I dag hadde jeg en avtale om at jeg skulle prøve å ta buss alene i ti minutter. En enkel strekning, fra A til B på kort tid. Jeg gruet meg så mye, fikk nesten ikke sove i natt fordi katastrofetankene kvernet rundt og ville få meg fra å dra med bussen.
Da jeg våknet i dag var jeg vettskremt. Marerittene hadde tatt morgenen fra meg og jeg følte jeg ikke kom ut av drømmen selv om jeg var våken. Og da jeg først var ute av marerittdrømmen kom virkeligheten for fullt, for i dag skulle jeg jo gjøre noe jeg er fobisk redd for. Hjertet hamret, jeg pustet og peset, tørstet, drakk og tisset i ett sett. Angst er ikke bare den indre frykten, det er også alle de kroppslige symptomene som er plagsomme som følger med. Jeg følte jeg kom til å bryte sammen, jeg følte jeg ikke kunne klare det, men jeg ville så gjerne mestre det, bare mestre noe.
Klokken tolv sto jeg på bussholdeplassen, med en travende angst i kroppen og en venninne på telefonen. Det verste er kanskje å stige på og av bussen. Da må jeg foreta meg noe, da må jeg prestere, og prestasjonangsten i meg er enorm. Men jeg kom meg på, sa hvor jeg skulle og fant et sete nærme utgangen.
Det var ikke så mange mennesker på bussen, men de få som var der så jeg på som en potensiell fare. For jeg tror jo at de aller fleste er ute etter meg, at de vil komme til å gjøre meg vondt, at de vil voldta eller banke meg. Det er forferdelig å gå rundt og tro at mennesker er så grusomme, at jeg aldri er trygg. Men menneskene på bussen foretok seg aldri noe annet enn å sitte stille i setene sine.
Da jeg nærmet meg stoppplassen trykket jeg på stoppknappen og angsten løp løpsk inne i meg. Nå måtte jeg reise meg, nå måtte jeg opp og gå. Det var ingen enkel sak, for i angst kan jeg miste følelsen i kroppen min, og det hadde jeg gjort nå. Beina mine kjentes ut som om de var lamme, som om de ikke kunne bære meg. Men jeg kom meg av bussen, og jeg ble tatt i mot av hun jeg så gjerne ville vise at jeg kunne klare dette for.
Jeg skulle ta buss og besøke min forhenværende reserve mor. Fra jeg var sytten til ca tjue år var jeg mye hos og sammen med T og M som fungerte som en slags avlastningsfamilie for meg. Jeg knyttet meg sterkt til de, særlig reserve mor T. Jeg var med og hos henne så mye jeg kunne, for livet mitt hjemme med mamma i barndomshjemmet var ikke godt. Jeg var syk, mamma var også syk på sitt vis og slet mye. Vi to sammen var på den tiden ikke noe godt team. Hos T og M fikk jeg trygge rammer, grenser, omsorg og kjærlighet. Moren min fikk jeg også det av, omsorg og kjærlighet, men jeg klarte på ingen måte å forholde meg til mamma, ei heller ta i mot hennes omsorg. Grenser og trygghet manglet og den slags skaper vanskelige og uforståelige følelser i et tenåringssinn. T var kanskje den første som fikk meg til å høre, virkelig høre når hun snakket til meg og satt en grense eller to. Jeg kunne demonstrere ved å svar henne frekt tilbake eller prøve å gå for å slippe unna diskusjonen. "Sett deg ned... SETT deg ned..." husker jeg hun sa da jeg prøvde å unnvike en diskusjon og var på vei ut døra. Og jeg satt meg ned. Ingen andre ville fått meg til å høre slik som henne.
Jeg så på T og M som foreldrene mine, og var like glad i de som om de var foreldrene mine. Men så gikk det galt.
Jeg har vært syk lenge, også før, i mens og etter tiden hos T og M. I løpet av årene vi hadde tett kontakt følte T at hun ikke kunne hjelpe meg mer, at jeg trengte så mye mer enn hva hun og M kunne gi. Jeg ville bare være med henne, alt jeg trengte var henne husker jeg at jeg følte. Sakte, smertelig og sikkert ble kontakten mindre og mindre og jeg måtte igjen forholde meg til bare mamma og barndomshjemmet som jeg mistrivdes i.
Jeg sørget forferdelig mye i den tiden jeg forsto at jeg hadde ødelagt for forholdet mitt med T og M. Jeg sørget så inderlig over at jeg mistet de, reserveforeldrene mine, gamlemor. Det var en prosess som tok lang tid, og som aldri riktig gikk over. Jeg kan fortsatt bli overrumplet av et enormt savn etter henne, etter tryggheten hennes, lukten av klærne hennes og atmosfæren i huset deres. Jeg kan enda savne så sterkt at det river i hjertet mitt.
Vi møtes nå og da. Av og til stikker hun innom for å hilse på. Vi sender sms`er og gir hverandre julegaver. M, har jeg knapt snakket med på syv år. Han ble liksom bare borte i det jeg ikke kunne være hos de lenger. Men jeg og T har holdt kontakten, bare ikke så tett som før.
Sist hun var innom forslo hun at jeg måtte jobbe med å mestre angsten min. Hun sa at vi kunne avtale en dag der jeg skulle ta bussen til henne, at hun møtte meg på bussholdeplassen og at jeg var hos hun og M til hun skulle på ettermiddagsvakt. En del av meg ville, angsten i meg nektet. Derav søvnløshet, mareritt, tørsting og tissing, hjertebank, hyperventilering og tårespreng. Men jeg klarte det.
Det var veldig rart å komme inn i huset til T og M igjen. Jeg så spor etter meg selv her og der, kjente igjen lukter og atmosfære. Jeg så M i den faste stolen sin og hilste litt blygt på han, for det er jo så lenge siden. Vi spiste samme type mat som vi pleide å spise, og vi hvilte på samme måte som vi pleide å hvile. Alt stemte, bortsett fra at jeg ikke tilhører huset eller hverdagen deres lenger.
Jeg vurderte å la det hele være, fordi jeg ble redd. Redd for å knytte meg for sterkt til henne igjen, redd for å bli skuffet og forlatt igjen, redd for å måtte sørge på ny og redd for at hun nok en gang ville finne ut av jeg er for syk til å hjelpes av henne. Jeg har i følge en som kan litt om slikt en tilknytningsproblematikk, og den gjør det ikke enklere når jeg skal forholde meg til relasjoner som jeg har til T og M. Jeg vil ikke sørge igjen.
Dagen hos T og M gikk bra. Angsten hoppet til nå og da, men jeg tenkte som så at om jeg fikk et anfall så var jeg i alle fall i trygge hender hos de. Jeg fikk tenkt mye gjennom hva som skjedde mellom meg, T og M og hvorfor det ble så galt. Det var godt å være der. Nå gjenstår det bare å klare å holde relasjonen slik den er og ikke knytte meg for sterkt til han og henne igjen.
I dag tok jeg buss alene, og det har jeg ikke gjort på så lenge jeg kan huske.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar