Hun er ikke tung, hun er min datter...

Den siste uken har befunnet seg i det brennende helvetet. Jeg har vært veldig dårlig, og jeg får fortsatt ikke den hjelpen jeg selv mener er riktig for meg.
Jeg har knapt klart å gå eller stå, jeg har for det meste bare ligget apatisk eller full av tårer i et hjørne av sofaen. Smerten har vært intens og jeg har gang på gang tenkt at jeg ikke klarer dette, at jeg gir opp og frigjør meg selv fra hele helvetet.
Men, jeg er her fortsatt.

Da forrige helg var over og venninnene måtte tilbake til jobb kom mamma og overtok. Jeg klarte ikke hente ved selv, jeg klarte ikke hente meg mat selv, knapt gå på do selv. Alt i meg stoppet opp og jeg lå bare der. Mamma suslet rundt her, hjalp til å leiligheten slik at den ble ryddig og ren igjen, hentet mat og fikk meg til å spise, og hun sov her om nettene. Jeg fikk ikke lov til å være alene, så da ble det bare slik.
Det var greit å ha mamma her, godt på en måte. Og jeg er dypt takknemlig for alt hun gjorde og gjør for meg. Hun står på, selv om hun sliter med sitt eget. Hun er her for meg når jeg trenger det og hun hjelper meg med så mye. Takk mamma, for at du stiller opp <3

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hvordan det har vært den siste uken, den siste tiden. Hvordan forklarer man et brennende helvete i hjertet, en rusten klump som vrir og vender seg i magen? Hvordan forklarer man lydløse tårer og skjærende skrik? Hvordan forklarer man den smerten som truer en på livet så sterkt at du står der og tenker at nå skjer det, nå dør jeg? Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere det, forklare det, vise det. Men det var slik, og det er slik enda. Forskjellen er den at jeg nå klarer å stå lenger på beina mine, sitter oppreist i sofaen lenger av gangen og klarer å finne yoghurt selv som jeg spiser.

"I morgen går vi en liten tur, jenta mi"
"Mamma, jeg har ikke krefter, jeg klarer det ikke. Jeg kommer til å falle sammen"
"Da får jeg bære deg hjem igjen da, du må ha frisk luft"
"Det blir vel i tyngste laget å bære meg hjem, mamma"
"Noen sa en gang, hun er ikke for tung, hun er min datter..."

Da måtte jeg nesten gråte.

Armene mine leges og gror. Stingene er ute og resten begynner å bli til myk hud igjen. Jeg har ikke skadet meg siden tilbakefallet startet forrige helg. Jeg har ikke hatt noen behov eller trang til det heller. Jeg har vært så utslitt at tanken på å gå inn på badet for å bli ferdig med det ikke har falt meg inn. Kanskje er det over for denne gang, kanskje det ble med den ene dagen i selvskadingens verden?

Jeg ringte Dps på torsdag og lesset saklig ut av meg en hel masse spørsmål og meninger om hvordan ting nå har blitt og foregår. Hun noterte og hørte, men sa ikke stort tilbake. Hun hadde ingen svar, og jeg lurer på om det er noen som egentlig har det! Jeg sa jeg ønsket at overlegen skulle ringe meg neste dag, og hun skrev det ned og sa hun skulle gi beskjed om at han skulle ringe meg innen klokken 12.00.
Han ringte aldri.

Venninner og familie sender meldinger og sier de tenker på meg, de ringer og de stikker innom. Jeg er ikke særlig til selskap der jeg ligger eller sitter tom i en sofa, men det gjør meg godt at de er her. Det er en fantastisk takknemlig gave å ha, familie og venner som stiller opp. De sier de er glade i meg, klemmer meg, gir meg blomster og smiler til meg og sier at det skal bli en ordning. Jeg er heldig sånn sett, veldig heldig. Det er nemlig ikke alle som har familie og venner som stiller så opp, som bryr seg så mye. Takk til dere alle.

Brått stopp. Ny start.

En etter en. 

Vil jeg dette, eller vil jeg det ikke?

En brun.

Tre hvite.

Noen hundre.

Jeg vil dette.

Skarpe blader,

uklart sinn.

En etter en.

Jeg vil virkelig dette.

Jeg kjenner de begynner å virke. All smerten min, nå skal jeg endelig slippe. Nå skal jeg endelig få fred. Sløvheten begynner å innta kroppen, sinnet, det meste. Sløvheten tar pusten min. Jeg blir redd.

Hjelp meg.

Hjelp meg.

Vær så snill å hjelp meg.

De ser meg slite meg avgårde på egen ben gjennom porten, følger meg inn og prøver å hjelpe. 

Hva har du tatt?

Har du kuttet deg mer?

Hva har du puttet inne i deg?

Jeg får ikke puste lenger, respirasjonen orker ikke mer. Pulsen stiger til nye høyder, hjertet mitt jobber alt det kan med å pumpe oksygen til blodet rundt om i kroppen. Kroppen min har det ikke bra.

Jeg blir borte, jeg husker ikke mer.

Slapp av, vi skal hjelpe deg, vi skal ta den ut nå. Du har ligget i respirator, du må slappe av, du får puste nå bare vi får tatt den ut.

Jeg våkner fra dvalen og finner meg selv i panikk over det som stenger for i halsen min. Jeg skjønner ikke hva som skjer. Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg klarer ikke snakke. Øynene mine klarer ikke se klart.

Jeg våknet.

Hvit dyne.

Hvitt laken.

Ledninger, gule, grønne, røde, sorte.

Farger.

Elektroder

over hele meg.

Venefloner

overalt.

Apatien

jeg føler ingen verdens ting.

Jeg ligger i sengen i ett døgn. Jeg spiser ikke, jeg snakker helst ikke. Jeg gråter ikke, jeg raser heller ikke. De vil hjelpe meg med å vaske meg, for jeg selv er for svak til å få det til alene. Jeg ser ikke vitsen. Røyk frister ikke en gang, og nikotinen sitter hardt i kroppen min, krever stadig påfyll. Det eneste menneskelige jeg utfører er å drikke vann fra et sugerør, fordi jeg ikke klarer å holde glasset selv. Jeg drikker, fordi det er en ørken i munnen min. Jeg drikker, drikker og drikker. Så er jeg visst et menneske likevel, tenker jeg. For jeg drikker.

Du kan ikke hjem, hjertet ditt må overvåkes. Vi er redd det er blitt påvirket for mye.

Jeg får ikke snakket meg ut eller hjem, men jeg får dusjet. For mennesket i meg har våknet litt mer, og trangen til å føle varmt vann over en sliten og skjelven kropp er stor. 

Hjertet mitt klarte seg, kroppen min klarte seg. Nok en gang, kun flaks.

Hva føler jeg?

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vet ikke hva jeg føler, hva jeg tenker eller mener. Jeg vet bare at jeg overlevde av en grunn: At de våknet og så meg.

Er jeg glad for det, er jeg ikke glad for det?

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vet ikke hva jeg føler, hva jeg tenker eller mener. Jeg vet bare at jeg overlevde.

Jeg trygler de om hjelp, jeg trygler de om hjelp til forandring. Jeg trygler om muligheten til å få livet mitt tilbake. Jeg håper de ser at det trengs, at jeg trenger de for å komme meg videre.

Sinte ord,

Du er egoistisk.

Tenk på hva du gjør mot andre.

Slutt å drikk.

Snakk med noen.

Vi er veldig skuffet over deg.

Du sårer de rundt deg.

Vi orker ikke forholde oss til greiene dine.

Du er egoistisk.

Men ingen spurte;

hvordan går det med deg?

Hva i deg er så vondt at du gjorde dette.

Jeg håper jeg blir tilgitt.

Jeg håper de kan prøve å forstå.

Jeg er innlagt nå.De passer på meg. De sier jeg vil og skal klare dette. De sier at styrken i meg er der, at jeg vil finne den. Angsten krever anfall etter anfall. Dissosiasjonen tar timer. Tårene stjeler nylagt sminke og fortvilelsen stjeler håp. I all galskapen, i den verste tvangen, smerten og panikken finner jeg meg selv syngende. Jeg synger Mummisangen, fordi mummi var trygghet for meg da jeg var en liten og redd jente.

Så jeg synger inne i hodet mitt, tvinger meg selv inn i Mummidalen. Hele verden er et mareritt, et faretruende mareritt. I Mummidalen finnes ikke farer, bare godhet og lærdom.

Jeg fortalte søsteren min selv hva som hadde skjedd denne gangen. Hun fikk mine ord, ikke noen andres sine. Reaksjonen jeg fikk var til å grine av, fordi det var så sterkt. Hun gir meg håp, hun er kanskje en av de få som virkelig klarer å få frem krigeren i meg, som får meg til å strekke meg etter drømmene mine.

Jeg fikk tidenes mest gjennomtenkte og treffende melding på telefonen, og jeg gråt igjen som en unge. 

Drømmene dine, Farger. Tenk på alt det gode du skal oppleve. Drømmene dine.

Takk og lov for at jeg har et menneske som er så frisk, og som likevel har så god innsikt at hun kan se gjennom masken og snike seg vei inn til den friske Farger som nå er fanget og gjemt.

Jeg vil prøve, jeg vil prøve å leve. Og for å prøve å leve må jeg gjøre en hel masse som jeg egentlig ikke tør. For å legge press på meg selv må jeg gi meg selv krav som må holdes. Så, hvorfor ikke skrive i hvert innlegg  i bloggen hva jeg har gjort den dagen som jeg egentlig ikke tør? Jeg må prøve, og jeg må begynne et sted.

Gjort i dag som jeg egentlig ikke tør:

*Gått med håret i en flette. (Skummelt fordi ansiktet mitt blir synlig og andre dermed kan se meg.)

*Sittet med de andre i morgenmøtet uten å medisineres først. (Skummelt fordi jeg blir synlig i en mengde og står i fare for å bli snakket til og dermed få oppmerksomhet eller bli satt i fokus i en samling av mennesker)

Jeg puster.

Jeg puster

Jeg puster

Jeg prøver med alt jeg har av slitte krefter 

å puste.

Altfor mye negativt.

Jeg skulle gjerne delt noen vakre historier med dere, men for å lese den slags må dere nok scrolle dere ned til januar i bloggen. Der finnes det kanskje slike vakre dager og stunder som man av og til ønsker å lese om.
For det vakre, det gode og lette, det mestrende og givende finnes ikke. Det er borte. Det aller meste er borte i smerten, i depresjonen og angsten, i fortvilelsen og tårene som plutselig trenger seg vei ut gjennom øynene mine.

Hvordan holder man ut en slik indre smerte?


Hvordan skal man orke å leve dag etter dag i noe som føles som et levende helvete? 


Hvorfor skal jeg holde det ut, gråte alle tårene, hive etter pusten i alle angstanfallene, vandre rundt i alle dissosiasjonene? Hvorfor skal jeg fortsette med det? 


Hvorfor ble akkurat jeg syk? Kan man ikke porsjonere ut en overkommelig mengde i stedet for å infisere et menneske totalt med sykdom og smerte?


All klagingen, med hvilken grunn sitter jeg her å bruker bloggen som klagemur? Det finnes mennesker som lever i et langt større, verre og langt mer grusomt helvetet enn meg, mennesker som ville følt mitt liv som et paradis.
Jeg hater deg Farger.


Jeg dro på fest, i håp om å se verden fra en litt annen side. I håp om å oppleve noe som var fint og godt, som kunne snu spiralen som stadig fører meg lenger ned mot den totale gjørmete grunnen.
Jeg pyntet meg i paljetter, sminket meg mørkt, flettet håret, gikk med pumps. Jeg drakk kald øl som jeg liker godt smaken av, jeg drakk iskald Riesling hvitvin som jeg nyter å kjenne smaken av. Jeg skulle på fest, ut.

Vi lo, jeg også. Jeg klarte å le, litt. Men jeg klarte ikke slippe fri fra denne voldsomme smerten som følger meg overalt. Jeg slo av en flørt eller to og følte meg heslig i ettertid. Jeg danset og har fliret av det de siste dagene, og jeg gikk tidenes skogstur med noen venner for å ta en snarvei hjem. Alt i alt gikk det fint, med unntak av et fremmedlegeme eller to som straff i kroppen (nei, man spesifiserer ikke). Jeg klarte å dra på fest.
Men det snudde ikke, jeg fikk det ikke bedre slik jeg håpet på. Jeg fikk ikke brutt sirkelen, ei heller fjernet smerten inne i meg. Jeg fikk fjernet fremmedlegemer, som en slags symbolsk handling der det jeg egentlig ville var å ta vekk den innvendige, følelsesmessige og tankemessige smerten i meg. Det fikk jeg ikke til.
Jeg måtte sove det meste av tiden i to og et halvt døgn etterpå, fordi det å være blant andre mennesker krever så inn i det helvetes mye at jeg blir fullstedig utslått av det, av inntrykkene, av feil døgnrytme, av smilene.
Så, jeg kan utelukke fest og vin som en faktor til å snu veien ned gjennom spiralen. Skal jeg krabbe meg oppover er det noe helt annet som må til.
Hva? Jeg aner ikke.

Dagen i dag:
Jeg våkner halv åtte om morgene, tar en kaffekopp og legger meg igjen. Jeg ligger i sengen til klokka ett på dagen. Jeg står opp, drikker enda en kopp kaffe og legger meg på sofaen. Jeg står først opp rundt klokka tre på ettermiddagen.
Kroppen er så tung, sinnet er så tungt. Smerten er det tyngste, så forferdelig tung å bære. Så jeg orker ikke noe, flater ut, gjemmer meg vekk fra hverdagen som er et faktum etter helgen.
Jeg orker ikke forholde meg til meg selv, til angsten, til depresjonen, den vanvittige fortvilelsen eller desperasjonen etter å slippe fri fra dette helvetet. Jeg orker ikke forholde meg til noe av dette, kreftene til å kjempe mot det har jeg heller ikke. Så jeg sover, og når jeg ikke har mer søvn å bruke av ligger jeg bare der.

Jeg får endelig slepet kroppen min inn i dusjen. Vasker vekk ekkel svette etter indre kamper som ingen kan se eller vite om. Jeg får vasket hår som står til alle kanter siden jeg ikke orker å stelle det noe særlig. Jeg får på meg klær, litt foundation for å dekke over de verste tegnene til slitenhet og møter meg selv i speilet i gangen.
Det umiddelbare reaksjonen er gråt. Jeg ser et ansikt som mister all sin styrke i det gråten tar henne. Jeg ser tårer som renner gjennom nylagt sminke. Jeg ser hender som holder seg til hodet som i et forsøk på å kontrollere kaoset og fortvilelsen som foregår på innsiden av kraniet. Jeg ser at Farger har det veldig vondt, men jeg kan likevel ikke se at den jenta i speilet er meg.


Dette er hverdagen min, dette er timene mine. Hvordan skal jeg holde det ut? Si meg, noen, hvordan holder dere det ut?

Ikke lenger flytende..

Jeg prøver å holde meg i overflaten, men kvervene drar meg ned i dragsuget. 

Jeg prøver å svømme til land men motstrømmen er for sterk. 

Jeg prøver å dykke under, men jeg klarer ikke å holde pusten lenge nok til å nå frem til redningen. 

Jeg prøver å holde meg flytende, det er så vidt jeg har hodet over vann nå.

Dagene er så sorte. Livet er så sort. Jeg er sort. Hvor er fargene mine?

Sort.

Hvitt.

Farger?

Sånn ser det ut her om dagen. Det er både lyst og vakkert. 

Men hva kjenner jeg? 

Hva ser jeg?

Jeg kjenner sorg, håpløshet og fortvilelse.

Jeg kjenner tomhet, tunghet og fjernhet.

Sinne, ensomhet og slitenhet.

Jeg ser det mørke og sorte. Ingen glede når inn lenger.

Hvorfor kan jeg ikke feste meg ved det gode i livet, det som er godt, her og nå? 

Hvorfor er jeg så bundet til alt dette som er så vondt?

Kan jeg ikke få en pause, bare en liten en, vær så snill?

Kan jeg få se solen igjen?

Får jeg noen gang se solen igjen?

Siden jeg ikke får sove og natten er godt i gang, kan jeg like godt dele nattens spilleliste med dere:

Eva & the heartmaker - Not alone.

Eva & the heartmaker - Twenty-four something.

Timbuktu/Sunsanne Sundfør - Kapitulera.

Rebekka Karijord - Wear it like a crown.

Thomas Dybdahl - From grace.

Thomas Dybdahl - A love story.

Veronica Maggio - Stopp.

Linnea Henriksson - Hope there`s someone (svensk idol 2010)

Ephemera - Act.

Karpe Diem - Tog.

Karpe Diem - Snøhvit.

Hva hører dere på av musikk forresten? Noen tips til meg? :) 

Natta!