Å bli liten.

I dag var fastlege K her. Hun er her hver onsdag. Det ble en tøff time, og jeg hadde på ingen måte regnet med reaksjonen jeg fikk.

"Er minnene om traumene mye oppe for tiden?"
"Ja, etter at jeg møtte T<3 har de vært mer plagsomme. Kanskje fordi vi er så nær hverandre"
"Skal vi prøve et lite tankeprosjekt?"
"Okei"

Og så satt vi i gang.

Se for deg lille Farger, gå bort til henne og ta henne i hånden. Si at det skal gå bra, at du passer på henne.
Jeg ser henne for meg, den lille lyshårede jenta på fire og syv år. Jeg går bort til henne, ser på henne, stryker henne over håret og tar hånden hennes trygt i min. Jeg passer på henne.
Led henne bort fra det som er vondt og følg henne til et trygt sted, sier fastlege K.
Jeg prøver å ta lille Farger med meg, men jeg får ikke tak i henne nå.

google.com

På utsiden ser fastlege K meg i et krevende angstanfall og en sterk dissosiasjon. Jeg er inne i fortiden min, i barndommen min, og den er skremmende, vond og vanskelig å forholde seg til uten å få den ene anfallet etter det andre.

Jeg kan huske at jeg kjenner tåre etter tåre renne nedover kinnet mitt, jeg kan huske at jeg ikke får puste. Og jeg kan huske at fastlege K tar meg i hendene og holder meg trygt og sier at det ikke er farlig.

Hvor er du nå, Farger?
I åkeren, svarer jeg.
Hva skjer der?
Han ligger oppå meg, det er vondt.
Gå derfra, Farger. La store Farger ta deg med til et trygt sted.
Spark han vekk, mellom bena. 


Og så sparker lille Farger det hun kan og spør fastlege K om hun kan kle på seg nå.

google.com

Jeg er blitt liten, jeg har dissosiert meg ned til fire og syv års stadiet, en alder som var et helvete for meg. Jeg er tilbake i tiden, men ser stadig opp på denne mørkhårede jenta som er lille Farger som voksen.
Inne i meg er jeg en liten redd jente, på utsiden er jeg en voksen jente som hulker og skriker at jeg ikke vil mer nå, skriker at jeg vil tilbake.

Ta med deg lille Farger og gå derfra. Før henne til et trygt sted, ta henne med deg.


Og så tar jeg den lille jenta i hånden og leier henne med meg, passer på henne og får henne bort fra farene, bort fra det vonde. Jeg leier henne inn i mummidalen der alt er trygt.

google.com

Jeg ser på fastlege K og trygler henne om å få meg tilbake til -her og nå-. Fastlege K er stødig, like rolig som vanlig og holder meg fortsatt trygt fast i hendene mine.
Lille Farger føres inn i mummidalen, vekk fra åkeren og det vonde. Hun leies frem til mummi-mamma som tar over og leier henne med seg. Og så går store Farger videre.

Hvor er du nå? Spør fastlege K.
Jeg er i den gamle gaten, svarer jeg.
Hva gjør du der, spør hun så.
Jeg bor der.
Du bodde der Farger, nå bor du i en annen gate. Gå hjem nå, til den trygge leiligheten din.

google.com

Jeg har gitt fra meg lille Farger til mummi-mamma og vandrer gjennom sentrum for å finne veien hjem, alt i tankene mine. Hva jeg ser utenfor hodet vet jeg ikke, jeg vet ikke hvor blikket mitt har vært festet. Jeg har ikke fått med meg det, for jeg har vært i åkeren med det vonde i, jeg har funnet den lille jenta og hentet henne hjem til et trygt sted.

Plutselig er jeg tilbake, plutselig kjenner jeg at mimikken min faller på plass, at stemmen endrer seg og jeg slutter å gråte. Jeg er blitt store Farger igjen, jeg er tilbake og er igjen 26 år.

"Har det klikket for meg nå?" spør jeg fastlege K.
"Ja, litt. Men det er ikke farlig, du er tilbake nå."
"Har jeg skremt deg"
"Nei, men hadde du sprunget av gårde for å hente kniven og kuttet deg opp ville jeg kanskje blitt skremt"
"Lille Farger kutter seg ikke, og det gjør ikke store Farger lenger heller" svarer jeg henne.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg var borte, hvor lenge det varte. Jeg mistet tidsperspektivet, og jeg klarer ikke å huske alt riktig tror jeg. Det er litt tåkete, litt diffust og fjernt.

Farger.

Det var en lang reise å ta i tankene. Det var en av de mest krevende reisene jeg kan huske å ha hatt inne i hodet mitt. Dette var en kontrollert reise, ikke noe som kom byksende over meg. Vi tok fatt på reisen begge to, fastlege K og jeg.
Da jeg våknet fra dissosiasjonen føltest det som om jeg hadde sovet sammenhengende i tolv-femten timer. Du vet den følelsen når sengen gir mer smerte til kroppen enn hvile, når du har ligget alt for lenge og rygg og nakke verker, når øynene er så tunge at det som å ha blyblokker på øyelokkene. Slik føltes det, og jeg var så sliten, så ufattelig sliten. Like sliten som om jeg ikke hadde sovet på to døgn.
Det tar på kreftene å dissosiere, jeg blir utslitt av det.

Timene i etterkant var tunge, forferdelig tunge. Jeg tenkte mye og var urolig for om jeg noen gang kan få kontroll over disse traumene og leve godt med de. Til slutt sovnet jeg og var borte en time eller to.
Da uroen igjen kom over meg sto jeg mellom to valg; Å løpe på tredemølla, eller ta en lang dusj.
Jeg tok en dusj, og det hjalp. Jeg kom mer til meg selv igjen og var ikke lenger så sliten.

I kveld kommer T<3, og han sa at siden jeg hadde hatt en tøff dag skulle jeg få ligge på fanget hans og sove litt. Da sitter han der stille og trygt og stryker meg over armen og ryggen, snakker litt av og til og stryker enda mer på meg. Hvor han er snill og god.

Jeg har ikke dissosiert på så lenge jeg kan huske, at det skjedde i dag overrasket meg stort. Men, jeg fikk i alle fall lille Farger vekk fra åkeren for denne gang, og jeg fikk gråte såre tårer som jeg til stadighet biter i meg og lar forbli på innsiden.

Takk til fastlege K for sin smittsomme ro, sin tålmodighet og sitt engasjement.

Jeg står oppreist!

I dag, jeg tror dette er en bedre dag.

Jeg har sovet godt i natt, hele natten i mange, mange timer. Jeg var utslitt igjen i går, men i dag er det så langt mye bedre.
Jeg har ligget på sofaen i noen timer og sovet litt, kun fordi det ikke var noe på tv og facebook var lest ferdig. så jeg sov litt for å slå i hjel noen timer.

Jeg har dusjet, lenge for en gang skyld. Og jeg orket å barbere leggene og stelle meg ordentlig med sminke og mascara og hele pakka. Hvor lenge siden er det jeg har hatt på meg sminke egentlig?

Morgenkvalmen har vært snill med meg i dag. Jeg har ikke kastet opp eller brekt meg frem til nå, og bare så det er sagt, jeg er ikke gravid, for sure! Men jeg er forferdelig kvalm om morgenen og utover dagen, det er angst og depresjonskvalme. Jeg kjenner det igjen. Kaffe er brekningsmiddel, det samme er mat. Vann, cola og kanskje yoghurt kan jeg få i meg uten brekninger og oppkast, så det blir med det.

I går drømte jeg. Jeg dagdrømte der jeg lå i halvsøvne på sofaen om livet jeg ønsker å leve. Jeg drømte om utdannelsen i Danmark, om det å kjenne et barn vokse til inne i meg og bli mor, om det å ha en å dele livet med og om en tilværelse som ikke er preget av en altoppslukende smerte. Jeg ble ikke trist av å drømme denne gangen, for akkurat i går, selv om jeg var utslitt, trodde jeg på at jeg kunne nå drømmene mine.
Jeg er forsiktig med å dagdrømme, ønske meg noe og ville noe. Hver gang jeg har prøvd å nå noen av målene har jeg mislyktes. Da er det kanskje ikke så rart at man blir mer redd for skuffelsene enn glad i drømmene.

Det setter mange spor det å være så dårlig at man nesten er totalt hjelpetrengende. Jeg tenker mye på det når jeg har bedre dager, det at jeg tidvis ikke kan være alene fordi kroppen min slutter å fungere. Jeg tenker mye på alt som har skjedd, på alt det fæle jeg har gjort mot meg selv, og jeg slipper ikke unna de tankene selv om jeg vil og prøver. Det setter seg som brennmerker på sjelen, det blir arr av sånt. Jeg må prøve å fri meg fra fortiden, det er bare det at foreløpig er fortiden min også nåtiden.

Men nå, nå skal jeg gjøre noe produktivt her hjemme. Jeg har knapt løftet en finger på en uke og i stedet for å ringe mamma for hjelp kan jeg i dag klare det selv. Det er stort. Jeg skal høre på musikk, Florence and the machine, støvsuge, rydde oppvask, brette klær og rydde litt i heimen. Det blir godt. Litt tiltak er det, men hey, det er helt, helt normalt. Kanskje jeg er litt normal i dag  :)

Jeg ønsker alle dere der ute en rolig, fin og ferdelig søndag. Nyt hviledagen akkurat slik dere vil, det skal jeg :)

I dag turte jeg noe, og jeg fikk møtt fortiden min igjen.

I dag hadde jeg en avtale om at jeg skulle prøve å ta buss alene i ti minutter. En enkel strekning, fra A til B på kort tid. Jeg gruet meg så mye, fikk nesten ikke sove i natt fordi katastrofetankene kvernet rundt og ville få meg fra å dra med bussen.
Da jeg våknet i dag var jeg vettskremt. Marerittene hadde tatt morgenen fra meg og jeg følte jeg ikke kom ut av drømmen selv om jeg var våken. Og da jeg først var ute av marerittdrømmen kom virkeligheten for fullt, for i dag skulle jeg jo gjøre noe jeg er fobisk redd for. Hjertet hamret, jeg pustet og peset, tørstet, drakk og tisset i ett sett. Angst er ikke bare den indre frykten, det er også alle de kroppslige symptomene som er plagsomme som følger med. Jeg følte jeg kom til å bryte sammen, jeg følte jeg ikke kunne klare det, men jeg ville så gjerne mestre det, bare mestre noe.


Klokken tolv sto jeg på bussholdeplassen, med en travende angst i kroppen og en venninne på telefonen. Det verste er kanskje å stige på og av bussen. Da må jeg foreta meg noe, da må jeg prestere, og prestasjonangsten i meg er enorm. Men jeg kom meg på, sa hvor jeg skulle og fant et sete nærme utgangen.

Det var ikke så mange mennesker på bussen, men de få som var der så jeg på som en potensiell fare. For jeg tror jo at de aller fleste er ute etter meg, at de vil komme til å gjøre meg vondt, at de vil voldta eller banke meg. Det er forferdelig å gå rundt og tro at mennesker er så grusomme, at jeg aldri er trygg. Men menneskene på bussen foretok seg aldri noe annet enn å sitte stille i setene sine.

Da jeg nærmet meg stoppplassen trykket jeg på stoppknappen og angsten løp løpsk inne i meg. Nå måtte jeg reise meg, nå måtte jeg opp og gå. Det var ingen enkel sak, for i angst kan jeg miste følelsen i kroppen min, og det hadde jeg gjort nå. Beina mine kjentes ut som om de var lamme, som om de ikke kunne bære meg. Men jeg kom meg av bussen, og jeg ble tatt i mot av hun jeg så gjerne ville vise at jeg kunne klare dette for.

Jeg skulle ta buss og besøke min forhenværende reserve mor. Fra jeg var sytten til ca tjue år var jeg mye hos og sammen med T og M som fungerte som en slags avlastningsfamilie for meg. Jeg knyttet meg sterkt til de, særlig reserve mor T. Jeg var med og hos henne så mye jeg kunne, for livet mitt hjemme med mamma i barndomshjemmet var ikke godt. Jeg var syk, mamma var også syk på sitt vis og slet mye. Vi to sammen var på den tiden ikke noe godt team. Hos T og M fikk jeg trygge rammer, grenser, omsorg og kjærlighet. Moren min fikk jeg også det av, omsorg og kjærlighet, men jeg klarte på ingen måte å forholde meg til mamma, ei heller ta i mot hennes omsorg. Grenser og trygghet manglet og den slags skaper vanskelige og uforståelige følelser i et tenåringssinn. T var kanskje den første som fikk meg til å høre, virkelig høre når hun snakket til meg og satt en grense eller to. Jeg kunne demonstrere ved å svar henne frekt tilbake eller prøve å gå for å slippe unna diskusjonen. "Sett deg ned... SETT deg ned..." husker jeg hun sa da jeg prøvde å unnvike en diskusjon og var på vei ut døra. Og jeg satt meg ned. Ingen andre ville fått meg til å høre slik som henne.
Jeg så på T og M som foreldrene  mine, og var like glad i de som om de var foreldrene mine. Men så gikk det  galt.

Jeg har vært syk lenge, også før, i mens og etter tiden hos T og M. I løpet av årene vi hadde tett kontakt følte T at hun ikke kunne hjelpe meg mer, at jeg trengte så mye mer enn hva hun og M kunne gi. Jeg ville bare være med henne, alt jeg trengte var henne husker jeg at jeg følte. Sakte, smertelig og sikkert ble kontakten mindre og mindre og jeg måtte igjen forholde meg til bare mamma og barndomshjemmet som jeg mistrivdes i.

Jeg sørget forferdelig mye i den tiden jeg forsto at jeg hadde ødelagt for forholdet mitt med T og M. Jeg sørget så inderlig over at jeg mistet de, reserveforeldrene mine, gamlemor. Det var en prosess som tok lang tid, og som aldri riktig gikk over. Jeg kan fortsatt bli overrumplet av et enormt savn etter henne, etter tryggheten hennes, lukten av klærne hennes og atmosfæren i huset deres. Jeg kan enda savne så sterkt at det river i hjertet mitt.

Vi møtes nå og da. Av og til stikker hun innom for å hilse på. Vi sender sms`er og gir hverandre julegaver. M, har jeg knapt snakket med på syv år. Han ble liksom bare borte i det jeg ikke kunne være hos de lenger. Men jeg og T har holdt kontakten, bare ikke så tett som før.
Sist hun var innom forslo hun at jeg måtte jobbe med å mestre angsten min. Hun sa at vi kunne avtale en dag der jeg skulle ta bussen til henne, at hun møtte meg på bussholdeplassen og at jeg var hos hun og M til hun skulle på ettermiddagsvakt. En del av meg ville, angsten i meg nektet. Derav søvnløshet, mareritt, tørsting og tissing, hjertebank, hyperventilering og tårespreng. Men jeg klarte det.

Det var veldig rart å komme inn i huset til T og M igjen. Jeg så spor etter meg selv her og der, kjente igjen lukter og atmosfære. Jeg så M i den faste stolen sin og hilste litt blygt på han, for det er jo så lenge siden. Vi spiste samme type mat som vi pleide å spise, og vi hvilte på samme måte som vi pleide å hvile. Alt stemte, bortsett fra at jeg ikke tilhører huset eller hverdagen deres lenger.

Jeg vurderte å la det hele være, fordi jeg ble redd. Redd for å knytte meg for sterkt til henne igjen, redd for å bli skuffet og forlatt igjen, redd for å måtte sørge på ny og redd for at hun nok en gang ville finne ut av jeg er for syk til å hjelpes av henne. Jeg har i følge en som kan litt om slikt en tilknytningsproblematikk, og den gjør det ikke enklere når jeg skal forholde meg til relasjoner som jeg har til T og M. Jeg vil ikke sørge igjen.

Dagen hos T og M gikk bra. Angsten hoppet til nå og da, men jeg tenkte som så at om jeg fikk et anfall så var jeg i alle fall i trygge hender hos de. Jeg fikk tenkt mye gjennom hva som skjedde mellom meg, T og M og hvorfor det ble så galt. Det var godt å være der. Nå gjenstår det bare å klare å holde relasjonen slik den er og ikke knytte meg for sterkt til han og henne igjen.

I dag tok jeg buss alene, og det har jeg ikke gjort på så lenge jeg kan huske.

I går var det ti år siden pappa valgte å ta sitt eget liv. 

Jeg gråt ikke så mye over han, men jeg gråt over alt annet.

Jeg fikk ikke sove, jeg fikk ikke hvile. 

Hele min historie kom opp i løpet av morgentimene og ble der hele dagen.

Til slutt fikk jeg tilbud om tabletter eller sprøyte for å få litt fred,
ja for jeg var litt innlagt igjen.
Dagen var som å befinne seg i et brennende helvete.
Nå er jeg hjemme, men det brenner enda.

Jeg savner ikke historien min, den vil jeg helst glemme.

Men jeg savner deg sårt pappa <3

Har du det fint nå, er du et vakkert sted uten farer?
Jeg har blitt stor nå, men skriver fortsatt brev til en som ikke svarer
Jeg ville spurt deg om da du var ung, hva du tenkte på
Om du kjempet mot de samme ting som jeg gjør nå
Så mange ting du ikke vet, ubesvarte brev.

Og disse gatene er dekket av alle dine gamle fotspor
Jeg følger etter dem så godt jeg kan
Men jeg husker ikke hvor du tro
Og jeg har ikke tid til hjertesorg, den må du ta fra meg
For det banker to hjerter i meg nå
Det er så mye jeg vil fortelle deg
Så mange ting du ikke vet, ubesvarte brev.

Jeg var ikke slem....

Hendelsen er fra en tvangsinnleggelse på en akuttavdeling for ca tre år siden, den nest siste gangen jeg var der.

Rommet er sterilt, ingen gardiner, hvitt, stivt sengetøy. En naken stol foran en naken skrivepult, en sort skinnstol i et hjørne av rommet. Det er det. Vinduet kan ikke åpnes, kun en liten lufteluke på siden. Vinduet kan ikke knuses, det er av hardt materiale. Alle tingene mine er låst inn i et hvitt, sterilt skap. Jeg får kun ha det jeg står og går i. Men de vet ikke om barberbladet jeg har gjemt inntil listen i vinduet. De vet ikke at jeg har den eneste trøsten jeg må ha med meg inn på avdelingen deres. Jeg må ha barberbladet mitt, jeg må ha redningen min. De får ikke ta det fra meg.

Jeg var tre og tyve år gammel, tvangsinnlagt på en lukket avdeling, forferdelig fortvilt og redd. Syk og sliten.

Kaoset inntar hodet, inntar kroppen og alt i og utenpå henne. Hun er redd, så forferdelig redd. Hjertet hamrer som vilt tordenvær inne i brystet, hun får ikke tvunget luft ned i lungene. Det er for mye å holde styr på i hodet hennes, presset bygger seg opp sterkt nok til å overmanne henne helt og fullt.

Ei, etter måneder med lite mat, tynn jente sitter på gulvet med hodet inntil veggen. Hun skaller pannen mot den harde flaten, om og om igjen. Hun er i en slags transe, en slags dissosiasjon. Smerten inne i henne er enorm, den er altoppslukende og den eneste trøsten hun kan finne, den eneste lindringen for dette inne i henne er nettopp det hun gjør - å skade seg selv.
Å skalle er ikke nok, hun må kjenne mer smerte utenpå for å få vekk smerten inne i seg. I vinduskarmen har hun gjemt et barberblad hun har klart å få med seg inn på avdelingen, dette lille blanke som alltid frir henne fra det verste på innsiden hennes. Barberbladet finnes frem og genserermet dras opp. Et kutt, et til, flere.

Det banker på døren og inn kommer et personal og ser hva hun gjør. Han ser blodet, ser de skjelvende hendene, ser forskrekkelsen i øyene hennes. Han bykser over henne, holder hardt fast i hendene hennes og ber henne stoppe.

Jeg kan ikke stoppe, jeg må dette. Slipp meg, vær så snill å slipp meg.


Slipp det jævla barberbladet!


Jeg kan ikke!


Det blir en verbal kamp der begge sikter mot seieren. Begge vil ha rett, begge vil ha sitt ord som det siste viktigste.

Hun nekter å slippe, tviholder på den lille, blanke og skarpe biten som er det eneste i denne verden som der og da kan fri henne fra demonene inne i henne. Hun må kjenne den fysiske smerten for å slippe den følelsesmessige smerten. Hun må straffe seg selv, hun må redde seg selv, hun må blø.

Den mørkhårede jenta gråter, feller redde tårer over det å bli holdt hardt fast av en fremmed mann. Hun liker ikke nærheten fra menn noe særlig, ikke en slik nærhet. Hun liker ikke de dype stemmene deres, hun liker ikke den overlegne fysiske styrken de har. Så hun gråter, for hun er redd, veldig redd.

Det kommer flere til for å holde henne fast, en til, enda en og nok en. Bare menn, disse skumle og sterke mennene.
Hun gråter høyt og sårt, hun skriker at de skal slippe. Barberbladet har hun sluppet taket i, det kan ikke lenger redde henne, det kan derimot gjøre at mennene skremmer henne mer.
Hun fekter med armene, sparker med beina. Hun slår ikke mot mennene, ei heller sparker hun de, men hun prøver å komme seg løs, fri fra de, inn i et hjørne av rommet der hun kan krølle seg beskyttende sammen.

Bildet er googlet.

De vil ikke slippe henne, hun vil ikke bli holdt. I stedet for å snakke med rolige stemmer for å roe henne ned, trygge henne, er det harde og sinte ord. I stedet for å holde varsomt i henne lager de blåmerker i huden hennes. I stedet for å si at dette skal de hjelpe henne med, ber de henne ta seg sammen.

Hun legges på magen på gulvet. De holder hodet hennes fast, de holder armene hennes fast, beina også før den mest sinte av de gjør det vondeste og skumleste hun noen gang har opplevd under det å bli holdt fast.

Hun ligger på magen mens han drar og presser beina hennes opp mot ryggen, armene hennes strekker han bak, over beina og ryggen. Det gjør så vondt, hun får ikke puste ordentlig av stillingen han legger henne i. Hun er redd, livredd for nå har hun ingen måte å komme seg løs på, nå kan de gjøre hva de vil med henne.

Med desperasjon, gråt og redsel i stemmen skriker hun ut: Hvorfor gjør dere det her?!


Den sinte og skumleste som gjør henne vondt svarer: Når du ikke oppfører deg og er snill får du det slik.


Det var bare det at hun aldri var slem, hun gjorde ingen andre noe vondt. Hun var hyggelig og høflig, tok hensyn og holdt seg rolig det meste av tiden. Hun var aldri slem.

Jeg var ikke slem, jeg hadde det bare så forferdelig vondt inne i meg.

Kald virkelighet.

Jeg går bort til henne, ser opp på henne og møter blikket hennes.
Jeg er redd, jeg er ensom, jeg har det så vondt inne i meg og jeg trenger å bli holdt rundt.

Jeg lener meg inntil henne, hviler hodet mot den varme kroppen og er for et øyeblikk litt trygg.
Hun holder rundt meg, en kort stund før hun tar vekk armene mine og dytter meg sakte vekk.

Slik er virkeligheten, sier hun mens jeg står der og ser spørrende og såret på henne.

Verden er visst slik at man må klare seg selv, og hun viste meg det så inderlig ved å dytte meg vekk den ettermiddagen da jeg trengte en hånd å holde i.

Så rart, de holdt alltid i meg om jeg hylte høyt og knuste glass.
Var jeg stille og sårbar ble jeg skyvd bort, glemt.
Kanskje er det ikke så rart at jeg utagerte, gang på gang for så å ende opp i et fang med fire andre som holdt meg fast.