En liten titt innom :)

Tusen takk for kommentarer på de siste innleggene jeg la inn før bloggpausen ble et faktum. Det varmet å sjekke innom her og se at noen har lest, at noen har tatt seg tid til å legge igjen en kommentar og viet en tanke eller to til meg i all negativiteten og destruktiviteten jeg har spydd ut gjennom det skrevne ord her den siste tiden.

Påsken gikk over all forventning. Jo da, det var både lammende fortvilelse, gråt, indre smerte og alt som før har vært. Men jeg fikk også smilt litt, ledd litt, drukket hvitvin og vært med venner.
Jeg har jo ikke engang orket å kjempe for min egen tilværelse de siste ukene, kanskje månedene. Jeg har har latt med kues av både sykdom og smerte, men i påsken kjempet jeg nok litt igjen, for å vinne en god time eller to til min side.

Jeg er i en ustabil og krevende periode. Noen vet litt om hvordan jeg har det, få vet hvordan det egentlig er. Men, I`m hanging in there. På et eller annet vis så gjør jeg fortsatt det.
Det er en kamp om liv og død, det føles i hele meg. Jeg rives og slites mellom det ene ytterpunktet til det andre fra sekund til sekund. Jeg går fra ekte håp og tro på at jeg skal få til dette livet, for så å ligge å vri meg fra side til side i høy gråt, uten håp, uten noe annet enn smerte. Det er så forferdelig sort hvitt inne i meg nå.

Jeg trenger farger i tillegg til det sorte og det hvite. 

Jeg velger å fortsatt ta det rolig med tanke på blogging. Det er ustabilt på innsiden min, og i ustabilitet kan jeg bli altfor impulsiv, impulsivitet fører da igjen fort til blogginnlegg skrevet i affekt og postet fortere enn jeg har fått tenkt meg om. Jeg kan alltids slette innleggene, men jeg føler også da at jeg kun gjemmer noe under overflaten, og jeg fikser dårlig å leve med ting som ligger under overflaten å lurer. Derfor velger jeg å pause meg selv fra blogg, fra internett generelt. For internett er nemlig så stort at jeg i kaoset mitt kan føle meg invadert av hele verden der jeg sitter stille og alene i stuen min med laptopen i fanget.

Jeg følger likevel litt med dere jentene som jeg har fulgt fra før. Og jeg tenker på dere!

Nyt våren, vakre mennesker.

Bloggpause.

Med tanke på negativiteten som råder, destruktiviteten som lyser gjennom linjene og kaoset som ikke lar seg temme, velger jeg å ta en pause fra blogging. Det er noe med å skjerme meg selv fra hva jeg legger ut av impulsive skriverier og tanker. Det er også noe med å skjerme eventuelle lesere for de mest bisarre og negative tanker som fort kan bli triggere for andre som ikke har det særlig bra. Jo da, det er både advarsel før man kommer inn på bloggen og eget fritt valg å lese, likevel føler jeg et visst ansvar for hva jeg legger ut av leselig stoff som andre kan ta til seg. Derfor: Ingen blogging.


Påsken går oss i møte, ferier og stengte dører. Det kan være tøffe tak og man kan føle seg både redd og alene i det hjelpeapparatet er hjemme og steller i stand påskelam og den slags. Men, det varer ikke evig, og jeg som alltid er så redd for den type ferier og helligdager tar det hele med knusende ro. Jeg har med ett kommet frem til at jeg ikke bryr meg særlig stort om det er hjelpeapparat til stede eller ei. Påske blir det uansett.
Hjemmet mitt er ikke blitt vasket klart til påsken, slik som det pleier å være. Men påskevasken kommer, bare slapp av Farger, moppen drar ikke fra deg ;) Jeg har dog gule lys, noen kyllinger og påskeegget fra barndommen satt frem. Og i dag fikk jeg nydelige, gule tulipaner av frøken G. fra psykiatritjenesten. Å, den dama, hun er bare så flott. Hey, en positiv ting fra meg! Blomster varmer så inderlig, og blomster fra noen som egentlig ikke trenger å kjøpe blomster til meg, som i tillegg har betalt for å være med meg, det varmer kanskje litt ekstra. Takk, G.

Jeg ønsker dere alle noen flotte, vårlige og gode dager i uken som kommer. Nyt de lyse dagene, spis godis og smakfull mat. Nyt kald vin (i moderate mengder) og se mot sola.

Selv har jeg null og ingen planer. Jeg går ut fra at jeg kommer til å holde meg hjemme det meste av tiden med turer ut på trappa for å hilse på oksygen og sol. Jeg går ut fra at jeg kommer til å vaske ned diverse nå som våren er et faktum og tiden for storrengjøring er på plass. Mulig tilbringer jeg en dag eller to med venner ute i det fine været, om angst og fortvilelse gir meg en pause, nok til at jeg tør å gå ut. Jeg skal det, for jeg kan ikke sitte inne alle disse vakre dagene. Døgnrytme skal holdes, jeg fungerer best slik. Matinntak må holdes under kontroll, det er jo så lett å glemme å spise når man er kvalm og på randen til å kaste opp mye av tiden. Påskemat, here I come, liksom!!!! Kanskje får jeg passe hunden en dag eller to og gått noen fine morgen og kveldsturer med han. Det er en fin start og avslutning på dagen.

Jeg kommer sterkere tilbake.

God påske alle mann og kvinner.

Altfor mye negativt.

Jeg skulle gjerne delt noen vakre historier med dere, men for å lese den slags må dere nok scrolle dere ned til januar i bloggen. Der finnes det kanskje slike vakre dager og stunder som man av og til ønsker å lese om.
For det vakre, det gode og lette, det mestrende og givende finnes ikke. Det er borte. Det aller meste er borte i smerten, i depresjonen og angsten, i fortvilelsen og tårene som plutselig trenger seg vei ut gjennom øynene mine.

Hvordan holder man ut en slik indre smerte?


Hvordan skal man orke å leve dag etter dag i noe som føles som et levende helvete? 


Hvorfor skal jeg holde det ut, gråte alle tårene, hive etter pusten i alle angstanfallene, vandre rundt i alle dissosiasjonene? Hvorfor skal jeg fortsette med det? 


Hvorfor ble akkurat jeg syk? Kan man ikke porsjonere ut en overkommelig mengde i stedet for å infisere et menneske totalt med sykdom og smerte?


All klagingen, med hvilken grunn sitter jeg her å bruker bloggen som klagemur? Det finnes mennesker som lever i et langt større, verre og langt mer grusomt helvetet enn meg, mennesker som ville følt mitt liv som et paradis.
Jeg hater deg Farger.


Jeg dro på fest, i håp om å se verden fra en litt annen side. I håp om å oppleve noe som var fint og godt, som kunne snu spiralen som stadig fører meg lenger ned mot den totale gjørmete grunnen.
Jeg pyntet meg i paljetter, sminket meg mørkt, flettet håret, gikk med pumps. Jeg drakk kald øl som jeg liker godt smaken av, jeg drakk iskald Riesling hvitvin som jeg nyter å kjenne smaken av. Jeg skulle på fest, ut.

Vi lo, jeg også. Jeg klarte å le, litt. Men jeg klarte ikke slippe fri fra denne voldsomme smerten som følger meg overalt. Jeg slo av en flørt eller to og følte meg heslig i ettertid. Jeg danset og har fliret av det de siste dagene, og jeg gikk tidenes skogstur med noen venner for å ta en snarvei hjem. Alt i alt gikk det fint, med unntak av et fremmedlegeme eller to som straff i kroppen (nei, man spesifiserer ikke). Jeg klarte å dra på fest.
Men det snudde ikke, jeg fikk det ikke bedre slik jeg håpet på. Jeg fikk ikke brutt sirkelen, ei heller fjernet smerten inne i meg. Jeg fikk fjernet fremmedlegemer, som en slags symbolsk handling der det jeg egentlig ville var å ta vekk den innvendige, følelsesmessige og tankemessige smerten i meg. Det fikk jeg ikke til.
Jeg måtte sove det meste av tiden i to og et halvt døgn etterpå, fordi det å være blant andre mennesker krever så inn i det helvetes mye at jeg blir fullstedig utslått av det, av inntrykkene, av feil døgnrytme, av smilene.
Så, jeg kan utelukke fest og vin som en faktor til å snu veien ned gjennom spiralen. Skal jeg krabbe meg oppover er det noe helt annet som må til.
Hva? Jeg aner ikke.

Dagen i dag:
Jeg våkner halv åtte om morgene, tar en kaffekopp og legger meg igjen. Jeg ligger i sengen til klokka ett på dagen. Jeg står opp, drikker enda en kopp kaffe og legger meg på sofaen. Jeg står først opp rundt klokka tre på ettermiddagen.
Kroppen er så tung, sinnet er så tungt. Smerten er det tyngste, så forferdelig tung å bære. Så jeg orker ikke noe, flater ut, gjemmer meg vekk fra hverdagen som er et faktum etter helgen.
Jeg orker ikke forholde meg til meg selv, til angsten, til depresjonen, den vanvittige fortvilelsen eller desperasjonen etter å slippe fri fra dette helvetet. Jeg orker ikke forholde meg til noe av dette, kreftene til å kjempe mot det har jeg heller ikke. Så jeg sover, og når jeg ikke har mer søvn å bruke av ligger jeg bare der.

Jeg får endelig slepet kroppen min inn i dusjen. Vasker vekk ekkel svette etter indre kamper som ingen kan se eller vite om. Jeg får vasket hår som står til alle kanter siden jeg ikke orker å stelle det noe særlig. Jeg får på meg klær, litt foundation for å dekke over de verste tegnene til slitenhet og møter meg selv i speilet i gangen.
Det umiddelbare reaksjonen er gråt. Jeg ser et ansikt som mister all sin styrke i det gråten tar henne. Jeg ser tårer som renner gjennom nylagt sminke. Jeg ser hender som holder seg til hodet som i et forsøk på å kontrollere kaoset og fortvilelsen som foregår på innsiden av kraniet. Jeg ser at Farger har det veldig vondt, men jeg kan likevel ikke se at den jenta i speilet er meg.


Dette er hverdagen min, dette er timene mine. Hvordan skal jeg holde det ut? Si meg, noen, hvordan holder dere det ut?

Skuffelsen tar tak...

....og jeg kjemper mot et hav av tårer som prøver å presse seg vei ut til friheten. Så dumme tårer, har de ikke skjønt at ingenting inne i meg er fritt, er i frihet? Jeg gråter ikke, men jeg biter kjevene veldig hardt sammen.

Jeg går inn på facebook og ser at venninnen min har lagt ut bilder fra den fine dagen i dag.
I dag skulle jeg vært med å besøkt venninnen min på sykehuset og for første gang sett hennes premature, nydelige sønn.

Vi er fem jenter som har holdt sammen siden vi var små og vi er veldig knyttet til hverandre, derfor var det så viktig å være med de alle i dag, fordi vi da kom til å være samlet alle fem. Ingen som manglet på grunn av jobb eller skole, vi kom til å være sammen.
Jeg hadde gledet meg sånn. Sett frem til å se venninnen min og gi henne en klem, kjenne hvor stolt jeg er av henne som har født en sønn. Jeg gledet meg til å se det lille mennesket hun har vært med på å skapt. Jeg gledet meg til å spise den gode burgeren vi alltid spiser om vi drar til byen og jeg gledet meg til kjøretur med skravel og god tid med venninnene mine.

Jeg ble ikke med.

Angsten i meg var uenig i at jeg skulle dra med de, fordi denne turen også inneholdt shopping. Og Farger på et kjøpesenter i to-tre timer, langt vekk fra hjemme er ingen bra situasjon. Jeg kunne ikke gjemt meg vekk så fort det ville blitt nok for meg, jeg kunne heller ikke låst meg inn døren hjemme etter en rask tur hjem, for vi var langt fra hjemme. Jeg kunne ikke bedt de om å dra fordi jeg ikke orket mer, når de faktisk hadde ærender der. Verden spinner ikke bare rundt meg! Og med den viten vokste frykten seg større og større. Til slutt, i går, kjente jeg at jeg ikke kom til å tørre å dra. Jeg sendte de nødvendige sms`ene for å informere om at jeg ikke kom til å bli med i dag, og hatet meg selv så vanvittig at jeg trodde jeg skulle kutte meg selv i biter. Jeg kuttet meg ikke, men jeg vasket badet og gangen fra gulv til tak for å holde meg i ånde og borte fra kniven, den etsende syren eller hva det var jeg ville tatt tak i. Jeg hatet meg selv for at min frykt sto i veien og ble viktigere enn å besøke henne  og tilbringe dyrebar tid sammen med bestevenninnene mine. Tenk at jeg kan være så egoistisk.
Fæle menneske.

Jeg logget meg inn på facebook og så bildet. Tre stolte "tanter" stående ved babysengen hans på sykehuset. Det skulle vært fire stolte "tanter", men jeg var jo ikke der, for jeg var hjemme og ruget på den jævla angsten min. Det stakk så i magen, jeg ble sparket i magen av skuffelse, av misunnelse, av sorg og av sinne.
Hvordan kunne jeg la meg selv bli som dette?

Søsteren min ringer og spør om jeg kan lage et bursdagkort, for i dag er det stelt i stand selskap til bestemoren vår som fyller rundt år. Jeg sier selvsagt ja til det og lager et kort, vel vitende om at jeg ikke kommer til å møte opp der, i fine klær for å gi bestemor en god bursdagsklem.
Jeg har visst om bursdagen en stund og jeg har gruet meg. Angsten tok mer og mer plass, fikk mer og mer makt og til slutt tapte jeg. Jeg kjempet ikke engang lenger i mot, innfant meg bare med det faktum at jeg ikke tør eller makter å delta i en slik setting med mye mennesker og dertilhørende hyggelig småsnakk. Jeg kjempet ikke om å få komme i bursdagen hennes, fordi jeg er så forferdelig sliten av å kjempe. Jeg la ned våpnene og lot det være, jeg lot meg overmannes og fanges.
Hva slags barnebarn er jeg? Alt bestemor har gjort og gjør for meg, og så gjør jeg dette i gjengjeld? Hva faen er det som er så viktig at jeg ikke kan vise bestemor at jeg ønsker å være med henne og delta på en dag som er så stor for henne? Jeg skjønner ikke selv at det går an å bli et så jævlig menneskene som jeg føler at jeg er nå. Jeg hater meg`et, orker ikke ha noe med meg selv å gjøre.

Èn dag med to hendelser som betydde uendelig mye for meg å delta i. Dette var noe jeg gledet meg til, så frem til og kjente at jeg ville, med hele meg! Men jeg klarte det ikke og jeg klandrer ene og alene meg selv for å være så svak og feig at jeg lot meg bli overmannet og sluttet å kjempe.

Jeg orker ikke å utsette meg for denne kampen igjen, sa jeg til mamma da hun nok en gang ringte for å spørre om jeg ikke ville bli med en liten tur.

Er du ikke i form? Spurte søsteren min meg da hun var innom å hentet kortet jeg hadde laget til bestemor. Jeg svarte bekreftende at jeg ikke var i form nå, og at jeg syns kortet ble stygt og at hun måtte hilse mye til bestemor. Søsteren min var kledd i en fin sommerkjole og høye heler. Hun hadde flettet håret og øynene var våkne. Hun skulle feire bestemor. Jeg hadde gammel maskara under øynene, håret var bustete og jeg luktet svette. Jeg turte ikke bli med og ble hjemme.

Skuffelsen over å ikke delta er enorm. Skuffelsen over meg selv og min egen egosime er ikke mindre enorm.
Jeg kjenner det i hele meg. Jeg kjenner det i kjevene og i hodepinen som viser til alle de tårer som gjerne vil ut nå. Jeg kjenner det på magen som er urolig og doturer der etter (vær så god for opplysningen!). Jeg kan se det på blikket mitt som er livløst og glassaktig. Jeg er full av raseri mot meg selv og jeg er så inderlig, inderlig skuffet over at jeg ikke klarte å bli med på det jeg så gjerne ville i dag.

Som en stygg, dum, feig og grisk struts stikker jeg hodet i sanden og tror det er mindre farlig der.

Jeg hater deg Farger. 

Jeg overrumples av noe fint.

I dag, i dag har vært en fin dag. Jeg er både overrasket og noe forvirret, for når hadde jeg sist en god dag? Jeg husket ikke hvordan gode dager kunne være, og denne søndagen bare overrumplet meg med goder.

Jeg sov til langt på dag. Vanligvis er senga vond mye av tiden, kanskje fordi jeg ikke får sove noe særlig godt for tiden. Men i dag var senga bare myk og god. Jeg lå ikke å vred meg, jeg lå og slappet av og nøyt viten om at søndag er den lateste dagen i uken. Jeg var varm og god, ikke gjennomsvett eller iskald som jeg ofte er. Det var behagelig og varmt under dyna, så jeg lå til halv ett på dagen.
Kaffe ble traktet, døren satt jeg opp og i det jeg sjekket gradestokken viste den hele 23 varmegrader! Ikke verst. Jeg ble først veldig glad siden det er lenge siden jeg har kjent slik varme ute, men så ble jeg lei meg fordi jeg ikke klarer å gå i t-skjorte eller kortbukse på grunn av alle arrene mine. Dertetter ga jeg faen i det og koste meg med langermet genser og langbukse og fikk det fint igjen.
Jeg har suslet inne, gjort litt husarbeid uten hverken tvangshandlinger eller press fra innsiden om at ingenting av det jeg gjør er godt nok. Jeg koste meg med husarbeidet og gjorde ikke en gang alt jeg skulle, fordi jeg ikke gadd, rett og slett. Haha, herlig :)
Jeg har gått tur med hunden jeg låner av og til. Nydelig, klar vårluft som treffer luftveiene mine og åpner opp lungene på et helt annet vis. Jeg ble ikke nærmest kvalt av angst fordi jeg var ute i svilisasjonen, jeg ble heller bare i enda mer godt humør.
Nå ligger hunden ved siden av meg og sover, en sen middag er inntatt, fordi jeg orket å lage mat og fordi jeg syns det var på sin plass å spise middag klokka ni om kvelden selv om alt tilsier at det er for sent for slike måltider. Jeg har det rett og slett ikke så verst i det hele tatt. Hva i alle dager skjedde?

Jeg hadde i grunn gitt opp, jeg. Livet var ikke noe for meg og jeg tok et valg om å ikke kjempe mer, bare flyte med i alt som herjer i meg. Jeg orket ikke kjempe mer, jeg orket ikke kampen. Jeg orket ikke være en kriger, så jeg la ned våpnene mine. Jeg anså det som en seier jeg aldri kunne eie, så jeg ga opp.
Hvorfor kommer det da slike dager som dette og gir meg lysten til å kjempe igjen? Hvorfor kommer disse dagene og setter kjepper i hjulene mine, for jeg vet at ved å kjempe igjen vil jeg også komme til å bli så sliten, igjen. Jeg vet at ved å være fristet til å ha et annet liv, er jeg nødt til å gjøre en vanvittig jobb. Jeg vet at jeg ikke kommer til å ha krefter nok og at jeg kommer til å falle igjen, og igjen. Og det er kanskje disse fallene jeg er så redd for, i tillegg til smerten jeg føler i det skuffelsen er et faktum. Skuffelsen over å ikke klare å eie sitt eget liv, over å ikke være fri nok til å leve det livet jeg ønsker å leve.
Jeg fikk en god dag og det forvirrer meg, for de gode dagene føles så mye bedre enn de vonde. De gode dagene vil jeg ha flere av. Vissheten om at de er i fåtall skremmer meg, og jeg blir med ett tryggere i smerten min og de vonde dagene. Er det vondt så blir jeg i alle fall ikke så skuffet når det er slik hele tiden, ikke på samme måte. Er det bare vondt så ser jeg ikke verden som jeg har gjort i dag, og jeg befinner meg i en masse av mørk gjørme som holder meg trygt fast i sitt ekle jeg, på et absurd vis.
Denne gode dagen minner meg på at det finnes et liv å leve, at jeg har drømmer, at jeg har ønsker, at jeg har styrke inne i mellom alt det som er så slitent. Den gode dagen overrumplet meg fullstendig og jeg vet ikke riktig om jeg tør å ta den ordentlig til meg, for fallet ned til smerten igjen er så veldig langt og vondt.
Jeg vil så gjerne løfte blikket mitt og se det vakre, jeg vil gjerne ta armene opp i lufta for å kjenne solvarmen. Jeg vil puste inn mer vårluft og jeg vil kjenne denne roen. Det er bare det at jeg vet jeg kommer til å befinne meg i den mørke materien igjen, der jeg holder armene hardt inntil kroppen og ser ned i bakken i frykt for hva verden kan vise meg.

De gode dagene er visst heller ikke så lett å hanskes med. Det er nok vanskelig for andre å forstå det at noe som føles så fint også kan føles så vanskelig og skremmende. Jeg velger likevel å ta til meg de fine timene jeg har hatt, nyte de og spare på de i minnet mitt. Blir morgendagen ille så fikk jeg iallefall godheten i dag.

Ikke lenger flytende..

Jeg prøver å holde meg i overflaten, men kvervene drar meg ned i dragsuget. 

Jeg prøver å svømme til land men motstrømmen er for sterk. 

Jeg prøver å dykke under, men jeg klarer ikke å holde pusten lenge nok til å nå frem til redningen. 

Jeg prøver å holde meg flytende, det er så vidt jeg har hodet over vann nå.

Dagene er så sorte. Livet er så sort. Jeg er sort. Hvor er fargene mine?

Sort.

Hvitt.

Farger?

Sånn ser det ut her om dagen. Det er både lyst og vakkert. 

Men hva kjenner jeg? 

Hva ser jeg?

Jeg kjenner sorg, håpløshet og fortvilelse.

Jeg kjenner tomhet, tunghet og fjernhet.

Sinne, ensomhet og slitenhet.

Jeg ser det mørke og sorte. Ingen glede når inn lenger.

Hvorfor kan jeg ikke feste meg ved det gode i livet, det som er godt, her og nå? 

Hvorfor er jeg så bundet til alt dette som er så vondt?

Kan jeg ikke få en pause, bare en liten en, vær så snill?

Kan jeg få se solen igjen?

Får jeg noen gang se solen igjen?

Siden jeg ikke får sove og natten er godt i gang, kan jeg like godt dele nattens spilleliste med dere:

Eva & the heartmaker - Not alone.

Eva & the heartmaker - Twenty-four something.

Timbuktu/Sunsanne Sundfør - Kapitulera.

Rebekka Karijord - Wear it like a crown.

Thomas Dybdahl - From grace.

Thomas Dybdahl - A love story.

Veronica Maggio - Stopp.

Linnea Henriksson - Hope there`s someone (svensk idol 2010)

Ephemera - Act.

Karpe Diem - Tog.

Karpe Diem - Snøhvit.

Hva hører dere på av musikk forresten? Noen tips til meg? :) 

Natta!

Farger sine ord.

Sjølv om eg frys

treng du ikkje breie 

teppet kring meg

Kulda mi kjem innanfrå

og berre gleda

kan gje meg varmen att.

Sjølv om eg gret 

treng du ikkje gje meg tørklet

Tårene som kjem frå meg 

er ikkje salte eller våte

dei renn berre på innsida.

Sjølv om eg ikkje kan sjå

treng du ikkje tenne ljoset

Mørket mitt er eit anna

enn det natta syner.

Eg må finne ljoset i meg sjølv.

Sjølv om eg skrik deg vekk

må du ikkje gå i frå meg

Det er nett no eg treng deg mest.

-Farger 2007-

Tungt hjerte. Å miste noen i selvmord.

http://liseliten.com tipset på sin blogg om dette Puls programmet. Jeg linker dere også til programmet under her.
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/722282/
I Puls i kveld møter du mennesker som har mistet sine kjære i selvmord. En av dem er en mor som mistet sin 16 år gamle datter. Hva er det som får unge og gamle til å velge døden framfor livet og hvorfor velger stadig flere å ta sitt eget liv?


http://leve.no/
Landsforeningen for etterlatte ved selvmord er en god organisasjon å ha med seg i jobben med å bære sorgen etter et menneske som har valgt å  ta sitt eget liv. De kan tilby både sorggrupper, landsmøter, konferanser, ungdomssamlinger o.l. Jeg har selv vært medlem av Leve i mange år, og jeg har følt det som godt å kunne være medlem der jeg vet at andre kan forstå reaksjoner og smerten som en slik sorg fører med seg.


http://www.lfss.no/Hjem
Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord er en nokså nyopprettet organisasjon der lederen selv er kjent med hvordan selvskading arter seg for pårørende.
Organisasjonen tilbyr pårørendegrupper, konferanser, seminarer, samtaler og informasjon om selvskading og selvmord.
Jeg er også medlem av Lfss og kjenner at organisasjonen bidrar både til håp og støtte.

Jeg vet hvordan det kjennes. Jeg har kjent den vanvittige smerten på kroppen, i kroppen, inne i meg. Jeg mistet han da jeg var seksten år. Da forsvant han plutselig en natt. Siden fikk jeg ikke se han i live. Nå er jeg tjuefem år, han er fortsatt med meg hver eneste dag.
Dette er en svært personlig, følelsesmessig tøff og vanskelig del av historien min å dele.
Det er vanskelig å skulle skrive det forståelig for andre, for inne i meg er minnene delt opp til små bruddstykker som deler seg utover flere uker. Hvordan da gjengi til andre hvordan det egentlig var? Likevel, jeg gir det et forsøk, samler små biter og setter de sammen til en liten del der dere får et innblikk i historien. 
Jeg er en etterlatt ved selvmord, og jeg har ingen planer om å holde det hemmelig at faren min tok livet sitt, ei heller at jeg mistet en nær slektning og venn i selvmord året etter. Det skal ikke ties i hjel.

Vi drikker vodka, vi drikker øl, kjører på med høy musikk og er sammen vi sekstenåringene. Alenehjemmefest er ikke å forakte i den alderen.

Farger, tantene dine er her.


Jeg skjønner ikke riktig hvorfor noen skal hente meg hjem nå, for det må da være derfor tantene mine er kommet på døren. Jeg skal ikke hjem enda, innetiden er ikke nådd. Litt forvirret møter jeg de i døren, halvfull og blid. Øynene deres sier meg at noe er galt.

Pappa`n din er død...


Jeg hyler. Alt i meg skriker. Kroppen min skriker, stemmen min skriker. Jeg skriker uten å kunne stoppe.
Jeg hyler ut hvordan, hvorfor, hva? De vil ikke fortelle meg noen av svarene. Kanskje skjønner de at jeg ikke vil gi meg før jeg får vite hvordan.

Han tok livet sitt, han hang seg, Farger.


Og med ett stoppet verden. Med ett ble alt stille, støyende stillhet.
Pappa`n min døde, nå akkurat..

Dagene fylles av tomhet, denne tomheten som har tatt alt. Jeg får ikke med meg nok, men jeg får med meg mer enn mange tror. Jeg passer på at mamma spiser, deler opp skivene for henne slik at hun slipper på bite av selv. Jeg trøster familien min, står stødig mens flere faller på knær i hjerteskjærende gråt.
Dagene er fylt av mennesker, biler med kors på taket, gråt, stillhet, sinne, kaker, blomster, klemmer.
Pappa`n min har visst dødd, tenker jeg stadig mens jeg stirrer ut i ingenting.

Jeg ser kisten komme til syne sakte mens sikkert mens døren lukkes varsomt opp for meg. I den hvite treboksen ligger faren min, og der skal han ligge i evigheten. Han skal ikke opp å gå mer, han skal ikke løpe etter meg med hageslange for å erte meg. Han skal ikke stå med en kald øl i handa mens han griller sommermat til familien, han skal heller ikke komme smilende ut av verkstedet når han hører meg stå på utsiden og rope på pappa. Han skal ikke noe lenger, han. Pappa skal ligge i kisten sin i evigheten.

Jeg tør ikke ta på han.
Det eneste jeg var bestemt på var å se merket etter tauet rundt halsen. For jeg var sikker på at det ville være et merke etter det. Jeg tør ikke snu på skjorten hans for å se etter merkene.
Det er visst ingen merker, blir jeg fortalt.

Dette er ikke pappa`n min, dette er ikke pappa. Det ser ikke ut som pappa.


Jeg kan ikke kjenne han igjen der han ligger. Mannen i kista er blå-hvit i huden. Leppene er mørklilla, tennene peker mer ut enn vanlig, Nesen er spissere og øynene dypere under øyelokkene.
Jeg kan se at denne mannen er død, men jeg kan ikke se at det er pappa som ligger der død.

Kom, jeg skal vise deg. Se her.


Diakonen løfter opp hendene til den døde mannen, viser meg fingre som har jobbet i årevis. Han viser meg oljen som aldri forsvinner fra en bilmekanikers hånd. Han viser meg noe jeg kjenner.

Det er pappa som ligger der. Det er pappa som er død.

Knærne mine kan ikke bære meg, kroppen føles så altfor tung. Noen støtter meg bort til en stol der jeg får sette meg ned. Og der sitter jeg og ser speilbildet av en kiste i de smale vinduene som viser verden utenfor.
Jeg kan ikke bære denne sorgen, jeg kan ikke bære kroppen min. Jeg kan ikke bære i meg dette.

Det er ikke plass til alle i kirken. Det er så mange som vil være med på pappas siste dag her oppe på jorden. Bilene står langs veiene, på jordene, overalt. Menneskene er overalt.

Kondolerer.
Hæ, jo.... takk!


Jeg skjønner liksom ikke norsk lenger, jeg skjønner ikke noe.

Farmoren min går inn i kirkerommet, går bort til kisten og legger hodet sitt på lokket.Farmor gråter, for farmor har mistet sønnen sin.
Presten snakker om en bra mann, en sosial, blid og hjelpsom mann. Jo, det er nok pappa han beskriver.
Noen legger roser på kisten, noen sier noen ord, noen gråter, noen gjør ingenting.
Jeg gjør ingenting.

De kommer fra hver sin side, tre fra hver side og finner hvert sitt håndtak å holde i. De bærer pappa ut, og nå kan jeg ikke lenger se noenting. Jeg ser bare blomsten jeg bærer i hånden min.
Det er vinter, det er kaldt men fint vær. Det er begravelsen til faren min.

Lyden av snufsende neser og hulkende stemmer trenger inn i tomheten og stillheten min nå og da. Men jeg kan ikke kjenne noe annet enn tyngden av dette hjertet av roser som jeg bærer på. Gud, det er så tungt, men jeg kjenner likevel ikke at det er vondt i musklene mine. Jeg bærer det og kjenner at det er for tungt, samtidig som jeg ikke kjenner noe.

Alle stopper opp, kisten settes ned på beltene som skal føre pappa ned i jorden. Jeg har ikke sett noen ting, ikke før nå.
Jeg slipper hånden jeg holder i, hånden til denne damen som jeg er blitt så glad i, som er den eneste som kan hjelpe meg i dette. Jeg slipper hånden hennes, løfter blikket og ser rundt meg.
Bakken er ikke synlig lenger. Den hvite, vakre vinterbakken er dekket av mennesker. Det er mennesker så langt jeg kan se, det er mennesker overalt.

Vi legger ned hver vår rose på kisten, jeg, søster og mamma. Og så senkes pappa ned i jorden. Sakte, senkes han ned der han skal ligge i kisten sin i evigheten.

Jeg kan bare føle hvor tung armen min er etter å ha båret hjertet av roser.

Kalkun med pottiter :)

Jeg har fortsatt skrivesperre, eller, jeg orker ikke begi meg ut på noen forklaring om hvordan ting har gått og hvordan de er nå. Men jeg er høyst i levende live, intet mer eller mindre enn før. Jeg er bare så innmari sliten i hodet. Bloggen derimot må jo ha sitt, så jeg slenger inn en oppskrift til jeg. Det blei veldig godt, tenk. Og det ut fra kjøkkenevner som er evneveike! Kan jeg klare denne retten klarer i alle fall dere den :) Spis og kos dere!

Kalkunen. 
Jeg glemte å ta bilde av den før den var i marinaden, men det er altså 750 gr filet fra Prior jeg har brukt. Nok til noen personer eller til restemat noen dager fremover.
Jeg tok den ut tidlig på dagen, la den i en pose med godt med olje i. Hakket opp en rødløk og ca to fedd hvitløk, bittesmå hakkete biter altså, la det i posen med kalkunen og oljen og slang på litt salt og pepper opp i der. Ristet godt og fikk blandet det hele rundt kjøttet. Slik lå kalkunen i noen timer frem til den skulle stekes.

Potetene.
Jeg brukte fire store poteter. Skrelte de, og hakket de opp i litt større terninger. Hadde alt i en pose, blandet med godt med olje, en hakket rødløk og ca to fedd hvitløk, bakt potet krydder (som for det meste er timian, salt, pepper, tørket tomat og den slags) og blandet det hele godt i posen. Alt av krydder er godt, finn det du liker best og hell over. Potetene lå også i marinaden i noen timer før den ble stekt.

Kalkunen ble lagt i en stor ildfast form. Litt margarin under kalkunen og oppå kalkunen for å få den mer saftig.
180 grader, nesten nederst i ovnen i ca en time. Stikk med en gaffel for å sjekke at det ikke kommer blodsaft opp, da er den nemlig ikke ferdig. Jeg som er livredd for rått kjøtt delte den på midten for å sjekke, noen man selvsagt ikke skal gjøre siden den da blir tørrere.

Potetene ble lagt rundt kalkunen i den samme ildfaste formen den siste halvtimen. I og med at jeg kødda med gradene og skrudde av alt vet jeg ikke riktig hvor lang tid de behøver, men en halvtime burde duge.

Ca tyve minutter før maten er ferdig i ovnen kan grønnsaker fikses. Classic wok blanding er godt til det meste, også til dette. Kok de, eller legg de til steking i bakerovnen med potetene og kalkunen i den ildfaste formen for å få god kraftsmak over de også. Stikk i både poteter og grønnsaker for å kjenne når de er ferdige.

Og så den gode ventetiden der lukten sprer seg i huset og kokken selv kan sette seg ned med en kald....

Når maten er ferdig kan kjøttet få hvile en liten stund. I mellomtiden kan sausen lages. Vi har fått med oss at kokkeskillsa mine er ræva, ikke sant? 

Derfor: Posesaus! 

Og om jeg så selv skal si det så smakte den fortreffelig. Husk at kraft fra poteter, grønnsaker og kalkun i ovnen kan brukes som væske i sausen, det blir det gode, ekte smaker ut av. Artig nok skal den ikke blandes ut med fløte, men med vann. Bruk kraften, og litt vann, snadder!

Og så er det bare å dra frem den neste kalde ølen og nyte måltidet. 

Satser på en oppdatering fra helgen i løpet av de neste dagene. Jeg må bare få med hodet mitt først, og SÅ kan jeg skrive om helgen på et vis som er forståelig. Lag mat i mellomtiden, dere.

! What !

Jeg har skrivesperre.

Satser på litt oppdatering over helgen. I mellomtiden stikker jeg ut av fylket og inn i et annet, fylke altså, for å tre på meg finkjolen, helle i meg en del vin og ha det veldig gøy. For jeg SKAL ha det gøy, og fint og godt. Det har nemlig jeg bestemt! So long s.... neh, sweathearts ;)