Juni.

Årets første junidag. Det er fem varmegrader ute og regnet hamrer mot vinduene i huset. Stearinlysene er tent, og jeg finner endelig roen til å skrive litt på bloggen igjen. Det er sommer, og det er ikke så verst i grunn.

Etter at en mann i vår vennegjeng døde har min egen sorg etter pappa blitt veldig aktivert. Dette skrev jeg om i et tidligere innlegg også. Jeg fikk pappas dødsfall og savnet etter han så til de grader midt i trynet, og jeg klarte ikke å hanskes med det alene. Da begynte løsningsorienteringen. Jeg sendte en mail til kommunens prest og spurte pent om jeg ikke kunne be henne om litt hjelp til sorgarbeid, og det fikk jeg.
Sist onsdag gikk jeg angstfylt gjennom gatene for å møte henne på et menighetshus. Hun er en sprudlende dame, som er god å snakke med, og jeg så frem til å kunne begynne på et forsinket sorgarbeid. Det jeg derimot ikke så frem til var å få nok et daglig anfall mens hun så på.
Anfallene mine arter seg som om jeg har kramper. Jeg har ikke kramper i kroppen men det ser sånn ut. Hele kroppen spenner seg i en slags bue, og det kommer noen rare lyder fra meg. Det kommer gjerne brått, men nesten alltid fordi noe i meg blir trigget, at noen blir vanskelig å snakke om eller tenke på.
Til min store overraskelse fikk jeg ingen anfall. Jeg kjente at det begynte noen ganger, men jeg klarte å unngå det med å holder fokus på stemmen til presten og å se rundt i rommet for at ikke blikket skulle fryse seg fast.

Samtalen var tøff, men fin. Jeg fikk begynt å snakke om mye av det jeg sørger over, for sorgen ligger ikke bare i det at pappa valgte å avslutte livet sitt, den ligger også i de tapte ungdomsårene mine, i galskapen jeg befant meg i, i lengselen etter et normalt liv og i samvittigheten over hva jeg har påført mine nærmeste.
Sorgen er så mangt, og jeg trenger hjelp til å arbeide med den. Nå får jeg hjelp til det.
Jeg har jo psykiatritjeneste menneskene og legen min som jeg kan snakke med, men det er nå en gang slik at de har stått midt oppe i mye av det som har skjedd, og på en måte føles det da nesten for nært å snakke med de om det. Jeg har også vennene mine, søsteren min, mamma og T<3, men det blir også for nært, og visse ting skal man heller ikke bruke sine nærmeste til å snakke om og med.

Jeg skal møte presten til uken også, og jeg gru-gleder meg. Det er tøft, og der ligger gruingen. Det er nødvendig og nyttig, og der ligger gleden.

Etter dødsfallet vi i vennegjengen nå opplevde stoppet søvnen nesten helt opp. Jeg fikk ikke sove og det har endt med både besvimelse, legevakt, høye doser medisiner og en hel masse desperasjon etter hvile og sliten gråt. Mamma har stilt opp, T<3 har stilt opp og nå har jeg endelig kommet litt mer inn i søvnen igjen. I går sovnet jeg faktisk på sofaen på dagtid, fordi jeg var sliten, og det har ikke skjedd siden det siste dødsfallet.
Det er ren og skjær seigpining å ikke få sove. Jeg blir så sliten, jeg blir så utmattet og alt stopper opp. Matlysten stopper opp, tankene setter seg fast, musklene virker ikke og kroppen ser mer ut som en sekk som blir dratt rundt enn bein som bærer meg. Jeg blir irritabel, sårbar og føler meg veldig fanget. Jeg er forferdelig avhengig av hvile og søvn. Åtte timers søvn om natten og en times hvile på dagtid. Dette trenger jeg, og når jeg ikke får det blir alt i meg et salig kaos. Nå sover jeg heldigvis igjen, og det var etterlengtet.

For et par uker siden fikk jeg en lang sms av T<3. Kort fortalt slet han med "oss", med å finne seg selv og med det å være i et nytt forhold. Han gjorde det klart at han brøyt med meg, og jeg brøyt sammen. Jeg hadde glemt hvor vondt kjærlighetssorg gjør, og jeg visste ikke at det føltes så annerledes ut når man er voksen. For jeg har ikke hatt kjærlighetssorg eller vært forelsket siden jeg var fjorten år gammel. Når jeg nå opplever det i voksen alder er det en helt ny erfaring.
Jeg ringte gråtende til venninne T, og etter to minutter var hun og venninne S på plass. Ingen skjønte noen ting, kanskje aller minst jeg. Det kom som lyn fra klar himmel, ingen forvarsel eller noen andre tegn.
Etter å ha snakket med han forsto jeg at det også hadde kommet brått på han. Panikken kom over han og han følte seg fanget og måtte "ut".

Etter å ha tørket tårer i to døgn, hikstet og hulket fra meg kom han på besøk igjen. Da ba han meg med ut, og jeg takket ja. Vi fikk snakket litt den kvelden, og vi dro ut sammen neste dag også. Dagen etter våknet jeg ved siden av han og vi startet vi dagen med å se skrekkfilm, for så å dra på fisketur og dra opp fem små ørret. Vi tilbragte helgen sammen med god grillmat, god drikke, båttur i solen og en mye lettere tone oss i mellom. Det var aldri noe krangel, og det var aldri stygge ord oss i mellom. Men det var nok mye tanker og mye usagt som måtte frem, og det har begynt å komme frem nå.
Jeg spurte han på et tidspunkt hvor vi nå stod hen, og da svarte han litt spørrende, "litt kjærester?".
Det er helt greit for meg.

Han trenger tid, og han skal få tid. Jeg venter. Han trenger å finne seg selv og opprette et nært og godt forhold til barna sine igjen, og det skal han få plass til å gjøre. Han trenger å erfare at jeg ikke skal styre han eller ta over livet hans, og det skal jeg vise han at jeg ikke kommer til å gjøre. Han trenger å forstå at jeg bare vil han godt og at jeg er så inderlig glad i han, det skal jeg gjøre tydelig.
Jeg er forelsket i han, det er han jeg vil ha. Dette er mannen jeg vil bli kjent med, som jeg vil være med. Dette er mannen jeg kan se for meg en fremtid med. Dette er mannen jeg sovner stille i armene til og våkner opp like stille, fortsatt i armene hans. Dette er mannen jeg ler aller best sammen med, han jeg føler mest ro sammen med og han jeg liker aller best å tilbringe tid med. Det er T<3 jeg vil ha, og jeg skal jobbe knallhardt for å få han tilbake. Jeg gir bare ikke opp dette, for følelsene er altfor sterke til det.

De siste månedene har det vært mye festing. Hver helg har jeg vært ute og blitt full eller tilnærmet full. Nå derimot tar jeg en pause. Kroppen har godt av en pause fra festing og nattevåking, hodet har godt av litt ro i helgen og lommeboka mi trenger å få være i fred en helg. T<3 skal ha barna og jeg skal sitte i sofaen min og se på tv, vaske heimen, og gjøre alt slikt jeg ikke har gjort på mange, mange helger. Det ser jeg frem til.

Sist uke var jeg nok en gang på Bunæs klinikken for å få flere sprøyter med kortison i arrene mine. Denne gangen fikk jeg sprøyter i begge armene, og nok en gang var det ikke smertefullt. Jeg kan nå begynne å se bedring, og det er utrolig å oppleve. Det gir meg håp om at jeg en dag kan klare å se på armene mine uten å ville brekke meg eller gråte. Det er foreløpig mange hvite flekker/områder som følge av kortisonen, men det er beviset på at arret har dempet seg og lagt seg ned på vanlig hudnivå, i stedet for å være opphøyet fra resten av huden. T<3 sier han syns han ser bedring, og legen på klinikken sa også det. Jeg fortsetter med A-vitamin krem hver dag, og skal tilbake om tre uker for å mest sannsynlig få enda mer kortisonspøryter.
Dette er tidkrevende men spennende.

Arr og klær.

Om noen av dere, som jeg, sliter med å takle det å vise arr, kan jeg tipse dere om Funky Diva som har et stort utvalg av boleroer i alle farger og stoffer. Måtte shoppe litt selv, jepp, måtte visst det :)

http://www.funkydivaa.com/

Arrkorreksjon.

I går var en spennende dag. Jeg skulle til konsultasjon med arrene mine for å se om det er noe å gjøre med det for at det kan bli finere.

Jeg sto opp tidlig og angret litt på det siden det ville bli mange timer med gruing. Men jeg holdt meg i ånde og fikk gjort en hel del her hjemme, og plutselig var klokken elleve og tid for avreise.
Tante og onkel kom og hentet meg og vi satt snuten mot Sandvika og klinikk Bunæs som ligger under Volvat privatsykehus.

Timene i bil før vi var fremme gikk greit. Det var mange tanker som fløy gjennom hodet mitt, men jeg tok meg selv i å smile titt og ofte, fordi jeg er betatt og er så heldig å få kjenne T<3. Han sendte meg lykke til meldinger og skrev mye fint, og da jeg leste at han ville vært med for å passe på meg kjente jeg at jeg godt kunne tenkt meg å hatt han med. Vi kjenner hverandre ikke så godt enda, så det var likevel mer riktig å ha med tante og onkel som kjenner historien min. Inne i mellom smil, og meldinger kom tankene. Hva om ingenting kunne gjøres, slik som de har sagt til meg på statlige sykehus tidligere. Hva om de ville møte meg med et skeptisk blikk og tenke nok en angrende, dum selvskader. Hva om de ikke ville bruke sin tid på meg, fordi jeg har gjort dette med vilje mot meg selv. Jeg var redd, redd for hvordan jeg ville bli møtt, men tante roet meg på at hun kom til å si i fra om at jeg var nervøs for det.

Vel fremme ble det vanskeligere, for nå gjaldt det, nå skulle jeg vurderes.
Vi slapp å vente lenge og ble vist inn til et hyggelig kontor. Der var det to menn som skulle se på arrene mine. De var både forståelsesfulle og hyggelig, og da tante nevnte dette med fordommer kunne han ikke skjønne hvordan noen hadde slikt for seg, virket det som. Bare det å skulle bli tatt på av to menn var en utfordring i seg selv. Og å kle av seg buksa var ikke hakket bedre. Men dette er prisen jeg betaler for å kunne få en litt bedre selvfølelse. De oppførte seg svært profesjonelt og ordentlig, og det var ikke så farlig som jeg trodde.
En tredje ble hentet inn til kontoret for å se på arrene mine, en hyggelig dame som sa at dette tas med en slags laser/peeling.

"Det som er, er at dette kan aldri bli helt fint igjen, men det kan bli bedre"
"Det vil ta lang tid og er forferdelig dyrt, men det er mulig å gjøre noe med"

Og i det han sa det og også fortalte at vi skulle i gang med kortisonsprøyter med en gang, fikk meg til å ville gråte høyt og sårt. Jeg holdt kjeft og gråt ikke, enda.

Jeg ble fulgt inn på et mer sterilt rom og ble vist til en behagelig stol med pute i ryggen. Han tok armen min og holdt den forsiktig mens han satt rundt 30 sprøytestikk rett inn i de arrene som er forhøyet. Det var ikke særlig smertefullt, men jeg kjente litt på de hardeste arrene for der måtte han bruke mer makt for å få nålen inn. Noen av arrene var så harde at nålen bøyde seg. Men igjen, det var ikke særlig smertefullt.

Her er oversiden av armen full av sprøytestikk.

"Jeg tror du har vært veldig, veldig sint en gang i tiden.."
"Ja, veldig sint og veldig syk."
"..og veldig syk, ja:"

"Har du en god venn da, Farger"
"Jeg har akkurat møtt en nå, og han sier jeg er like pen med arr som uten"
"Helt enig, helt enig"

Han klappet meg på hodet og forsvant ut av rommet, og mer så jeg ikke til han. Plutselig var første behandling unnagjort!

Her er undersiden av armen med sprøytestikk.

Jeg tok på meg genseren igjen, ventet til jeg fikk kremene jeg skulle starte opp med og gikk ut av klinikken med tante.

Da kom tårene. Helt ukontrollert sto jeg plutselig på parkeringsplassen og hulket.

"Hva er det for noe, Farger" spurte tante.
"Jeg, jeg er bare så glad, letta og glad".

Og så holdt tante godt rundt meg mens jeg gråt mine glade tårer.

Turen hjemover gikk langt fortere enn turen innover. Jeg skravlet lettere, klarte å konsentrere meg bedre og var i et mye bedre humør. Jeg hadde regnet med og var forberedt på at ingenting kunne gjøres, men så kunne noe gjøres likevel.
Bortsett fra at jeg så ut som en heroinmisbruker og litt sprenging i arrene var alt helt fint.

Vel hjemme klemte jeg tante og onkel og takket for at de hjelper meg. Og så kom T<3 og jeg satt i armkroken hans resten av kvelden, helt til jeg sovnet i fanget hans :)

Happy ending på en svært så innholdsrik og i overkant av spennende dag.

Litt fakta:
-Klinikken er privat og man må dermed dekke utgifter selv, med noen få unntak der Nav dekker en del eller alt.
-Jeg starter opp med kortisonsprøyter som skal dempe de arrene som er forhøyet fra resten av huden, i tillegg til en a-vitamin krem som skal skape mer sirkulasjon i arrene.
-Jeg skal tilbake om fire uker for å sette mer kortison og vurdering.
-Klinikkens ansatte er svært hyggelige og imøtekommende.
-Behandlingen vil gå over ca to år, og resultatet er enda noe uvisst, men litt bedre blir det i alle fall.
-Sprøytene kjente jeg nesten ikke, og den lille følelsen av sprenging etterpå var peace of cake.

Kjære tante og onkel. Tusen hjertelig takk for at dere gjør dette for meg. Tusen takk for at dere alltid støtter meg. Takk for at dere er glad i meg tross min historie og sykdom. Tusen takk for at dere stiller opp for meg og storesøster, mamma og farmor. Takk for at dere er så tvers gjennom gode mennesker.
Tusen hjertelig takk for all støtte og hjelp gjennom alle år, jeg setter så inderlig pris på dere!