Klikk.

Ja, der var du.

Jeg følger en velkledd dame gjennom gangene og vises vei inn til spiserommet. Jeg kan ikke, jeg klarer ikke sitte på venterommet og har ringt i forkant for å finne en løsning. Angsten har selvsagt allerede tatt tak, den tok tak lenge før jeg ankom målet. Den gir seg visst ikke med det første.

Takk... sier jeg og setter meg ned på en blåblomstrete sofa.
Jeg har fått en akutt legetime og må plasseres på legenes spiserom for å kunne klare ventetiden før jeg skal inn.
Fy faen, for et vrak du er, tenker jeg mens jeg sitter i det store rommet og rister i et hjørne av sofaen.

Farger?
Legen står i døren og venter på meg. Jeg klarer ikke reagere med det første men får frem et ja, før jeg så klarer å reise meg opp, ta til meg veske og jakke og der etter følge henne gjennom gangene til vi er inne på kontoret.

Jeg blir borte. Det er blitt for mye for meg å skulle gå ut og komme meg til legekontoret for egen maskin, gå gjennom gangene og forholde meg til de milde, men for meg sterke inntrykk som jeg ikke kan unngå å ta inn. Jeg er skrekkslagen, utslitt og i noe som føles som en indre oppløsning, så jeg forsvant, igjen.
Jeg sitter der på legens kontor og klarer ikke respondere på navnet mitt. Jeg hører henne si navnet mitt, men jeg klarer ikke være i hennes verden, den virkelige verden.

Verden er nokså tydelig, egentlig.

Min verden er veldig uklar nå

Jeg....jeg.....jeg ble litt borte. Jeg blir litt...borte. Får jeg svakt frem mens jeg prøver alt jeg kan å finne noe å feste blikket på, noe jeg virkelig ser og ikke bare ser tomt gjennom. Jeg prøver å møte øynene hennes men våger ikke å la henne se mine. Til slutt løfter likevel blikket mitt seg opp til hennes blikk, og med ett får jeg kjenne virkeligheten som den egentlig er. Virkeligheten er veldig vond nå. Og så er jeg borte igjen.

Farger?
Farger?


Ja.... Sier jeg svakt igjen i det jeg har klart å finne ord til å svare legen som prøver å få kontakt med meg. Satans fjernhet. Her sitter jeg og skal tale min egen sak for å prøve å få mer hjelp, for å prøve å starte noe som kan få meg ut av denne boblen i helvetet, og så forsvinner jeg i min egen forvridde virkelighet. Faen...

Jeg hører ord som deprimert, apati, bedring og håp. Jeg hører det inne i mellom den støyende stillheten og tomheten i meg.
Er jeg deprimert, har jeg en depresjon? spør jeg henne. Hun svarer bekreftende, og sier så at jeg virker til å være nokså apatisk. Jeg responderer dårlig på ytre inntrykk og tiltale, jeg stirrer tomt ut i luften og forsvinner inn i meg selv, visstnok. Great, tenker jeg, akkurat det jeg trengte nå, en depresjon på toppen av det hele.

Jeg forteller henne om kameraene som følger med på meg, jeg forteller henne om Lille Farger, om den lammede kroppen og om håpet jeg ikke klarer å eie.

Hun forteller at det kalles å dissosiere, at jeg mest sannsynlig gjør det når jeg blir Lille Farger og mister kroppen min. Og hun forteller at jeg hallusinerer selv om jeg ikke ser eller hører noe. Jeg hallusinerer en overbevisning om at jeg er overvåket. Hun forteller at det vil bli bedre men at jeg nå er så langt nede i smerten at jeg ikke evner å se muligheten for bedring selv.


Det har klikka for meg, sier jeg uten innlevelse og tonefall mens jeg igjen stirrer tomt ut i ingenting.
Ja, litt, svarer legen, og så smiler jeg og ler godt med henne for første gang i dag.



Litt informasjon om de forskjellige ord og betegnelser som er nevnt. Artige saker, liksom....

Apati er mangel på følelser, motivasjon eller entusiasme. Apati er i psykologisk terminologi et begrep brukt på indifferens — der en person er passiv eller "indifferent" til aspekter knyttet til følelser, det sosiale eller det sjelelige livet.

-Wikipedia.no-

Jeg sitter i stolen lenge, klarer ikke bevege meg, orker ikke bevege meg. Det står et glass med smoothie og en tallerken med to brødskiver foran meg, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal orker å tygge, å spise. Hva er i grunn vitsen med å spise, ingenting betyr noe. Ikke en gang sulten som gnager gir de rette signaler, de som skal få meg til å ta til meg næring. Jeg sitter bare der. Jeg fryser, kroppen min viser det med nupper på armene, men jeg tar ikke teppet over meg. Jeg orker ikke ta teppet over meg. Telefonen min ringer. Det er S,venninnen min. I stedet for å trykke på grønn knapp og si hallo stirrer jeg bare på displayet som viser bildet av henne og navnet hennes. Jeg orker ikke snakke, jeg orker ikke løfte armen for å ta telefonen inntil øret. 

Jeg blir sittende slik lenge.

Hallusinasjoner er sanseopplevelser som ikke samsvarer med eksterne sanseinntrykk, og som derfor normalt ikke deles av andre. Hørselshallusinasjoner og synshallusinasjoner er vanligst, men alle sansemodaliteter kan berøres.

Hallusinasjoner er vanlige ved psykotiske lidelser, men kan også opptre under påvirkning av enkelte psykoaktive stoffer. Til en viss grad kan milde hallusinasjoner også forekomme som et normalfenomen. For eksempel kan man uten grunn synes å høre sitt eget navn, eller synes å høre telefonen ringe. Synshallusinasjoner kan komme av mangel på søvn.

Hallusinasjoner kan behandles med antipsykotika.

-Wikipedia.no-

Brannvarsleren, det er der det er. Kameraet som følger med meg i stuen, det er gjemt i den nye brannvarsleren. 

Jeg sitter i sofaen og stirrer sint på den, gir kameraet et blikk som kunne drepe og undrer meg over hvordan jeg kan demontere brannvarsleren for å fjerne kameraet, uten at alarmen går i hele husgården, det er jo seriekoblet alt sammen. 

De ser meg, de overvåker meg. Hva vil de med stoffet de samler, tenker jeg mens jeg fortsatt stirrer i taket. Og dataen min også, de har hacket seg inn og følger med meg og hva jeg gjør. De overvåker meg.

Dissosiasjon Symptomer

Symptomene avspeiler personens behov for å flykte fra situasjonen "drømme seg vekk", psykisk rømme vekk eller benekte det som skjer. Det antas at det ikke er noen spesiell medfødt sårbarhet for å få lidelsen, men at alle kan rammes dersom påkjenningene blir store nok og vedvarende nok.

Fem sentrale symptomer oppleves periodevis:
Hukommelsestap, amnesi som har psykisk årsak og kan ha forskjellig varighet, fra minutter til år. Det oppleves som huller i hukommelsen.

Fremmedfølelse, depersonalisering er en følelse hvor ens egen kropp, eller deler av denne føles uvirkelig, fremmed, underlig. Man kan ha robotaktige eller utenfor-kroppen-opplevelser.

Uvirkelighetsfølelse, derealisasjon hvor omgivelsene oppleves som fremmedartet og ukjente, forvridd i størrelse, endret i farge, skarphet og konturer.

Identitetsforvirring. Oppleves av personer som en forvirring på "hvem er jeg?", "hva har jeg vært?", "hva er det som er meg i meg?" osv.

Identitetsskifter der både en selv og andre opplever personen i så forskjellige perioder at det er som om de er forskjellige personer, tidligere kalt multippel personlighet. De ulike delpersonlighetene kan ha ulik alder og kjønn, ulik stemme, ulike symptomer, ulikt ganglag og håndskrift. Dette er den mest alvorlige dissosiative lidelsen.

-Lommelegen.no-

I det det blir for krevende å være den voksne Farger skjer det noe som redder meg fra den verste smerten, jeg blir liten. 

Jeg har gått frem og tilbake en stund nå, med ett sitter jeg på gulvet og leker med mønstrene i belegget. Jeg klapper takt og hører lyden av en flat hånd mot hardt gulvbelegg.

Er du liten nå, spør hun som er med meg.

Hm...njaa, sier jeg mens jeg fniser. 

Hvor gammel er du da? spør hun så.

Hm...fire! Sier jeg oppstemt og stolt.

Jeg har en finger i munnen mens jeg snakker, føttene vender mot hverandre mens jeg går rundt i rommet, stemmen er blitt tynn og spe og blikket mitt er også annerledes. Hun forteller meg det etterpå i det jeg kommer til meg selv med et bråk og hyler gråtende at nå har det klikket.