Det er som å stå på kanten av et stup, det er som om hele livet mitt til nå har stått på vent, ventet til denne tiden dukket opp. Og jeg, jeg er livredd jeg, for hva er dette her? Er det virkelig ro og lykke som sniker seg på? Hva vil i så fall disse gode følelsene og tankene meg? Hvorfor er de kommet nå og hvilken baktanke har de?
"Jeg tror jeg er i en slags tidlig midtlivskrise!"
Og så ser hun rart på meg og flirer, for det er vel litt tidlig, er det ikke?
Tidlig eller jeg, jeg er i ett eller annet jeg ikke skjønner så mye av.
"Du står liksom på grensen til noe nytt du, Farger. Du er på vei til noe".
Og så ser jeg på henne og nikker bekfretende, for dette er nytt, å kjære vene så nytt og skummelt det er.
Inne i meg raser tanker, følelser, fornemmelser, glede, sorg, sinne, lykke, lettelse, redsel og ensomhet. Inne i meg foregår det tydelige prosesser jeg ikke visste jeg hadde startet, og jeg lar det gå sin gang, for dette er bra saker, good shit!
Akkurat hva som er enden på denne fine visa veit jeg ikke, men jeg vet at det vil føre med seg skuffelse og knall og fall. For veien mot det gode er ikke gratis, jeg tør ikke være naiv nok til å tro det.
Dagene mine er innholdsrike i form av venner, venners nydelige barn, trilleturer, skravlekvelder, spontane shopping turer (ja, jeg går på kjøpesentre, belive it ore not!!!) og ro og fred alene. Jeg ler mye, jeg snakker mye og jeg er tilstede, helt tilstede. Jeg våkner og er glad for en ny dag som jeg kan forme til min egen, jeg legger meg trøtt og sliten etter timer med fine ting.
Det å være ute av tåken, tilbake i virkeligheten og å styre over mitt eget hode kjennes ut som noe i nærheten av fantastisk. Jeg har det rett og slett ikke så verst :)
God høst godtfolk, husk å legg merke til høstfargene!
