! Riktignok med medisiner, om enn en lav dose. Jeg kjente godt på redselen likevel.
*Tvangsplasserte meg selv foran tv`et for å se et program og ikke bare gå hvileløst rundt. Det funket og uroen forsvant litt etter en stund.
*I dag skal jeg i butikk og handle litt av det på listen min selv før en god hjelper overtar og tar resten for meg. Det er skummelt men jeg må prøve for å få noe bukt med denne angsten. Wish me innmari mye luck ;)

Et hav av tårer, en dråpe av håp.

Får jeg bli lenger enn til 1.juni?


Nei.


Er det ikke mulig å forlenge oppholdet?


Nei.


Jeg syns det er stressende å tenke på, at jeg får så lite tid. Jeg trenger tid til å bli kjent med angsten i meg, til å bli kjent med meg selv. Jeg trenger mer tid.


Det ble fortsatt nei.

I samtale med lege i dag kom spørsmålet mitt frem, det jeg har lurt på men ikke turt å spørre om. For jeg har tenkt at jeg sikkert ikke får tiden jeg trenger denne gangen heller, at jeg sendes hjem til samme helvetet jeg forsøkte å dra fra i slutten av april. Jeg tenkte at de ikke ville være annerledes enn noen andre, og jeg fikk rett.

I det jeg spurte og fikk svar gikk det greit. I det jeg gikk ut av kontoret og inn på rommet mitt igjen raste det. Verden raste, jeg raste, alt raste. Jeg sendte mld til mamma med de enkle men for en mor, bekymringsverdige ordene:
Jeg vil hjem. Intet mer, og mamma ringte selvsagt med en gang for å prøve å roe ned hysteriet i meg.
Jeg så ikke meningen med å bli de resterende dagene bare for å være til oppbevaring. Jeg så ikke meningen med å skulle begynne å jobbe for så å bli sendt rett hjem igjen. Jeg så ingen mening med noe og tenkte i grunn bare på det at jeg kom til å dø ung. Redd, alene og ung. Jeg så ikke noe håp eller lysglimt. Og så kom tårene.

Personalet kom inn og prøvde å snakke med meg. Jeg raste mellom snørr og tårer, kjeftet og hulket.
Hvorfor vil ingen hjelpe meg? Hvorfor blir jeg ikke hørt? Hvor høyt må jeg hyle, jeg lå i respirator for faen, er ikke det hyl godt nok for dere? Hva tror dere om meg, hva slags folk er dere som kan sende en veldig suicidal jente hjem? Hvordan tror dere jeg har det? Hvorfor får jeg ikke den tiden jeg trenger? Hvorfor får jeg ikke hjelp når jeg trenger det og vil ta det i mot og jobbe selv? FAEN!!!
Ordene rant ut av meg, jeg hadde ikke sensuren på og det meste fikk utløp i sinne og fortvilelse. Personalet var like rolig, og etter en stund gikk det faktisk an å få til en dialog sammen, ikke bare hysteri fra en fortvilet sjel.
Kom, vi går en tur, vi bryter dette du er inne i nå, kom igjen. Skoene ble plassert foran føttene mine, her skulle vi ut på tur uansett, visstnok. Jeg tørket tårer, hulket på nytt og tørket tårer igjen før jeg dro igjen glidelåsen på den grå hettejakken og gikk med ut. Ti minutters gange gjorde godt, og i løpet av turen fikk jeg frem noe av det jeg var så redd for også; Å komme hjem til ingenting, å få nok en grusom sommer i ensomhet og fortvilelse, fordi alle i teamet mitt fra helsevesenet har ferie samtidig og jeg dermed blir stående alene. Det ble sagt at vi hadde noe å finne ut av frem til utskrivelsesdato 1.juni. Det ble sagt at vi her måtte få til et opplegg som trygget meg på at jeg ikke ble kastet ut i det store havgapet av ingenting i det jeg tok med bagen min og dro hjem igjen. Jeg er veldig enig, og det i seg selv ville nok trygget meg mye. Men jeg tror ikke riktig på det, for hvorfor skulle noe blitt annerledes nå? Hvorfor skulle ting plutselig endre seg når det ikke har endret seg noe særlig den siste tiden? Jeg tør ikke riktig å tro på det, men jeg håper nok likevel.

Jeg fortalte under turen at det er en ting jeg drømmer om for tiden: Fisketur med hvitvin i sekken.
Når det herjer som verst inne i meg, når angsten stjeler hvert våkne øyeblikk og fortvilelsen lammer kjemperen i meg, da drømmer jeg. Jeg drømmer om hytta langt opp i det ensomme fjellet, solfylt og vakkert. Jeg drømmer om kvalitetstid med gode venninner og tur ut på vannet med en flaske kald hvitvin. Jeg drømmer om latter, fiskestang og fiskelykke. Brødskiver med nytrekt og nystekt ørret på, gode smil og samtaler. Jeg drømmer meg så langt vekk fra helvetet som jeg bare kan. Og det er da jeg gjør som søsteren min sa, det jeg skrev om i dette innlegget her. Jeg finner noe å jobbe for, noe å strekke meg mot, noe jeg så gjerne vil få til.

Jeg har vært i et brennende helvetet i dag, men jeg har også følt et lite håp, et håp om at i alle fall noe kan endre seg litt. Litt er tross alt mye bedre enn ingenting.

Gjort i dag som jeg egentlig ikke tør:
*Vært med på avdelingstur og dermed vært sosial med andre mennesker. Skrekk og gru, men utrolig nok gikk det ganske greit. Dessuten fikk jeg gå på beina mine i skogen i halvannen time i strekk, noe som er det lengste jeg har beveget meg ute på manns minne. Oh yeas, isolasjon på høyt plan!
*Satt ved matbordet og spiste de gangene jeg skulle. Ikke for sent til maten, ikke noe unnasniking for å slippe å sitte ved matbordet, og heller ikke total taushet fra min side for å prøve å gjøre meg usynlig.
*Håret vekk fra ansiktet. Hello face!
*Vært ute i miljøet med de andre og sosialisert meg en smule. Ikke lett, men nødvendig.
*Ikke skjult tårer og fortvilelse bak smil, snarveier som jeg skriver om her, eller taushet.
* I dag har jeg turt å prøve!

Jeg trenger drømmen min.

Da jeg som sekstenåring var innlagt på en ungdomspsykiatrisk avdeling over lang tid, kom søsteren min med det viktigste spørsmålet som kunne stilles på den tiden.

Brenner du for noe, er det noe du drømmer om?  Spurte hun meg undrende mens jeg satt der med smerten min, ustelt og livstrett som bare det.

Nei.... Svarte jeg uten å ofre det mer tanker.

Du er nødt til å ha en drøm, Farger. Du må finne noe å strekke deg mot. Sa hun uten å diskuterer det mer. Det var det hun mente og skulle frem til, ferdig med det, end of story, finn deg en drøm!

Ordene hennes nådde inn til meg på en helt annen måte enn hva andre sine ord gjorde. Slik er det enda. Søster sine ord er viktige for meg, jeg hører på henne, jeg lytter og kjenner at jeg så gjerne vil oppfylle det hun ønsker for meg, og jeg ønsker å gjøre henne stolt. Jeg vil så gjerne være en søster som hun kan peke på og si at hun er stolt av. Jeg vet hun er glad i meg, jeg skulle bare så inderlig ønske jeg kunne vært en bedre søster for henne.

Jeg har vært innom mange forskjellige yrker med tanke på utdannelse, men jeg har liksom aldri funnet min plass, funnet det som virkelig er noe jeg vil. Det siste året har likevel barndomsdrømmen min blitt sterkere og sterkere. Jeg har kjent et gryende ønske om å bli det jeg som liten syns var så spennende. Jeg skulle ønske jeg kunne vært frisk nok til å ta den lange utdannelsen og komme ut i yrket jeg ønsker å være en del av.

Gjennom årene har helsepersonell vært flinke til å si til meg at jeg kan nå dit jeg vil, at jeg kan oppnå det jeg ønsker og at jeg med mye tid og hard jobbing kan komme så langt jeg bare makter. De har snakket om ressursene mine, om gode egenskaper, om evnen til å reflektere, innsikt, forståelse og styrke. Jeg trodde aldri helt på de, likevel har disse ordene, denne konstante påminnelsen om at jeg også kan noe, vært forferdelig viktig i troen på at jeg kan klare kampene mine. De har holdt både håp, tro og mot for meg når jeg selv har mistet det. Hvor ville jeg vært om de også mistet dette? Hvor skulle jeg hentet styrken fra om ikke engang andre utenfor klarte å tro på meg?

Jeg tror aldri jeg blir frisk, jeg må leve som dette til jeg dør. Kunne jeg si med sorg og overbevisning.


Du har slitt lenge, og du sliter enda, Farger. Men du kommer til å klare deg, vi ser at du er en av de som vil klare dette. Har de ofte svart meg med.

Jeg har sørget over tapte år, de har minnet meg på gode år som vil komme. Jeg har forbannet meg over tapt ungdomstid, de har snakket om den gode tiden som voksen som jeg vil forme til noe trygt og godt å leve i. Jeg har hylt ut redselen for å måtte leve som dette for resten av mitt liv, de har med rolig stemme fortalt at jeg ikke skal ha det slik i all min levetid, at jeg vil komme til å få det bra.

De trodde på meg.

Under en innleggelse for en stund siden spurte en av personalet meg om jeg hadde tenkt på hva jeg egentlig hadde lyst til. Jeg var forsiktig med å svare, for når det kommer til drømmen min så holder jeg det mest for meg selv. Jeg vil ikke snakke med så mange om det, jeg vil ikke fortelle så mye om den. Det er min drøm, og en hver kommentar som sies er et truende moment til å svekke den, drømmen.
Jeg svarte henne likevel at, jo jeg hadde nok noe jeg ønsket å bli flink til, en jobb jeg ønsket å bruke tiden min på. En jobb som innebar det vakreste som finnes i dette livet.
Jeg fortalte henne hva jeg ønsket å bli når jeg ble stor, om den lange utdannelsen og om interessen for dette som startet i tidlig barndom, og som visstnok aldri helt slapp taket. Jeg turte å si det til henne, selv om jeg vet at andres meninger er en trussel mot drømmen min.

Om du ikke når helt dit er det mye annet du kan klare bra.  Svarte hun.

I mine ører hørte jeg at dette mest sannsynlig er for tøft og vanskelig å skulle få gjennomført. I ørene mine hørte jeg at troen på at jeg kunne klare dette ikke var tilstede. Jeg hørte trøstende ord om at jeg helt sikkert ville få til noe, men ikke dette.
Noe annet er ikke godt nok for meg, jeg vil ikke noe annet, jeg vil det!
Jeg så i øynene hennes at dette var noe hun ikke var overbevist om, at hun ikke kunne se for seg meg gjennom mange, mange års skolegang, praksis og så til slutt i en jobb der jeg står i delaktig ansvar for andres liv og helse. Jeg merket at hun så den syke i meg som sa dette, og at hun ikke merket seg at det faktisk er det friske i meg som ønsker dette så sterkt.
Til slutt hørte jeg mine egne tanker si at jeg aldri, aldri skulle fortalt henne om dette, jeg skulle aldri delt drømmen min.

Kanskje er det ikke så rart at hun tvilte på mine evner til å mestre en slik jobb. Hun er en av de som har sett meg som syk gjennom mange år. Hun er en av de som har sett blodet renne nedover oppskjærte armer, som har sett meg løpe for å kaste opp mat og som likedan svimler meg avgårde etter dager uten næring. Hun har hørt meg hyle i desperasjon fordi smerten på innsiden er for stor, og hun har sett meg i psykose i det virkeligheten og verden ble for vanskelig å forholde seg til. Hun har sett meg bli fraktet fra en avdeling til en annen i politibil fordi utageringen er for voldsom, og hun er av de som måtte holde rundt meg til jeg sovnet fordi redselen var så stor. Hun har sett denne forvirrede jenta som har ikke har fått til livet og som mye av tiden trenger å være innlagt ved en psykiatrisk avdeling fordi hun ikke klarer seg alene hjemme.
Jeg klandrer henne ikke for å ikke tro på meg. Jeg forstår tvilen hun mest sannsynlig kjente på. Men jeg skulle likevel ønske at hun samlet alle friske stunder, alle oppegående dager og måneder jeg har hatt og sett drømmen min ut fra dette.

Jeg vet at det ikke er mulig å starte på denne utdannelsen nå, jeg ser mine egne begrensinger, jeg har heller ingen plan om å kaste meg ut i dette med det første. Men om det går som jeg ønsker befinner jeg meg en eller annen gang i livet mitt på en skolebenk, endelig i gang med å lære om det jeg så gjerne vil lære mer om.

Hva med alt de har sagt at jeg kan få til da? Mente de ikke noe av det de sa? Var alle ordene om styrke og tro bare løgn for å trøste meg? For det er ikke løgnaktig trøst jeg trenger, jeg trenger at noen står ved min side og tror på meg. Om det er løgn de sier kan de i grunn la være å si noe i det hele tatt, da er tausheten bedre. Hva med drømmene de har sagt jeg må strekke meg mot, hva med troen de sier jeg ikke må miste. Om de ikke tror på drømmen min, hvordan skal jeg tro på den da? Jeg tror enda mindre på meg selv enn de gjør, om de ikke våger å tenke utenfor sykdomsboksen, hvordan skal jeg da få det til?
Alle de fine ordene de sa til meg, mente de egentlig ikke noe av det?

Jeg trenger å ønske dette, jeg trenger å drømme om et liv som frisk og tilfreds der jeg bruker hverdagene på jobb og hjem. Jeg trenger å se for meg noe langt der fremme, noe som er helt annerledes enn dette, som ikke er fylt av smerte og kamp. Jeg trenger å tro at jeg en gang kan bli en del av det vakreste på jord, jeg trenger å tro at jeg en gang har klart å bytte ut alt det onde og vonde med noe lyst og vakkert

Bildet er googlet.

Jeg trenger drømmen min, vær så snill å ikke gjør den svak ved å ikke tro på meg.