I Love Oslo.

Jeg elska alle dine smilerynker, men også de for lengsel og for savn.

Du var et fyrtårn der i mørket, du var et mekka jeg kunne vende meg mot.

Det var vel fordi at jeg elska deg, bare bare elska deg. 

Du ga meg livet hjalp meg finne en vei, ikke rart at jeg elska deg.

Jeg tenker så mye på han, på om han tenker på meg?

Jeg savner han så mye, savner han meg?

Dag nummer to i Oslo og jeg koser meg. I dag har vært en lat, god og behagelig dag. Jeg har båret angsten i meg, smerten og minnene. Jeg har båret alt i meg, men det har ikke spist meg opp. Da er jeg fornøyd.

Jeg sov til ett, og da søstra og samboeren hennes ville ut på skogstur fant jeg ut at jeg ville ha alene tid her i leiligheten. Det var godt, men uroen og angsten kastet seg plutselig over meg og jeg visste ikke hvordan jeg skulle løse det.

Jeg prøvde å ringe Dps, men de hadde ikke tid. Da følte jeg meg veldig avvist og såra. jeg var i utgangspunktet sårbar og alt jeg trengte var en liten prat for å snakke meg ut av den verste angsten.

Ingen av venninnene tok telefonen, unntatt ei, som var på jobb. Men hun tok seg tid for det hun. Bare ring meg igjen om det blir ille Farger-min, sa hun. Tusen takk venninne C, du er der alltid du <3

Som et ledd i få angsten til helvete vekk måtte jeg finne på noe. Jeg hadde enda ikke stelt meg og så ut som et fyllevrak (merk: edru i går!) så jeg kunne ikke gå ut for å trave av meg angsten heller. Det var da en liten hybelkanin minnet meg på noe lurt - støvsuge! Jeg heiv meg rundt og støvsuget hele leiligheten til jeg kjente jeg fikk svettet litt og brukt kroppen bra. Da hjalp det seg litt. Rett etterpå tok jeg en etterlengtet dusj og kjente at jeg endelig hadde vunnet kampen mot angsten. In YoUr FaCe!!!!

Jeg har brukt mye tid på å skrive i dag, både her, og på boka mi. Ja, for boka er begynt på nå. kapittel en er snart ferdig, men ikke renskrevet. Det vil ta tid, sikkert noen år, å få den ferdig, men jeg har i alle fall begynt. Jeg har fått en veldig ro her hos søsteren min og med roen kommer lysten til å skrive, til å reflektere, til å dele og til å kjempe.

Himmelen åpnet seg her i Oslo i kveld, og da det striregnet og tordnet som mest ville jeg bare ut, ut, UT. Jeg fikk en vanvittig trang til å gå, bare gå alene uten mål og mening. Jeg ventet til det verste regnet hadde gitt seg, men da var det nok, da ville jeg ut. Jeg tok med meg røyk, bankkort og telefon og sa ha det bra til søstra og samboeren. Da jeg gikk nedover veien på Bjølsen kom suget i magen, det vonde suget som om det synker steiner ned til den vonde klumpen. Jeg gikk forbi Bjølsens kina restaurant der drankerne sitter. Jeg tenkte, hva om jeg bare tar en øl, da. Kan det være så farlig? 

Slap in the face! For en dumskap. Man drikker da vel ikke på en søndag! Så jeg gikk videre.

Skal jeg vinne over dette, eller skal jeg ikke? Hva velger jeg? For dette er valg hele veien. Velg riktig!

Jeg gikk videre til den vakre kolonihagen og ruslet rundt der med, nok en gang, et smil om munnen. Det er så vakkert der, jeg skulle virkelig ønske jeg hadde en slik kolonihage. Da skulle jeg brukt tiden der til å skrive, skrive og atter skrive. Og kunne jeg drukket vin fordi jeg ikke lenger brukte medisiner eller hadde hatt angst, så skulle jeg tatt et glass hvitvin ute i sommerkvelden mens rolig musikk bølget seg vei i bakgrunnen. Jeg skal kunne det en gang igjen. Jeg vet jeg kommer til å kunne kose meg slik igjen en gang :)

Da jeg gikk alene rundt på Bjølsen kjente jeg på en sjelden frihet. Jeg er vant til å være fanget, vant til å måtte følge angsten slavisk. Jeg er vant til å sitte mest inne, selv om jeg nå for tiden er mer ute enn jeg pleier å være. Tenk,  jeg gikk alene rundt i Oslo. Jeg koste meg selv om jeg kjente at jeg tidvis var redd. Jeg var inne i butikker å bare så og kikket rundt meg. Jeg kommer meg jo nesten aldri i butikker, fordi angsten stopper meg. I kveld gjorde den ikke det.

Vel hjemme kom jeg akkurat i tide til et herremåltid av hjemmelaget indisk curry mat. Søsters samboer er en reser på å lage indisk mat, og jeg spiste meg nesten dårlig. For noen smaker det indiske kjøkken har! Oreois til dessert, EM finale på tv og Twilight på dataen. Jeg koste meg så mye, nok en gang. Hva skjer med meg?

Nå har søster og samboer gått til sengs. De skal på jobb i morra, og jeg skal også tidlig opp for å få mest mulig ut av den siste dagen i Oslo før jeg flyr videre til venninne L på vestlandet. Jeg har en del planer for morgendagen, nå gjenstår det bare å se om jeg klarer å gjennomføre de...

God natt alle kjære <3

Hei.

Livstegn!
Jeg er ikke død, ikke innlagt, ikke i fengsel eller isolert hjemme av angst. Jeg sitter faktisk i skrivende stund i en koselig leilighet i Oslo hos min søster og samboeren hennes. Jeg trengte å komme meg vekk, så jeg dro min vei.

"Jeg tror jeg trenger hjelp, jeg tror jeg har et alkohol problem" sa jeg til fastlege K da hun var hos meg sist. Jeg var så sliten, kom rett fra sykehuset etter intox og kjente at jeg hadde nådd bunn. Kort fortalt har jeg forrige mandag, på vinkveld, hatt nok en blackout på grunn av alkohol, banket opp min beste venninne, blitt satt i håndjern av politiet men slapp unna drukkenskapsarresten siden denne venninnen hjalp meg ut av det. Jeg kom hjem, la meg men har våknet opp igjen og tatt mye medisiner, i søvne mest sannsynlig.
Jeg husker jeg våknet og tenkte at, nå dør jeg, nå er jeg snart ikke mer. Jeg husket ikke å ha tatt noen piller og det eneste jeg skjønte var at noe var alvorlig galt. Jeg kunne ikke se klart, jeg kunne ikke gå, jeg klarte ikke taste telefonnummeret til ambulansen og jeg klarte ikke holde hodet mitt oppe. Jeg klarte ikke snakke tydelig og jeg var sikker, helt sikker på at jeg hadde fått slag/hjerneblødning og at jeg da var i ferd med å dø. Jeg var livredd, for jeg vil ikke lenger dø. Jeg er glad i livet, jeg har så mye å leve for.
Jeg fikk på et vis tatt telefonen da en venninne ringte og sagt ordet "mamma". Mammaen min kom veldig fort og skjønte med en gang at jeg hadde tatt medisiner. Huff, dette har mamma sett så mange ganger at hun vet hva som feiler meg når slikt skjer. Hun ringte ambulansen og de kom også fort. Jeg ble båret ut og husker blålys og sirene mens de kjørte meg til sykehuset. På sykehuset ble det satt inn intravenøst motgift og jeg ble der i ett døgn før jeg slapp hjem. Og det var da jeg kom hjem og fastlege K kom på besøk at jeg innrømte problemet.

"Så godt at du endelig innser det" sa fastlege K. Mange har prøvde tidligere, med skjemaer, statistikker, pekefingre, strenge øyne og det som ellers måtte brukes for å få meg til å innse at jeg bruker alkohol feil. Men få prøvde å la meg få innse det selv, ga meg tid, ga meg støtte på veien. Fastlege K gjorde det, og til slutt innså jeg det. Jeg har skjønt det nå. Det skulle bare komme til å koste meg så ufattelig mye før jeg så alvoret.

Jeg skal ikke legge ut om mitt konsum, ei heller alle historier jeg har fra min tid med hard festing, men jeg kan si så mye at det er gått over grensen til hva som er greit, hva som er sunt og hva som er morsomt.
Jeg bruker halve uken på å komme meg etter en fest, har ufattelig angst i meg for hva jeg eventuelt har sagt eller gjort (for jeg husker selvsagt sjeldent alt). Jeg bruker mye penger jeg ikke har til å bruke og jeg skjuler som best jeg kan det jeg har drevet med. Da har man et problem, da er det ikke greit lenger.

Jeg er nå henvist til en klinikk som er spesialister på rus, i mitt tilfelle alkohol, og der håper jeg å komme inn til poliklinisk veiledning så fort som mulig. For jeg vil ikke ha det som dette lenger, jeg vil ikke være den jenta lenger. Jeg er voksen nå, da får jeg oppføre meg som en voksen også!

Alkoholen og den siste intoxen har kanskje kostet meg min kjære T<3. Han syns dette er i overkant av vanskelig, og jeg kan ikke klandre han for det. Jeg er så lei meg for det jeg har gjort og stelt i stand rundt meg at jeg kan ikke få forklarte det en gang. Jeg er så lei meg for at jeg har såret mine nære og kjære i årevis med mine "sprell" i fylla. Hvor mange bekymringer har jeg ikke gitt de. Hvor mange ganger har de ikke blitt oppringt av politi eller ambulanse, Securitas eller vakter på utestedet. Hvor jævla mye har jeg ikke skremt de?! Jeg er så lei meg for det, tro meg alle mine kjære, dere jentene mine som leser, familien min som leser;
Jeg er så lei for det.

Jeg har snakket med venner, mamma, storesøster og besteforeldre i telefonen. Jeg har fortalt at jeg innser problemet og at jeg nå skal få hjelp for det. Jeg har sagt hvor lei meg jeg er for å ha såret de med mine handlinger og jeg har lovet de å ikke drikke før jeg er bedre. Jeg er nokså bra nå, men kombinasjonen medisiner-alkohol og angst-alkohol funker ikke for meg. Inntil jeg er bedre med tanke på angsten og inntil jeg er medisinfri holder jeg meg unna hele dritten. Jeg har satt flaska på hylla, dratt ut tenna fra tapetet og henta ned hæla fra taket. Nå skal jeg konsentrere meg om studier til høsten, det å få lappen og å få min kjære T<3 tilbake i livet mitt. 


Jeg har så mye å tape nå. 
Jeg vil ikke være den jenta mer. 
Jeg skal vinne denne kampen også.

Det verste med dette er nok det at jeg står i fare for å miste T<3. Han er redd, sint, bekymret, sliten og sikkert en hel masse annet det ikke finnes ord for. Han svarer meg ikke om jeg ringer, han tar ikke kontakt og om jeg får tak i han er han en mann av få ord og veldig kjapp i svarene sine. Jeg klandrer han ikke...

Før jeg dro i dag leverte jeg tjue hvite og røde roser til han, samt en gavepose med favoritt godteriet hans og åtte A4 sider med maskinskrevet kjærlighetserklæringer og anger. Jeg skrev om barndommen min og hvordan den har preget meg i voksen alder. Jeg skrev om hvordan ting hadde vært, og hvor langt jeg hadde kommet nå. Jeg skrev om mine følelser for han og hvor sterke de er. Jeg skrev ikke at han kom til å ødelegge meg om han nå går fra meg, for det ville vært å presse han, men jeg la på ingen måte skjul på hvor sterkt jeg føler for han og hvor mye jeg ønsker å være med han.
Jeg fikk en sms der han takket for blomster og gaver, der han skrev at vi skulle snakke om hvordan vi skulle forholde oss til hverandre når jeg kommer hjem igjen. Jeg er på ferie nå, jeg skal prøve å nyte det, men det er litt vanskelig når jeg vet at det muligens venter meg et brudd når jeg kommer hjem.

Jeg har det bra, sånn etter forholdene å betrakte. Men, jeg har rotet det til, veldig også.

Jeg har det ikke bra, etter forholdene å betrakte. Jeg har rota det til.

"Dine sterke følelser er din gave - og ditt slit."

google.com

Mitt liv, min historie. Et hav av minner, bekker av tårer.

Mitt liv, min historie. Min styrke og min svakhet.

Det er levd liv.

Det er sorg og glede.

Farger, det er meg, med alt av vondter og goder.

Dine sterke følelser er din gave, og ditt slit, sa hun. Og med ett falt noen biter på plass.

Jeg er begavet med følelser så sterke at de tidvis har tatt livet av meg.

Jeg er begavet med følelser så sterke at jeg kan gråte av glede en regnværs dag.

Det er min gave, og mitt slit.

En uke i stor spenning.

For noen dager siden fikk jeg et brev fra avdelingen jeg er søkt inn på.

Jeg er kommet inn for vurderingssamtale!

Jeg begynte å gråte, jeg. Gråt av lettelse og glede, men også av redsel. For hva om de finner ut gjennom samtalen at jeg ikke passer til opplegget deres? Hva om de ser på meg som de aller fleste andre ser meg som, at jeg ikke passer inn til deres behandlingsopplegg? Hva om jeg ikke kommer med!
Og så var det gleden og lettelsen. Jeg har i alle fall ikke fått avslag, til nå. De vil i alle fall snakke med meg.

Jeg ber, jeg håper, jeg ønsker og jeg drømmer om å få komme med i dette behandlingsopplegget. Jeg trenger det så inderlig.

Jeg har levd i det søsteren min beskrev som, et sort hull, i mange, mange år. Når skal det ta slutt? Jeg vil gjerne ut til solen, se strålene, kjenne glede, varme, lykke, ro, fred og tilfredshet. Jeg trenger det nå.
Jeg trenger å få orden på livet mitt, for slik som det er nå så lever jeg ikke et verdig liv. Jeg tar gale beslutninger som straffer seg, jeg er fanget i angsten og lever som en fange og jeg lever daglig med en indre smerte som jeg til stadighet tenker at er uutholdelig. Jeg vil så gjerne ut av dette sorte hullet. Jeg vil så gjerne få et liv, jeg også.

Kryss fingre og tær for meg, for neste mandag sitter jeg i en samtale som kan være avgjørende for resten av mitt liv.

Nok en gang taler Elgen Helge for meg ;) Pluss den fine dagen min.

Trykk på bildet for å få opp herligste Helge! Jeeezez, jeg dør litt på meg av de stripene =D

I dag startet dagen noe så inn i det grønnjævlige dårlig. Yeas, så ille var det. For når morgenkvalmen og morgensvimmelheten gjør meg på randen til å svima av tre ganger mens jeg prøver å få på klær og pusse tenner, så er ikke morgenen god. (Atter en gang, bare for å poengtere, jeg er ikke gravid, det er ikke derfor jeg er morgenkvalm).
Jeg strevde for å få stelt meg for svimmelheten tok alt av krefter. Det peip i ørene, jeg så stjerner, kroppen ble nummen og jeg måtte legge meg rett ut på baderomsgulvet flere ganger for å hindre at jeg besvimte og slo meg i hodet i fallet.
Legen var her på besøk i dag, og akkurat i dag var det i alle fall betryggende at hun skulle komme, sånn i tilfelle jeg besvimte og ikke kom til meg selv igjen, da ville det jo være en lege her!

Jeg og fastlege K har tidvis veldig tunge temaer å snakke om, triste ting, vonde ting, krevende ting. Men i dag snakket vi om noe helt annet - Drømmer!
Ikke de drømmene vi er i om natten, men de drømmene vi har for livet vårt, for fremtiden. Det var mine drømmer vi snakket om, og selv om jeg er redd for å snakke om drømmene mine, fordi de er så skjøre, så fortalte jeg om hva jeg ønsker og drømmer om for fremtiden min. Jeg vet hun ikke vil stjele håpet mitt om å nå drømmen min, det er trygt nok å dele drømmene med henne.
Det var en god følelse jeg satt igjen med etter på, fordi jeg hadde vært litt i den friske drømmeverdenen min. Der er  jeg av og til om håpet mitt er litt tilstede, og det er godt å kunne kjenne på det, på et snev av friskhet, på et lite øyeblikk av lykke.

google.com

Jeg er tappet for energi for tiden og er dritt lei av å sove hele dagen og ikke få gjort noe av det jeg skal. Jeg er dritt lei av å se ut som noe flere mennesker har tråkket i på gaten, og jeg er lei av å rot og støv.
Legen oppfordret meg til å gå en tur i lyset, for å se om det kunne gi meg litt energi. Da legen dro ringte jeg venninne T og spurte om vi ikke skulle gå litt i den fine vinterdagen, og det var hun med på.

Det var bare nydelig å gå, å være ute, å puste inn kald vinterluft og kjenne at  de stive musklene myknet litt opp. Da jeg kom hjem satt jeg i gang med husvask og ble ferdig med det, og mens musikken fortsatt ljomet i heimen malte jeg likesågodt skapet og nattbordet mitt også. Så var det tid for dusj og så var det tid for klesvask og rydding. Litt frisk luft gjorde susen.

Ser man det ;)

Nå håper jeg bare så inderlig at den gode dagen vil være her hos meg resten av kvelden også, slik at jeg kan ha noen timer der jeg ikke er full av tårer, angst og fortvilelse. Det ville vært så godt å kunne hatt noen timer til i dette som føles nogen lunde godt, i alle fall laaaangt bedre enn jeg pleier å føle meg.

Jeg håper dere som leser har hatt en fin dag og at kvelden er god mot dere <3

Rolig søndag :)

I natt har jeg sovet hele natten. Ikke våken klokken fem som jeg pleier. Jeg har sluttet med sovemedisinen min, og jeg sover faktisk bedre uten den enn med. Så, da prøver jeg er periode uten.

Jeg slumret meg på sofaen da jeg sto opp. Ikke fordi jeg måtte roe ned pulsen, for i dag morges var ikke angsten like sterk som den pleier å være om morgenene. Jeg slapp å hive etter pusten, jeg slapp å brekke meg og være kvalm og jeg slapp å stå lent inntil en benk for å ha noe å holde i som i et forsøk på å holde meg fast i denne verdenen. Jeg drakk bare morgen kaffen min, satt på tv, fyrte opp i ovnen og pakket meg under teppet.

Midt i slumringen banket det på døren. Det var venninne C og lille nurket hennes, som egentlig ikke er så nurke-liten lenger. Det var koselig med besøk selv om jeg ikke var forberedt.
Vi skravlet og lekte med hun lille, vi spiste farmors gode kanelsnurrer og vi så på Disney og lærte litt kreative saker. Jeg malte hyller og venninne C og hun lille lekte ved siden av. Kos :)

Foreløpig en start på prosjekt Hyller. Grunninga er tatt, snart skal fargen på, som er lys så klart. Jeg lurte et øyeblikk på å bruke dus gammelrosa, men nei, ikke inntil fargen jeg har på veggen nå.


Håpet mitt er litt mer til stede for tiden, men det er skjørt, så innmari skjørt. Motet mitt er også litt mer tilstedeværende, dog like skjørt som håpet. Men så lenge jeg kan gå gjennom dagene uten å kun ønske meg bort til evigheten er jeg i grunn fornøyd. Og det i seg selv syns jeg er litt grusomt, for jeg skal har mulighet og rett til å ønske meg og være fornøyd med noe helt annet enn nettopp det å slippe unna døden en dag eller to. Jeg burde levd et annet liv, et liv som var verdig. Selv om drømmene mine er såre og så langt borte så har jeg de i alle fall, drømmene. Og enn så lenge så får jeg være fornøyd med slikt som å ikke ønske seg bort fra livet.

Mange øyeblikk av glede :)

De siste dagene har vært langt mer innholdsrike enn mine dager vanligvis er. For jeg har gjort noe annet enn å bare være alene hjemme, med angsten og meg selv. Jeg har vært ute!

For å tørre å komme meg ut har jeg måtte ta beroligende medisiner, men shit heller. Jeg er redd med beroligende medisin også, så jeg får uansett trent meg litt.

google.com

Jeg har ikke klart å ha besøk av noen på en lang stund, men et par ganger har venninner og mamma vært innom. Farmoren min har jeg ikke sett på lenge, og hun skrev stadig på sms at hun savnet meg så mye. Jeg har hatt så dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at jeg er syk, for at jeg ikke hjelper henne mer, for at jeg ikke har ringt henne eller bedt henne på besøk.
På torsdag utover kvelden klarte jeg likevel å mobilisere alle mine krefter for å tørre og orke å be henne på besøk. Gjett om det var en gammel dame som ble glad!

"Hei det er Farger. Det er kanskje litt seint, men jeg lurte på, hvis du orker om du vil komme en tur? Jeg har bakt muffins og lurte på om du ville komme på besøk siden det er så lenge siden"
"Å... Ja, det er litt seint, men bare jeg kan få se deg nå så kommer jeg med en gang jeg. Bare jeg får være med deg igjen så betyr det ikke noe hvor seint det enn måtte være!"

Og så satt vi her og skravlet et par timer, spiste muffins og drakk kaffe, så Hotel Cæsar og skravlet litt mer før farmor dro hjem, nokså fornøyd.

sorthvittfarger.blogspot.com

Mamma ringte som jeg skrev om i forrige innlegg og sa at vi to skulle ut en tur på fredag. Gud, som jeg gruet meg. Men det gikk  bedre enn forventet, takket være beroligende medisiner.
Vi dro til det nærmeste tettstedet og handlet litt. Jeg fikk kjøpt fire hyller på Europris, maling på maleforretningen til å farge hyllene med, kjede til smykket jeg har fått av mamma, som hun fikk til dåpen og litt småtterier som jeg sikkert ikke trengte.

 

sorthvittfarger.blogspot.com

Bak på smykket står hele bønnen Fader Vår i bitte-bitte liten skrift.

Jeg har liksom alltid mamma med meg når jeg går med smykket :)

Da jeg skulle handle mat stoppet det opp, da turte jeg ikke inn. Jeg har panikk for matbutikker. Jeg tror kanskje det er noe med at jeg føler meg fanget der. Jeg er bundet til en handlekurv jeg ikke kan dra fra uten å rydde varene på plass først, jeg må hilse på kjente og kanskje slå av en prat, og så må jeg stå i kø og betale i kassen. Det meste går ut i prestasjonsangsten tror jeg, fordi jeg er så forferdelig redd når jeg må prestere noe, om så noe så simpelt som å stå i en kø og betale for varer i kassen.
Mamma tok som vanlig på seg oppgaven med å kjøpe mat til meg, det gjør hun hver uke, jeg satt i bilen og forbannet meg selv og angsten, kjente på skuffelsen over å ikke mestre og ble sint. Men så tenkte jeg også på hva jeg hadde fått gjort og utfordret meg på i forkant av matbutikken og dermed snudd tankene litt.

Vel hjemme var jeg utslitt men ved godt mot. 

Det var nydelig å komme seg ut.

For noen timer jeg var ute av buret mitt.

google.com

I dag ble jeg bedt med på akedag med gode venner. Jeg gruet meg noe veldig, for angsten i meg nektet for at jeg skulle få det til. Men jeg ville være med, jeg også.
Dagen startet med pust og pes med tanke på akedagen ute. Tenk det, hva er det egentlig å være redd for? Hva kunne skjedd? Jeg prøvde å tenke rasjonelt, drakk en kopp kaffe og la meg rett ut på sofaen for å roe ned pulsen og tankene, og det funket. Og så kom tiden for å pakke på seg uteklær og dra med de andre.

Jeg koste meg!

google.com

Vi var åtte stykker samlet ute rundt et svært bål som kjæresten til venninne J hadde ordnet i stand til oss. Vi akte nedover veien, peset oss opp bakken og akte ned i igjen. Ett og et halvt-åringen som var med storkoste seg der hun var midtpunktet og fikk alle oppmerksomhet. Jeg skulle gjerne vist et bilde av henne der hun fryder seg i akebrettet nedover bakken, men bloggen er jo anonym, dermed ingen bilder av mine venner eller deres nydelig barn heller.
Vi grillet pølser og stappet i oss, drakk kaffe og kakao, skravlet og lo. Det var så herlig å være ute, med folk!

sorthvittfarger.blogspot.com

I kveld har jeg malt hyllene jeg kjøpte og kost meg med det. Og så kom venninne T på besøk før hun skulle på jobb. Jeg fortalte henne om bloggen min, det var litt skummelt. Ingen av venninnene mine her hjemme vet om bloggen min, kun søsteren min av mennesker jeg kjenner. På en måte har jeg ønsket at venninnene skal lese bloggen, likevel er jeg så redd for fordommene, for at de ikke vil forstå eller vite av meg fordi jeg legger ut om meg selv på nettet på denne måte. Venninne T er nok den næreste jeg har, vi har kjent hverandre fra vi var to år gamle, jeg vet jeg kan stole på henne. Hun skjønner mye når det kommer til det psykiske også, jeg tok derfor sjansen på å fortelle henne om bloggen min og vise henne den. Håper du ikke blir skremt venninne T!

Nå er det snart natta her. Jeg er sliten etter en vellykket men slitsom dag, slitsomt i positiv retning :)

Takk for dagen <3

Jeg står oppreist!

I dag, jeg tror dette er en bedre dag.

Jeg har sovet godt i natt, hele natten i mange, mange timer. Jeg var utslitt igjen i går, men i dag er det så langt mye bedre.
Jeg har ligget på sofaen i noen timer og sovet litt, kun fordi det ikke var noe på tv og facebook var lest ferdig. så jeg sov litt for å slå i hjel noen timer.

Jeg har dusjet, lenge for en gang skyld. Og jeg orket å barbere leggene og stelle meg ordentlig med sminke og mascara og hele pakka. Hvor lenge siden er det jeg har hatt på meg sminke egentlig?

Morgenkvalmen har vært snill med meg i dag. Jeg har ikke kastet opp eller brekt meg frem til nå, og bare så det er sagt, jeg er ikke gravid, for sure! Men jeg er forferdelig kvalm om morgenen og utover dagen, det er angst og depresjonskvalme. Jeg kjenner det igjen. Kaffe er brekningsmiddel, det samme er mat. Vann, cola og kanskje yoghurt kan jeg få i meg uten brekninger og oppkast, så det blir med det.

I går drømte jeg. Jeg dagdrømte der jeg lå i halvsøvne på sofaen om livet jeg ønsker å leve. Jeg drømte om utdannelsen i Danmark, om det å kjenne et barn vokse til inne i meg og bli mor, om det å ha en å dele livet med og om en tilværelse som ikke er preget av en altoppslukende smerte. Jeg ble ikke trist av å drømme denne gangen, for akkurat i går, selv om jeg var utslitt, trodde jeg på at jeg kunne nå drømmene mine.
Jeg er forsiktig med å dagdrømme, ønske meg noe og ville noe. Hver gang jeg har prøvd å nå noen av målene har jeg mislyktes. Da er det kanskje ikke så rart at man blir mer redd for skuffelsene enn glad i drømmene.

Det setter mange spor det å være så dårlig at man nesten er totalt hjelpetrengende. Jeg tenker mye på det når jeg har bedre dager, det at jeg tidvis ikke kan være alene fordi kroppen min slutter å fungere. Jeg tenker mye på alt som har skjedd, på alt det fæle jeg har gjort mot meg selv, og jeg slipper ikke unna de tankene selv om jeg vil og prøver. Det setter seg som brennmerker på sjelen, det blir arr av sånt. Jeg må prøve å fri meg fra fortiden, det er bare det at foreløpig er fortiden min også nåtiden.

Men nå, nå skal jeg gjøre noe produktivt her hjemme. Jeg har knapt løftet en finger på en uke og i stedet for å ringe mamma for hjelp kan jeg i dag klare det selv. Det er stort. Jeg skal høre på musikk, Florence and the machine, støvsuge, rydde oppvask, brette klær og rydde litt i heimen. Det blir godt. Litt tiltak er det, men hey, det er helt, helt normalt. Kanskje jeg er litt normal i dag  :)

Jeg ønsker alle dere der ute en rolig, fin og ferdelig søndag. Nyt hviledagen akkurat slik dere vil, det skal jeg :)

I dag levde jeg.

I dag har jeg levd litt. I motsetning til hva jeg ellers pleier å tørre å gjøre, eller å bare gjøre, så har jeg i dag vært ute av heimen. Det var riktignok med hjekp av medisiner, men de tar ikke vekk alt det skumle, de hjelper meg bare til å komme litt mer ut, i alle fall nå i disse juletider når jeg må ut for å handle inn alt som skal handles inn.

Jeg har vært på kjøpesenter!!! Jeg hater kjøpesentere. Angsten når nye høyder så fort jeg nærmer meg parkeringsplassen og jeg gruer meg alltid så veldig til å måtte gå inn, møte mennesker, bli sett, føle meg så annerledes og rar. Men så måtte jeg i dag, da. Og jeg dro, med to gode venninner som jeg kunne holde i handa om det ble for vanskelig. For vanskelig, det blir det alltid. Og vanskelig ble det.

Vel hjemme var jeg stolt, lettet og glad over å ha gjennomført noe som for meg i utgangspunktet er så umulig å få til. Jeg fikk gjort unna siste rest av julegaver, jeg fikk sett mennesker og erfart at ingen fløy på meg eller sa stygge ting til meg, jeg fikk brukt mange timer med venninnene mine og jeg fikk spist mat og skravlet med venninnene da vi avsluttet shoppingen. Det var en god følelse å sitte igjen med da jeg satt meg ned her hjemme.

Mon tro hva ansgten vil meg. Ofte får jeg høre at angst er følelser på avveie. Men det er da jeg lurer så på hvilke av mine følelser som ikke finner sin plass. Hvor vil disse følelsene egentlig bo, hvorfor er de så på vidvanke? Andre igjen sier at angst er sinne på avveiel. Okei, jeg har mye sinne inne i meg, men svært lite kommer ut. Betyr det at jeg skal få en slik grad av angst at jeg blir fanget i mitt eget hjem? Kan innestengt sinne være så voldsomt og få så store følger? Jeg vet ingen av svarene her, men jeg undrer meg.

Kvelden er blitt viet julemusikk, pynting, hjemmekos og litt baking. Nå kan jula bare komme, for i kveld tok jeg litt rotta på julemonsteret som vil ødelegge den fine tiden for meg ;)

Søsteren min er så herlig at hun sendte meg pakkekalender, denne julen også. Vi pleier nemlig å gi det til hverandre hver desember. Men i år gikk min planlegging av pakkekalender på tverke, for jeg ble psykotisk, og jeg ble innlagt. Det er ikke så lett å få reist ut for å kjøpe inn tjuefire gaver når man er i en annen, forferdelig skummel verden. Jeg sendte en lei-meg sms til søsteren min og fortalte at jeg ikke fikk det til i år. Svaret var at slikt skulle ikke være stress, det skulle være kos, og hun ville ha seg frabedt at jeg brukte krefter på noe jeg egentlig ikke fikk til per nå. Da ble jeg lettet, og så sendte jeg henne en Kinder sjokoladekalender i  stedet. I går fikk jeg make-up tatoo i kalenderen, og jåla i meg satt i gang med plassering og den slags. Jeg fikk med ett ganske lyst til å tatovere meg litt mer også, men det får vente. Herregud, en ting av gangen!

Nei, det er jammen godt å leve, når man først lever litt. Hjertet mitt har ikke felt så mange tårer i dag, ikke i går heller. Kroppen min har vært jaget som den pleier å være, men ikke like mye. Jeg  har hatt overskudd til å møte venner, til å gjøre noe annet enn å vandre rundt hjemme.

Takk for dagen jeg fikk i dag <3

Å leve:)

Det er som å stå på kanten av et stup, det er som om hele livet mitt til nå har stått på vent, ventet til denne tiden dukket opp. Og jeg, jeg er livredd jeg, for hva er dette her? Er det virkelig ro og lykke som sniker seg på? Hva vil i så fall disse gode følelsene og tankene meg? Hvorfor er de kommet nå og hvilken baktanke har de?

"Jeg tror jeg er i en slags tidlig midtlivskrise!"
Og så ser hun rart på meg og flirer, for det er vel litt tidlig, er det ikke?

Tidlig eller jeg, jeg er i ett eller annet jeg ikke skjønner så mye av.
"Du står liksom på grensen til noe nytt du, Farger. Du er på vei til noe".
Og så ser  jeg på henne og nikker bekfretende, for dette er nytt, å kjære vene så nytt og skummelt det er.

Inne i meg raser tanker, følelser, fornemmelser, glede, sorg, sinne, lykke, lettelse, redsel og ensomhet. Inne i meg foregår det tydelige prosesser jeg ikke visste jeg hadde startet, og jeg lar det gå sin gang, for dette er bra saker, good shit!
Akkurat hva som er enden på denne fine visa veit jeg ikke, men jeg vet at det vil føre med seg skuffelse og knall og fall. For veien mot det gode er ikke gratis, jeg tør ikke være naiv nok til å tro det.

Dagene mine er innholdsrike i form av venner, venners nydelige barn, trilleturer, skravlekvelder, spontane shopping turer (ja, jeg går på kjøpesentre, belive it ore not!!!) og ro og fred alene. Jeg ler mye, jeg snakker mye og jeg er tilstede, helt tilstede. Jeg våkner og er glad for en ny dag som jeg kan forme til min egen, jeg legger meg trøtt og sliten etter timer med fine ting.
Det å være ute av tåken, tilbake i virkeligheten og å styre over mitt eget hode kjennes ut som noe i nærheten av fantastisk. Jeg har det rett og slett ikke så verst :)

God høst godtfolk, husk å legg merke til høstfargene!

Livet...

...er så som så, opp og ned, litt av hvert.

Jeg strever fortsatt, men det vet dere fra før av =).

Det er mye sorg i denne kroppen. Sorgen over livet som ikke ble slik jeg drømte om da jeg startet tenårene mine. Og jeg klarer ikke å la være å tenke på hvor jeg ville vært i dag om jeg ikke ble syk. Hvilken utdannelse ville jeg tatt? Hvilken jobb ville jeg hatt? Hadde jeg hatt kjæreste? Ville jeg vært mor innen nå? Hvor ville jeg vært i livet, hvordan ville jeg levd? Jeg klarer ikke fri meg fra den bitre tanken over alt som gikk så galt.

Hvorfor meg?

Hva gjorde jeg så galt?

Hvorfor kunne jeg ikke fått det godt når jeg allerede som liten og i oppveksten opplevde dritt?

Jeg har mange drømmer, svært få av de settes ut til livet. Jeg ønsker meg mye men får til lite, jeg lengter meg vekk fra dette men blir værende i mitt eget sorte hull som tidvis slipper inn glimt av lys. Frykten er at dette aldri vil komme til å gi seg, at jeg aldri vil kunne leve uten det sorte hullet av sorg, at jeg aldri vil slippe fri fra smerten i meg, angsten i meg.

Jeg skal ut av dette!

Men alt er ikke bare fælt, tvert i mot. Det er mye i livet mitt som jeg er svært takknemlig for, mye som er positivt og bra. Og selv om jeg ikke lever som de fleste andre gjør, lever jeg likevel bedre enn hva mange andre syke gjør. Takk og pris for familie og venner, for håpet og troen, takk og pris for at jeg faktisk lever.

Noe har skjedd i for hold til angsten. Den har begynt å slippe litt av taket den har hatt over meg. Jeg har gått fra å være fullstendig isolert til å tørre å våge meg mer ut. Jeg tenkte på det i går da jeg og en venninne dro for å ta solarium, tenkte på at om dette hadde vært noen måneder tidligere så hadde jeg mest sannsynlig ikke blitt med i det hele tatt, i alle fall ikke før jeg hadde tatt en høy dose av angstdempende medisiner. 

Jeg har gått ned i dose på angstdempende/beroligende medisiner. Nå kjenner jeg angsten selv om jeg tar medisinen, men den tar toppen slik at jeg kan slippe unna de verste anfallene. Det er en stor seier at jeg har trappet ned i dose, for tidvis har dosen vært langt over det som har vært forskrevet og sunt. Nå tar jeg ikke mer enn det jeg skal, og ofte tar jeg ingen ting, fordi jeg vil klare det selv, med angsten på slep.

Jeg kan huske følelsen av hvordan det var. Sløret, tåken som omringet meg. Hvordan jeg slepet meg selv over gulvene, hvordan jeg tørket såre tårer, hvordan jeg lå på baderomsgulvet og pustet meg gjennom anfall på anfall av angst og desperasjon. Hylene jeg gjemte i hendene mine, hulkene jeg begravde i hendene mine. Jeg husker det så godt, og jeg er livredd for å få det slik igjen. 

Jeg kan huske jeg var inkontinent. Tenk det, jeg var så redd at jeg daglig ikke klarte å holde igjen min egen urin. Tenk bare på skammen det fulgte med seg, tjuefem år gammel og inkontinent. Sistnevnte har ordnet seg, jeg har fått kontroll over lekkasjer og faenskapet det førte med seg. Det tok tid og mye trening, og det klarte jeg helt, helt alene. Jeg var selvsagt for skamfull til å si i fra til helsevesenet om min inkontinens.

Jeg ville ikke på besøk til venner, jeg dro aldri i butikker, jeg gruet meg for å hente posten i dagslys, jeg fikk angst om jeg så noen utenfor vinduet som vandret i hagen. Jeg turte ikke snakke høyt, jeg rødmet bare noen snakket til meg, et lite hei bare og jeg var så livredd for rødmen at jeg holdt helt, helt kjeft for å slippe unna det som mest sannsynlig skyldtest en enorm skam over å være meg. Slik var livet mitt, lenge.

Noe har skjedd, tross kortvarige innleggelser har noen skjedd. Jeg har klart å ta til meg hjelpen de har villet gi og jeg har jobbet hardt selv for å forandre på tanker og gamle vaner. Jeg har prøvd og på sett og vis lykkes litt også. Veien videre er ikke mildere enn den har vært, jeg vet det. Men om jeg bare kan få riktig og langvarig hjelp så vil dette kunne gå bra. Jeg tror jeg kan bli ganske bra og fri fra angsten, selv om den ligger genetisk i meg og selv om jeg har hatt den i elleve år, jeg tror jeg kan bli fri, bare jeg jobber mye og riktig.

Å skifte fokus.

Dagene mine er preget av mye angst, tristhet og kaos i tankene. Jeg vet det er slik, det har vært sånn i mange år. Angsten har tatt stadig mer plass og jeg har vært tilskuer til en kamp jeg stadig har tapt. Det er da det er viktig å la seg selv få skifte fokus fra det som er så innmari vondt, til noe som kan være litt lettere. I dag har vært en slik dag, der fokuset til stadighet har blitt satt over til noe praktisk jeg liker å gjøre.

Morgenen var rolig og fin, det vil si at selve morgenen fikk jeg ikke med meg for den sov jeg bort, men da klokken var 12 var jeg oppe av senga og kunne starte dagen med en kaffekopp ute på trappen min. Slik starter jeg de aller fleste dager. 

Energien var mer tilstedeværende enn til vanlig, og jeg vet at det er da jeg må utnytte den, fordi energien min som regel varer veldig kort. Jeg satt i gang med en monster oppvask som ventet meg og fikk den ferdig mens p4 raslet fra den slitne radioen min i bakgrunnen. Det er fantastisk når jeg har energi nok til å gjøre noe annet enn å sitte eller ligge. Det er uvant og jeg suger det til meg alt jeg kan, for det er noe godt, og gode ting fra innsiden min er ikke så ofte jeg får føle på.

Vel unnagjort oppvask og rastløsheten ville ta litt tak, tydeligvis. Rastløshet kan fort gå over til kaos i hodet, angst eller noe annet "spennende" innefor kraniets beskyttende bein. Så, jeg satt i gang med å bake en kake. Oppvask, igjen! Radioen raslet fortsatt i bakgrunnen, jeg liker lyden fra radio, det kan være beroligende.

Kake i ovnen, tid til overs = rastløs, begynnende angst og tristhet. Så, jeg fant frem strikketøyet og ble sittende å glane på en film mens jeg strikket på et skjerf jeg har brukt et halv år på. Takket være en konstruktiv måte å løse rastløshet på ble skjerfet ferdig i dag, utrolig nok!

Kake ut av ovnen, and then, what to do? Jo, jeg ba noen venninner på kaffe og kake. Dessverre kunne ingen komme på besøk, trodde jeg. Note to self:  Det er forskjell på å ikke kunne komme og det å svare litt sent på en sms. Typisk meg, tror alltid det værste i alle sammenhenger. De sa ikke noe om at de ikke kunne komme, men de svarte meg ikke med en gang, så enkelt og så vanskelig.

Kvelden er blitt tilbrakt med to venninner og moren min. Kake er blitt spist, middag også, og mens uroen travet rundt i kroppen min satt jeg fint stille og strikket på et slitent, grønt skjerf, som jeg allerede har nevnt at ble ferdig.

Jeg har virkelig prøvd, i hele dag å fjerne fokus fra denne angsten, fra denne uroen, tristheten, samvittigheten og fortvilelsen. Og jeg har til en viss grad også klart å skifte fokus, flytte fokus fra det ene til det andre. Jeg har brukt viten om at jeg faktisk kan gjøre noe med en vanskelig situasjon og gjort noe med det, ikke bare sittet lamslått tilbake og latt meg overkjøres av smerte og angst.

Det har vært en fin dag, en krevende dag og en slitsom dag. Til tross for det jeg har fått til klarer jeg ikke å kjenne noen form for mestringsfølelse, og det frustrerer meg. Hvorfor kan jeg aldri være fornøyd med innsatsen min? Hvorfor kan jeg ikke kjenne fra innsiden at jeg er stolt av meg selv, ikke bare skuffet?

Du burde være stolt du, Farger. I dag har du brukt gammel lærdom fra Dbt (dialektisk atferds terapi) og gjort det som gjøres kunne for å få en bedre dag enn hva du i utgangspunktet kunne fått.

You go girl, dette er bra jobbet. Det burde du se selv, og ikke dømme deg for det du ikke fikk til.

Forandringer.

Det blir lite blogging for tiden. På en måte savner jeg å skrive ut litt av innsiden min, på en annen måte syns jeg det er er greit å ikke dele alt for mye med omverdenen, roe ned og tenke i "ro og fred".

Jeg hadde gitt opp, det fantes ikke håp for meg, jeg fikk ikke den hjelpen jeg selv mente ville være det beste og språket jeg og behandlere snakker er forskjellig. Slikt blir det forvirring av, fortvilelse og frustrasjon også.

Jeg fikk en telefon fra en tidligere behandler om jeg ville delta i et nytt behandlingsopplegg, igjen. For jeg har prøvd det før, men angsten i meg satt en stopper for det. Jeg klarte ikke å følge det opp fordi jeg var for redd. Etter en lang prat med henne ble vi enige om at vi skulle snakkes over sommeren, altså har jeg sommeren til å tenke over dette på, og til å få mer kontroll over angsten.
Jeg er i villrede, jeg vil men vet ikke om jeg kan få det til. Som jeg har skrevet om i dette innlegget om drømmer, så er det stor forskjell på hva jeg vil og hva jeg tror jeg kan klare å få til, det er mange drømmer i meg som ikke dør ut selv om jeg for det meste er isolert her hjemme. Og dette behandlingsopplegget er nettopp en av de tingene jeg skulle ønske jeg kunne mestret, noe jeg vet at kan hjelpe og noe jeg drømmer om å delta i.

Jeg var som nevnt i dette opplegget for en tid tilbake. Det var noen gode perioder mens jeg deltok der. Når jeg ser tilbake hadde jeg det tidvis bedre enn jeg trodde var mulig for meg! Jeg lærte hvordan å holde ut smerten, hvordan skifte fokuset fra alt det vonde til noe annet, for å få en pause, for å ikke bli værende i smerten. Jeg lærte å tenke mer positivt, å bli tryggere på andre mennesker og meg selv. Alt i alt var det veldig mye nyttig jeg lærte, og det hele resulterte i lengre og kortere perioder med bedre psykisk helse og form. Er ikke det grunn nok for at jeg skal begynne igjen?

Men så kommer alle tankene som sier meg at dette vil jeg ikke klare å få til, dette vil bli enda et slag i trynet av alle de slagene jeg får når jeg opplever at jeg til syvende og sist ikke mestrer stort annet enn å være isolert her hjemme. Dette vil bli enda et nederlag jeg må takle i det jeg dropper ut av behandlingen og jeg vil igjen kjenne fortvilelsen og angsten ta alt.
Når jeg ser på de negative og destruktive tankene jeg  har rundt og om meg selv og hva jeg kan få til, da tenker jeg: Hva har jeg egentlig å tape? Taper jeg en hverdag hjemme jeg uansett ikke mestrer godt? Taper jeg en selvtillit som ikke finnes? Taper jeg stolthet jeg ikke føler noe særlig på? Og kan det egentlig bli så veldig mye verre nå? Nei, tenker jeg at svarene er, likevel er jeg så veldig skeptisk. Fordi jeg er redd for å bli skuffet igjen, fordi jeg er redd for min egen reaksjon om jeg nok en gang ikke får til det jeg ønsker og vil.

Hvordan skal jeg da få snudd disse tankene mine nok til at jeg tør å gi dette et forsøk?
Hva skal til for at jeg gir det en sjanse?
Vil jeg klare å ta nok kontroll over angsten til at jeg tør å starte opp med dette?

Klarer jeg å starte opp i dette opplegget øyner jeg et lite håp om at min hverdag og mitt liv kan bli noe mindre smertefullt og kaotisk. Jeg øyner et håp om at jeg igjen kan føle at jeg får til noe, at jeg endelig får litt kontroll over hodet mitt igjen. Jeg får et håp om at det tross alt er håp for meg også. Jeg er bare så jævla usikker på om jeg i det hele tatt skal tørre å ta sjansen.
*I
Feedback, please...

Gjort i går som jeg egentlig ikke tør:
Siden klokka er tidlig og dagen så vidt har startet så tar jeg med gårsdagens styrkeprøver.
*Gått tur med to venninner, uten medisinering. (Hallo world, er det slik du ser ut.)
*Sittet stille ute i det fri og snakket med venninner og familie, uten medisinering. Oh, angst!
*Syklet på eget initiativ ned på butikken for å kjøpe røyk, alene! Riktignok med medisiner, om enn en lav dose. Jeg kjente godt på redselen likevel.
*Tvangsplasserte meg selv foran tv`et for å se et program og ikke bare gå hvileløst rundt. Det funket og uroen forsvant litt etter en stund.
*I dag skal jeg i butikk og handle litt av det på listen min selv før en god hjelper overtar og tar resten for meg. Det er skummelt men jeg må prøve for å få noe bukt med denne angsten. Wish me innmari mye luck ;)

Å plutselig føle seg alene, å kjempe som et helvete.

I løpet av et møte jeg hadde ble det noe klart for meg at jeg mer eller mindre står alene om å kjempe nå. Jo da, helsepersonell er der som før, men vi er så uenige at konstruktiv hjelp der fra er fraværende.
Jeg har felt mange tårer, vært i dyp fortvilelse og ikke sett håp. Bloggen har heller ikke fått noen oppdatering, fordi det har vært for fullt i hodet til å kunne skrive, fordi tomheten tok ordene. Jeg har ikke orket å skrive.

I det jeg gikk fra møtet tenkte jeg at dette orker jeg ikke, dette er for tøft, jeg klarer ikke mer. Og så ble tankene om å avslutte livet veldig sterke. Men så våknet kjemperen i meg, den delen i meg som beskytter Farger når hun står alene og ikke har noen trygghet rundt seg lenger. Kjemperen våknet og jeg fant noe i meg selv jeg ikke har kjent på lenge. Jeg skal klare dette, faen, jeg er sterk nok til å klare dette.


Livet er for meg forferdelig uforutsigbart og skummelt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal te meg i livet, men jeg vil leve likevel. En stor del i meg vil leve, en stor del vil klare dette selv om en større del er så sliten at den ikke lenger klarer å stå riktig oppreist.

Angsten krever mye, personlighetsforstyrrelsen krever mye, flasbackene krever mye, paranoiaen også. Det er mye i meg som tar mye plass, den plassen og de kreftene jeg skulle brukt til å leve et godt liv. Likevel gir jeg meg ikke, og akkurat nå, i dette øyeblikket er jeg for en gang skyld venn med meg selv og kjemper på samme lag som meg selv. Selvhatet kan ryke og reise, jeg må få denne jenta på beina igjen, og da trenger hun min hjelp.

Utskrevet og tilbake i heimen.

På onsdag ble jeg skrevet ut fra rom nr 219 og avdelingen ellers. Jeg ville gjerne bli der lenger, få mer av hjelpen de kunne tilby, men nei. Det var ikke muligheter for det.
Behandlingen jeg har fått har vært fantastisk. De har vært så flinke, så gode mot meg. De har taklet alt ved meg veldig bra og jeg har selv fått nok trygghet til å våge å prøve en hel masse jeg egentlig ikke tør. Jeg går nå med flette i håret mye av tiden, ansiktet mitt er synlig igjen. Jeg satt med de andre og spiste de aller fleste av måltidene selv om det er en kilde til sterk angst for meg. Jeg deltok på grupper, snakket i større forsamlinger og var med på turer ute og avdelingsopplegg ellers. Alt det jeg egentlig ikke tør har jeg gjort noen få, flere eller mange ganger. Det har ikke manglet på ros fra personellet. De har roset og fått frem det jeg selv ser som nederlag. For da jeg ble med på butikken med de andre men likevel hadde angst hadde jeg i mitt hode feilet. Jeg hadde feilet fordi angsten var med på turen. Personalet skrøt fordi jeg hadde trosset angsten og dratt med likevel. Det skulle jeg visst være stolt over. Og med ett kunne jeg føle en liten anelse av stolthet og mestring jeg også, fordi de minnet meg på det jeg faktisk fikk til og klarte. I stedet for å bli sinte om jeg nå og da ikke klarte å sitte ved bordet med de andre, skrøt  de av alle de gangene jeg faktisk fikk det til. De har sagt så mye bra, gjort så mye fint for meg. Og jeg skulle så gjerne fått bli der lenger. Det er mye god hjelp å hente ved rom 219, menneskene der er dyktige.
Jeg vil tilbake for å lære mer, jeg må tilbake for jeg enda ikke i mål, langt i fra. Det er en lang vei jeg har å gå, men med den type hjelp er det et lite lys i enden av den lange og mørke tunnelen.

Jeg har ikke fått være alene med smerten min, ei heller dissosiasjonen eller forvirringen. Så fort de merket at jeg forsvant inn i min egen verden, eller jeg selv sa i fra om det var det opp å stå på beina. Opp av senga og bruke kroppen. Var jeg veldig dissosiert gikk de de rundt med meg i rommet, for å skifte fokus, for å kjenne kroppen. Var jeg ikke helt borte og ikke var så synlig dårlig for de andre pasientene tok de meg med ut i avdelingen, gikk i gangene eller spilte kort. Det beste var gåturene. Ta på skoa, vi skal ut, fikk jeg beskjed om gang på gang da smerten, angsten, dissosiasjonen eller hva det måtte være, ble for mye. Og så gikk vi. Det ble mange turer rundt bygget, bare for å se noe annet, bare for å få frisk luft og andre inntrykk. De turene jeg husker godt er de de lengre gåturene der jeg var tilstede og den gode samtalen fikk ta plass. Latter, optimisme, håp og tro ble delt og fikk ta plass. Og de gangene jeg gikk med en arm i personalets arm var tryggheten god nok til at jeg våget å være tilstede i verden lenge av gangen. De var med meg i mitt, hørte på det jeg fortalte, det jeg følte og var redd for. De så meg og tok meg på alvor. En times gåtur gjør underverker.

Jeg minnes historien om Italia tur og de gamle bygningene, arm i arm med et personal og bekymring over bilringer etterfulgt av mye latter. Jeg husker at jeg etterhvert turte å løfte blikket mitt og se. Og med blikket løftet fant jeg yndlingsblomsten min. Den er vakker, jeg må huske å løfte blikket oftere.

Gårsdagen var tøff, vond, grusom og ensom. Jeg ville i utgangspunktet ikke dra fra avdelingen, jeg ville ikke dra fra den hjelpen jeg så sårt trenger. Jeg er nemlig så redd for å falle tilbake i depresjonen, i vanviddet og smerten som ble så altfor stor å bære. Jeg er så inderlig redd for å bli like dårlig som jeg var igjen.

Jeg ville ikke dra fra de damene jeg knyttet meg så sterkt til. For når jeg knytter meg til noen så er det så inderlig også. Det er rart at jeg i løpet av noen korte uker kan bli så knyttet til noen som kun jobber der. Det er også noe av problematikken min, dette med tilknytning. Det er noe gærnt med tanke på det. Som jeg selv ser det så leter jeg til stadighet etter en mor. Jeg søker, leter og prøver å finne noen som kan gi meg den tryggheten en mor skal gi barnet sitt, for den tryggheten finner jeg ikke hos min egen mor. Og så møter jeg disse stødige damene som er så trygge og varme, men som har betalt for å bruke tid med meg. Tilknytningen skjer uten at jeg merker det, før jeg så skjønner at nå sitter jeg faen meg i  det igjen. For ved å knytte seg til noen utsetter man seg også for faren for å bli såret, for å savne. Gårsdagen var preget av nettopp denne biten. Savnet etter de tre jeg fikk best kontakt med var enormt, redselen for å aldri se de igjen, kunne gå en tur med de eller le med de igjen var forferdelig stor. Angsten tok plass i hele meg, tristheten og savnet var enormt. Jeg sliter med å klare å gråte, men etter timer i angst og fortvilelse brast det. Jeg finner meg selv hulkende mens jeg holder meg fast i vedovnen. Akkurat som om alt i meg er så i kaos at jeg må holde fast i noe som står støtt. Tårene forsvant fort og presset i hodet kom tilbake. Jeg kjente likevel på takknemligheten, takknemlighet for hjelpen jeg har fått og fikk muligheten til å ta til meg. Takk til dere tre jeg holdt meg mest med, T, R og E.

Fremover er jeg overlatt mer til meg selv enn hva jeg var da jeg var innlagt. Jeg må våge ting mer alene, jeg må kjempe mer alene og det skremmer vannet av meg. Jeg vil helst omgi meg i farger og blomsterduft, mens realiteten er at mye av min hverdag er mørk og full av dritt. Hvordan skal jeg takle dette alene?

Jeg vet i alle fall at jeg ikke kan la meg selv falle tilbake til det jeg var i. Gjør jeg det går det ikke bra. Med meg i ryggsekken av erfaringer har jeg fått mestring. Jeg har fått til noe, jeg kan jeg også. Jeg har, tross kort tid, lært gode ting fra avdelingen, fra medpasienter og personell. Jeg har erfart at det er mulig å trosse frykten, å skifte fokus fra ene og alene smerte, til smerte pluss noe som ikke er så vondt. Det går an.

Jeg er hjemme og skrekkslagen over å være alene, redd og fortvilt over egen situasjon. Men jeg skal klare meg, jeg må det. For min del og for andre sin del. Vil jeg ikke være god mot meg selv må jeg i alle fall være det litt for de andre som er glade i meg. Nå starter det, nå skal jeg ut å gå alene på egne ben.

Jeg kan endelig se...

(Sort)

(Hvitt)

.FARGER.

Å kjenne seg levende gir mye takknemlighet.

Kjære huseiere:

Takk, for at jeg fortsatt lever.

Uten dere ville jeg ikke klart meg.

Varmt hjerte i frossen kropp.

Det var da jeg kjente pusten hans mot brystet mitt at jeg ble i tvil. For om noe så vakkert som dette lille mennesket fantes på jorden, hvordan kunne jeg da klare å dra fra alt? Om noe så uskyldig og varmt som et nyfødt barn kunne leve i denne verden, hvordan kunne jeg da ikke lenger orke å leve?
Jeg så han for andre gang, denne gangen ute av sykesengen, endelig hjemme med de stolte foreldrene. Jeg så han, fikk han i armene mine, dette nurket jeg hadde ventet på at skulle komme ut av min venninnes magen i så mange måneder. Jeg så han, fikk han i armene mine og la han sovende på brystet mitt.


Du er så vakker, hvordan skal jeg klare å dra fra deg? Er dette siste gang jeg ser deg, kjenner varmen din og kjenner på godheten jeg har for deg? Tenkte jeg da han lå stille og pustet varmt. Jeg var så kald, så gjennomfrossen av smerte, men han, dette lille mennesket klarte å varme hjertet mitt.

Jeg tok valget, jeg valgte å dra fra han, alt i livet og alle andre jeg var glad i. Jeg tok valget om å finne fred i døden, slippe smerten og i det samme gå glipp av alt annet også. Jeg prøvde, jeg handlet på det jeg hadde planlagt og jeg klarte det, nesten. Her jeg jeg dog likevel, og en del i meg som er glad for det vokser seg stadig større. Livslysten har våknet og jeg kjenner hvordan krigeren i meg kjemper, dag for dag, time for time.

Jeg trodde alle broer var brent. Jeg trodde ingen orket å ha noe med meg å gjøre, at ingen av de gode venninnene mine ville vite av meg. Dette gale mennesket som utsatte de for redsel og sinne stadig vekk. Jeg trodde ingen noen gang ville kunne stole på meg i noen som helst sammenheng noen gang igjen.
Svaret jeg fikk uten å spørre var "Jeg lurte på om du vil være fadder for nurket mitt?"

Jeg holdt på å dø, jeg valgte bort livet. Jeg overlevde, jeg kjemper for å leve. Jeg trodde det var siste gang jeg fikk se nurket, nå skal jeg få følge han gjennom hele mitt liv.

Takk J. Takk for forståelsen du viser. Takk for den enorme tilliten du gir meg. Takk for at du bidrar til å styrke selvbildet og selvfølelsen min noe veldig ved å ønske meg som fadder til det kjæreste du har.

Jeg har aldri før følt meg så beæret, jeg er stolt og jeg er glad.

Nurket, jeg gleder meg til å bli kjent med deg <3

Livet...

....mitt har startet igjen, og jeg skjønner ikke riktig hvordan det begynte. Kanskje begynte det i det jeg overlevde.
På den avdelingen jeg er nå får jeg uendelig god hjelp. Jeg skulle så gjerne fått bli enda lenger, men i stedet for å skrike og rase over lite tid velger jeg å bruke tiden her alt det jeg kan.
Personalet skryter mye av meg, roser og motiverer til å gi meg selv en sjanse til å mestre, tørre og klare. I dag har jeg til og med vært i butikker to ganger, uten beroligende, uten stor planlegging. Jeg ville ikke, men jeg gjorde det, fordi jeg må, fordi jeg har liten tid her og fordi jeg vil ha livet mitt tilbake.

Jeg har ikke vært så levende som dette på mange måneder. Man skulle tro at det å være levende, å ville livet mer enn døden, er noe godt. Men ved å omfavne livet kjenner jeg også på hvor mange utfordringer jeg har foran meg. Det er skremmende, det er vondt å kjenne og se alt jeg  har gått glipp av på grunn av den dårlige psykiske helsen jeg har. Det smerter meg å se tilbake til en ungdomstid som gikk bort til alvorlig psykisk sykdom, innleggelser, selvmordsforsøk, spiseforstyrrelse og selvskading. Det er en annen jente jeg ser tilbake til, en tenåring og ung voksen som ikke fant den riktige veien. Det er ikke å synes synd på seg selv, det er å ha omsorg for den delen i meg som fortsatt en liten og forvirret, det er å anerkjenne og godta at sånn var det. Det var slik i fortiden, hva vil jeg så med fremtiden? Jeg vil leve, og jeg vil ha et verdig liv.

Jeg vil så uendelig gjerne leve livet mitt.

Et hav av tårer, en dråpe av håp.

Får jeg bli lenger enn til 1.juni?


Nei.


Er det ikke mulig å forlenge oppholdet?


Nei.


Jeg syns det er stressende å tenke på, at jeg får så lite tid. Jeg trenger tid til å bli kjent med angsten i meg, til å bli kjent med meg selv. Jeg trenger mer tid.


Det ble fortsatt nei.

I samtale med lege i dag kom spørsmålet mitt frem, det jeg har lurt på men ikke turt å spørre om. For jeg har tenkt at jeg sikkert ikke får tiden jeg trenger denne gangen heller, at jeg sendes hjem til samme helvetet jeg forsøkte å dra fra i slutten av april. Jeg tenkte at de ikke ville være annerledes enn noen andre, og jeg fikk rett.

I det jeg spurte og fikk svar gikk det greit. I det jeg gikk ut av kontoret og inn på rommet mitt igjen raste det. Verden raste, jeg raste, alt raste. Jeg sendte mld til mamma med de enkle men for en mor, bekymringsverdige ordene:
Jeg vil hjem. Intet mer, og mamma ringte selvsagt med en gang for å prøve å roe ned hysteriet i meg.
Jeg så ikke meningen med å bli de resterende dagene bare for å være til oppbevaring. Jeg så ikke meningen med å skulle begynne å jobbe for så å bli sendt rett hjem igjen. Jeg så ingen mening med noe og tenkte i grunn bare på det at jeg kom til å dø ung. Redd, alene og ung. Jeg så ikke noe håp eller lysglimt. Og så kom tårene.

Personalet kom inn og prøvde å snakke med meg. Jeg raste mellom snørr og tårer, kjeftet og hulket.
Hvorfor vil ingen hjelpe meg? Hvorfor blir jeg ikke hørt? Hvor høyt må jeg hyle, jeg lå i respirator for faen, er ikke det hyl godt nok for dere? Hva tror dere om meg, hva slags folk er dere som kan sende en veldig suicidal jente hjem? Hvordan tror dere jeg har det? Hvorfor får jeg ikke den tiden jeg trenger? Hvorfor får jeg ikke hjelp når jeg trenger det og vil ta det i mot og jobbe selv? FAEN!!!
Ordene rant ut av meg, jeg hadde ikke sensuren på og det meste fikk utløp i sinne og fortvilelse. Personalet var like rolig, og etter en stund gikk det faktisk an å få til en dialog sammen, ikke bare hysteri fra en fortvilet sjel.
Kom, vi går en tur, vi bryter dette du er inne i nå, kom igjen. Skoene ble plassert foran føttene mine, her skulle vi ut på tur uansett, visstnok. Jeg tørket tårer, hulket på nytt og tørket tårer igjen før jeg dro igjen glidelåsen på den grå hettejakken og gikk med ut. Ti minutters gange gjorde godt, og i løpet av turen fikk jeg frem noe av det jeg var så redd for også; Å komme hjem til ingenting, å få nok en grusom sommer i ensomhet og fortvilelse, fordi alle i teamet mitt fra helsevesenet har ferie samtidig og jeg dermed blir stående alene. Det ble sagt at vi hadde noe å finne ut av frem til utskrivelsesdato 1.juni. Det ble sagt at vi her måtte få til et opplegg som trygget meg på at jeg ikke ble kastet ut i det store havgapet av ingenting i det jeg tok med bagen min og dro hjem igjen. Jeg er veldig enig, og det i seg selv ville nok trygget meg mye. Men jeg tror ikke riktig på det, for hvorfor skulle noe blitt annerledes nå? Hvorfor skulle ting plutselig endre seg når det ikke har endret seg noe særlig den siste tiden? Jeg tør ikke riktig å tro på det, men jeg håper nok likevel.

Jeg fortalte under turen at det er en ting jeg drømmer om for tiden: Fisketur med hvitvin i sekken.
Når det herjer som verst inne i meg, når angsten stjeler hvert våkne øyeblikk og fortvilelsen lammer kjemperen i meg, da drømmer jeg. Jeg drømmer om hytta langt opp i det ensomme fjellet, solfylt og vakkert. Jeg drømmer om kvalitetstid med gode venninner og tur ut på vannet med en flaske kald hvitvin. Jeg drømmer om latter, fiskestang og fiskelykke. Brødskiver med nytrekt og nystekt ørret på, gode smil og samtaler. Jeg drømmer meg så langt vekk fra helvetet som jeg bare kan. Og det er da jeg gjør som søsteren min sa, det jeg skrev om i dette innlegget her. Jeg finner noe å jobbe for, noe å strekke meg mot, noe jeg så gjerne vil få til.

Jeg har vært i et brennende helvetet i dag, men jeg har også følt et lite håp, et håp om at i alle fall noe kan endre seg litt. Litt er tross alt mye bedre enn ingenting.

Gjort i dag som jeg egentlig ikke tør:
*Vært med på avdelingstur og dermed vært sosial med andre mennesker. Skrekk og gru, men utrolig nok gikk det ganske greit. Dessuten fikk jeg gå på beina mine i skogen i halvannen time i strekk, noe som er det lengste jeg har beveget meg ute på manns minne. Oh yeas, isolasjon på høyt plan!
*Satt ved matbordet og spiste de gangene jeg skulle. Ikke for sent til maten, ikke noe unnasniking for å slippe å sitte ved matbordet, og heller ikke total taushet fra min side for å prøve å gjøre meg usynlig.
*Håret vekk fra ansiktet. Hello face!
*Vært ute i miljøet med de andre og sosialisert meg en smule. Ikke lett, men nødvendig.
*Ikke skjult tårer og fortvilelse bak smil, snarveier som jeg skriver om her, eller taushet.
* I dag har jeg turt å prøve!