Det er i tider som dette da alt er sort, der jeg ikke en gang kan skimte gråskjæringen på vei mot fargene, at en liten hilsen betyr så mye.
Hun skrev så fint at hun ville være der for oss, oss jentene hun sendte den fine sangen til.
Jeg tenkte at det er vennskap, det er å være glad i hverandre, å sette pris på hverandre. Jeg vet hun setter pris på meg, at hun er glad i meg. For hun sier det, hun minner meg på det ofte.
Jeg husker samtalene vi har hatt. Jeg kan huske hvor trist hun var, så redd og forvirret. Da var det jeg som satt med den rolige stemmen, da var det jeg som prøvde å hjelpe. Nå er det ikke slik, det er ikke jeg som er tilstede og kan hjelpe til lenger. Hva gjør hun? Hun vender meg ikke ryggen fordi jeg ikke lenger er noe spennende å snakke med, hun unngår ikke kontakt fordi jeg er i mørket mitt nå og knapt klarer å le.
Hun er der likevel.
Nå er det jeg som stiller spørsmålene, som vender meg til henne for å få svar jeg ikke selv kan finne. Det er jeg som ikke lenger kjenner noen livslyst og som trenger vennene mine så inderlig.
Hun er en av de, en av vennene som står ved min side gjennom krigen. Det har hun vist at hun gjør mange ganger.
Takk, kjære du. For hilsen, for at du er glad i meg og for at du holder ut med en sjel som for tiden ikke er særlig spennende eller givende å snakke med.
Tusen takk <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar