Hodet dunkes hardt mot veggen, tennene klaprer i takt med kroppen som vugger frem og tilbake.
Ingenting gir mening, ingenting betyr noe, det eneste som er viktig er å kjenne denne smerten, denne følelsen som viser at hun enda er i live, som gir henne en liten fritid fra den altoppslukende angsten og det vanvittige kaoset i hodet.
Farger, ta kontrollen, du er sjefen.
Han har hørt dunkingen i veggen og er kommet inn på rommet. Hun er ikke trygg på han, hun er redd nå.
Hun fortsetter å dunke, klarer ikke stoppe dette. Hun må slippe fri fra seg selv og akkurat nå er dette den eneste utveien fra helvetet.
Du er sjefen, ta kontrollen, pust dypt, godt ned i magen.
Hadde hun vært sjefen hadde hun ikke vært på en psykiatrisk avdeling, tenker hun mens raseriet baner seg vei gjennom kroppen som illsinte bølger.
Hadde hun hatt kontrollen ville hun ikke slengt hodet i veggen gang på gang og hyperventilert til hun ser sjeldne stjerner, tenker hun så.
Nå er du på avdelingen, det er jeg, E som er med deg. Du er på rommet ditt og du er trygg her hos oss. Du er helt trygg her hos oss, slapp av, pust godt.
Det er alt annet enn trygghet som føles og kjennes. Alt i henne tilsier at hun er i fare, alt i henne er ute av sin vanlige stand fordi frykten tok alt, kaoset stjal virkeligheten. Hun er så langt i fra trygg som mulig, tenker hun. Tryggheten finnes ikke.
Hun er gjennomsyret av fortvilelse, livredd og vil at han skal gå. Det er bare det at hun ikke har stemme til å bære ordene. Hun klarer ikke si ordene som vil gi han en forståelse av at han må hente noen andre.
Hun hører dunkene fra pannen som rytmisk kastes mot veggen, hun hører lyden innpakket i sitt eget hode. Alt som kjennes er frykt og fortvilelse, kaos og forvirring. Og så renner det vått og varmt nedover pannen hennes, det er dog ingen smerte sterk nok til å stoppe dette.
Kroppen kastes tilbake, hun bøyes på langs i sengen mens hun med låste kjever gir fra seg lyder som et dyr i en dødskamp. Hun vrir seg, hyler, kjemper mot noe hun ikke vet hva er. Hendene låses med never som er knyttet, nakken strekkes bakover, vris fra side til side, føttene skraper langs veggen som om hun prøver å løpe vekk fra noe. Men hva vil hun egentlig løpe fra?
Kroppen styrer hun ikke lenger, hodet har hun ikke kunnet styrt på lenge, handlingene er heller ikke i hennes makt. Det er som om en ond ånd har satt seg i henne, det er som eksorsime i en levende nåtid.
Det går minutter, halvtimer og hun er enda ikke tilbake til virkeligheten. Hun ligger i fosterstilling i sengen, holder beskyttende over brystet med kryssede armer mens hun vugger frem og tilbake, frem og tilbake.
Vil du ha kuledyna nå, kan det være godt å få den over seg? spør han. Hun får ikke til å svare, hun har ikke stemme, ingen ord. Hun kan høre hva som sies fra den verdenen han befinner seg i, men innen de når hennes verden er hun ikke lenger i stand til å kunne respondere på noe som helst utenfra. Hun kan kjenne luktene fra virkeligheten, høre ordene som blir sagt, sanse stemningene og energiene i rommet, men hun kan på ingen måte delta i nåtiden der hun ligger vuggende og livredd som en unge.
Det er i grunn samme faen om de legger glødende kull eller kuledyne over henne, tenker hun uten å forme ord.
I løpet av ettermiddagen og kvelden hadde jeg muligens et par timer tilsammen der jeg var tilstede, der jeg ikke var fanget i min egen verden. De snakket til meg, sa navnet mitt, holdt i meg og gikk med meg. De ga meg mer medisiner enn vanlig, fikk meg til å spise og ga meg kaffe. De fortalte om fremgang, om den jenta som er blitt bedre og om håpet som ikke må glemmes.
Jeg hørte alt, jeg. Likevel klarte jeg ikke være i den verdenen de andre levde i den kvelden.
Jeg vil gjerne ut til verden igjen, jeg vil gjerne slippe fri.
Det er som å være fanget i noe jeg ikke vet hva er, ført ned i en hule som ingen vet om.
Jeg vet dere ser meg, jeg hører dere også, jeg er likevel så langt vekk at jeg ikke slipper til i virkeligheten.
Jeg kan kjenner at dere holder i meg, jeg kan lukte parfymene.
Jeg har ord inne i meg som ikke får kommet ut, det er for langt mellom tanke om lyd.
Jeg kan sitte helt tett inntil og likevel være så fanget i en ensom, egen verden.
Ser dere meg der inne i helvetet?
Hører dere de lydløse skrikene mine?
Kjenner dere smerten min?
Det er en kald, forvirret virkelighet ingen andre kan finne vei inn i.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar