Gjesteinnlegg fra venninne L.

Det er ikke få mennesker som har vært skeptisk til vårt vennskap, de aller fleste mener og tror at å ha venner som er psykisk syk, når enn selv er det, gjør ting bare vondt verre. At man påvirker hverandre negativt, og på en måte motiverer hverandre til å opprettholde sykdommen. Særlig om det er noen med samme lidelse som enn selv. Noen gjør dessverre det, men langt ifra alle.
Farger og jeg gjør absolutt ikke det. Vi er her og støtter hverandre i positiv retning. Det er få mennesker jeg har følt jeg kan ringe til eller sende en tekst melding til når jeg har det vanskelig. Mange vet jo ikke hva de skal si og synets det er vanskelig å finne ord.
Jeg ble kjent med Farger på internett, Blink, da vi var 15-16 år. Vi var i samme støtte gruppe for oss som sliter psykisk. Det var godt å være i den gruppen, jeg opplevde for første gang at det var andre som hadde det slik som jeg. – Da nettstedet Nettby ble opprettet flyttet vi over dit. Da overflyttet vi gruppen dit. Det ble etter hvert en Pro gruppe, hvor vi trigget hverandre til å skade oss, sulte oss, ta overdoser ol. Jeg og Farger ble mer kjent da, vi snakket mye om gruppen og hvordan vi ble påvirket. Vi skreiv ett innlegg på siden om hva vi syntes om gruppen og hvilken retning den hadde gått. Det ble ikke godt mottatt, og vi fikk egentlig beskjed om at viss vi ikke var fornøyde kunne vi jo bare melde oss ut ifra gruppen. Farger og jeg begynte da å bli mye bedre kjent, og vi holdt sammen.
Nå er vi gode og nære venner, 10 år etter vi møttes på nett. Og vennskapet vårt har virkelig vært noe av det viktigste for min bedring!
Det var ikke før vi var 19 år vi møttes for første gang. Farger var innlagt i skien samtidig som meg, men ikke på samme avdeling. Husker jeg var veldig spent første gang vi skulle se hverandre, - selvtilliten min på den tiden var jo ikke- eksisterende, og ville hun like meg mon tro? Husker det var litt «rart» første gang, vi visste vell ikke så mye om hva vi skulle si til hverandre. Men nå, 10 år senere – er hun en av de som står meg nærmest! – Hun er noe av det mest fantastiske menneske jeg noen gang har møtt. Hun har blitt min sjelevenn, som jeg kan støtte meg til når jeg føler bakken under meg slår sprekker. Farger er her alltid for meg, samme er jeg får henne. Det er mange ganger jeg har vært livredd – og den første jeg ringer til, det er Farger. Hun vet alltid hva hun skal si for at jeg skal få det bedre. Hun tar alltid telefonen, hun beroliger meg og snakker helt til jeg har roet meg ned.
I begynnelsen slet Farger med å si noe når hun hadde det vondt, hun var av den typen som ikke snakket om, var innesluttet og tenkte nok: «Jeg skal ikke være til bry, jeg skal ikke plage noen med mitt» - Men jeg gav meg ikke, jeg sa alltid at hun måtte ringe meg eller sende meld, - «Jeg har telefonen på i natt, lov meg å ringe om du føler for å skade deg eller er redd.» I begynnelsen gjorde hun aldri det, og jeg sa at om hun ikke gjorde, ville ikke jeg gjøre det heller. Etter hvert så turte hun å si noe, men mye holdt hun inne.
Nå er hun helt åpen for meg og jeg kjenner det har virkelig styrket vårt vennskap! Vi har aldri trigget hverandre, aldri har vi planlagt å skade oss sammen eller sulte oss. Vi har alltid vært bevisst på det, og jeg tror at det er derfor vi har klart å holde på vennskapet vårt. Har vi hatt selvmords tanker og tatt mange mer medisiner enn vi skulle, er det ikke til hverandre vi ringer, vi bruker da de faglærte rundt oss. Mange ringer når de har tatt overdose og legger ansvaret over på oss. – Det har vi aldri gjort mot hverandre. Vi bor over 100 mil unna hverandre, men likevel er hun en av mine aller beste venner. Farger har gitt meg styrken til å kjempe for en bedre hverdag! – Da jeg var innlagt for en stund siden, fikk jeg ikke lov å ha telefon eller internett. Med ett unntak! Ville jeg ringe Farger, så fikk jeg lov å få telefonen min. Det sier ganske mye om vår relasjon til hverandre. Hvor positivt det er!
Jeg fikk ikke lov å ringe noen andre, men de visste hvor mye samtalene med Farger betydde for meg, at det gjorde meg godt og at jeg fikk det mye bedre etter å ha pratet med henne.
Jeg har møtt Farger flere ganger, og jeg har vært på overnatting hos henne, på ferie. Det har vært så fantastisk – og jeg gleder meg til vi sees igjen til sommeren! Det som er – er at vi har mange like behov. Jeg trenger å hvile litt på dagen, og det gjør hun også. Så da lå vi på hver vår kant på sofaen, og det var ingen sure miner for det. Vi tok hensyn til hverandre, på alle måter. Minnet hverandre på å ta medisinene, vi spiste godt og gav hverandre omsorg når vi trengte det.
- Moren hennes sa: «Dere har ett helt spesielt vennskap, det ser jeg» - Og jeg kunne ikke vært mer enig. Vi er sjelevenner for livet! – Jeg tror at om hun hadde dødd, ville jeg også gjort det. For det føles som om vi deler ett hjerte, og slutter hennes del å slå, så gjør min det også. – Så nære er vi.
Jeg tror ikke jeg ville sittet her i dag om det ikke var for Farger. Hun har vært og er min beste støttespiller, jeg føler meg aldri til bry for henne.

Vårt vennskap betyr ALT for meg, Farger. Du er en helt fantastisk jente, ingen her i verden er så nydelig som du! Og ingen her i verden betyr mer for meg enn du gjør! Du er min sjelevenn, min søster og engel <3

Alltid din venn,
varm klem fra venninne L