Mmmm...muffins :)

Jeg liker å bake, det har jeg i grunn likt lenge. Nå er det kakepynting som er den store sysselsettingen på kjøkkenet, for man må jo øve om det skal bli noe fint ut av det. Kakekremsprøyten er nettopp blitt tatt i bruk, og om cirka hundre kaker er jeg kanskje blitt litt flink ;)
Å bake gir et slags pusterom fra hverdagen. Da må jeg konsentrere meg om det jeg holder på med for at røren skal bli riktig og luftig. Jeg må måle opp riktig mengde og passe på ovnen. Altså, jeg må konsentrere meg om noe helt annet enn hva som foregår av kamper inne i meg. Kampen er der jo likevel, men jeg velger og klarer da å se den litt fra sidelinjen og kjempe på det stille viset.
Kakebakingen min blir satt pris på av venninner som mer enn gjerne kommer tuslende fra hver sin kant når jeg sender sms om at baksten er i ovnen. Mulig jeg får skylden for et par bilringen som er blitt til de siste årene ;)
Tenkte å dele en oppskrift med dere som det ble veldig gode muffins ut av, og smørkremen på toppen gjør det ikke akkurat mindre godt det heller!
Bak og kos dere!

Muffins, ca 20 kaker.


*2 egg
*1 1/2 dl (135 gr) sukker
*3 ms (50 gr) myk (smeltet) margarin
*1 1/2 dl lettmelk
*3 dl (180 gr) hvetemel
*1 1/2 ts bakepulver
(revet skall av en sitron, 1 1/2 ss kakaopulver, eller litt skogsbær som fyll i røren, valgfritt)

*Pisk stiv eggedosis av egg og sukker.
*Hell i smeltet margarin og melk.
*Sikt på hvetemel med bakepulveret og eventuelt sitronskallet eller kakaoen. Bruk slikkepott for å ikke slå ut luftet av røren og bland alt lett til det blir en klumpfri røre.
*Sett muffinsformene på en stekeplate eller i et muffinsbrett. Fyll de halvfulle (tre fjerdedeler funker bra)
*Stek kakene.

*I stekeovn på 200 grader i ca ti til femten minutter på nederste rille.

Smørkrem (nok til dobbel oppskrift)


*100 gr romtemperert, myk margarin
*3 dl melis
*1 ts vaniljesukker
*1-2 ss melk eller fløte
(1 ss kakao for sjokoladesmak på kakekremen, valgfritt. Røren kan også deles for å ha forskjellige farger fra for eks. konditorfarge i kremen. Spenstig med forskjellige farger på kakefatet!)

*Kjør alt i en kjøkkenmaskin med visp eller ta i bruk en bolle, en sleiv og bi og triceps for å blande det godt sammen. Kremen skal være luftig, litt stiv og ikke rennende. Smak deg til med kakaopulver og se deg frem til fargen du skal ha om du bruker konditorfarge. Husk at konditorfarge er væske og at det da kan kreves noe mer melis i kremen for å få den stiv nok.

Litt bilder fra bakingen min og hvordan jeg gjorde det :)

Røren er ferdig. Her er første brett der jeg ikke har brukt noen form for smakstilsetning. Kun røre, og de ble gode på smak akkurat slik de var. I andre halvdel av røren blandet jeg i kakao pulver egnet til baking. Formene er satt i et muffinsstekebrett. Ofte kan papirformer miste formen under steking i det kaken hever seg utover i stedet for oppover. Med muffinstekebrettet holder formene formen sin og kakene hever seg mer runde på toppen.

Muffinsbrett får du blant annet på bakeshop.no og kakeboksen.no, så vidt jeg husker.

Jeg bruker som oftest disse formene. De er noe stivere og holder derfor formen bedre om muffinsbrett ikke brukes under steking. Dessuten er de større enn de typiske papirformene fra daglivarebutikken, og man får dermed en litt større bit å tygge på hver, eller man slipper å skjems fordi man forsyner seg ti ganger. Med disse formene trenger du nemlig bare å forsyne deg fem ganger ;)

Formene fås kjøpt på Europris.

En pakke holder til dobbel oppskrift.

Muffinsene må avkjøles helt før smørkrem tas på, hvis ikke vil kremen komme til å smelte og kaka er ødelagt, det samme blir sikkert dagen din ;)

Men, når de så er avkjølt kan du smøre, sprøyte eller klæsje på kremen. 

Siden det snart er påske øvet jeg meg på påskemuffins. Jeg har brukt gul konditorfarge i kremen, og må neste gang være mer spandabel med fargen for at den skal bli påskegul!

Kremen ble lagt i en kakesprøyte med en eller annen tilfeldig tupp med fint mønster. Før jeg setter i gang med å sprøyte over kaken, klemmer jeg kremen godt ned i sprøyta og får i samme slengen klemt ut  luft fra sprøyteposen. Hold godt igjen på toppen av sprøyteposen, kremen vil gjerne ut den veien i stedet for gjennom tuppen i bunn, og det er ikke så reint lite gris det blir av smørkrem utover hele kjøkkenet og deg selv.

Enkelt og greit, jeg begynner ytterst på kaken, og klemmer krem rundt og rundt til jeg er på toppen og kan avslutte med en liten "dært".

Litt strøssel og vær så god, spis :)

Løsningen på tidsklemma og kreativitetsyngling!

Det er jo et poeng i det, i grunn. Man kan jo bare grave litt i bakhodet og finne frem til det man leser om kjente ansikter, om rus og smerte som bidrar til dype sangtekster og medrivende melodier.

Mulig jeg var for lite kreativ i min tid som selvdestruktiv ;)

Blomsterglede :)

Det er vår, og med våren kommer blomstene. Jeg er så heldig at jeg den siste tiden har fått en del blomster. Jeg spør meg selv hvorfor jeg får dette, hvorfor jeg skal fortjene å få blomster av andre. De smiler, gir meg en blomst og har forskjellige grunner for sin gave uten at jeg trekker noen tvil med det. Det kan simpelthen være det at det ikke er noen spesiell grunn for blomsten, bare fordi jeg er meg, har det blitt sagt.
Kanskje jeg skal prøve å være litt snillere mot meg selv i tankene mine, siden alle andre er så snille mot meg?!

Jeg tok en tur til legen for å fjerne en liten stein jeg fikk inn i kroppen etter en real nice trynings grunnet fyllesykling. Et bittelite snitt i huden, dett var dett. Likevel fikk jeg aua-blomst av min kontakt fra Pt (psykiatritjenesten), frøken G. :)

Min kjære farmor tar ofte med en bukett roser eller tulipaner. Jeg trenger ikke være flink en gang, hun vil likevel gi meg blomster. Det blir ikke noe verre av at hun ofte har med favorittkaken min også :)

Jeg er ofte hundepasser, og denne fikk jeg av voffsen jeg har aller mest. Så koselig å bli møtt i døren med en stor blomst. Jeg liker så innmari godt å være med voffsen, jeg trenger på ingen måte noen lønn for "jobben". Dog er det en flott følelse når en hundeeier står smilende med en blomst i hånden for å takke deg.

"Denne er til deg, fordi du er en så god venninne, hjelper meg og stiller opp" sa hun og rakte den smilende til meg. Jeg smilte tilbake og ga henne en gooood klem. 

Å, venner altså, hva skulle man gjort uten disse gode vennene <3

Søte, kjære farmor kom på besøk med enda en blomsterglede til meg :)

Det er ikke verst, alle disse blomstene i løpet av mars! I alle dager, noe riktig må jeg da gjøre som har så gode folk rundt meg som også er så inderlig gode mot meg! Det er rart det, et av personalet på psyk. avd. sa en gang det at jeg burde tenke over hvorfor jeg hadde så gode mennesker rundt meg, om ikke det sa noe om hva slags menneske jeg også er. "De ville vel ikke vært med deg om du var så grusom som du tror..."

Kanskje er det noe i det, dog er det så veldig vanskelig å skulle tenke gode tanker om seg selv, fri seg fra denne nedlatende holdningen jeg har skapt mot mitt eget jeg. 

Jeg er uansett så fantastisk takknemlig for å ha de menneskene som jeg har rundt meg. Jeg er så takknemlig for venninnene mine, de gode jentene som har stått ved min side uansett hvor mye det har stormet rundt meg. Mammaen min som stiller opp med bil, søte smil, middag og surprisebesøk med hunden hos meg. Besteforeldrene mine som tross en oppvekst på en helt annet tid følger veldig godt med, som godtar meg som den jeg er med alle mine vanskeligheter, og som stiller opp til en hver tid for å ta en kaffe, ta en kjøretur, koseklemme og lære meg opp på kjøkkenet. Og alle menneskene i psykiatrien som har fulgt meg i mange år, som har holdt håpet mitt, motet mitt og troen min for meg når jeg selv ikke har maktet å holde fast i det selv.

Sist men ikke minst er jeg veldig takknemlig for å ha den søsteren jeg har. Takknemlig over å ha en så flott, fin og flink søster som har krabbet seg vei gjennom livet for å nå det hun vil og som på ingen måte gir seg. Hun er min rake motsetning, og mitt aller største forbilde.

Jeg er ikke fattig, jeg har nemlig den største rikdommen: Gode mennesker.

Selvskadende historie.

Det tok meg ti år før jeg forsto at jeg kunne klare å regulere følelsene mine uten å skade meg selv, uten å måtte gå løs på meg selv. Det tok meg ti år å kjenne at jeg ikke lenger behøvde denne måten å overleve på. Jeg ville på en måte slutte å skade meg selv, men jeg turte ikke å prøve å la det være, ikke helt. Og så var det jo slik at om jeg først prøvde å hanskes med innsiden min på en annen måte, da satte alle onde krefter i gang og gjorde meg om til en livredd liten bylt av et menneske, som gjerne lå i fosterstilling og hylgråt lenge av gangen. Angstanfallene kom hyppigere, redselen ble større og smerten kjentes uutholdelig. Så da kuttet jeg meg igjen i stedet, for å slippe meg selv fri fra den verste smerten og heller ta til takke med de resterende deler av smerte som ikke ga slipp selv om jeg angrep utsiden min.
Jeg skjønte det var galt, men jeg klarte ikke å la det være. Jeg forsto det var en ond sirkel, men jeg så ingen ende på sirkelen om jeg ikke angrep utsiden min heller. Jeg ville ikke skade meg, men jeg orket ikke smerten min.

Jeg var fjorten år gammel den første gangen jeg skadet meg. Jeg hadde ikke hørt om selvskading og jeg forsto heller ikke at at det var nettopp dette jeg var i ferd med å skulle bli fanget av. Jeg hadde ikke sett ungdommer eller voksne med selvlagde sår på armer eller bein. Jeg ble med andre ord ikke "smittet" av noen andre. Det var min egen smerte, min egen desperasjon og mitt eget sinn som fant frem til dette som noe å gjøre. Ikke vet jeg hvorfor, jeg var i grunn for liten, for ung til å ty til den slags drastiske handlinger, syns jeg selv.

Det eneste jeg kjente helt klart og tydelig var at jeg hadde det veldig vondt inne i meg, at det var en vond klump i magen jeg ikke visste hvordan jeg skulle få vekk, eller hvorfor den var der. I senere tid, da jeg ble voksen fikk jeg selvsagt mer forståelse for hvorfor jeg hadde og har det vondt. Men jeg var fjorten år gammel, jeg var å regne for et barn og jeg hadde på ingen måte mulighet til å se sammenhenger slik jeg gjør nå. Jeg hadde heller ikke de ordene som skulle til for å forklare hva som foregikk i tankene og følelsene mine.

Jeg vet det var hendelser på den tiden som var svært vanskelig for meg å skulle takle. Jeg har i ettertid skjønt at disse hendelsene satte dypere spor enn jeg da forsto at det ville gjøre. Spesifisering av det er ikke nødvendig på en blogg av hensyn til flere enn meg selv.

Jeg forsvant fra meg selv der jeg satt. Jeg så meg selv fra hjørnet av taket på pikerommet mitt. Ei lyshåret, i mine øyne for tykk, fjorten år gammel jente. Jeg så meg selv fra utsiden og kikket ned på denne jenta som satt på kne og skapte sår i egen hud som blødde. Så lenge jeg satt i dette hjørnet av taket og kikket ned var alt rolig og greit. Jeg hadde det ikke vondt akkurat da, jeg kjente ikke smerten. Det var for en gangs skyld rolig inne i meg. Men så "våknet" jeg til, og jeg falt i stor fart ned fra taket og tilbake inn i meg selv. Jeg kunne med ett se hva jeg hadde gjort og ble forferdet. Hva hadde jeg gjort? Hva i all verden hadde jeg gjort?

Jeg ble både redd, skamfull og forskrekket. Jeg hadde som skrevet tidligere ingen erfaring fra selvskading hverken fra meg selv, venner eller gjennom media. Dette visste jeg ikke hva var, men jeg skjønte med en gang  at jeg aldri, aldri måtte vise dette til noen!

(Jeg har i ettertid selv forstått og fått forklart at jeg under denne hendelsen dissosierte og dermed opplevde det hele fra utsiden. Jeg visste selvsagt ikke hva dette var heller og ble ikke mindre forskrekket over at jeg hadde forsvunnet fra meg selv en stund) 

Venninnen min oppdaget sårene på håndleddet mitt en dag hun tegnet på hånden min i skoletimen. Hun ble kanskje like forskrekket som meg. Jeg trakk hånden fort til meg, visste ikke hva jeg skulle si, visste ikke hvordan jeg skulle forklare. Jeg lovte henne å aldri gjøre noe sånt igjen, og jeg holdt det....noen måneder.

I det videregående skole var et faktum var det også et faktum at jeg var godt inne i en selvdestruktiv atferd. Jeg klarte ikke lenger kontrollere inn eller uttak av mat, raste opp i vekt som følge av overspising og raste ned igjen som følge av oppkast og sult. Jeg kuttet meg ofte og mye, jeg sov lite, jeg gråt nesten aldri, det til tross for at det var forferdelig mange tårer inne i meg som skulle sluppet fri.

Jeg ble sett av en lærer på skolen, og da brast demningen. Jeg gråt som en unge.

Læreren kontaktet helsesøster på skolen som ganske fort ble et av de viktigste menneskene jeg hadde i livet mitt. Hun prøvde forskjellige metoder for å hjelpe meg til å ikke skade meg så mye. Jeg fikk blant annet beskjed om å legge alle kniver i kjelleren, og fikk igjen beskjed om at det var liten vits om jeg hentet de opp på rommet mitt med en gang igjen. Jeg skulle få avstand fra utstyr til å skade meg med, fysisk avstand. Jeg prøvde riktignok men ble hele tiden dratt ned til kjelleren for å hente redingen min. Jeg hadde lange, hjelpsomme samtaler med henne og hun prøvde etter beste evne å hjelpe meg gjennom helvetet mitt. 

Hun tok seg tid, hun lyttet, hun viste mye omsorg og ble som en mor. Hun ble en mamma som jeg så sårt savnet. Jeg var ikke voksen, jeg nærmet meg seksten år og jeg trengte en mor! Helsesøsteren fylte denne rollen både profesjonelt og bra. Jeg kan nok aldri få takket henne nok.

I løpet av første året på videregående tiltar den selvdestruktive atferden betraktelig. Til tross for mye støtte, forståelse og hjelp fra både lærere, ppt og helsesøster klarer jeg ikke finne frem til dette i meg som er sterkt nok til å ikke gå løs på meg selv. Jeg klarte ikke løse smerten min på noen annen måte.

Som nevnt sov jeg dårlig. Mye av dette var fordi jeg hadde tvangshandlinger som gikk ut på at jeg måtte skade meg selv før jeg sovnet. Dette var ikke hele tiden, men i perioder. Jeg kunne grue meg mye til å kjenne barberbladet mot huden, jeg kunne gruer meg til å måtte bandasjere og gjemme bort skadene. Likevel fikk jeg ikke lov til å sove før jeg hadde kuttet meg opp til at blodet rant nok. Jeg måtte, hvem som sa at jeg måtte dette vet jeg ikke. Mang en kveld satt jeg i stuen med barberblad og bandasjer klart. Jeg visste jeg måtte, men jeg ville egentlig ikke. Når klokken da nærmet seg fire og jeg skulle opp om to timer for å rekke skolebussen tok gjerne stresset over, så jeg kuttet meg, fort og nok til at jeg kunne få to usle timers søvn.

Skoleåret ble ikke fullført, jeg ble i stedet funnet neddopet i en grøft full av piller og kutt for så å bli sendt på en psykiatrisk avdeling etter å ha fått motgift, blitt bandasjert og våknet til fra det første selvmordsforsøket. Jeg ble selvsagt ikke frisk nok til å rekke å bli russ i riktig alder heller.

På psykiatriske avdelinger har selvskadingen blitt møtt på mange måter. De aller, aller fleste avdelinger har nektet meg å skade meg selv, selv om de visste at jeg både måtte og trengte det. Ofte er det blitt voldsomme basketak i det de ser at jeg er i ferd med å kutte meg og dermed prøver å hindre meg. Jeg kunne bli desperat om noen prøvde å hindre meg. Jeg hylte og prøvde å komme meg unna, skrek og fektet rundt meg mens jeg samtidig prøvde å få barberbladet ned i huden mens de holdt armene mine. Gang på gang er jeg blitt overrumplet av to til fem mennesker som hiver seg over meg, setter seg på armer og bein, holder hodet mitt fast så jeg ikke får skallet det i gulvet (selvsagt en handling i desperasjon) før de så sleper og bærer meg opp i en belteseng. 

Jeg har ofte tenkt på om det kunne blitt løst på en annen måte. Om rolige hender og rolige stemmer som sier at de vil hjelpe meg kunne roet ned det hele. Ofte har jeg tenkt på om kanskje beltesengen var en enkel løsning i en vanskelig sak, for gudene skal vite at jeg ikke var lett å hanskes med. 

Omsorg kan være den mest effektive medisin. Merkelig nok kunne personalet være veldig omsorgsfulle i det de satt ved siden av meg og passet på mens jeg lå fastlåst i belter, og ikke lenger oppå meg for å hindre selvskading.

Har jeg selvskadet hjemme og blitt oppdaget har det noen ganger blitt vurdert som et potensielt tegn på selvmordsfare. Lege tilkalles, undersøkelse gjøres og den ender som det ofte gjorde: I håndjern i en politibil.

En del ganger har det vært både riktig og på sin plass å vurdere en tvungen innleggelse på psykiatrisk avdeling som det mest nødvendige. Da har gjerne selvmordstanker vært så sterke at selvskading har vært et tegn på at jeg har det forferdelig og er veldig dårlig. Men ofte kunne en god prat, en hånd å holde i, en varm armkrok og en kopp kaffe kanskje vært nok til å hjelpe meg over den verste kneika. Kanskje kunne det vært nok å gitt meg en ekstra medisin for den aktuelle dagen og dagen etter, bare for å roe ned kropp og hodet nok til å kunne få litt hvile og fred fra kaoset på innsiden. Hånden å holde i og kaffekoppen er dog en veldig god løsning, i alle fall slik livet og sykdommen min er i dag.

Det er ille å bli satt i håndjern og ført bak i en poilitibil gang på gang. Det setter spor å bli satt knelende bak i en hvit, autortær bil med blå lys som kjører deg til det stedet du frykter aller mest. Det er en følelse av å miste friheten som på ingen måte kan forklares, for de fleste har aldri opplevde det å miste sin egen frihet, de fleste har ikke opplevd å få informasjon om at du herved er umyndiggjort, og at du ikke lenger har innflytelse på hvordan din egen behandling arter seg, knapt mulighet til å gå på do alene. 

Det har satt dype spor i meg, og jeg vet ikke om jeg helt kommer til å klare å leve greit med alt som er hendt med tanke på tvangsbehandling, politi, maktbruk og umyndiggjørelse.

Jeg kan forstå at personell i psykiatrien følte seg maktesløse i kampen mot å hindre meg i skade meg selv. Jeg kan forstå at de ble både sinte, lei, fortvilte og oppgitte over den stadige lukten av blod fra rommet mitt. Sårrens, bandasjering og følge opp til legevakt for å sy. Rolig et døgn eller to og så samme greia igjen. Jeg ville nok reagert på samme måte selv, kanskje. Jeg ville aldri blitt sint eller latterliggjort et menneske som skadet seg, men jeg kunne følt maktesløshet og fortvilelse på det selvdestruktive mennesket sine vegne.

I 2008 ble jeg, etter mye overtalelse, innlagt ved en avdeling på østlandet der de var spesialisert på selvskadingproblematikk. Jeg var livredd da jeg kom dit den første dagen. Jeg var livredd for at de skulle ta selvskadingen fra meg, for uten den, hva hadde jeg da? Selvskading var det meste for meg; Straff, smertelindring, ros, en måte å komme tilbake til virkeligheten på, et språk og det var til slutt tårene mine. Alle disse tårene som fortsatt ikke fikk slippe fri. Og nå skulle jeg liksom få ordentlig hjelp fra mennesker som kunne mye om dette, hjelp til å slutte å skade meg! Jeg var bare livredd.

I begynnelsen skadet jeg meg mer. Jeg var redd jeg skulle miste selvskadingen min og den muligheten til å regulerer kaoset og smerten min med, så jeg skadet meg oftere og mer for å liksom få gjort det mest mulig før jeg skulle avvennes fra det. På denne avdelingen ble jeg i motsetning til andre avdelingen ikke stoppet eller hindret i å skade meg. Og i det jeg forsto at dette var opp til meg, at ingen skulle ta fra meg hverken barberblader eller kniver, mulighet til å skade meg eller følelserreguleringen min, da dempet selvskadingen seg.

Jeg var på avdelingen i fire måneder. Det ble mange kutt som uansett ville blitt skapt om jeg ikke var der. Det ble mye tid tilbragt under kuledynen som er et hjelpmiddel mot uro (det er en tung dyne full av kuler). Det ble også en del fotfølging fordi jeg var veldig suicidal, og så begynte det endelig å slippe taket.

Trangen til å skade meg var enorm, trangen til å fri meg fra selvskadingshelvetet var også enorm. Det ble heftige indre diskujsoner, hyl i desperasjon etter å få litt fred og ro, og med tiden begynte tårene mine å komme oftere og mer. Jeg gråt mye, jeg tviholdt meg fast i personalet jeg var trygg på, satt inntil de, holdt i genseren deres om vi gikk gjennom gangen, satt på gulvet ved beina deres for å komme så nær som mulig og gråt enda litt til. Jeg var helt, helt avhengig av de, og de var der for meg.

Jeg fikk gråte flere hav av tårer, jeg fikk en vanvittig ekte omsorg. Og så fikk jeg oppleve bedring.

Og vet dere hva, de var der for meg når jeg hadde det bedre også. De var der selv om jeg hadde kontroll, da jeg smilte, da stegene mine var lette og medisinfrie. 

Man blir ofte glemt bort om man har det nogen lunde bra, og det er en veldig skummel miljøterpaeutisk tenkemåte. Det er ikke alle som får lov til å ha det bra av seg selv eller stemmer. Å da bli overlatt til seg selv gir et tegn på at man er helt alene i verden om man ikke hyler eller skader seg. 

Jeg fikk ikke lov til å ha det bra. De gode dagene var vel så vanskelige å leve med som de vonde. Men jeg ble ikke værende alene. De så meg da jeg hadde det bra også. De så hele meg, og de var der ikke bare for den syke. De var der for hele Farger. 

Det er nå 18 måneder siden jeg sist kuttet meg.

 Bildet er googlet.

Bokanmeldelse nr 3.

Agnes Ravatn.
Stillstand.
Kr 225 (bokkilden.no)
Sider: 125.

Snakk om jente som kan skrive!
Jeg lettet etter bøker med humoristisk vri. Jeg ville lese meg til latter, glemme vonde ting og flyte inn i noe lett, lystig og fint. Og det fant jeg i denne boka.
Hele boken er fylt med esseys skrevet ut fra besøk av kjedelige plasser. Det i seg selv kan nok virke nokså bedrøvelig å skulle lese, men når man skriver som Agnes Ravatn med denne utrolige, herlige sarkasmen, ærligheten og selvironien så blir det alt annet enn kjedelig og bedrøvelig. Det blir herlig!
Det er supert med små avsluttende essey. Lett å lese, og så kan man fullføre fra start til slutt på kort tid slik at man faktisk får tatt den klesvasken man skulle ta, for esseyet er jo lest ferdig og man kan dermed tillate seg en pause.
Skildringer fra kloster, tingretten, kafèen, matvogna på toget, Rorbua pub og annet er blant det du kan lese om innenfor de sorte permene.
En helt genial bok som jeg rett og slett nøt å lese. Jeg fikk fritiden jeg ville ha da jeg leste, og jeg fikk så til de grader ledd mye.
Kommentarene og tankene hun gjør seg rundt situasjoner hun er i er herlige å lese og atter en gang måtte jeg bare le.
Boken er skrevet på nynorsk, noe som ikke gjør den mindre bra. Tvert i mot. Ved å skrive på nynorsk får hun en helt annen snert på det artige skriftsspråket sitt enn hva bokmål ville fått frem. Den er lettlest til tross for nynorsk skriving, den er oppløftende på en grå dag og virkelig kremen av humor.
Absolutt å anbefale til de som ønsker seg en god latter og et litt annet syn på det man ellers ikke ofrer så mange tanker.

Jeg trenger drømmen min.

Da jeg som sekstenåring var innlagt på en ungdomspsykiatrisk avdeling over lang tid, kom søsteren min med det viktigste spørsmålet som kunne stilles på den tiden.

Brenner du for noe, er det noe du drømmer om?  Spurte hun meg undrende mens jeg satt der med smerten min, ustelt og livstrett som bare det.

Nei.... Svarte jeg uten å ofre det mer tanker.

Du er nødt til å ha en drøm, Farger. Du må finne noe å strekke deg mot. Sa hun uten å diskuterer det mer. Det var det hun mente og skulle frem til, ferdig med det, end of story, finn deg en drøm!

Ordene hennes nådde inn til meg på en helt annen måte enn hva andre sine ord gjorde. Slik er det enda. Søster sine ord er viktige for meg, jeg hører på henne, jeg lytter og kjenner at jeg så gjerne vil oppfylle det hun ønsker for meg, og jeg ønsker å gjøre henne stolt. Jeg vil så gjerne være en søster som hun kan peke på og si at hun er stolt av. Jeg vet hun er glad i meg, jeg skulle bare så inderlig ønske jeg kunne vært en bedre søster for henne.

Jeg har vært innom mange forskjellige yrker med tanke på utdannelse, men jeg har liksom aldri funnet min plass, funnet det som virkelig er noe jeg vil. Det siste året har likevel barndomsdrømmen min blitt sterkere og sterkere. Jeg har kjent et gryende ønske om å bli det jeg som liten syns var så spennende. Jeg skulle ønske jeg kunne vært frisk nok til å ta den lange utdannelsen og komme ut i yrket jeg ønsker å være en del av.

Gjennom årene har helsepersonell vært flinke til å si til meg at jeg kan nå dit jeg vil, at jeg kan oppnå det jeg ønsker og at jeg med mye tid og hard jobbing kan komme så langt jeg bare makter. De har snakket om ressursene mine, om gode egenskaper, om evnen til å reflektere, innsikt, forståelse og styrke. Jeg trodde aldri helt på de, likevel har disse ordene, denne konstante påminnelsen om at jeg også kan noe, vært forferdelig viktig i troen på at jeg kan klare kampene mine. De har holdt både håp, tro og mot for meg når jeg selv har mistet det. Hvor ville jeg vært om de også mistet dette? Hvor skulle jeg hentet styrken fra om ikke engang andre utenfor klarte å tro på meg?

Jeg tror aldri jeg blir frisk, jeg må leve som dette til jeg dør. Kunne jeg si med sorg og overbevisning.


Du har slitt lenge, og du sliter enda, Farger. Men du kommer til å klare deg, vi ser at du er en av de som vil klare dette. Har de ofte svart meg med.

Jeg har sørget over tapte år, de har minnet meg på gode år som vil komme. Jeg har forbannet meg over tapt ungdomstid, de har snakket om den gode tiden som voksen som jeg vil forme til noe trygt og godt å leve i. Jeg har hylt ut redselen for å måtte leve som dette for resten av mitt liv, de har med rolig stemme fortalt at jeg ikke skal ha det slik i all min levetid, at jeg vil komme til å få det bra.

De trodde på meg.

Under en innleggelse for en stund siden spurte en av personalet meg om jeg hadde tenkt på hva jeg egentlig hadde lyst til. Jeg var forsiktig med å svare, for når det kommer til drømmen min så holder jeg det mest for meg selv. Jeg vil ikke snakke med så mange om det, jeg vil ikke fortelle så mye om den. Det er min drøm, og en hver kommentar som sies er et truende moment til å svekke den, drømmen.
Jeg svarte henne likevel at, jo jeg hadde nok noe jeg ønsket å bli flink til, en jobb jeg ønsket å bruke tiden min på. En jobb som innebar det vakreste som finnes i dette livet.
Jeg fortalte henne hva jeg ønsket å bli når jeg ble stor, om den lange utdannelsen og om interessen for dette som startet i tidlig barndom, og som visstnok aldri helt slapp taket. Jeg turte å si det til henne, selv om jeg vet at andres meninger er en trussel mot drømmen min.

Om du ikke når helt dit er det mye annet du kan klare bra.  Svarte hun.

I mine ører hørte jeg at dette mest sannsynlig er for tøft og vanskelig å skulle få gjennomført. I ørene mine hørte jeg at troen på at jeg kunne klare dette ikke var tilstede. Jeg hørte trøstende ord om at jeg helt sikkert ville få til noe, men ikke dette.
Noe annet er ikke godt nok for meg, jeg vil ikke noe annet, jeg vil det!
Jeg så i øynene hennes at dette var noe hun ikke var overbevist om, at hun ikke kunne se for seg meg gjennom mange, mange års skolegang, praksis og så til slutt i en jobb der jeg står i delaktig ansvar for andres liv og helse. Jeg merket at hun så den syke i meg som sa dette, og at hun ikke merket seg at det faktisk er det friske i meg som ønsker dette så sterkt.
Til slutt hørte jeg mine egne tanker si at jeg aldri, aldri skulle fortalt henne om dette, jeg skulle aldri delt drømmen min.

Kanskje er det ikke så rart at hun tvilte på mine evner til å mestre en slik jobb. Hun er en av de som har sett meg som syk gjennom mange år. Hun er en av de som har sett blodet renne nedover oppskjærte armer, som har sett meg løpe for å kaste opp mat og som likedan svimler meg avgårde etter dager uten næring. Hun har hørt meg hyle i desperasjon fordi smerten på innsiden er for stor, og hun har sett meg i psykose i det virkeligheten og verden ble for vanskelig å forholde seg til. Hun har sett meg bli fraktet fra en avdeling til en annen i politibil fordi utageringen er for voldsom, og hun er av de som måtte holde rundt meg til jeg sovnet fordi redselen var så stor. Hun har sett denne forvirrede jenta som har ikke har fått til livet og som mye av tiden trenger å være innlagt ved en psykiatrisk avdeling fordi hun ikke klarer seg alene hjemme.
Jeg klandrer henne ikke for å ikke tro på meg. Jeg forstår tvilen hun mest sannsynlig kjente på. Men jeg skulle likevel ønske at hun samlet alle friske stunder, alle oppegående dager og måneder jeg har hatt og sett drømmen min ut fra dette.

Jeg vet at det ikke er mulig å starte på denne utdannelsen nå, jeg ser mine egne begrensinger, jeg har heller ingen plan om å kaste meg ut i dette med det første. Men om det går som jeg ønsker befinner jeg meg en eller annen gang i livet mitt på en skolebenk, endelig i gang med å lære om det jeg så gjerne vil lære mer om.

Hva med alt de har sagt at jeg kan få til da? Mente de ikke noe av det de sa? Var alle ordene om styrke og tro bare løgn for å trøste meg? For det er ikke løgnaktig trøst jeg trenger, jeg trenger at noen står ved min side og tror på meg. Om det er løgn de sier kan de i grunn la være å si noe i det hele tatt, da er tausheten bedre. Hva med drømmene de har sagt jeg må strekke meg mot, hva med troen de sier jeg ikke må miste. Om de ikke tror på drømmen min, hvordan skal jeg tro på den da? Jeg tror enda mindre på meg selv enn de gjør, om de ikke våger å tenke utenfor sykdomsboksen, hvordan skal jeg da få det til?
Alle de fine ordene de sa til meg, mente de egentlig ikke noe av det?

Jeg trenger å ønske dette, jeg trenger å drømme om et liv som frisk og tilfreds der jeg bruker hverdagene på jobb og hjem. Jeg trenger å se for meg noe langt der fremme, noe som er helt annerledes enn dette, som ikke er fylt av smerte og kamp. Jeg trenger å tro at jeg en gang kan bli en del av det vakreste på jord, jeg trenger å tro at jeg en gang har klart å bytte ut alt det onde og vonde med noe lyst og vakkert

Bildet er googlet.

Jeg trenger drømmen min, vær så snill å ikke gjør den svak ved å ikke tro på meg. 

Takk for at du tenker på meg.

Det er i tider som dette da alt er sort, der jeg ikke en gang kan skimte gråskjæringen på vei mot fargene, at en liten hilsen betyr så mye.
Hun skrev så fint at hun ville være der for oss, oss jentene hun sendte den fine sangen til.

Jeg tenkte at det er vennskap, det er å være glad i hverandre, å sette pris på hverandre. Jeg vet hun setter pris på meg, at hun er glad i meg. For hun sier det, hun minner meg på det ofte.
Jeg husker samtalene vi har hatt. Jeg kan huske hvor trist hun var, så redd og forvirret. Da var det jeg som satt med den rolige stemmen, da var det jeg som prøvde å hjelpe. Nå er det ikke slik, det er ikke jeg som er tilstede og kan hjelpe til lenger. Hva gjør hun? Hun vender meg ikke ryggen fordi jeg ikke lenger er noe spennende å snakke med, hun unngår ikke kontakt fordi jeg er i mørket mitt nå og knapt klarer å le.
Hun er der likevel.
Nå er det jeg som stiller spørsmålene, som vender meg til henne for å få svar jeg ikke selv kan finne. Det er jeg som ikke lenger kjenner noen livslyst og som trenger vennene mine så inderlig.
Hun er en av de, en av vennene som står ved min side gjennom krigen. Det har hun vist at hun gjør mange ganger.
Takk, kjære du. For hilsen, for at du er glad i meg og for at du holder ut med en sjel som for tiden ikke er særlig spennende eller givende å snakke med.
Tusen takk <3

Farger, hvem er hun?

Hvem er jeg?
Hva er jeg?
Hva bor i meg?
Hvordan er jeg?

Jeg har bodd med meg selv, i meg selv i 25 år nå. Det er i grunn god tid til å stifte et godt bekjentskap, dog, jeg kan ikke kjenne at jeg vet hvem denne jenta i speilet er. Jeg ser henne, jeg kjenner igjen utseende, kropp, form, høyde, men jeg kjenner ikke igjen henne.


Uvirkelighetsfølelsen kan selvsagt skape mange skjær i sjøen når det kommer til det å skulle kjenne igjen meg selv, og er jeg dissosiert går båten min på land gang på gang, for jeg skjønner jo ikke hva dette mennesket, meg, er for noe. Er dette mine hender? Ser hendene mine sånn ut?
Er dette min kropp, er dette hvordan jeg ser ut?
Jeg kan være så fjernet fra meg selv at jeg ikke en gang klarer å gjenkjenne min egen kropp eller mitt eget ansikt. Men det er i disossiasjon, da er jeg ikke helt tilstede i den ordentlige virkeligheten.

Jeg er i virkeligheten også, skjønner dere. Sånn som nå, nå er jeg helt tilstede. Jeg sitter i stuen med en kopp kaffe, i kledd morgenkåpe og pysj. Dette er meg, typisk meg å starte dagen slik.
Jeg starter alltid dagen med nytraktet kaffe, morgentv eller morgenradioen i bakgrunnen før jeg så pakker meg inn i tepper og tar dagens første sigarett ute i vinterluften. Det er visst også meg, veldig typisk meg.
Sangen True Colours spilte vakkert over radioen i sted. Jeg lyttet, sjekket facebook og ble fanget i å lytte til sangen enda litt mer. Og jeg tenkte, hva er mine sanne farger? Hvorfor lar jeg de ikke skinne fritt?

Jeg har langt hår, jeg har det nesten alltid løst. Det henger nedover ryggen og foran ansiktet. Jeg syns løst hår kan være fint, men det er ikke fint når det brukes til å dekke over et ansikt du ikke vil at noen skal se. Det er ikke fint når man går rundt med kun et halvt ansikt synlig. Jeg, derimot, innerst inne i meg er ikke enig i dette. Jeg liker å sette opp håret mitt jeg. Jeg liker best når jeg steller det, glatter det litt, løfter det litt, setter det opp, gjerne i fletter i forskjellige fasonger. Jeg liker best å ha det litt vekk fra ansiktet fordi det er både irriterende å alltid å hår hengende ned i ansiktet, og fordi jeg liker best når jeg kan møte andres blikk uten å titte frem fra en mørk manke som gjemmer meg fra verden. Jeg liker fletter jeg, da er kanskje det noe som er den virkelige meg.


De aller fleste klærne mine er i mørke nøytrale farger. Det er mye sort i klesskapet mitt. Jeg liker sort, så absolutt. Sort er anvennelig, man kan alltids kombinere det med noen andre sprudlende farger og så kommer ikke bulker over magen så godt frem, for ja, jeg er jo en av de som mener at kroppen min også har litt ekstra.
Jeg liker lilla, grønn, gammelrosa og kremhvitt. Jeg vil gjerne kle meg i disse fargene, men jeg ender nesten alltid opp med noe nøytralt, noe usynlig som kan være med på å gjemme meg bort, akkurat som alt håret foran ansiktet. Jeg liker synlige klær som sier noe om hva dette mennesket syns er vakkert, jeg liker friske farger som spriter opp mørke kvelder og grå dager. Dog er det alltid dette usynlige jeg ender opp med, jeg må jo for all del ikke bli synlig. Det er for skummelt, jeg ønsker ikke å bli lagt merke til. Men hvem i meg, hva i meg er det som så desperat alltid prøver å gjemme seg bort. Er det den virkelige meg, er det sykdommen?



Jeg var en gang et sosialt menneske. Ei slik jente som satt pris på å ta en prat med naboen, en av de som gjerne slo av en prat på butikken og som danset fritt på dansegulvet en sen natt. Slik er jeg ikke lenger.
Jeg frykter å måtte hente posten min i dagslys fordi jeg er redd jeg treffer noen jeg må snakke med. Jeg klarer ikke snakke, jeg blir så redd. Så jeg venter ofte til det er blitt mørkt, mørket kan gjemme meg litt bort.
Jeg er aldri på butikken lenger. Jeg klarer ikke en gang handle min egen mat. Jeg fikser ikke lenger den koselige formiddagsturen gjennom sentrum med handlelappen min i hånda. Enda mindre fikser jeg det å skulle trå over dørstokken til butikken for så å vandre rundt blant hyller for å finne det jeg skal ha.
Men jeg da, jeg vil egentlig dette, å gå i butikker og snakke med naboer altså. Jeg er et sosialt menneske, ganske så sosialt også sies det. Jeg var visst slik en gang i tiden, sprudlende og sosial.
Jeg lurer på hvor hun ble av...

Jeg var en av de som satt seg godt til rette og sang for festfolket mens en koselig gitarist fulgte opp det hele med fint spill. Jeg sang for full hals, strakk stemmen til den nært ville briste og jeg koste meg. Jeg satt der i den lange sorte kjolen med stropper over skuldrene, ingen klær som skjulte arrene mine Jeg likte kjolen og jeg hadde den på meg uten å skammes over arrete armer. Jeg satt i en lang sort kjole med oppsatt hår som viste ansiktet mitt og sang mens alles øyne var rettet mot meg. Det er utenkelig å skulle klare noe slikt nå.

Hvem er jeg? Hva bor egentlig i meg? Jeg aner virkelig ikke lenger. Jeg føler så mye smerte, så mye kaotisk og forvirrende at alt det som egentlig var en typisk utgave av meg selv ikke lenger får plass. Jeg syns det er skremmende å se seg selv svinne hen slik, at andre kan se at jeg svinner hen.

Jeg undrer meg om jeg noen gang får bli kjent med dette meg`et igjen. Jeg undrer meg over om jeg noen gang kjente henne. Jeg ønsker veldig å finne meg selv, bli kjent med dette mennesket jeg deler alle mine timer, gleder og tårer med. Hvem enn hun er ønsker jeg å bli kjent med henne, det er jo alltids rom for å forandre på det jeg ikke klarer å like ved henne.

Jeg ser meg selv i speilet, forvirringen over dette mennesket jeg ser er stor. Tankene mine samler seg sammen til dette spørsmålet, om og om igjen:
Hvem er du egentlig?

Klikk.

Ja, der var du.

Jeg følger en velkledd dame gjennom gangene og vises vei inn til spiserommet. Jeg kan ikke, jeg klarer ikke sitte på venterommet og har ringt i forkant for å finne en løsning. Angsten har selvsagt allerede tatt tak, den tok tak lenge før jeg ankom målet. Den gir seg visst ikke med det første.

Takk... sier jeg og setter meg ned på en blåblomstrete sofa.
Jeg har fått en akutt legetime og må plasseres på legenes spiserom for å kunne klare ventetiden før jeg skal inn.
Fy faen, for et vrak du er, tenker jeg mens jeg sitter i det store rommet og rister i et hjørne av sofaen.

Farger?
Legen står i døren og venter på meg. Jeg klarer ikke reagere med det første men får frem et ja, før jeg så klarer å reise meg opp, ta til meg veske og jakke og der etter følge henne gjennom gangene til vi er inne på kontoret.

Jeg blir borte. Det er blitt for mye for meg å skulle gå ut og komme meg til legekontoret for egen maskin, gå gjennom gangene og forholde meg til de milde, men for meg sterke inntrykk som jeg ikke kan unngå å ta inn. Jeg er skrekkslagen, utslitt og i noe som føles som en indre oppløsning, så jeg forsvant, igjen.
Jeg sitter der på legens kontor og klarer ikke respondere på navnet mitt. Jeg hører henne si navnet mitt, men jeg klarer ikke være i hennes verden, den virkelige verden.

Verden er nokså tydelig, egentlig.

Min verden er veldig uklar nå

Jeg....jeg.....jeg ble litt borte. Jeg blir litt...borte. Får jeg svakt frem mens jeg prøver alt jeg kan å finne noe å feste blikket på, noe jeg virkelig ser og ikke bare ser tomt gjennom. Jeg prøver å møte øynene hennes men våger ikke å la henne se mine. Til slutt løfter likevel blikket mitt seg opp til hennes blikk, og med ett får jeg kjenne virkeligheten som den egentlig er. Virkeligheten er veldig vond nå. Og så er jeg borte igjen.

Farger?
Farger?


Ja.... Sier jeg svakt igjen i det jeg har klart å finne ord til å svare legen som prøver å få kontakt med meg. Satans fjernhet. Her sitter jeg og skal tale min egen sak for å prøve å få mer hjelp, for å prøve å starte noe som kan få meg ut av denne boblen i helvetet, og så forsvinner jeg i min egen forvridde virkelighet. Faen...

Jeg hører ord som deprimert, apati, bedring og håp. Jeg hører det inne i mellom den støyende stillheten og tomheten i meg.
Er jeg deprimert, har jeg en depresjon? spør jeg henne. Hun svarer bekreftende, og sier så at jeg virker til å være nokså apatisk. Jeg responderer dårlig på ytre inntrykk og tiltale, jeg stirrer tomt ut i luften og forsvinner inn i meg selv, visstnok. Great, tenker jeg, akkurat det jeg trengte nå, en depresjon på toppen av det hele.

Jeg forteller henne om kameraene som følger med på meg, jeg forteller henne om Lille Farger, om den lammede kroppen og om håpet jeg ikke klarer å eie.

Hun forteller at det kalles å dissosiere, at jeg mest sannsynlig gjør det når jeg blir Lille Farger og mister kroppen min. Og hun forteller at jeg hallusinerer selv om jeg ikke ser eller hører noe. Jeg hallusinerer en overbevisning om at jeg er overvåket. Hun forteller at det vil bli bedre men at jeg nå er så langt nede i smerten at jeg ikke evner å se muligheten for bedring selv.


Det har klikka for meg, sier jeg uten innlevelse og tonefall mens jeg igjen stirrer tomt ut i ingenting.
Ja, litt, svarer legen, og så smiler jeg og ler godt med henne for første gang i dag.



Litt informasjon om de forskjellige ord og betegnelser som er nevnt. Artige saker, liksom....

Apati er mangel på følelser, motivasjon eller entusiasme. Apati er i psykologisk terminologi et begrep brukt på indifferens — der en person er passiv eller "indifferent" til aspekter knyttet til følelser, det sosiale eller det sjelelige livet.

-Wikipedia.no-

Jeg sitter i stolen lenge, klarer ikke bevege meg, orker ikke bevege meg. Det står et glass med smoothie og en tallerken med to brødskiver foran meg, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal orker å tygge, å spise. Hva er i grunn vitsen med å spise, ingenting betyr noe. Ikke en gang sulten som gnager gir de rette signaler, de som skal få meg til å ta til meg næring. Jeg sitter bare der. Jeg fryser, kroppen min viser det med nupper på armene, men jeg tar ikke teppet over meg. Jeg orker ikke ta teppet over meg. Telefonen min ringer. Det er S,venninnen min. I stedet for å trykke på grønn knapp og si hallo stirrer jeg bare på displayet som viser bildet av henne og navnet hennes. Jeg orker ikke snakke, jeg orker ikke løfte armen for å ta telefonen inntil øret. 

Jeg blir sittende slik lenge.

Hallusinasjoner er sanseopplevelser som ikke samsvarer med eksterne sanseinntrykk, og som derfor normalt ikke deles av andre. Hørselshallusinasjoner og synshallusinasjoner er vanligst, men alle sansemodaliteter kan berøres.

Hallusinasjoner er vanlige ved psykotiske lidelser, men kan også opptre under påvirkning av enkelte psykoaktive stoffer. Til en viss grad kan milde hallusinasjoner også forekomme som et normalfenomen. For eksempel kan man uten grunn synes å høre sitt eget navn, eller synes å høre telefonen ringe. Synshallusinasjoner kan komme av mangel på søvn.

Hallusinasjoner kan behandles med antipsykotika.

-Wikipedia.no-

Brannvarsleren, det er der det er. Kameraet som følger med meg i stuen, det er gjemt i den nye brannvarsleren. 

Jeg sitter i sofaen og stirrer sint på den, gir kameraet et blikk som kunne drepe og undrer meg over hvordan jeg kan demontere brannvarsleren for å fjerne kameraet, uten at alarmen går i hele husgården, det er jo seriekoblet alt sammen. 

De ser meg, de overvåker meg. Hva vil de med stoffet de samler, tenker jeg mens jeg fortsatt stirrer i taket. Og dataen min også, de har hacket seg inn og følger med meg og hva jeg gjør. De overvåker meg.

Dissosiasjon Symptomer

Symptomene avspeiler personens behov for å flykte fra situasjonen "drømme seg vekk", psykisk rømme vekk eller benekte det som skjer. Det antas at det ikke er noen spesiell medfødt sårbarhet for å få lidelsen, men at alle kan rammes dersom påkjenningene blir store nok og vedvarende nok.

Fem sentrale symptomer oppleves periodevis:
Hukommelsestap, amnesi som har psykisk årsak og kan ha forskjellig varighet, fra minutter til år. Det oppleves som huller i hukommelsen.

Fremmedfølelse, depersonalisering er en følelse hvor ens egen kropp, eller deler av denne føles uvirkelig, fremmed, underlig. Man kan ha robotaktige eller utenfor-kroppen-opplevelser.

Uvirkelighetsfølelse, derealisasjon hvor omgivelsene oppleves som fremmedartet og ukjente, forvridd i størrelse, endret i farge, skarphet og konturer.

Identitetsforvirring. Oppleves av personer som en forvirring på "hvem er jeg?", "hva har jeg vært?", "hva er det som er meg i meg?" osv.

Identitetsskifter der både en selv og andre opplever personen i så forskjellige perioder at det er som om de er forskjellige personer, tidligere kalt multippel personlighet. De ulike delpersonlighetene kan ha ulik alder og kjønn, ulik stemme, ulike symptomer, ulikt ganglag og håndskrift. Dette er den mest alvorlige dissosiative lidelsen.

-Lommelegen.no-

I det det blir for krevende å være den voksne Farger skjer det noe som redder meg fra den verste smerten, jeg blir liten. 

Jeg har gått frem og tilbake en stund nå, med ett sitter jeg på gulvet og leker med mønstrene i belegget. Jeg klapper takt og hører lyden av en flat hånd mot hardt gulvbelegg.

Er du liten nå, spør hun som er med meg.

Hm...njaa, sier jeg mens jeg fniser. 

Hvor gammel er du da? spør hun så.

Hm...fire! Sier jeg oppstemt og stolt.

Jeg har en finger i munnen mens jeg snakker, føttene vender mot hverandre mens jeg går rundt i rommet, stemmen er blitt tynn og spe og blikket mitt er også annerledes. Hun forteller meg det etterpå i det jeg kommer til meg selv med et bråk og hyler gråtende at nå har det klikket.

Disossiasjon, visstnok...

Repeterende bevegelser, om igjen og om igjen.
Hodet dunkes hardt mot veggen, tennene klaprer i takt med kroppen som vugger frem og tilbake.
Ingenting gir mening, ingenting betyr noe, det eneste som er viktig er å kjenne denne smerten, denne følelsen som viser at hun enda er i live, som gir henne en liten fritid fra den altoppslukende angsten og det vanvittige kaoset i hodet.

Farger, ta kontrollen, du er sjefen.

Han har hørt dunkingen i veggen og er kommet inn på rommet. Hun er ikke trygg på han, hun er redd nå.
Hun fortsetter å dunke, klarer ikke stoppe dette. Hun må slippe fri fra seg selv og akkurat nå er dette den eneste utveien fra helvetet.


Du er sjefen, ta kontrollen, pust dypt, godt ned i magen.

Hadde hun vært sjefen hadde hun ikke vært på en psykiatrisk avdeling, tenker hun mens raseriet baner seg vei gjennom kroppen som illsinte bølger.
Hadde hun hatt kontrollen ville hun ikke slengt hodet i veggen gang på gang og hyperventilert til hun ser sjeldne stjerner, tenker hun så.

Nå er du på avdelingen, det er jeg, E som er  med deg. Du er på rommet ditt og du er trygg her hos oss. Du er helt trygg her hos oss, slapp av, pust godt.


Det er alt annet enn trygghet som føles og kjennes. Alt i henne tilsier at hun er i fare, alt i henne er ute av sin vanlige stand fordi frykten tok alt, kaoset stjal virkeligheten. Hun er så langt i fra trygg som mulig, tenker hun. Tryggheten finnes ikke.

Hun er gjennomsyret av fortvilelse, livredd og vil at han skal gå. Det er bare det at hun ikke har stemme til å bære ordene. Hun klarer ikke si ordene som vil gi han en forståelse av at han må hente noen andre.

Hun hører dunkene fra pannen som rytmisk kastes mot veggen, hun hører lyden innpakket i sitt eget hode. Alt som kjennes er frykt og fortvilelse, kaos og forvirring. Og så renner det vått og varmt nedover pannen hennes, det er dog ingen smerte sterk nok til å stoppe dette.

Kroppen kastes tilbake, hun bøyes på langs i sengen mens hun med låste kjever gir fra seg lyder som et dyr i en dødskamp. Hun vrir seg, hyler, kjemper mot noe hun ikke vet hva er. Hendene låses med never som er knyttet, nakken strekkes bakover, vris fra side til side, føttene skraper langs veggen som om hun prøver å løpe vekk fra noe. Men hva vil hun egentlig løpe fra?
Kroppen styrer hun ikke lenger, hodet har hun ikke kunnet styrt på lenge, handlingene er heller ikke i hennes makt. Det er som om en ond ånd har satt seg i henne, det er som eksorsime i en levende nåtid.

Det går minutter, halvtimer og hun er enda ikke tilbake til virkeligheten. Hun ligger i fosterstilling i sengen, holder beskyttende over brystet med kryssede armer mens hun vugger frem og tilbake, frem og tilbake.

Vil du ha kuledyna nå, kan det være godt å få den over seg? spør han. Hun får ikke til å svare, hun har ikke stemme, ingen ord. Hun kan høre hva som sies fra den verdenen han befinner seg i, men innen de når hennes verden er hun ikke lenger i stand til å kunne respondere på noe som helst utenfra. Hun kan kjenne luktene fra virkeligheten, høre ordene som blir sagt, sanse stemningene og energiene i rommet, men hun kan på ingen måte delta i nåtiden der hun ligger vuggende og livredd som en unge.
Det er i grunn samme faen om de legger glødende kull eller kuledyne over henne, tenker hun uten å forme ord.

I løpet av ettermiddagen og kvelden hadde jeg muligens et par timer tilsammen der jeg var tilstede, der jeg ikke var fanget i min egen verden. De snakket til meg, sa navnet mitt, holdt i meg og gikk med meg. De ga meg mer medisiner enn vanlig, fikk meg til å spise og ga meg kaffe. De fortalte om fremgang, om den jenta som er blitt bedre og om håpet som ikke må glemmes. 
Jeg hørte alt, jeg. Likevel klarte jeg ikke være i den verdenen de andre levde i den kvelden.

Jeg vil gjerne ut til verden igjen, jeg vil gjerne slippe fri. 

Det er som å være fanget i noe jeg ikke vet hva er, ført ned i en hule som ingen vet om.

Jeg vet dere ser meg, jeg hører dere også, jeg er likevel så langt vekk at jeg ikke slipper til i virkeligheten.

Jeg kan kjenner at dere holder i meg, jeg kan lukte parfymene.

Jeg har ord inne i meg som ikke får kommet ut, det er for langt mellom tanke om lyd.

Jeg kan sitte helt tett inntil og likevel være så fanget i en ensom, egen verden.

Ser dere meg der inne i helvetet?

Hører dere de lydløse skrikene mine?

Kjenner dere smerten min?

Det er en kald, forvirret virkelighet ingen andre kan finne vei inn i.

Mars 2010.

Jeg drar en tur innom bestemor og bestefar, som jeg er så glad i og som jeg liker å være hos og med. 

Jeg taklet det ikke. 

Istedenfor å sitte i sofaen med dem og mamma, satt jeg meg på dørkarmen ute i sola. Gjemt, ikke så synlig. Bestemor spurte om jeg hadde spist, hun vet nemlig at jeg sliter med mat nå. Jeg svarte et ærlig nei. Og så ble det tomatsuppe. Jeg sa jeg ikke ville ha, at jeg skulle spise hjemme. Bestemor tok en sjefsavgjørelse om at jeg skulle spise opp tallerkenen min med suppe og egg. ”Okei, da” sa jeg og tok i mot, og spiste opp. Jeg ville ikke sitte inne, jeg ville sitte på dørkarmen. Mamma sa på spøk at det var fordi jeg kunne helle suppa gjennom verandaen. Jeg lo tilbake, for jeg syns det var morsomt. Tanken hadde slått meg fra før. 

I magen ligger suppen og uroen hyler at jeg har gjort noe feil. 

Jeg viser stolt som et lite barn en tom tallerken til bestemor og sier takk for maten. ”Så flink jente” sier bestemor og smiler. Og så setter jeg meg på dørkarmen igjen, bort fra de. Aller mest vil jeg bort fra meg selv.

Mars 2011

Jeg går ut fra rommet mitt og ut til vaktrommet. Borte, sier jeg med flat og svak stemme. De sier jeg skal sette meg der med de. Vær med oss, vær her og nå. Jeg prøver, men er allerede forsvunnet inn i noe jeg ikke vet hva er. 

Jeg vet jeg er mimikkløs, jeg vet jeg muligens sikler og jeg vet jeg er helt slapp i kroppen. Likevel er jeg bevisst, hører hva som blir sagt og ønsker så inderlig å følge det de råder meg til, å puste ordentlig, å se på de. Det er bare det at jeg ikke får det til. Jeg er ikke tilstede, på en måte.

Har du spist ? Spør de meg. Jeg får frem et svakt, ja.

Det konkluderes med at jeg ikke har spist på mange timer og at det første på agendaen er MAT! 

Hun lager i stand en porsjon med middag til meg, jeg klarer å komme meg tilbake til her og nå og spiser maten min.

Smakte det? Spør hun meg smilende. Ja, takk for maten, svarer jeg takknemlig selv om stemmen er flat og kroppen min er slapp. Jeg ER nemlig takknemlig, veldig også.

Jeg tar turen ut for å ta en røyk, og en kopp kaffe selvfølgelig. Hm, tenker jeg, det gjør meg virkelig ikke noe å spise mat, det er liksom helt okei og fint det. Jeg må bare minnes på det nå og da, at jeg må spise.

I all fortvilelsen, i all håpløsheten jeg føler og blir overmannet av. Kan jeg ikke i det minste se det jeg faktisk har klart? For jeg har klart en hel del, og menneskene rundt meg prøver å minne meg på det så ofte de kan. Om de ser det, hvorfor kan ikke jeg eie den viten også?

Jeg er fortsatt syk, og det er mye i livet mitt som er så trøblete at jeg ikke kan leve et vanlig liv. Det er mye smerte og mye frykt. Likevel, jeg har da fått til noe?

I fjor på denne tiden satt jeg på en dørkarm og tenkte på å helle ut suppen gjennom verandaplankene. I år  på samme tiden spiser jeg en porsjon middag uten å engang tenke på at jeg har gjort noe galt eller føle meg grusom av den grunn. Jeg føler meg bare mett, behagelig mett.

Er ikke det fremgang da? Skal jeg ikke kunne rose meg selv for å ha klart noe? Jeg jobbet tross alt med det i ti år. 

Jeg oppfører meg som en dritt mot meg selv. 

Steg for steg, jeg må ta små babysteps. En ting av gangen. 

Først var det utageringen, deretter selvskadingen, for så å ta fatt på spiseforstyrrelsen. Jeg kan ikke rekke over alt på en gang, jeg må gi meg selv tid. Det neste er nok å få kontroll over angsten som tar så mye, men det er ikke gjort i en håndvending med tanke på de elleve årene den har vært i meg, angsten altså.

Når jeg ser det utenfra, når jeg bytter perspektiv kan jeg på en måte forstå at ikke alt håp er ute, det er bare det at jeg lever i og med meg selv hele tiden.

Det er vanskelig å skulle se situasjonen utenfra når jeg til en hver tid er fanget i innsiden.

Kald virkelighet.

Jeg går bort til henne, ser opp på henne og møter blikket hennes.
Jeg er redd, jeg er ensom, jeg har det så vondt inne i meg og jeg trenger å bli holdt rundt.

Jeg lener meg inntil henne, hviler hodet mot den varme kroppen og er for et øyeblikk litt trygg.
Hun holder rundt meg, en kort stund før hun tar vekk armene mine og dytter meg sakte vekk.

Slik er virkeligheten, sier hun mens jeg står der og ser spørrende og såret på henne.

Verden er visst slik at man må klare seg selv, og hun viste meg det så inderlig ved å dytte meg vekk den ettermiddagen da jeg trengte en hånd å holde i.

Så rart, de holdt alltid i meg om jeg hylte høyt og knuste glass.
Var jeg stille og sårbar ble jeg skyvd bort, glemt.
Kanskje er det ikke så rart at jeg utagerte, gang på gang for så å ende opp i et fang med fire andre som holdt meg fast.

Hvordan det var, den gang.

2006.

Jeg klarer ikke stoppe å spise, jeg må trøkke noe ned hele tiden. Siden i sommer har jeg blitt nærmer syv kg tyngre, og jeg trives ikke med min nye kroppsvekt. Jeg har ikke vært så stor siden jeg var seksten år og ble ordentlig syk i hodet. Jeg fikk konstantert spiseforstyrrelse da, og den sitter faen ta meg i meg enda !

Kan du reise, kan du komme deg til helvete ut av meg?! Jeg vil ikke ha deg i meg mer, jeg har ikke bruk for deg!

Du etser opp restene av hverdagen som jeg skulle formet til noe fint og godt. Du tvinger meg til et liv der jeg ikke kan tenke på noe annet enn deg, mat. Du tar vekk all selvrespekt ved hvordan du gjør meg svak og får meg til å spise hele tiden. Du ødelegger mitt, fra før av, dårlige selvbilde ved å gjøre meg større. 

Jeg hater deg !!!!!!!

Uff, syv kg, det er mye siden i sommer det, på to mnd. 

Jeg kan ikke fortsette sånn. 

Det eneste jeg gjør er å sove, spise, på do. Angre, spise og sove. Snike til meg 

mat, angre og spise i smug. På do, sove og angre. Spise, lyve og angre.

Og det er ikke hvordan jeg vil leve et liv, overhodet ikke.

Ikke spist i dag, og det føle godt. Jeg spiser så mye om dagen at jeg ikke lenger 

vet hvordan følelsen av sult kjennes. Jeg er stappings mett hele tiden, og de 

eneste gangene jeg kjenner meg litt mer vel og mindre sprengt, er når jeg sliter 

over porselenet og vrenger magesekken.

Det har blitt endel oppkast de siste dagene. Jeg har mat i huset igjen nå, og det 

går jo til helvete det. Jeg spiser som en gal og forbanner meg selv over fråtsingen 

min mens andre mennesker spiser gress for å overleve. Det er ikke et eneste 

bein i kroppen min som synes, alt er dekket av et solid lag med fett. 

Fysj så kvalmt. 

Alle venninnene mine har bein som synses. Kragebein som fint markerer skuldre, 

hoftebein som viser hvor buksen skal sitte, ryggsøyle som kommer til syne i 

små søte kuler når de bøyer seg. Dessuten er de rene, og de er alltid pene, selv 

etter en skikkelig fest. De våkner opp med røde øyne, hes stemme, håret til 

alle kanter og klærne på halv tolv. Likevel er de pene, og kan fint reise ut for å 

spise junk uten å stelle seg. 

Jeg derimot må dusje, sminke meg, ordne håret og helst spy opp junk maten vi 

akkurat spiste, mens de ikke trenger det. 

Tenk at jeg er så ekkel, så frastøtende og ekkel.

Mamma sa en gang til meg at hun syns det var sårende at hun visstnok skulle 

ha skapt og født en så grusom stygg jente. Hun syns ikke det var noe gøy å høre 

meg snakke sånn om meg selv, for jeg er tross alt mamma og pappa sitt verk, 

noe de sammen har skapt. Jeg er dyrebar for henne og jeg får ikke snakke sånn 

om meg selv, for jeg er jo datteren hennes. Dessuten mener hun at jeg er ren, 

at jeg er pen og ikke noe mer eller mindre enn de andre jentene. Hun sier jeg er 

vakker, men hvem mor ville sagt noe annet om sitt eget barn da ? 

Hun skulle bare visst hvem jeg er.

2011.

I ti år var maten det som styrte hverdagen min , i tillegg til mye annet.

Maten styrte hvordan dagen min ville se ut. Spiste jeg frokost var dagen ødelagt, da hadde jeg skitnet meg til, da hadde jeg ødelagt alt. Jeg kunne ikke dra dit det ville være mat i tillegg til det sosiale. Jeg måtte dra fra koselige middager på restauranter med venninnene, kun for å komme meg hjem for å kaste opp. Jeg gjemte meg vekk mens jeg sultet i dagesvis, og jeg gjemte meg vekk da jeg sprakk, overspiste og kastet opp igjen.

Endeløse overspisinger med der til hørende oppkast. Jeg spydde til jeg gråt av utmattelse, spydde til jeg fikk mangler i kroppen. Jeg spydde til jeg besvimte, til jeg sjanglet svimmel av gårde. Jeg kastet opp maten, og jeg kastet opp følelsene. Jeg spiste følelsene mine, jeg kastet de opp, jeg sultet de vekk og jeg fråtset de i meg igjen. Alle følelsene som var boende i meg fikk boltre seg fritt rundt i kroppen og hodet mitt. Jeg hadde ikke kontroll på de, disse følelsene og tankene. Jeg hadde ikke sjanse til å stoppe kaoset eller redselen, så jeg gjorde så mye annet for å prøve å få en viss kontroll: Jeg kuttet meg og jeg spiste og spydde.

Etter ti år med dette fikk jeg endelig en følelse av å kunne ta tilbake kontrollen. Veien dit var lang og den innebar mange tilbakefall, men jeg klarte det jo til slutt. Jeg klarte å overvinne spiseforstyrrelsen.

Jeg kan spise kake på en onsdag uten å bli fanget av anger og behov for å kaste opp. Jeg kan spise gode middager med venninnene mine uten å engang ofre mettheten noen annen tanke enn at det er godt å være mett i magen sin. Jeg kan kjøpe vanlige matvarer uten å bry meg om de er lettprodukter eller inneholder for mye kalorier. Jeg kjøper det jeg vil ha, med en sunn tanke i bakhodet om det er godt for kroppen min å få det i seg. Jeg spiser når jeg er sulten og rydder vekk tallerkenen når jeg er mett, intet mer enn det. 

Jeg spiser vanlig igjen og det er en vanvittig frihetsfølelse. Jeg kan spise uten å føle meg som et helvete.

Jeg har hatt kontroll over spiseforstyrrelsen i ca ett år nå. Det har matmessig vært et godt år der jeg har oppdaget det med å nyte et godt måltid. Jeg spiser fortsatt veldig fort, jeg er alltid ferdig før de andre, men det er ikke fordi jeg fråtser, det er fordi jeg enda ikke har lært meg til å spise sakte og rolig. Selv om følelsene mine under et måltid er rolige så er måten å spise på litt som før, fort i en fei. Dog nyter jeg maten min, og det er fantastisk.

Jeg trodde aldri jeg skulle komme dit hen at jeg kunne spise vanlig igjen. Jeg slet i så mange år, det ble min virkelighet og min hverdag og jeg kunne på ingen måte øyne et håp om at dette ville ta slutt. 

Jeg jobbet lenge og jeg jobbet iherdig. Jeg fikk dyktig og god hjelp av nydelige mennesker i prosessen og til slutt ga det resultater. Jeg våget å prøve å leve uten å regulere følelsene mine med mat, og jeg våget å kjenne på hva som skjedde når jeg ikke lenger regulerte innsidens kaos med mat eller selvskading.

Det var selvsagt smertefullt, slitsomt og tidvis veldig ensomt. Men målet var langt der fremme, og jeg ville så gjerne nå det. Nå er det nådd. Jeg har jo klart det, til slutt. Det tok meg bare ti år å finne ut av det.