Og så kom hverdagen...

Påsken er over, og for en påske det har vært! Som jeg har kost meg. Jeg har følt meg bedre enn på lenge og det har vært fantastisk og få kjenne meg i en slik form. Mye av grunnen var nok det at jeg hadde besøk av venninne L. Vi fungerer så godt sammen, og jeg har bare nytt tiden sammen med henne. Dessverre har det meste en ende, og på tirsdag måtte jeg følge henne til toget og vinke hadet. Det ble i tøffeste laget og jeg gråt sårt da hun dro.
Det ble veldig stille og tomt da jeg kom hjem, men da kom venninne S til meg og trøstet meg litt. Heldigvis kommer venninne L mest sannsynlig til sommeren igjen, og da kan hun bli litt lenger.
Jeg har hatt det så bra, selv med angst og alt jeg sliter med. Men jeg har likevel klart å kose meg, senke skuldrene og slappe av. Jeg har hatt det mye moro og jeg har vært glad i livet, glad for at jeg er i live.
Takk venninne L, for at jeg får være en nær venn av deg. Du gir meg mye og tilføyer livet mitt glede. Takk.

Venninne L og Farger.

Formen min er fortsatt ganske så bra. Jeg klarer meg greit her hjemme, men jeg er fortsatt nokså isolert hjemme. Det er dog greit så lenge jeg slipper den intense innvendige smerten som før var der konstant. Nå kan jeg kjenne at jeg har noen pusterom og pauser fra det og klarer å bli klar til kamp når angst og smerte setter i gang igjen. Jeg klarer å kose meg hjemme og har både kosthold og søvn i noen lunde orden.
Jeg bruker mye tid på venninnene mine, de er ofte på besøk her og det setter jeg stor pris på. De vet at jeg sliter med angst om jeg drar ut så de kommer gjerne hit på besøk i stedet. Det er jeg glad for. Jeg er glad for at jeg har så gode venner som det jeg har. Det er ikke alle forunt å ha gode, nære venner. Jeg er så heldig at jeg har fem nære venninne, en mor som går gjennom ild og vann for meg, en stefar som stiller opp som om han skulle vært faren min og en fantastisk søster som jeg får mer og mer kontakt med, og som jeg ser opp til og har som forbilde. Jeg har gode hjelpere i helsevesenet og flotte og tålmodige huseiere.
Sånn sett er jeg veldig rik, beriket med godhet. Jeg er så utrolig heldig.

google.com

Til lørdag skal jeg i bursdagsfest for en venninne. Det blir fjerde helgen på rad med fest og alkohol, men det er ikke ofte det er slik lenger nå så jeg tar det med ro og bekymrer meg ikke. Jeg gleder meg faktisk, Farger GLEDER seg til noe. Det er ikke så lenge siden livet mitt var et sant helvete. Det er ikke så lenge siden jeg bafant meg i et kullsort hull jeg ikke så noen utvei fra. Den smerten jeg kjente, angsten, traumene, alt som var så vondt. Hvordan holdt jeg det ut? På en måte holdt jeg det ikke ut, for jeg har prøvd å feige ut og ta livet av meg flere ganger. Det er ren flaks at jeg lever, sier legene. Jeg kunne vært i himmelen nå, men jeg lever på et mirakuløst vis likevel, og det har jeg tenkt å fortsette med. Jeg gleder meg over dagene, koser meg om kveldene, kjenner på godhet og ro inne i mellom og tenker at slik som livet er nå, slik kan jeg holde ut.

Jeg er liksom på jorden igjen nå, jeg er ikke lenger i helvetet mitt på den samme måten. Nå er armene mine uten sår, arrene har bleknet og pannen min har ikke lenger konstante sår etter skalling i desperasjon.

Jeg lever.

Livet i det kullsorte hullet.

I slutten av april skal jeg til Volvat privatsykehus for å konsultasjon ift. arrene mine. Jeg plages mye av arrene mine og dekker meg alltid til med langermet genser og skjerf. Arrene på beina tør jeg å vise litt, men jeg er heller ikke komfortabel med det. Men når sommeren er på sitt varmeste orker ikke engang jeg med min arrdekte kropp å gå med lange bukser. Jeg må rett og slett kle av meg litt for å holde ut varmen.

Jeg skammen meg mye over arrene mine, skammer meg over å ha vært så syk, over å ha gjort noe så makabert som å skjære dypt ned i min egen kropp. Skammer meg over lettelsen som blodet gav meg. Jeg skammer meg over den historien som arrene mine forteller, for den historien vil jeg helst ikke vite av.

Jeg håper de på kan gjøre noe med arrene på Volvat. De skal visstnok være veldig flinke, men jeg har en anelse om at armene og beina mine er for ødelagte til å kunne fikses til et normalt utseende igjen.

Det er tante S som har ordnet med det hele, jeg får ikke en gang betale, det skal hun. Jeg er så takknemlig og strever med å vite hva jeg skal gjøre i gjengjeld. Hun stiller så til de grader opp for meg og jeg føler at jeg ikke får vist henne hvor glad jeg er for det. Men jeg sier det til henne, i det minste. Takk tante :)

Nei, nå har jeg ventet og utsatt det lenge nok. Jeg skal vaske huset i dag, men har i stedet gjort alt annet for å slippe å dra rundt på moppen. Jeg får bare sette i gang og konsentrere meg om hvor god følelse det gir når jeg er ferdig :)

Jeg håper dere alle har hatt en like god påske som jeg har hatt. Ønsker dere en fin-fin dag.

Klem fra Farger :)