Jeg kan endelig se...

(Sort)

(Hvitt)

.FARGER.

Jeg var ikke slem....

Hendelsen er fra en tvangsinnleggelse på en akuttavdeling for ca tre år siden, den nest siste gangen jeg var der.

Rommet er sterilt, ingen gardiner, hvitt, stivt sengetøy. En naken stol foran en naken skrivepult, en sort skinnstol i et hjørne av rommet. Det er det. Vinduet kan ikke åpnes, kun en liten lufteluke på siden. Vinduet kan ikke knuses, det er av hardt materiale. Alle tingene mine er låst inn i et hvitt, sterilt skap. Jeg får kun ha det jeg står og går i. Men de vet ikke om barberbladet jeg har gjemt inntil listen i vinduet. De vet ikke at jeg har den eneste trøsten jeg må ha med meg inn på avdelingen deres. Jeg må ha barberbladet mitt, jeg må ha redningen min. De får ikke ta det fra meg.

Jeg var tre og tyve år gammel, tvangsinnlagt på en lukket avdeling, forferdelig fortvilt og redd. Syk og sliten.

Kaoset inntar hodet, inntar kroppen og alt i og utenpå henne. Hun er redd, så forferdelig redd. Hjertet hamrer som vilt tordenvær inne i brystet, hun får ikke tvunget luft ned i lungene. Det er for mye å holde styr på i hodet hennes, presset bygger seg opp sterkt nok til å overmanne henne helt og fullt.

Ei, etter måneder med lite mat, tynn jente sitter på gulvet med hodet inntil veggen. Hun skaller pannen mot den harde flaten, om og om igjen. Hun er i en slags transe, en slags dissosiasjon. Smerten inne i henne er enorm, den er altoppslukende og den eneste trøsten hun kan finne, den eneste lindringen for dette inne i henne er nettopp det hun gjør - å skade seg selv.
Å skalle er ikke nok, hun må kjenne mer smerte utenpå for å få vekk smerten inne i seg. I vinduskarmen har hun gjemt et barberblad hun har klart å få med seg inn på avdelingen, dette lille blanke som alltid frir henne fra det verste på innsiden hennes. Barberbladet finnes frem og genserermet dras opp. Et kutt, et til, flere.

Det banker på døren og inn kommer et personal og ser hva hun gjør. Han ser blodet, ser de skjelvende hendene, ser forskrekkelsen i øyene hennes. Han bykser over henne, holder hardt fast i hendene hennes og ber henne stoppe.

Jeg kan ikke stoppe, jeg må dette. Slipp meg, vær så snill å slipp meg.


Slipp det jævla barberbladet!


Jeg kan ikke!


Det blir en verbal kamp der begge sikter mot seieren. Begge vil ha rett, begge vil ha sitt ord som det siste viktigste.

Hun nekter å slippe, tviholder på den lille, blanke og skarpe biten som er det eneste i denne verden som der og da kan fri henne fra demonene inne i henne. Hun må kjenne den fysiske smerten for å slippe den følelsesmessige smerten. Hun må straffe seg selv, hun må redde seg selv, hun må blø.

Den mørkhårede jenta gråter, feller redde tårer over det å bli holdt hardt fast av en fremmed mann. Hun liker ikke nærheten fra menn noe særlig, ikke en slik nærhet. Hun liker ikke de dype stemmene deres, hun liker ikke den overlegne fysiske styrken de har. Så hun gråter, for hun er redd, veldig redd.

Det kommer flere til for å holde henne fast, en til, enda en og nok en. Bare menn, disse skumle og sterke mennene.
Hun gråter høyt og sårt, hun skriker at de skal slippe. Barberbladet har hun sluppet taket i, det kan ikke lenger redde henne, det kan derimot gjøre at mennene skremmer henne mer.
Hun fekter med armene, sparker med beina. Hun slår ikke mot mennene, ei heller sparker hun de, men hun prøver å komme seg løs, fri fra de, inn i et hjørne av rommet der hun kan krølle seg beskyttende sammen.

Bildet er googlet.

De vil ikke slippe henne, hun vil ikke bli holdt. I stedet for å snakke med rolige stemmer for å roe henne ned, trygge henne, er det harde og sinte ord. I stedet for å holde varsomt i henne lager de blåmerker i huden hennes. I stedet for å si at dette skal de hjelpe henne med, ber de henne ta seg sammen.

Hun legges på magen på gulvet. De holder hodet hennes fast, de holder armene hennes fast, beina også før den mest sinte av de gjør det vondeste og skumleste hun noen gang har opplevd under det å bli holdt fast.

Hun ligger på magen mens han drar og presser beina hennes opp mot ryggen, armene hennes strekker han bak, over beina og ryggen. Det gjør så vondt, hun får ikke puste ordentlig av stillingen han legger henne i. Hun er redd, livredd for nå har hun ingen måte å komme seg løs på, nå kan de gjøre hva de vil med henne.

Med desperasjon, gråt og redsel i stemmen skriker hun ut: Hvorfor gjør dere det her?!


Den sinte og skumleste som gjør henne vondt svarer: Når du ikke oppfører deg og er snill får du det slik.


Det var bare det at hun aldri var slem, hun gjorde ingen andre noe vondt. Hun var hyggelig og høflig, tok hensyn og holdt seg rolig det meste av tiden. Hun var aldri slem.

Jeg var ikke slem, jeg hadde det bare så forferdelig vondt inne i meg.

Følelsen av pappa.

Det er en sjelden gang slik at jeg føler et veldig nærvær til faren min. Selv om han døde for ni år siden (det kan du lese om her.) kan jeg likevel kjenne på og med hele meg at han er i nærheten av meg. En fornemmelse så kraftig at jeg er nødt til å tro at den er sann. Om det er slik at han er med meg for en stund, det vet jeg ikke. Men det er heller ikke så viktig om det er en sannhet eller ei. Det viktige er at jeg føler jeg får en liten stund med faren min, en liten smakebit av følelsen av å ha han med meg fortsatt. Ikke død, men med meg i det levende livet..

Frossen kropp, så ofte frossen.
I ovnen legges det ved som begynner å varme i stuen, stearinlysene er tent og kvelden har senket seg med all sin ro i hjemmet mitt. Jeg er rolig selv, nokså rolig med gode følelser inne i meg. Ingen vanvittig smerte, ingen altoppslukende angst. Bare ro.Men det er denne frosne kroppen da, kroppen som nekter å ta til seg varme. Det er da jeg gjør som pappa gjorde. Fyller en balje med brennhett vann og grønnsåpe i. Får jeg varmen i beina får jeg varmen i hele meg.

Jeg ordner i stand, finner frem håndkle, legger alt jeg trenger å få tak i ved siden av meg i sofaen, finner frem et kakestykke og setter det fint foran der jeg skal sitte. Jeg kan jo ikke plaske rundt med våte bein, her må det jeg skal ha tak i ligge i nærheten.

Jeg setter meg ned, begynner å dyppe en tå i den varme vannet, dypper hele beinet og trekker det til meg mens jeg lager grimaser av den brennende smerten som det varme vannet gir. Litt om litt, en tå, to tær, hele foten og så kan jeg slappe av, nå er føttene tilvent vannet.

Det er denne roen inne i meg der jeg sitter med føttene i varmt vann mens jeg spiser sjokoladekake og ser en komedie på tv, som er så sjelden. Jeg ser aldri filmer, har ikke ro til å se så lenge av gangen. Jeg sitter ikke lenge av gangen heller, fordi jeg er urolig inne i meg det meste av tiden. Men nå sitter jeg godt plantet i sofaen, med føttene i en balje, seende på tv med sjokoladekake som jeg nyter. Jeg er rolig, helt rolig, og med ett kjenner jeg det. Pappa.

Jeg vet ikke hvor i rommet han er, jeg vet ikke hva han vil, men jeg fornemmer godhet, kjærlighet og styrke. Jeg sanser et menneske som er uendelig glad i meg, som følger meg gjennom livet selv om jeg ikke kan se han. Jeg kjenner at pappa er med meg og jeg tenker at det ikke er så viktig hva han vil eller hvor han er, for akkurat der og da får jeg noen minutter med han.

Det kan være lukten av grønnsåpen som minnet meg på han, det kan være likheten over hvordan jeg trakk til meg beina i refleks fra det varme vannet, akkurat slik han gjorde det. Det kan være en tanke som ubevisst falt innom hodet mitt, eller det kan være at han faktisk kom til meg og var med meg. Det er ikke så viktig, den gode følelsen av tid med pappa betyr mest, det er den som er viktig.

Jeg savner deg sårt pappa, hver dag. 

Du er med meg i det meste. 

Jeg vil så gjerne gjøre deg stolt, vise deg at jeg kan være flink jeg også. Jeg vil så gjerne at du skal kunne peke stolt ned fra himmelen og si at dette er datteren din, ikke snu deg i forakt og sinne over hvordan jeg lever livet mitt nå, hvordan jeg har levd det før. Jeg vil så gjerne at du skal kunne ta det med ro og innfinne deg med at jeg klarer meg, at du ikke til stadighet må være på englevakt fordi jeg prøver å dra dit hvor du er. 

Jeg føler det er du som har passet på meg. Jeg har følt at du er den som til sist ser til at jeg ikke forsvinner. 

Vær med meg pappa, ikke dra helt fra meg. La meg føle nærværet ditt nå og da, jeg trenger det.

Du har vært død i ni år, jeg er fortsatt ikke klar til å miste deg helt, pappa.

Å kjenne seg levende gir mye takknemlighet.

Kjære huseiere:

Takk, for at jeg fortsatt lever.

Uten dere ville jeg ikke klart meg.

Tilliten var sterkere enn psykosen/paranoiaen.

Jeg ville på butikken, nok en gang denne besettelsen om å klare å gå på butikken som jeg beskriver her.

Tannkremen var tom, jeg ville ha sjokolade og jeg ville ha farris å drikke. Alt slikt som ikke var å finne på avdelingen. Dessuten var humøret godt, angsten under kontroll og troen på meg selv tilstede. Jeg kjedet meg bare så vanvittig, nokså normalt prøvde jeg da å aktivisere meg på et eller annet vis. Så, jeg gikk ut.

Tre minutters gange ut i verden begynner angsten å ta tak. Hjertet hopper rundt som en travende hest i brystet mitt, det er for trangt i lungene til å puste. Men jeg skulle på butikken, jeg ville!

Vel fremme er det fortsatt nok kontroll over kaoset til at jeg våger meg inn på butikken.
Varene jeg skal ha røskes ned fra hyllene og jeg går til kassen, fullstendig i angsthelvetet og i kaoset som nå stadig tar mer plass. Kassadamen smiler, jeg klistrer på meg et smil, et "hei" og betaler før jeg så går. Dørene lukkes opp foran meg, og plutselig, i det jeg står der inne blir verden utenfor et tryggere sted enn inneklemt i butikken. Så jeg går ut, vel vitende om at ute er det samme som angst for meg.
Turen tilbake var lang, ikke mer enn ti minutters gange. Likevel så uendelig lang. I løpet av turen begynner paranoiaen å inntre noe kraftig. Biler kjører forbi og jeg tror de ser på meg og er ute etter meg. Det går to menn med en hund foran meg før de tar en avstikker, jeg er overbevist om at de har gjemt seg for å angripe meg og gjøre meg vondt i det jeg passerer de. Alt er fare, alt er skummelt, jeg er livredd og det eneste jeg vil er å løpe tilbake til avdelingen. Men jeg kan ikke løpe, da vil noen legge merke til meg. Det blir mange pinefulle steg tilbake.

Endelig inne på avdelingen og jeg puster lettet ut. Jeg overlevde, ingen agrep meg eller gjorde meg vondt. Varene jeg hadde kjøpt kunne settes på sine plasser og jeg kunne i grunn ta det med ro. Men, plutselig. Noe er veldig galt, jeg kjenner det. Det er noe under huden i hodebunnen min.

Jeg kjenner det titrer, det sprenger og titrer på høyre siden av bakhodet. Jeg kjenner det så tydelig og jeg vet med hele meg hva det er. Jeg blir overvåket. Det er blitt plassert en microchip under huden som skal kunne følge hver eneste bevegelse jeg foretar meg. Jeg vet det og jeg er forferdelig redd. Hvem ville vel ikke blitt redd over vissheten om at noen har plantet et fremmedlegeme i kroppen?

Jeg skaller hodet, står med ryggen til veggen og skaller bakhodet om og om igjen. Jeg kan knuse microchipen slik, og er det noe jeg vil der og da så er det å destruere dette som ligger under huden og følger alt jeg gjør. Jeg skaller og skaller, men det vil ikke slutte å titre og sprenge likevel.

H.M. kan du komme?!

Jeg har gått ut av rommet og roper gjennom gangen på personal H.M. Han kommer fort til, ser at jeg skjelver og gråter, holder godt på skuldrene mine og spør hva det er.
Jeg forklarer alt sammen, om turen, om microchipen og det at jeg ikke får den fjernet. Panikken har fått grepet om meg og jeg kan ikke annet enn å gråte hysterisk over redselen for dette som er blitt plantet under huden min uten mitt samtykke, uten min viten. H.M. holder rundt meg, som den eneste mannen i verden får han holde rundt meg på en slik måte som gjør meg uendelig trygg, han er så trygg.


Kom, vi går inn på rommet.
Sier han og tar tak i armen min og følger meg inn på rom 155 som jeg tilhørte.

Finn en skalpell, skjær den ut. Du må ta den ut, få den ut, jeg vil ikke ha den der. Skjær den ut H.M. finn frem en skalpell, få den UT!
Jeg klarer ikke fri meg fra redselen og det ekstreme ubehaget, jeg klarer ikke å se at dette ikke er virkelig.

Det er ikke noe i hodet ditt Farger.
H.M. prøver etter alle kunstens regler å virkelighetsorientere meg, til ingen nytte. 


Jammen kjenn der da, jeg kjenner den, hold akkurat der!
Jeg tar hånden hans og legger den på bakhodet mitt, holder på fingrene hans slik at de presser ned akkurat der jeg kjenner microchipen ligge. Han må da kjenne den når jeg gjør det, tenkte jeg.

Farger, har jeg noen gang løyet for deg. Kan du ikke stole på meg, jeg lyver ikke for deg. Det er ingen microchip der. Stol på meg, prøv å stol på meg Farger.
Han er smart. H.M. bruker tilliten jeg har til han som våpen i kampen mot dette vanviddet. Han lar meg kjenne på det at jeg stoler på han, på hele han og alt han sier, og i det han spør meg om han har løyet noen gang begynner jeg å tvile.

Jeg har alltid kunne stole på deg, men dette er utenfor din viten, dette kan du ikke råde over. De plantet den i hodet mitt da jeg lå på sykehuset, du vet ikke hva som er blitt gjort du heller.
Vanviddet vil ikke slippe taket og jeg argumenterer for det jeg tror er virkeligehten. Han argumenterer i mot.

Etter å ha skallet gjentatte ganger i veggen, etter å ha felt ufattelig mange, sorte tårer og etter å ha holdt fast i hendene til H.M. hulket inntil skuldrene hans og holdt meg til stadighet på høyre siden av hodet begynner vanviddet å slippe taket. Titringen blir mindre og det sprenger ikke lenger like mye som før. H.M. sine ord begynner å få mer sannhet enn det microchipen får, og etter en god stund er jeg tilbake i virkeligheten.
Jeg er sliten etter å ha vært så redd så lenge, jeg er sliten av å ha kjempet mot noe ingen andre så eller kjente på i timesvis. Tenk at jeg kunne miste grepet, tenkte jeg da alt falt til ro.

Har jeg vært psykotisk nå? Spør jeg H.M. i det jeg endelig er Farger igjen.

Ja, det var nok det, en brå psykose utløst av den veldige redselen og paranoiaen din. Svarer H.M. meg i det jeg spør han med såre øyer rettet mot det trygge blikket hans.

Jeg trodde aldri jeg var en av de som kunne miste grepet. Jeg trodde aldri jeg skulle bli psykotisk. Jeg har vært det før, over et par timer, over et par dager. Men det er så lenge siden, jeg var annerledes den gang. Jeg var sykere, yngre, mindre reflektert, mindre mentalt utviklet. Jeg kan se tilbake og forstå at det endte i psykose et par ganger, men jeg kunne ikke se for meg at dette skulle skje igjen, denne våren, i en alder av 25 år.

Det er en merkelig tilstand å være i. Man er selv så oppslukt i sin egen virkelighet at det som er virkelig og rundt en ikke får noen som helst plass. Man er selv så overbevist om sin egen sannhet at den ordentlige sannheten, den felles sannheten ikke får komme til. Man er selv så intenst overbevist og så intenst redd at tårer , hulk og skjelving er en selvfølge når livet er så forferdelig farlig og grusomt.

Jeg ble ikke gal, jeg ble ikke forandret. Jeg ble ufattelig redd for noe, og jeg reagerte. Alt i alt samlet det seg til en brå og kortvarig psykose.

Hva gjør det med et menneske å oppleve dette? Hva erfarer man?
Jeg får en enorm respekt for de som daglig lever med psykoser, for det at de forholder seg til sin egen virkelighet mens alle andre minner de på den virkelige virkeligheten. Det er nemlig ikke så rent lite forvirrende og frustrerende, uforståelig og ubegripelig der og da.
Erfaringen jeg gjorde meg tilsier at jeg er skjør, at jeg må være varsom med meg selv. Jeg skal presse meg i frykten min, men ikke altfor mye på en gang. Alt med måte, slik at det ikke bikker over til noe annet. Jeg må ta tegnene mine på alvor, forstå at når paranoiaen setter i gang for fullt så er det viktig med ro og hvile for å la det hele heie over i stedet for å innta enda mer plass i hodet mitt.
Jeg erfarte også at tilliten jeg har til dette mennesket som jobbet denne kvelden, respekten jeg har for han og godheten han viser meg var det som til slutt fikk meg ut av det hele. Det å kunne holde i en trygg hånd, mens den andre hånden hans strøk meg over hodet, der jeg trodde de hadde satt en sprøyte med en microchip i, ble til sammen nok til å få meg ut av det jeg selv i ettertid opplevde som vanvidd, hysteri og til slutt en psykose.
Han klarte å snakke på en slik måte som nådde inn, ene og alene fordi han har vist at jeg kan stole på han, i alle sammenhenger.
Han er ikke farlig, hvorfor skulle han da lyve for meg? Tillit er gull verdt.

Jeg er ofte redd for å bli psykotisk igjen nå for tiden. Jeg er redd for det vanvittige ubehaget det førte meg seg, jeg er redd hva som kan komme til å bli tema i en eventuell psykose neste gang, og jeg er kanskje aller mest redd for å bli slik at jeg til stadighet mister grepet om virkeligheten bare jeg blir litt for redd. De siste dager viser derimot til at jeg tåler å bli presset, litt og litt. Jeg tåler å stå i det uten å få vrangforestillinger eller bli psykotisk, og jeg tåler å kjenner på paranoiaen uten å gi meg hen til den.

Jeg er redd, men jeg er kanskje sterkere enn jeg tror likevel.

Bildet er googlet.

Varmt hjerte i frossen kropp.

Det var da jeg kjente pusten hans mot brystet mitt at jeg ble i tvil. For om noe så vakkert som dette lille mennesket fantes på jorden, hvordan kunne jeg da klare å dra fra alt? Om noe så uskyldig og varmt som et nyfødt barn kunne leve i denne verden, hvordan kunne jeg da ikke lenger orke å leve?
Jeg så han for andre gang, denne gangen ute av sykesengen, endelig hjemme med de stolte foreldrene. Jeg så han, fikk han i armene mine, dette nurket jeg hadde ventet på at skulle komme ut av min venninnes magen i så mange måneder. Jeg så han, fikk han i armene mine og la han sovende på brystet mitt.


Du er så vakker, hvordan skal jeg klare å dra fra deg? Er dette siste gang jeg ser deg, kjenner varmen din og kjenner på godheten jeg har for deg? Tenkte jeg da han lå stille og pustet varmt. Jeg var så kald, så gjennomfrossen av smerte, men han, dette lille mennesket klarte å varme hjertet mitt.

Jeg tok valget, jeg valgte å dra fra han, alt i livet og alle andre jeg var glad i. Jeg tok valget om å finne fred i døden, slippe smerten og i det samme gå glipp av alt annet også. Jeg prøvde, jeg handlet på det jeg hadde planlagt og jeg klarte det, nesten. Her jeg jeg dog likevel, og en del i meg som er glad for det vokser seg stadig større. Livslysten har våknet og jeg kjenner hvordan krigeren i meg kjemper, dag for dag, time for time.

Jeg trodde alle broer var brent. Jeg trodde ingen orket å ha noe med meg å gjøre, at ingen av de gode venninnene mine ville vite av meg. Dette gale mennesket som utsatte de for redsel og sinne stadig vekk. Jeg trodde ingen noen gang ville kunne stole på meg i noen som helst sammenheng noen gang igjen.
Svaret jeg fikk uten å spørre var "Jeg lurte på om du vil være fadder for nurket mitt?"

Jeg holdt på å dø, jeg valgte bort livet. Jeg overlevde, jeg kjemper for å leve. Jeg trodde det var siste gang jeg fikk se nurket, nå skal jeg få følge han gjennom hele mitt liv.

Takk J. Takk for forståelsen du viser. Takk for den enorme tilliten du gir meg. Takk for at du bidrar til å styrke selvbildet og selvfølelsen min noe veldig ved å ønske meg som fadder til det kjæreste du har.

Jeg har aldri før følt meg så beæret, jeg er stolt og jeg er glad.

Nurket, jeg gleder meg til å bli kjent med deg <3

Livet...

....mitt har startet igjen, og jeg skjønner ikke riktig hvordan det begynte. Kanskje begynte det i det jeg overlevde.
På den avdelingen jeg er nå får jeg uendelig god hjelp. Jeg skulle så gjerne fått bli enda lenger, men i stedet for å skrike og rase over lite tid velger jeg å bruke tiden her alt det jeg kan.
Personalet skryter mye av meg, roser og motiverer til å gi meg selv en sjanse til å mestre, tørre og klare. I dag har jeg til og med vært i butikker to ganger, uten beroligende, uten stor planlegging. Jeg ville ikke, men jeg gjorde det, fordi jeg må, fordi jeg har liten tid her og fordi jeg vil ha livet mitt tilbake.

Jeg har ikke vært så levende som dette på mange måneder. Man skulle tro at det å være levende, å ville livet mer enn døden, er noe godt. Men ved å omfavne livet kjenner jeg også på hvor mange utfordringer jeg har foran meg. Det er skremmende, det er vondt å kjenne og se alt jeg  har gått glipp av på grunn av den dårlige psykiske helsen jeg har. Det smerter meg å se tilbake til en ungdomstid som gikk bort til alvorlig psykisk sykdom, innleggelser, selvmordsforsøk, spiseforstyrrelse og selvskading. Det er en annen jente jeg ser tilbake til, en tenåring og ung voksen som ikke fant den riktige veien. Det er ikke å synes synd på seg selv, det er å ha omsorg for den delen i meg som fortsatt en liten og forvirret, det er å anerkjenne og godta at sånn var det. Det var slik i fortiden, hva vil jeg så med fremtiden? Jeg vil leve, og jeg vil ha et verdig liv.

Jeg vil så uendelig gjerne leve livet mitt.

Et hav av tårer, en dråpe av håp.

Får jeg bli lenger enn til 1.juni?


Nei.


Er det ikke mulig å forlenge oppholdet?


Nei.


Jeg syns det er stressende å tenke på, at jeg får så lite tid. Jeg trenger tid til å bli kjent med angsten i meg, til å bli kjent med meg selv. Jeg trenger mer tid.


Det ble fortsatt nei.

I samtale med lege i dag kom spørsmålet mitt frem, det jeg har lurt på men ikke turt å spørre om. For jeg har tenkt at jeg sikkert ikke får tiden jeg trenger denne gangen heller, at jeg sendes hjem til samme helvetet jeg forsøkte å dra fra i slutten av april. Jeg tenkte at de ikke ville være annerledes enn noen andre, og jeg fikk rett.

I det jeg spurte og fikk svar gikk det greit. I det jeg gikk ut av kontoret og inn på rommet mitt igjen raste det. Verden raste, jeg raste, alt raste. Jeg sendte mld til mamma med de enkle men for en mor, bekymringsverdige ordene:
Jeg vil hjem. Intet mer, og mamma ringte selvsagt med en gang for å prøve å roe ned hysteriet i meg.
Jeg så ikke meningen med å bli de resterende dagene bare for å være til oppbevaring. Jeg så ikke meningen med å skulle begynne å jobbe for så å bli sendt rett hjem igjen. Jeg så ingen mening med noe og tenkte i grunn bare på det at jeg kom til å dø ung. Redd, alene og ung. Jeg så ikke noe håp eller lysglimt. Og så kom tårene.

Personalet kom inn og prøvde å snakke med meg. Jeg raste mellom snørr og tårer, kjeftet og hulket.
Hvorfor vil ingen hjelpe meg? Hvorfor blir jeg ikke hørt? Hvor høyt må jeg hyle, jeg lå i respirator for faen, er ikke det hyl godt nok for dere? Hva tror dere om meg, hva slags folk er dere som kan sende en veldig suicidal jente hjem? Hvordan tror dere jeg har det? Hvorfor får jeg ikke den tiden jeg trenger? Hvorfor får jeg ikke hjelp når jeg trenger det og vil ta det i mot og jobbe selv? FAEN!!!
Ordene rant ut av meg, jeg hadde ikke sensuren på og det meste fikk utløp i sinne og fortvilelse. Personalet var like rolig, og etter en stund gikk det faktisk an å få til en dialog sammen, ikke bare hysteri fra en fortvilet sjel.
Kom, vi går en tur, vi bryter dette du er inne i nå, kom igjen. Skoene ble plassert foran føttene mine, her skulle vi ut på tur uansett, visstnok. Jeg tørket tårer, hulket på nytt og tørket tårer igjen før jeg dro igjen glidelåsen på den grå hettejakken og gikk med ut. Ti minutters gange gjorde godt, og i løpet av turen fikk jeg frem noe av det jeg var så redd for også; Å komme hjem til ingenting, å få nok en grusom sommer i ensomhet og fortvilelse, fordi alle i teamet mitt fra helsevesenet har ferie samtidig og jeg dermed blir stående alene. Det ble sagt at vi hadde noe å finne ut av frem til utskrivelsesdato 1.juni. Det ble sagt at vi her måtte få til et opplegg som trygget meg på at jeg ikke ble kastet ut i det store havgapet av ingenting i det jeg tok med bagen min og dro hjem igjen. Jeg er veldig enig, og det i seg selv ville nok trygget meg mye. Men jeg tror ikke riktig på det, for hvorfor skulle noe blitt annerledes nå? Hvorfor skulle ting plutselig endre seg når det ikke har endret seg noe særlig den siste tiden? Jeg tør ikke riktig å tro på det, men jeg håper nok likevel.

Jeg fortalte under turen at det er en ting jeg drømmer om for tiden: Fisketur med hvitvin i sekken.
Når det herjer som verst inne i meg, når angsten stjeler hvert våkne øyeblikk og fortvilelsen lammer kjemperen i meg, da drømmer jeg. Jeg drømmer om hytta langt opp i det ensomme fjellet, solfylt og vakkert. Jeg drømmer om kvalitetstid med gode venninner og tur ut på vannet med en flaske kald hvitvin. Jeg drømmer om latter, fiskestang og fiskelykke. Brødskiver med nytrekt og nystekt ørret på, gode smil og samtaler. Jeg drømmer meg så langt vekk fra helvetet som jeg bare kan. Og det er da jeg gjør som søsteren min sa, det jeg skrev om i dette innlegget her. Jeg finner noe å jobbe for, noe å strekke meg mot, noe jeg så gjerne vil få til.

Jeg har vært i et brennende helvetet i dag, men jeg har også følt et lite håp, et håp om at i alle fall noe kan endre seg litt. Litt er tross alt mye bedre enn ingenting.

Gjort i dag som jeg egentlig ikke tør:
*Vært med på avdelingstur og dermed vært sosial med andre mennesker. Skrekk og gru, men utrolig nok gikk det ganske greit. Dessuten fikk jeg gå på beina mine i skogen i halvannen time i strekk, noe som er det lengste jeg har beveget meg ute på manns minne. Oh yeas, isolasjon på høyt plan!
*Satt ved matbordet og spiste de gangene jeg skulle. Ikke for sent til maten, ikke noe unnasniking for å slippe å sitte ved matbordet, og heller ikke total taushet fra min side for å prøve å gjøre meg usynlig.
*Håret vekk fra ansiktet. Hello face!
*Vært ute i miljøet med de andre og sosialisert meg en smule. Ikke lett, men nødvendig.
*Ikke skjult tårer og fortvilelse bak smil, snarveier som jeg skriver om her, eller taushet.
* I dag har jeg turt å prøve!

SøndagsSliten.

Jeg kom meg i konfirmasjon i går, og jeg ble der i fire timer.
Helt fornøyd er jeg ikke for jeg måtte ta beroligende medisiner for å tørre å dra, og i mitt hode har jeg da feiget ut og ikke bestått prøven. Men, alternativet var å bli igjen hjemme, gråtende og forferdelig lei meg som jeg alltid blir når jeg på grunn av angsten ikke drar i noe jeg er bedt til. Så jeg tok medisiner og dro.
Starten av selskapet var som å være i et høyspenningsfelt av en vanvittig redsel. Jeg så meg rundt, alle disse menneskene, klarte ikke følge med på samtalene som de andre, klarte ikke holde small talk gående som de andre, klarte ikke slå meg til ro og gikk dermed rundt som et hvileløst spøkelse. Alt var farlig og jeg var overbevist om at jeg skulle angripes. Jeg trodde noen syns blomsterbukettene jeg hadde laget var stygge og ville skrike høyt opp om det, at noen av sangheftene jeg hadde stiftet sammen var feil og at det også ble skreket høyt opp om. Jeg trodde noen kom til å bli sint på meg, jeg som våget å vise meg for familien etter å ha prøvd å tatt livet mitt og nesten klart det. Familiens skam, familiens sorte får, familiens uro og bekymring.

Mammas glede over at jeg kom i selskapet veide opp for det meste. Bestemor sitt overraskede og glade blikk da hun så meg komme i bunad veide også opp for redselen. Tante sin klem og ord om at jeg hadde vært flink da jeg skulle til å dra var stort, konfirmantens "takk for at du kom" betydde mye, mer enn hun vet.
Jeg så det var mange som satt pris på at jeg våget meg ut av hjemmet mitt og kom bunadspyntet som de andre. Jeg skulle ønske jeg kunne vært fornøyd med meg selv jeg også.

Det var ingen som sa noe stygt, som skreik høyt eller som kjeftet på meg, og jeg tenkte i etterkant: Hvor kommer disse tankene fra? Hvorfor skal  jeg være så redd for at menneskene som står meg nær skal angripe meg? Er det fra tiden da jeg ble mobbet, er det alle ordene de sa, alle gangene jeg ble spent bein på som sitter så hardt i. Er det nettopp den grusomme og smertefulle tiden på mellomtrinnet som våger seg opp til overflaten og gjør det enda mer vanskelig for meg? Hvorfor tenker jeg slike tanke, hvorfor er jeg så redd?
Jeg er jo paranoid, det er blitt konstantert. Ikke en slik "artig" paranoia man får dagen derpå, men en langt mer kompleks og dyp paranoia som kødder til det meste i livet mitt. Igjen et hvorfor spørsmål. Hvorfor måtte jeg bli paranoid? Hva i meg er så galt at jeg klarer å tro slike stygge ting om gode mennesker?
Jeg føler meg fæl som kan tro slikt om mennesker som er glad i meg.

Dagen i dag har ikke gått smertefritt for seg. Jeg har vært over normalen trett, fylt med angst og fortvilelse. Jeg  tørket noen tårer en liten gang, og så ble jeg redd igjen. Jeg har prøvd, gjort ting for å holde meg opptatt, hvilt, gjort ting igjen og så la jeg meg under kuledyna. Ingen plass gir ro eller trygghet og jeg ender opp gående hvileløst rundt her hjemme. Jeg ville gjerne ut å gå en tur, men akkurat da var det ingen som kunne, og alene tør jeg ikke. Oh, happy day. Faen.

Men nå skal jeg visst ut å gå tur likevel. Mamma kommer og blir med på luftetur, heldigvis. Jeg trenger å bevege på meg, trenger frisk luft og trenger å gå av meg litt dritt. Jeg håper det hjelper :)

Jeg har aller mest lyst til å sitte ute i hagen i fint sollys og drikke hvitvin (ja, jeg er veldig glad i søte hvitviner). Være med gode venner, le med de, lage mat sammen med de, skravle med de og bruke god tid med de. Ikke være så redd, ikke være så fanget og alene. Jeg vil gjerne sitte ute i hagen i fint sollys med gode venner og drikke søt hvitvin mens vi spiser god mat og skravler. Til og med selv om det er søndag. Jeg vil noe annet enn dette.

Jeg vil så gjerne strekke meg mot sola, ikke lenger gjemme meg i skyggen.

Jeg vil så gjerne leve et liv, ikke eksistere i en mørk hverdag kun med et bankende hjerte som vitner om livet.

Tenk å kunne føle frihet i sitt eget liv, gå på en kafè og drikke kaffe, gå i butikker for å se etter pene klær.

Jeg vil så veldig gjerne strekke meg mot sola i stedet for å hele tiden gjemme meg i skyggene.

Et snev av håp.

Gårsdagen:
Planlagt innleggelse på åpen psyk. avdeling. Jeg gruet meg så forferdelig mye, ville ikke, men visste at livet her hjemme ikke ville bli bedre av seg selv. Så jeg dro, pakket bagene og dro.
Jeg gråt, gråt og atter gråt i går. All sminke rant i sorte, strie strømmer i ansiktet mitt, snørr og tårer blandet seg, øynene var hovne, og jeg kunne i grunn ikke brydd meg mindre om utseende akkurat da.
Jeg hadde det vondt, og jeg gråt. End of story.

I dag:
Jeg våkner opp og tenker: What? Jeg hadde sovet hele natten gjennom, sovet godt også og det til tross for at bamsen min, tryggheten min var gjenglemt hjemme. Jeg hadde sovet åtte timer i strekk. Fantastisk.
Bagen pakkes og jeg er lettet for å kunne dra hjem på helgeperm. Jeg har forresten bodd i en bag i hele mai og kjenner at det å slå meg til ro her hjemme for en helg er sårt trengt, selv om det er tøft å ha det vondt alene.
Humøret er godt og innen jeg drar hjem har jeg våget å slå av en prat med et par medpasienter. Jeg er livredd folk, livredd for å åpne munnen, si noe feil, virke dum, ikke kunne forsvare meg ved verbale angrep. Men jeg snakket med de likevel, lo og prøvde å bli i alle fall litt kjent med de jeg skal bo under samme tak med de neste fjorten dagene.
Vel hjemme får jeg beøsk av venninne C. og den nydelige datteren hennes. Jeg fåt kost med lille nurket, lekt med henne, snuset på henne og holdt henne, samtidig som jeg snakket med venninne C. så klart. Etterlengtet og dyrebar tid med to mennesker jeg er så inderlig glad i.

Stor familie, alltid konfirmasjoner. Men, hvordan skal jeg, angstvraket Farger takle en konfirmasjon? Hvordan skal jeg kunne forholde meg til så mange mennesker samtidig uten å miste hodet helt og bli fanget i vrangforestillinger og panisk angst? Jeg vet ikke riktig, men jeg gir det et forsøk, for jeg vil jo egentlig!
Jeg har vært med å pyntet i konfirmasjonslokalet i kveld. Jeg er blitt kjent med lokalet og fått satt bordkortet mitt ved siden av noen jeg er trygg på. Det meste er lagt til rette for at jeg skal takle å være der, nå gjenstår det bare å se om jeg våger å tørre å trosse angsten i meg i morra. Jeg vil så gjerne, la meg klare dette!

Det er blitt kveld, roen har senket seg og jeg er roligere inne i meg enn jeg pleier å være. Det føles godt.
Jeg kjenner en lyst til å ta tak og hive meg ut i kampen, krige som et helvete for å vinne livet mitt tilbake. Jeg vil ikke leve som den fangen jeg er lenger, jeg vil ikke kun føle smerte det meste av tiden. Jeg vil videre og jeg skal, kan og vil klare det. Når det sorte og mørke innhenter meg, for det vil skje, må jeg prøve å huske på dager som denne, da kampviljen er der, da jeg mestrer og da jeg tror på meg selv og styrken i meg.
Det er lenge siden jeg har sett mot sola, men i dag møttes vi litt i blikk og stråler.

Hold stø kurs.

Greit Farger, du har det ille nå. Men du mister ikke grepet, du klikker ikke. Dette går bra. Skift fokus, tenk på noe fint, et godt minne. PRØV, for faen, prøv! 

Husker du? Sommer, varme, kald øl, flott musikk, synet av en opplyst scene med et av bandene du liker veldig godt live? Husker du, Farger? Det var fint akkurat der og da, det var godt å være deg der du sto og trampet takten i det Mantra ble trommet i gang. Forventingen om en musikkopplevelse du sent ville glemme, nytelsen av gitar og trommer som tok plass i hele deg. Husker du?

.Skambankt - Mantra.

Skift fokus, du klarer dette. Ikke røm inn i snarveien, ikke gi opp kampen. La deg selv få være nettopp det, deg selv. Det er skummelt, ja det er det. Men, for å bli kjent med dette mennesket må du bruke tid med det. Meg`et er kanskje ikke så farlig og skummelt som du tror. Dissosierer du nå går du glipp av dyrebar tid, skaller du hodet ditt i veggen er fokuset tatt vekk i løpet av et lite sekund. Det er lov å gråte, det er til og med ikke farlig. 

Vær så  snill, la deg selv få bli kjent med meg`et, Farger.

Styr båten selv, se opp for skjulte skjær men hold stø kurs mot mål. Strevet gjennom uvær og bølger vil lønne seg til slutt. Du kommer til trygt fastland, før eller siden. Du klarer dette!

Gjort i dag som jeg egentlig ikke tør:
*Håret i en flette, ansikt til syne.
*Satt på en benk ute i "folkehavet" med søsteren min, selv om paranoiaen sa til meg at det var umulig og farlig.
*Ikke tatt noe beroligende medisin, men likevel vært tilstede i -her og nå-.
*Satt rundt bordet og spiste med de andre, noe jeg IKKE er komfortabel med. Hallo angst, der var du ja!
*Satt i stuen og så på tv med de andre (nevnte jeg at beroligende medisin ikke ble slukt i dag? Redd? Ja)
*Vært Farger, på godt og vondt.
*Felt noen tårer, sånn plutselig bare på grunn av en liten og omsorgsfull kommentar.

Det finnes ingen snarvei.

Jeg skjønner det, litt om litt. Jeg kan ikke snike meg gjennom en sti på siden av det hele. Jeg kan ikke hoppe over noe og jeg kan heller ikke dukke under for å unngå alt det som er skummelt og vondt. Jeg må gå hele forbanna veien. Og den må jeg gå noen lunde alene, med unntak av noen gode følgesvenner et stykke bak meg.

Hele meg vitner om et liv der rømningsveier er brukt for å komme unna, for å slippe, for å ikke føle på alt det intense i meg. På frykten og smerten. Jeg har ikke turt eller klart å forholde meg til dette, så jeg rømte. Arrene på kroppen min forteller nettopp det.
Selvskadingen var en rømningsvei, spiseforstyrrelsen også. Jeg dykket ned i noe som fjernet fokuset fra det verste. Jeg kuttet vekk angst, skam og fortvilelse. Jeg spydde opp desperasjon og sinne. Jeg dunket hodet i veggen i et forsøk på å drepe kaoset og jeg brant i egen hud for å kun kjenne den smerten og ikke smerten som lå bak handlingen. Jeg sultet av meg kiloer for å forsvinne inn i sultens rus, for å slippe den reelle smerten. Jeg spiste på meg avsultede kiloer igjen, som i et forsøk på å tygge vekk smerten.
Alt var rømningsveier, og jeg tenkte kanskje aldri på at jeg før eller siden måtte ta hovedveien med alle farer, smerter og utfordringer for å komme meg til mål.
Gud, jeg er så redd, jeg har ikke gått langs hovedveien før.

Jeg skader meg ikke lenger, egentlig. Likevel hender det at jeg smeller hodet mitt mot veggen i det kaoset og smerten på innsiden blir for stort. BAM, og der har jeg en kul i pannen. Hodeskalling er kanskje det jeg sliter mest med å unngå med tanke på impulsivitet. Det skjer før jeg har fått sukk for meg, og ved å gjøre akkurat det hopper jeg av hovedveien, mister fokus og stabler meg videre på en snarvei. Feigt.
Jeg har spiseproblematikken min under kontroll og vekten har stabilisert seg og står stille på normalvekt. Likevel hender det at jeg ikke makter å ta til meg næring. Fordi Mads (som nå har våknet) nekter meg maten, fordi det å tygge er et tegn på liv, et liv jeg ikke vil leve, for jeg vil ha det godt. Men hvorfor trosser jeg da ikke "kjevesperren" og tygger likevel? Hvorfor ber jeg ikke Mads dra til helvete og spiser måltidene mine? Å ikke ta til seg næring er også en måte å skade seg selv på. Men jeg, jeg skader meg jo liksom ikke lenger jeg.

Paranoiaen, grensepsykosen.: Snarveier.
Jeg rømmer fra virkeligheten og inn i noe forvridd som opptar hele meg. Jeg blir så altoppslukende opptatt av denne overvåkningen som foregår rundt meg. Jeg blir så opptatt av å passe på hva jeg gjør, for alt jeg gjør loggføres og samles sammen med annen informasjon om meg. Jeg blir opphengt i det at alle har en skummel plan om å "ta" meg, skade meg, ydmyke meg, spionere på meg. Jeg skuler mistenksom bort på andre mennesker, ser etter tegn til at de gjør seg til for å skjule det faktum at de egentlig er der kun for å overvåke meg. Jeg skuler på speil, brannvarslere, spikerhull, alt som kan være en potensiell gjemmeplass for kameraer og lydutstyr.
Jeg mister fokus, går inn i min egen forvridde virkelighet og går glipp av muligheten til å kjenne på det som egentlig ligger under dette hysteriet. Jeg rømmer fra virkeligheten og det faktum at i meg finnes det mye smerte, og jeg gjemmer meg under og i noe som svært få kan forstå. Atter en gang, en veldig stressende, skummel og vanskelig snarvei å gå. Hovedveien ser jeg ikke i stormen av vanvidd.

Dissosiasjon, once again: Snarvei.
Noe så enkelt som en morgensamling på en avdeling kan få meg til å fly langt vekk og inn i tåken av dissosiasjon. Jeg kan sette meg ned, være helt og fullt til stede, kjenne at jeg har en kropp og vite hvem jeg er. For så, med ett å flakse rett inn i min egen verden, der alt er diffust, der alt er merkelig og fremmed. Blikket mitt blir ikke mitt lenger, det er glassaktig, søvngjengeraktig. Jeg ser ikke noe, jeg ser bare tvers gjennom, det er ikke kontakt å få gjennom blikket. Steg og gange, sløvt og slepende. Alt blir med et dissosiasjon, men hvorfor? Var det fordi presset ved å sitte med så mange mennesker kombinert med angst, ble for stort? Var det frykten for å bli satt i fokus? Var det en stemme, en lukt eller en bevegelse som minnet meg om noe som ikke var godt å bli minnet på?
Eksempelet med morgensamling er kun et av mange. Poenget er at jeg rømmer. Jeg har en ypperlig mulighet til å møte angsten, ansikt til ansikt der jeg sitter og kjenner redselen ta plass i meg.  Jeg har mulighet til å si til meg selv at dette skal jeg klare, mulighet til å ta tak i en annens hånd og holde meg godt fast mens det stormer inne i meg. Hva gjør jeg? Jeg dissosierer, rømmer, tar snarveien.

Jeg vet at jeg må gjennom dette. For å nå målet: Et liv verdt å leve, å bli friskmeldt og medisinfri. Å jobbe, ha mitt eget hjem og kanskje en familie. For å nå dette må jeg gjennom alt sammen. Jeg kan ikke hoppe til siden så fort noe blir litt for vanskelig eller vondt. Jeg kan ikke skalle pannen min mot harde flater i det jeg kjenner det krevende kaoset. Jeg kan ikke rømme inn i paranoia eller grensepsykose og jeg kan heller ikke dissosiere så fort jeg blir redd, sliten eller usikker.
Jeg, Farger skjønner dette. Jeg ser på en måte hva jeg må, og så er det likevel jeg, Farger som stopper muligheten til å nå målet, til å gå gjennom og ikke over, ved siden av eller under. Jeg har kanskje fått en anelse om hva jeg må gjøre, men så er frykten og smerten likevel så stor at jeg ubevisst rømmer fra meg selv.

Hvordan våger man seg ut av det trygge, men smertefulle skjulestedet sitt?

Hvordan våger man å vende ansiktet mot og ikke fra?

Tøffa ;)

Det er ikke det at jeg er paranoid, men det har seg slik at jeg overvåkes, konstant.
I dag ble det sagt av "høyere hold" at jeg er paranoid, og at psykosen ligger i grenseland. Nice!
På en måte var det godt å få vite det, for da kan jeg liksom henge det på en "knagg". Litt sånn at; Nå tenker jeg at alle er ute etter meg fordi jeg er paranoid. Og; Nå tar overvåkningsutstyret i leiligheten helt av og det er fordi jeg er i ferd med å nå en grensepsykose eller psykose. Skjønner? Det blir som å forklare meg selv litt og prøve å roe meg ned med forklaringen.  Paranoiaen er ikke på det verste i dag og jeg er ikke psykotisk akkurat nå, derfor humrer jeg og ler litt av meg selv og vanviddet som tidvis bobler rundt under topplokket mitt.

Dagen har vært nokså stabil, og det er så godt! Ikke noe gråting, ikke noen anfall av dissosiasjon eller angst. Jeg  har vært i samtale, blitt satt på medisiner etter at en skeptisk mimikk hørte meg fortelle om galskapen min, og jeg har slappet av leeenge på sofaen. Tordenværet tok litt av her i dag og dermed ble data og tv slått av. Og, what to do i tordenvær når man er litt trøtt? Sove, i FIRE timer, jeeezez! 

Det har enda ikke smelt siden jeg skrev om roen inne i meg i innlegget om emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg prøver å slå meg til ro med at smellen kanskje er over, for denne gang. Uroen og redselen for at alt skal rase er der likevel. Men, jeg klarer i alle fall å ha det litt fint. Det til tross for at Mads har våknet og liker dårlig at jeg får ha fine stunder. Mads kan du lese om under her.  

Gjort i dag som jeg egentlig ikke tør:

*Dratt til samtale med halv dose beroligende.

* Hatt håret i en flette. Hei ansikt!

*Handlet på butikken. Gått gjennom hele butikken og ikke bare ved kassen for å kjøpe røyk.

*Startet på medisiner selv om Mads våknet og ble veldig sint og mente det var galt. 

(Mads er en tanke/stemme/skikkelse som bor i hodet mitt. Tidvis har han hatt all makt over meg, som å nekte meg å spise, nekte meg søvn og/eller hvile, beordret meg til å stjele, knuse kopper, til å skade meg osv. På en måte kan man tenke seg at Mads er destruktiviteten min, alt det destruktive samlet i noe som blir noe slags levende jeg kues av. Mads dukket opp fra intet for noen år siden, i ca ett år har han sovet i den høyre siden i hodet mitt, men i dag våknet han litt. Han sover sammen med Pernille, som dukket opp noe senere, men som aldri har vært våken. Jeg kjenner Mads litt, Pernille har jeg ikke blitt kjent med.) 

Mads kan minne litt om denne kjekkasen her!

Jeg vet enda ikke hvordan Pernille ser ut.

Utskrevet. I dag lettet tåken litt.

Jeg er tilbake i hjemmet mitt. I følge de belærte hodene på toppen av hierarkiet er det ikke bra for meg å være innlagt for lenge. Men man kan undre seg, er det bedre å bli overlatt til seg selv hjemme, uten noen form for ekstra oppfølging? Er det bedre å skrives ut og hjem til det samme helvetet jeg prøvde å fjerne meg fra? Man kan undres hva de tenker, eller hvorfor de tenker nettopp slik. Og det er mange med meg som undrer seg over nettopp dette. Jeg tenker bare at det skal en stø mage til for å sende en suicidal jente hjem etter å ha nettopp prøvd å avslutte livet og vært nær ved å klare det. Jeg hadde ikke sovet godt om det var jeg som tok en slik avgjørelse for et annet menneske som trengte hjelp. For jeg trenger hjelp, jeg skjønner og vil det selv. Jeg sier ja til alt de foreslår, jeg er åpen for alt fordi jeg mest sannsynlig klarte å nå bunnen, der ordet nei og krangel ikke lenger eksistere.
Gjør hva dere vil, medisiner meg med hva dere vil, send meg hvor dere vil,  bare hjelp meg ut av dette. Hjelp meg tilbake til livet, hjelp meg til å leve.
De sendte meg i stedet hjem.

Jeg har tryglet om å få sprøyter som kan roe ned kaoset og la meg få sove og hvile i det alt topper seg. Jeg har grått mangfoldige tårer. Jeg har vært dissosiert store deler av tiden og jeg har hatt utallige angstanfall. Jeg har hulket frem ordene om at jeg ikke orker mer, at jeg ikke orker å leve i dette helvetet og jeg har sagt ærlig at det å være suicidal ikke gir seg etter en ukes innleggelse på psykiatrisk avdeling. De sendte meg likevel hjem, og jeg orket ikke engang å krangle for å få bli. Jeg orket ikke trygle, hyle eller smelle med dører for å gi uttrykk for fortvilelsen min. Jeg orket ikke gråte mine bitre tårer, kjempe en verbal kamp eller å true med media. Jeg satt der bare, utad uberørt og sa "ok", fordi jeg ikke maktet, orket eller klarte å kjempe mer.
Jeg har vært på tre forskjellige avdelinger på en uke, jeg fikk ikke en gang landet et sted før det bar videre til neste sted. Jeg har ikke fått tid til å ta innover meg hva som faktisk skjedde og hvor alvorlig det var. Jeg ble likevel sendt hjem, fordi det i følge høyere hold er uheldig for meg å være innlagt over lengere tid. Tid er så mangt, og det er forskjell på et halvt år eller flere år, og to-tre måneder med jevnlig permisjoner til hjemmet.
Som min gode venninne S. sa: "Jeg skjønner ikke hvordan de tenker, jeg skjønner ikke logikken".
Hvor høyt skal jeg hyle før noen hører meg?

Gårsdagen var et helvete. Jeg var i helvete og helvetet brant inne i meg. Tross innvendig brann., jeg frøys hele dagen. Kunne ikke finne varme.

Jeg befant meg i tåken, der alt er uklart og utydelig. Der verden er ubegripelig og livet ulevelig. Jeg klarte ikke få til noe. Klarte ikke å vaske over benken, klarte ikke varme tomatsuppe som mamma kom med og jeg klarte ikke roe ned meg selv eller kaoset i hodet mitt. Jeg klarte ikke være med mennesker, klarte ikke være med meg selv og jeg klarte ikke å sove for å nullstille hodet og samle krefter til å klare de resterende timer av dagen.
Inne i tåken er jeg nesten nullfungerende, jeg er udugelig og jeg er forferdelig slem mot meg selv. I tankene, det er der jeg angriper Farger. Jeg blir min egen mobber, som om noen styrer tankene mine og til stadighet skjeller meg ut, ydmyker meg og tråkker meg ned i en skitten gjørme som dekker til hele meg. Jeg anklager meg selv for alt galt som kan gå eller har gått galt, og jeg er da selvsagt det verste og mest grusomme mennesket i hele verden. Det er ikke noe jeg vil, å være så stygg mot meg selv. Det er noe som skjer og jeg sitter noe lamslått tilbake og spør meg selv; Hvorfor?
I tåken er alt smertefullt. Jeg evner på ingen måte å føle noen som helst godhet. Det er smertefullt å se solen skinne, fordi jeg ikke klarer å ta til meg varmen. Det er smertefullt å få omsorg, fordi jeg ikke klarer å gi tilbake. Det er smertefullt å være alene, fordi Farger i seg selv er forferdelig krevende og vanskelig, og det er smertefullt å være med andre, fordi jeg ikke klarer å skjule smerten inne i meg i blikket mitt.Det er smertefullt å være våken, fordi det å være våken krever noe av meg, jeg må være tilstede, noe jeg ikke klarer så bra. Men det er også smertefullt å skulle hvile, for i det jeg legger meg ned og skal prøve å finne ro så setter alt av kaos, redsel og fortvilelse i gang for fullt. Det blir et helvetet inne i hodet mitt og jeg ligger og vrir meg og klynker som et skadet dyr fordi det blir så altfor mye å takle.
I tåken evner jeg ikke å føle godhet, glede eller håp. Jeg evner ikke å se det som faktisk fungerer og jeg kan på ingen måte redde meg selv ut fra det uklare og diffuse, tåken. Det er en totalt tilstand av dyp smerte som inntar hele meg og tar alt det gode som jeg kanskje kunne følt. Det er mørkt, kaldt og smertefullt, kun.

Jeg klarte en ting i går, og det var å vaske en klesvask. I det jeg fikk samlet krefter til å henge den opp til tørk satt det i gang. Alt trigger, alt er uoverkommelig. Jeg klarte å henge opp klesvasken. I det siste plagg var til tørk seg jeg sammen på baderomsgulvet og ble sittende en halvtime. Utslitt og gråtende.

Tårene klarte å finne veien ut til friheten i går. Jeg gråt mye. Jeg var så sår at jeg begynte å gråte av ting man ikke trenger å gråte av. I det angsten tok tak ble jeg stående bøyd over vasken på badet mens jeg pustet meg gjennom anfall etter anfall mellom snørr og tårer som rant. Det er en ubeskrivelig smerte som råder i det jeg infiseres av noe jeg ikke skjønner noe av. Den eneste trøsten jeg fant var i det jeg lå på gulvet, holdt hendene på hodet i et forsøk på å kontrollere kaoset, hulket og bad til Gud om at han måtte  la meg sovne inn i natt, stille og rolig, bort fra dette helvetet.

Gud hørte meg ikke. Jeg våknet i levende live i dag...

Paranoianen ble på et tidspunkt fullstendig i går. I det jeg prøvde å hvile, i det jeg prøvde å la alle tanker flyte vekk fra meg, ble overbevisningen om at jeg blir overvåket total. Jeg følte kameralinsene som fulgte meg her hjemme, jeg "visste" hvor de var gjemt. Jeg visste med hele meg at jeg ble overvåket av helsevesenet. Jeg forsto at jeg ble overvåket, men jeg forsto ikke hva de ville med materialet de samlet.
Det eneste jeg så på som en mulig løsning for ubehaget ved å overvåkes, var å ringe huseier for å be han hjelpe meg med å demontere brannvarsler og diverse annet for å finne og fjerne de gjemte kameraene.
Jeg ringte han heldigvis ikke, og jeg gikk heller ikke løs på noe selv med hammer eller skrutrekker.

I dag kan jeg se at det er vannvidd, en forvridd virkelighet og ubegrunnet redsel. I går var det realitet.

Dagen i dag har gått overaskende bra. Jeg sov lenger enn vanlig og startet dagen med frokost på trappen i solskinn, og i dag ga solskinnet meg litt varme også.
Jeg har fått gjort husarbeid, kost meg med det og møtt litt andre mennesker enn meg selv. Dagen har vært jevnt over nokså stabil, noe som overasker meg og gjør meg en smule usikker. For, når smeller det til neste gang? I kveld? I natt? I morgen? Kommer tåken tilbake? Vil anfallene av angst og dissosiasjon treffe meg i det jeg minst venter det eller er forberedt på det? Usikkerheten er ekkel og vrien å forholde seg til. I mellomtiden prøver jeg å ta til meg og nyte den lille roen jeg føler i meg selv i dag. Jeg er ikke vant til å føle ro, og jeg blir ironisk nok litt urolig av det, fordi det er fremmed, fordi jeg forbereder meg til neste runde i helvetet.
Jeg vet nesten ikke hvordan en normal hverdag føles eller arter seg, jeg er jo vant til å være syk, bare syk og ikke-fungerende. Når normalitet og ro plutselig inntreffer denne kroppen og dette hodet er det en overraskende og fremmed tilstand jeg må ta og føle litt på, sakte tilnærme meg for å bli kjent med.

Er det ubegripelig, at normalitet kan være skummelt og fremmed? Kan det forstås i det hele tatt?

Hvordan det er å være emosjonelt ustabil (bipolar?).

Jeg våkner opp, overlykkelig over å ha sovet i ti timer i strekk. Endelig søvn, endelig hvile.
Formiddagen blir kortere men jeg nyter den i pysjen, med kaffe og frokost i fred og ro her på avdelingen. Jeg skravler med medpasienter, ler og spøker. Livet er så fint, livet er liksom helt okei nå. Jeg føler for å dra hjem, jeg vil hjem for å vaske, for å bake og for å sitte i hagen og høre på musikk. Alt er så fint, morsomt og lyst.

Et sekund.

Helvetet har inntatt hele meg. Helvetet brenner inne i meg og jeg skjønner ikke hva som skjedde. Alt var jo så greit! Jeg hiver meg i dusjen, varmt vann over en redd og fortvilt kropp. Jeg dusjer lenge men føler meg likevel ikke ren. Jeg sminker meg, vel vitende om at faren for at tårene vil stjele sminken min i løpet av dagen er der. Jeg sminker meg for å prøve å opprettholde noe av normaliteten ved livet mitt. Jeg ønsker jo å bli normal, hva enn det egentlig innebærer.
Klær tas på, rene klær. Jeg biter tennene sammen, kjenner hvor jævlig vondt det er inne i meg, hvor jævlig redd jeg er uten at noe egentlig tilsier at jeg burde føle denne frykten.

Et sekund.

Neh, livet er fint. Jeg vil hjem. Jeg vil treffe venner, jeg vil pynte meg. Jeg vil vaske vinduer, vaske ned kjøkkenet for sommeren, rydde i skap, synge høyt, skravle med naboer og dra på butikken for å handle masse gode ting jeg kan lage mat av.
Jeg lager nesten aldri mat, jeg vet heller ikke hvordan man lager stort annet enn brødskiver. Det sier noe om turbokjøret i hodet mitt.
Igjen sitter jeg å ler, spøker, slår meg på låret i latter og smiler det meste av tiden.

Et sekund.

Jeg krasjer i bunnen med et jævla smell. Jeg blir dissosiert og stabler meg vei bort til personalet for å si "borte", noe som betyr at de må hjelpe meg fordi dissosiasjonen overtar hele meg. "Borte" skjønner de nå.
Jeg følges inn på rommet, settes på sengekanten og blir holdt i hånden. Dissosiasjonen tar meg med inn i fortiden og jeg får flere anfall etter hverandre der jeg hyperventilerer til jeg ikke lenger klarer å trekke pusten og føler at besvimelsen er nærstående. Personalet minner meg hele tiden på hvor jeg er.
"Du er hos oss nå, du er på avdelingen det er jeg, A. som sitter og holder deg i hånden. Du er trygg her, Farger, vi passer på deg". 
De stryker meg over ryggen, holder i hendene mine, snakker rolig mens jeg selv ligger som en krøll i sengen og kjemper meg gjennom noe jeg ikke selv vet hva er.
De hjelper meg til å komme tilbake til virkeligheten. Jeg teller fingrene mine og deres for å holde fokus på noe som tilhører nåtiden. Jeg gjentar for meg selv hva som er i rommet "Seng, lampe, dør, gardin" osv. Jeg prøver med hele meg å være i nåtiden mens jeg hele tiden faller tilbake i anfall av intens redsel og innvendig krig.
Til slutt klarer jeg å komme tilbake til meg selv, jeg er ikke borte lenger og kan igjen gjøre rede for meg og snakke med personal A.S. som sitter på sengekanten min med meg.
Jeg brister i gråt og hulker før kjevene bites sammen og tårene igjen stenges inne. Jeg klarer ikke å gråte.

Et sekund.

Jeg tørker tårene og bryter ut i latter. Jeg hikster og lener meg inntil veggen i latter. Jeg ler så jeg blir støl i kjeven og i magen. Slenger ut "artige" kommentarer og ler enda mer. Jeg spretter ut av senga, finner meg kaffe og setter meg ut for å røyke mens jeg skravler lystig med medpasienter. Alt er så fint igjen, alt er liksom bra.

Bildet er googlet.

Jeg klarer og kan på ingen måte kontrollere svingningene som skjer inne i hodet mitt, det som fører meg fra himmel til helvetet i løpet av et øyeblikk. Jeg klarer ikke følge med i svingningene mine, jeg klarer ikke få med meg at det skjer en gang før jeg eventuelt sitter der og ler i eufori eller stirrer apatisk ut i luften.

Glemte jeg kanskje å nevne at det jeg her skrev om foregikk i løpet av fem timer. Det vil si at jeg har en halv dag igjen der jeg kan regne med flere svingninger. Mer euforisk lykke, mer altoppslukende smerte.

Det er forferdelig uforutsigbart å leve med en slik ustabilitet i seg. Jeg vet ikke selv hvordan jeg skal leve med det, hvordan jeg skal takle det. Jeg kan ikke stole på meg selv, for meg`et går fra å være full av mot og håp, tøff og modig til å bli livredd og dypt fortvilt. Jeg kan gå ut for å lufte meg litt med godt mot og lystig humør før jeg så regelrett blir slått ned i bakken av intens frykt og fortvilelse. Det er kanskje ikke så rart man blir sliten.

Gjort i dag som jeg egentlig ikke tør:

*Gått til butikken OG handlet på butikken!

Vel og merke med beroligende medisiner i kroppen, dog halv dose av vanlig.

*Gått med håret i klype og dermed vist ansiktet mitt.

*Gått uten skjerf som dermed ikke kan skjule arrene jeg har på brystet mitt.

*Vært Farger noen timer og kjent på hvem hun egentlig er og hva hun vil.

Det å bare være Farger er forferdelig skummelt. Jeg dissosierer meg fort vekk fra meg selv fordi jeg blir så redd. Jeg føler at Farger er en fremmed, at jeg ikke kjenner henne, dermed er det å være en noen lunde frisk Farger helt, helt fremmed og ukjent for meg. I dag øvde jeg meg likevel litt før jeg forsvant inn i tåken.

Brått stopp. Ny start.

En etter en. 

Vil jeg dette, eller vil jeg det ikke?

En brun.

Tre hvite.

Noen hundre.

Jeg vil dette.

Skarpe blader,

uklart sinn.

En etter en.

Jeg vil virkelig dette.

Jeg kjenner de begynner å virke. All smerten min, nå skal jeg endelig slippe. Nå skal jeg endelig få fred. Sløvheten begynner å innta kroppen, sinnet, det meste. Sløvheten tar pusten min. Jeg blir redd.

Hjelp meg.

Hjelp meg.

Vær så snill å hjelp meg.

De ser meg slite meg avgårde på egen ben gjennom porten, følger meg inn og prøver å hjelpe. 

Hva har du tatt?

Har du kuttet deg mer?

Hva har du puttet inne i deg?

Jeg får ikke puste lenger, respirasjonen orker ikke mer. Pulsen stiger til nye høyder, hjertet mitt jobber alt det kan med å pumpe oksygen til blodet rundt om i kroppen. Kroppen min har det ikke bra.

Jeg blir borte, jeg husker ikke mer.

Slapp av, vi skal hjelpe deg, vi skal ta den ut nå. Du har ligget i respirator, du må slappe av, du får puste nå bare vi får tatt den ut.

Jeg våkner fra dvalen og finner meg selv i panikk over det som stenger for i halsen min. Jeg skjønner ikke hva som skjer. Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg klarer ikke snakke. Øynene mine klarer ikke se klart.

Jeg våknet.

Hvit dyne.

Hvitt laken.

Ledninger, gule, grønne, røde, sorte.

Farger.

Elektroder

over hele meg.

Venefloner

overalt.

Apatien

jeg føler ingen verdens ting.

Jeg ligger i sengen i ett døgn. Jeg spiser ikke, jeg snakker helst ikke. Jeg gråter ikke, jeg raser heller ikke. De vil hjelpe meg med å vaske meg, for jeg selv er for svak til å få det til alene. Jeg ser ikke vitsen. Røyk frister ikke en gang, og nikotinen sitter hardt i kroppen min, krever stadig påfyll. Det eneste menneskelige jeg utfører er å drikke vann fra et sugerør, fordi jeg ikke klarer å holde glasset selv. Jeg drikker, fordi det er en ørken i munnen min. Jeg drikker, drikker og drikker. Så er jeg visst et menneske likevel, tenker jeg. For jeg drikker.

Du kan ikke hjem, hjertet ditt må overvåkes. Vi er redd det er blitt påvirket for mye.

Jeg får ikke snakket meg ut eller hjem, men jeg får dusjet. For mennesket i meg har våknet litt mer, og trangen til å føle varmt vann over en sliten og skjelven kropp er stor. 

Hjertet mitt klarte seg, kroppen min klarte seg. Nok en gang, kun flaks.

Hva føler jeg?

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vet ikke hva jeg føler, hva jeg tenker eller mener. Jeg vet bare at jeg overlevde av en grunn: At de våknet og så meg.

Er jeg glad for det, er jeg ikke glad for det?

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vet ikke hva jeg føler, hva jeg tenker eller mener. Jeg vet bare at jeg overlevde.

Jeg trygler de om hjelp, jeg trygler de om hjelp til forandring. Jeg trygler om muligheten til å få livet mitt tilbake. Jeg håper de ser at det trengs, at jeg trenger de for å komme meg videre.

Sinte ord,

Du er egoistisk.

Tenk på hva du gjør mot andre.

Slutt å drikk.

Snakk med noen.

Vi er veldig skuffet over deg.

Du sårer de rundt deg.

Vi orker ikke forholde oss til greiene dine.

Du er egoistisk.

Men ingen spurte;

hvordan går det med deg?

Hva i deg er så vondt at du gjorde dette.

Jeg håper jeg blir tilgitt.

Jeg håper de kan prøve å forstå.

Jeg er innlagt nå.De passer på meg. De sier jeg vil og skal klare dette. De sier at styrken i meg er der, at jeg vil finne den. Angsten krever anfall etter anfall. Dissosiasjonen tar timer. Tårene stjeler nylagt sminke og fortvilelsen stjeler håp. I all galskapen, i den verste tvangen, smerten og panikken finner jeg meg selv syngende. Jeg synger Mummisangen, fordi mummi var trygghet for meg da jeg var en liten og redd jente.

Så jeg synger inne i hodet mitt, tvinger meg selv inn i Mummidalen. Hele verden er et mareritt, et faretruende mareritt. I Mummidalen finnes ikke farer, bare godhet og lærdom.

Jeg fortalte søsteren min selv hva som hadde skjedd denne gangen. Hun fikk mine ord, ikke noen andres sine. Reaksjonen jeg fikk var til å grine av, fordi det var så sterkt. Hun gir meg håp, hun er kanskje en av de få som virkelig klarer å få frem krigeren i meg, som får meg til å strekke meg etter drømmene mine.

Jeg fikk tidenes mest gjennomtenkte og treffende melding på telefonen, og jeg gråt igjen som en unge. 

Drømmene dine, Farger. Tenk på alt det gode du skal oppleve. Drømmene dine.

Takk og lov for at jeg har et menneske som er så frisk, og som likevel har så god innsikt at hun kan se gjennom masken og snike seg vei inn til den friske Farger som nå er fanget og gjemt.

Jeg vil prøve, jeg vil prøve å leve. Og for å prøve å leve må jeg gjøre en hel masse som jeg egentlig ikke tør. For å legge press på meg selv må jeg gi meg selv krav som må holdes. Så, hvorfor ikke skrive i hvert innlegg  i bloggen hva jeg har gjort den dagen som jeg egentlig ikke tør? Jeg må prøve, og jeg må begynne et sted.

Gjort i dag som jeg egentlig ikke tør:

*Gått med håret i en flette. (Skummelt fordi ansiktet mitt blir synlig og andre dermed kan se meg.)

*Sittet med de andre i morgenmøtet uten å medisineres først. (Skummelt fordi jeg blir synlig i en mengde og står i fare for å bli snakket til og dermed få oppmerksomhet eller bli satt i fokus i en samling av mennesker)

Jeg puster.

Jeg puster

Jeg puster

Jeg prøver med alt jeg har av slitte krefter 

å puste.