Modum Bad.

Jeg er tilbake, her :)

Avsluttende blogg.

Hei godtfolk :)

Jeg har nå, etter mye tenking, bestemt meg for å avslutte denne bloggen, og heller ikke opprette noen ny.

Jeg føler at bloggen har gjort sin jobb for meg nå. Jeg har fått delt, reflektert, fått ut av meg og jobbet med meg selv gjennom det skrevne ord. Mye har aldri blitt publisert, men det har vært viktig å skrive det likevel.

Livet mitt har tatt en vending jeg før ikke turte å drømme om en gang. Jeg er blitt så mye friskere!

Sommeren pleier å være en forferdelig tøff tid for meg, og hver sommer jeg kan huske har jeg blitt veldig dårlig. Jeg liker dermed ikke sommer eller ferie. Men så kom denne sommeren, og alt gikk bra!

Som jeg har kost meg. Først dro jeg til Ørsta til venninne L, deretter kom min kjære T<3v kjørende de åtte lange timene for å være med oss, thats løøøøv ;) Jeg og T<3 og venninne L tilbragte en dag i Ålesund, før jeg og T<3 dro videre til Bergen for å campe der. Kjærestepar turen var bare herlig. 

Vel hjemme var det bare å pakke ut for å passe mamma og stefars hund i en uke. Da bodde jeg hos mor og stefar. Jeg har hatt et dårlig forhold til barndomshjemmet mitt fordi det ligger så mye minner i huset, selv om det er blitt pusset opp og forandret. Men denne uken fikk jeg et helt nytt syn på huset, det ble barndomshjemmet mitt med gode minner igjen. Jeg fikk liksom en tilhørighet igjen, og så godt det var. 

Etter uken hos mor og stefar var det tid for å dra med T<3 og bonusbarna på camping. Vi badet, grillet, spilte og fisket. Det var bare herlig.

Ny uke hos mor og stefar siden de pakket og dro sin vei igjen, og enda en ny uke til å skape et enda bedre forhold til huset, noe som igjen gikk bra. Jeg trivdes så med å bo i sentrum, og i løpet av tiden der begynte jeg å gå i butikker for å handle mat selv igjen. Det var stort for meg å klare!

Angsten er med meg hver eneste dag, og jeg har fortsatt store utfordringer jeg må takle, men jeg ser ikke lenger på det som uoverkommelig. Jeg ser på det som noen jeg skal klare.

Livet smiler endelig til meg også. Som søsteren min sa: Nå har det vært ti vonde år, Farger, nå kommer de ti gode. Og det tror jeg på, flere enn ti år også :)

Jeg vil takke lesere og følgere for kommentarer, gode ønsker og tanker. Det har betydd mye.

Er det noen fortvilte sjeler der ute som ikke ser håp for en bedre tilværelse; hold ut, det blir bedre. Om jeg klarte å bli bedre og få et verdig liv, så kan dere også <3

Jeg har mye å være takknemlig for. Jeg har en flott, kjekk, snill og omsorgsfull kjæreste, jeg har fått to bonusbarn med i kjærestepakken, jeg har en fantastisk familie og jeg har nylig anskaffet meg en liten, hvit kattepus. Han heter Sigurd og er en sprudlende krabat å ha i hus. Den forrige katten jeg hadde ga jeg bort fordi jeg skulle innlegges over lang tid, jeg klarte rett og slett ikke å ta vare på den. Men nå følte jeg meg klar for å ha ansvar for et lite, uskyldig liv igjen, og jeg trives med oppgaven, selv om det har vært våkenetter og rampestreker ;) Jeg har også kommet inn på nettstudier til høsten og blir dermed skolejente igjen for første gang på seks år! Jeg gru-gleder meg men ser så veldig frem til å bryne hodet mitt på noe annet enn bare meg selv. Jeg føler meg klar for å begynne på en ny epoke, og kanskje om en stund så flytter jeg også fra leiligheten jeg er så glad i, men som jeg har bodd i da jeg var så veldig syk. 

Legen og de andre fra teamet rundt meg klør seg i hodet og lurer på hva som er skjedd, for fremgangen har gått fort. Jeg vet det kan komme veldig tøffe tider igjen, jeg kan få tilbakefall og jeg kan bli syk igjen, men hei, det kan alle andre bli også. Alle kan bli syke. Vi har ingen garanti, ei heller jeg. Men jeg fokuserer ikke på den biten, den er ikke så viktig. Så lenge jeg tar mine forehåndsregler med mat, medisin, hvile og søvn, samt det å bevege seg utenfor leiligheten hver dag og ikke å feste hardt, så kommer dette til å gå bra. 

Kjæreste, bonusbarn, flott sommer, går i butikker, lyse tanker, kattunge og skole <3 

Snipp, snapp snute, der var det fæle eventyret om Farger ute. Nå starter livet mitt!

Jeg er forelsket.

Han er forelsket i meg.

Vi er kjærester, du og jeg.

Øynene dine.

Lukten din.

Når du strekker deg om morgenen.

Smilet ditt.

Armen din rundt meg, trygghet. 

Ordene dine.

Stødigheten din.

For deg, og meg, skal jeg jobbe.

For deg, og meg, skal jeg bli friskere enn noen gang.

For deg, og meg, skal jeg fri meg fra angsten.

For jeg vil leve, med deg. 

Ferien min.

Jeg er på ferieee <3

Første by ut var Oslo, der koste jeg meg mye. Jeg fant virkelig roen og nøt det å være langt hjemmefra og bare svære en anonym fotgjenger i Oslos gater. Ingen visste om historien min, ingen visste om arrene mine, ingen visste om angsten i meg. Jeg kunne bare være Farger, som ingen kjente, og det var godt.

Noe av det beste i Oslo var selvsagt å få være med søsteren min og samboeren hennes. Jeg drikker fortsatt ikke alkohol, og det ble en ny opplevelse å være der uten å være trøtt og fyllesyk. Søsteren min og samboeren hennes bemerket at jeg hadde forandret meg, blitt mer voksen og rolig, og det var veldig godt å høre. For det er akkurat det jeg vil bli, slå meg mer til ro og bli mer voksen til sinns. Vi koste oss med god mat og god drikke, som hjemmelaget juice laget av masse spennende frukter som vi ikke har på bygda der jeg kommer fra. Vi spilte spill, vi gikk turer og bare slappet av.
Jeg brukte kveldene på å skrive med stearinlys som eneste lyskilde. Det har vært godt å skrive nå, for det har ikke vært så greit å være Farger en liten stund nå. Skrivingen har vært ren terapi, og for søsteren min som er forfatter så var det helt okei at jeg buret meg inne i musikken og skrivingen noen timer selv om jeg var på besøk. Hun skjønner godt dette med viktigheten av å skrive.
Noe som også var nydelig med å være i Oslo var det å sitte alene på bakeriet med pc og frokost. Helt anonym, helt angstfri.
Og så var det kolonihagen som jeg forelsket meg i. Der fant jeg roen. Ble jeg urolig eller angsten begynte å ta over gikk jeg til Bjølsen kolonihage og bare vandret rundt i idyllen og harmonien.

Se så idyllisk det var der.

Her er yndlingshytten min, en slik skrivestue hadde vært fantastisk å ha!

Og så Portveien 2 da <3 Memories <3

Turen gikk videre på tirsdag som var. Da kjørte søsteren min meg til Gardermoen og vi møtte et hav av mennesker. Da kjente jeg angsten krype fra tærne og opp til de ytterste hårstråene. Men søsteren min var med meg så langt hun kunne, og så fort jeg hadde sjekket inn og kommet gjennom sikkerhetskontrollen gikk alt mye bedre. Det er all denne ventingen og det å stå i kø som er verst. 

Siden det var innenlandsreise måtte jeg ikke vente på Gardermoen så lenge før vi kunne ta av med flyet. Flyturen var en knapp time og jeg koste meg da. Jeg liker å fly, selvsagt ikke over mangfoldige timer for det er kjedelig. Men en til to timer i fly med god musikk på ørene er bar deilig.

Noen blikk fra lufta.

Hei Ørsta :)

Vel fremme møtte venninne L meg på flyplassen og vi pakket oss inn i bilen for å kjøre et kvaters tid inn til Ørsta sentrum der hun bor. Der ventet det meg frokost, nydelig kort med nydelig hilsen, gave og pleie. Jeg var veldig sliten etter reisen siden jeg hadde brukt så mye krefter på å holde angsten i sjakk, da var det godt å få litt pleie :) Lakking av negler selvsagt :)

Min kjære T<3 har hatt det litt tøft med tanke på hva som skjedde sist jeg drakk alkohol. Han har vært skremt, usikker og sint, og ikke visst om han kunne fortsette med meg. Dette tynget meg så sterkt da jeg kom til Ørsta at venninne L lurte på om jeg egentlig ville hjem. Inne i meg visste jeg faktisk ikke hva jeg ville, men jeg bestemte meg for å bli i alle fall en dag til for å se om det kunne ordne seg litt i hodet mitt, at jeg klarte å ta litt mer avstand fra det. Jeg sov dårlig, var kvalm og hadde feber og var bare så ufattelig sliten. Venninne L har fortalt meg at hun lurte på hvordan denne uken ville bli om jeg forsatte å være så lei meg. Da tok hun affære! Uten at jeg visste det kontaktet hun T<3 og snakket med han. Hun fortalte hvor vondt jeg hadde det nå og spurte om han ikke kunne gi en liten lyd fra seg. Det gjorde han! Han sa jeg ikke skulle uroe meg, og at det fra hans side mest sannsynlig ville ordne seg bare vi fikk snakket litt sammen. Da knakk jeg og tårene trillet. Det datt en mørk stein vekk fra hjernen min, og sikkert ti kilo fra skuldrene mine. Jeg har snakket med han i etterkant også og vi har en rolig og fin tone. Gud, så glad jeg er i den flotte gutten!

I dag kom kamerat R på besøk til oss her i Ørsta. Det er så koselig å se han igjen og vi kommer til å kose oss sammen vi tre. Så får vi bare håpe han holder ut all jente skravlingen ;)

God sommer alle dere flotte folk.

Klem fra Farger.

Hei Ørsta!

Jeg var en stund i himmelen.

Snøen dalte lett og fin.

En sliten Farger kom endelig frem til venninne L og fikk både frokost, lakking av negler og en varm velkomst.

I Love Oslo.

Jeg elska alle dine smilerynker, men også de for lengsel og for savn.

Du var et fyrtårn der i mørket, du var et mekka jeg kunne vende meg mot.

Det var vel fordi at jeg elska deg, bare bare elska deg. 

Du ga meg livet hjalp meg finne en vei, ikke rart at jeg elska deg.

Jeg tenker så mye på han, på om han tenker på meg?

Jeg savner han så mye, savner han meg?

Dag nummer to i Oslo og jeg koser meg. I dag har vært en lat, god og behagelig dag. Jeg har båret angsten i meg, smerten og minnene. Jeg har båret alt i meg, men det har ikke spist meg opp. Da er jeg fornøyd.

Jeg sov til ett, og da søstra og samboeren hennes ville ut på skogstur fant jeg ut at jeg ville ha alene tid her i leiligheten. Det var godt, men uroen og angsten kastet seg plutselig over meg og jeg visste ikke hvordan jeg skulle løse det.

Jeg prøvde å ringe Dps, men de hadde ikke tid. Da følte jeg meg veldig avvist og såra. jeg var i utgangspunktet sårbar og alt jeg trengte var en liten prat for å snakke meg ut av den verste angsten.

Ingen av venninnene tok telefonen, unntatt ei, som var på jobb. Men hun tok seg tid for det hun. Bare ring meg igjen om det blir ille Farger-min, sa hun. Tusen takk venninne C, du er der alltid du <3

Som et ledd i få angsten til helvete vekk måtte jeg finne på noe. Jeg hadde enda ikke stelt meg og så ut som et fyllevrak (merk: edru i går!) så jeg kunne ikke gå ut for å trave av meg angsten heller. Det var da en liten hybelkanin minnet meg på noe lurt - støvsuge! Jeg heiv meg rundt og støvsuget hele leiligheten til jeg kjente jeg fikk svettet litt og brukt kroppen bra. Da hjalp det seg litt. Rett etterpå tok jeg en etterlengtet dusj og kjente at jeg endelig hadde vunnet kampen mot angsten. In YoUr FaCe!!!!

Jeg har brukt mye tid på å skrive i dag, både her, og på boka mi. Ja, for boka er begynt på nå. kapittel en er snart ferdig, men ikke renskrevet. Det vil ta tid, sikkert noen år, å få den ferdig, men jeg har i alle fall begynt. Jeg har fått en veldig ro her hos søsteren min og med roen kommer lysten til å skrive, til å reflektere, til å dele og til å kjempe.

Himmelen åpnet seg her i Oslo i kveld, og da det striregnet og tordnet som mest ville jeg bare ut, ut, UT. Jeg fikk en vanvittig trang til å gå, bare gå alene uten mål og mening. Jeg ventet til det verste regnet hadde gitt seg, men da var det nok, da ville jeg ut. Jeg tok med meg røyk, bankkort og telefon og sa ha det bra til søstra og samboeren. Da jeg gikk nedover veien på Bjølsen kom suget i magen, det vonde suget som om det synker steiner ned til den vonde klumpen. Jeg gikk forbi Bjølsens kina restaurant der drankerne sitter. Jeg tenkte, hva om jeg bare tar en øl, da. Kan det være så farlig? 

Slap in the face! For en dumskap. Man drikker da vel ikke på en søndag! Så jeg gikk videre.

Skal jeg vinne over dette, eller skal jeg ikke? Hva velger jeg? For dette er valg hele veien. Velg riktig!

Jeg gikk videre til den vakre kolonihagen og ruslet rundt der med, nok en gang, et smil om munnen. Det er så vakkert der, jeg skulle virkelig ønske jeg hadde en slik kolonihage. Da skulle jeg brukt tiden der til å skrive, skrive og atter skrive. Og kunne jeg drukket vin fordi jeg ikke lenger brukte medisiner eller hadde hatt angst, så skulle jeg tatt et glass hvitvin ute i sommerkvelden mens rolig musikk bølget seg vei i bakgrunnen. Jeg skal kunne det en gang igjen. Jeg vet jeg kommer til å kunne kose meg slik igjen en gang :)

Da jeg gikk alene rundt på Bjølsen kjente jeg på en sjelden frihet. Jeg er vant til å være fanget, vant til å måtte følge angsten slavisk. Jeg er vant til å sitte mest inne, selv om jeg nå for tiden er mer ute enn jeg pleier å være. Tenk,  jeg gikk alene rundt i Oslo. Jeg koste meg selv om jeg kjente at jeg tidvis var redd. Jeg var inne i butikker å bare så og kikket rundt meg. Jeg kommer meg jo nesten aldri i butikker, fordi angsten stopper meg. I kveld gjorde den ikke det.

Vel hjemme kom jeg akkurat i tide til et herremåltid av hjemmelaget indisk curry mat. Søsters samboer er en reser på å lage indisk mat, og jeg spiste meg nesten dårlig. For noen smaker det indiske kjøkken har! Oreois til dessert, EM finale på tv og Twilight på dataen. Jeg koste meg så mye, nok en gang. Hva skjer med meg?

Nå har søster og samboer gått til sengs. De skal på jobb i morra, og jeg skal også tidlig opp for å få mest mulig ut av den siste dagen i Oslo før jeg flyr videre til venninne L på vestlandet. Jeg har en del planer for morgendagen, nå gjenstår det bare å se om jeg klarer å gjennomføre de...

God natt alle kjære <3

Portveien to.

På Bjølsen i Oslo ligger kolonihagen der det lille huset fra barne-tv Portveien to, ble "laget".
Jeg og søsteren min gikk en tur gjennom Bjølsen i går og da vi kom til kolonihagen måtte jeg bare smile, smile og atter smile. Det var så vakkert der at jeg hadde lyst til å grine litt. Noen ganger er ting så fint at man får lyst til å felle noen tårer. Og stemningen, synet og atmosfæren i denne kolonihagen fikk meg til å ville gråte. Nå er jeg kanskje i overkant at følsom for tiden, med tanke på hva jeg jobber med, og med tanke på det som står på spill i livet mitt, men dog, det er ikke så verst å gråte av en vakker ting.

Se, så vakkert!

google.com

Vi gikk der vi to søstrene, snakket, skravlet, var stille og lo. Det var godt, å gå et sted som ikke er hjemme. Å gå et sted der jeg ikke møter på naboene som sikkert vet så mye om meg og fortiden min. Og det var aller best å kunne være med søsteren min alene, bare oss to. Hun er forbildet mitt, vet dere. Jeg har mye bra å lære av henne. Dessuten setter hun klare grenser, har en hel masse humor, får meg til å le og minner meg på drømmene mine. Slike søstre er gull verdt <3

Resten av kvelden tilbragte vi rundt et bord med taco spising, Carcassonne spilling og skravling. Gutta krutt drakk øl fra boks, jeg og søsteren min holdt oss til alkoholfri Carlsberg på flaske, som smakte kjempe godt. Det var første helgen jeg var edru på kanskje et halvt år, og selv om jeg kjente at jeg savnet alkoholen i går er jeg sjeleglad for at jeg var edru, i dag. Jeg har ikke hatt en slik rolig og fin søndag på så lenge jeg kan huske. 

Halv ett var det i seng, men skrivelysten meldte seg og jeg blogget til langt på natt. Jeg sovnet ved halv tre tiden i natt, inntil lyden av byen som levde, og våknet halv ti i dag. Jeg pleier alltid å våkne tidlig, sånn ca rundt den tiden som fuglene våkner, men etter å ha tatt en røyk ved halv ti tiden i dag sovnet jeg igjen og sov til klokka ett på dagen! Byen gjør meg tydeligvis godt :)

Hei.

Livstegn!
Jeg er ikke død, ikke innlagt, ikke i fengsel eller isolert hjemme av angst. Jeg sitter faktisk i skrivende stund i en koselig leilighet i Oslo hos min søster og samboeren hennes. Jeg trengte å komme meg vekk, så jeg dro min vei.

"Jeg tror jeg trenger hjelp, jeg tror jeg har et alkohol problem" sa jeg til fastlege K da hun var hos meg sist. Jeg var så sliten, kom rett fra sykehuset etter intox og kjente at jeg hadde nådd bunn. Kort fortalt har jeg forrige mandag, på vinkveld, hatt nok en blackout på grunn av alkohol, banket opp min beste venninne, blitt satt i håndjern av politiet men slapp unna drukkenskapsarresten siden denne venninnen hjalp meg ut av det. Jeg kom hjem, la meg men har våknet opp igjen og tatt mye medisiner, i søvne mest sannsynlig.
Jeg husker jeg våknet og tenkte at, nå dør jeg, nå er jeg snart ikke mer. Jeg husket ikke å ha tatt noen piller og det eneste jeg skjønte var at noe var alvorlig galt. Jeg kunne ikke se klart, jeg kunne ikke gå, jeg klarte ikke taste telefonnummeret til ambulansen og jeg klarte ikke holde hodet mitt oppe. Jeg klarte ikke snakke tydelig og jeg var sikker, helt sikker på at jeg hadde fått slag/hjerneblødning og at jeg da var i ferd med å dø. Jeg var livredd, for jeg vil ikke lenger dø. Jeg er glad i livet, jeg har så mye å leve for.
Jeg fikk på et vis tatt telefonen da en venninne ringte og sagt ordet "mamma". Mammaen min kom veldig fort og skjønte med en gang at jeg hadde tatt medisiner. Huff, dette har mamma sett så mange ganger at hun vet hva som feiler meg når slikt skjer. Hun ringte ambulansen og de kom også fort. Jeg ble båret ut og husker blålys og sirene mens de kjørte meg til sykehuset. På sykehuset ble det satt inn intravenøst motgift og jeg ble der i ett døgn før jeg slapp hjem. Og det var da jeg kom hjem og fastlege K kom på besøk at jeg innrømte problemet.

"Så godt at du endelig innser det" sa fastlege K. Mange har prøvde tidligere, med skjemaer, statistikker, pekefingre, strenge øyne og det som ellers måtte brukes for å få meg til å innse at jeg bruker alkohol feil. Men få prøvde å la meg få innse det selv, ga meg tid, ga meg støtte på veien. Fastlege K gjorde det, og til slutt innså jeg det. Jeg har skjønt det nå. Det skulle bare komme til å koste meg så ufattelig mye før jeg så alvoret.

Jeg skal ikke legge ut om mitt konsum, ei heller alle historier jeg har fra min tid med hard festing, men jeg kan si så mye at det er gått over grensen til hva som er greit, hva som er sunt og hva som er morsomt.
Jeg bruker halve uken på å komme meg etter en fest, har ufattelig angst i meg for hva jeg eventuelt har sagt eller gjort (for jeg husker selvsagt sjeldent alt). Jeg bruker mye penger jeg ikke har til å bruke og jeg skjuler som best jeg kan det jeg har drevet med. Da har man et problem, da er det ikke greit lenger.

Jeg er nå henvist til en klinikk som er spesialister på rus, i mitt tilfelle alkohol, og der håper jeg å komme inn til poliklinisk veiledning så fort som mulig. For jeg vil ikke ha det som dette lenger, jeg vil ikke være den jenta lenger. Jeg er voksen nå, da får jeg oppføre meg som en voksen også!

Alkoholen og den siste intoxen har kanskje kostet meg min kjære T<3. Han syns dette er i overkant av vanskelig, og jeg kan ikke klandre han for det. Jeg er så lei meg for det jeg har gjort og stelt i stand rundt meg at jeg kan ikke få forklarte det en gang. Jeg er så lei meg for at jeg har såret mine nære og kjære i årevis med mine "sprell" i fylla. Hvor mange bekymringer har jeg ikke gitt de. Hvor mange ganger har de ikke blitt oppringt av politi eller ambulanse, Securitas eller vakter på utestedet. Hvor jævla mye har jeg ikke skremt de?! Jeg er så lei meg for det, tro meg alle mine kjære, dere jentene mine som leser, familien min som leser;
Jeg er så lei for det.

Jeg har snakket med venner, mamma, storesøster og besteforeldre i telefonen. Jeg har fortalt at jeg innser problemet og at jeg nå skal få hjelp for det. Jeg har sagt hvor lei meg jeg er for å ha såret de med mine handlinger og jeg har lovet de å ikke drikke før jeg er bedre. Jeg er nokså bra nå, men kombinasjonen medisiner-alkohol og angst-alkohol funker ikke for meg. Inntil jeg er bedre med tanke på angsten og inntil jeg er medisinfri holder jeg meg unna hele dritten. Jeg har satt flaska på hylla, dratt ut tenna fra tapetet og henta ned hæla fra taket. Nå skal jeg konsentrere meg om studier til høsten, det å få lappen og å få min kjære T<3 tilbake i livet mitt. 


Jeg har så mye å tape nå. 
Jeg vil ikke være den jenta mer. 
Jeg skal vinne denne kampen også.

Det verste med dette er nok det at jeg står i fare for å miste T<3. Han er redd, sint, bekymret, sliten og sikkert en hel masse annet det ikke finnes ord for. Han svarer meg ikke om jeg ringer, han tar ikke kontakt og om jeg får tak i han er han en mann av få ord og veldig kjapp i svarene sine. Jeg klandrer han ikke...

Før jeg dro i dag leverte jeg tjue hvite og røde roser til han, samt en gavepose med favoritt godteriet hans og åtte A4 sider med maskinskrevet kjærlighetserklæringer og anger. Jeg skrev om barndommen min og hvordan den har preget meg i voksen alder. Jeg skrev om hvordan ting hadde vært, og hvor langt jeg hadde kommet nå. Jeg skrev om mine følelser for han og hvor sterke de er. Jeg skrev ikke at han kom til å ødelegge meg om han nå går fra meg, for det ville vært å presse han, men jeg la på ingen måte skjul på hvor sterkt jeg føler for han og hvor mye jeg ønsker å være med han.
Jeg fikk en sms der han takket for blomster og gaver, der han skrev at vi skulle snakke om hvordan vi skulle forholde oss til hverandre når jeg kommer hjem igjen. Jeg er på ferie nå, jeg skal prøve å nyte det, men det er litt vanskelig når jeg vet at det muligens venter meg et brudd når jeg kommer hjem.

Jeg har det bra, sånn etter forholdene å betrakte. Men, jeg har rotet det til, veldig også.

Jeg har det ikke bra, etter forholdene å betrakte. Jeg har rota det til.