Ferien min.

Jeg er på ferieee <3

Første by ut var Oslo, der koste jeg meg mye. Jeg fant virkelig roen og nøt det å være langt hjemmefra og bare svære en anonym fotgjenger i Oslos gater. Ingen visste om historien min, ingen visste om arrene mine, ingen visste om angsten i meg. Jeg kunne bare være Farger, som ingen kjente, og det var godt.

Noe av det beste i Oslo var selvsagt å få være med søsteren min og samboeren hennes. Jeg drikker fortsatt ikke alkohol, og det ble en ny opplevelse å være der uten å være trøtt og fyllesyk. Søsteren min og samboeren hennes bemerket at jeg hadde forandret meg, blitt mer voksen og rolig, og det var veldig godt å høre. For det er akkurat det jeg vil bli, slå meg mer til ro og bli mer voksen til sinns. Vi koste oss med god mat og god drikke, som hjemmelaget juice laget av masse spennende frukter som vi ikke har på bygda der jeg kommer fra. Vi spilte spill, vi gikk turer og bare slappet av.
Jeg brukte kveldene på å skrive med stearinlys som eneste lyskilde. Det har vært godt å skrive nå, for det har ikke vært så greit å være Farger en liten stund nå. Skrivingen har vært ren terapi, og for søsteren min som er forfatter så var det helt okei at jeg buret meg inne i musikken og skrivingen noen timer selv om jeg var på besøk. Hun skjønner godt dette med viktigheten av å skrive.
Noe som også var nydelig med å være i Oslo var det å sitte alene på bakeriet med pc og frokost. Helt anonym, helt angstfri.
Og så var det kolonihagen som jeg forelsket meg i. Der fant jeg roen. Ble jeg urolig eller angsten begynte å ta over gikk jeg til Bjølsen kolonihage og bare vandret rundt i idyllen og harmonien.

Se så idyllisk det var der.

Her er yndlingshytten min, en slik skrivestue hadde vært fantastisk å ha!

Og så Portveien 2 da <3 Memories <3

Turen gikk videre på tirsdag som var. Da kjørte søsteren min meg til Gardermoen og vi møtte et hav av mennesker. Da kjente jeg angsten krype fra tærne og opp til de ytterste hårstråene. Men søsteren min var med meg så langt hun kunne, og så fort jeg hadde sjekket inn og kommet gjennom sikkerhetskontrollen gikk alt mye bedre. Det er all denne ventingen og det å stå i kø som er verst. 

Siden det var innenlandsreise måtte jeg ikke vente på Gardermoen så lenge før vi kunne ta av med flyet. Flyturen var en knapp time og jeg koste meg da. Jeg liker å fly, selvsagt ikke over mangfoldige timer for det er kjedelig. Men en til to timer i fly med god musikk på ørene er bar deilig.

Noen blikk fra lufta.

Hei Ørsta :)

Vel fremme møtte venninne L meg på flyplassen og vi pakket oss inn i bilen for å kjøre et kvaters tid inn til Ørsta sentrum der hun bor. Der ventet det meg frokost, nydelig kort med nydelig hilsen, gave og pleie. Jeg var veldig sliten etter reisen siden jeg hadde brukt så mye krefter på å holde angsten i sjakk, da var det godt å få litt pleie :) Lakking av negler selvsagt :)

Min kjære T<3 har hatt det litt tøft med tanke på hva som skjedde sist jeg drakk alkohol. Han har vært skremt, usikker og sint, og ikke visst om han kunne fortsette med meg. Dette tynget meg så sterkt da jeg kom til Ørsta at venninne L lurte på om jeg egentlig ville hjem. Inne i meg visste jeg faktisk ikke hva jeg ville, men jeg bestemte meg for å bli i alle fall en dag til for å se om det kunne ordne seg litt i hodet mitt, at jeg klarte å ta litt mer avstand fra det. Jeg sov dårlig, var kvalm og hadde feber og var bare så ufattelig sliten. Venninne L har fortalt meg at hun lurte på hvordan denne uken ville bli om jeg forsatte å være så lei meg. Da tok hun affære! Uten at jeg visste det kontaktet hun T<3 og snakket med han. Hun fortalte hvor vondt jeg hadde det nå og spurte om han ikke kunne gi en liten lyd fra seg. Det gjorde han! Han sa jeg ikke skulle uroe meg, og at det fra hans side mest sannsynlig ville ordne seg bare vi fikk snakket litt sammen. Da knakk jeg og tårene trillet. Det datt en mørk stein vekk fra hjernen min, og sikkert ti kilo fra skuldrene mine. Jeg har snakket med han i etterkant også og vi har en rolig og fin tone. Gud, så glad jeg er i den flotte gutten!

I dag kom kamerat R på besøk til oss her i Ørsta. Det er så koselig å se han igjen og vi kommer til å kose oss sammen vi tre. Så får vi bare håpe han holder ut all jente skravlingen ;)

God sommer alle dere flotte folk.

Klem fra Farger.

Hei Ørsta!

Jeg var en stund i himmelen.

Snøen dalte lett og fin.

En sliten Farger kom endelig frem til venninne L og fikk både frokost, lakking av negler og en varm velkomst.

Hei.

Livstegn!
Jeg er ikke død, ikke innlagt, ikke i fengsel eller isolert hjemme av angst. Jeg sitter faktisk i skrivende stund i en koselig leilighet i Oslo hos min søster og samboeren hennes. Jeg trengte å komme meg vekk, så jeg dro min vei.

"Jeg tror jeg trenger hjelp, jeg tror jeg har et alkohol problem" sa jeg til fastlege K da hun var hos meg sist. Jeg var så sliten, kom rett fra sykehuset etter intox og kjente at jeg hadde nådd bunn. Kort fortalt har jeg forrige mandag, på vinkveld, hatt nok en blackout på grunn av alkohol, banket opp min beste venninne, blitt satt i håndjern av politiet men slapp unna drukkenskapsarresten siden denne venninnen hjalp meg ut av det. Jeg kom hjem, la meg men har våknet opp igjen og tatt mye medisiner, i søvne mest sannsynlig.
Jeg husker jeg våknet og tenkte at, nå dør jeg, nå er jeg snart ikke mer. Jeg husket ikke å ha tatt noen piller og det eneste jeg skjønte var at noe var alvorlig galt. Jeg kunne ikke se klart, jeg kunne ikke gå, jeg klarte ikke taste telefonnummeret til ambulansen og jeg klarte ikke holde hodet mitt oppe. Jeg klarte ikke snakke tydelig og jeg var sikker, helt sikker på at jeg hadde fått slag/hjerneblødning og at jeg da var i ferd med å dø. Jeg var livredd, for jeg vil ikke lenger dø. Jeg er glad i livet, jeg har så mye å leve for.
Jeg fikk på et vis tatt telefonen da en venninne ringte og sagt ordet "mamma". Mammaen min kom veldig fort og skjønte med en gang at jeg hadde tatt medisiner. Huff, dette har mamma sett så mange ganger at hun vet hva som feiler meg når slikt skjer. Hun ringte ambulansen og de kom også fort. Jeg ble båret ut og husker blålys og sirene mens de kjørte meg til sykehuset. På sykehuset ble det satt inn intravenøst motgift og jeg ble der i ett døgn før jeg slapp hjem. Og det var da jeg kom hjem og fastlege K kom på besøk at jeg innrømte problemet.

"Så godt at du endelig innser det" sa fastlege K. Mange har prøvde tidligere, med skjemaer, statistikker, pekefingre, strenge øyne og det som ellers måtte brukes for å få meg til å innse at jeg bruker alkohol feil. Men få prøvde å la meg få innse det selv, ga meg tid, ga meg støtte på veien. Fastlege K gjorde det, og til slutt innså jeg det. Jeg har skjønt det nå. Det skulle bare komme til å koste meg så ufattelig mye før jeg så alvoret.

Jeg skal ikke legge ut om mitt konsum, ei heller alle historier jeg har fra min tid med hard festing, men jeg kan si så mye at det er gått over grensen til hva som er greit, hva som er sunt og hva som er morsomt.
Jeg bruker halve uken på å komme meg etter en fest, har ufattelig angst i meg for hva jeg eventuelt har sagt eller gjort (for jeg husker selvsagt sjeldent alt). Jeg bruker mye penger jeg ikke har til å bruke og jeg skjuler som best jeg kan det jeg har drevet med. Da har man et problem, da er det ikke greit lenger.

Jeg er nå henvist til en klinikk som er spesialister på rus, i mitt tilfelle alkohol, og der håper jeg å komme inn til poliklinisk veiledning så fort som mulig. For jeg vil ikke ha det som dette lenger, jeg vil ikke være den jenta lenger. Jeg er voksen nå, da får jeg oppføre meg som en voksen også!

Alkoholen og den siste intoxen har kanskje kostet meg min kjære T<3. Han syns dette er i overkant av vanskelig, og jeg kan ikke klandre han for det. Jeg er så lei meg for det jeg har gjort og stelt i stand rundt meg at jeg kan ikke få forklarte det en gang. Jeg er så lei meg for at jeg har såret mine nære og kjære i årevis med mine "sprell" i fylla. Hvor mange bekymringer har jeg ikke gitt de. Hvor mange ganger har de ikke blitt oppringt av politi eller ambulanse, Securitas eller vakter på utestedet. Hvor jævla mye har jeg ikke skremt de?! Jeg er så lei meg for det, tro meg alle mine kjære, dere jentene mine som leser, familien min som leser;
Jeg er så lei for det.

Jeg har snakket med venner, mamma, storesøster og besteforeldre i telefonen. Jeg har fortalt at jeg innser problemet og at jeg nå skal få hjelp for det. Jeg har sagt hvor lei meg jeg er for å ha såret de med mine handlinger og jeg har lovet de å ikke drikke før jeg er bedre. Jeg er nokså bra nå, men kombinasjonen medisiner-alkohol og angst-alkohol funker ikke for meg. Inntil jeg er bedre med tanke på angsten og inntil jeg er medisinfri holder jeg meg unna hele dritten. Jeg har satt flaska på hylla, dratt ut tenna fra tapetet og henta ned hæla fra taket. Nå skal jeg konsentrere meg om studier til høsten, det å få lappen og å få min kjære T<3 tilbake i livet mitt. 


Jeg har så mye å tape nå. 
Jeg vil ikke være den jenta mer. 
Jeg skal vinne denne kampen også.

Det verste med dette er nok det at jeg står i fare for å miste T<3. Han er redd, sint, bekymret, sliten og sikkert en hel masse annet det ikke finnes ord for. Han svarer meg ikke om jeg ringer, han tar ikke kontakt og om jeg får tak i han er han en mann av få ord og veldig kjapp i svarene sine. Jeg klandrer han ikke...

Før jeg dro i dag leverte jeg tjue hvite og røde roser til han, samt en gavepose med favoritt godteriet hans og åtte A4 sider med maskinskrevet kjærlighetserklæringer og anger. Jeg skrev om barndommen min og hvordan den har preget meg i voksen alder. Jeg skrev om hvordan ting hadde vært, og hvor langt jeg hadde kommet nå. Jeg skrev om mine følelser for han og hvor sterke de er. Jeg skrev ikke at han kom til å ødelegge meg om han nå går fra meg, for det ville vært å presse han, men jeg la på ingen måte skjul på hvor sterkt jeg føler for han og hvor mye jeg ønsker å være med han.
Jeg fikk en sms der han takket for blomster og gaver, der han skrev at vi skulle snakke om hvordan vi skulle forholde oss til hverandre når jeg kommer hjem igjen. Jeg er på ferie nå, jeg skal prøve å nyte det, men det er litt vanskelig når jeg vet at det muligens venter meg et brudd når jeg kommer hjem.

Jeg har det bra, sånn etter forholdene å betrakte. Men, jeg har rotet det til, veldig også.

Jeg har det ikke bra, etter forholdene å betrakte. Jeg har rota det til.

Gjesteinnlegg fra venninne L.

Det er ikke få mennesker som har vært skeptisk til vårt vennskap, de aller fleste mener og tror at å ha venner som er psykisk syk, når enn selv er det, gjør ting bare vondt verre. At man påvirker hverandre negativt, og på en måte motiverer hverandre til å opprettholde sykdommen. Særlig om det er noen med samme lidelse som enn selv. Noen gjør dessverre det, men langt ifra alle.
Farger og jeg gjør absolutt ikke det. Vi er her og støtter hverandre i positiv retning. Det er få mennesker jeg har følt jeg kan ringe til eller sende en tekst melding til når jeg har det vanskelig. Mange vet jo ikke hva de skal si og synets det er vanskelig å finne ord.
Jeg ble kjent med Farger på internett, Blink, da vi var 15-16 år. Vi var i samme støtte gruppe for oss som sliter psykisk. Det var godt å være i den gruppen, jeg opplevde for første gang at det var andre som hadde det slik som jeg. – Da nettstedet Nettby ble opprettet flyttet vi over dit. Da overflyttet vi gruppen dit. Det ble etter hvert en Pro gruppe, hvor vi trigget hverandre til å skade oss, sulte oss, ta overdoser ol. Jeg og Farger ble mer kjent da, vi snakket mye om gruppen og hvordan vi ble påvirket. Vi skreiv ett innlegg på siden om hva vi syntes om gruppen og hvilken retning den hadde gått. Det ble ikke godt mottatt, og vi fikk egentlig beskjed om at viss vi ikke var fornøyde kunne vi jo bare melde oss ut ifra gruppen. Farger og jeg begynte da å bli mye bedre kjent, og vi holdt sammen.
Nå er vi gode og nære venner, 10 år etter vi møttes på nett. Og vennskapet vårt har virkelig vært noe av det viktigste for min bedring!
Det var ikke før vi var 19 år vi møttes for første gang. Farger var innlagt i skien samtidig som meg, men ikke på samme avdeling. Husker jeg var veldig spent første gang vi skulle se hverandre, - selvtilliten min på den tiden var jo ikke- eksisterende, og ville hun like meg mon tro? Husker det var litt «rart» første gang, vi visste vell ikke så mye om hva vi skulle si til hverandre. Men nå, 10 år senere – er hun en av de som står meg nærmest! – Hun er noe av det mest fantastiske menneske jeg noen gang har møtt. Hun har blitt min sjelevenn, som jeg kan støtte meg til når jeg føler bakken under meg slår sprekker. Farger er her alltid for meg, samme er jeg får henne. Det er mange ganger jeg har vært livredd – og den første jeg ringer til, det er Farger. Hun vet alltid hva hun skal si for at jeg skal få det bedre. Hun tar alltid telefonen, hun beroliger meg og snakker helt til jeg har roet meg ned.
I begynnelsen slet Farger med å si noe når hun hadde det vondt, hun var av den typen som ikke snakket om, var innesluttet og tenkte nok: «Jeg skal ikke være til bry, jeg skal ikke plage noen med mitt» - Men jeg gav meg ikke, jeg sa alltid at hun måtte ringe meg eller sende meld, - «Jeg har telefonen på i natt, lov meg å ringe om du føler for å skade deg eller er redd.» I begynnelsen gjorde hun aldri det, og jeg sa at om hun ikke gjorde, ville ikke jeg gjøre det heller. Etter hvert så turte hun å si noe, men mye holdt hun inne.
Nå er hun helt åpen for meg og jeg kjenner det har virkelig styrket vårt vennskap! Vi har aldri trigget hverandre, aldri har vi planlagt å skade oss sammen eller sulte oss. Vi har alltid vært bevisst på det, og jeg tror at det er derfor vi har klart å holde på vennskapet vårt. Har vi hatt selvmords tanker og tatt mange mer medisiner enn vi skulle, er det ikke til hverandre vi ringer, vi bruker da de faglærte rundt oss. Mange ringer når de har tatt overdose og legger ansvaret over på oss. – Det har vi aldri gjort mot hverandre. Vi bor over 100 mil unna hverandre, men likevel er hun en av mine aller beste venner. Farger har gitt meg styrken til å kjempe for en bedre hverdag! – Da jeg var innlagt for en stund siden, fikk jeg ikke lov å ha telefon eller internett. Med ett unntak! Ville jeg ringe Farger, så fikk jeg lov å få telefonen min. Det sier ganske mye om vår relasjon til hverandre. Hvor positivt det er!
Jeg fikk ikke lov å ringe noen andre, men de visste hvor mye samtalene med Farger betydde for meg, at det gjorde meg godt og at jeg fikk det mye bedre etter å ha pratet med henne.
Jeg har møtt Farger flere ganger, og jeg har vært på overnatting hos henne, på ferie. Det har vært så fantastisk – og jeg gleder meg til vi sees igjen til sommeren! Det som er – er at vi har mange like behov. Jeg trenger å hvile litt på dagen, og det gjør hun også. Så da lå vi på hver vår kant på sofaen, og det var ingen sure miner for det. Vi tok hensyn til hverandre, på alle måter. Minnet hverandre på å ta medisinene, vi spiste godt og gav hverandre omsorg når vi trengte det.
- Moren hennes sa: «Dere har ett helt spesielt vennskap, det ser jeg» - Og jeg kunne ikke vært mer enig. Vi er sjelevenner for livet! – Jeg tror at om hun hadde dødd, ville jeg også gjort det. For det føles som om vi deler ett hjerte, og slutter hennes del å slå, så gjør min det også. – Så nære er vi.
Jeg tror ikke jeg ville sittet her i dag om det ikke var for Farger. Hun har vært og er min beste støttespiller, jeg føler meg aldri til bry for henne.

Vårt vennskap betyr ALT for meg, Farger. Du er en helt fantastisk jente, ingen her i verden er så nydelig som du! Og ingen her i verden betyr mer for meg enn du gjør! Du er min sjelevenn, min søster og engel <3

Alltid din venn,
varm klem fra venninne L

Vennskap.

Endelig er dagen her, endelig skal jeg få se henne igjen.

Jeg vasker, rydder, legger på sengetrekket hun liker så godt og gjør det fint til hun kommer på besøk for en helg.

Her skal hun føle seg velkommen.

Kjøleskapet fylles opp til randen.

Her skal hun ikke sulte.

Jeg tripper, er helt lusete i hele kroppen, 

gleder meg så til å se venninnen min.

Og så banker det på døren og der står hun.

Jeg smiler hjertelig, hun også,

og så kommer den gode klemmen og ordene 

"så godt å se deg igjen".

Hun har med seg sin gode venn,

de som fant hverandre i sorgen.

Mannen jeg kjente jeg kunne være trygg på,

en som har blitt en ny venn.

Venner er gull verdt.

Vi spiser kake,

vi skravler,

vi ler.

Jeg  har det godt.

Godt.

Så rik jeg er, 

på vennskap.

Så velsignet jeg er,

med gode mennesker som er glad i meg.

Så takknemlig jeg er,

for at de har holdt ut.

Så rik jeg er,

på godhet.

Tusen takk for vakre gaver, venninne L.

Og takk R. for at du viste meg at menn ikke er så farlige, at de kan være riktig så hyggelige og gode mennesker de også.

Og så kom hverdagen...

Påsken er over, og for en påske det har vært! Som jeg har kost meg. Jeg har følt meg bedre enn på lenge og det har vært fantastisk og få kjenne meg i en slik form. Mye av grunnen var nok det at jeg hadde besøk av venninne L. Vi fungerer så godt sammen, og jeg har bare nytt tiden sammen med henne. Dessverre har det meste en ende, og på tirsdag måtte jeg følge henne til toget og vinke hadet. Det ble i tøffeste laget og jeg gråt sårt da hun dro.
Det ble veldig stille og tomt da jeg kom hjem, men da kom venninne S til meg og trøstet meg litt. Heldigvis kommer venninne L mest sannsynlig til sommeren igjen, og da kan hun bli litt lenger.
Jeg har hatt det så bra, selv med angst og alt jeg sliter med. Men jeg har likevel klart å kose meg, senke skuldrene og slappe av. Jeg har hatt det mye moro og jeg har vært glad i livet, glad for at jeg er i live.
Takk venninne L, for at jeg får være en nær venn av deg. Du gir meg mye og tilføyer livet mitt glede. Takk.

Venninne L og Farger.

Formen min er fortsatt ganske så bra. Jeg klarer meg greit her hjemme, men jeg er fortsatt nokså isolert hjemme. Det er dog greit så lenge jeg slipper den intense innvendige smerten som før var der konstant. Nå kan jeg kjenne at jeg har noen pusterom og pauser fra det og klarer å bli klar til kamp når angst og smerte setter i gang igjen. Jeg klarer å kose meg hjemme og har både kosthold og søvn i noen lunde orden.
Jeg bruker mye tid på venninnene mine, de er ofte på besøk her og det setter jeg stor pris på. De vet at jeg sliter med angst om jeg drar ut så de kommer gjerne hit på besøk i stedet. Det er jeg glad for. Jeg er glad for at jeg har så gode venner som det jeg har. Det er ikke alle forunt å ha gode, nære venner. Jeg er så heldig at jeg har fem nære venninne, en mor som går gjennom ild og vann for meg, en stefar som stiller opp som om han skulle vært faren min og en fantastisk søster som jeg får mer og mer kontakt med, og som jeg ser opp til og har som forbilde. Jeg har gode hjelpere i helsevesenet og flotte og tålmodige huseiere.
Sånn sett er jeg veldig rik, beriket med godhet. Jeg er så utrolig heldig.

google.com

Til lørdag skal jeg i bursdagsfest for en venninne. Det blir fjerde helgen på rad med fest og alkohol, men det er ikke ofte det er slik lenger nå så jeg tar det med ro og bekymrer meg ikke. Jeg gleder meg faktisk, Farger GLEDER seg til noe. Det er ikke så lenge siden livet mitt var et sant helvete. Det er ikke så lenge siden jeg bafant meg i et kullsort hull jeg ikke så noen utvei fra. Den smerten jeg kjente, angsten, traumene, alt som var så vondt. Hvordan holdt jeg det ut? På en måte holdt jeg det ikke ut, for jeg har prøvd å feige ut og ta livet av meg flere ganger. Det er ren flaks at jeg lever, sier legene. Jeg kunne vært i himmelen nå, men jeg lever på et mirakuløst vis likevel, og det har jeg tenkt å fortsette med. Jeg gleder meg over dagene, koser meg om kveldene, kjenner på godhet og ro inne i mellom og tenker at slik som livet er nå, slik kan jeg holde ut.

Jeg er liksom på jorden igjen nå, jeg er ikke lenger i helvetet mitt på den samme måten. Nå er armene mine uten sår, arrene har bleknet og pannen min har ikke lenger konstante sår etter skalling i desperasjon.

Jeg lever.

Livet i det kullsorte hullet.

I slutten av april skal jeg til Volvat privatsykehus for å konsultasjon ift. arrene mine. Jeg plages mye av arrene mine og dekker meg alltid til med langermet genser og skjerf. Arrene på beina tør jeg å vise litt, men jeg er heller ikke komfortabel med det. Men når sommeren er på sitt varmeste orker ikke engang jeg med min arrdekte kropp å gå med lange bukser. Jeg må rett og slett kle av meg litt for å holde ut varmen.

Jeg skammen meg mye over arrene mine, skammer meg over å ha vært så syk, over å ha gjort noe så makabert som å skjære dypt ned i min egen kropp. Skammer meg over lettelsen som blodet gav meg. Jeg skammer meg over den historien som arrene mine forteller, for den historien vil jeg helst ikke vite av.

Jeg håper de på kan gjøre noe med arrene på Volvat. De skal visstnok være veldig flinke, men jeg har en anelse om at armene og beina mine er for ødelagte til å kunne fikses til et normalt utseende igjen.

Det er tante S som har ordnet med det hele, jeg får ikke en gang betale, det skal hun. Jeg er så takknemlig og strever med å vite hva jeg skal gjøre i gjengjeld. Hun stiller så til de grader opp for meg og jeg føler at jeg ikke får vist henne hvor glad jeg er for det. Men jeg sier det til henne, i det minste. Takk tante :)

Nei, nå har jeg ventet og utsatt det lenge nok. Jeg skal vaske huset i dag, men har i stedet gjort alt annet for å slippe å dra rundt på moppen. Jeg får bare sette i gang og konsentrere meg om hvor god følelse det gir når jeg er ferdig :)

Jeg håper dere alle har hatt en like god påske som jeg har hatt. Ønsker dere en fin-fin dag.

Klem fra Farger :)

Påske.

Sist jeg skrev fortalte jeg at jeg skulle ha besøk av venninne L en helg. Besøket gikk kjempe bra, og jeg koste meg sånn. Vi spiste god mat, skravlet, hvilte, lo, var på fest og bare nøt det å kunne være i samme rom og ikke på hver vår kant av landet. Hun er en av mine nærmeste selv om hun bor så langt unna, og det å ha henne her ga meg mye. Og ikke nok med det, hun er fortsatt på denne kanten av landet og kommer derfor til meg i dag og blir til tirsdag! Jeg gleder meg så mye :) Jeg skulle gjerne lagt ut koselige bilder av oss, men jeg er jo en anonym blogger så det tør jeg ikke. Men det ble mange minner festet til kameraet.

Festen gikk fint, bortsett fra at jeg som vanlig ble altfor full og fikk blackout. Det vil si, det er noen timer jeg ikke husker noe av. Jeg vet hvorfor det blir sånn, det er på grunn av en av medisinene jeg bruker, og fordi jeg drikker for mye i forhold til hva jeg egentlig kan når jeg tar disse medisinene. Jeg klarer ikke stoppe i tide og blir derfor for full. Men jeg gjorde ikke noe galt, jeg var, etter det jeg er blitt fortalt i ettertid, i storslagen form og bare koste meg. Da jeg våknet på søndag var jeg sikker på at jeg hadde driti meg ut, fordi jeg så ofte gjorde det før tror jeg alltid at jeg har gjort noe galt når jeg våkner etter en fest. Men jeg hadde ikke gjort noe galt, ikke røkt inne en gang. Fylleangsten kjente jeg på frem til tirsdag, men da falt alle brikker på plass og jeg satt meg ned å lo av meg selv. Så full, så dum, så moro det var =D

Da venninne L skulle dra var jeg litt trist. Det var så godt å ha henne i hus. Jeg lå på sofaen, med sminke fra gårsdagen og bustete hår og sa stille "jeg vil ikke at du skal dra". Da kom hun bort til meg og ga meg den beste klemmen og sa jeg var søt. Og så pakket vi sakene hennes og gikk til bussen. Da ble det veldig stille her hjemme.

Nå som jeg har testet ut dette med å ha besøk over litt lengre tid så føler jeg meg litt tryggere på at jeg kan ha besøk av andre også. Nå er det svært få andre jeg har en slikt forhold til som jeg har med venninne L, men det hadde jo vært koselig om søsteren min kom på besøk og overnattet her i stedet for hos mamma. Jeg liker å være med søsteren min, men jeg liker ikke å dra vekk fra hjemmet og dermed får vi lite tid sammen. Så storesøster, dra med deg Carma og kom på besøk så lager vi god mat, drikker god vin og koser oss i stua mi :)

Påsken har så langt vært grei, og fin. Den har til og med vært bra! Det er rart dette, å føle meg slik som jeg gjør nå. Jeg har det fortsatt vondt, jeg har fortsatt mye angst, men jeg orker og makter å leve med det nå. Jeg er ikke på desperat jakt etter ro og fred, fordi det nå er litt roligere inne i hodet mitt. Jeg er fortsatt, i forhold til andre uten angst, nokså isolert her hjemme, men jeg klarer i det minste å være litt mer sosial i hjemmet mitt ved å ha besøk av venner og familie her uten den vanvittige angsten som kveler all glede over besøk. Jeg kjenner angsten i meg når jeg har besøk, men jeg takler den på en litt annen måte enn før. Dette tror jeg er på grunn av medisiner, og muligens en Gud som har hørt meg be og be og be når det har herjet som verst.

Langfredag fikk jeg spørsmål om jeg kunne være med min fars søster på graven hans. Pappa døde jo i selvmord for ti år siden, og siden den gang har det kun vært en gravstøtte vi har hatt igjen av han, og en hel masse gode minner. Tanten min har ikke klart å vært noe særlig på graven, det har vært for vanskelig for henne. Men hun ville dra med meg, og som min farmor sa så ville hun ikke være med noen andre. Da jeg ble spurt sa jeg selvsagt ja til å være med henne ut på graven, for jeg takler det å gå på graven til pappa nå. Det tok meg åtte-ni år å klare å gå dit med familie og uten å bli helt knust, men nå klarer jeg det, jeg syns til og med det er godt å være der.
Tanten min hentet meg og jeg spurte om hun gruet seg. Hun sa hun ikke gjorde det og hun så nokså rolig ut. Jeg vet ikke hvem som var mest spent, jeg eller hun. Jeg visste jo ingenting om hvilken reaksjon hun ville få, men jeg hadde forberedt meg på både det ene og det andre som følger med når en sørger.
Besøket på graven til pappa gikk veldig fint. Tanten min var så tøff og tapper. Hun trosset det hun var redd for før nesten ikke har klart, og det var veldig fint. Vi satt ute i kulden i en time og snakket som vi ikke har gjort før, om opplevelsen av å miste, om sorgen, om savnet og om det å leve uten pappa, og for henne, broren sin. Det var fint for meg å kunne gjøre noe for henne som alltid stiller opp for meg!

Tanten min og onkelen min bor et stykke unna, men det er likevel de som gjennom årene har hjulpet meg på en helt spesiell måte, nemlig med forståelse, empati og omsorg. Dette får jeg fra andre tanter og onkler også, men det er nå en gang slik at de tantene og onklene som bor nærmere meg til tider har vært mer sint enn forståelsesfulle mot meg. Jeg har blitt skjelt ut, følt meg uglesett og tidvis møtt svært liten forståelse, som den gangen jeg fikk beskjed om å kle på meg siden jeg hadde så stygge armer. Det såret!
Men tanten og onkelen min som bor et stykke unna har aldri vært slik eller sagt noe sånt. De har kun gjort alt de har kunnet for å hjelpe meg, og da jeg for en stund siden var dårlig, mistet tilbudet jeg hadde i psykiatrien og ikke klarte mer alene, var det nettopp denne tanten jeg ba om hjelp. Da ble hun glad, hun fikk endelig gjort noe for meg, som hun sa.

Jeg har også bodd hos denne tanten og onkelen min, og deres sønn, i litt over ett halvt år. Da var jeg ganske syk av spiseforstyrrelser og mye annet men prøvde meg likevel på skolegang. I begynnelsen var jeg veldig forvirret da jeg bodde der, fordi alt var så fremmed og rart. Det var ikke før etter noen måneder at jeg skjønte hvorfor jeg var forvirret; Jeg hadde aldri hatt et slikt hjem, en slik trygg base å komme hjem til. Tante og onkel var trygge, de var rolige, friske, ikke sinte eller oppfarende. De hadde gode rutiner, ro og en veldig fin tone seg i mellom. Slik kunne det jo være hjemme av og til da jeg vokste opp også, men det jeg husker er ofte at det var litt motsatt av det. Mamma og pappa gjorde så godt de kunne, men jeg hadde det likevel ikke trygt. Det er blitt sagt at det kanskje er derfor jeg har den grunnleggende utryggheten i meg.
Da jeg bodde hos tante og onkel var jeg fortsatt der at jeg ikke ville vise eller snakke om det jeg slet med. Jeg skjulte spiseforstyrrelsen så godt jeg kunne, og ingen kunne gjette at jeg slet med det heller fordi jeg på den tiden hadde tippet bmi`en for overvekt. Jeg spiste og spydde på nettene, gråt av angstanfall på doen på skolen, sov bort en snikende depresjon og begravde meg i skolearbeid for å slippe å tenke på alt kaoset i hodet mitt. Sistnevnte resulterte i gode karakterer og flotte tilbakemeldinger, så noe godt kom det ut av det ;)
Jeg klarte ikke å fullføre skolegangen og flyttet hjem igjen, men i løpet av de månedene jeg bodde hos tante og onkel og fetteren min ble jeg kjent med de på en helt ny måte og knyttet sterke bånd til de.

Jeg vet du leser dette tante, takk for alt dere har gjort for meg :)

I dag kommer venninne L tilbake for å være her i noen dager. Jeg skal bake påskekake og gjøre det fint til hun kommer. Det blir nok noen fine påskedager her hjemme med henne, rolige og gode dager med en god venninne. Takk venninne L for at du finnes og liker deg her hos meg. Håper du klarer å slappe av og kose deg her disse dagene.

Og til dere lesere:
Goooood Påske! Kos dere, spis god mat, le og og vær med gode mennesker, se påskekrim, ha late dager og bare nyt ferien. Det skal nemlig jeg ;)

Besøkshelg :)

Jeg har aldri tatt i mot besøk over lengre tid her hjemme, med unntak av mamma. Mamma har sovet her når jeg har vært dårlig, og det har jo vært titt og ofte. Nå er det dog lenge siden mamma har måttet passe på meg, heldigvis for oss begge. Utenom det har jeg hatt min søster til overnatting en gang, og thats it. På grunn av angst og kaos har jeg ikke hatt ork til å ha besøk over natten, i hvert fall ikke over en hel helg og lenger enn det. Det har vært helt utelukket for meg på grunn av min psykiske helse.

Men guess what? Akkurat nå ligger venninne L. i senga mi og sover, og der skal hun sove tre netter! Hun kommer langveis fra og tar en langweekend her. Og utrolig nok syns jeg det er veldig koselig, ikke stress og utmattende, men koselig :)

Dagen med henne har vært fin. Vi har spist god mat, skravlet, gått kveldstur og sittet foran hver vår dataskjerm.

Tiden siden jeg skrev i bloggen sist har vært litt mer preget av angst, mulig fordi jeg trapper opp på medisiner i følge legen. Men jeg takler det, det er bare slitsomt å være så mye redd. Igjen, jeg takler det.

Håper det er bra med dere lesere! En god klem fra meg <3

Et glimt av lykke!

Jeg har ikke kjent meg som dette på evigheter. Hvor lenge siden er det egentlig jeg har hatt så mange dager på rad som har gått bra (bra for meg er å ikke bli kvalt av angst, men likevel ha nok til å skjelve).

Jeg har begynt på nye medisiner, og etter en liten nedtur har det kun gått oppover. Jeg vet ikke om det er på grunn av medisinene, om det er solen og våren eller om det bare er meg, men det er nå et faktum at jeg har det bedre enn på lenge, og da er jeg fornøyd uansett grunn.

google.com

Jeg sover fortsatt lenge om morgenene. Jeg vente meg til det da angsten herjet som verst, for om jeg sov til over klokka elleve på dagen så sov jeg vekk den verste morgenangsten, selv om den innhentet meg igjen senere på dagen. Jeg orket ikke å forholde meg til alle dagens timer, så jeg unnlot å stå opp i normal tid, kun for å slippe noen timer i angst helvetet. Men nå tror jeg ikke det er så ille om morgenene lenger, og jeg kan dermed stå opp tidlig som jeg egentlig pleier, det er bare det at jeg ikke våkner før langt på dag, selv med to vekkerklokker på. Vanligvis blir jeg litt lei meg og sårbar når jeg sover lenge, skuffet over meg selv liksom, men jeg blir ikke det nå. Jeg tenker bare at det er godt å sove og at jeg sikkert kommer inn i en bedre døgnrytme med litt tid og trening.

google.com

Det er rart, å plutselig høre fugler kvitre, å plutselig finne seg selv smilende i sofaen når radioen spiller fine sanger. Det er rart å ha lyst til å gjøre ting, å kjenne rastløshet på en god måte. Det er rart å ha så mye håp og tro på at det skal ordne seg en dag for meg også. Det er rart å leve og å ikke ville dø. Jeg vil leve jeg nå.

I går tok jeg ikke noe beroligende, og det må være første dagen på mange måneder at jeg ikke har hatt behov for å ta det. Jeg hadde også besøk av en venninne og det gikk bra selv om jeg ikke hadde tatt beroligende i forkant. Jeg pleier jo å ha mye angst med venner også, med alle folk, men i går gikk det bra.
I dag har jeg tatt beroligende, men det var mest av gammel vane, pluss at jeg er redd for abstinenser om jeg kutter det ut for fort, da kan jeg bli litt klein og det er jeg ikke interessert i å bli nå som jeg først har kommet meg opp av den verste gjørma jeg har badet i så lenge.

google.com

For første gang på så lenge jeg kan huske dro jeg frivillig på besøk til en venninne i dag. Jeg pleier å være livredd for å dra på besøk fordi jeg er redd det skal komme andre som jeg ikke kjenner så godt og dermed få  den vanvittige angsten. Men i dag skinte sola, jeg var rastløs og hadde lyst til å skravle over en kopp kaffe hos venninne T. Så jeg tok på meg sko og jakke og gikk ned til henne. Jeg tør vanligvis ikke gå alene i dagslys, ei heller i mørket, men det turte jeg i dag. Jeg pleier alltid å gjemme meg bak håret mitt eller bak store solbriller, men siden formen var så bra ville jeg teste ut om jeg turte å gå ute uten solbriller på, og jeg klarte det!!! Det var ikke så skummelt. Besøket hos venninne T var kjempe koselig. Det kom en venninne til, og det betyr vanligvis angst, men det gikk helt smertefritt for seg i dag. Kjæresten til venninne T kom også, igjen - smertefritt. Jeg bare skravlet uten å syns jeg selv sa dumme ting, lo og var med i diskusjoner med de andre.
Etterpå dro jeg innom mamma og stefar for å ta en røyk med de. Jeg tør heller vanligvis ikke å dra på besøk til mamma, fordi det ligger så mange minner i huset og fordi jeg er redd for at andre skal komme. Men i dag ville jeg hilse på. Jeg vet at det gleder mamma at jeg kommer innom, jeg vet at det varmer mammahjertet hennes å se meg smile på ekte og ha liv i øynene, så kanskje ville jeg innom for å vise henne det også, glede mammaen min litt.

google.com

Så godt, så godt det er å leve i dag. Så godt det er å føle en form for lykke. Så godt å ha gode venner som setter pris på at jeg er i bedre form og bemerker det. Så bra at jeg klarer å nyte det <3

Jeg ber deg, angst, slipp meg fri.

Jeg er en fange. 

Jeg slipper ikke ut. 

Jeg blir værende i dette, og frykten min er at jeg aldri slipper fri.

Jeg er en fange i mitt eget sinn.

google. com

Jeg lengter. Lengter etter frisk luft i ansiktet, lengter etter å gå i butikker å se på klær og ting. Jeg lengter etter å slå av en prat med en bekjent og ønske han eller henne en fin dag. Jeg lengter så etter å komme ut, men jeg er og blir værende her innenfor disse fire veggene som jeg ikke våger meg noe særlig utenfor.

Gud, jeg er så redd.

Jeg vil skrike, men jeg kan ikke. 

Jeg er redd for å skrike også.

Herregud, jeg er så redd.

Det jeg kan klare er å gå en tur. Den faste runden, men ikke alene. Og det er ikke hvem som helst jeg kan ha med meg på gå tur heller. Det må være venninner, hunden til huseierne eller mamma. Thats it. Da går jeg på, kjenner luften jeg kan trekker inn, den friske luften. Da prater jeg med de, eller så går jeg lange strekninger i stillhet, bare fordi det er så godt å se rundt meg og puste i noe annet enn hjemmet mitt. 

Jeg kan tørre å dra på besøk til venninne T, dersom hun ikke har eller venter besøk av andre. Da kan jeg drikke kaffe med henne og skravle som bare gode venninner kan. 

Jeg kan,til nød, dra på besøk til mamma i barndomshjemmet mitt, men jeg finner aldri roen der, og som oftest vil jeg helst løpe bort til venninne T som er naboen, siden angsten er mindre om jeg er der.

Jeg sier jeg kan disse få tingene utenfor hjemmet mitt, men egentlig kan jeg ikke det, for jeg tør ikke gå ut før jeg har tatt den daglige dosen med beroligende og angstdempende medisiner. Så i praksis vil det si at alt jeg faktisk kan ved å ikke ta medisiner, er å hente posten min og susle i hagen så sant det ikke er mange andre der.

Angsten styrer alt, absolutt alt. Jeg har angst om jeg er alene, om jeg er med de nærmeste vennene eller den nærmeste familien. Jeg har angst om jeg er ute, og jeg har angst om jeg er inne. Angst, hele tiden, konstant.

Vet dere hvordan det er, å leve i et slikt angsthelvete? Å daglig hive etter pusten fordi angsten klemmer ut all oksygen du prøver å puste inn. Å kjenne hjertet gå amok inne i brystet mens du ikke gjør annet enn å sitte stille. Å svette ut en genser i løpet av en time, å brekke deg av redsel. Å være livredd. Vet dere hvordan det er å leve som om du er i ferd med å bli drept hvert eneste sekund av noe som er farligere enn alt annet? Kan dere tenke dere hvordan det er?

google.com

Mammaen min handler dagligvarer for meg hver fredag, og hun kom som vanlig innom meg i dag for hente handleliste og bankkort. Jeg ga henne det hun skulle ha med den grusomme, gangende dårlige samvittigheten i brystet og den rustne og skarpe klumpen i magen. For jeg vil ikke at mamma skal måtte gjøre slikt for meg. Jeg vil ikke slite henne ut. Mamma har sitt å slite med psykisk, hun er ikke helt frisk, og i tillegg går tøffingen min av en mor på skole og jobber rumpa av seg for å komme gjennom pensum, oppgaver og lekser. Hun blir sliten av skolen, og hun blir sliten av hodet sitt som ikke lar henne være i fred. I tillegg må hun gjøre alle disse ærendene for meg. I tillegg må hun ta seg av en voksen datter som så absolutt burde klart seg selv.

Jeg ville veldig gjerne være med på butikken i dag. Jeg ville se gjennom hyllene og utvalget de hadde, jeg ville hilse på kassadamene jeg kjenner og gå fornøyd ut med handleposene mine. Men nei, jeg turte ikke en gang bli med for å sitte utenfor i bilen og vente i mellomtiden. Skuffelsen over ikke klare var enorm. 

Mamma, jeg har så dårlig samvittighet. Takk for alt du gjør for meg. <3  <3

google.com

Venninne C kom uventet innom meg og spurte fint om det var en kopp kaffe å oppdrive her. Det var det selvsagt, og selv om jeg ikke visste at hun skulle komme tok jeg meg selv i å synes det var så innmari godt å ha besøk. Vi lakket negler, drakk kaffe og tok et par røyk ute i vinden, skravlet og koste oss den lille tiden hun var her. Hun måtte videre for å hente nurke-T i barnehagen for så å dra inn til byen for å handle. 

"Du vil ikke være med da, Farger?"

"Å, jeg vil så gjerne, men jeg tør ikke"

"Ikke hvis nurke-T er med heller?"

"Det er litt tryggere med henne, men jeg tør likevel ikke..."

Venninne C prøvde noen ganger på å få meg med på en luftetur, men lufteturen innebar matbutikker og andre butikker. Jeg ville så gjerne, jeg hadde så inderlig lyst til å være med de ut i butikker. Angsten stoppet alt og jeg ble værende igjen her hjemme, atter en gang alene, mens hun dro for å nyte friheten jeg ikke har hatt tilgang til på en lang evighet. Skuffelse, nok en gang.

Jeg hater deg, angst. Jeg hater hva du har gjort meg til. Jeg hater hva du gjør med meg. Jeg hater at du regjerer, hersker over meg, triumferer og proffiterer på min smerte. Jeg hater deg, angst. Du har ødelagt det som en gang var et menneske med sosiale gleder, et menneske som sang på fest, som elsket å gå i butikker, som nøt familieselskaper og venninnebesøk. Du har tatt fra meg hver eneste glede jeg hadde i livet. Jeg hater deg angst, for du tok det jeg trengte mest som våpen i krigen mot sykdommen min, meg selv. Du tok meg`et.

Vær så snill, jeg ber deg, la meg bli fri. Slipp meg fri, la meg leve igjen. Jeg ber deg, slipp taket du har om meg, la meg få puste inn ren luft, la meg få kjenne på roen og det fredfulle igjen. Jeg hater deg, men ber deg likevel; Slipp meg fri.

Hvis det finnes noen der ute som har kommet seg ut fra angsten klør, vær så snill å skriv til meg. Kommenter og gi meg et håp om at det kan bli bedre. Hvis det finnes noen som kan si at de angsten ikke lenger regjerer, fortell meg om det...

Om ensomhet.

Det er noe jeg har tenkt å skrive om lenge, men som likevel er blitt utsatt. Kanskje fordi det ligger så veldig nært. Kanskje fordi det hviler en skam over temaet, eller kanskje fordi det er for vondt. Jeg prøver likevel.

Jeg er, ensom.

Av alle mennesker i denne verden som lider seg alene gjennom livet er jeg den som føler meg ensom, som så mange andre gjør. Men det som er jævlig er at jeg på ingen måte har noen rett til å føle meg ensom. Jeg kjenner mennesker som sitter alene på julaften, som ikke har noen å dele middagen med i det julekvelden ringes inn. Jeg vet om ungdommer som har gått gatelangs og sett inn vinduene til mennesker som feirer jul, fordi det i deres hjem kun har vært krangel, sykdom og alkohol som har vært gjeldene på julaften. Jeg har blitt kjent med mennesker som ikke har en eneste venn her i verden, som ikke har noen å gå tur med i vakre vinterkvelder, som ikke har noen å ringe til om verden er vond å leve i, eller om det skjer noe godt nytt.

Det er ensomhet.

Jeg burde ikke være ensom. Jeg har venner, fire nære venninner som jeg kan ringe til uansett hva det måtte være. Jeg har en mor, en søster og mors kjæreste som stiller opp. Jeg har fire tanter, fire onkler og åtte søskenbarn. Jeg har fantastiske huseiere, p.t. menneskene og en fastlege som prøver å hjelpe meg.

Det er mange mennesker rundt meg som jeg vet at bryr seg om meg. De er glade i meg og jeg vet jeg er elsket av familien og vennene mine. Det beviser de gjennom handlinger og ord, gjennom blikk og kroppspråk. Jeg er glad i de også, jeg elsker jeg også. Så hvordan kan jeg da føle meg så alene?

For hvert menneske

finnes en ensomhet.

-Erling Christie-

Jeg er 26 år gammel, og på grunn av vonde erfaringer har jeg aldri vært i noe fast forhold. Jeg klarer ikke å bli kjent med et menneske så godt at jeg kan la han komme inn på meg, innenfor huden liksom. Jeg fungerer ikke i et forhold med en mann, heller ikke med en jente siden jeg er heterofil. For jeg prøvde nemlig å sjekke ut om jeg egentlig var lesbisk. Jeg falt aldri for jenter, og jeg skjønte at prosjekt lesbisk/bifil var dødt. Hetero, uten mulighet til å fungere i et forhold. I et forhold følger visse forpliktelser, visse ting man må gjøre. Og de forpliktelsene vet jeg at jeg ikke klarer å gjennomføre eller å takle. Jeg er for redd, så jeg holder meg unna, gjemmer meg bort dersom jeg skjønner at noen har et ekstra godt øye til meg. Jeg tør ikke ta sjansen. 

Likevel har det skjedd to ganger at jeg ikke klarte å kontrollere følelsene, og jeg ble betatt. Forelsket en gang, og betatt en gang. Forelskelsen varte i mange år gjennom tenårene, men jeg klarte aldri å ta steget å bli i et forhold med han, selv om han også var forelsket i meg. Jeg satt meg selv i kjærlighetssorg.

Da jeg ble betatt senere i tyveårene ble jeg redd. For hva var disse sommerfuglene i magen, rødmen om det dukket opp en søt sms, flakkende blikk om vi møttes uventet. Jeg ble fullstendig tatt på sengen, men skjønte heldigvis at jeg enkelt og greit var betatt, og det var han også. Jeg var faktisk villig til å slippe ned litt av skjoldet jeg holder opp foran meg, for han. Jeg var villig til å la han bryte gjennom muren jeg har bygd opp rundt meg. Dessverre hører det til historien at mine problemer og min "bagasje" ble for mye for han å takle, og jeg ble sittende igjen alene, og såret. Akkurat som da jeg i tenårene måtte gi opp forholdet til den gutten som betydde alt for meg. 

Ofte savner jeg det, noen å dele livet mitt med. Noen å dele mørke vinterkvelder inne i stuen med. Noen å lage middag til og spise sammen med. Jeg savner noen jeg kan rusle en tur rundt byggefeltet med om kvelden før jeg går til sengs og jeg savner det at noen er glad i meg, for den jeg er med alle mine dårlige og gode sider. Jeg savner at noen kan tørre å være glad i meg selv om jeg er syk. 

Jeg savner noen å dele livet mitt med, for jeg er kommet i den alderen at det er på tide å finne noen som nettopp det, dele livet sitt med meg.

Jeg sitter hjemme alene kveld etter kveld. Kun meg i denne leiligheten, med en radio, cd spiller eller et tv som holder meg med selskap gjennom lyd. Jeg sender mye meldinger til venninner, fordi jeg er ensom og kjeder meg. Jeg ringer mye til venninner for å skravle, av samme grunn. Og i det jeg ringer de atter en gang er jeg redd for å bli avvist, fordi jeg maser for mye, fordi jeg tar for mye kontakt eller opptar tiden de egentlig skulle brukt til noe annet. Jeg er veldig redd for å bruke de opp, at jeg har en kvote som er i ferd med å gå ut.

...for min ensomhet

er kanskje av et annet

slag enn din.

-Carl Frederik Prytz-

Jeg kunne vært mindre ensom dersom jeg ikke hadde hatt en så krevende og stor angst i meg. Om jeg hadde vært angstfri kunne jeg gått på besøk til venninner, jeg kunne dratt ned til mamma og tatt en kaffe med henne, ruslet meg opp til bestemor og bestefar for å hilse på og spise en god brødskive av bestemors hjemmelagde brød. Jeg kunne stukket innom farmor og sett Hotel Cæsar med henne og jeg kunne blitt kjent med nye mennesker. Jeg kunne tatt lappen, og jeg kunne dratt på kjøpesentere og handlet det jeg trenger selv. 

Jeg får ikke gjort noe av det, fordi angsten i meg stopper alt sammen. Jeg tør ikke ut. Jeg kan til nød dra på besøk dersom jeg har fått i meg nok beroligende, eller om jeg skal på fest og har tatt noen øl først. Utenom det tør jeg ingenting, jeg er bare hjemme, hele tiden, hver time, hver eneste, lange dag. 

Jeg lengter veldig etter å komme meg ut. Jeg lengter etter mennesker uten å være redd for dem, jeg lengter etter å kunne leve utenfor det buret jeg er fanget i nå. Jeg savner det å slå av en prat med naboen eller å kanskje å bli kjent med et nytt menneske som kan bli en god venninne. Jeg savner å kunne handle inn min egen mat, å hilse på kjente på butikken og slå av en prat med de. Jeg lengter så veldig etter å komme ut.

Jeg kunne vært mindre ensom dersom angsten ikke hadde makten over meg. Men det har den, makt.

Sammen med andre

lærer vi oss å leve.

I ensomhet lærer vi oss

å dø.

-Lord Byron-

Jeg er 26 år gammel. Den eneste fullførte skolegangen jeg har er grunnskolen og et grunnkurs i helse og sosialfag fra første år på videregående. Det vil si at jeg aldri har fullført videregående, vært russ eller hatt mulighet til å søke meg inn på en høyskole. Jeg gikk glipp av tiden på videregående fordi jeg var innlagt her og der, fordi jeg var for opptatt med å prøve å ta livet av meg, sulte meg, spise og spy, kutte meg opp og ødelegge meg selv. Jeg var altfor syk til å leve et liv som mine venner gjorde, men tro meg når jeg sier at jeg savnet det. Jeg lengtet etter en normal hverdag med skole og lekser. Jeg lengtet etter å lære. Jeg lengtet etter et godt liv som var verdt å leve. 

Jeg fikk ikke være russ med venninnene mine, fordi jeg var syk. Og mens de feiret vilt i røde russedresser satt jeg innelåst på en eller annen avdeling og sørget over det jeg ikke fikk oppleve, og så kuttet jeg meg sikkert enda mer for å døyve lengselen og smerten, for å prøve å skape innhold i  den smertefulle hverdagen min.

Jeg liker å lære. Å fylles med informasjon som jeg må finne løsninger på, å kjenne at hjernen jobber. Jeg liker det. Utfordringen med å løse en oppgave riktig, slitet med å skrive side opp og side ned om et valgt tema. Jeg liker det, og jeg savner det. Hadde jeg ikke vært så fanget i angsten kunne jeg begynt på skole igjen. Da kunne jeg stått opp klokken syv og fortet meg på badet for å rekke skolen, brukt dagen med de andre i klassen og vært glad for å komme hjem ved tre-fire tiden etter nok en strevsom skoledag. Jeg kunne vært en del av et skolemiljø, en del av et fellesskap og jeg hadde hatt en innholdsrik hverdag. 

Jeg vil gjerne begynne på skole, utdanne meg og utfordre hjernen min på en konstruktiv måte, men jeg tør ikke å våge meg inn i et klasserom igjen. Jeg har prøvd så mange ganger, og hver gang har jeg feilet. Jeg orker ikke skuffelsen over å tape mot sykdommen min enda en gang.

Jeg er 26 år gammel, og jeg er ikke ferdig med videregående en gang.

Lenge hadde jeg tiden foran meg, med meg og på min side. Du er enda så ung, hørte jeg de si trøstende til meg når jeg trodde alt håp var ute og at livet var over. Tiden vil jobbe for deg, sa de. Og jeg trodde på de. Men nå er ikke tiden min venn lenger. Det begynner å haste. For min biologiske klokke tikker akkurat like fort som alle andre sine. Jeg ønsker meg barn. Jeg ønsker å opplevde det å kjenne et liv vokse inne i magen min. Jeg ønsker å oppleve det vanvittige smerten under en fødsel og gleden ved å få barnet lagt på brystet. Jeg vil så gjerne kunne følge et lite menneske fra liten til stor, få være en mamma, en god mamma. Siden jeg fortsatt er så syk som jeg er, alvorlig syk som de faglærte sier, er sjansen for at jeg skal få oppleve å bli mor liten. For jeg har tatt et valg; Så lenge jeg er syk skal jeg ikke ha barn. Jeg vet hvordan det var å vokse opp med en psykisk syk mor og hvor mye det preget meg som det sårbare barnet jeg var. Jeg tar ikke sjansen på oppdra et barn i den utryggheten jeg følte. Det vil si at jeg mest sannsynlig aldri får oppleve det å bli mor. 

Mine venninner har begynt å stifte familie. To av de fire nære venninnene har nå fått barn, alle fire, og også de andre litt mer perifere vennene, har samboere. Alle har de etablert seg og startet voksenlivet sammen med noen de er glade i. Jeg er alene, uten utdanning, uten jobb, uten noe liv utenfor leiligheten. Jeg skulle ønske jeg levde som vennene mine. Jeg skulle ønske jeg var hverdag-sliten som de er, jeg skulle ønske tidsskjemaet mitt var like tettpakket som det de følger.

Det er sårt å tilbringe alle dagene alene, når jeg vet at de ikke er ensomme som meg, fordi de deler livet med noen. Det er veldig sårt å føle at jeg ikke har muligheten til å oppnå det samme livet som de har, fordi sykdommen tar alt av meg og livet mitt. 

Jeg vet at når jeg sitter og ser Home And Away alene, så sitter de og spiser middag sammen med de nystiftede familie og samboerne sine. Jeg gidder ikke lage meg middag, for jeg må spise den alene hver gang.

Ensomheten ville slett ikke være så ille

hvis man bare hadde noen

å dele den med.

-Ziggy-

Vennene mine har alle kjøpt sine egne boliger, hus eller leiligheter. De har etablert seg med familie og bolig, bil og jobb. Jeg leier en liten leilighet, som jeg vel og merke trives i. Men jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne kjøpt mitt eget. Hatt noe som var mitt, som et bevis på at også jeg er voksen. Siden jeg er varig uføretrygdet har jeg på ingen måte mulighet til å kjøpe noe eget. Jeg har ikke penger nok per måned eller år til å betale ned lånet jeg måtte ta for å ha råd til en egen bolig. Likevel drømmer jeg ofte om huset mitt, om hjemmet mitt.

Venninnene mine drar på shoppingturer, på kafe, på ferier og middager. Jeg blir værende hjemme, fordi jeg ikke klarer, tør eller makter å dra ut. Skuffelsen inne i meg i det jeg atter en gang sier nei til en invitasjon er enorm, og jeg tenker ofte at jeg heller vil dø enn å leve så fanget som jeg gjør nå og har gjort lenge. Jeg vil gjerne være med, skjønner dere, men jeg klarer ikke fordi jeg ikke har klart å funnet ut hvordan jeg skal få kontroll over angsten som bor i hele meg. 

Jeg føler meg overmannet, infisert, fanget, og håpløst umyndiggjort av sykdommen i meg. 

Jeg har så mange gode mennesker rundt meg, likevel føler jeg meg så altfor ensom. Så ensom at det verker i hjertet, så ensom at den rustne klumpen i magen vrir og vender på seg når jeg kjenner lengselen mot å komme ut. Så ensom at jeg frykter fremtiden, for hva om den innebærer akkurat det sammen som de forhenværende tolv årene. Så ensom at det føles som om jeg er det eneste mennesket i hele verden.

Ensomheten er forferdelig vond.

Rolig søndag :)

I natt har jeg sovet hele natten. Ikke våken klokken fem som jeg pleier. Jeg har sluttet med sovemedisinen min, og jeg sover faktisk bedre uten den enn med. Så, da prøver jeg er periode uten.

Jeg slumret meg på sofaen da jeg sto opp. Ikke fordi jeg måtte roe ned pulsen, for i dag morges var ikke angsten like sterk som den pleier å være om morgenene. Jeg slapp å hive etter pusten, jeg slapp å brekke meg og være kvalm og jeg slapp å stå lent inntil en benk for å ha noe å holde i som i et forsøk på å holde meg fast i denne verdenen. Jeg drakk bare morgen kaffen min, satt på tv, fyrte opp i ovnen og pakket meg under teppet.

Midt i slumringen banket det på døren. Det var venninne C og lille nurket hennes, som egentlig ikke er så nurke-liten lenger. Det var koselig med besøk selv om jeg ikke var forberedt.
Vi skravlet og lekte med hun lille, vi spiste farmors gode kanelsnurrer og vi så på Disney og lærte litt kreative saker. Jeg malte hyller og venninne C og hun lille lekte ved siden av. Kos :)

Foreløpig en start på prosjekt Hyller. Grunninga er tatt, snart skal fargen på, som er lys så klart. Jeg lurte et øyeblikk på å bruke dus gammelrosa, men nei, ikke inntil fargen jeg har på veggen nå.


Håpet mitt er litt mer til stede for tiden, men det er skjørt, så innmari skjørt. Motet mitt er også litt mer tilstedeværende, dog like skjørt som håpet. Men så lenge jeg kan gå gjennom dagene uten å kun ønske meg bort til evigheten er jeg i grunn fornøyd. Og det i seg selv syns jeg er litt grusomt, for jeg skal har mulighet og rett til å ønske meg og være fornøyd med noe helt annet enn nettopp det å slippe unna døden en dag eller to. Jeg burde levd et annet liv, et liv som var verdig. Selv om drømmene mine er såre og så langt borte så har jeg de i alle fall, drømmene. Og enn så lenge så får jeg være fornøyd med slikt som å ikke ønske seg bort fra livet.

Mange øyeblikk av glede :)

De siste dagene har vært langt mer innholdsrike enn mine dager vanligvis er. For jeg har gjort noe annet enn å bare være alene hjemme, med angsten og meg selv. Jeg har vært ute!

For å tørre å komme meg ut har jeg måtte ta beroligende medisiner, men shit heller. Jeg er redd med beroligende medisin også, så jeg får uansett trent meg litt.

google.com

Jeg har ikke klart å ha besøk av noen på en lang stund, men et par ganger har venninner og mamma vært innom. Farmoren min har jeg ikke sett på lenge, og hun skrev stadig på sms at hun savnet meg så mye. Jeg har hatt så dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at jeg er syk, for at jeg ikke hjelper henne mer, for at jeg ikke har ringt henne eller bedt henne på besøk.
På torsdag utover kvelden klarte jeg likevel å mobilisere alle mine krefter for å tørre og orke å be henne på besøk. Gjett om det var en gammel dame som ble glad!

"Hei det er Farger. Det er kanskje litt seint, men jeg lurte på, hvis du orker om du vil komme en tur? Jeg har bakt muffins og lurte på om du ville komme på besøk siden det er så lenge siden"
"Å... Ja, det er litt seint, men bare jeg kan få se deg nå så kommer jeg med en gang jeg. Bare jeg får være med deg igjen så betyr det ikke noe hvor seint det enn måtte være!"

Og så satt vi her og skravlet et par timer, spiste muffins og drakk kaffe, så Hotel Cæsar og skravlet litt mer før farmor dro hjem, nokså fornøyd.

sorthvittfarger.blogspot.com

Mamma ringte som jeg skrev om i forrige innlegg og sa at vi to skulle ut en tur på fredag. Gud, som jeg gruet meg. Men det gikk  bedre enn forventet, takket være beroligende medisiner.
Vi dro til det nærmeste tettstedet og handlet litt. Jeg fikk kjøpt fire hyller på Europris, maling på maleforretningen til å farge hyllene med, kjede til smykket jeg har fått av mamma, som hun fikk til dåpen og litt småtterier som jeg sikkert ikke trengte.

 

sorthvittfarger.blogspot.com

Bak på smykket står hele bønnen Fader Vår i bitte-bitte liten skrift.

Jeg har liksom alltid mamma med meg når jeg går med smykket :)

Da jeg skulle handle mat stoppet det opp, da turte jeg ikke inn. Jeg har panikk for matbutikker. Jeg tror kanskje det er noe med at jeg føler meg fanget der. Jeg er bundet til en handlekurv jeg ikke kan dra fra uten å rydde varene på plass først, jeg må hilse på kjente og kanskje slå av en prat, og så må jeg stå i kø og betale i kassen. Det meste går ut i prestasjonsangsten tror jeg, fordi jeg er så forferdelig redd når jeg må prestere noe, om så noe så simpelt som å stå i en kø og betale for varer i kassen.
Mamma tok som vanlig på seg oppgaven med å kjøpe mat til meg, det gjør hun hver uke, jeg satt i bilen og forbannet meg selv og angsten, kjente på skuffelsen over å ikke mestre og ble sint. Men så tenkte jeg også på hva jeg hadde fått gjort og utfordret meg på i forkant av matbutikken og dermed snudd tankene litt.

Vel hjemme var jeg utslitt men ved godt mot. 

Det var nydelig å komme seg ut.

For noen timer jeg var ute av buret mitt.

google.com

I dag ble jeg bedt med på akedag med gode venner. Jeg gruet meg noe veldig, for angsten i meg nektet for at jeg skulle få det til. Men jeg ville være med, jeg også.
Dagen startet med pust og pes med tanke på akedagen ute. Tenk det, hva er det egentlig å være redd for? Hva kunne skjedd? Jeg prøvde å tenke rasjonelt, drakk en kopp kaffe og la meg rett ut på sofaen for å roe ned pulsen og tankene, og det funket. Og så kom tiden for å pakke på seg uteklær og dra med de andre.

Jeg koste meg!

google.com

Vi var åtte stykker samlet ute rundt et svært bål som kjæresten til venninne J hadde ordnet i stand til oss. Vi akte nedover veien, peset oss opp bakken og akte ned i igjen. Ett og et halvt-åringen som var med storkoste seg der hun var midtpunktet og fikk alle oppmerksomhet. Jeg skulle gjerne vist et bilde av henne der hun fryder seg i akebrettet nedover bakken, men bloggen er jo anonym, dermed ingen bilder av mine venner eller deres nydelig barn heller.
Vi grillet pølser og stappet i oss, drakk kaffe og kakao, skravlet og lo. Det var så herlig å være ute, med folk!

sorthvittfarger.blogspot.com

I kveld har jeg malt hyllene jeg kjøpte og kost meg med det. Og så kom venninne T på besøk før hun skulle på jobb. Jeg fortalte henne om bloggen min, det var litt skummelt. Ingen av venninnene mine her hjemme vet om bloggen min, kun søsteren min av mennesker jeg kjenner. På en måte har jeg ønsket at venninnene skal lese bloggen, likevel er jeg så redd for fordommene, for at de ikke vil forstå eller vite av meg fordi jeg legger ut om meg selv på nettet på denne måte. Venninne T er nok den næreste jeg har, vi har kjent hverandre fra vi var to år gamle, jeg vet jeg kan stole på henne. Hun skjønner mye når det kommer til det psykiske også, jeg tok derfor sjansen på å fortelle henne om bloggen min og vise henne den. Håper du ikke blir skremt venninne T!

Nå er det snart natta her. Jeg er sliten etter en vellykket men slitsom dag, slitsomt i positiv retning :)

Takk for dagen <3

Lord please, please, please, take away my anxiety.

Angsten stjeler livet mitt. Jeg makter ikke leve så fanget. Få meg ut av dette!

I dag hadde jeg og venninner planer om å dra på kino. Jeg utsatte å ta beroligende i dag fordi jeg så gjerne ville klare meg uten, men da kinotiden nærmet seg klarte jeg ikke mer.
Angsten tok helt overhånd, hjertet løp løpsk inne i det slitne brystet mitt, den rustne klumpen i magen vred seg rundt med sine skarpe kanter. Det var ikke nok luft i verden til å fylle lungene mine og jeg hev etter pusten, hyperventilerte og kjente at tårene presset på. Kunne jeg ikke bare gråte litt? Jeg vet at gråten er forløsende, jeg vet at det blir lettere etter på selv om det er vondt mens det står på. Det er bare det at jeg har så veldig vanskelig for å gråte, jeg får det ikke til selv om det er et hav av tårer på innsiden.
Jeg tok hele dagsdosen med beroligende medisiner som jeg har til bruk ved behov. Tiden gikk, angsten herjet vilt og jeg ventet og ventet på virkningen av medisinene som skulle hjelpe meg til å kunne komme meg ut på kino med gode venner.

Virkningen ble aldri stor nok til at jeg turte å dra. Jeg turte ikke dra på kino, jeg turte ikke ut.

Så ble det til at de to andre skjønne venninnene heller ikke dro på kino, men heller bestemte seg for å dra på besøk til den fjerde i firkløveret vårt. "Blir du med på det da, Farger?" spurte de meg. Men nei, jeg turte ikke det heller. "Nei... jeg, jeg tør ikke ut" svarte jeg skamfull og full av tårer som ikke fant veien ut.

Jentene dro til den fjerde av de skjønne jentene mine uten meg. Jeg hadde tilbudet, alt lå til rette for at det skulle gå bra. Hun de skulle besøke var alene hjemme, uten mann og barn, det ville være bare oss fire som jeg kjenner godt og er trygg på og det er langt opp i skogen og langt fra andre folk. Jeg ville vært trygg der, men jeg turte likevel ikke. Jeg vinket de av gårde med en enda større rusten og skarp klump i magen.

Tankene om å avslutte er der, ofte. Særlig når det blir skuffelser som dette. For gudene skal vite at jeg blir skuffet, så uendelig skuffet over meg selv. Så uendelig fortvilt over å ikke kunne få leve utenfor husets fire, trange vegger. Jeg lengter så etter å komme ut, oppleve, se, høre, lukte, leve. 
Er det så rart jeg tenker at jeg ikke orker mer i dette fangehullet?

Jeg vil besøke søsteren min. Være der med henne i stuen, drikke god vin og skravle. Kanskje dra ut og se på livet i Oslo, for med litt alkohol tør jeg det. Jeg vil lage god mat med henne og bare være søstre. Men tør jeg? Sjeldent. Jeg vil men jeg tør ikke fordi angsten er så enorm. Jeg sliter med å klare å takle angsten alene her hjemme, hvordan tror dere da det er å takle angsten nærmere tre timer hjemmefra i en by så stor og fremmed som hovestaden?

Jeg hater deg, angst!

google.com

Jeg hater deg, angst!.

Du stjeler hvert et øyeblikk jeg kunne opplevd som godt.

Du tar livsmotet fra meg.

Du tømmer meg for håp.

Du lammer kroppen min.

Du fjerner meg fra den kjære familien min.

Jeg hater deg, angstt!

Du tar livet mitt fra meg...

Hun er ikke tung, hun er min datter...

Den siste uken har befunnet seg i det brennende helvetet. Jeg har vært veldig dårlig, og jeg får fortsatt ikke den hjelpen jeg selv mener er riktig for meg.
Jeg har knapt klart å gå eller stå, jeg har for det meste bare ligget apatisk eller full av tårer i et hjørne av sofaen. Smerten har vært intens og jeg har gang på gang tenkt at jeg ikke klarer dette, at jeg gir opp og frigjør meg selv fra hele helvetet.
Men, jeg er her fortsatt.

Da forrige helg var over og venninnene måtte tilbake til jobb kom mamma og overtok. Jeg klarte ikke hente ved selv, jeg klarte ikke hente meg mat selv, knapt gå på do selv. Alt i meg stoppet opp og jeg lå bare der. Mamma suslet rundt her, hjalp til å leiligheten slik at den ble ryddig og ren igjen, hentet mat og fikk meg til å spise, og hun sov her om nettene. Jeg fikk ikke lov til å være alene, så da ble det bare slik.
Det var greit å ha mamma her, godt på en måte. Og jeg er dypt takknemlig for alt hun gjorde og gjør for meg. Hun står på, selv om hun sliter med sitt eget. Hun er her for meg når jeg trenger det og hun hjelper meg med så mye. Takk mamma, for at du stiller opp <3

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hvordan det har vært den siste uken, den siste tiden. Hvordan forklarer man et brennende helvete i hjertet, en rusten klump som vrir og vender seg i magen? Hvordan forklarer man lydløse tårer og skjærende skrik? Hvordan forklarer man den smerten som truer en på livet så sterkt at du står der og tenker at nå skjer det, nå dør jeg? Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere det, forklare det, vise det. Men det var slik, og det er slik enda. Forskjellen er den at jeg nå klarer å stå lenger på beina mine, sitter oppreist i sofaen lenger av gangen og klarer å finne yoghurt selv som jeg spiser.

"I morgen går vi en liten tur, jenta mi"
"Mamma, jeg har ikke krefter, jeg klarer det ikke. Jeg kommer til å falle sammen"
"Da får jeg bære deg hjem igjen da, du må ha frisk luft"
"Det blir vel i tyngste laget å bære meg hjem, mamma"
"Noen sa en gang, hun er ikke for tung, hun er min datter..."

Da måtte jeg nesten gråte.

Armene mine leges og gror. Stingene er ute og resten begynner å bli til myk hud igjen. Jeg har ikke skadet meg siden tilbakefallet startet forrige helg. Jeg har ikke hatt noen behov eller trang til det heller. Jeg har vært så utslitt at tanken på å gå inn på badet for å bli ferdig med det ikke har falt meg inn. Kanskje er det over for denne gang, kanskje det ble med den ene dagen i selvskadingens verden?

Jeg ringte Dps på torsdag og lesset saklig ut av meg en hel masse spørsmål og meninger om hvordan ting nå har blitt og foregår. Hun noterte og hørte, men sa ikke stort tilbake. Hun hadde ingen svar, og jeg lurer på om det er noen som egentlig har det! Jeg sa jeg ønsket at overlegen skulle ringe meg neste dag, og hun skrev det ned og sa hun skulle gi beskjed om at han skulle ringe meg innen klokken 12.00.
Han ringte aldri.

Venninner og familie sender meldinger og sier de tenker på meg, de ringer og de stikker innom. Jeg er ikke særlig til selskap der jeg ligger eller sitter tom i en sofa, men det gjør meg godt at de er her. Det er en fantastisk takknemlig gave å ha, familie og venner som stiller opp. De sier de er glade i meg, klemmer meg, gir meg blomster og smiler til meg og sier at det skal bli en ordning. Jeg er heldig sånn sett, veldig heldig. Det er nemlig ikke alle som har familie og venner som stiller så opp, som bryr seg så mye. Takk til dere alle.