Ferien min.

Jeg er på ferieee <3

Første by ut var Oslo, der koste jeg meg mye. Jeg fant virkelig roen og nøt det å være langt hjemmefra og bare svære en anonym fotgjenger i Oslos gater. Ingen visste om historien min, ingen visste om arrene mine, ingen visste om angsten i meg. Jeg kunne bare være Farger, som ingen kjente, og det var godt.

Noe av det beste i Oslo var selvsagt å få være med søsteren min og samboeren hennes. Jeg drikker fortsatt ikke alkohol, og det ble en ny opplevelse å være der uten å være trøtt og fyllesyk. Søsteren min og samboeren hennes bemerket at jeg hadde forandret meg, blitt mer voksen og rolig, og det var veldig godt å høre. For det er akkurat det jeg vil bli, slå meg mer til ro og bli mer voksen til sinns. Vi koste oss med god mat og god drikke, som hjemmelaget juice laget av masse spennende frukter som vi ikke har på bygda der jeg kommer fra. Vi spilte spill, vi gikk turer og bare slappet av.
Jeg brukte kveldene på å skrive med stearinlys som eneste lyskilde. Det har vært godt å skrive nå, for det har ikke vært så greit å være Farger en liten stund nå. Skrivingen har vært ren terapi, og for søsteren min som er forfatter så var det helt okei at jeg buret meg inne i musikken og skrivingen noen timer selv om jeg var på besøk. Hun skjønner godt dette med viktigheten av å skrive.
Noe som også var nydelig med å være i Oslo var det å sitte alene på bakeriet med pc og frokost. Helt anonym, helt angstfri.
Og så var det kolonihagen som jeg forelsket meg i. Der fant jeg roen. Ble jeg urolig eller angsten begynte å ta over gikk jeg til Bjølsen kolonihage og bare vandret rundt i idyllen og harmonien.

Se så idyllisk det var der.

Her er yndlingshytten min, en slik skrivestue hadde vært fantastisk å ha!

Og så Portveien 2 da <3 Memories <3

Turen gikk videre på tirsdag som var. Da kjørte søsteren min meg til Gardermoen og vi møtte et hav av mennesker. Da kjente jeg angsten krype fra tærne og opp til de ytterste hårstråene. Men søsteren min var med meg så langt hun kunne, og så fort jeg hadde sjekket inn og kommet gjennom sikkerhetskontrollen gikk alt mye bedre. Det er all denne ventingen og det å stå i kø som er verst. 

Siden det var innenlandsreise måtte jeg ikke vente på Gardermoen så lenge før vi kunne ta av med flyet. Flyturen var en knapp time og jeg koste meg da. Jeg liker å fly, selvsagt ikke over mangfoldige timer for det er kjedelig. Men en til to timer i fly med god musikk på ørene er bar deilig.

Noen blikk fra lufta.

Hei Ørsta :)

Vel fremme møtte venninne L meg på flyplassen og vi pakket oss inn i bilen for å kjøre et kvaters tid inn til Ørsta sentrum der hun bor. Der ventet det meg frokost, nydelig kort med nydelig hilsen, gave og pleie. Jeg var veldig sliten etter reisen siden jeg hadde brukt så mye krefter på å holde angsten i sjakk, da var det godt å få litt pleie :) Lakking av negler selvsagt :)

Min kjære T<3 har hatt det litt tøft med tanke på hva som skjedde sist jeg drakk alkohol. Han har vært skremt, usikker og sint, og ikke visst om han kunne fortsette med meg. Dette tynget meg så sterkt da jeg kom til Ørsta at venninne L lurte på om jeg egentlig ville hjem. Inne i meg visste jeg faktisk ikke hva jeg ville, men jeg bestemte meg for å bli i alle fall en dag til for å se om det kunne ordne seg litt i hodet mitt, at jeg klarte å ta litt mer avstand fra det. Jeg sov dårlig, var kvalm og hadde feber og var bare så ufattelig sliten. Venninne L har fortalt meg at hun lurte på hvordan denne uken ville bli om jeg forsatte å være så lei meg. Da tok hun affære! Uten at jeg visste det kontaktet hun T<3 og snakket med han. Hun fortalte hvor vondt jeg hadde det nå og spurte om han ikke kunne gi en liten lyd fra seg. Det gjorde han! Han sa jeg ikke skulle uroe meg, og at det fra hans side mest sannsynlig ville ordne seg bare vi fikk snakket litt sammen. Da knakk jeg og tårene trillet. Det datt en mørk stein vekk fra hjernen min, og sikkert ti kilo fra skuldrene mine. Jeg har snakket med han i etterkant også og vi har en rolig og fin tone. Gud, så glad jeg er i den flotte gutten!

I dag kom kamerat R på besøk til oss her i Ørsta. Det er så koselig å se han igjen og vi kommer til å kose oss sammen vi tre. Så får vi bare håpe han holder ut all jente skravlingen ;)

God sommer alle dere flotte folk.

Klem fra Farger.

I Love Oslo.

Jeg elska alle dine smilerynker, men også de for lengsel og for savn.

Du var et fyrtårn der i mørket, du var et mekka jeg kunne vende meg mot.

Det var vel fordi at jeg elska deg, bare bare elska deg. 

Du ga meg livet hjalp meg finne en vei, ikke rart at jeg elska deg.

Jeg tenker så mye på han, på om han tenker på meg?

Jeg savner han så mye, savner han meg?

Dag nummer to i Oslo og jeg koser meg. I dag har vært en lat, god og behagelig dag. Jeg har båret angsten i meg, smerten og minnene. Jeg har båret alt i meg, men det har ikke spist meg opp. Da er jeg fornøyd.

Jeg sov til ett, og da søstra og samboeren hennes ville ut på skogstur fant jeg ut at jeg ville ha alene tid her i leiligheten. Det var godt, men uroen og angsten kastet seg plutselig over meg og jeg visste ikke hvordan jeg skulle løse det.

Jeg prøvde å ringe Dps, men de hadde ikke tid. Da følte jeg meg veldig avvist og såra. jeg var i utgangspunktet sårbar og alt jeg trengte var en liten prat for å snakke meg ut av den verste angsten.

Ingen av venninnene tok telefonen, unntatt ei, som var på jobb. Men hun tok seg tid for det hun. Bare ring meg igjen om det blir ille Farger-min, sa hun. Tusen takk venninne C, du er der alltid du <3

Som et ledd i få angsten til helvete vekk måtte jeg finne på noe. Jeg hadde enda ikke stelt meg og så ut som et fyllevrak (merk: edru i går!) så jeg kunne ikke gå ut for å trave av meg angsten heller. Det var da en liten hybelkanin minnet meg på noe lurt - støvsuge! Jeg heiv meg rundt og støvsuget hele leiligheten til jeg kjente jeg fikk svettet litt og brukt kroppen bra. Da hjalp det seg litt. Rett etterpå tok jeg en etterlengtet dusj og kjente at jeg endelig hadde vunnet kampen mot angsten. In YoUr FaCe!!!!

Jeg har brukt mye tid på å skrive i dag, både her, og på boka mi. Ja, for boka er begynt på nå. kapittel en er snart ferdig, men ikke renskrevet. Det vil ta tid, sikkert noen år, å få den ferdig, men jeg har i alle fall begynt. Jeg har fått en veldig ro her hos søsteren min og med roen kommer lysten til å skrive, til å reflektere, til å dele og til å kjempe.

Himmelen åpnet seg her i Oslo i kveld, og da det striregnet og tordnet som mest ville jeg bare ut, ut, UT. Jeg fikk en vanvittig trang til å gå, bare gå alene uten mål og mening. Jeg ventet til det verste regnet hadde gitt seg, men da var det nok, da ville jeg ut. Jeg tok med meg røyk, bankkort og telefon og sa ha det bra til søstra og samboeren. Da jeg gikk nedover veien på Bjølsen kom suget i magen, det vonde suget som om det synker steiner ned til den vonde klumpen. Jeg gikk forbi Bjølsens kina restaurant der drankerne sitter. Jeg tenkte, hva om jeg bare tar en øl, da. Kan det være så farlig? 

Slap in the face! For en dumskap. Man drikker da vel ikke på en søndag! Så jeg gikk videre.

Skal jeg vinne over dette, eller skal jeg ikke? Hva velger jeg? For dette er valg hele veien. Velg riktig!

Jeg gikk videre til den vakre kolonihagen og ruslet rundt der med, nok en gang, et smil om munnen. Det er så vakkert der, jeg skulle virkelig ønske jeg hadde en slik kolonihage. Da skulle jeg brukt tiden der til å skrive, skrive og atter skrive. Og kunne jeg drukket vin fordi jeg ikke lenger brukte medisiner eller hadde hatt angst, så skulle jeg tatt et glass hvitvin ute i sommerkvelden mens rolig musikk bølget seg vei i bakgrunnen. Jeg skal kunne det en gang igjen. Jeg vet jeg kommer til å kunne kose meg slik igjen en gang :)

Da jeg gikk alene rundt på Bjølsen kjente jeg på en sjelden frihet. Jeg er vant til å være fanget, vant til å måtte følge angsten slavisk. Jeg er vant til å sitte mest inne, selv om jeg nå for tiden er mer ute enn jeg pleier å være. Tenk,  jeg gikk alene rundt i Oslo. Jeg koste meg selv om jeg kjente at jeg tidvis var redd. Jeg var inne i butikker å bare så og kikket rundt meg. Jeg kommer meg jo nesten aldri i butikker, fordi angsten stopper meg. I kveld gjorde den ikke det.

Vel hjemme kom jeg akkurat i tide til et herremåltid av hjemmelaget indisk curry mat. Søsters samboer er en reser på å lage indisk mat, og jeg spiste meg nesten dårlig. For noen smaker det indiske kjøkken har! Oreois til dessert, EM finale på tv og Twilight på dataen. Jeg koste meg så mye, nok en gang. Hva skjer med meg?

Nå har søster og samboer gått til sengs. De skal på jobb i morra, og jeg skal også tidlig opp for å få mest mulig ut av den siste dagen i Oslo før jeg flyr videre til venninne L på vestlandet. Jeg har en del planer for morgendagen, nå gjenstår det bare å se om jeg klarer å gjennomføre de...

God natt alle kjære <3

Portveien to.

På Bjølsen i Oslo ligger kolonihagen der det lille huset fra barne-tv Portveien to, ble "laget".
Jeg og søsteren min gikk en tur gjennom Bjølsen i går og da vi kom til kolonihagen måtte jeg bare smile, smile og atter smile. Det var så vakkert der at jeg hadde lyst til å grine litt. Noen ganger er ting så fint at man får lyst til å felle noen tårer. Og stemningen, synet og atmosfæren i denne kolonihagen fikk meg til å ville gråte. Nå er jeg kanskje i overkant at følsom for tiden, med tanke på hva jeg jobber med, og med tanke på det som står på spill i livet mitt, men dog, det er ikke så verst å gråte av en vakker ting.

Se, så vakkert!

google.com

Vi gikk der vi to søstrene, snakket, skravlet, var stille og lo. Det var godt, å gå et sted som ikke er hjemme. Å gå et sted der jeg ikke møter på naboene som sikkert vet så mye om meg og fortiden min. Og det var aller best å kunne være med søsteren min alene, bare oss to. Hun er forbildet mitt, vet dere. Jeg har mye bra å lære av henne. Dessuten setter hun klare grenser, har en hel masse humor, får meg til å le og minner meg på drømmene mine. Slike søstre er gull verdt <3

Resten av kvelden tilbragte vi rundt et bord med taco spising, Carcassonne spilling og skravling. Gutta krutt drakk øl fra boks, jeg og søsteren min holdt oss til alkoholfri Carlsberg på flaske, som smakte kjempe godt. Det var første helgen jeg var edru på kanskje et halvt år, og selv om jeg kjente at jeg savnet alkoholen i går er jeg sjeleglad for at jeg var edru, i dag. Jeg har ikke hatt en slik rolig og fin søndag på så lenge jeg kan huske. 

Halv ett var det i seng, men skrivelysten meldte seg og jeg blogget til langt på natt. Jeg sovnet ved halv tre tiden i natt, inntil lyden av byen som levde, og våknet halv ti i dag. Jeg pleier alltid å våkne tidlig, sånn ca rundt den tiden som fuglene våkner, men etter å ha tatt en røyk ved halv ti tiden i dag sovnet jeg igjen og sov til klokka ett på dagen! Byen gjør meg tydeligvis godt :)

Hei.

Livstegn!
Jeg er ikke død, ikke innlagt, ikke i fengsel eller isolert hjemme av angst. Jeg sitter faktisk i skrivende stund i en koselig leilighet i Oslo hos min søster og samboeren hennes. Jeg trengte å komme meg vekk, så jeg dro min vei.

"Jeg tror jeg trenger hjelp, jeg tror jeg har et alkohol problem" sa jeg til fastlege K da hun var hos meg sist. Jeg var så sliten, kom rett fra sykehuset etter intox og kjente at jeg hadde nådd bunn. Kort fortalt har jeg forrige mandag, på vinkveld, hatt nok en blackout på grunn av alkohol, banket opp min beste venninne, blitt satt i håndjern av politiet men slapp unna drukkenskapsarresten siden denne venninnen hjalp meg ut av det. Jeg kom hjem, la meg men har våknet opp igjen og tatt mye medisiner, i søvne mest sannsynlig.
Jeg husker jeg våknet og tenkte at, nå dør jeg, nå er jeg snart ikke mer. Jeg husket ikke å ha tatt noen piller og det eneste jeg skjønte var at noe var alvorlig galt. Jeg kunne ikke se klart, jeg kunne ikke gå, jeg klarte ikke taste telefonnummeret til ambulansen og jeg klarte ikke holde hodet mitt oppe. Jeg klarte ikke snakke tydelig og jeg var sikker, helt sikker på at jeg hadde fått slag/hjerneblødning og at jeg da var i ferd med å dø. Jeg var livredd, for jeg vil ikke lenger dø. Jeg er glad i livet, jeg har så mye å leve for.
Jeg fikk på et vis tatt telefonen da en venninne ringte og sagt ordet "mamma". Mammaen min kom veldig fort og skjønte med en gang at jeg hadde tatt medisiner. Huff, dette har mamma sett så mange ganger at hun vet hva som feiler meg når slikt skjer. Hun ringte ambulansen og de kom også fort. Jeg ble båret ut og husker blålys og sirene mens de kjørte meg til sykehuset. På sykehuset ble det satt inn intravenøst motgift og jeg ble der i ett døgn før jeg slapp hjem. Og det var da jeg kom hjem og fastlege K kom på besøk at jeg innrømte problemet.

"Så godt at du endelig innser det" sa fastlege K. Mange har prøvde tidligere, med skjemaer, statistikker, pekefingre, strenge øyne og det som ellers måtte brukes for å få meg til å innse at jeg bruker alkohol feil. Men få prøvde å la meg få innse det selv, ga meg tid, ga meg støtte på veien. Fastlege K gjorde det, og til slutt innså jeg det. Jeg har skjønt det nå. Det skulle bare komme til å koste meg så ufattelig mye før jeg så alvoret.

Jeg skal ikke legge ut om mitt konsum, ei heller alle historier jeg har fra min tid med hard festing, men jeg kan si så mye at det er gått over grensen til hva som er greit, hva som er sunt og hva som er morsomt.
Jeg bruker halve uken på å komme meg etter en fest, har ufattelig angst i meg for hva jeg eventuelt har sagt eller gjort (for jeg husker selvsagt sjeldent alt). Jeg bruker mye penger jeg ikke har til å bruke og jeg skjuler som best jeg kan det jeg har drevet med. Da har man et problem, da er det ikke greit lenger.

Jeg er nå henvist til en klinikk som er spesialister på rus, i mitt tilfelle alkohol, og der håper jeg å komme inn til poliklinisk veiledning så fort som mulig. For jeg vil ikke ha det som dette lenger, jeg vil ikke være den jenta lenger. Jeg er voksen nå, da får jeg oppføre meg som en voksen også!

Alkoholen og den siste intoxen har kanskje kostet meg min kjære T<3. Han syns dette er i overkant av vanskelig, og jeg kan ikke klandre han for det. Jeg er så lei meg for det jeg har gjort og stelt i stand rundt meg at jeg kan ikke få forklarte det en gang. Jeg er så lei meg for at jeg har såret mine nære og kjære i årevis med mine "sprell" i fylla. Hvor mange bekymringer har jeg ikke gitt de. Hvor mange ganger har de ikke blitt oppringt av politi eller ambulanse, Securitas eller vakter på utestedet. Hvor jævla mye har jeg ikke skremt de?! Jeg er så lei meg for det, tro meg alle mine kjære, dere jentene mine som leser, familien min som leser;
Jeg er så lei for det.

Jeg har snakket med venner, mamma, storesøster og besteforeldre i telefonen. Jeg har fortalt at jeg innser problemet og at jeg nå skal få hjelp for det. Jeg har sagt hvor lei meg jeg er for å ha såret de med mine handlinger og jeg har lovet de å ikke drikke før jeg er bedre. Jeg er nokså bra nå, men kombinasjonen medisiner-alkohol og angst-alkohol funker ikke for meg. Inntil jeg er bedre med tanke på angsten og inntil jeg er medisinfri holder jeg meg unna hele dritten. Jeg har satt flaska på hylla, dratt ut tenna fra tapetet og henta ned hæla fra taket. Nå skal jeg konsentrere meg om studier til høsten, det å få lappen og å få min kjære T<3 tilbake i livet mitt. 


Jeg har så mye å tape nå. 
Jeg vil ikke være den jenta mer. 
Jeg skal vinne denne kampen også.

Det verste med dette er nok det at jeg står i fare for å miste T<3. Han er redd, sint, bekymret, sliten og sikkert en hel masse annet det ikke finnes ord for. Han svarer meg ikke om jeg ringer, han tar ikke kontakt og om jeg får tak i han er han en mann av få ord og veldig kjapp i svarene sine. Jeg klandrer han ikke...

Før jeg dro i dag leverte jeg tjue hvite og røde roser til han, samt en gavepose med favoritt godteriet hans og åtte A4 sider med maskinskrevet kjærlighetserklæringer og anger. Jeg skrev om barndommen min og hvordan den har preget meg i voksen alder. Jeg skrev om hvordan ting hadde vært, og hvor langt jeg hadde kommet nå. Jeg skrev om mine følelser for han og hvor sterke de er. Jeg skrev ikke at han kom til å ødelegge meg om han nå går fra meg, for det ville vært å presse han, men jeg la på ingen måte skjul på hvor sterkt jeg føler for han og hvor mye jeg ønsker å være med han.
Jeg fikk en sms der han takket for blomster og gaver, der han skrev at vi skulle snakke om hvordan vi skulle forholde oss til hverandre når jeg kommer hjem igjen. Jeg er på ferie nå, jeg skal prøve å nyte det, men det er litt vanskelig når jeg vet at det muligens venter meg et brudd når jeg kommer hjem.

Jeg har det bra, sånn etter forholdene å betrakte. Men, jeg har rotet det til, veldig også.

Jeg har det ikke bra, etter forholdene å betrakte. Jeg har rota det til.

Fortiden i hagen.

Vi sitter ute i sola, jeg kusine S og fetter J. Vi drikker kaffe, snakker om babyen kusine S bærer i magen sin og ler av den lille hunden som hopper rundt oss. Dagen er fin. Jeg er urolig og angstfylt inne i meg, men dagen er fortsatt fin.

Det hugger til å magen min, hjertet mitt pumper og slår så hardt det bare kan. Jeg klarer ikke smile eller le, jeg klarer ikke gråte eller si noe. Det blir bare et salig kaos inne i meg, langt inne i meg settes fortiden i gang igjen.

Min onkel, faren til kusine S, jobber i ambulansen, og han kom sammen med to medarbeidere innom her for å hilse på datteren sin, niesen og nevøen sin. Det var bare et lite besøk, et hyggelig "hei". Men de hadde gule og røde klær på seg. De hadde store selvlysende bokstaver på ryggen med "sykehus". De hadde sorte sko og radio festet i beltet. De var på jobb, på vakt og de kom innom for å hilse på oss.

Så hva skjedde, hvorfor befant jeg meg plutselig i fortiden, hvorfor reagerte kroppen min med redsel og trangen til å flykte? Hvorfor følte jeg for å skrattle eller gråte i usikkerhet?

Jeg har blitt hentet i ambulanse veldig mange ganger. Jeg har prøvd å ta livet mitt veldig mange ganger. Jeg husker sirener, blålys, setninger som "nå skal du få hjelp" eller "vi skal ikke la deg dø". Jeg husker oksygenmasker, hender som holder i mine og så husker jeg også ingenting av mange av gangene fordi jeg har vært bevisstløs. Jeg kan enda kjenne følelsene av å bli trillet på en båre inn i ambulansen, og jeg kan enda kjenne det hvite sengetøyet gnisse mot naken hud.

Ambulansen har mang en gang kjørt inn i gården her for å hente meg. Det har vært både for å hjelpe til med tvangsinnleggelse, lappe sammen selvlagde kutt i armer og bein, eller for å få meg til sykehus og behandling i hu og hast.

Denne dagen skulle de ikke hente meg, det var ikke en gang jeg som var grunnen til at de kom. Det var kusine S som var deres mål, for å be henne hjelpe til med støvsuging. De skulle ikke true meg med politi og håndjern, de skulle ikke stroppe meg fast til en båre for å kjøre meg vekk. De skulle ikke tørke blodet mitt og de skulle ikke tvinge meg til å leve. Det var ikke jeg som var målet, men jeg ble likevel så redd.

Jeg tenkte på naboene, på huseierne. Hva trodde de nå, når tre mennesker fra ambulansen gikk inn i gården?  Ventet de seg et kaos igjen? Tenkte de at det hadde klikket for meg igjen? Tenkte de jeg ville ta livet mitt igjen? Jeg, som har blitt så glad i livet skulle da ikke ta livet av meg, men jeg tror jeg døde litt i det jeg satt der med tre autoritære mennesker fra sykehuset og ambulansen.

Det er over nå, Farger. Det er over. Du skal slippe å bli hentet i ambulanse mer, for du har kommet lenger, og blir du hentet av de igjen er det ikke selvforskyldt. Du vil ikke lenger dø, du skader deg heller ikke lenger. Du er nokså stabil og du er ved dine fulle fem. Det er over nå Farger, du ble bare skremt.

Juni.

Årets første junidag. Det er fem varmegrader ute og regnet hamrer mot vinduene i huset. Stearinlysene er tent, og jeg finner endelig roen til å skrive litt på bloggen igjen. Det er sommer, og det er ikke så verst i grunn.

Etter at en mann i vår vennegjeng døde har min egen sorg etter pappa blitt veldig aktivert. Dette skrev jeg om i et tidligere innlegg også. Jeg fikk pappas dødsfall og savnet etter han så til de grader midt i trynet, og jeg klarte ikke å hanskes med det alene. Da begynte løsningsorienteringen. Jeg sendte en mail til kommunens prest og spurte pent om jeg ikke kunne be henne om litt hjelp til sorgarbeid, og det fikk jeg.
Sist onsdag gikk jeg angstfylt gjennom gatene for å møte henne på et menighetshus. Hun er en sprudlende dame, som er god å snakke med, og jeg så frem til å kunne begynne på et forsinket sorgarbeid. Det jeg derimot ikke så frem til var å få nok et daglig anfall mens hun så på.
Anfallene mine arter seg som om jeg har kramper. Jeg har ikke kramper i kroppen men det ser sånn ut. Hele kroppen spenner seg i en slags bue, og det kommer noen rare lyder fra meg. Det kommer gjerne brått, men nesten alltid fordi noe i meg blir trigget, at noen blir vanskelig å snakke om eller tenke på.
Til min store overraskelse fikk jeg ingen anfall. Jeg kjente at det begynte noen ganger, men jeg klarte å unngå det med å holder fokus på stemmen til presten og å se rundt i rommet for at ikke blikket skulle fryse seg fast.

Samtalen var tøff, men fin. Jeg fikk begynt å snakke om mye av det jeg sørger over, for sorgen ligger ikke bare i det at pappa valgte å avslutte livet sitt, den ligger også i de tapte ungdomsårene mine, i galskapen jeg befant meg i, i lengselen etter et normalt liv og i samvittigheten over hva jeg har påført mine nærmeste.
Sorgen er så mangt, og jeg trenger hjelp til å arbeide med den. Nå får jeg hjelp til det.
Jeg har jo psykiatritjeneste menneskene og legen min som jeg kan snakke med, men det er nå en gang slik at de har stått midt oppe i mye av det som har skjedd, og på en måte føles det da nesten for nært å snakke med de om det. Jeg har også vennene mine, søsteren min, mamma og T<3, men det blir også for nært, og visse ting skal man heller ikke bruke sine nærmeste til å snakke om og med.

Jeg skal møte presten til uken også, og jeg gru-gleder meg. Det er tøft, og der ligger gruingen. Det er nødvendig og nyttig, og der ligger gleden.

Etter dødsfallet vi i vennegjengen nå opplevde stoppet søvnen nesten helt opp. Jeg fikk ikke sove og det har endt med både besvimelse, legevakt, høye doser medisiner og en hel masse desperasjon etter hvile og sliten gråt. Mamma har stilt opp, T<3 har stilt opp og nå har jeg endelig kommet litt mer inn i søvnen igjen. I går sovnet jeg faktisk på sofaen på dagtid, fordi jeg var sliten, og det har ikke skjedd siden det siste dødsfallet.
Det er ren og skjær seigpining å ikke få sove. Jeg blir så sliten, jeg blir så utmattet og alt stopper opp. Matlysten stopper opp, tankene setter seg fast, musklene virker ikke og kroppen ser mer ut som en sekk som blir dratt rundt enn bein som bærer meg. Jeg blir irritabel, sårbar og føler meg veldig fanget. Jeg er forferdelig avhengig av hvile og søvn. Åtte timers søvn om natten og en times hvile på dagtid. Dette trenger jeg, og når jeg ikke får det blir alt i meg et salig kaos. Nå sover jeg heldigvis igjen, og det var etterlengtet.

For et par uker siden fikk jeg en lang sms av T<3. Kort fortalt slet han med "oss", med å finne seg selv og med det å være i et nytt forhold. Han gjorde det klart at han brøyt med meg, og jeg brøyt sammen. Jeg hadde glemt hvor vondt kjærlighetssorg gjør, og jeg visste ikke at det føltes så annerledes ut når man er voksen. For jeg har ikke hatt kjærlighetssorg eller vært forelsket siden jeg var fjorten år gammel. Når jeg nå opplever det i voksen alder er det en helt ny erfaring.
Jeg ringte gråtende til venninne T, og etter to minutter var hun og venninne S på plass. Ingen skjønte noen ting, kanskje aller minst jeg. Det kom som lyn fra klar himmel, ingen forvarsel eller noen andre tegn.
Etter å ha snakket med han forsto jeg at det også hadde kommet brått på han. Panikken kom over han og han følte seg fanget og måtte "ut".

Etter å ha tørket tårer i to døgn, hikstet og hulket fra meg kom han på besøk igjen. Da ba han meg med ut, og jeg takket ja. Vi fikk snakket litt den kvelden, og vi dro ut sammen neste dag også. Dagen etter våknet jeg ved siden av han og vi startet vi dagen med å se skrekkfilm, for så å dra på fisketur og dra opp fem små ørret. Vi tilbragte helgen sammen med god grillmat, god drikke, båttur i solen og en mye lettere tone oss i mellom. Det var aldri noe krangel, og det var aldri stygge ord oss i mellom. Men det var nok mye tanker og mye usagt som måtte frem, og det har begynt å komme frem nå.
Jeg spurte han på et tidspunkt hvor vi nå stod hen, og da svarte han litt spørrende, "litt kjærester?".
Det er helt greit for meg.

Han trenger tid, og han skal få tid. Jeg venter. Han trenger å finne seg selv og opprette et nært og godt forhold til barna sine igjen, og det skal han få plass til å gjøre. Han trenger å erfare at jeg ikke skal styre han eller ta over livet hans, og det skal jeg vise han at jeg ikke kommer til å gjøre. Han trenger å forstå at jeg bare vil han godt og at jeg er så inderlig glad i han, det skal jeg gjøre tydelig.
Jeg er forelsket i han, det er han jeg vil ha. Dette er mannen jeg vil bli kjent med, som jeg vil være med. Dette er mannen jeg kan se for meg en fremtid med. Dette er mannen jeg sovner stille i armene til og våkner opp like stille, fortsatt i armene hans. Dette er mannen jeg ler aller best sammen med, han jeg føler mest ro sammen med og han jeg liker aller best å tilbringe tid med. Det er T<3 jeg vil ha, og jeg skal jobbe knallhardt for å få han tilbake. Jeg gir bare ikke opp dette, for følelsene er altfor sterke til det.

De siste månedene har det vært mye festing. Hver helg har jeg vært ute og blitt full eller tilnærmet full. Nå derimot tar jeg en pause. Kroppen har godt av en pause fra festing og nattevåking, hodet har godt av litt ro i helgen og lommeboka mi trenger å få være i fred en helg. T<3 skal ha barna og jeg skal sitte i sofaen min og se på tv, vaske heimen, og gjøre alt slikt jeg ikke har gjort på mange, mange helger. Det ser jeg frem til.

Sist uke var jeg nok en gang på Bunæs klinikken for å få flere sprøyter med kortison i arrene mine. Denne gangen fikk jeg sprøyter i begge armene, og nok en gang var det ikke smertefullt. Jeg kan nå begynne å se bedring, og det er utrolig å oppleve. Det gir meg håp om at jeg en dag kan klare å se på armene mine uten å ville brekke meg eller gråte. Det er foreløpig mange hvite flekker/områder som følge av kortisonen, men det er beviset på at arret har dempet seg og lagt seg ned på vanlig hudnivå, i stedet for å være opphøyet fra resten av huden. T<3 sier han syns han ser bedring, og legen på klinikken sa også det. Jeg fortsetter med A-vitamin krem hver dag, og skal tilbake om tre uker for å mest sannsynlig få enda mer kortisonspøryter.
Dette er tidkrevende men spennende.

Arrkorreksjon.

I går var en spennende dag. Jeg skulle til konsultasjon med arrene mine for å se om det er noe å gjøre med det for at det kan bli finere.

Jeg sto opp tidlig og angret litt på det siden det ville bli mange timer med gruing. Men jeg holdt meg i ånde og fikk gjort en hel del her hjemme, og plutselig var klokken elleve og tid for avreise.
Tante og onkel kom og hentet meg og vi satt snuten mot Sandvika og klinikk Bunæs som ligger under Volvat privatsykehus.

Timene i bil før vi var fremme gikk greit. Det var mange tanker som fløy gjennom hodet mitt, men jeg tok meg selv i å smile titt og ofte, fordi jeg er betatt og er så heldig å få kjenne T<3. Han sendte meg lykke til meldinger og skrev mye fint, og da jeg leste at han ville vært med for å passe på meg kjente jeg at jeg godt kunne tenkt meg å hatt han med. Vi kjenner hverandre ikke så godt enda, så det var likevel mer riktig å ha med tante og onkel som kjenner historien min. Inne i mellom smil, og meldinger kom tankene. Hva om ingenting kunne gjøres, slik som de har sagt til meg på statlige sykehus tidligere. Hva om de ville møte meg med et skeptisk blikk og tenke nok en angrende, dum selvskader. Hva om de ikke ville bruke sin tid på meg, fordi jeg har gjort dette med vilje mot meg selv. Jeg var redd, redd for hvordan jeg ville bli møtt, men tante roet meg på at hun kom til å si i fra om at jeg var nervøs for det.

Vel fremme ble det vanskeligere, for nå gjaldt det, nå skulle jeg vurderes.
Vi slapp å vente lenge og ble vist inn til et hyggelig kontor. Der var det to menn som skulle se på arrene mine. De var både forståelsesfulle og hyggelig, og da tante nevnte dette med fordommer kunne han ikke skjønne hvordan noen hadde slikt for seg, virket det som. Bare det å skulle bli tatt på av to menn var en utfordring i seg selv. Og å kle av seg buksa var ikke hakket bedre. Men dette er prisen jeg betaler for å kunne få en litt bedre selvfølelse. De oppførte seg svært profesjonelt og ordentlig, og det var ikke så farlig som jeg trodde.
En tredje ble hentet inn til kontoret for å se på arrene mine, en hyggelig dame som sa at dette tas med en slags laser/peeling.

"Det som er, er at dette kan aldri bli helt fint igjen, men det kan bli bedre"
"Det vil ta lang tid og er forferdelig dyrt, men det er mulig å gjøre noe med"

Og i det han sa det og også fortalte at vi skulle i gang med kortisonsprøyter med en gang, fikk meg til å ville gråte høyt og sårt. Jeg holdt kjeft og gråt ikke, enda.

Jeg ble fulgt inn på et mer sterilt rom og ble vist til en behagelig stol med pute i ryggen. Han tok armen min og holdt den forsiktig mens han satt rundt 30 sprøytestikk rett inn i de arrene som er forhøyet. Det var ikke særlig smertefullt, men jeg kjente litt på de hardeste arrene for der måtte han bruke mer makt for å få nålen inn. Noen av arrene var så harde at nålen bøyde seg. Men igjen, det var ikke særlig smertefullt.

Her er oversiden av armen full av sprøytestikk.

"Jeg tror du har vært veldig, veldig sint en gang i tiden.."
"Ja, veldig sint og veldig syk."
"..og veldig syk, ja:"

"Har du en god venn da, Farger"
"Jeg har akkurat møtt en nå, og han sier jeg er like pen med arr som uten"
"Helt enig, helt enig"

Han klappet meg på hodet og forsvant ut av rommet, og mer så jeg ikke til han. Plutselig var første behandling unnagjort!

Her er undersiden av armen med sprøytestikk.

Jeg tok på meg genseren igjen, ventet til jeg fikk kremene jeg skulle starte opp med og gikk ut av klinikken med tante.

Da kom tårene. Helt ukontrollert sto jeg plutselig på parkeringsplassen og hulket.

"Hva er det for noe, Farger" spurte tante.
"Jeg, jeg er bare så glad, letta og glad".

Og så holdt tante godt rundt meg mens jeg gråt mine glade tårer.

Turen hjemover gikk langt fortere enn turen innover. Jeg skravlet lettere, klarte å konsentrere meg bedre og var i et mye bedre humør. Jeg hadde regnet med og var forberedt på at ingenting kunne gjøres, men så kunne noe gjøres likevel.
Bortsett fra at jeg så ut som en heroinmisbruker og litt sprenging i arrene var alt helt fint.

Vel hjemme klemte jeg tante og onkel og takket for at de hjelper meg. Og så kom T<3 og jeg satt i armkroken hans resten av kvelden, helt til jeg sovnet i fanget hans :)

Happy ending på en svært så innholdsrik og i overkant av spennende dag.

Litt fakta:
-Klinikken er privat og man må dermed dekke utgifter selv, med noen få unntak der Nav dekker en del eller alt.
-Jeg starter opp med kortisonsprøyter som skal dempe de arrene som er forhøyet fra resten av huden, i tillegg til en a-vitamin krem som skal skape mer sirkulasjon i arrene.
-Jeg skal tilbake om fire uker for å sette mer kortison og vurdering.
-Klinikkens ansatte er svært hyggelige og imøtekommende.
-Behandlingen vil gå over ca to år, og resultatet er enda noe uvisst, men litt bedre blir det i alle fall.
-Sprøytene kjente jeg nesten ikke, og den lille følelsen av sprenging etterpå var peace of cake.

Kjære tante og onkel. Tusen hjertelig takk for at dere gjør dette for meg. Tusen takk for at dere alltid støtter meg. Takk for at dere er glad i meg tross min historie og sykdom. Tusen takk for at dere stiller opp for meg og storesøster, mamma og farmor. Takk for at dere er så tvers gjennom gode mennesker.
Tusen hjertelig takk for all støtte og hjelp gjennom alle år, jeg setter så inderlig pris på dere!

Og så kom hverdagen...

Påsken er over, og for en påske det har vært! Som jeg har kost meg. Jeg har følt meg bedre enn på lenge og det har vært fantastisk og få kjenne meg i en slik form. Mye av grunnen var nok det at jeg hadde besøk av venninne L. Vi fungerer så godt sammen, og jeg har bare nytt tiden sammen med henne. Dessverre har det meste en ende, og på tirsdag måtte jeg følge henne til toget og vinke hadet. Det ble i tøffeste laget og jeg gråt sårt da hun dro.
Det ble veldig stille og tomt da jeg kom hjem, men da kom venninne S til meg og trøstet meg litt. Heldigvis kommer venninne L mest sannsynlig til sommeren igjen, og da kan hun bli litt lenger.
Jeg har hatt det så bra, selv med angst og alt jeg sliter med. Men jeg har likevel klart å kose meg, senke skuldrene og slappe av. Jeg har hatt det mye moro og jeg har vært glad i livet, glad for at jeg er i live.
Takk venninne L, for at jeg får være en nær venn av deg. Du gir meg mye og tilføyer livet mitt glede. Takk.

Venninne L og Farger.

Formen min er fortsatt ganske så bra. Jeg klarer meg greit her hjemme, men jeg er fortsatt nokså isolert hjemme. Det er dog greit så lenge jeg slipper den intense innvendige smerten som før var der konstant. Nå kan jeg kjenne at jeg har noen pusterom og pauser fra det og klarer å bli klar til kamp når angst og smerte setter i gang igjen. Jeg klarer å kose meg hjemme og har både kosthold og søvn i noen lunde orden.
Jeg bruker mye tid på venninnene mine, de er ofte på besøk her og det setter jeg stor pris på. De vet at jeg sliter med angst om jeg drar ut så de kommer gjerne hit på besøk i stedet. Det er jeg glad for. Jeg er glad for at jeg har så gode venner som det jeg har. Det er ikke alle forunt å ha gode, nære venner. Jeg er så heldig at jeg har fem nære venninne, en mor som går gjennom ild og vann for meg, en stefar som stiller opp som om han skulle vært faren min og en fantastisk søster som jeg får mer og mer kontakt med, og som jeg ser opp til og har som forbilde. Jeg har gode hjelpere i helsevesenet og flotte og tålmodige huseiere.
Sånn sett er jeg veldig rik, beriket med godhet. Jeg er så utrolig heldig.

google.com

Til lørdag skal jeg i bursdagsfest for en venninne. Det blir fjerde helgen på rad med fest og alkohol, men det er ikke ofte det er slik lenger nå så jeg tar det med ro og bekymrer meg ikke. Jeg gleder meg faktisk, Farger GLEDER seg til noe. Det er ikke så lenge siden livet mitt var et sant helvete. Det er ikke så lenge siden jeg bafant meg i et kullsort hull jeg ikke så noen utvei fra. Den smerten jeg kjente, angsten, traumene, alt som var så vondt. Hvordan holdt jeg det ut? På en måte holdt jeg det ikke ut, for jeg har prøvd å feige ut og ta livet av meg flere ganger. Det er ren flaks at jeg lever, sier legene. Jeg kunne vært i himmelen nå, men jeg lever på et mirakuløst vis likevel, og det har jeg tenkt å fortsette med. Jeg gleder meg over dagene, koser meg om kveldene, kjenner på godhet og ro inne i mellom og tenker at slik som livet er nå, slik kan jeg holde ut.

Jeg er liksom på jorden igjen nå, jeg er ikke lenger i helvetet mitt på den samme måten. Nå er armene mine uten sår, arrene har bleknet og pannen min har ikke lenger konstante sår etter skalling i desperasjon.

Jeg lever.

Livet i det kullsorte hullet.

I slutten av april skal jeg til Volvat privatsykehus for å konsultasjon ift. arrene mine. Jeg plages mye av arrene mine og dekker meg alltid til med langermet genser og skjerf. Arrene på beina tør jeg å vise litt, men jeg er heller ikke komfortabel med det. Men når sommeren er på sitt varmeste orker ikke engang jeg med min arrdekte kropp å gå med lange bukser. Jeg må rett og slett kle av meg litt for å holde ut varmen.

Jeg skammen meg mye over arrene mine, skammer meg over å ha vært så syk, over å ha gjort noe så makabert som å skjære dypt ned i min egen kropp. Skammer meg over lettelsen som blodet gav meg. Jeg skammer meg over den historien som arrene mine forteller, for den historien vil jeg helst ikke vite av.

Jeg håper de på kan gjøre noe med arrene på Volvat. De skal visstnok være veldig flinke, men jeg har en anelse om at armene og beina mine er for ødelagte til å kunne fikses til et normalt utseende igjen.

Det er tante S som har ordnet med det hele, jeg får ikke en gang betale, det skal hun. Jeg er så takknemlig og strever med å vite hva jeg skal gjøre i gjengjeld. Hun stiller så til de grader opp for meg og jeg føler at jeg ikke får vist henne hvor glad jeg er for det. Men jeg sier det til henne, i det minste. Takk tante :)

Nei, nå har jeg ventet og utsatt det lenge nok. Jeg skal vaske huset i dag, men har i stedet gjort alt annet for å slippe å dra rundt på moppen. Jeg får bare sette i gang og konsentrere meg om hvor god følelse det gir når jeg er ferdig :)

Jeg håper dere alle har hatt en like god påske som jeg har hatt. Ønsker dere en fin-fin dag.

Klem fra Farger :)

Påske.

Sist jeg skrev fortalte jeg at jeg skulle ha besøk av venninne L en helg. Besøket gikk kjempe bra, og jeg koste meg sånn. Vi spiste god mat, skravlet, hvilte, lo, var på fest og bare nøt det å kunne være i samme rom og ikke på hver vår kant av landet. Hun er en av mine nærmeste selv om hun bor så langt unna, og det å ha henne her ga meg mye. Og ikke nok med det, hun er fortsatt på denne kanten av landet og kommer derfor til meg i dag og blir til tirsdag! Jeg gleder meg så mye :) Jeg skulle gjerne lagt ut koselige bilder av oss, men jeg er jo en anonym blogger så det tør jeg ikke. Men det ble mange minner festet til kameraet.

Festen gikk fint, bortsett fra at jeg som vanlig ble altfor full og fikk blackout. Det vil si, det er noen timer jeg ikke husker noe av. Jeg vet hvorfor det blir sånn, det er på grunn av en av medisinene jeg bruker, og fordi jeg drikker for mye i forhold til hva jeg egentlig kan når jeg tar disse medisinene. Jeg klarer ikke stoppe i tide og blir derfor for full. Men jeg gjorde ikke noe galt, jeg var, etter det jeg er blitt fortalt i ettertid, i storslagen form og bare koste meg. Da jeg våknet på søndag var jeg sikker på at jeg hadde driti meg ut, fordi jeg så ofte gjorde det før tror jeg alltid at jeg har gjort noe galt når jeg våkner etter en fest. Men jeg hadde ikke gjort noe galt, ikke røkt inne en gang. Fylleangsten kjente jeg på frem til tirsdag, men da falt alle brikker på plass og jeg satt meg ned å lo av meg selv. Så full, så dum, så moro det var =D

Da venninne L skulle dra var jeg litt trist. Det var så godt å ha henne i hus. Jeg lå på sofaen, med sminke fra gårsdagen og bustete hår og sa stille "jeg vil ikke at du skal dra". Da kom hun bort til meg og ga meg den beste klemmen og sa jeg var søt. Og så pakket vi sakene hennes og gikk til bussen. Da ble det veldig stille her hjemme.

Nå som jeg har testet ut dette med å ha besøk over litt lengre tid så føler jeg meg litt tryggere på at jeg kan ha besøk av andre også. Nå er det svært få andre jeg har en slikt forhold til som jeg har med venninne L, men det hadde jo vært koselig om søsteren min kom på besøk og overnattet her i stedet for hos mamma. Jeg liker å være med søsteren min, men jeg liker ikke å dra vekk fra hjemmet og dermed får vi lite tid sammen. Så storesøster, dra med deg Carma og kom på besøk så lager vi god mat, drikker god vin og koser oss i stua mi :)

Påsken har så langt vært grei, og fin. Den har til og med vært bra! Det er rart dette, å føle meg slik som jeg gjør nå. Jeg har det fortsatt vondt, jeg har fortsatt mye angst, men jeg orker og makter å leve med det nå. Jeg er ikke på desperat jakt etter ro og fred, fordi det nå er litt roligere inne i hodet mitt. Jeg er fortsatt, i forhold til andre uten angst, nokså isolert her hjemme, men jeg klarer i det minste å være litt mer sosial i hjemmet mitt ved å ha besøk av venner og familie her uten den vanvittige angsten som kveler all glede over besøk. Jeg kjenner angsten i meg når jeg har besøk, men jeg takler den på en litt annen måte enn før. Dette tror jeg er på grunn av medisiner, og muligens en Gud som har hørt meg be og be og be når det har herjet som verst.

Langfredag fikk jeg spørsmål om jeg kunne være med min fars søster på graven hans. Pappa døde jo i selvmord for ti år siden, og siden den gang har det kun vært en gravstøtte vi har hatt igjen av han, og en hel masse gode minner. Tanten min har ikke klart å vært noe særlig på graven, det har vært for vanskelig for henne. Men hun ville dra med meg, og som min farmor sa så ville hun ikke være med noen andre. Da jeg ble spurt sa jeg selvsagt ja til å være med henne ut på graven, for jeg takler det å gå på graven til pappa nå. Det tok meg åtte-ni år å klare å gå dit med familie og uten å bli helt knust, men nå klarer jeg det, jeg syns til og med det er godt å være der.
Tanten min hentet meg og jeg spurte om hun gruet seg. Hun sa hun ikke gjorde det og hun så nokså rolig ut. Jeg vet ikke hvem som var mest spent, jeg eller hun. Jeg visste jo ingenting om hvilken reaksjon hun ville få, men jeg hadde forberedt meg på både det ene og det andre som følger med når en sørger.
Besøket på graven til pappa gikk veldig fint. Tanten min var så tøff og tapper. Hun trosset det hun var redd for før nesten ikke har klart, og det var veldig fint. Vi satt ute i kulden i en time og snakket som vi ikke har gjort før, om opplevelsen av å miste, om sorgen, om savnet og om det å leve uten pappa, og for henne, broren sin. Det var fint for meg å kunne gjøre noe for henne som alltid stiller opp for meg!

Tanten min og onkelen min bor et stykke unna, men det er likevel de som gjennom årene har hjulpet meg på en helt spesiell måte, nemlig med forståelse, empati og omsorg. Dette får jeg fra andre tanter og onkler også, men det er nå en gang slik at de tantene og onklene som bor nærmere meg til tider har vært mer sint enn forståelsesfulle mot meg. Jeg har blitt skjelt ut, følt meg uglesett og tidvis møtt svært liten forståelse, som den gangen jeg fikk beskjed om å kle på meg siden jeg hadde så stygge armer. Det såret!
Men tanten og onkelen min som bor et stykke unna har aldri vært slik eller sagt noe sånt. De har kun gjort alt de har kunnet for å hjelpe meg, og da jeg for en stund siden var dårlig, mistet tilbudet jeg hadde i psykiatrien og ikke klarte mer alene, var det nettopp denne tanten jeg ba om hjelp. Da ble hun glad, hun fikk endelig gjort noe for meg, som hun sa.

Jeg har også bodd hos denne tanten og onkelen min, og deres sønn, i litt over ett halvt år. Da var jeg ganske syk av spiseforstyrrelser og mye annet men prøvde meg likevel på skolegang. I begynnelsen var jeg veldig forvirret da jeg bodde der, fordi alt var så fremmed og rart. Det var ikke før etter noen måneder at jeg skjønte hvorfor jeg var forvirret; Jeg hadde aldri hatt et slikt hjem, en slik trygg base å komme hjem til. Tante og onkel var trygge, de var rolige, friske, ikke sinte eller oppfarende. De hadde gode rutiner, ro og en veldig fin tone seg i mellom. Slik kunne det jo være hjemme av og til da jeg vokste opp også, men det jeg husker er ofte at det var litt motsatt av det. Mamma og pappa gjorde så godt de kunne, men jeg hadde det likevel ikke trygt. Det er blitt sagt at det kanskje er derfor jeg har den grunnleggende utryggheten i meg.
Da jeg bodde hos tante og onkel var jeg fortsatt der at jeg ikke ville vise eller snakke om det jeg slet med. Jeg skjulte spiseforstyrrelsen så godt jeg kunne, og ingen kunne gjette at jeg slet med det heller fordi jeg på den tiden hadde tippet bmi`en for overvekt. Jeg spiste og spydde på nettene, gråt av angstanfall på doen på skolen, sov bort en snikende depresjon og begravde meg i skolearbeid for å slippe å tenke på alt kaoset i hodet mitt. Sistnevnte resulterte i gode karakterer og flotte tilbakemeldinger, så noe godt kom det ut av det ;)
Jeg klarte ikke å fullføre skolegangen og flyttet hjem igjen, men i løpet av de månedene jeg bodde hos tante og onkel og fetteren min ble jeg kjent med de på en helt ny måte og knyttet sterke bånd til de.

Jeg vet du leser dette tante, takk for alt dere har gjort for meg :)

I dag kommer venninne L tilbake for å være her i noen dager. Jeg skal bake påskekake og gjøre det fint til hun kommer. Det blir nok noen fine påskedager her hjemme med henne, rolige og gode dager med en god venninne. Takk venninne L for at du finnes og liker deg her hos meg. Håper du klarer å slappe av og kose deg her disse dagene.

Og til dere lesere:
Goooood Påske! Kos dere, spis god mat, le og og vær med gode mennesker, se påskekrim, ha late dager og bare nyt ferien. Det skal nemlig jeg ;)

Et glimt av lykke!

Jeg har ikke kjent meg som dette på evigheter. Hvor lenge siden er det egentlig jeg har hatt så mange dager på rad som har gått bra (bra for meg er å ikke bli kvalt av angst, men likevel ha nok til å skjelve).

Jeg har begynt på nye medisiner, og etter en liten nedtur har det kun gått oppover. Jeg vet ikke om det er på grunn av medisinene, om det er solen og våren eller om det bare er meg, men det er nå et faktum at jeg har det bedre enn på lenge, og da er jeg fornøyd uansett grunn.

google.com

Jeg sover fortsatt lenge om morgenene. Jeg vente meg til det da angsten herjet som verst, for om jeg sov til over klokka elleve på dagen så sov jeg vekk den verste morgenangsten, selv om den innhentet meg igjen senere på dagen. Jeg orket ikke å forholde meg til alle dagens timer, så jeg unnlot å stå opp i normal tid, kun for å slippe noen timer i angst helvetet. Men nå tror jeg ikke det er så ille om morgenene lenger, og jeg kan dermed stå opp tidlig som jeg egentlig pleier, det er bare det at jeg ikke våkner før langt på dag, selv med to vekkerklokker på. Vanligvis blir jeg litt lei meg og sårbar når jeg sover lenge, skuffet over meg selv liksom, men jeg blir ikke det nå. Jeg tenker bare at det er godt å sove og at jeg sikkert kommer inn i en bedre døgnrytme med litt tid og trening.

google.com

Det er rart, å plutselig høre fugler kvitre, å plutselig finne seg selv smilende i sofaen når radioen spiller fine sanger. Det er rart å ha lyst til å gjøre ting, å kjenne rastløshet på en god måte. Det er rart å ha så mye håp og tro på at det skal ordne seg en dag for meg også. Det er rart å leve og å ikke ville dø. Jeg vil leve jeg nå.

I går tok jeg ikke noe beroligende, og det må være første dagen på mange måneder at jeg ikke har hatt behov for å ta det. Jeg hadde også besøk av en venninne og det gikk bra selv om jeg ikke hadde tatt beroligende i forkant. Jeg pleier jo å ha mye angst med venner også, med alle folk, men i går gikk det bra.
I dag har jeg tatt beroligende, men det var mest av gammel vane, pluss at jeg er redd for abstinenser om jeg kutter det ut for fort, da kan jeg bli litt klein og det er jeg ikke interessert i å bli nå som jeg først har kommet meg opp av den verste gjørma jeg har badet i så lenge.

google.com

For første gang på så lenge jeg kan huske dro jeg frivillig på besøk til en venninne i dag. Jeg pleier å være livredd for å dra på besøk fordi jeg er redd det skal komme andre som jeg ikke kjenner så godt og dermed få  den vanvittige angsten. Men i dag skinte sola, jeg var rastløs og hadde lyst til å skravle over en kopp kaffe hos venninne T. Så jeg tok på meg sko og jakke og gikk ned til henne. Jeg tør vanligvis ikke gå alene i dagslys, ei heller i mørket, men det turte jeg i dag. Jeg pleier alltid å gjemme meg bak håret mitt eller bak store solbriller, men siden formen var så bra ville jeg teste ut om jeg turte å gå ute uten solbriller på, og jeg klarte det!!! Det var ikke så skummelt. Besøket hos venninne T var kjempe koselig. Det kom en venninne til, og det betyr vanligvis angst, men det gikk helt smertefritt for seg i dag. Kjæresten til venninne T kom også, igjen - smertefritt. Jeg bare skravlet uten å syns jeg selv sa dumme ting, lo og var med i diskusjoner med de andre.
Etterpå dro jeg innom mamma og stefar for å ta en røyk med de. Jeg tør heller vanligvis ikke å dra på besøk til mamma, fordi det ligger så mange minner i huset og fordi jeg er redd for at andre skal komme. Men i dag ville jeg hilse på. Jeg vet at det gleder mamma at jeg kommer innom, jeg vet at det varmer mammahjertet hennes å se meg smile på ekte og ha liv i øynene, så kanskje ville jeg innom for å vise henne det også, glede mammaen min litt.

google.com

Så godt, så godt det er å leve i dag. Så godt det er å føle en form for lykke. Så godt å ha gode venner som setter pris på at jeg er i bedre form og bemerker det. Så bra at jeg klarer å nyte det <3

I går var en svært tung dag. Jeg lå i senga til klokka var fire på ettermiddagen, og deretter var jeg kun oppe for å røyke. Jeg spiste knapt og orket ingenting. Frem til to venninner kom på besøk. Da ble det liv i heimen. Det var slitsomt men godt med besøk. Jeg har nære, gode venner som jeg er veldig glad i. De er familie for meg.

Tilstanden jeg er i når jeg er sengeliggende er vond. Jeg er liksom nummen i hele kroppen og i hodet. Angsten er ikke på det verste da, men de vonde tankene og følelsene er der. Jeg overmannes av en utslitthet jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg unna, og jeg føler lite håp og tro på at det skal gå bra med meg. Håpet og troen er essensielt for at jeg skal holde ut, jeg MÅ håpe og jeg MÅ tro at det skal gå bra med meg, uten det taper jeg kampen.
Denne nummenheten kommer nå og da. Da bare ligger jeg og gjør ingenting. Jeg sover ikke en gang, bare ligger. Latskap ville kanskje noen sagt, men det er way past latskap, det er ren og skjær smerte som tar all energi.

I dag startet dagen nokså greit. Jeg slapp å ta sobril fra morgenen av fordi angsten ikke var mer enn at jeg holdt det ut. P.t. kom kl ti, da var jeg stille, sliten, redd og trist. Hun så det på meg sa hun. Det var godt å ha K fra P.t. her. Det er godt å bare være i samme rom med noen som forstår, som vet og som ikke krever noe mer eller mindre, annet enn at jeg skal dele samtalene med henne.
Da hun dro krabbet jeg under teppet, fordi jeg var nummen igjen, men jeg ble ikke værende der denne dagen.

Mamma kom halv tre for å hente handlelappen. Jeg går jo ikke på butikker selv, noe som er en stor sorg for meg, for jeg lengter sånn etter å komme ut. Mamma må handle alt det jeg trenger, klær kjøper jeg på nettet.
Da mamma kom kommenterte hun at jeg så bedre ut i dag, at jeg smilte og virket blid. Det mamma ikke skjønte var at jeg smiler når jeg er nervøs. Det er ikke med vilje, men jeg kan fort le, flire eller smile når angsten tar meg. For jeg kan ha angst med mamma også skjønner dere. Angst for og med alt.
Mamma handlet og kom tilbake. Da tok vi en kopp te og en røyk ute i sola. Det hjalp at mamma kom innom en tur, jeg kom ut av nummenheten min. Jeg fikk snakket litt og bare vært med mamman min som var litt sliten i dag.

Jeg har akkurat lagd maten til i kveld klar, jeg har tømt søppel og støvsuget, tatt oppvask og ryddet litt. Det er kanskje ikke så mye for dere som leser, men for meg er det vanskelig å få gjort unna oppgavene. Det er vanligvis ikke rotete eller møkkete her, jeg holder det i orden, men det krever veldig mye av meg fordi hodet mitt er så fullt opp at det tar all energi fra meg. Men i dag fikk jeg heldigvis gjort litt, og da blir jeg stolt ;)

Jeg tror denne kvelden kan bli en av de bedre denne uken, håper det.

Jeg ber deg, angst, slipp meg fri.

Jeg er en fange. 

Jeg slipper ikke ut. 

Jeg blir værende i dette, og frykten min er at jeg aldri slipper fri.

Jeg er en fange i mitt eget sinn.

google. com

Jeg lengter. Lengter etter frisk luft i ansiktet, lengter etter å gå i butikker å se på klær og ting. Jeg lengter etter å slå av en prat med en bekjent og ønske han eller henne en fin dag. Jeg lengter så etter å komme ut, men jeg er og blir værende her innenfor disse fire veggene som jeg ikke våger meg noe særlig utenfor.

Gud, jeg er så redd.

Jeg vil skrike, men jeg kan ikke. 

Jeg er redd for å skrike også.

Herregud, jeg er så redd.

Det jeg kan klare er å gå en tur. Den faste runden, men ikke alene. Og det er ikke hvem som helst jeg kan ha med meg på gå tur heller. Det må være venninner, hunden til huseierne eller mamma. Thats it. Da går jeg på, kjenner luften jeg kan trekker inn, den friske luften. Da prater jeg med de, eller så går jeg lange strekninger i stillhet, bare fordi det er så godt å se rundt meg og puste i noe annet enn hjemmet mitt. 

Jeg kan tørre å dra på besøk til venninne T, dersom hun ikke har eller venter besøk av andre. Da kan jeg drikke kaffe med henne og skravle som bare gode venninner kan. 

Jeg kan,til nød, dra på besøk til mamma i barndomshjemmet mitt, men jeg finner aldri roen der, og som oftest vil jeg helst løpe bort til venninne T som er naboen, siden angsten er mindre om jeg er der.

Jeg sier jeg kan disse få tingene utenfor hjemmet mitt, men egentlig kan jeg ikke det, for jeg tør ikke gå ut før jeg har tatt den daglige dosen med beroligende og angstdempende medisiner. Så i praksis vil det si at alt jeg faktisk kan ved å ikke ta medisiner, er å hente posten min og susle i hagen så sant det ikke er mange andre der.

Angsten styrer alt, absolutt alt. Jeg har angst om jeg er alene, om jeg er med de nærmeste vennene eller den nærmeste familien. Jeg har angst om jeg er ute, og jeg har angst om jeg er inne. Angst, hele tiden, konstant.

Vet dere hvordan det er, å leve i et slikt angsthelvete? Å daglig hive etter pusten fordi angsten klemmer ut all oksygen du prøver å puste inn. Å kjenne hjertet gå amok inne i brystet mens du ikke gjør annet enn å sitte stille. Å svette ut en genser i løpet av en time, å brekke deg av redsel. Å være livredd. Vet dere hvordan det er å leve som om du er i ferd med å bli drept hvert eneste sekund av noe som er farligere enn alt annet? Kan dere tenke dere hvordan det er?

google.com

Mammaen min handler dagligvarer for meg hver fredag, og hun kom som vanlig innom meg i dag for hente handleliste og bankkort. Jeg ga henne det hun skulle ha med den grusomme, gangende dårlige samvittigheten i brystet og den rustne og skarpe klumpen i magen. For jeg vil ikke at mamma skal måtte gjøre slikt for meg. Jeg vil ikke slite henne ut. Mamma har sitt å slite med psykisk, hun er ikke helt frisk, og i tillegg går tøffingen min av en mor på skole og jobber rumpa av seg for å komme gjennom pensum, oppgaver og lekser. Hun blir sliten av skolen, og hun blir sliten av hodet sitt som ikke lar henne være i fred. I tillegg må hun gjøre alle disse ærendene for meg. I tillegg må hun ta seg av en voksen datter som så absolutt burde klart seg selv.

Jeg ville veldig gjerne være med på butikken i dag. Jeg ville se gjennom hyllene og utvalget de hadde, jeg ville hilse på kassadamene jeg kjenner og gå fornøyd ut med handleposene mine. Men nei, jeg turte ikke en gang bli med for å sitte utenfor i bilen og vente i mellomtiden. Skuffelsen over ikke klare var enorm. 

Mamma, jeg har så dårlig samvittighet. Takk for alt du gjør for meg. <3  <3

google.com

Venninne C kom uventet innom meg og spurte fint om det var en kopp kaffe å oppdrive her. Det var det selvsagt, og selv om jeg ikke visste at hun skulle komme tok jeg meg selv i å synes det var så innmari godt å ha besøk. Vi lakket negler, drakk kaffe og tok et par røyk ute i vinden, skravlet og koste oss den lille tiden hun var her. Hun måtte videre for å hente nurke-T i barnehagen for så å dra inn til byen for å handle. 

"Du vil ikke være med da, Farger?"

"Å, jeg vil så gjerne, men jeg tør ikke"

"Ikke hvis nurke-T er med heller?"

"Det er litt tryggere med henne, men jeg tør likevel ikke..."

Venninne C prøvde noen ganger på å få meg med på en luftetur, men lufteturen innebar matbutikker og andre butikker. Jeg ville så gjerne, jeg hadde så inderlig lyst til å være med de ut i butikker. Angsten stoppet alt og jeg ble værende igjen her hjemme, atter en gang alene, mens hun dro for å nyte friheten jeg ikke har hatt tilgang til på en lang evighet. Skuffelse, nok en gang.

Jeg hater deg, angst. Jeg hater hva du har gjort meg til. Jeg hater hva du gjør med meg. Jeg hater at du regjerer, hersker over meg, triumferer og proffiterer på min smerte. Jeg hater deg, angst. Du har ødelagt det som en gang var et menneske med sosiale gleder, et menneske som sang på fest, som elsket å gå i butikker, som nøt familieselskaper og venninnebesøk. Du har tatt fra meg hver eneste glede jeg hadde i livet. Jeg hater deg angst, for du tok det jeg trengte mest som våpen i krigen mot sykdommen min, meg selv. Du tok meg`et.

Vær så snill, jeg ber deg, la meg bli fri. Slipp meg fri, la meg leve igjen. Jeg ber deg, slipp taket du har om meg, la meg få puste inn ren luft, la meg få kjenne på roen og det fredfulle igjen. Jeg hater deg, men ber deg likevel; Slipp meg fri.

Hvis det finnes noen der ute som har kommet seg ut fra angsten klør, vær så snill å skriv til meg. Kommenter og gi meg et håp om at det kan bli bedre. Hvis det finnes noen som kan si at de angsten ikke lenger regjerer, fortell meg om det...

Til mamma.

Gratulerer med morsdagen, mamma!

Da du var 21 år ble du gravid med meg. I ni måneder lå jeg i magen din, og da du hadde fylt 22 år kom det en liten jentebaby til verden. Da fødte du meg. Fra før av hadde du og pappa søster som allerede var blitt fire år gammel. Dere var litt vel tidlig ute med å starte familielivet ;)

Navnet mitt som søster fikk velge kunne dere vært litt mer behjelpelige med syns jeg, det oser åttitallet og kreppet hår av det virkelige navnet mitt. Takk for den søster ;)

Du var 17 år da du og pappa fikk søster og ble foreldre for første gang. Det er en brå start på voksenlivet i det man fortsatt er tenåring. Men dere fikk mye hjelp fra besteforeldrene våre og dere klarte dere bra. Dere fikk heldigvis muligheten til å være ungdommer selv om dere var blitt foreldre.

I mine første leveår var jeg et stille barn. Jeg hadde astma og gikk på medisiner som gjorde meg litt mer rolig enn mine jevnaldrende var. Du har fortalt at jeg kunne sitte i lekegrinden og leke for meg selv lenge av gangen, jeg krevde ikke så mye. Men så kom tre års alderen og jeg sluttet på medisiner - da våknet jeg!
Hallo verden, her er jeg. Og jeg tok verden med storm.
Du fikk litt å henge fingrene i vet jeg, og tross din unge alder klarte du mammaoppgaven for to små jenter veldig bra.

I løpet av tiden du gikk gravid med meg ble du syk. Du fikk angst og du fikk også depresjoner. Hva som kom først vet jeg ikke, men det var da det startet, da dine mange års strev og slit satt i gang. Noen ganger tenker jeg at jeg er skylden i alle dine problemer, for hadde jeg ikke ligget i magen din ville du kanskje ikke blitt syk?! Jeg tar på meg mye skyld for smerten du lever i og med.

Jeg vil tro du hadde en drøm om hvordan livet til familien vår ville bli i fremtiden. Jeg vil tro du drømte om hvordan jeg og søster kom til å bli som voksne, barnebarn, svigersønner og alt som hører til. Jeg er veldig lei meg for at jeg knuste en del av de drømmene dine, mamma. For livet med meg som datter ble nok på ingen måte som du hadde sett for deg.

Jeg var et sårbart barn. Jeg hadde så mye samvittighet i meg at jeg stadig ble gnagd på av den, selv om jeg ikke hadde vært slem. Og jeg var veldig, veldig avhengig av deg. Kanskje var jeg mest avhengig av deg fordi jeg hele tiden prøvde å finne det friske i deg, fordi jeg visste at det bodde noe annet enn angst og depresjon i deg?

Allerede som åtteåring ble jeg syk for første gang, og det var nok ikke lett for dere å se grunnen til at jeg ble dårlig. Det var ingen som visste grunnen og jeg selv klarte ikke sette ord på det. Men jeg forsto at noe var galt og jeg hadde det forferdelig vondt inne i meg i den tiden.
Samtidig gikk din sykdom mer inn på meg i min barndom enn jeg, du eller noen andre forsto. Jeg kan huske deg sitte ved kjøkkenbordet oppløst i tårer gang på gang, med fløyelsmorgenkåpen på deg. Jeg spurte deg hva som var galt, men du sa alltid at det ikke var farlig og at jeg kunne gå ut i stuen å leke litt.
Jeg kom ikke inni barnehagen før jeg var fem år, dermed ble jeg værende hjemme med deg, og det var nok på ingen måte bra. Jeg fikk se og oppleve for mye av din sykdom, og det skapte en utrygghet som satt spor. Hadde jeg ikke hatt denne medfødte sårbarheten i meg ville jeg nok tålt dine plager mye bedre, men jeg var nå det, et sårbart barn.

Jeg kan huske at du ikke klarte å være med meg første skoledag, fordi angsten i deg krevde for mye. Jeg vet hva angst er nå, og jeg har så vondt av deg, for at du måtte slite med det når du i tillegg skulle ta deg av to barn og være en god kone. Alle de andre hadde mammaene eller pappaene sine der, det hadde ikke jeg, men jeg hadde mammaen til venninne T og det var trygt og godt.

Selv om du ikke kunne være med på alt slikt som de andre mammaene kunne så var det alltid noen som var med meg også. Om det så var besteforeldre eller pappa. Noen fulgte meg og var med meg. Jeg savnet likevel at du var der, for jeg var så avhengig av deg, det er noe spesielt med mammaer.

Da jeg ble litt større forsto jeg mer at du hadde noe som het angst og at det gjorde at du ble redd og ikke turte å gå ut eller på butikken. Ofte sendte du meg eller søster for å handle, men i motsetning til søster så likte jeg det aldri, fordi jeg ville gå på butikken sammen med mammaen min. Søster syns det var stas å få gå på butikken alene, for da følte hun seg voksen. Så forskjellig kan barn være og oppfatte ting.

Det var vanskelig for deg å holde på et "nei" når du hadde sagt det, og som barn utnyttet jeg det, fordi jeg visste at om jeg bare maste litt så fikk jeg et "ja". Ofte truet du med å ringe pappa på jobben i steden for å sette klare grenser selv. Da minnet du meg på hvor sint pappa kunne bli og spurte om jeg ville få kjeft. Da fikk jeg alltid den vonde klumpen i magen, for var det noe jeg var redd for så var det pappas sinne. Det at jeg ikke fikk klare grenser gjorde meg utrygg, har jeg i senere tid lært. Den slags skaper en utrygghet i et barn, og slik ble det. Den utryggheten bærer jeg i meg enda og jeg vet ikke om jeg blir kvitt den.
Men jeg klandrer ikke deg, fordi du hadde så mye å slite med. Du var sliten i hodet og sliten i kroppen, og å da stå der å holder på et "nei" foran en trassig femåring er ikke lett, og jeg skjønner at du heller brukte pappa som trussel for å få en kjapp stopper for maset mitt, enn å kjempe kampen med meg som den trassige ungen helt ut. Du gjorde ditt beste.

Jeg var veldig avhengig av deg, av lukten din, stemmen din og nærheten av deg. Jeg ville sitte i fanget så ofte jeg kunne, bli kilt på ryggen eller bli lest for. Noen ganger orket du å lese for meg, andre ganger ikke. Jeg var avhengig av hele deg og det må ha vært krevende for deg som mamma å ha meg rundt beina dine støtt og stadig. I og med at jeg var et sårbart barn var det du som mor som var min bauta, men bautaen min var ikke like stor og stødig som venninnene mine sine bautaer. Det var bare det at jeg ikke forsto at det var en forskjell der før jeg ble voksen og kunne se det hele i et annet perspektiv. Det var deg jeg ville ha, og jeg fikk ha deg også. For du var der for meg, som den kjærlige mammaen du var.

Du har alltid vært en kjærlig og varm mor. Det var mye kjærlighet i hjemmet vårt. Kjærlighet mellom deg og pappa og deres kjærlighet til oss to barna. Dere var også veldig flinke til å fortelle oss at det ikke var min eller søster sin feil at du var syk. Takket være ærligheten du og pappa gav oss slapp i alle fall jeg unna den verste skyldfølelsen som barn, men skyldfølelsen er nok større nå i voksen alder.
Det er ikke alle barn som opplever ekte og synlig kjærlighet i hjemmet sitt, men slik var det hos oss. Du og pappa danset tett på stuegulvet om det kom en fin sang på radioen, kysset og klemte oss to barna og fortalte oss ofte at dere var glade i oss. Den tydelige og varme kjærligheten er jeg dypt takknemlig for å ha fått og lært, og takket være det har jeg selv blitt et menneske med mye varme og kjærlighet i meg.

Da jeg kom i tenårene forandret livet vårt seg. Du og pappa separerte dere, jeg ble syk og søster hadde flyttet ut. Og så kom natten da pappa tok livet sitt, den natten da vi var så mange som mistet mannen vi var glade i.
Jeg hadde allerede fjernet meg fra både deg og pappa fordi jeg visste om ting jeg ikke skulle vite om. Og for å takle å bære denne hemmeligheten måtte jeg fjerne meg, fra dere begge. Jeg var allerede inne i en stor smertetilstand før pappa døde, og du forsto ikke hva som var skjedd med meg, hvorfor jeg heller ville være hos bestemor og bestefar enn hjemme, hvorfor jeg ikke taklet å få en klem fra deg lenger. Jeg kunne ikke mamma, fordi det var for tungt å bære hemmeligheten og på samme tid være nær deg.

Vi gikk inn i en stor sorg, jeg, du og søster, men også resten av den store familien vår. Det ble en nummen tilstand av sorg i lang, lang tid for oss alle. Nå ti år etter kan jeg endelig kjenne at jeg kan leve med denne sorgen. Men jeg vet ikke hvor greit du lever med sorgen, mamma.

Da jeg var seksten år gammel prøvde jeg å ta livet mitt for første gang. Det var et sjokk for deg å få vite det, at jeg lå på sykehuset og hadde gjort noe slikt mot meg selv.
Jeg er så lei meg for at det i de neste ti årene ville bli årlige selvmordsforsøk. Jeg er så lei meg for at jeg har kuttet opp den kroppen du en gang var med på å lage. Jeg er lei meg for all bekymring jeg gir deg ved å være syk, og jeg er lei meg for at jeg har knust drømmene du en gang hadde for meg.

Det er mye jeg kunne skrevet om deg og til deg mamma, men jeg vil ikke vise alt om vårt privatliv på nettet. Likevel følte jeg i dag at det var riktig å skrive til deg, skrive til mammaen min på morsdagen. Jeg vet at du ikke leser dette, fordi du ikke vet om bloggen min og knapt rører en laptop. Men jeg har uansett dedikert dette innlegget til deg.

Takk for at du gjorde så godt du kunne med å oppdra meg. Takk for all kjærligheten jeg fikk og får fra deg. Takk for at du hele tiden har stått ved min side og kjempet for meg. Takk for at du stiller opp for meg så mye som du gjør selv om jeg er voksen og egentlig burde klart meg selv. Takk for at du elsker meg som bare en mor kan elske barnet sitt og takk for at du fortsetter å elske meg selv om jeg feiler gang på gang.

Jeg er forferdelig glad i deg mamma <3

Om ensomhet.

Det er noe jeg har tenkt å skrive om lenge, men som likevel er blitt utsatt. Kanskje fordi det ligger så veldig nært. Kanskje fordi det hviler en skam over temaet, eller kanskje fordi det er for vondt. Jeg prøver likevel.

Jeg er, ensom.

Av alle mennesker i denne verden som lider seg alene gjennom livet er jeg den som føler meg ensom, som så mange andre gjør. Men det som er jævlig er at jeg på ingen måte har noen rett til å føle meg ensom. Jeg kjenner mennesker som sitter alene på julaften, som ikke har noen å dele middagen med i det julekvelden ringes inn. Jeg vet om ungdommer som har gått gatelangs og sett inn vinduene til mennesker som feirer jul, fordi det i deres hjem kun har vært krangel, sykdom og alkohol som har vært gjeldene på julaften. Jeg har blitt kjent med mennesker som ikke har en eneste venn her i verden, som ikke har noen å gå tur med i vakre vinterkvelder, som ikke har noen å ringe til om verden er vond å leve i, eller om det skjer noe godt nytt.

Det er ensomhet.

Jeg burde ikke være ensom. Jeg har venner, fire nære venninner som jeg kan ringe til uansett hva det måtte være. Jeg har en mor, en søster og mors kjæreste som stiller opp. Jeg har fire tanter, fire onkler og åtte søskenbarn. Jeg har fantastiske huseiere, p.t. menneskene og en fastlege som prøver å hjelpe meg.

Det er mange mennesker rundt meg som jeg vet at bryr seg om meg. De er glade i meg og jeg vet jeg er elsket av familien og vennene mine. Det beviser de gjennom handlinger og ord, gjennom blikk og kroppspråk. Jeg er glad i de også, jeg elsker jeg også. Så hvordan kan jeg da føle meg så alene?

For hvert menneske

finnes en ensomhet.

-Erling Christie-

Jeg er 26 år gammel, og på grunn av vonde erfaringer har jeg aldri vært i noe fast forhold. Jeg klarer ikke å bli kjent med et menneske så godt at jeg kan la han komme inn på meg, innenfor huden liksom. Jeg fungerer ikke i et forhold med en mann, heller ikke med en jente siden jeg er heterofil. For jeg prøvde nemlig å sjekke ut om jeg egentlig var lesbisk. Jeg falt aldri for jenter, og jeg skjønte at prosjekt lesbisk/bifil var dødt. Hetero, uten mulighet til å fungere i et forhold. I et forhold følger visse forpliktelser, visse ting man må gjøre. Og de forpliktelsene vet jeg at jeg ikke klarer å gjennomføre eller å takle. Jeg er for redd, så jeg holder meg unna, gjemmer meg bort dersom jeg skjønner at noen har et ekstra godt øye til meg. Jeg tør ikke ta sjansen. 

Likevel har det skjedd to ganger at jeg ikke klarte å kontrollere følelsene, og jeg ble betatt. Forelsket en gang, og betatt en gang. Forelskelsen varte i mange år gjennom tenårene, men jeg klarte aldri å ta steget å bli i et forhold med han, selv om han også var forelsket i meg. Jeg satt meg selv i kjærlighetssorg.

Da jeg ble betatt senere i tyveårene ble jeg redd. For hva var disse sommerfuglene i magen, rødmen om det dukket opp en søt sms, flakkende blikk om vi møttes uventet. Jeg ble fullstendig tatt på sengen, men skjønte heldigvis at jeg enkelt og greit var betatt, og det var han også. Jeg var faktisk villig til å slippe ned litt av skjoldet jeg holder opp foran meg, for han. Jeg var villig til å la han bryte gjennom muren jeg har bygd opp rundt meg. Dessverre hører det til historien at mine problemer og min "bagasje" ble for mye for han å takle, og jeg ble sittende igjen alene, og såret. Akkurat som da jeg i tenårene måtte gi opp forholdet til den gutten som betydde alt for meg. 

Ofte savner jeg det, noen å dele livet mitt med. Noen å dele mørke vinterkvelder inne i stuen med. Noen å lage middag til og spise sammen med. Jeg savner noen jeg kan rusle en tur rundt byggefeltet med om kvelden før jeg går til sengs og jeg savner det at noen er glad i meg, for den jeg er med alle mine dårlige og gode sider. Jeg savner at noen kan tørre å være glad i meg selv om jeg er syk. 

Jeg savner noen å dele livet mitt med, for jeg er kommet i den alderen at det er på tide å finne noen som nettopp det, dele livet sitt med meg.

Jeg sitter hjemme alene kveld etter kveld. Kun meg i denne leiligheten, med en radio, cd spiller eller et tv som holder meg med selskap gjennom lyd. Jeg sender mye meldinger til venninner, fordi jeg er ensom og kjeder meg. Jeg ringer mye til venninner for å skravle, av samme grunn. Og i det jeg ringer de atter en gang er jeg redd for å bli avvist, fordi jeg maser for mye, fordi jeg tar for mye kontakt eller opptar tiden de egentlig skulle brukt til noe annet. Jeg er veldig redd for å bruke de opp, at jeg har en kvote som er i ferd med å gå ut.

...for min ensomhet

er kanskje av et annet

slag enn din.

-Carl Frederik Prytz-

Jeg kunne vært mindre ensom dersom jeg ikke hadde hatt en så krevende og stor angst i meg. Om jeg hadde vært angstfri kunne jeg gått på besøk til venninner, jeg kunne dratt ned til mamma og tatt en kaffe med henne, ruslet meg opp til bestemor og bestefar for å hilse på og spise en god brødskive av bestemors hjemmelagde brød. Jeg kunne stukket innom farmor og sett Hotel Cæsar med henne og jeg kunne blitt kjent med nye mennesker. Jeg kunne tatt lappen, og jeg kunne dratt på kjøpesentere og handlet det jeg trenger selv. 

Jeg får ikke gjort noe av det, fordi angsten i meg stopper alt sammen. Jeg tør ikke ut. Jeg kan til nød dra på besøk dersom jeg har fått i meg nok beroligende, eller om jeg skal på fest og har tatt noen øl først. Utenom det tør jeg ingenting, jeg er bare hjemme, hele tiden, hver time, hver eneste, lange dag. 

Jeg lengter veldig etter å komme meg ut. Jeg lengter etter mennesker uten å være redd for dem, jeg lengter etter å kunne leve utenfor det buret jeg er fanget i nå. Jeg savner det å slå av en prat med naboen eller å kanskje å bli kjent med et nytt menneske som kan bli en god venninne. Jeg savner å kunne handle inn min egen mat, å hilse på kjente på butikken og slå av en prat med de. Jeg lengter så veldig etter å komme ut.

Jeg kunne vært mindre ensom dersom angsten ikke hadde makten over meg. Men det har den, makt.

Sammen med andre

lærer vi oss å leve.

I ensomhet lærer vi oss

å dø.

-Lord Byron-

Jeg er 26 år gammel. Den eneste fullførte skolegangen jeg har er grunnskolen og et grunnkurs i helse og sosialfag fra første år på videregående. Det vil si at jeg aldri har fullført videregående, vært russ eller hatt mulighet til å søke meg inn på en høyskole. Jeg gikk glipp av tiden på videregående fordi jeg var innlagt her og der, fordi jeg var for opptatt med å prøve å ta livet av meg, sulte meg, spise og spy, kutte meg opp og ødelegge meg selv. Jeg var altfor syk til å leve et liv som mine venner gjorde, men tro meg når jeg sier at jeg savnet det. Jeg lengtet etter en normal hverdag med skole og lekser. Jeg lengtet etter å lære. Jeg lengtet etter et godt liv som var verdt å leve. 

Jeg fikk ikke være russ med venninnene mine, fordi jeg var syk. Og mens de feiret vilt i røde russedresser satt jeg innelåst på en eller annen avdeling og sørget over det jeg ikke fikk oppleve, og så kuttet jeg meg sikkert enda mer for å døyve lengselen og smerten, for å prøve å skape innhold i  den smertefulle hverdagen min.

Jeg liker å lære. Å fylles med informasjon som jeg må finne løsninger på, å kjenne at hjernen jobber. Jeg liker det. Utfordringen med å løse en oppgave riktig, slitet med å skrive side opp og side ned om et valgt tema. Jeg liker det, og jeg savner det. Hadde jeg ikke vært så fanget i angsten kunne jeg begynt på skole igjen. Da kunne jeg stått opp klokken syv og fortet meg på badet for å rekke skolen, brukt dagen med de andre i klassen og vært glad for å komme hjem ved tre-fire tiden etter nok en strevsom skoledag. Jeg kunne vært en del av et skolemiljø, en del av et fellesskap og jeg hadde hatt en innholdsrik hverdag. 

Jeg vil gjerne begynne på skole, utdanne meg og utfordre hjernen min på en konstruktiv måte, men jeg tør ikke å våge meg inn i et klasserom igjen. Jeg har prøvd så mange ganger, og hver gang har jeg feilet. Jeg orker ikke skuffelsen over å tape mot sykdommen min enda en gang.

Jeg er 26 år gammel, og jeg er ikke ferdig med videregående en gang.

Lenge hadde jeg tiden foran meg, med meg og på min side. Du er enda så ung, hørte jeg de si trøstende til meg når jeg trodde alt håp var ute og at livet var over. Tiden vil jobbe for deg, sa de. Og jeg trodde på de. Men nå er ikke tiden min venn lenger. Det begynner å haste. For min biologiske klokke tikker akkurat like fort som alle andre sine. Jeg ønsker meg barn. Jeg ønsker å opplevde det å kjenne et liv vokse inne i magen min. Jeg ønsker å oppleve det vanvittige smerten under en fødsel og gleden ved å få barnet lagt på brystet. Jeg vil så gjerne kunne følge et lite menneske fra liten til stor, få være en mamma, en god mamma. Siden jeg fortsatt er så syk som jeg er, alvorlig syk som de faglærte sier, er sjansen for at jeg skal få oppleve å bli mor liten. For jeg har tatt et valg; Så lenge jeg er syk skal jeg ikke ha barn. Jeg vet hvordan det var å vokse opp med en psykisk syk mor og hvor mye det preget meg som det sårbare barnet jeg var. Jeg tar ikke sjansen på oppdra et barn i den utryggheten jeg følte. Det vil si at jeg mest sannsynlig aldri får oppleve det å bli mor. 

Mine venninner har begynt å stifte familie. To av de fire nære venninnene har nå fått barn, alle fire, og også de andre litt mer perifere vennene, har samboere. Alle har de etablert seg og startet voksenlivet sammen med noen de er glade i. Jeg er alene, uten utdanning, uten jobb, uten noe liv utenfor leiligheten. Jeg skulle ønske jeg levde som vennene mine. Jeg skulle ønske jeg var hverdag-sliten som de er, jeg skulle ønske tidsskjemaet mitt var like tettpakket som det de følger.

Det er sårt å tilbringe alle dagene alene, når jeg vet at de ikke er ensomme som meg, fordi de deler livet med noen. Det er veldig sårt å føle at jeg ikke har muligheten til å oppnå det samme livet som de har, fordi sykdommen tar alt av meg og livet mitt. 

Jeg vet at når jeg sitter og ser Home And Away alene, så sitter de og spiser middag sammen med de nystiftede familie og samboerne sine. Jeg gidder ikke lage meg middag, for jeg må spise den alene hver gang.

Ensomheten ville slett ikke være så ille

hvis man bare hadde noen

å dele den med.

-Ziggy-

Vennene mine har alle kjøpt sine egne boliger, hus eller leiligheter. De har etablert seg med familie og bolig, bil og jobb. Jeg leier en liten leilighet, som jeg vel og merke trives i. Men jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne kjøpt mitt eget. Hatt noe som var mitt, som et bevis på at også jeg er voksen. Siden jeg er varig uføretrygdet har jeg på ingen måte mulighet til å kjøpe noe eget. Jeg har ikke penger nok per måned eller år til å betale ned lånet jeg måtte ta for å ha råd til en egen bolig. Likevel drømmer jeg ofte om huset mitt, om hjemmet mitt.

Venninnene mine drar på shoppingturer, på kafe, på ferier og middager. Jeg blir værende hjemme, fordi jeg ikke klarer, tør eller makter å dra ut. Skuffelsen inne i meg i det jeg atter en gang sier nei til en invitasjon er enorm, og jeg tenker ofte at jeg heller vil dø enn å leve så fanget som jeg gjør nå og har gjort lenge. Jeg vil gjerne være med, skjønner dere, men jeg klarer ikke fordi jeg ikke har klart å funnet ut hvordan jeg skal få kontroll over angsten som bor i hele meg. 

Jeg føler meg overmannet, infisert, fanget, og håpløst umyndiggjort av sykdommen i meg. 

Jeg har så mange gode mennesker rundt meg, likevel føler jeg meg så altfor ensom. Så ensom at det verker i hjertet, så ensom at den rustne klumpen i magen vrir og vender på seg når jeg kjenner lengselen mot å komme ut. Så ensom at jeg frykter fremtiden, for hva om den innebærer akkurat det sammen som de forhenværende tolv årene. Så ensom at det føles som om jeg er det eneste mennesket i hele verden.

Ensomheten er forferdelig vond.