Mange øyeblikk av glede :)

De siste dagene har vært langt mer innholdsrike enn mine dager vanligvis er. For jeg har gjort noe annet enn å bare være alene hjemme, med angsten og meg selv. Jeg har vært ute!

For å tørre å komme meg ut har jeg måtte ta beroligende medisiner, men shit heller. Jeg er redd med beroligende medisin også, så jeg får uansett trent meg litt.

google.com

Jeg har ikke klart å ha besøk av noen på en lang stund, men et par ganger har venninner og mamma vært innom. Farmoren min har jeg ikke sett på lenge, og hun skrev stadig på sms at hun savnet meg så mye. Jeg har hatt så dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at jeg er syk, for at jeg ikke hjelper henne mer, for at jeg ikke har ringt henne eller bedt henne på besøk.
På torsdag utover kvelden klarte jeg likevel å mobilisere alle mine krefter for å tørre og orke å be henne på besøk. Gjett om det var en gammel dame som ble glad!

"Hei det er Farger. Det er kanskje litt seint, men jeg lurte på, hvis du orker om du vil komme en tur? Jeg har bakt muffins og lurte på om du ville komme på besøk siden det er så lenge siden"
"Å... Ja, det er litt seint, men bare jeg kan få se deg nå så kommer jeg med en gang jeg. Bare jeg får være med deg igjen så betyr det ikke noe hvor seint det enn måtte være!"

Og så satt vi her og skravlet et par timer, spiste muffins og drakk kaffe, så Hotel Cæsar og skravlet litt mer før farmor dro hjem, nokså fornøyd.

sorthvittfarger.blogspot.com

Mamma ringte som jeg skrev om i forrige innlegg og sa at vi to skulle ut en tur på fredag. Gud, som jeg gruet meg. Men det gikk  bedre enn forventet, takket være beroligende medisiner.
Vi dro til det nærmeste tettstedet og handlet litt. Jeg fikk kjøpt fire hyller på Europris, maling på maleforretningen til å farge hyllene med, kjede til smykket jeg har fått av mamma, som hun fikk til dåpen og litt småtterier som jeg sikkert ikke trengte.

 

sorthvittfarger.blogspot.com

Bak på smykket står hele bønnen Fader Vår i bitte-bitte liten skrift.

Jeg har liksom alltid mamma med meg når jeg går med smykket :)

Da jeg skulle handle mat stoppet det opp, da turte jeg ikke inn. Jeg har panikk for matbutikker. Jeg tror kanskje det er noe med at jeg føler meg fanget der. Jeg er bundet til en handlekurv jeg ikke kan dra fra uten å rydde varene på plass først, jeg må hilse på kjente og kanskje slå av en prat, og så må jeg stå i kø og betale i kassen. Det meste går ut i prestasjonsangsten tror jeg, fordi jeg er så forferdelig redd når jeg må prestere noe, om så noe så simpelt som å stå i en kø og betale for varer i kassen.
Mamma tok som vanlig på seg oppgaven med å kjøpe mat til meg, det gjør hun hver uke, jeg satt i bilen og forbannet meg selv og angsten, kjente på skuffelsen over å ikke mestre og ble sint. Men så tenkte jeg også på hva jeg hadde fått gjort og utfordret meg på i forkant av matbutikken og dermed snudd tankene litt.

Vel hjemme var jeg utslitt men ved godt mot. 

Det var nydelig å komme seg ut.

For noen timer jeg var ute av buret mitt.

google.com

I dag ble jeg bedt med på akedag med gode venner. Jeg gruet meg noe veldig, for angsten i meg nektet for at jeg skulle få det til. Men jeg ville være med, jeg også.
Dagen startet med pust og pes med tanke på akedagen ute. Tenk det, hva er det egentlig å være redd for? Hva kunne skjedd? Jeg prøvde å tenke rasjonelt, drakk en kopp kaffe og la meg rett ut på sofaen for å roe ned pulsen og tankene, og det funket. Og så kom tiden for å pakke på seg uteklær og dra med de andre.

Jeg koste meg!

google.com

Vi var åtte stykker samlet ute rundt et svært bål som kjæresten til venninne J hadde ordnet i stand til oss. Vi akte nedover veien, peset oss opp bakken og akte ned i igjen. Ett og et halvt-åringen som var med storkoste seg der hun var midtpunktet og fikk alle oppmerksomhet. Jeg skulle gjerne vist et bilde av henne der hun fryder seg i akebrettet nedover bakken, men bloggen er jo anonym, dermed ingen bilder av mine venner eller deres nydelig barn heller.
Vi grillet pølser og stappet i oss, drakk kaffe og kakao, skravlet og lo. Det var så herlig å være ute, med folk!

sorthvittfarger.blogspot.com

I kveld har jeg malt hyllene jeg kjøpte og kost meg med det. Og så kom venninne T på besøk før hun skulle på jobb. Jeg fortalte henne om bloggen min, det var litt skummelt. Ingen av venninnene mine her hjemme vet om bloggen min, kun søsteren min av mennesker jeg kjenner. På en måte har jeg ønsket at venninnene skal lese bloggen, likevel er jeg så redd for fordommene, for at de ikke vil forstå eller vite av meg fordi jeg legger ut om meg selv på nettet på denne måte. Venninne T er nok den næreste jeg har, vi har kjent hverandre fra vi var to år gamle, jeg vet jeg kan stole på henne. Hun skjønner mye når det kommer til det psykiske også, jeg tok derfor sjansen på å fortelle henne om bloggen min og vise henne den. Håper du ikke blir skremt venninne T!

Nå er det snart natta her. Jeg er sliten etter en vellykket men slitsom dag, slitsomt i positiv retning :)

Takk for dagen <3