Jeg trenger drømmen min.

Da jeg som sekstenåring var innlagt på en ungdomspsykiatrisk avdeling over lang tid, kom søsteren min med det viktigste spørsmålet som kunne stilles på den tiden.

Brenner du for noe, er det noe du drømmer om?  Spurte hun meg undrende mens jeg satt der med smerten min, ustelt og livstrett som bare det.

Nei.... Svarte jeg uten å ofre det mer tanker.

Du er nødt til å ha en drøm, Farger. Du må finne noe å strekke deg mot. Sa hun uten å diskuterer det mer. Det var det hun mente og skulle frem til, ferdig med det, end of story, finn deg en drøm!

Ordene hennes nådde inn til meg på en helt annen måte enn hva andre sine ord gjorde. Slik er det enda. Søster sine ord er viktige for meg, jeg hører på henne, jeg lytter og kjenner at jeg så gjerne vil oppfylle det hun ønsker for meg, og jeg ønsker å gjøre henne stolt. Jeg vil så gjerne være en søster som hun kan peke på og si at hun er stolt av. Jeg vet hun er glad i meg, jeg skulle bare så inderlig ønske jeg kunne vært en bedre søster for henne.

Jeg har vært innom mange forskjellige yrker med tanke på utdannelse, men jeg har liksom aldri funnet min plass, funnet det som virkelig er noe jeg vil. Det siste året har likevel barndomsdrømmen min blitt sterkere og sterkere. Jeg har kjent et gryende ønske om å bli det jeg som liten syns var så spennende. Jeg skulle ønske jeg kunne vært frisk nok til å ta den lange utdannelsen og komme ut i yrket jeg ønsker å være en del av.

Gjennom årene har helsepersonell vært flinke til å si til meg at jeg kan nå dit jeg vil, at jeg kan oppnå det jeg ønsker og at jeg med mye tid og hard jobbing kan komme så langt jeg bare makter. De har snakket om ressursene mine, om gode egenskaper, om evnen til å reflektere, innsikt, forståelse og styrke. Jeg trodde aldri helt på de, likevel har disse ordene, denne konstante påminnelsen om at jeg også kan noe, vært forferdelig viktig i troen på at jeg kan klare kampene mine. De har holdt både håp, tro og mot for meg når jeg selv har mistet det. Hvor ville jeg vært om de også mistet dette? Hvor skulle jeg hentet styrken fra om ikke engang andre utenfor klarte å tro på meg?

Jeg tror aldri jeg blir frisk, jeg må leve som dette til jeg dør. Kunne jeg si med sorg og overbevisning.


Du har slitt lenge, og du sliter enda, Farger. Men du kommer til å klare deg, vi ser at du er en av de som vil klare dette. Har de ofte svart meg med.

Jeg har sørget over tapte år, de har minnet meg på gode år som vil komme. Jeg har forbannet meg over tapt ungdomstid, de har snakket om den gode tiden som voksen som jeg vil forme til noe trygt og godt å leve i. Jeg har hylt ut redselen for å måtte leve som dette for resten av mitt liv, de har med rolig stemme fortalt at jeg ikke skal ha det slik i all min levetid, at jeg vil komme til å få det bra.

De trodde på meg.

Under en innleggelse for en stund siden spurte en av personalet meg om jeg hadde tenkt på hva jeg egentlig hadde lyst til. Jeg var forsiktig med å svare, for når det kommer til drømmen min så holder jeg det mest for meg selv. Jeg vil ikke snakke med så mange om det, jeg vil ikke fortelle så mye om den. Det er min drøm, og en hver kommentar som sies er et truende moment til å svekke den, drømmen.
Jeg svarte henne likevel at, jo jeg hadde nok noe jeg ønsket å bli flink til, en jobb jeg ønsket å bruke tiden min på. En jobb som innebar det vakreste som finnes i dette livet.
Jeg fortalte henne hva jeg ønsket å bli når jeg ble stor, om den lange utdannelsen og om interessen for dette som startet i tidlig barndom, og som visstnok aldri helt slapp taket. Jeg turte å si det til henne, selv om jeg vet at andres meninger er en trussel mot drømmen min.

Om du ikke når helt dit er det mye annet du kan klare bra.  Svarte hun.

I mine ører hørte jeg at dette mest sannsynlig er for tøft og vanskelig å skulle få gjennomført. I ørene mine hørte jeg at troen på at jeg kunne klare dette ikke var tilstede. Jeg hørte trøstende ord om at jeg helt sikkert ville få til noe, men ikke dette.
Noe annet er ikke godt nok for meg, jeg vil ikke noe annet, jeg vil det!
Jeg så i øynene hennes at dette var noe hun ikke var overbevist om, at hun ikke kunne se for seg meg gjennom mange, mange års skolegang, praksis og så til slutt i en jobb der jeg står i delaktig ansvar for andres liv og helse. Jeg merket at hun så den syke i meg som sa dette, og at hun ikke merket seg at det faktisk er det friske i meg som ønsker dette så sterkt.
Til slutt hørte jeg mine egne tanker si at jeg aldri, aldri skulle fortalt henne om dette, jeg skulle aldri delt drømmen min.

Kanskje er det ikke så rart at hun tvilte på mine evner til å mestre en slik jobb. Hun er en av de som har sett meg som syk gjennom mange år. Hun er en av de som har sett blodet renne nedover oppskjærte armer, som har sett meg løpe for å kaste opp mat og som likedan svimler meg avgårde etter dager uten næring. Hun har hørt meg hyle i desperasjon fordi smerten på innsiden er for stor, og hun har sett meg i psykose i det virkeligheten og verden ble for vanskelig å forholde seg til. Hun har sett meg bli fraktet fra en avdeling til en annen i politibil fordi utageringen er for voldsom, og hun er av de som måtte holde rundt meg til jeg sovnet fordi redselen var så stor. Hun har sett denne forvirrede jenta som har ikke har fått til livet og som mye av tiden trenger å være innlagt ved en psykiatrisk avdeling fordi hun ikke klarer seg alene hjemme.
Jeg klandrer henne ikke for å ikke tro på meg. Jeg forstår tvilen hun mest sannsynlig kjente på. Men jeg skulle likevel ønske at hun samlet alle friske stunder, alle oppegående dager og måneder jeg har hatt og sett drømmen min ut fra dette.

Jeg vet at det ikke er mulig å starte på denne utdannelsen nå, jeg ser mine egne begrensinger, jeg har heller ingen plan om å kaste meg ut i dette med det første. Men om det går som jeg ønsker befinner jeg meg en eller annen gang i livet mitt på en skolebenk, endelig i gang med å lære om det jeg så gjerne vil lære mer om.

Hva med alt de har sagt at jeg kan få til da? Mente de ikke noe av det de sa? Var alle ordene om styrke og tro bare løgn for å trøste meg? For det er ikke løgnaktig trøst jeg trenger, jeg trenger at noen står ved min side og tror på meg. Om det er løgn de sier kan de i grunn la være å si noe i det hele tatt, da er tausheten bedre. Hva med drømmene de har sagt jeg må strekke meg mot, hva med troen de sier jeg ikke må miste. Om de ikke tror på drømmen min, hvordan skal jeg tro på den da? Jeg tror enda mindre på meg selv enn de gjør, om de ikke våger å tenke utenfor sykdomsboksen, hvordan skal jeg da få det til?
Alle de fine ordene de sa til meg, mente de egentlig ikke noe av det?

Jeg trenger å ønske dette, jeg trenger å drømme om et liv som frisk og tilfreds der jeg bruker hverdagene på jobb og hjem. Jeg trenger å se for meg noe langt der fremme, noe som er helt annerledes enn dette, som ikke er fylt av smerte og kamp. Jeg trenger å tro at jeg en gang kan bli en del av det vakreste på jord, jeg trenger å tro at jeg en gang har klart å bytte ut alt det onde og vonde med noe lyst og vakkert

Bildet er googlet.

Jeg trenger drømmen min, vær så snill å ikke gjør den svak ved å ikke tro på meg.