Beltesengen.

Jeg ligger der, i sengen og ser film. Jeg venter en telefon jeg gruer meg litt for og prøver å få tankene over på noe annet gjennom bildene som ruller over skjermen. Jeg er nokså rolig og følger nøye med på filmens budskap og historie. Det er godt, å ligge slik i sengen på kvelden og se film.

google.com

Det ruller en scene frem og noe i meg fryser til is. Noe i meg reagerer noe veldig på det jeg ser, og jeg skjønner ikke hvorfor. Hva skjedde, hvorfor ble jeg så overmannet av tårer som vil ut, av skjelvende hender og hurtig pust? Jeg føler meg med ett desperat, fanget, livredd og forvirret.

google.com

Det var ikke blodet fra de små guttene som ble drept jeg reagerte så veldig på. Det var ikke arrogansen til politiet, ei heller morens vanvittige sorg og fortvilelse. Det var å se at en pasient ble lagt i belter som veltet verden min over til noe helt annet enn det den i utgangspunktet var denne kvelden. 

Å se henne bli slept gjennom gangene, å høre hylene, å se beltene bli festet rundt kroppen mens hun ligger der desperat og helt, helt fanget. Det var det jeg reagerte så uventet på. Jeg trodde ikke jeg gjorde noe av den slags.

google.com

Jeg lå aldri mangfoldige timer i beltesengen av gangen, men jeg ble lagt i den mange ganger. Jeg mistet kontrollen, de tok over kontrollen for meg. Jeg ble slept gjennom gangene, båret og slengt i sengen. Jeg ble hylende reimet fast til sengen, og så roet det seg som regel etter en time eller så.

Jeg skulle så inderlig ønske jeg ikke har opplevd alt det jeg har opplevd. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg ikke husket alt jeg husker fra de ti årene jeg har vært pasient i psykiatrien. Av og til, ganske ofte, vil jeg bare glemme, fortrenge og ikke vite av historien min. Journalen min veier rundt tolv tusen gram, minnene fra tiden journalen beskriver er langt tyngre å bære.

Hjertesmerte.

Telefonen ringer. Jeg hiver meg ut av badet kun i ført undertøy og løper for å ta den. Jeg kjenner igjen nummeret og det stikker til i magen. Hva vil de nå, hvilke vond beskjed får jeg nå?

"Hei det er M. Jeg lurte på om vi kunne avtale en samtale for å avslutte? Jeg forstår det slik at du nå har fått lavterksel et annet sted, kanskje du også har fått en terapeut der?"
"Nå er det vel ikke avsluttet riktig enda, det blir sendt klage angående dette. Men jeg kommer gjerne til en samtale."
"Da sier vi det da, vi ses."
"Vi ses, ja, ha det."

Magen min vrir seg, jeg vrir meg. Den rustne klumpen i mellomgulvet gjør seg merkbar og tårene mine sprenger på. Jeg vil ikke avslutte. Jeg vil ikke bli sendt videre.

google.com

Jeg er så knyttet til de, så glad i de. Det er ikke terapeutene jeg er knyttet til og som jeg ikke makter å bli forlatt av, det er miljøpersonalet som jeg har kjent i ti år.
Hvordan avslutter man noe som har vært en tett kontakt gjennom ti år?
Hvordan sier man til seg selv at det er ok å ikke se de igjen, de jeg har sett ofte gjennom lang tid?
Hvordan sier jeg takk og farvel til de gode samtalene, til kyss på kinnet når jeg skal sove for natten? Takk og farvel til gåturer i stillhet, til ferdigsmurte brødskiver når jeg selv ikke orker å lage mat?
Hvordan sier jeg farvel til de jeg kjenner at bor inne i hjertet mitt, som er mammaene mine, pappaen min?
For det er det de er. De jeg er knyttet til er foreldrene mine, for meg. Det sies at i et forhold er det alltid noen som elsker mer enn den andre. Det er meg. Det er jeg som er mest glad i de, jeg som bryr meg mest om de. Jeg er en pasient, men jeg vet at jeg betyr noe for de også. de ville vel ikke møtt meg med en varm klem om jeg ikke betydde noe? De ville vel ikke kysset meg på kinnet om de ikke brydde seg en anelse om meg?
Eller har de bare gjort det fordi de ville være snille?

Det er så vondt at jeg ikke får beskrevet det. Nok en gang, forlatt. Ingen orker meg, ingen makter å ha noe med meg å gjøre i lengden. Jeg er for mye av alt, alltid.

Er det verdt å leve når mennesker gang på gang beviser at jeg er for mye å makte å hanskes med? Hvorfor skal jeg holde ut når ingen andre holder ut med meg? Hvorfor skal jeg makte når de som skal lære meg å takle meg selv ikke makter? Hva i meg er verdt å holde fast ved, når ingen andre holder fast i meg?

google.com

Jeg føler meg som en dritt. Som en ubetydelig dritt som ingen vil vite av, fordi jeg er meg, Farger. Jeg føler meg dum, stygg, ekkel, kravstor. Jeg er liksom møkka under skoene dine, jeg.

Hvor mange terapeuter har kastet inn håndkleet og ikke kunnet hjelpe meg mer? Prøv å gjett. Hvor mange har sagt at de ikke skal gi meg opp eller dra i fra meg? Ca like mange som ikke holdt ut.

Hva gjør dette med min selvfølelse?

Jeg tror det er greit beskrevet over. Jeg føler meg ubetydelig, som en dritt, som noe folk kan tråkke i og på. Det gir meg også en følelse av å ikke være viktig nok til å kjempe for, en følelse av å være håpløs.
Om de hadde brydd seg så mye som de sa ville de ikke gitt meg videre, gitt meg opp.

Jeg er ikke verdt noe lenger.

google.com

Psykiatritjenesten kom innom som avtalt tidligere. Jeg var sint, såra, lei meg og fortvilt. Så jeg kjefta på henne, tørket bitre tårer, stirret tomt ut i ingenting og kjefta litt mer. Hun har ikke gjort noe galt.
G fra psykiatritjenesten kunne fortelle at de på et samarbeidsmøte hadde sagt at jeg sikkert ønsket en avslutning. Det vil altså si at M fra avdelingen ikke hadde tenkt å gi dette en avslutning som var ryddig, men at de ble påminnet om det via mine talsrør fra psykiatritjenesten.
Ville de ikke en gang ha en samtale med meg der vi avsluttet?

Etter å ha kjefta fra meg på G fra psykiatritjenesten (heretter P.t.) var jeg tom, tom og fortvilt. Jeg tenkte hardt og lenge på å skade meg, for å få smerten på utsiden i stedet for på innsiden. For å slippe å forholde meg til det vonde som er så altoppslukende nå. Jeg gjorde det ikke. Jeg er sterk, i det svake.

Jeg  har ligget i senga i seks timer. Jeg har ikke sovet, men jeg har ikke orket å forholde meg til noe utenfor dynen og puten. Jeg har pakket meg inn for å prøve å trygge meg selv, vendt ryggen til verden, lukket ørene for telefoner og stirret tomt ut i et mørkt rom, for jeg har selvsagt ikke orket lys heller. Den tilstanden er forferdelig. Det er en smertetilstand som jeg ikke får forklart. Og jeg får ikke noe ut heller. Jeg får ikke gråte skikkelig, jeg klarer ikke hyle det ut og jeg makter ikke ringe til noen for å snakke det av meg, fordi jeg ikke orker å forklare eller finner de riktige ordene til å meddele meg.

Venninne L kan likevel forstå, så jeg lot henne komme gjennom nåløyet av hvem jeg har kontakt med nå og ringte henne etter å ha fått melding fra henne. Jeg vet hun vet hvordan dette er, likevel føler jeg meg så alene, for ingen kan riktig skjønne hvordan et annet menneske har det, helt og fullt. Jeg er likevel glad for å ha snakket med henne, jeg vet hun skjønner så langt det går an at noen skjønner dette. Hun har vært gjennom helvetet selv.

google.com

Det gjør likevel veldig vondt i hjertet mitt.

Takk for at dere kjemper for meg!

Rett før jul mistet jeg lavterskeltilbudet jeg hadde ved avdelingen jeg høre til. Det er en brukerstyrt ordning som har vært til stor trygghet og hjelp for meg. Uten forvarsel og uten forklaring ble det tatt bort, og siden har vi (fastlege, psykiatritjeneste og jeg) ikke fått noen forklaring på hvorfor.
Jeg ble forferdelig skuffet, redd og fortvilt over dette, for hva skulle da være min trygghet. Jeg har brukt lavterskeltilbudet når det har vært kriser, og jobbet meg gjennom de i løpet av de tre dagene jeg har hatt tilbud om å være der på lavterskel. Plutselig var alt borte.

I dag ville fastlegen at jeg skulle legges inn. Hun mente jeg ikke burde være alene hjemme lenger og at en innleggelse kunne stanse den onde sirkelen jeg er inne i nå. Avdelingen jeg tilhører avviste ønsket hennes om innleggelse av meg, for om jeg skulle innlegges måtte det skje ved det andre Dps her i nærheten. Der kan jeg ikke være, der trives jeg ikke og der blir jeg dårlig av å være. Det var enten det eller akutt innleggelse på lukket avdeling. Jeg fikk snakket meg til å være hjemme, for begge alternativene var så altfor feil for meg.
Hvorfor vil de ikke ha meg på avdelingen deres lenger? Hvorfor stoppet de alt?

Alle forsøk på svar, argumentasjon og oppklarende samtaler har uteblitt, jeg står som et spørsmålstegn og skjønner ikke noen ting. Og jeg trenger avdelingen nå, jeg trenger lavterskeltilbudet, jeg trenger å få hjelp.
Hvorfor gjør de dette mot meg?

Jeg har tilhørt den avdelingen siden jeg var seksten år gammel. I løpet av de ti årene jeg har vært inn og ut der i lengre og kortere perioder, har jeg bygd opp gode relasjoner til de som jobber der. Jeg har bygd opp tillit som jeg har så vanskelig for å finne og jeg har bygd opp Farger til å bli bedre enn hun i utgangspunktet var. Jeg finner stor hjelp og støtte i personalet ved avdelingen, og samtalene med de er givende, lærerike og nyttige. Jeg finner også en helt annen motivasjon ved den avdelingen enn jeg finner andre steder. Motivasjon til å ta opp kampen, til å presse meg i angsten, til å stå i mot destruktive impulser og motivasjon til å igjen kunne dra hjem for å leve livet mitt der jeg hører til.
Hvordan kan de ta dette fra meg uten forklaring? Hvorfor vil de ikke hjelpe meg mer?

Venninne T ble lynende forbanna da hun hørte hva jeg fortalte, og hun ringte rett til avdelingen som ikke vil ta meg inn. Hun kom selvsagt ikke gjennom til overlegen og kom ikke langt med samtalen. Men hun prøvde, flere ganger og til forskjellige personer. Hun prøvde, for meg <3
Venninne T ringte min tante for å be om hjelp til dette fra henne også, for å danne et team. Fastlegen jobber for min sak, det gjør også venninne T og tante. Nå kjemper de. De kommer ikke til å gi seg med det første.

Jeg har det ikke bra. Det er forferdelig å innrømme at jeg har tilbakefall av spiseproblematikk og selvskading etter to års frihet fra det. Alt er i kaos rundt meg, noe må jeg klamre meg fast til. Jeg har det ikke bra, og jeg vet bare ikke hvor lenge jeg orker. Dette er ikke noen trussel om selvmord eller et tegn på at noen trenger å ta noen affære for min del, fastlegen og jeg har sjekket det ut i dag. Men smerten er der, så enorm.

Det er så kaotisk, og det kan dere vel skjønne ut fra hvordan jeg skriver. Jeg klarer ikke formulere meg slik jeg vanligvis pleier. Det er for mye i hodet, for lite struktur på tankene, for mye press på følelsene.

Takk for at dere kjemper for meg. Takk for at dere fronter min sak når jeg selv er så sliten at jeg ikke makter å tale for meg selv mer. Takk for at dere er glad i meg selv om jeg ikke er glad i meg selv. Takk for at dere er saklige og profesjonelle i talen deres. Takk for at dere tar over litt av styringen når dere ser at jeg ikke har styring selv. Takk for at dere finnes. Takk tante og T <3

Jul og nytt år.

Tredje dag jul ble jeg lagt inn frivillig på en åpen avdeling. Jeg var så sliten, så fortvilt og full av angst at jeg ikke maktet mer, så jeg ba fint om å få legges inn. Jeg vet fra før av jeg mistrives på den avdelingen når jeg er der, men jeg tenkte at det ikke kunne være verre enn å være hjemme alene i kaoset og fortvilelsen min. Så jeg pakket og kjære venninne J. kom fort som bare det og kjørte meg til avdelingen.
Jeg ble ikke mer enn tre dager og to netter, da orket jeg ikke mer. Angsten når nye høyder inne på den avdelingen, jeg tør ikke ut i miljøet og sitter bare alene på rommet, det gjorde jeg også under denne innleggelsen. Jeg fikk ikke sove skikkelig og ble utmattet av det også. Jeg trodde de fleste var ute etter å gjøre meg noe vondt, og da er det vanskelig å slappe av, å roe ned og bruke avdelingen slik den skal brukes.

Hun tar meg med ut på gåtur, bare for å få lufte meg litt.
-Den taxien der er en del av overvåkningen, den er sendt hit for å overvåke meg.
-Jeg tror kanskje heller den er her for å hente en pasient, sier hun rolig.
Vi går nedover gangstien, og skogen blir en del av omgivelsene. Jeg ser rundt meg og leter etter spor som kan si meg at noen står der oppe bak et tre for å spionere på meg, overvåke meg.
-De er overalt, i skogen her er de også.
Hun sier ikke noe, går bare rolig ved siden av meg. Hjertet mitt dunker så fort, pusten er vanskelig å få med seg. Jeg er så redd, men jeg får ikke formidlet hvor redd jeg er. Jeg vil springe tilbake til avdelingen, inn på rommet mitt, låse døren og aldri gå ut igjen.
I redsel og overbevisning over alle som var gjemt rundt meg for å overvåke meg, går vi rolig i stillhet den siste biten tilbake.

Det var godt å komme hjem, hvis godt kan være det riktige ordet. Det var lettende å kunne bevege meg mer fritt gjennom rommene, slippe litt av den intense angsten og heller ta til takke med angsten jeg alltid har i meg.

 

Nyttårsaften kom, og gikk i stillhet.

Jeg ble bedt tre plasser til venner og familie. Jeg kjente takknemlighet over at noen ville tilbringe tid sammen med meg selv om jeg var sliten og ikke særlig sprudlende. Men jeg maktet ikke være med mennesker, så jeg ble værende hjemme alene med en hund som trengte pass gjennom rakettsmellene.

Dagen og kvelden gikk opp og ned. Jeg var veldig lei meg for at jeg ikke deltok på noen feiring, lei meg for at jeg ikke fikk brukt den nye kjolen jeg hadde kjøpt, lei meg for at jeg var alene mens alle de andre jeg kjenner var med mennesker de er glad i. Men jeg orket jo ikke å være sosial, og jeg kunne på ingen måte drikke nyttårs champis, så valget ble uansett å bli værende alene hjemme.

Da klokka slo tolv og rakettene smalt løs på himmelen forholdt hunden seg ganske så rolig, så jeg gikk ut for å se på fyrverkeriet over bygda. Da ble det tøft, så sårt og vondt. For der sto jeg alene, mens naboer og deres selskap skålte og klemte hverandre inn i det nye året. Tårene ville ut, men jeg ville ikke gråte, så jeg beit tennene sammen, som jeg ofte gjør, og gikk inn igjen, slukket alle lys, tok på pysj og la meg. For denne dagen ville jeg ikke være en del av mer. 

Dagene etter nyttår har gått greit, bedre enn forventet. Dagen i dag startet riktignok med hjertebank som får meg til å hive etter pusten, skjelving og redsel. Jeg gikk i dusjen og satt meg ned under det varme vannet. Der satt jeg til det begynte å bli kaldt, og det hjalp. Jeg fikk puste igjen.

Nå er jula ryddet ut av heimen, og jeg føler meg ferdig med hele høytiden som jeg ikke var forberedt på at skulle bli så vanskelig. Jeg vet jeg skrev i forrige innlegg at til neste jul ligger jeg på en strand langt vekk, alene. Håpet mitt sier noe annet. Håpet mitt sier at jeg ønsker så inderlig at jeg er bedre neste desember, at livet ser annerledes ut og at jeg kan kose meg gjennom høytiden som da kommer. For det er det jeg egentlig vil.

Signalene, Mads, han andre og meg.

Jeg ble innvadert, igjen. 

Alt rundt og i meg ble innvadert. 

I midten sto jeg, uten sterke linjer som holdt meg på plass. 

Rundt meg var Mads og han andre som befalte og bråkte. 

Fra oven kom signalene, mange og sterke, som jeg prøvde å tyde. 

Jeg fikk det ikke til, klarte ikke tyde, klarte ikke å gjøre alt jeg ble bedt om. 

Så jeg sank sammen ned på gulvet med et hode i kaos og et hjerte som gråt, blant pensler og ark,
og så malte jeg.

Ingenting er virkelig, alt er så rart. 

Jeg ser så sløvet ut i speilet, innsiden min stemmer ikke lenger med utsiden. Jeg er ikke sløv, jeg er stressa, fortvila, forvirret og sint. Hvorfor er kroppen så rar og hodet så invadert? 

Hva er galt med meg? 

Du ser ikke sløv ut, Farger. Kroppsspråket ditt avslører hvordan det herjer inne i deg. 

Du ser jaget ut...

Usensurert hverdag.

Jeg kjenner det. I kroppen og i hjernen. Kanalen er åpen igjen og jeg tar inn mer signaler enn hva jeg kan klare å tyde. Det er signaler i form av befalinger. Jeg må skade meg for å hindre at noen andre blir skadet. Jeg må være snill og oppføre meg. Men når de to nevnte blir satt sammen går det ikke overens, for gjør jeg det ene, ødelegger jeg for det andre, og omvendt.Jeg nekter å skade meg!
Det er signaler i tall, tallrekker jeg må sette sammen for så å regne frem bokstaver som settes sammen til løsningsord. Jeg finner ikke de riktige ordene, jeg skjønner ikke noe og det gjør meg enda mer frustrert og fortvila. Hele tiden hersker faren for at det skal skje mine nære, kjære noe vondt,. hele tiden har jeg ansvaret for å holde de i live.

Det raser rundt i kroppen, hjernen vibrerer. Jeg begynner å gå, trave gangene opp og gangene ned.

Kan jeg få en skalpell?
H.M. avslår ønsket mitt, for det vil være å skade meg selv sier han.
Du skjønner ingenting du, skriker jeg mot han med tårer i øynene. Jeg må ta vekk fingermerkene mine, jeg må det for å skjule at jeg er Farger. De utenomjordiske kan ikke identifisere meg om jeg fjerner identitetsmerket jeg har på fingrene. Jeg må ha den jævla skalpellen!
H.M. sier nok en gang nei, like rolig. Det smeller inne i hodet mitt og jeg føler jeg skal besvime. Jeg sier ikke mer.

Signalene truer familien min. Signalene jeg tyder sier at de skal ta moren min og søsteren min. Det er mitt ansvar å passe på de. Tragedier skjer i vår familie, og det er ikke over enda, forteller signalene meg. Jeg blir tidvis livredd fordi jeg føler meg så maktesløs i kampen mot signalene fra de utenomjordiske. Noen ganger bryter den rare mimikken min ut i et tårefullt ansikt, andre ganger stivner blikket hardt mot noe jeg egentlig ikke ser. Jeg vil aller helst bare få det bort, få fred, men det får jeg ikke til.
De truer familien min, jeg er utvalgt og noe vil skje som jeg ikke klarer å stoppe,

Tidvis er jeg bare Farger. Da traver jeg ikke så mye, da ser jeg ikke rar ut. Da er jeg bare utslitt og fortvilt.

Signalene er mange, altfor mange, Mads og han andre skriker til meg. De syns jeg gjør alt feil. Jeg spiser lite, men tar til meg noe. Personalet bestemmer når jeg skal ta til meg næring, de gir meg vann når jeg traver og de stopper meg for å prøve å la meg ta en pause. Det er vanskelig å ta valgene selv.

Jeg har travet i gangene i to timer. Beina begynner å bli skjelvende, jeg er blitt skjelven. Det finnes ikke ro i kroppen. Det er ti ville hester i brystet mitt, det er sinte hestekrefter i beina mine, og jeg må gå, gå og gå for å holde kontrollen. Det kommer mennesker i gangen og forstyrrer gåingen min, jeg flytter meg inn på rommet, går frem og tilbake på tre meter ledig gulv. I hodet er det fullt, så fullt at jeg smeller panna i veggen noen ganger for å prøve å stoppe bråket. Det stopper ikke, ingenting blir borte i dunket mot veggen. Jeg traver, hiver etter pusten, prøver å holde styr på hundre tusen tanker som raser samtidig. Jeg klarer det ikke. Kroppen er sliten, hodet er utslitt. Jeg traver litt til, helt til det sier stopp i det jeg brekker meg og kaster opp syre og vann.

Kan jeg få en sprøyte, kan du sette en sprøyte på meg? Legg meg i koma, vær så snill, jeg orker ikke mer nå. Pause, koma, sprøyte?
Jeg kan ikke legge deg i koma, Farger, og sprøyte har vi ikke.
H.M. ringer bakvakt for å etterspørre eventuell medisin, og etter en liten stund kommer han ut og tilbyr meg mindre enn hva jeg tar for å lande og sove for natten.

Klikk!


50 milligram! 50 MILLIGRAM! I helvete, er det alt jeg skal få? Det er mindre enn kveldsdosen jeg får, hvordan i helvete skal dette hjelpe meg? Det tar to timer før den funker, jeg er utslitt NÅ, jeg orker ikke to føkkings timer til i dette.
Legene mente det var det du kunne få nå.
H.M. holder hånden min og snakker rolig. Jeg raser og han er like rolig. Jeg veksler mellom gråt, sinne og stillhet før jeg svelger de to små pillene og forbereder meg på to timer til i et utenomjordisk helvete. Og så traver jeg igjen.
De kan prøve selv, de jævla dritt legene. De kan prøve selv å gå i dette dag ut og dag inn. De skjønner ingenting. FAEN. 
Og så kaster jeg jakke og mp3 spiller fra meg som en slags demonstrasjon mot noe jeg er sterkt uenig i. Det hjelper selvsagt ikke stort, men de ser i det minste hvordan jeg har det akkurat der og da.

Kvelden er der og jeg traver fortsatt. Jeg har begynt å sjangle litt, øynene faller stadig igjen mens jeg går. Jeg er så sliten, så fortvilet og sliten. Mads sier jeg ikke skal sove, selv om jeg er så forferdelig trøtt.
H.M. kommer bort og stopper travingen min.
Er frøken Farger litt smal i øya nå kanskje, det ser slik ut.
Jeg er så sliten. Mads sier jeg ikke får lov til å sove,
Farger, vi bestemmer og tar de valgene for deg, ikke Mads. Nå skal du gå å legge deg og er du sulten skal du spise litt først. Sånn blir det nå, du trenger ikke krangle mer med Mads i hodet ditt. Du kan hvile nå.
Je sluker to brødskiver, fordi jeg er skrubbsulten. Pysjen tas på og jeg sovner muligens før jeg har lagt meg ordentlig.

Midt i kaoset, redselen og sinnet skal jeg forholde meg til mye nytt. I dag flyttes jeg over til en annen avdelingen. Nye medpasienter, nye rutiner. Jeg gruer meg mye, jeg gruer meg fordi det er mer utrygt. Jeg vil aller helst være her hvor de kjenner meg så godt. De er visst mer dyktig på det jeg opplever på den andre avdelingen. Jeg stritter ikke i mot, det er kanskje til det beste.

Det finnes tre virkeligheter: Min, din og virkeligheten.

Mandag 11-november smalt det i hodet mitt og jeg ble brått og jævlig dratt inn i en psykose som varte en uke. Jeg dro selv til den psykiatriske avdelingen jeg har et lavterskeltilbud hos, fordi jeg var så redd for alle de telepatiske beskjedene jeg fikk. I stedet for å bli der de tre døgnene jeg har tilbud om, ble jeg værende der i ti døgn. 

I dag ble jeg skrevet ut til hjemmet. Avdelingen ønsket å overføre meg til en annen åpen avdeling som har mer tilbud og kjennskap til psykoser, men jeg orket ikke å dra til et fremmed sted og bli kjent med nye nå. Jeg argumenterte med at de var så synlig dårlige der. Men hva er du da, Farger, fikk jeg til svar.

Det er vanskelig å ta inn over meg at jeg har vært gjennom dette, og det er vanskelig å kjenne at jeg bærer minnene om den vanvittige frykten jeg kjente på, i meg.

Jeg er livredd for å gå inn i en ny psykose. Jeg vil ikke dette en gang til.

Jeg er ute av psykosen nå, jeg er visst meg selv i ansiktet igjen, sier de som har sett meg i den uken psykosen regjerte i hodet og kroppen min. Jeg er “tilbake” igjen, sa de.

Det er overveldende å sitte med minner fra en tåketilstand. Jeg kan ikke huske hva som hendte når, alt fra uken i psykose er en utydelig blanding av kaos. Jeg kan huske noen hendelser, men de blandes med andre. Jeg kan huske noen timer, men vet ikke hvilken dag timene tilhører. Jeg har ikke lest noen epikrise eller cardex notat fra de ti dagene jeg var på avdelingen enda.

Jeg prøver å samle noe av det jeg husker her.

Jeg er så redd, så jævlig redd. I dag er det 11-11-2011, og i det jeg leste datoen på dataen min smalt det i hodet, som om alle sluser åpnet seg, som om kanalen for kontakt med utenomjordiske plutselig var åpen. For det er de utenomjordiske som styrer dette. De sender meg kryptiske beskjeder som jeg skal tyde og prøve og forstår Det er bare det at jeg ikke klare å tyde alt de sender, for det er så mye og de sender ikke beskjeder på norsk, de sender kanskje heller følelser og sanser.

google.com

Jeg går frem og tilbake i leiligheten, noterer tall og bokstaver og andre setninger som settes inn i hodet mitt. Jeg ringer avdelingen og psykiatritjenesten. Psykiatritjenesten sier jeg skal ta en sobril og gå og slappe av, for de kan ikke komme nå siden de skal på foredrag. Jeg blir irritert og tenker at hun selv kan prøve på det når et helt jævla fremmed univers har åpnet seg for deg og du i dag er blitt utvalgt av alle de utenomjordiske. H.M. tar telefonen når jeg ringer avdelingen, og han sier at jeg ikke trenger å være redd, for dette er ikke sant, det er ikke virkelig. Det er bare det at jeg kjenner hva jeg opplever.

Fingermerkene mine, de merkene i huden på fingertuppene, det er det de kan identifisere meg med. Når de utenomjordiske henter meg vil de komme til å scanne fingrene mine og se at jeg er den utvalgte. Noe telepatisk sier meg at jeg vil gjøre lurt i å fjerne fingermerkene mine. Jeg burde brenne de bort. Jeg går bort til ovnen og åpner døren. Varmen fra glørne slår mot meg. Jeg holder hendene nærme glørne, men jeg klarer aldri å legge hendene inn i ovnen for å brenne vekk identiteten min. Jeg er blitt feig, feig og dum som ikke klarer litt smerte for å redde meg selv. Kanskje jeg kan skjære meg i fingertuppene tenker jeg og lar det være med det, jeg skal skjære de opp til det ugjenkjennelige.

Timene raser av gårde og jeg vet ikke riktig hva jeg har tatt meg til her hjemme før R. står i gården og skal kjøre meg til avdelingen på Notodden, for nå tør jeg ikke være mer alene. Jeg er allerede sliten av alle signalene, av alt det uforståelige. Jeg vil ikke si noe til R. om det utenomjordiske mens vi kjører, så jeg prøver å snakke om alt slikt som jeg vet han tror på. R. ville som alle andre sikkert sagt at de signalene jeg får bare er tull, og det er ikke rart, for han er ikke utvalgt og kan ikke vite at dette skjer nå.

Vel fremme på avdelingen sier jeg ha det bra til R. og går inn. 

Jeg setter fra meg bagen og ordene begynner å renne ut av munnen min. Jeg prøver å forklare, å vise de, å få de til å forstå. Jeg snakker på inn og utpust og går mye frem og tilbake, og jeg klarer ikke sitte uten å vugge kroppen frem og tilbake. Det er så mye som skjer i kroppen og i hodet. På et tidspunkt blir jeg beordret vennlig inn i en kjent armkrok. Jeg sier jeg ikke får lov til å sitte i armkroken til noen lenger, fordi noen mener det er å være liten og la den lille få styre. Jeg vet at jeg kan være stor og voksen i en armkrok, men jeg er redd for å få kjeft om jeg setter meg der. Du får lov nå, sier hun og holder godt rundt meg. I et lite øyeblikk kjennes det fint og trygt, å kjenne at hun er varm, rolig og snill, ikke stresset, oppjaget og skiftende kald og varm som jeg er. Jeg sitter litt, prøver å slappe av, men det er bare det at det er så forferdelig mange signaler å tyde, så mye jeg må sjekke ut.

Jeg vandrer og traver gjennom gangene, om og om igjen, frem og tilbake. Kroppen er i helspenn, kroppen er så jævlig stressa. Hodet mitt stresser enda mer. Alt er en illusjon og ingenting er virkelig. Jeg lever i to pararelle universer, jeg er på N, på psykiatrisk avdeling, men egentlig er jeg hjemme i leiligheten. Jeg føler det med hele meg, jeg er begge steder. Veggene er ikke virkelige, ingenting er slik det ser ut som. Jeg slår håndflaten mot veggen for å se om jeg slår lett i gjennom, lar fingrene gli langs det ruglete, hvite tapetet som liksom er en skillevegg mellom rommene. Fingrene mine glir ikke gjennom, illusjonen er ikke klar for å vise seg enda. Snart vil det vise seg, at ingenting finnes, at man kan gå gjennom vegger.

google.com

“Farger, sett deg her med oss nå, du blir så sliten av dette” sier de mens de spiser kveldsmat rundt bordet. Det er bare jeg som er pasient der i helgen, de har god tid til meg. Jeg setter meg ned og spiser litt av en skive. Hvorfor skal jeg spise når ikke pappa får spise, spør jeg de. De sier at pappa ikke trenger mat, at han har vært død i ti år nå. Jeg sier det er urettferdig, for han er så sulten, han har jo ikke spist på ti år! De prøver å overbevise meg om at han ikke er sulten men at han har det godt der han er. De skjønner ikke det at jeg har kontakt med han, at jeg tyder de telepatiske beskjedene han sender meg. De skjønner ikke at pappa vil ut av graven og tilbake til livet. Han har bedt meg om å grave han opp, sier jeg spørrende til de, før jeg legger til at det ikke er lov og at det da vil bli både gravskjending og likskjending, og jeg er da ingen kriminell. Jeg vil høre på pappa, men jeg gruer meg så mye til å se han nede i jorden, for han er sikkert ikke fin der han har ligget i ti år. De sier det er sant, at slikt ikke er lov og at jeg ikke trenger å grave opp pappa, for pappa er død og har det godt der han er. Pappa slutter å sende telepatiske beskjeder til meg, og de utenomjordiske setter i gang med sine kryptiske beskjeder.

Jeg går fra matbordet og klatrer opp på en stol som står ved veggen. Jeg står der og strekker meg mot taket, kjenner på bjelkene som ligger på skrå og dekker til luftanlegg og samler støv. Jeg tror det er overvåkningsutstyr der oppe, så jeg må sjekke. Farger, hva gjør du, kom ned derfra, sier de til meg før en av de kommer bort og tar hånden min for å hjelpe meg ned på gulvet igjen. Alt er en illusjon, sier jeg og slår hånden i veggen for å se om jeg kommer gjennom denne gangen. 

Jeg traver igjen, frem og tilbake, frem og tilbake i gangen. Jeg prøver å tyde tallene, alle tallene som går igjen i så mye av det jeg ser. Det er 00, 3 og 11. Og de kommer i mange forskjellige sammenhenger. Hva vil tallene vise meg, hva vil de utenomjordiske at jeg skal tyde og formidle? Det er så mye signaler, sier jeg til de mens jeg holder hendene mot hodet for å prøve å beskytte meg mot telepatien som skytes inn i hodet mitt fra alle kanter. Jeg finner ikke ut av det, alle tallene, jeg skjønner det ikke, jeg kan ikke matte og får ikke regnet det ut, sier jeg fortvilt og redd. De sier at jeg ikke trenger å tenke mer på det, for dette er ikke virkelig, det er bare i mitt hode. De sier jeg er psykotisk og at det er derfor jeg har slike tanker. Det er vanskelig å tro på, for jeg er blitt utvalgt av de utenomjordiske til å samle deres ledetråder til et løsningsord. De sier at det ikke finnes utenomjordiske, telepatiske og kryptiske signaler, de sier det er et av tegnene på psykose. Jeg hører på hva de sier, og jeg tror de snakkes sant fra sitt ståsted. Det er bare at de ikke kan forstå dette, for de er ikke utvalgt, det er jeg som er.

Jeg ser på hendene mine, gransker fingertuppene før jeg forteller de at jeg må fjerne fingermerkene mine for at de ikke skal finne meg. Jeg forteller de at jeg ikke turte å legge fingrene på glørne hjemme og spør fint om jeg kan få en skalpell slik at det ikke skal gjøre så vondt å gjennomføre oppgaven. De sier at jeg ikke får noen skalpell. Jeg blir redd, for hvordan skal jeg da skjule at jeg er Farger for de utenomjordiske? Jeg spør og forklarer men blir avbrutt av at hun tar hånden min og ser på meg mens hun sier, dette er så psykotisk som du får det til å bli, Farger! Jeg skjønner at hun tror jeg er psykotisk, hun er ikke utvalgt som meg og kan umulig forstå dette.

Hun kommer med medisiner i et glass. Hun sier de har snakket med bakvakten og at hun sa jeg skulle ha dette. Jeg vil ikke ta de, for det er nok gift i de. Hun spør om jeg tror hun ville forgiftet meg, noe jeg sier at jeg ikke tror om henne. Det er bare det at de ikke vet at de er blitt forgiftet før de kom til den psykiatriske avdelingen. Det er som om noen visste at jeg skulle hit på forhånd og har plassert den forgiftede medisinen der slik at jeg skal få det når jeg kommer. Jeg går tvilende med på å ta medisinene, men kjenner og klemmer på de små pillene, deler de og gransker de med blikket før jeg svelger de. Jeg har aldri tatt så mye medisiner før, som det jeg gjør denne helgen og i tiden som følger.

Det er gått over et døgn og signalene vil ikke gi seg. Jeg har sovet litt til og fra om natten men er til tross for noen timers søvn, veldig sliten. De sier det ikke er rart at jeg er sliten, fordi jeg går i et vanvittig stress, at hodet og kroppen ikke får slappe av eller hvile. Jeg går og går, frem og tilbake, som om jeg ikke kan stoppe beina mine. Jeg vil så gjerne få en pause fra signalene, en pause fra den stressede kroppen. Koma, sprøyte sier jeg til de mens jeg kjenner tårene sprenger på. Jeg gråter ikke utenpå, men jeg hulker inne i meg. Slik er det å være Farger, hun hulker veldig mye på innsiden, gråter mye på innsiden, men får sjeldent noen ordentlige tårer ut. Vi kan ikke legge deg i koma, sier de til meg, og sprøyte har de ikke. Jeg får mer medisiner som jeg sjekker og gransker for gift før jeg svelger de. Signalene går kanskje litt saktere med medisinen, håper jeg. Kanskje jeg klarer å tyde de da, tenker jeg.

Angsten har tatt tak i meg og mens jeg står går frem og tilbake på gulvet stopper pusten opp. Jeg får ikke dratt inn luft, jeg får ikke pustet ut noe luft. Så jeg står der og rister av skjelvinger, strekker hodet mitt bakover i håp om å fange litt oksygen til å leve av. Hun tar tak i meg og setter meg ned på sofaen, hun andre tar tak i hodet mitt og dytter det ned mellom beina mine. Jeg lurer på hva i helvete de driver med på, om de er utenomjordiske i forkledning som skal gjøre meg noe, men jeg rekker ikke tenke så mye før en av de sier at de gjør dette for at jeg skal få blod til hodet og få igjen pusten. Det funker, jeg begynner å puste igjen ganske raskt. Det var nok de utenomjordiske som tok pusten min.

google.com

Jeg ligger i sengen på rommet. De utenomjordiske er der, overalt. Hun sitter ved siden av meg og snakker. Hun snakker mye og jeg får ikke med meg en tredjedel av hva hun sier. Hvert siste ord i setningen gjentas i et ekko tre ganger inne i hodet mitt. Det hele blir en salig blanding av uforståelige løse ord jeg må prøve å sette sammen mens jeg også følge med på de utenomjordiske signalene og skyggene de gir fra seg. Jeg klarer ikke å følge med, de utenomjordiske er for voldsomme. Jeg ligger stille i sengen og kjenner hvordan kroppen stresser, for nå blir den invadert og scannet, det er en del av overvåkningen de holder på med. Veldig plutselig får jeg en hamrende smerte i underlivet. Jeg blir livredd for jeg vet hva som skjer. Mens jeg ligger der i sengen med hun som snakker ved siden av meg sittende på en stol, voldtar de utenomjordiske meg. De gjør det ikke for nytelse eller makt, slik mennesker ofte har som grunn til å gjøre slike ugjerninger. De utenomjordiske gjør det som en del av overvåkningen og forskningen på oss mennesker på jorden. Det stikker, det verker og sprenger. Det gjør like vondt som det var å ligge med noen for første gang, forskjellen er bare at jeg ikke vil dette, jeg er ikke med på det, slik jeg var da jeg for første gang lå med den søte gutten i klassen min. De utenomjordiske voldtar, hun snakker, det er ekko i hodet mitt, det er signaler i tusenvis og jeg, jeg er helt, helt stille og venter på at de skal gjøre seg ferdig. Jeg gråter veldig høyt inne i meg mens det står på.

 google.com

.......

Jeg er innlagt, igjen, for tre døgn og ser ingen vei ut av noenting.
Satser på en oppdatering når roen forhåpentligvis har senket seg litt over meg.

Sort

sort

sort

sort

sort

sort

sort

sort

Helt forbanna svart for faen.

Utskrevet og tilbake i heimen.

På onsdag ble jeg skrevet ut fra rom nr 219 og avdelingen ellers. Jeg ville gjerne bli der lenger, få mer av hjelpen de kunne tilby, men nei. Det var ikke muligheter for det.
Behandlingen jeg har fått har vært fantastisk. De har vært så flinke, så gode mot meg. De har taklet alt ved meg veldig bra og jeg har selv fått nok trygghet til å våge å prøve en hel masse jeg egentlig ikke tør. Jeg går nå med flette i håret mye av tiden, ansiktet mitt er synlig igjen. Jeg satt med de andre og spiste de aller fleste av måltidene selv om det er en kilde til sterk angst for meg. Jeg deltok på grupper, snakket i større forsamlinger og var med på turer ute og avdelingsopplegg ellers. Alt det jeg egentlig ikke tør har jeg gjort noen få, flere eller mange ganger. Det har ikke manglet på ros fra personellet. De har roset og fått frem det jeg selv ser som nederlag. For da jeg ble med på butikken med de andre men likevel hadde angst hadde jeg i mitt hode feilet. Jeg hadde feilet fordi angsten var med på turen. Personalet skrøt fordi jeg hadde trosset angsten og dratt med likevel. Det skulle jeg visst være stolt over. Og med ett kunne jeg føle en liten anelse av stolthet og mestring jeg også, fordi de minnet meg på det jeg faktisk fikk til og klarte. I stedet for å bli sinte om jeg nå og da ikke klarte å sitte ved bordet med de andre, skrøt  de av alle de gangene jeg faktisk fikk det til. De har sagt så mye bra, gjort så mye fint for meg. Og jeg skulle så gjerne fått bli der lenger. Det er mye god hjelp å hente ved rom 219, menneskene der er dyktige.
Jeg vil tilbake for å lære mer, jeg må tilbake for jeg enda ikke i mål, langt i fra. Det er en lang vei jeg har å gå, men med den type hjelp er det et lite lys i enden av den lange og mørke tunnelen.

Jeg har ikke fått være alene med smerten min, ei heller dissosiasjonen eller forvirringen. Så fort de merket at jeg forsvant inn i min egen verden, eller jeg selv sa i fra om det var det opp å stå på beina. Opp av senga og bruke kroppen. Var jeg veldig dissosiert gikk de de rundt med meg i rommet, for å skifte fokus, for å kjenne kroppen. Var jeg ikke helt borte og ikke var så synlig dårlig for de andre pasientene tok de meg med ut i avdelingen, gikk i gangene eller spilte kort. Det beste var gåturene. Ta på skoa, vi skal ut, fikk jeg beskjed om gang på gang da smerten, angsten, dissosiasjonen eller hva det måtte være, ble for mye. Og så gikk vi. Det ble mange turer rundt bygget, bare for å se noe annet, bare for å få frisk luft og andre inntrykk. De turene jeg husker godt er de de lengre gåturene der jeg var tilstede og den gode samtalen fikk ta plass. Latter, optimisme, håp og tro ble delt og fikk ta plass. Og de gangene jeg gikk med en arm i personalets arm var tryggheten god nok til at jeg våget å være tilstede i verden lenge av gangen. De var med meg i mitt, hørte på det jeg fortalte, det jeg følte og var redd for. De så meg og tok meg på alvor. En times gåtur gjør underverker.

Jeg minnes historien om Italia tur og de gamle bygningene, arm i arm med et personal og bekymring over bilringer etterfulgt av mye latter. Jeg husker at jeg etterhvert turte å løfte blikket mitt og se. Og med blikket løftet fant jeg yndlingsblomsten min. Den er vakker, jeg må huske å løfte blikket oftere.

Gårsdagen var tøff, vond, grusom og ensom. Jeg ville i utgangspunktet ikke dra fra avdelingen, jeg ville ikke dra fra den hjelpen jeg så sårt trenger. Jeg er nemlig så redd for å falle tilbake i depresjonen, i vanviddet og smerten som ble så altfor stor å bære. Jeg er så inderlig redd for å bli like dårlig som jeg var igjen.

Jeg ville ikke dra fra de damene jeg knyttet meg så sterkt til. For når jeg knytter meg til noen så er det så inderlig også. Det er rart at jeg i løpet av noen korte uker kan bli så knyttet til noen som kun jobber der. Det er også noe av problematikken min, dette med tilknytning. Det er noe gærnt med tanke på det. Som jeg selv ser det så leter jeg til stadighet etter en mor. Jeg søker, leter og prøver å finne noen som kan gi meg den tryggheten en mor skal gi barnet sitt, for den tryggheten finner jeg ikke hos min egen mor. Og så møter jeg disse stødige damene som er så trygge og varme, men som har betalt for å bruke tid med meg. Tilknytningen skjer uten at jeg merker det, før jeg så skjønner at nå sitter jeg faen meg i  det igjen. For ved å knytte seg til noen utsetter man seg også for faren for å bli såret, for å savne. Gårsdagen var preget av nettopp denne biten. Savnet etter de tre jeg fikk best kontakt med var enormt, redselen for å aldri se de igjen, kunne gå en tur med de eller le med de igjen var forferdelig stor. Angsten tok plass i hele meg, tristheten og savnet var enormt. Jeg sliter med å klare å gråte, men etter timer i angst og fortvilelse brast det. Jeg finner meg selv hulkende mens jeg holder meg fast i vedovnen. Akkurat som om alt i meg er så i kaos at jeg må holde fast i noe som står støtt. Tårene forsvant fort og presset i hodet kom tilbake. Jeg kjente likevel på takknemligheten, takknemlighet for hjelpen jeg har fått og fikk muligheten til å ta til meg. Takk til dere tre jeg holdt meg mest med, T, R og E.

Fremover er jeg overlatt mer til meg selv enn hva jeg var da jeg var innlagt. Jeg må våge ting mer alene, jeg må kjempe mer alene og det skremmer vannet av meg. Jeg vil helst omgi meg i farger og blomsterduft, mens realiteten er at mye av min hverdag er mørk og full av dritt. Hvordan skal jeg takle dette alene?

Jeg vet i alle fall at jeg ikke kan la meg selv falle tilbake til det jeg var i. Gjør jeg det går det ikke bra. Med meg i ryggsekken av erfaringer har jeg fått mestring. Jeg har fått til noe, jeg kan jeg også. Jeg har, tross kort tid, lært gode ting fra avdelingen, fra medpasienter og personell. Jeg har erfart at det er mulig å trosse frykten, å skifte fokus fra ene og alene smerte, til smerte pluss noe som ikke er så vondt. Det går an.

Jeg er hjemme og skrekkslagen over å være alene, redd og fortvilt over egen situasjon. Men jeg skal klare meg, jeg må det. For min del og for andre sin del. Vil jeg ikke være god mot meg selv må jeg i alle fall være det litt for de andre som er glade i meg. Nå starter det, nå skal jeg ut å gå alene på egne ben.

Tilliten var sterkere enn psykosen/paranoiaen.

Jeg ville på butikken, nok en gang denne besettelsen om å klare å gå på butikken som jeg beskriver her.

Tannkremen var tom, jeg ville ha sjokolade og jeg ville ha farris å drikke. Alt slikt som ikke var å finne på avdelingen. Dessuten var humøret godt, angsten under kontroll og troen på meg selv tilstede. Jeg kjedet meg bare så vanvittig, nokså normalt prøvde jeg da å aktivisere meg på et eller annet vis. Så, jeg gikk ut.

Tre minutters gange ut i verden begynner angsten å ta tak. Hjertet hopper rundt som en travende hest i brystet mitt, det er for trangt i lungene til å puste. Men jeg skulle på butikken, jeg ville!

Vel fremme er det fortsatt nok kontroll over kaoset til at jeg våger meg inn på butikken.
Varene jeg skal ha røskes ned fra hyllene og jeg går til kassen, fullstendig i angsthelvetet og i kaoset som nå stadig tar mer plass. Kassadamen smiler, jeg klistrer på meg et smil, et "hei" og betaler før jeg så går. Dørene lukkes opp foran meg, og plutselig, i det jeg står der inne blir verden utenfor et tryggere sted enn inneklemt i butikken. Så jeg går ut, vel vitende om at ute er det samme som angst for meg.
Turen tilbake var lang, ikke mer enn ti minutters gange. Likevel så uendelig lang. I løpet av turen begynner paranoiaen å inntre noe kraftig. Biler kjører forbi og jeg tror de ser på meg og er ute etter meg. Det går to menn med en hund foran meg før de tar en avstikker, jeg er overbevist om at de har gjemt seg for å angripe meg og gjøre meg vondt i det jeg passerer de. Alt er fare, alt er skummelt, jeg er livredd og det eneste jeg vil er å løpe tilbake til avdelingen. Men jeg kan ikke løpe, da vil noen legge merke til meg. Det blir mange pinefulle steg tilbake.

Endelig inne på avdelingen og jeg puster lettet ut. Jeg overlevde, ingen agrep meg eller gjorde meg vondt. Varene jeg hadde kjøpt kunne settes på sine plasser og jeg kunne i grunn ta det med ro. Men, plutselig. Noe er veldig galt, jeg kjenner det. Det er noe under huden i hodebunnen min.

Jeg kjenner det titrer, det sprenger og titrer på høyre siden av bakhodet. Jeg kjenner det så tydelig og jeg vet med hele meg hva det er. Jeg blir overvåket. Det er blitt plassert en microchip under huden som skal kunne følge hver eneste bevegelse jeg foretar meg. Jeg vet det og jeg er forferdelig redd. Hvem ville vel ikke blitt redd over vissheten om at noen har plantet et fremmedlegeme i kroppen?

Jeg skaller hodet, står med ryggen til veggen og skaller bakhodet om og om igjen. Jeg kan knuse microchipen slik, og er det noe jeg vil der og da så er det å destruere dette som ligger under huden og følger alt jeg gjør. Jeg skaller og skaller, men det vil ikke slutte å titre og sprenge likevel.

H.M. kan du komme?!

Jeg har gått ut av rommet og roper gjennom gangen på personal H.M. Han kommer fort til, ser at jeg skjelver og gråter, holder godt på skuldrene mine og spør hva det er.
Jeg forklarer alt sammen, om turen, om microchipen og det at jeg ikke får den fjernet. Panikken har fått grepet om meg og jeg kan ikke annet enn å gråte hysterisk over redselen for dette som er blitt plantet under huden min uten mitt samtykke, uten min viten. H.M. holder rundt meg, som den eneste mannen i verden får han holde rundt meg på en slik måte som gjør meg uendelig trygg, han er så trygg.


Kom, vi går inn på rommet.
Sier han og tar tak i armen min og følger meg inn på rom 155 som jeg tilhørte.

Finn en skalpell, skjær den ut. Du må ta den ut, få den ut, jeg vil ikke ha den der. Skjær den ut H.M. finn frem en skalpell, få den UT!
Jeg klarer ikke fri meg fra redselen og det ekstreme ubehaget, jeg klarer ikke å se at dette ikke er virkelig.

Det er ikke noe i hodet ditt Farger.
H.M. prøver etter alle kunstens regler å virkelighetsorientere meg, til ingen nytte. 


Jammen kjenn der da, jeg kjenner den, hold akkurat der!
Jeg tar hånden hans og legger den på bakhodet mitt, holder på fingrene hans slik at de presser ned akkurat der jeg kjenner microchipen ligge. Han må da kjenne den når jeg gjør det, tenkte jeg.

Farger, har jeg noen gang løyet for deg. Kan du ikke stole på meg, jeg lyver ikke for deg. Det er ingen microchip der. Stol på meg, prøv å stol på meg Farger.
Han er smart. H.M. bruker tilliten jeg har til han som våpen i kampen mot dette vanviddet. Han lar meg kjenne på det at jeg stoler på han, på hele han og alt han sier, og i det han spør meg om han har løyet noen gang begynner jeg å tvile.

Jeg har alltid kunne stole på deg, men dette er utenfor din viten, dette kan du ikke råde over. De plantet den i hodet mitt da jeg lå på sykehuset, du vet ikke hva som er blitt gjort du heller.
Vanviddet vil ikke slippe taket og jeg argumenterer for det jeg tror er virkeligehten. Han argumenterer i mot.

Etter å ha skallet gjentatte ganger i veggen, etter å ha felt ufattelig mange, sorte tårer og etter å ha holdt fast i hendene til H.M. hulket inntil skuldrene hans og holdt meg til stadighet på høyre siden av hodet begynner vanviddet å slippe taket. Titringen blir mindre og det sprenger ikke lenger like mye som før. H.M. sine ord begynner å få mer sannhet enn det microchipen får, og etter en god stund er jeg tilbake i virkeligheten.
Jeg er sliten etter å ha vært så redd så lenge, jeg er sliten av å ha kjempet mot noe ingen andre så eller kjente på i timesvis. Tenk at jeg kunne miste grepet, tenkte jeg da alt falt til ro.

Har jeg vært psykotisk nå? Spør jeg H.M. i det jeg endelig er Farger igjen.

Ja, det var nok det, en brå psykose utløst av den veldige redselen og paranoiaen din. Svarer H.M. meg i det jeg spør han med såre øyer rettet mot det trygge blikket hans.

Jeg trodde aldri jeg var en av de som kunne miste grepet. Jeg trodde aldri jeg skulle bli psykotisk. Jeg har vært det før, over et par timer, over et par dager. Men det er så lenge siden, jeg var annerledes den gang. Jeg var sykere, yngre, mindre reflektert, mindre mentalt utviklet. Jeg kan se tilbake og forstå at det endte i psykose et par ganger, men jeg kunne ikke se for meg at dette skulle skje igjen, denne våren, i en alder av 25 år.

Det er en merkelig tilstand å være i. Man er selv så oppslukt i sin egen virkelighet at det som er virkelig og rundt en ikke får noen som helst plass. Man er selv så overbevist om sin egen sannhet at den ordentlige sannheten, den felles sannheten ikke får komme til. Man er selv så intenst overbevist og så intenst redd at tårer , hulk og skjelving er en selvfølge når livet er så forferdelig farlig og grusomt.

Jeg ble ikke gal, jeg ble ikke forandret. Jeg ble ufattelig redd for noe, og jeg reagerte. Alt i alt samlet det seg til en brå og kortvarig psykose.

Hva gjør det med et menneske å oppleve dette? Hva erfarer man?
Jeg får en enorm respekt for de som daglig lever med psykoser, for det at de forholder seg til sin egen virkelighet mens alle andre minner de på den virkelige virkeligheten. Det er nemlig ikke så rent lite forvirrende og frustrerende, uforståelig og ubegripelig der og da.
Erfaringen jeg gjorde meg tilsier at jeg er skjør, at jeg må være varsom med meg selv. Jeg skal presse meg i frykten min, men ikke altfor mye på en gang. Alt med måte, slik at det ikke bikker over til noe annet. Jeg må ta tegnene mine på alvor, forstå at når paranoiaen setter i gang for fullt så er det viktig med ro og hvile for å la det hele heie over i stedet for å innta enda mer plass i hodet mitt.
Jeg erfarte også at tilliten jeg har til dette mennesket som jobbet denne kvelden, respekten jeg har for han og godheten han viser meg var det som til slutt fikk meg ut av det hele. Det å kunne holde i en trygg hånd, mens den andre hånden hans strøk meg over hodet, der jeg trodde de hadde satt en sprøyte med en microchip i, ble til sammen nok til å få meg ut av det jeg selv i ettertid opplevde som vanvidd, hysteri og til slutt en psykose.
Han klarte å snakke på en slik måte som nådde inn, ene og alene fordi han har vist at jeg kan stole på han, i alle sammenhenger.
Han er ikke farlig, hvorfor skulle han da lyve for meg? Tillit er gull verdt.

Jeg er ofte redd for å bli psykotisk igjen nå for tiden. Jeg er redd for det vanvittige ubehaget det førte meg seg, jeg er redd hva som kan komme til å bli tema i en eventuell psykose neste gang, og jeg er kanskje aller mest redd for å bli slik at jeg til stadighet mister grepet om virkeligheten bare jeg blir litt for redd. De siste dager viser derimot til at jeg tåler å bli presset, litt og litt. Jeg tåler å stå i det uten å få vrangforestillinger eller bli psykotisk, og jeg tåler å kjenner på paranoiaen uten å gi meg hen til den.

Jeg er redd, men jeg er kanskje sterkere enn jeg tror likevel.

Bildet er googlet.

Et hav av tårer, en dråpe av håp.

Får jeg bli lenger enn til 1.juni?


Nei.


Er det ikke mulig å forlenge oppholdet?


Nei.


Jeg syns det er stressende å tenke på, at jeg får så lite tid. Jeg trenger tid til å bli kjent med angsten i meg, til å bli kjent med meg selv. Jeg trenger mer tid.


Det ble fortsatt nei.

I samtale med lege i dag kom spørsmålet mitt frem, det jeg har lurt på men ikke turt å spørre om. For jeg har tenkt at jeg sikkert ikke får tiden jeg trenger denne gangen heller, at jeg sendes hjem til samme helvetet jeg forsøkte å dra fra i slutten av april. Jeg tenkte at de ikke ville være annerledes enn noen andre, og jeg fikk rett.

I det jeg spurte og fikk svar gikk det greit. I det jeg gikk ut av kontoret og inn på rommet mitt igjen raste det. Verden raste, jeg raste, alt raste. Jeg sendte mld til mamma med de enkle men for en mor, bekymringsverdige ordene:
Jeg vil hjem. Intet mer, og mamma ringte selvsagt med en gang for å prøve å roe ned hysteriet i meg.
Jeg så ikke meningen med å bli de resterende dagene bare for å være til oppbevaring. Jeg så ikke meningen med å skulle begynne å jobbe for så å bli sendt rett hjem igjen. Jeg så ingen mening med noe og tenkte i grunn bare på det at jeg kom til å dø ung. Redd, alene og ung. Jeg så ikke noe håp eller lysglimt. Og så kom tårene.

Personalet kom inn og prøvde å snakke med meg. Jeg raste mellom snørr og tårer, kjeftet og hulket.
Hvorfor vil ingen hjelpe meg? Hvorfor blir jeg ikke hørt? Hvor høyt må jeg hyle, jeg lå i respirator for faen, er ikke det hyl godt nok for dere? Hva tror dere om meg, hva slags folk er dere som kan sende en veldig suicidal jente hjem? Hvordan tror dere jeg har det? Hvorfor får jeg ikke den tiden jeg trenger? Hvorfor får jeg ikke hjelp når jeg trenger det og vil ta det i mot og jobbe selv? FAEN!!!
Ordene rant ut av meg, jeg hadde ikke sensuren på og det meste fikk utløp i sinne og fortvilelse. Personalet var like rolig, og etter en stund gikk det faktisk an å få til en dialog sammen, ikke bare hysteri fra en fortvilet sjel.
Kom, vi går en tur, vi bryter dette du er inne i nå, kom igjen. Skoene ble plassert foran føttene mine, her skulle vi ut på tur uansett, visstnok. Jeg tørket tårer, hulket på nytt og tørket tårer igjen før jeg dro igjen glidelåsen på den grå hettejakken og gikk med ut. Ti minutters gange gjorde godt, og i løpet av turen fikk jeg frem noe av det jeg var så redd for også; Å komme hjem til ingenting, å få nok en grusom sommer i ensomhet og fortvilelse, fordi alle i teamet mitt fra helsevesenet har ferie samtidig og jeg dermed blir stående alene. Det ble sagt at vi hadde noe å finne ut av frem til utskrivelsesdato 1.juni. Det ble sagt at vi her måtte få til et opplegg som trygget meg på at jeg ikke ble kastet ut i det store havgapet av ingenting i det jeg tok med bagen min og dro hjem igjen. Jeg er veldig enig, og det i seg selv ville nok trygget meg mye. Men jeg tror ikke riktig på det, for hvorfor skulle noe blitt annerledes nå? Hvorfor skulle ting plutselig endre seg når det ikke har endret seg noe særlig den siste tiden? Jeg tør ikke riktig å tro på det, men jeg håper nok likevel.

Jeg fortalte under turen at det er en ting jeg drømmer om for tiden: Fisketur med hvitvin i sekken.
Når det herjer som verst inne i meg, når angsten stjeler hvert våkne øyeblikk og fortvilelsen lammer kjemperen i meg, da drømmer jeg. Jeg drømmer om hytta langt opp i det ensomme fjellet, solfylt og vakkert. Jeg drømmer om kvalitetstid med gode venninner og tur ut på vannet med en flaske kald hvitvin. Jeg drømmer om latter, fiskestang og fiskelykke. Brødskiver med nytrekt og nystekt ørret på, gode smil og samtaler. Jeg drømmer meg så langt vekk fra helvetet som jeg bare kan. Og det er da jeg gjør som søsteren min sa, det jeg skrev om i dette innlegget her. Jeg finner noe å jobbe for, noe å strekke meg mot, noe jeg så gjerne vil få til.

Jeg har vært i et brennende helvetet i dag, men jeg har også følt et lite håp, et håp om at i alle fall noe kan endre seg litt. Litt er tross alt mye bedre enn ingenting.

Gjort i dag som jeg egentlig ikke tør:
*Vært med på avdelingstur og dermed vært sosial med andre mennesker. Skrekk og gru, men utrolig nok gikk det ganske greit. Dessuten fikk jeg gå på beina mine i skogen i halvannen time i strekk, noe som er det lengste jeg har beveget meg ute på manns minne. Oh yeas, isolasjon på høyt plan!
*Satt ved matbordet og spiste de gangene jeg skulle. Ikke for sent til maten, ikke noe unnasniking for å slippe å sitte ved matbordet, og heller ikke total taushet fra min side for å prøve å gjøre meg usynlig.
*Håret vekk fra ansiktet. Hello face!
*Vært ute i miljøet med de andre og sosialisert meg en smule. Ikke lett, men nødvendig.
*Ikke skjult tårer og fortvilelse bak smil, snarveier som jeg skriver om her, eller taushet.
* I dag har jeg turt å prøve!

Jeg var bare så redd.

Ingen rom kunne gi meg trygghet, ingen stemme kunne roe meg ned. Det fantes ikke fred, alt var en fare og det eneste jeg tenkte var at jeg måtte gjemme meg, krabbe inn i noe trygt.
Instinktivt låste jeg meg inn på badet, jeg måtte da være trygg bak to låste dører; Døren til rommet og døren til badet. Jeg var selvsagt ikke trygg der heller, men jeg turte i det minste å se rundt meg, jeg turte i alle fall å jobbe med å få puste og ikke bare bli kvalt av den vanvittige frykten for noe jeg ikke visste hva var.

Er du her?
Jeg svarte ikke.

Det tar en stund og hun kommer inn igjen. Jeg holder pusten. Jeg er både redd for at hun skal finne meg og flau over egne handlinger, flau over at det går an å bli så skakkjørt i hodet at man låser seg inn bak to dører for å tørre å puste. Jeg holder pusten og håper hun vil gå igjen, jeg holder pusten og håper hun vil hjelpe meg.

Er du her?
Er du på do?


Nei.


Kan du låse opp?


Nei.


Da kommer jeg inn, jeg låser meg inn nå.


Og der sitter jeg godt plassert på gulvet, ser opp på henne, ser vekk og kjenner hvor skamfull jeg er.

Hvorfor har du låst deg inne?


Jeg er så redd at jeg ikke tør å være ute i rommet, selv om jeg kan låse der også.
Jeg er så jævla redd.


Hun setter seg på doen, snakker med meg, trygger meg, roer meg. Hun forteller meg at det er ingen som vil komme til å gjøre meg noe, det er ingen farlige mennesker på avdelingen. Jeg er trygg her, de passer på meg, sier hun.

Jeg tør etter en stund å titte ut av badet, jeg er til og med ute for å ta en røyk. Jeg røyker fort, rasker med meg en kopp kaffe og traver inn på rommet igjen.
Hjertet galopperer, kroppen min skjelver, jeg kryper mer og mer sammen, men jeg finner ikke noe som kan minne om trygghet.

Jeg tar den lille bamsen min i hånden, krabber under sengen min, holder bamsen inntil meg og puster som faen for å få i meg den luften jeg trenger for å leve.
Jeg er fem og tyve år gammel og jeg ligger i fosterstilling under sengen med en bamse holdt tett inntil halsgropen min. Jeg er like redd som en liten unge, og handler der etter.

Dette er galskap, tenker jeg. 

Dette er bildet av galskap, dette er hvordan gale mennesker oppfører seg, tenker  jeg så.

Kanskje var det ikke galskap?

Kanskje var det et forsøk på å finne et trygt rom der jeg kunne hvile, der jeg kunne puste fritt. 

Det var ingen til stede der og da som kunne pakke meg inn i dynen, det var ingen som kunne holde rundt meg og være med meg i frykten min. 

Det var heller ingen som kunne si at det ikke fantes noe som var farlig rundt meg. 

Jeg var alene, og jeg turte ikke hente noen som kunne være med meg.

Da er det kanskje ikke så rart at jeg krøp under sengen min for å gjemme meg for verden og dens farer, 

det er heller kanskje ikke så rart at jeg tviholdt i bamsen min, siden jeg ikke hadde en hånd å holde i.

Jeg tenkte at jeg måtte se gal ut der jeg lå under sengen og skalv, men det kommer i  bunn og grunn an på øyet som ser.

Jeg prøvde, i det minste...

Jeg har brukt mine tre døgn på psykiatrisk avdeling. Nå er jeg hjemme. 
Jeg prøvde, jeg feilet og jeg klarte bitte litt.

Sinnet i meg hyler til. Jeg er på døgn to på avdelingen og jeg har knapt turt å gå ut av rommet, med unntak av når jeg skal røyke og hente en kopp kaffe. Jeg er dritt lei av de triste veggene inne på rommet og kroppen min vil gjerne bevege seg litt, bruke noen muskler som ikke får sitt av mosjon. Jeg er lei meg som bare det, dritt fortvila rett og slett. Jeg kan merke at mensen er rett rundt hjørnet og jeg har så forferdelig lyst på en sjokolade, akkurat i tråd med hvordan min syklus arter seg i forhold til hva man putter i seg. Jeg vil ha sjokolade, og det nå, tenker jeg.

Jeg er blitt rasende. Det er ikke syklusen som skaper dette raseriet, det er fortvilelsen i meg, redselen og staheten som alle tropper seg sammen og er klare til krig. De vil kjempe, jeg vil kjempe.

Beina setter harde steg i gulvet, hendene er stramme og skjules i lommene i den sorte jakken. Håret er satt opp i en klype, fordi jeg er lei av å ha håret hengende foran ansiktet for å gjemme meg for de andre.
Ut, jeg må ut, jeg vil ut. Jeg vil kjenne kulden mot kroppen, frisk luft i lungene og isfrossne fingre. Jeg vil ha røde roser i de kalde kinnene, jeg vil kjenne det svi på kalde lår og jeg vil se hvordan verden ser ut, utenfor døren. Jeg vil ut, jeg skal ut.
Jeg vil kjøpe sjokoladen, og når den er kjøpt vil jeg gå tilbake og si til personal A.H. at jeg har klart å kjøpe noe selv på butikken. Jeg vil vise henne og de andre at jeg prøver og jeg vil at de skal se at jeg får til noe, bare noe. Jeg vil vente med å spise sjokoladen min og gi henne halve. For å dele er fint, å dele er en god ting.


Jeg stikker ut!
Men, kommer du tilbake snart?
Ja.
Du er tilbake innen ni? Du må det vet du.
Jeg sikkert tilbake innen et kvarter.


Personal A.H. ser noe undrende på meg, men hun ser ikke raseriet i øynene mine, fortvilelsen bak raseriet og til slutt ønsket om å kunne få gråte i armene hennes. Hun ser ikke dette og jeg gir heller ikke rom for det.

Pust, bare pust, det er ikke farlig.
Døren åpner seg, og plutselig er jeg ute! Jeg traver i vei, banner alle de stygge ordene jeg kan inne i meg. Ber det meste om å dra til helvete, forbanner gud og hvermansen, ser stygt på biler og hus og alt som ellers kan virke truende i dette vraket av et hode. Jeg går og går og er snart ved butikken. Sjokoladen kan straks være min, jeg kan klare dette.

Slapp av, det er ikke farlig, det er bare et menneske. Pust, slapp av, ta det med ro, det er ikke farlig. Det er ikke farlig. Fortsett å gå.
En dame dukker opp et stykke foran meg og hjertet mitt bykser inne i brystet. Alt i meg sier at jeg er i fare, fornuften min jobber på spreng for å overbevise enhver muskel og forvridde tanke om at dette er helt, helt okei. Og jeg går videre.

Angsten har tatt tak nå. Raseriet har sunket ned til et kraftig sinne og jeg gruer meg så inderlig for å gå inn på butikken. Dog er denne sjokoladen nærmest blitt en besettelse nå. Jeg skal ha den, ikke fordi suget etter sukker er like sterkt som det kan være, men fordi jeg skal bevise noe. Klare noe.

Jeg er to hundre meter fra butikkdøren. Panikken har tatt tak, håpløsheten stjeler motet. Jeg er så redd, så jævla, vanvittig redd. Jeg ser det er flere biler utenfor og fatter ikke hvordan jeg skal klare å gå inn med tanke på de andre menneskene som befinner seg der inne.


Nei, NEI, herregud, NEI. Ta det med ro, slapp av, de er ikke farlige. Ro deg ned, de går bare en tur. Ikke bli redd, dette er helt vanlig. Det er normalt at mennesker går tur på kvelden. De vil deg ikke noe vondt, de kommer ikke til å snakke til deg, ei heller skade deg. Slapp AV.
To unge menn passerer meg noen få meter unna. En nabo snakker til de og med ett er stemmene så forferdelig høye og truende. Mennene er livsfarlige, naboen som snakker til de kommer til å si noe til meg. Jeg er i fare og hele kroppen min er klar til kamp. Hjertet pumper alt det kan, beina vil ikke bære meg som før, kroppen skjelver og er klar til å kjempe for å overleve. Og midt i denne indre kampen stopper jeg opp.
Jeg står der i krysset. To menn går lystig foran og fra meg, en røyksugen dame står på trappen og fryser for å få i seg siste rest av sigaretten.Det er stille, mørkt og kveld. Jeg ser bilene utenfor butikken, føler min egen frykt, og kjenner med ett tårer som renner nedover kinnene mine.

Jeg snur.
Jeg går.
Jeg gråter.
Jeg raser.

Turen tilbake er lenger enn de syv minuttene det tar å gå. Jeg føler meg utslitt men full av energier som stammer fra raseriet som nå er tilbake.

Jeg kommer til å rasere avdelingen. Jeg kommer til å hyle så alle hører det. Jeg kommer til å knuse de jævla stygge nattbordene med sparkene mine. Nå klikker det for meg. Nå klikker det.

Vel inne på rommet sparker jeg av meg skoene så de treffer veggen med et smell. Jeg vil ha mer smell. Jeg vil ha dette raseriet ut av meg. Jeg hiver av meg skjerf og jakke, og så segner jeg om på gulvet.
Kroppen min har koblet seg ut. Raseriet krevde for mye og jeg ble lammet. Jeg sitter på gulvet og ser på beina mine som jeg ikke kan føle. Jeg hviler inntil baderomsdøren og kjenner at jeg gråter. Jeg vil tørke tårene men jeg klarer ikke løfte armene mine. Jeg er bare lammet nå. Det er tomt, det er ikke mer i meg som virker.
Jeg klarer etter hvert å ake meg på rumpa bort til jakken for å finne telefonen. Jeg ringer til avdelingen og spør om personal A.H. kan komme inn. Hun er der på et lite blunk.

Det tar sin tid, det tar sine tårer, men jeg finner tilslutt tilbake til kroppen min. A.H. hjelper meg opp fra gulvet mens jeg sier hvor flaut dette er. Dette er slikt man må hjelpe gamle damer med, ikke meg! Jeg støtter meg til henne for å ikke miste følelsen i beina og setter meg på senga.

Den sjokoladen, jeg ville så gjerne delt den med henne. Jeg ville så gjerne vist henne at jeg hadde klart å dra på butikken helt alene, uten at noen sa at jeg måtte, og jeg ville så veldig gjerne gi henne halve sjokoladen. Delt den med henne, delt gleden min, delt seieren over å ha klart noe med henne.

Skuffelsen over meg selv var enorm, raseriet over egen tankegang og følelser var enorm. Jeg hatet meg selv og klandret meg selv for alt som er galt med meg. Jeg villle kutte oppe hele meg, rive meg selv i stykker. Jeg ville skalle hodet så hardt i veggen at jeg besvimte. Jeg ville hyle til jeg ikke lenger hadde stemme og jeg ville gråte i et trygt fang og få ut denne fortvilelsen som stadig tar motet fra meg.
Det er ikke din skyld, du skal ikke være sint på deg selv.
Du gikk ut alene, er ikke det noe da?
Og jeg tenkte at, jo, det er noe. For jeg prøvde, jeg ville og jeg gjorde noe med det. Jeg fikk det ikke helt til, men jeg prøvde og det sies at det er bedre enn ingenting.

En gang skal jeg få kjøpt den jævla sjokoladen og spist den sammen med henne!