Jeg er forelsket.

Han er forelsket i meg.

Vi er kjærester, du og jeg.

Øynene dine.

Lukten din.

Når du strekker deg om morgenen.

Smilet ditt.

Armen din rundt meg, trygghet. 

Ordene dine.

Stødigheten din.

For deg, og meg, skal jeg jobbe.

For deg, og meg, skal jeg bli friskere enn noen gang.

For deg, og meg, skal jeg fri meg fra angsten.

For jeg vil leve, med deg. 

Arrkorreksjon.

I går var en spennende dag. Jeg skulle til konsultasjon med arrene mine for å se om det er noe å gjøre med det for at det kan bli finere.

Jeg sto opp tidlig og angret litt på det siden det ville bli mange timer med gruing. Men jeg holdt meg i ånde og fikk gjort en hel del her hjemme, og plutselig var klokken elleve og tid for avreise.
Tante og onkel kom og hentet meg og vi satt snuten mot Sandvika og klinikk Bunæs som ligger under Volvat privatsykehus.

Timene i bil før vi var fremme gikk greit. Det var mange tanker som fløy gjennom hodet mitt, men jeg tok meg selv i å smile titt og ofte, fordi jeg er betatt og er så heldig å få kjenne T<3. Han sendte meg lykke til meldinger og skrev mye fint, og da jeg leste at han ville vært med for å passe på meg kjente jeg at jeg godt kunne tenkt meg å hatt han med. Vi kjenner hverandre ikke så godt enda, så det var likevel mer riktig å ha med tante og onkel som kjenner historien min. Inne i mellom smil, og meldinger kom tankene. Hva om ingenting kunne gjøres, slik som de har sagt til meg på statlige sykehus tidligere. Hva om de ville møte meg med et skeptisk blikk og tenke nok en angrende, dum selvskader. Hva om de ikke ville bruke sin tid på meg, fordi jeg har gjort dette med vilje mot meg selv. Jeg var redd, redd for hvordan jeg ville bli møtt, men tante roet meg på at hun kom til å si i fra om at jeg var nervøs for det.

Vel fremme ble det vanskeligere, for nå gjaldt det, nå skulle jeg vurderes.
Vi slapp å vente lenge og ble vist inn til et hyggelig kontor. Der var det to menn som skulle se på arrene mine. De var både forståelsesfulle og hyggelig, og da tante nevnte dette med fordommer kunne han ikke skjønne hvordan noen hadde slikt for seg, virket det som. Bare det å skulle bli tatt på av to menn var en utfordring i seg selv. Og å kle av seg buksa var ikke hakket bedre. Men dette er prisen jeg betaler for å kunne få en litt bedre selvfølelse. De oppførte seg svært profesjonelt og ordentlig, og det var ikke så farlig som jeg trodde.
En tredje ble hentet inn til kontoret for å se på arrene mine, en hyggelig dame som sa at dette tas med en slags laser/peeling.

"Det som er, er at dette kan aldri bli helt fint igjen, men det kan bli bedre"
"Det vil ta lang tid og er forferdelig dyrt, men det er mulig å gjøre noe med"

Og i det han sa det og også fortalte at vi skulle i gang med kortisonsprøyter med en gang, fikk meg til å ville gråte høyt og sårt. Jeg holdt kjeft og gråt ikke, enda.

Jeg ble fulgt inn på et mer sterilt rom og ble vist til en behagelig stol med pute i ryggen. Han tok armen min og holdt den forsiktig mens han satt rundt 30 sprøytestikk rett inn i de arrene som er forhøyet. Det var ikke særlig smertefullt, men jeg kjente litt på de hardeste arrene for der måtte han bruke mer makt for å få nålen inn. Noen av arrene var så harde at nålen bøyde seg. Men igjen, det var ikke særlig smertefullt.

Her er oversiden av armen full av sprøytestikk.

"Jeg tror du har vært veldig, veldig sint en gang i tiden.."
"Ja, veldig sint og veldig syk."
"..og veldig syk, ja:"

"Har du en god venn da, Farger"
"Jeg har akkurat møtt en nå, og han sier jeg er like pen med arr som uten"
"Helt enig, helt enig"

Han klappet meg på hodet og forsvant ut av rommet, og mer så jeg ikke til han. Plutselig var første behandling unnagjort!

Her er undersiden av armen med sprøytestikk.

Jeg tok på meg genseren igjen, ventet til jeg fikk kremene jeg skulle starte opp med og gikk ut av klinikken med tante.

Da kom tårene. Helt ukontrollert sto jeg plutselig på parkeringsplassen og hulket.

"Hva er det for noe, Farger" spurte tante.
"Jeg, jeg er bare så glad, letta og glad".

Og så holdt tante godt rundt meg mens jeg gråt mine glade tårer.

Turen hjemover gikk langt fortere enn turen innover. Jeg skravlet lettere, klarte å konsentrere meg bedre og var i et mye bedre humør. Jeg hadde regnet med og var forberedt på at ingenting kunne gjøres, men så kunne noe gjøres likevel.
Bortsett fra at jeg så ut som en heroinmisbruker og litt sprenging i arrene var alt helt fint.

Vel hjemme klemte jeg tante og onkel og takket for at de hjelper meg. Og så kom T<3 og jeg satt i armkroken hans resten av kvelden, helt til jeg sovnet i fanget hans :)

Happy ending på en svært så innholdsrik og i overkant av spennende dag.

Litt fakta:
-Klinikken er privat og man må dermed dekke utgifter selv, med noen få unntak der Nav dekker en del eller alt.
-Jeg starter opp med kortisonsprøyter som skal dempe de arrene som er forhøyet fra resten av huden, i tillegg til en a-vitamin krem som skal skape mer sirkulasjon i arrene.
-Jeg skal tilbake om fire uker for å sette mer kortison og vurdering.
-Klinikkens ansatte er svært hyggelige og imøtekommende.
-Behandlingen vil gå over ca to år, og resultatet er enda noe uvisst, men litt bedre blir det i alle fall.
-Sprøytene kjente jeg nesten ikke, og den lille følelsen av sprenging etterpå var peace of cake.

Kjære tante og onkel. Tusen hjertelig takk for at dere gjør dette for meg. Tusen takk for at dere alltid støtter meg. Takk for at dere er glad i meg tross min historie og sykdom. Tusen takk for at dere stiller opp for meg og storesøster, mamma og farmor. Takk for at dere er så tvers gjennom gode mennesker.
Tusen hjertelig takk for all støtte og hjelp gjennom alle år, jeg setter så inderlig pris på dere!

Sommerfugler.

Jeg smiler mye om dagen.

Sommerfuglene flyr fint rundt i magen min.

Hjertet slår litt ekstra.

Jeg har møtt en gutt.

Vi er begge betatt.

Ønsk meg lykke til med dette,

jeg håper så inderlig det går bra.

Og hva er vel finere å ha den første daten inntil dennen sangen :)

Og så kom hverdagen...

Påsken er over, og for en påske det har vært! Som jeg har kost meg. Jeg har følt meg bedre enn på lenge og det har vært fantastisk og få kjenne meg i en slik form. Mye av grunnen var nok det at jeg hadde besøk av venninne L. Vi fungerer så godt sammen, og jeg har bare nytt tiden sammen med henne. Dessverre har det meste en ende, og på tirsdag måtte jeg følge henne til toget og vinke hadet. Det ble i tøffeste laget og jeg gråt sårt da hun dro.
Det ble veldig stille og tomt da jeg kom hjem, men da kom venninne S til meg og trøstet meg litt. Heldigvis kommer venninne L mest sannsynlig til sommeren igjen, og da kan hun bli litt lenger.
Jeg har hatt det så bra, selv med angst og alt jeg sliter med. Men jeg har likevel klart å kose meg, senke skuldrene og slappe av. Jeg har hatt det mye moro og jeg har vært glad i livet, glad for at jeg er i live.
Takk venninne L, for at jeg får være en nær venn av deg. Du gir meg mye og tilføyer livet mitt glede. Takk.

Venninne L og Farger.

Formen min er fortsatt ganske så bra. Jeg klarer meg greit her hjemme, men jeg er fortsatt nokså isolert hjemme. Det er dog greit så lenge jeg slipper den intense innvendige smerten som før var der konstant. Nå kan jeg kjenne at jeg har noen pusterom og pauser fra det og klarer å bli klar til kamp når angst og smerte setter i gang igjen. Jeg klarer å kose meg hjemme og har både kosthold og søvn i noen lunde orden.
Jeg bruker mye tid på venninnene mine, de er ofte på besøk her og det setter jeg stor pris på. De vet at jeg sliter med angst om jeg drar ut så de kommer gjerne hit på besøk i stedet. Det er jeg glad for. Jeg er glad for at jeg har så gode venner som det jeg har. Det er ikke alle forunt å ha gode, nære venner. Jeg er så heldig at jeg har fem nære venninne, en mor som går gjennom ild og vann for meg, en stefar som stiller opp som om han skulle vært faren min og en fantastisk søster som jeg får mer og mer kontakt med, og som jeg ser opp til og har som forbilde. Jeg har gode hjelpere i helsevesenet og flotte og tålmodige huseiere.
Sånn sett er jeg veldig rik, beriket med godhet. Jeg er så utrolig heldig.

google.com

Til lørdag skal jeg i bursdagsfest for en venninne. Det blir fjerde helgen på rad med fest og alkohol, men det er ikke ofte det er slik lenger nå så jeg tar det med ro og bekymrer meg ikke. Jeg gleder meg faktisk, Farger GLEDER seg til noe. Det er ikke så lenge siden livet mitt var et sant helvete. Det er ikke så lenge siden jeg bafant meg i et kullsort hull jeg ikke så noen utvei fra. Den smerten jeg kjente, angsten, traumene, alt som var så vondt. Hvordan holdt jeg det ut? På en måte holdt jeg det ikke ut, for jeg har prøvd å feige ut og ta livet av meg flere ganger. Det er ren flaks at jeg lever, sier legene. Jeg kunne vært i himmelen nå, men jeg lever på et mirakuløst vis likevel, og det har jeg tenkt å fortsette med. Jeg gleder meg over dagene, koser meg om kveldene, kjenner på godhet og ro inne i mellom og tenker at slik som livet er nå, slik kan jeg holde ut.

Jeg er liksom på jorden igjen nå, jeg er ikke lenger i helvetet mitt på den samme måten. Nå er armene mine uten sår, arrene har bleknet og pannen min har ikke lenger konstante sår etter skalling i desperasjon.

Jeg lever.

Livet i det kullsorte hullet.

I slutten av april skal jeg til Volvat privatsykehus for å konsultasjon ift. arrene mine. Jeg plages mye av arrene mine og dekker meg alltid til med langermet genser og skjerf. Arrene på beina tør jeg å vise litt, men jeg er heller ikke komfortabel med det. Men når sommeren er på sitt varmeste orker ikke engang jeg med min arrdekte kropp å gå med lange bukser. Jeg må rett og slett kle av meg litt for å holde ut varmen.

Jeg skammen meg mye over arrene mine, skammer meg over å ha vært så syk, over å ha gjort noe så makabert som å skjære dypt ned i min egen kropp. Skammer meg over lettelsen som blodet gav meg. Jeg skammer meg over den historien som arrene mine forteller, for den historien vil jeg helst ikke vite av.

Jeg håper de på kan gjøre noe med arrene på Volvat. De skal visstnok være veldig flinke, men jeg har en anelse om at armene og beina mine er for ødelagte til å kunne fikses til et normalt utseende igjen.

Det er tante S som har ordnet med det hele, jeg får ikke en gang betale, det skal hun. Jeg er så takknemlig og strever med å vite hva jeg skal gjøre i gjengjeld. Hun stiller så til de grader opp for meg og jeg føler at jeg ikke får vist henne hvor glad jeg er for det. Men jeg sier det til henne, i det minste. Takk tante :)

Nei, nå har jeg ventet og utsatt det lenge nok. Jeg skal vaske huset i dag, men har i stedet gjort alt annet for å slippe å dra rundt på moppen. Jeg får bare sette i gang og konsentrere meg om hvor god følelse det gir når jeg er ferdig :)

Jeg håper dere alle har hatt en like god påske som jeg har hatt. Ønsker dere en fin-fin dag.

Klem fra Farger :)

Besøkshelg :)

Jeg har aldri tatt i mot besøk over lengre tid her hjemme, med unntak av mamma. Mamma har sovet her når jeg har vært dårlig, og det har jo vært titt og ofte. Nå er det dog lenge siden mamma har måttet passe på meg, heldigvis for oss begge. Utenom det har jeg hatt min søster til overnatting en gang, og thats it. På grunn av angst og kaos har jeg ikke hatt ork til å ha besøk over natten, i hvert fall ikke over en hel helg og lenger enn det. Det har vært helt utelukket for meg på grunn av min psykiske helse.

Men guess what? Akkurat nå ligger venninne L. i senga mi og sover, og der skal hun sove tre netter! Hun kommer langveis fra og tar en langweekend her. Og utrolig nok syns jeg det er veldig koselig, ikke stress og utmattende, men koselig :)

Dagen med henne har vært fin. Vi har spist god mat, skravlet, gått kveldstur og sittet foran hver vår dataskjerm.

Tiden siden jeg skrev i bloggen sist har vært litt mer preget av angst, mulig fordi jeg trapper opp på medisiner i følge legen. Men jeg takler det, det er bare slitsomt å være så mye redd. Igjen, jeg takler det.

Håper det er bra med dere lesere! En god klem fra meg <3

Et glimt av lykke!

Jeg har ikke kjent meg som dette på evigheter. Hvor lenge siden er det egentlig jeg har hatt så mange dager på rad som har gått bra (bra for meg er å ikke bli kvalt av angst, men likevel ha nok til å skjelve).

Jeg har begynt på nye medisiner, og etter en liten nedtur har det kun gått oppover. Jeg vet ikke om det er på grunn av medisinene, om det er solen og våren eller om det bare er meg, men det er nå et faktum at jeg har det bedre enn på lenge, og da er jeg fornøyd uansett grunn.

google.com

Jeg sover fortsatt lenge om morgenene. Jeg vente meg til det da angsten herjet som verst, for om jeg sov til over klokka elleve på dagen så sov jeg vekk den verste morgenangsten, selv om den innhentet meg igjen senere på dagen. Jeg orket ikke å forholde meg til alle dagens timer, så jeg unnlot å stå opp i normal tid, kun for å slippe noen timer i angst helvetet. Men nå tror jeg ikke det er så ille om morgenene lenger, og jeg kan dermed stå opp tidlig som jeg egentlig pleier, det er bare det at jeg ikke våkner før langt på dag, selv med to vekkerklokker på. Vanligvis blir jeg litt lei meg og sårbar når jeg sover lenge, skuffet over meg selv liksom, men jeg blir ikke det nå. Jeg tenker bare at det er godt å sove og at jeg sikkert kommer inn i en bedre døgnrytme med litt tid og trening.

google.com

Det er rart, å plutselig høre fugler kvitre, å plutselig finne seg selv smilende i sofaen når radioen spiller fine sanger. Det er rart å ha lyst til å gjøre ting, å kjenne rastløshet på en god måte. Det er rart å ha så mye håp og tro på at det skal ordne seg en dag for meg også. Det er rart å leve og å ikke ville dø. Jeg vil leve jeg nå.

I går tok jeg ikke noe beroligende, og det må være første dagen på mange måneder at jeg ikke har hatt behov for å ta det. Jeg hadde også besøk av en venninne og det gikk bra selv om jeg ikke hadde tatt beroligende i forkant. Jeg pleier jo å ha mye angst med venner også, med alle folk, men i går gikk det bra.
I dag har jeg tatt beroligende, men det var mest av gammel vane, pluss at jeg er redd for abstinenser om jeg kutter det ut for fort, da kan jeg bli litt klein og det er jeg ikke interessert i å bli nå som jeg først har kommet meg opp av den verste gjørma jeg har badet i så lenge.

google.com

For første gang på så lenge jeg kan huske dro jeg frivillig på besøk til en venninne i dag. Jeg pleier å være livredd for å dra på besøk fordi jeg er redd det skal komme andre som jeg ikke kjenner så godt og dermed få  den vanvittige angsten. Men i dag skinte sola, jeg var rastløs og hadde lyst til å skravle over en kopp kaffe hos venninne T. Så jeg tok på meg sko og jakke og gikk ned til henne. Jeg tør vanligvis ikke gå alene i dagslys, ei heller i mørket, men det turte jeg i dag. Jeg pleier alltid å gjemme meg bak håret mitt eller bak store solbriller, men siden formen var så bra ville jeg teste ut om jeg turte å gå ute uten solbriller på, og jeg klarte det!!! Det var ikke så skummelt. Besøket hos venninne T var kjempe koselig. Det kom en venninne til, og det betyr vanligvis angst, men det gikk helt smertefritt for seg i dag. Kjæresten til venninne T kom også, igjen - smertefritt. Jeg bare skravlet uten å syns jeg selv sa dumme ting, lo og var med i diskusjoner med de andre.
Etterpå dro jeg innom mamma og stefar for å ta en røyk med de. Jeg tør heller vanligvis ikke å dra på besøk til mamma, fordi det ligger så mange minner i huset og fordi jeg er redd for at andre skal komme. Men i dag ville jeg hilse på. Jeg vet at det gleder mamma at jeg kommer innom, jeg vet at det varmer mammahjertet hennes å se meg smile på ekte og ha liv i øynene, så kanskje ville jeg innom for å vise henne det også, glede mammaen min litt.

google.com

Så godt, så godt det er å leve i dag. Så godt det er å føle en form for lykke. Så godt å ha gode venner som setter pris på at jeg er i bedre form og bemerker det. Så bra at jeg klarer å nyte det <3

To gode dager!

I går var en av beste dagene jeg har hatt på evigheter. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en slik dag. Og Gud så godt det var. Å bare være, å bare leve, å bare være Farger.
Angsten var følgesvenn, det samme var de vonde minnene og alt som ligger i min historie, men ikke i den grad at det tok over dagen min. Jeg klarte å leve med alt det vonde i går, og det var sårt etterlengtet.

Jeg startet dagen noe seint, trøtt da vet dere. Og så kom venninne J og hennes lille sønn. Vi gikk en tur i sola, og jeg trillet vogna som vanlig. Vi skravlet og koste oss, før vi kom hjem til meg igjen og fikk besøk av enda en venninne. Vi satt her i stuen og lekte med lillemann, tok bilder, drakk kaffe og hadde det bare koselig.

Da de dro var overskuddet i kroppen en faktum, og jeg som er ute av trening når det kommer til å kjenne overskudd visste ikke riktig hva jeg skulle ta meg til. Men så fant jeg ut av det, jeg bakte kanelsnurrer :) Og de ble sannelig gode også. Og så brukte jeg kvelden til å krabbe inn i koseklærne og se på tv.

I dag har også vært en god dag. Sola skinner og jeg har fått vasket huset, vasket klær, drukket te ute i sola og ryddet og ordnet her hjemme. Det er så godt å ha overskudd til å få til slikt.
Alle er opptatt i dag, og så i dag som jeg har lite angst og kunne tenkt meg det ene og det andre. Men, da må jeg underholde meg selv i stedet, og det får jeg til sånn noen lunde.

Det er rart med slike dager. Jeg er ikke vant til å ha det slik. Jeg er vant til å leve i en uutholdelig smerte dag ut og dag inn. Jeg er vant til å kjempe mot en vanvittig angst, jeg er vant til å kjempe for slippe unna vonde minner og traumer som hjemsøker meg. Jeg tilbringer dagene mine innenfor disse fire veggene der jeg kjemper mot tankene om å avslutte. Men så kommer det slike dager som disse to og overrumpler meg fullstendig. Jeg håper det blir flere slik dager.

Florence and the machine har vært spilt på full guffe i hele dag, jeg er kjempe glad i musikken deres. Energisk musikk, med tekster som ikke er tomme og teite. Kommer de til Norge skal jeg definitivt på konsert!

Nok en gang taler Elgen Helge for meg ;) Pluss den fine dagen min.

Trykk på bildet for å få opp herligste Helge! Jeeezez, jeg dør litt på meg av de stripene =D

I dag startet dagen noe så inn i det grønnjævlige dårlig. Yeas, så ille var det. For når morgenkvalmen og morgensvimmelheten gjør meg på randen til å svima av tre ganger mens jeg prøver å få på klær og pusse tenner, så er ikke morgenen god. (Atter en gang, bare for å poengtere, jeg er ikke gravid, det er ikke derfor jeg er morgenkvalm).
Jeg strevde for å få stelt meg for svimmelheten tok alt av krefter. Det peip i ørene, jeg så stjerner, kroppen ble nummen og jeg måtte legge meg rett ut på baderomsgulvet flere ganger for å hindre at jeg besvimte og slo meg i hodet i fallet.
Legen var her på besøk i dag, og akkurat i dag var det i alle fall betryggende at hun skulle komme, sånn i tilfelle jeg besvimte og ikke kom til meg selv igjen, da ville det jo være en lege her!

Jeg og fastlege K har tidvis veldig tunge temaer å snakke om, triste ting, vonde ting, krevende ting. Men i dag snakket vi om noe helt annet - Drømmer!
Ikke de drømmene vi er i om natten, men de drømmene vi har for livet vårt, for fremtiden. Det var mine drømmer vi snakket om, og selv om jeg er redd for å snakke om drømmene mine, fordi de er så skjøre, så fortalte jeg om hva jeg ønsker og drømmer om for fremtiden min. Jeg vet hun ikke vil stjele håpet mitt om å nå drømmen min, det er trygt nok å dele drømmene med henne.
Det var en god følelse jeg satt igjen med etter på, fordi jeg hadde vært litt i den friske drømmeverdenen min. Der er  jeg av og til om håpet mitt er litt tilstede, og det er godt å kunne kjenne på det, på et snev av friskhet, på et lite øyeblikk av lykke.

google.com

Jeg er tappet for energi for tiden og er dritt lei av å sove hele dagen og ikke få gjort noe av det jeg skal. Jeg er dritt lei av å se ut som noe flere mennesker har tråkket i på gaten, og jeg er lei av å rot og støv.
Legen oppfordret meg til å gå en tur i lyset, for å se om det kunne gi meg litt energi. Da legen dro ringte jeg venninne T og spurte om vi ikke skulle gå litt i den fine vinterdagen, og det var hun med på.

Det var bare nydelig å gå, å være ute, å puste inn kald vinterluft og kjenne at  de stive musklene myknet litt opp. Da jeg kom hjem satt jeg i gang med husvask og ble ferdig med det, og mens musikken fortsatt ljomet i heimen malte jeg likesågodt skapet og nattbordet mitt også. Så var det tid for dusj og så var det tid for klesvask og rydding. Litt frisk luft gjorde susen.

Ser man det ;)

Nå håper jeg bare så inderlig at den gode dagen vil være her hos meg resten av kvelden også, slik at jeg kan ha noen timer der jeg ikke er full av tårer, angst og fortvilelse. Det ville vært så godt å kunne hatt noen timer til i dette som føles nogen lunde godt, i alle fall laaaangt bedre enn jeg pleier å føle meg.

Jeg håper dere som leser har hatt en fin dag og at kvelden er god mot dere <3

Mange øyeblikk av glede :)

De siste dagene har vært langt mer innholdsrike enn mine dager vanligvis er. For jeg har gjort noe annet enn å bare være alene hjemme, med angsten og meg selv. Jeg har vært ute!

For å tørre å komme meg ut har jeg måtte ta beroligende medisiner, men shit heller. Jeg er redd med beroligende medisin også, så jeg får uansett trent meg litt.

google.com

Jeg har ikke klart å ha besøk av noen på en lang stund, men et par ganger har venninner og mamma vært innom. Farmoren min har jeg ikke sett på lenge, og hun skrev stadig på sms at hun savnet meg så mye. Jeg har hatt så dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at jeg er syk, for at jeg ikke hjelper henne mer, for at jeg ikke har ringt henne eller bedt henne på besøk.
På torsdag utover kvelden klarte jeg likevel å mobilisere alle mine krefter for å tørre og orke å be henne på besøk. Gjett om det var en gammel dame som ble glad!

"Hei det er Farger. Det er kanskje litt seint, men jeg lurte på, hvis du orker om du vil komme en tur? Jeg har bakt muffins og lurte på om du ville komme på besøk siden det er så lenge siden"
"Å... Ja, det er litt seint, men bare jeg kan få se deg nå så kommer jeg med en gang jeg. Bare jeg får være med deg igjen så betyr det ikke noe hvor seint det enn måtte være!"

Og så satt vi her og skravlet et par timer, spiste muffins og drakk kaffe, så Hotel Cæsar og skravlet litt mer før farmor dro hjem, nokså fornøyd.

sorthvittfarger.blogspot.com

Mamma ringte som jeg skrev om i forrige innlegg og sa at vi to skulle ut en tur på fredag. Gud, som jeg gruet meg. Men det gikk  bedre enn forventet, takket være beroligende medisiner.
Vi dro til det nærmeste tettstedet og handlet litt. Jeg fikk kjøpt fire hyller på Europris, maling på maleforretningen til å farge hyllene med, kjede til smykket jeg har fått av mamma, som hun fikk til dåpen og litt småtterier som jeg sikkert ikke trengte.

 

sorthvittfarger.blogspot.com

Bak på smykket står hele bønnen Fader Vår i bitte-bitte liten skrift.

Jeg har liksom alltid mamma med meg når jeg går med smykket :)

Da jeg skulle handle mat stoppet det opp, da turte jeg ikke inn. Jeg har panikk for matbutikker. Jeg tror kanskje det er noe med at jeg føler meg fanget der. Jeg er bundet til en handlekurv jeg ikke kan dra fra uten å rydde varene på plass først, jeg må hilse på kjente og kanskje slå av en prat, og så må jeg stå i kø og betale i kassen. Det meste går ut i prestasjonsangsten tror jeg, fordi jeg er så forferdelig redd når jeg må prestere noe, om så noe så simpelt som å stå i en kø og betale for varer i kassen.
Mamma tok som vanlig på seg oppgaven med å kjøpe mat til meg, det gjør hun hver uke, jeg satt i bilen og forbannet meg selv og angsten, kjente på skuffelsen over å ikke mestre og ble sint. Men så tenkte jeg også på hva jeg hadde fått gjort og utfordret meg på i forkant av matbutikken og dermed snudd tankene litt.

Vel hjemme var jeg utslitt men ved godt mot. 

Det var nydelig å komme seg ut.

For noen timer jeg var ute av buret mitt.

google.com

I dag ble jeg bedt med på akedag med gode venner. Jeg gruet meg noe veldig, for angsten i meg nektet for at jeg skulle få det til. Men jeg ville være med, jeg også.
Dagen startet med pust og pes med tanke på akedagen ute. Tenk det, hva er det egentlig å være redd for? Hva kunne skjedd? Jeg prøvde å tenke rasjonelt, drakk en kopp kaffe og la meg rett ut på sofaen for å roe ned pulsen og tankene, og det funket. Og så kom tiden for å pakke på seg uteklær og dra med de andre.

Jeg koste meg!

google.com

Vi var åtte stykker samlet ute rundt et svært bål som kjæresten til venninne J hadde ordnet i stand til oss. Vi akte nedover veien, peset oss opp bakken og akte ned i igjen. Ett og et halvt-åringen som var med storkoste seg der hun var midtpunktet og fikk alle oppmerksomhet. Jeg skulle gjerne vist et bilde av henne der hun fryder seg i akebrettet nedover bakken, men bloggen er jo anonym, dermed ingen bilder av mine venner eller deres nydelig barn heller.
Vi grillet pølser og stappet i oss, drakk kaffe og kakao, skravlet og lo. Det var så herlig å være ute, med folk!

sorthvittfarger.blogspot.com

I kveld har jeg malt hyllene jeg kjøpte og kost meg med det. Og så kom venninne T på besøk før hun skulle på jobb. Jeg fortalte henne om bloggen min, det var litt skummelt. Ingen av venninnene mine her hjemme vet om bloggen min, kun søsteren min av mennesker jeg kjenner. På en måte har jeg ønsket at venninnene skal lese bloggen, likevel er jeg så redd for fordommene, for at de ikke vil forstå eller vite av meg fordi jeg legger ut om meg selv på nettet på denne måte. Venninne T er nok den næreste jeg har, vi har kjent hverandre fra vi var to år gamle, jeg vet jeg kan stole på henne. Hun skjønner mye når det kommer til det psykiske også, jeg tok derfor sjansen på å fortelle henne om bloggen min og vise henne den. Håper du ikke blir skremt venninne T!

Nå er det snart natta her. Jeg er sliten etter en vellykket men slitsom dag, slitsomt i positiv retning :)

Takk for dagen <3

Å leve:)

Det er som å stå på kanten av et stup, det er som om hele livet mitt til nå har stått på vent, ventet til denne tiden dukket opp. Og jeg, jeg er livredd jeg, for hva er dette her? Er det virkelig ro og lykke som sniker seg på? Hva vil i så fall disse gode følelsene og tankene meg? Hvorfor er de kommet nå og hvilken baktanke har de?

"Jeg tror jeg er i en slags tidlig midtlivskrise!"
Og så ser hun rart på meg og flirer, for det er vel litt tidlig, er det ikke?

Tidlig eller jeg, jeg er i ett eller annet jeg ikke skjønner så mye av.
"Du står liksom på grensen til noe nytt du, Farger. Du er på vei til noe".
Og så ser  jeg på henne og nikker bekfretende, for dette er nytt, å kjære vene så nytt og skummelt det er.

Inne i meg raser tanker, følelser, fornemmelser, glede, sorg, sinne, lykke, lettelse, redsel og ensomhet. Inne i meg foregår det tydelige prosesser jeg ikke visste jeg hadde startet, og jeg lar det gå sin gang, for dette er bra saker, good shit!
Akkurat hva som er enden på denne fine visa veit jeg ikke, men jeg vet at det vil føre med seg skuffelse og knall og fall. For veien mot det gode er ikke gratis, jeg tør ikke være naiv nok til å tro det.

Dagene mine er innholdsrike i form av venner, venners nydelige barn, trilleturer, skravlekvelder, spontane shopping turer (ja, jeg går på kjøpesentre, belive it ore not!!!) og ro og fred alene. Jeg ler mye, jeg snakker mye og jeg er tilstede, helt tilstede. Jeg våkner og er glad for en ny dag som jeg kan forme til min egen, jeg legger meg trøtt og sliten etter timer med fine ting.
Det å være ute av tåken, tilbake i virkeligheten og å styre over mitt eget hode kjennes ut som noe i nærheten av fantastisk. Jeg har det rett og slett ikke så verst :)

God høst godtfolk, husk å legg merke til høstfargene!

Varmt hjerte i frossen kropp.

Det var da jeg kjente pusten hans mot brystet mitt at jeg ble i tvil. For om noe så vakkert som dette lille mennesket fantes på jorden, hvordan kunne jeg da klare å dra fra alt? Om noe så uskyldig og varmt som et nyfødt barn kunne leve i denne verden, hvordan kunne jeg da ikke lenger orke å leve?
Jeg så han for andre gang, denne gangen ute av sykesengen, endelig hjemme med de stolte foreldrene. Jeg så han, fikk han i armene mine, dette nurket jeg hadde ventet på at skulle komme ut av min venninnes magen i så mange måneder. Jeg så han, fikk han i armene mine og la han sovende på brystet mitt.


Du er så vakker, hvordan skal jeg klare å dra fra deg? Er dette siste gang jeg ser deg, kjenner varmen din og kjenner på godheten jeg har for deg? Tenkte jeg da han lå stille og pustet varmt. Jeg var så kald, så gjennomfrossen av smerte, men han, dette lille mennesket klarte å varme hjertet mitt.

Jeg tok valget, jeg valgte å dra fra han, alt i livet og alle andre jeg var glad i. Jeg tok valget om å finne fred i døden, slippe smerten og i det samme gå glipp av alt annet også. Jeg prøvde, jeg handlet på det jeg hadde planlagt og jeg klarte det, nesten. Her jeg jeg dog likevel, og en del i meg som er glad for det vokser seg stadig større. Livslysten har våknet og jeg kjenner hvordan krigeren i meg kjemper, dag for dag, time for time.

Jeg trodde alle broer var brent. Jeg trodde ingen orket å ha noe med meg å gjøre, at ingen av de gode venninnene mine ville vite av meg. Dette gale mennesket som utsatte de for redsel og sinne stadig vekk. Jeg trodde ingen noen gang ville kunne stole på meg i noen som helst sammenheng noen gang igjen.
Svaret jeg fikk uten å spørre var "Jeg lurte på om du vil være fadder for nurket mitt?"

Jeg holdt på å dø, jeg valgte bort livet. Jeg overlevde, jeg kjemper for å leve. Jeg trodde det var siste gang jeg fikk se nurket, nå skal jeg få følge han gjennom hele mitt liv.

Takk J. Takk for forståelsen du viser. Takk for den enorme tilliten du gir meg. Takk for at du bidrar til å styrke selvbildet og selvfølelsen min noe veldig ved å ønske meg som fadder til det kjæreste du har.

Jeg har aldri før følt meg så beæret, jeg er stolt og jeg er glad.

Nurket, jeg gleder meg til å bli kjent med deg <3

Hvordan det er å være emosjonelt ustabil (bipolar?).

Jeg våkner opp, overlykkelig over å ha sovet i ti timer i strekk. Endelig søvn, endelig hvile.
Formiddagen blir kortere men jeg nyter den i pysjen, med kaffe og frokost i fred og ro her på avdelingen. Jeg skravler med medpasienter, ler og spøker. Livet er så fint, livet er liksom helt okei nå. Jeg føler for å dra hjem, jeg vil hjem for å vaske, for å bake og for å sitte i hagen og høre på musikk. Alt er så fint, morsomt og lyst.

Et sekund.

Helvetet har inntatt hele meg. Helvetet brenner inne i meg og jeg skjønner ikke hva som skjedde. Alt var jo så greit! Jeg hiver meg i dusjen, varmt vann over en redd og fortvilt kropp. Jeg dusjer lenge men føler meg likevel ikke ren. Jeg sminker meg, vel vitende om at faren for at tårene vil stjele sminken min i løpet av dagen er der. Jeg sminker meg for å prøve å opprettholde noe av normaliteten ved livet mitt. Jeg ønsker jo å bli normal, hva enn det egentlig innebærer.
Klær tas på, rene klær. Jeg biter tennene sammen, kjenner hvor jævlig vondt det er inne i meg, hvor jævlig redd jeg er uten at noe egentlig tilsier at jeg burde føle denne frykten.

Et sekund.

Neh, livet er fint. Jeg vil hjem. Jeg vil treffe venner, jeg vil pynte meg. Jeg vil vaske vinduer, vaske ned kjøkkenet for sommeren, rydde i skap, synge høyt, skravle med naboer og dra på butikken for å handle masse gode ting jeg kan lage mat av.
Jeg lager nesten aldri mat, jeg vet heller ikke hvordan man lager stort annet enn brødskiver. Det sier noe om turbokjøret i hodet mitt.
Igjen sitter jeg å ler, spøker, slår meg på låret i latter og smiler det meste av tiden.

Et sekund.

Jeg krasjer i bunnen med et jævla smell. Jeg blir dissosiert og stabler meg vei bort til personalet for å si "borte", noe som betyr at de må hjelpe meg fordi dissosiasjonen overtar hele meg. "Borte" skjønner de nå.
Jeg følges inn på rommet, settes på sengekanten og blir holdt i hånden. Dissosiasjonen tar meg med inn i fortiden og jeg får flere anfall etter hverandre der jeg hyperventilerer til jeg ikke lenger klarer å trekke pusten og føler at besvimelsen er nærstående. Personalet minner meg hele tiden på hvor jeg er.
"Du er hos oss nå, du er på avdelingen det er jeg, A. som sitter og holder deg i hånden. Du er trygg her, Farger, vi passer på deg". 
De stryker meg over ryggen, holder i hendene mine, snakker rolig mens jeg selv ligger som en krøll i sengen og kjemper meg gjennom noe jeg ikke selv vet hva er.
De hjelper meg til å komme tilbake til virkeligheten. Jeg teller fingrene mine og deres for å holde fokus på noe som tilhører nåtiden. Jeg gjentar for meg selv hva som er i rommet "Seng, lampe, dør, gardin" osv. Jeg prøver med hele meg å være i nåtiden mens jeg hele tiden faller tilbake i anfall av intens redsel og innvendig krig.
Til slutt klarer jeg å komme tilbake til meg selv, jeg er ikke borte lenger og kan igjen gjøre rede for meg og snakke med personal A.S. som sitter på sengekanten min med meg.
Jeg brister i gråt og hulker før kjevene bites sammen og tårene igjen stenges inne. Jeg klarer ikke å gråte.

Et sekund.

Jeg tørker tårene og bryter ut i latter. Jeg hikster og lener meg inntil veggen i latter. Jeg ler så jeg blir støl i kjeven og i magen. Slenger ut "artige" kommentarer og ler enda mer. Jeg spretter ut av senga, finner meg kaffe og setter meg ut for å røyke mens jeg skravler lystig med medpasienter. Alt er så fint igjen, alt er liksom bra.

Bildet er googlet.

Jeg klarer og kan på ingen måte kontrollere svingningene som skjer inne i hodet mitt, det som fører meg fra himmel til helvetet i løpet av et øyeblikk. Jeg klarer ikke følge med i svingningene mine, jeg klarer ikke få med meg at det skjer en gang før jeg eventuelt sitter der og ler i eufori eller stirrer apatisk ut i luften.

Glemte jeg kanskje å nevne at det jeg her skrev om foregikk i løpet av fem timer. Det vil si at jeg har en halv dag igjen der jeg kan regne med flere svingninger. Mer euforisk lykke, mer altoppslukende smerte.

Det er forferdelig uforutsigbart å leve med en slik ustabilitet i seg. Jeg vet ikke selv hvordan jeg skal leve med det, hvordan jeg skal takle det. Jeg kan ikke stole på meg selv, for meg`et går fra å være full av mot og håp, tøff og modig til å bli livredd og dypt fortvilt. Jeg kan gå ut for å lufte meg litt med godt mot og lystig humør før jeg så regelrett blir slått ned i bakken av intens frykt og fortvilelse. Det er kanskje ikke så rart man blir sliten.

Gjort i dag som jeg egentlig ikke tør:

*Gått til butikken OG handlet på butikken!

Vel og merke med beroligende medisiner i kroppen, dog halv dose av vanlig.

*Gått med håret i klype og dermed vist ansiktet mitt.

*Gått uten skjerf som dermed ikke kan skjule arrene jeg har på brystet mitt.

*Vært Farger noen timer og kjent på hvem hun egentlig er og hva hun vil.

Det å bare være Farger er forferdelig skummelt. Jeg dissosierer meg fort vekk fra meg selv fordi jeg blir så redd. Jeg føler at Farger er en fremmed, at jeg ikke kjenner henne, dermed er det å være en noen lunde frisk Farger helt, helt fremmed og ukjent for meg. I dag øvde jeg meg likevel litt før jeg forsvant inn i tåken.

Jeg overrumples av noe fint.

I dag, i dag har vært en fin dag. Jeg er både overrasket og noe forvirret, for når hadde jeg sist en god dag? Jeg husket ikke hvordan gode dager kunne være, og denne søndagen bare overrumplet meg med goder.

Jeg sov til langt på dag. Vanligvis er senga vond mye av tiden, kanskje fordi jeg ikke får sove noe særlig godt for tiden. Men i dag var senga bare myk og god. Jeg lå ikke å vred meg, jeg lå og slappet av og nøyt viten om at søndag er den lateste dagen i uken. Jeg var varm og god, ikke gjennomsvett eller iskald som jeg ofte er. Det var behagelig og varmt under dyna, så jeg lå til halv ett på dagen.
Kaffe ble traktet, døren satt jeg opp og i det jeg sjekket gradestokken viste den hele 23 varmegrader! Ikke verst. Jeg ble først veldig glad siden det er lenge siden jeg har kjent slik varme ute, men så ble jeg lei meg fordi jeg ikke klarer å gå i t-skjorte eller kortbukse på grunn av alle arrene mine. Dertetter ga jeg faen i det og koste meg med langermet genser og langbukse og fikk det fint igjen.
Jeg har suslet inne, gjort litt husarbeid uten hverken tvangshandlinger eller press fra innsiden om at ingenting av det jeg gjør er godt nok. Jeg koste meg med husarbeidet og gjorde ikke en gang alt jeg skulle, fordi jeg ikke gadd, rett og slett. Haha, herlig :)
Jeg har gått tur med hunden jeg låner av og til. Nydelig, klar vårluft som treffer luftveiene mine og åpner opp lungene på et helt annet vis. Jeg ble ikke nærmest kvalt av angst fordi jeg var ute i svilisasjonen, jeg ble heller bare i enda mer godt humør.
Nå ligger hunden ved siden av meg og sover, en sen middag er inntatt, fordi jeg orket å lage mat og fordi jeg syns det var på sin plass å spise middag klokka ni om kvelden selv om alt tilsier at det er for sent for slike måltider. Jeg har det rett og slett ikke så verst i det hele tatt. Hva i alle dager skjedde?

Jeg hadde i grunn gitt opp, jeg. Livet var ikke noe for meg og jeg tok et valg om å ikke kjempe mer, bare flyte med i alt som herjer i meg. Jeg orket ikke kjempe mer, jeg orket ikke kampen. Jeg orket ikke være en kriger, så jeg la ned våpnene mine. Jeg anså det som en seier jeg aldri kunne eie, så jeg ga opp.
Hvorfor kommer det da slike dager som dette og gir meg lysten til å kjempe igjen? Hvorfor kommer disse dagene og setter kjepper i hjulene mine, for jeg vet at ved å kjempe igjen vil jeg også komme til å bli så sliten, igjen. Jeg vet at ved å være fristet til å ha et annet liv, er jeg nødt til å gjøre en vanvittig jobb. Jeg vet at jeg ikke kommer til å ha krefter nok og at jeg kommer til å falle igjen, og igjen. Og det er kanskje disse fallene jeg er så redd for, i tillegg til smerten jeg føler i det skuffelsen er et faktum. Skuffelsen over å ikke klare å eie sitt eget liv, over å ikke være fri nok til å leve det livet jeg ønsker å leve.
Jeg fikk en god dag og det forvirrer meg, for de gode dagene føles så mye bedre enn de vonde. De gode dagene vil jeg ha flere av. Vissheten om at de er i fåtall skremmer meg, og jeg blir med ett tryggere i smerten min og de vonde dagene. Er det vondt så blir jeg i alle fall ikke så skuffet når det er slik hele tiden, ikke på samme måte. Er det bare vondt så ser jeg ikke verden som jeg har gjort i dag, og jeg befinner meg i en masse av mørk gjørme som holder meg trygt fast i sitt ekle jeg, på et absurd vis.
Denne gode dagen minner meg på at det finnes et liv å leve, at jeg har drømmer, at jeg har ønsker, at jeg har styrke inne i mellom alt det som er så slitent. Den gode dagen overrumplet meg fullstendig og jeg vet ikke riktig om jeg tør å ta den ordentlig til meg, for fallet ned til smerten igjen er så veldig langt og vondt.
Jeg vil så gjerne løfte blikket mitt og se det vakre, jeg vil gjerne ta armene opp i lufta for å kjenne solvarmen. Jeg vil puste inn mer vårluft og jeg vil kjenne denne roen. Det er bare det at jeg vet jeg kommer til å befinne meg i den mørke materien igjen, der jeg holder armene hardt inntil kroppen og ser ned i bakken i frykt for hva verden kan vise meg.

De gode dagene er visst heller ikke så lett å hanskes med. Det er nok vanskelig for andre å forstå det at noe som føles så fint også kan føles så vanskelig og skremmende. Jeg velger likevel å ta til meg de fine timene jeg har hatt, nyte de og spare på de i minnet mitt. Blir morgendagen ille så fikk jeg iallefall godheten i dag.