Takk for at dere kjemper for meg!

Rett før jul mistet jeg lavterskeltilbudet jeg hadde ved avdelingen jeg høre til. Det er en brukerstyrt ordning som har vært til stor trygghet og hjelp for meg. Uten forvarsel og uten forklaring ble det tatt bort, og siden har vi (fastlege, psykiatritjeneste og jeg) ikke fått noen forklaring på hvorfor.
Jeg ble forferdelig skuffet, redd og fortvilt over dette, for hva skulle da være min trygghet. Jeg har brukt lavterskeltilbudet når det har vært kriser, og jobbet meg gjennom de i løpet av de tre dagene jeg har hatt tilbud om å være der på lavterskel. Plutselig var alt borte.

I dag ville fastlegen at jeg skulle legges inn. Hun mente jeg ikke burde være alene hjemme lenger og at en innleggelse kunne stanse den onde sirkelen jeg er inne i nå. Avdelingen jeg tilhører avviste ønsket hennes om innleggelse av meg, for om jeg skulle innlegges måtte det skje ved det andre Dps her i nærheten. Der kan jeg ikke være, der trives jeg ikke og der blir jeg dårlig av å være. Det var enten det eller akutt innleggelse på lukket avdeling. Jeg fikk snakket meg til å være hjemme, for begge alternativene var så altfor feil for meg.
Hvorfor vil de ikke ha meg på avdelingen deres lenger? Hvorfor stoppet de alt?

Alle forsøk på svar, argumentasjon og oppklarende samtaler har uteblitt, jeg står som et spørsmålstegn og skjønner ikke noen ting. Og jeg trenger avdelingen nå, jeg trenger lavterskeltilbudet, jeg trenger å få hjelp.
Hvorfor gjør de dette mot meg?

Jeg har tilhørt den avdelingen siden jeg var seksten år gammel. I løpet av de ti årene jeg har vært inn og ut der i lengre og kortere perioder, har jeg bygd opp gode relasjoner til de som jobber der. Jeg har bygd opp tillit som jeg har så vanskelig for å finne og jeg har bygd opp Farger til å bli bedre enn hun i utgangspunktet var. Jeg finner stor hjelp og støtte i personalet ved avdelingen, og samtalene med de er givende, lærerike og nyttige. Jeg finner også en helt annen motivasjon ved den avdelingen enn jeg finner andre steder. Motivasjon til å ta opp kampen, til å presse meg i angsten, til å stå i mot destruktive impulser og motivasjon til å igjen kunne dra hjem for å leve livet mitt der jeg hører til.
Hvordan kan de ta dette fra meg uten forklaring? Hvorfor vil de ikke hjelpe meg mer?

Venninne T ble lynende forbanna da hun hørte hva jeg fortalte, og hun ringte rett til avdelingen som ikke vil ta meg inn. Hun kom selvsagt ikke gjennom til overlegen og kom ikke langt med samtalen. Men hun prøvde, flere ganger og til forskjellige personer. Hun prøvde, for meg <3
Venninne T ringte min tante for å be om hjelp til dette fra henne også, for å danne et team. Fastlegen jobber for min sak, det gjør også venninne T og tante. Nå kjemper de. De kommer ikke til å gi seg med det første.

Jeg har det ikke bra. Det er forferdelig å innrømme at jeg har tilbakefall av spiseproblematikk og selvskading etter to års frihet fra det. Alt er i kaos rundt meg, noe må jeg klamre meg fast til. Jeg har det ikke bra, og jeg vet bare ikke hvor lenge jeg orker. Dette er ikke noen trussel om selvmord eller et tegn på at noen trenger å ta noen affære for min del, fastlegen og jeg har sjekket det ut i dag. Men smerten er der, så enorm.

Det er så kaotisk, og det kan dere vel skjønne ut fra hvordan jeg skriver. Jeg klarer ikke formulere meg slik jeg vanligvis pleier. Det er for mye i hodet, for lite struktur på tankene, for mye press på følelsene.

Takk for at dere kjemper for meg. Takk for at dere fronter min sak når jeg selv er så sliten at jeg ikke makter å tale for meg selv mer. Takk for at dere er glad i meg selv om jeg ikke er glad i meg selv. Takk for at dere er saklige og profesjonelle i talen deres. Takk for at dere tar over litt av styringen når dere ser at jeg ikke har styring selv. Takk for at dere finnes. Takk tante og T <3