Jeg har nå, etter mye tenking, bestemt meg for å avslutte denne bloggen, og heller ikke opprette noen ny.
Jeg føler at bloggen har gjort sin jobb for meg nå. Jeg har fått delt, reflektert, fått ut av meg og jobbet med meg selv gjennom det skrevne ord. Mye har aldri blitt publisert, men det har vært viktig å skrive det likevel.
Livet mitt har tatt en vending jeg før ikke turte å drømme om en gang. Jeg er blitt så mye friskere!
Sommeren pleier å være en forferdelig tøff tid for meg, og hver sommer jeg kan huske har jeg blitt veldig dårlig. Jeg liker dermed ikke sommer eller ferie. Men så kom denne sommeren, og alt gikk bra!
Som jeg har kost meg. Først dro jeg til Ørsta til venninne L, deretter kom min kjære T<3v kjørende de åtte lange timene for å være med oss, thats løøøøv ;) Jeg og T<3 og venninne L tilbragte en dag i Ålesund, før jeg og T<3 dro videre til Bergen for å campe der. Kjærestepar turen var bare herlig.
Vel hjemme var det bare å pakke ut for å passe mamma og stefars hund i en uke. Da bodde jeg hos mor og stefar. Jeg har hatt et dårlig forhold til barndomshjemmet mitt fordi det ligger så mye minner i huset, selv om det er blitt pusset opp og forandret. Men denne uken fikk jeg et helt nytt syn på huset, det ble barndomshjemmet mitt med gode minner igjen. Jeg fikk liksom en tilhørighet igjen, og så godt det var.
Etter uken hos mor og stefar var det tid for å dra med T<3 og bonusbarna på camping. Vi badet, grillet, spilte og fisket. Det var bare herlig.
Ny uke hos mor og stefar siden de pakket og dro sin vei igjen, og enda en ny uke til å skape et enda bedre forhold til huset, noe som igjen gikk bra. Jeg trivdes så med å bo i sentrum, og i løpet av tiden der begynte jeg å gå i butikker for å handle mat selv igjen. Det var stort for meg å klare!
Angsten er med meg hver eneste dag, og jeg har fortsatt store utfordringer jeg må takle, men jeg ser ikke lenger på det som uoverkommelig. Jeg ser på det som noen jeg skal klare.
Livet smiler endelig til meg også. Som søsteren min sa: Nå har det vært ti vonde år, Farger, nå kommer de ti gode. Og det tror jeg på, flere enn ti år også :)
Jeg vil takke lesere og følgere for kommentarer, gode ønsker og tanker. Det har betydd mye.
Er det noen fortvilte sjeler der ute som ikke ser håp for en bedre tilværelse; hold ut, det blir bedre. Om jeg klarte å bli bedre og få et verdig liv, så kan dere også <3
Jeg har mye å være takknemlig for. Jeg har en flott, kjekk, snill og omsorgsfull kjæreste, jeg har fått to bonusbarn med i kjærestepakken, jeg har en fantastisk familie og jeg har nylig anskaffet meg en liten, hvit kattepus. Han heter Sigurd og er en sprudlende krabat å ha i hus. Den forrige katten jeg hadde ga jeg bort fordi jeg skulle innlegges over lang tid, jeg klarte rett og slett ikke å ta vare på den. Men nå følte jeg meg klar for å ha ansvar for et lite, uskyldig liv igjen, og jeg trives med oppgaven, selv om det har vært våkenetter og rampestreker ;) Jeg har også kommet inn på nettstudier til høsten og blir dermed skolejente igjen for første gang på seks år! Jeg gru-gleder meg men ser så veldig frem til å bryne hodet mitt på noe annet enn bare meg selv. Jeg føler meg klar for å begynne på en ny epoke, og kanskje om en stund så flytter jeg også fra leiligheten jeg er så glad i, men som jeg har bodd i da jeg var så veldig syk.
Legen og de andre fra teamet rundt meg klør seg i hodet og lurer på hva som er skjedd, for fremgangen har gått fort. Jeg vet det kan komme veldig tøffe tider igjen, jeg kan få tilbakefall og jeg kan bli syk igjen, men hei, det kan alle andre bli også. Alle kan bli syke. Vi har ingen garanti, ei heller jeg. Men jeg fokuserer ikke på den biten, den er ikke så viktig. Så lenge jeg tar mine forehåndsregler med mat, medisin, hvile og søvn, samt det å bevege seg utenfor leiligheten hver dag og ikke å feste hardt, så kommer dette til å gå bra.
Kjæreste, bonusbarn, flott sommer, går i butikker, lyse tanker, kattunge og skole <3
Snipp, snapp snute, der var det fæle eventyret om Farger ute. Nå starter livet mitt!
