Juni.

Årets første junidag. Det er fem varmegrader ute og regnet hamrer mot vinduene i huset. Stearinlysene er tent, og jeg finner endelig roen til å skrive litt på bloggen igjen. Det er sommer, og det er ikke så verst i grunn.

Etter at en mann i vår vennegjeng døde har min egen sorg etter pappa blitt veldig aktivert. Dette skrev jeg om i et tidligere innlegg også. Jeg fikk pappas dødsfall og savnet etter han så til de grader midt i trynet, og jeg klarte ikke å hanskes med det alene. Da begynte løsningsorienteringen. Jeg sendte en mail til kommunens prest og spurte pent om jeg ikke kunne be henne om litt hjelp til sorgarbeid, og det fikk jeg.
Sist onsdag gikk jeg angstfylt gjennom gatene for å møte henne på et menighetshus. Hun er en sprudlende dame, som er god å snakke med, og jeg så frem til å kunne begynne på et forsinket sorgarbeid. Det jeg derimot ikke så frem til var å få nok et daglig anfall mens hun så på.
Anfallene mine arter seg som om jeg har kramper. Jeg har ikke kramper i kroppen men det ser sånn ut. Hele kroppen spenner seg i en slags bue, og det kommer noen rare lyder fra meg. Det kommer gjerne brått, men nesten alltid fordi noe i meg blir trigget, at noen blir vanskelig å snakke om eller tenke på.
Til min store overraskelse fikk jeg ingen anfall. Jeg kjente at det begynte noen ganger, men jeg klarte å unngå det med å holder fokus på stemmen til presten og å se rundt i rommet for at ikke blikket skulle fryse seg fast.

Samtalen var tøff, men fin. Jeg fikk begynt å snakke om mye av det jeg sørger over, for sorgen ligger ikke bare i det at pappa valgte å avslutte livet sitt, den ligger også i de tapte ungdomsårene mine, i galskapen jeg befant meg i, i lengselen etter et normalt liv og i samvittigheten over hva jeg har påført mine nærmeste.
Sorgen er så mangt, og jeg trenger hjelp til å arbeide med den. Nå får jeg hjelp til det.
Jeg har jo psykiatritjeneste menneskene og legen min som jeg kan snakke med, men det er nå en gang slik at de har stått midt oppe i mye av det som har skjedd, og på en måte føles det da nesten for nært å snakke med de om det. Jeg har også vennene mine, søsteren min, mamma og T<3, men det blir også for nært, og visse ting skal man heller ikke bruke sine nærmeste til å snakke om og med.

Jeg skal møte presten til uken også, og jeg gru-gleder meg. Det er tøft, og der ligger gruingen. Det er nødvendig og nyttig, og der ligger gleden.

Etter dødsfallet vi i vennegjengen nå opplevde stoppet søvnen nesten helt opp. Jeg fikk ikke sove og det har endt med både besvimelse, legevakt, høye doser medisiner og en hel masse desperasjon etter hvile og sliten gråt. Mamma har stilt opp, T<3 har stilt opp og nå har jeg endelig kommet litt mer inn i søvnen igjen. I går sovnet jeg faktisk på sofaen på dagtid, fordi jeg var sliten, og det har ikke skjedd siden det siste dødsfallet.
Det er ren og skjær seigpining å ikke få sove. Jeg blir så sliten, jeg blir så utmattet og alt stopper opp. Matlysten stopper opp, tankene setter seg fast, musklene virker ikke og kroppen ser mer ut som en sekk som blir dratt rundt enn bein som bærer meg. Jeg blir irritabel, sårbar og føler meg veldig fanget. Jeg er forferdelig avhengig av hvile og søvn. Åtte timers søvn om natten og en times hvile på dagtid. Dette trenger jeg, og når jeg ikke får det blir alt i meg et salig kaos. Nå sover jeg heldigvis igjen, og det var etterlengtet.

For et par uker siden fikk jeg en lang sms av T<3. Kort fortalt slet han med "oss", med å finne seg selv og med det å være i et nytt forhold. Han gjorde det klart at han brøyt med meg, og jeg brøyt sammen. Jeg hadde glemt hvor vondt kjærlighetssorg gjør, og jeg visste ikke at det føltes så annerledes ut når man er voksen. For jeg har ikke hatt kjærlighetssorg eller vært forelsket siden jeg var fjorten år gammel. Når jeg nå opplever det i voksen alder er det en helt ny erfaring.
Jeg ringte gråtende til venninne T, og etter to minutter var hun og venninne S på plass. Ingen skjønte noen ting, kanskje aller minst jeg. Det kom som lyn fra klar himmel, ingen forvarsel eller noen andre tegn.
Etter å ha snakket med han forsto jeg at det også hadde kommet brått på han. Panikken kom over han og han følte seg fanget og måtte "ut".

Etter å ha tørket tårer i to døgn, hikstet og hulket fra meg kom han på besøk igjen. Da ba han meg med ut, og jeg takket ja. Vi fikk snakket litt den kvelden, og vi dro ut sammen neste dag også. Dagen etter våknet jeg ved siden av han og vi startet vi dagen med å se skrekkfilm, for så å dra på fisketur og dra opp fem små ørret. Vi tilbragte helgen sammen med god grillmat, god drikke, båttur i solen og en mye lettere tone oss i mellom. Det var aldri noe krangel, og det var aldri stygge ord oss i mellom. Men det var nok mye tanker og mye usagt som måtte frem, og det har begynt å komme frem nå.
Jeg spurte han på et tidspunkt hvor vi nå stod hen, og da svarte han litt spørrende, "litt kjærester?".
Det er helt greit for meg.

Han trenger tid, og han skal få tid. Jeg venter. Han trenger å finne seg selv og opprette et nært og godt forhold til barna sine igjen, og det skal han få plass til å gjøre. Han trenger å erfare at jeg ikke skal styre han eller ta over livet hans, og det skal jeg vise han at jeg ikke kommer til å gjøre. Han trenger å forstå at jeg bare vil han godt og at jeg er så inderlig glad i han, det skal jeg gjøre tydelig.
Jeg er forelsket i han, det er han jeg vil ha. Dette er mannen jeg vil bli kjent med, som jeg vil være med. Dette er mannen jeg kan se for meg en fremtid med. Dette er mannen jeg sovner stille i armene til og våkner opp like stille, fortsatt i armene hans. Dette er mannen jeg ler aller best sammen med, han jeg føler mest ro sammen med og han jeg liker aller best å tilbringe tid med. Det er T<3 jeg vil ha, og jeg skal jobbe knallhardt for å få han tilbake. Jeg gir bare ikke opp dette, for følelsene er altfor sterke til det.

De siste månedene har det vært mye festing. Hver helg har jeg vært ute og blitt full eller tilnærmet full. Nå derimot tar jeg en pause. Kroppen har godt av en pause fra festing og nattevåking, hodet har godt av litt ro i helgen og lommeboka mi trenger å få være i fred en helg. T<3 skal ha barna og jeg skal sitte i sofaen min og se på tv, vaske heimen, og gjøre alt slikt jeg ikke har gjort på mange, mange helger. Det ser jeg frem til.

Sist uke var jeg nok en gang på Bunæs klinikken for å få flere sprøyter med kortison i arrene mine. Denne gangen fikk jeg sprøyter i begge armene, og nok en gang var det ikke smertefullt. Jeg kan nå begynne å se bedring, og det er utrolig å oppleve. Det gir meg håp om at jeg en dag kan klare å se på armene mine uten å ville brekke meg eller gråte. Det er foreløpig mange hvite flekker/områder som følge av kortisonen, men det er beviset på at arret har dempet seg og lagt seg ned på vanlig hudnivå, i stedet for å være opphøyet fra resten av huden. T<3 sier han syns han ser bedring, og legen på klinikken sa også det. Jeg fortsetter med A-vitamin krem hver dag, og skal tilbake om tre uker for å mest sannsynlig få enda mer kortisonspøryter.
Dette er tidkrevende men spennende.

Å bli liten.

I dag var fastlege K her. Hun er her hver onsdag. Det ble en tøff time, og jeg hadde på ingen måte regnet med reaksjonen jeg fikk.

"Er minnene om traumene mye oppe for tiden?"
"Ja, etter at jeg møtte T<3 har de vært mer plagsomme. Kanskje fordi vi er så nær hverandre"
"Skal vi prøve et lite tankeprosjekt?"
"Okei"

Og så satt vi i gang.

Se for deg lille Farger, gå bort til henne og ta henne i hånden. Si at det skal gå bra, at du passer på henne.
Jeg ser henne for meg, den lille lyshårede jenta på fire og syv år. Jeg går bort til henne, ser på henne, stryker henne over håret og tar hånden hennes trygt i min. Jeg passer på henne.
Led henne bort fra det som er vondt og følg henne til et trygt sted, sier fastlege K.
Jeg prøver å ta lille Farger med meg, men jeg får ikke tak i henne nå.

google.com

På utsiden ser fastlege K meg i et krevende angstanfall og en sterk dissosiasjon. Jeg er inne i fortiden min, i barndommen min, og den er skremmende, vond og vanskelig å forholde seg til uten å få den ene anfallet etter det andre.

Jeg kan huske at jeg kjenner tåre etter tåre renne nedover kinnet mitt, jeg kan huske at jeg ikke får puste. Og jeg kan huske at fastlege K tar meg i hendene og holder meg trygt og sier at det ikke er farlig.

Hvor er du nå, Farger?
I åkeren, svarer jeg.
Hva skjer der?
Han ligger oppå meg, det er vondt.
Gå derfra, Farger. La store Farger ta deg med til et trygt sted.
Spark han vekk, mellom bena. 


Og så sparker lille Farger det hun kan og spør fastlege K om hun kan kle på seg nå.

google.com

Jeg er blitt liten, jeg har dissosiert meg ned til fire og syv års stadiet, en alder som var et helvete for meg. Jeg er tilbake i tiden, men ser stadig opp på denne mørkhårede jenta som er lille Farger som voksen.
Inne i meg er jeg en liten redd jente, på utsiden er jeg en voksen jente som hulker og skriker at jeg ikke vil mer nå, skriker at jeg vil tilbake.

Ta med deg lille Farger og gå derfra. Før henne til et trygt sted, ta henne med deg.


Og så tar jeg den lille jenta i hånden og leier henne med meg, passer på henne og får henne bort fra farene, bort fra det vonde. Jeg leier henne inn i mummidalen der alt er trygt.

google.com

Jeg ser på fastlege K og trygler henne om å få meg tilbake til -her og nå-. Fastlege K er stødig, like rolig som vanlig og holder meg fortsatt trygt fast i hendene mine.
Lille Farger føres inn i mummidalen, vekk fra åkeren og det vonde. Hun leies frem til mummi-mamma som tar over og leier henne med seg. Og så går store Farger videre.

Hvor er du nå? Spør fastlege K.
Jeg er i den gamle gaten, svarer jeg.
Hva gjør du der, spør hun så.
Jeg bor der.
Du bodde der Farger, nå bor du i en annen gate. Gå hjem nå, til den trygge leiligheten din.

google.com

Jeg har gitt fra meg lille Farger til mummi-mamma og vandrer gjennom sentrum for å finne veien hjem, alt i tankene mine. Hva jeg ser utenfor hodet vet jeg ikke, jeg vet ikke hvor blikket mitt har vært festet. Jeg har ikke fått med meg det, for jeg har vært i åkeren med det vonde i, jeg har funnet den lille jenta og hentet henne hjem til et trygt sted.

Plutselig er jeg tilbake, plutselig kjenner jeg at mimikken min faller på plass, at stemmen endrer seg og jeg slutter å gråte. Jeg er blitt store Farger igjen, jeg er tilbake og er igjen 26 år.

"Har det klikket for meg nå?" spør jeg fastlege K.
"Ja, litt. Men det er ikke farlig, du er tilbake nå."
"Har jeg skremt deg"
"Nei, men hadde du sprunget av gårde for å hente kniven og kuttet deg opp ville jeg kanskje blitt skremt"
"Lille Farger kutter seg ikke, og det gjør ikke store Farger lenger heller" svarer jeg henne.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg var borte, hvor lenge det varte. Jeg mistet tidsperspektivet, og jeg klarer ikke å huske alt riktig tror jeg. Det er litt tåkete, litt diffust og fjernt.

Farger.

Det var en lang reise å ta i tankene. Det var en av de mest krevende reisene jeg kan huske å ha hatt inne i hodet mitt. Dette var en kontrollert reise, ikke noe som kom byksende over meg. Vi tok fatt på reisen begge to, fastlege K og jeg.
Da jeg våknet fra dissosiasjonen føltest det som om jeg hadde sovet sammenhengende i tolv-femten timer. Du vet den følelsen når sengen gir mer smerte til kroppen enn hvile, når du har ligget alt for lenge og rygg og nakke verker, når øynene er så tunge at det som å ha blyblokker på øyelokkene. Slik føltes det, og jeg var så sliten, så ufattelig sliten. Like sliten som om jeg ikke hadde sovet på to døgn.
Det tar på kreftene å dissosiere, jeg blir utslitt av det.

Timene i etterkant var tunge, forferdelig tunge. Jeg tenkte mye og var urolig for om jeg noen gang kan få kontroll over disse traumene og leve godt med de. Til slutt sovnet jeg og var borte en time eller to.
Da uroen igjen kom over meg sto jeg mellom to valg; Å løpe på tredemølla, eller ta en lang dusj.
Jeg tok en dusj, og det hjalp. Jeg kom mer til meg selv igjen og var ikke lenger så sliten.

I kveld kommer T<3, og han sa at siden jeg hadde hatt en tøff dag skulle jeg få ligge på fanget hans og sove litt. Da sitter han der stille og trygt og stryker meg over armen og ryggen, snakker litt av og til og stryker enda mer på meg. Hvor han er snill og god.

Jeg har ikke dissosiert på så lenge jeg kan huske, at det skjedde i dag overrasket meg stort. Men, jeg fikk i alle fall lille Farger vekk fra åkeren for denne gang, og jeg fikk gråte såre tårer som jeg til stadighet biter i meg og lar forbli på innsiden.

Takk til fastlege K for sin smittsomme ro, sin tålmodighet og sitt engasjement.

Det finnes ingen snarvei.

Jeg skjønner det, litt om litt. Jeg kan ikke snike meg gjennom en sti på siden av det hele. Jeg kan ikke hoppe over noe og jeg kan heller ikke dukke under for å unngå alt det som er skummelt og vondt. Jeg må gå hele forbanna veien. Og den må jeg gå noen lunde alene, med unntak av noen gode følgesvenner et stykke bak meg.

Hele meg vitner om et liv der rømningsveier er brukt for å komme unna, for å slippe, for å ikke føle på alt det intense i meg. På frykten og smerten. Jeg har ikke turt eller klart å forholde meg til dette, så jeg rømte. Arrene på kroppen min forteller nettopp det.
Selvskadingen var en rømningsvei, spiseforstyrrelsen også. Jeg dykket ned i noe som fjernet fokuset fra det verste. Jeg kuttet vekk angst, skam og fortvilelse. Jeg spydde opp desperasjon og sinne. Jeg dunket hodet i veggen i et forsøk på å drepe kaoset og jeg brant i egen hud for å kun kjenne den smerten og ikke smerten som lå bak handlingen. Jeg sultet av meg kiloer for å forsvinne inn i sultens rus, for å slippe den reelle smerten. Jeg spiste på meg avsultede kiloer igjen, som i et forsøk på å tygge vekk smerten.
Alt var rømningsveier, og jeg tenkte kanskje aldri på at jeg før eller siden måtte ta hovedveien med alle farer, smerter og utfordringer for å komme meg til mål.
Gud, jeg er så redd, jeg har ikke gått langs hovedveien før.

Jeg skader meg ikke lenger, egentlig. Likevel hender det at jeg smeller hodet mitt mot veggen i det kaoset og smerten på innsiden blir for stort. BAM, og der har jeg en kul i pannen. Hodeskalling er kanskje det jeg sliter mest med å unngå med tanke på impulsivitet. Det skjer før jeg har fått sukk for meg, og ved å gjøre akkurat det hopper jeg av hovedveien, mister fokus og stabler meg videre på en snarvei. Feigt.
Jeg har spiseproblematikken min under kontroll og vekten har stabilisert seg og står stille på normalvekt. Likevel hender det at jeg ikke makter å ta til meg næring. Fordi Mads (som nå har våknet) nekter meg maten, fordi det å tygge er et tegn på liv, et liv jeg ikke vil leve, for jeg vil ha det godt. Men hvorfor trosser jeg da ikke "kjevesperren" og tygger likevel? Hvorfor ber jeg ikke Mads dra til helvete og spiser måltidene mine? Å ikke ta til seg næring er også en måte å skade seg selv på. Men jeg, jeg skader meg jo liksom ikke lenger jeg.

Paranoiaen, grensepsykosen.: Snarveier.
Jeg rømmer fra virkeligheten og inn i noe forvridd som opptar hele meg. Jeg blir så altoppslukende opptatt av denne overvåkningen som foregår rundt meg. Jeg blir så opptatt av å passe på hva jeg gjør, for alt jeg gjør loggføres og samles sammen med annen informasjon om meg. Jeg blir opphengt i det at alle har en skummel plan om å "ta" meg, skade meg, ydmyke meg, spionere på meg. Jeg skuler mistenksom bort på andre mennesker, ser etter tegn til at de gjør seg til for å skjule det faktum at de egentlig er der kun for å overvåke meg. Jeg skuler på speil, brannvarslere, spikerhull, alt som kan være en potensiell gjemmeplass for kameraer og lydutstyr.
Jeg mister fokus, går inn i min egen forvridde virkelighet og går glipp av muligheten til å kjenne på det som egentlig ligger under dette hysteriet. Jeg rømmer fra virkeligheten og det faktum at i meg finnes det mye smerte, og jeg gjemmer meg under og i noe som svært få kan forstå. Atter en gang, en veldig stressende, skummel og vanskelig snarvei å gå. Hovedveien ser jeg ikke i stormen av vanvidd.

Dissosiasjon, once again: Snarvei.
Noe så enkelt som en morgensamling på en avdeling kan få meg til å fly langt vekk og inn i tåken av dissosiasjon. Jeg kan sette meg ned, være helt og fullt til stede, kjenne at jeg har en kropp og vite hvem jeg er. For så, med ett å flakse rett inn i min egen verden, der alt er diffust, der alt er merkelig og fremmed. Blikket mitt blir ikke mitt lenger, det er glassaktig, søvngjengeraktig. Jeg ser ikke noe, jeg ser bare tvers gjennom, det er ikke kontakt å få gjennom blikket. Steg og gange, sløvt og slepende. Alt blir med et dissosiasjon, men hvorfor? Var det fordi presset ved å sitte med så mange mennesker kombinert med angst, ble for stort? Var det frykten for å bli satt i fokus? Var det en stemme, en lukt eller en bevegelse som minnet meg om noe som ikke var godt å bli minnet på?
Eksempelet med morgensamling er kun et av mange. Poenget er at jeg rømmer. Jeg har en ypperlig mulighet til å møte angsten, ansikt til ansikt der jeg sitter og kjenner redselen ta plass i meg.  Jeg har mulighet til å si til meg selv at dette skal jeg klare, mulighet til å ta tak i en annens hånd og holde meg godt fast mens det stormer inne i meg. Hva gjør jeg? Jeg dissosierer, rømmer, tar snarveien.

Jeg vet at jeg må gjennom dette. For å nå målet: Et liv verdt å leve, å bli friskmeldt og medisinfri. Å jobbe, ha mitt eget hjem og kanskje en familie. For å nå dette må jeg gjennom alt sammen. Jeg kan ikke hoppe til siden så fort noe blir litt for vanskelig eller vondt. Jeg kan ikke skalle pannen min mot harde flater i det jeg kjenner det krevende kaoset. Jeg kan ikke rømme inn i paranoia eller grensepsykose og jeg kan heller ikke dissosiere så fort jeg blir redd, sliten eller usikker.
Jeg, Farger skjønner dette. Jeg ser på en måte hva jeg må, og så er det likevel jeg, Farger som stopper muligheten til å nå målet, til å gå gjennom og ikke over, ved siden av eller under. Jeg har kanskje fått en anelse om hva jeg må gjøre, men så er frykten og smerten likevel så stor at jeg ubevisst rømmer fra meg selv.

Hvordan våger man seg ut av det trygge, men smertefulle skjulestedet sitt?

Hvordan våger man å vende ansiktet mot og ikke fra?

Hvordan det er å være emosjonelt ustabil (bipolar?).

Jeg våkner opp, overlykkelig over å ha sovet i ti timer i strekk. Endelig søvn, endelig hvile.
Formiddagen blir kortere men jeg nyter den i pysjen, med kaffe og frokost i fred og ro her på avdelingen. Jeg skravler med medpasienter, ler og spøker. Livet er så fint, livet er liksom helt okei nå. Jeg føler for å dra hjem, jeg vil hjem for å vaske, for å bake og for å sitte i hagen og høre på musikk. Alt er så fint, morsomt og lyst.

Et sekund.

Helvetet har inntatt hele meg. Helvetet brenner inne i meg og jeg skjønner ikke hva som skjedde. Alt var jo så greit! Jeg hiver meg i dusjen, varmt vann over en redd og fortvilt kropp. Jeg dusjer lenge men føler meg likevel ikke ren. Jeg sminker meg, vel vitende om at faren for at tårene vil stjele sminken min i løpet av dagen er der. Jeg sminker meg for å prøve å opprettholde noe av normaliteten ved livet mitt. Jeg ønsker jo å bli normal, hva enn det egentlig innebærer.
Klær tas på, rene klær. Jeg biter tennene sammen, kjenner hvor jævlig vondt det er inne i meg, hvor jævlig redd jeg er uten at noe egentlig tilsier at jeg burde føle denne frykten.

Et sekund.

Neh, livet er fint. Jeg vil hjem. Jeg vil treffe venner, jeg vil pynte meg. Jeg vil vaske vinduer, vaske ned kjøkkenet for sommeren, rydde i skap, synge høyt, skravle med naboer og dra på butikken for å handle masse gode ting jeg kan lage mat av.
Jeg lager nesten aldri mat, jeg vet heller ikke hvordan man lager stort annet enn brødskiver. Det sier noe om turbokjøret i hodet mitt.
Igjen sitter jeg å ler, spøker, slår meg på låret i latter og smiler det meste av tiden.

Et sekund.

Jeg krasjer i bunnen med et jævla smell. Jeg blir dissosiert og stabler meg vei bort til personalet for å si "borte", noe som betyr at de må hjelpe meg fordi dissosiasjonen overtar hele meg. "Borte" skjønner de nå.
Jeg følges inn på rommet, settes på sengekanten og blir holdt i hånden. Dissosiasjonen tar meg med inn i fortiden og jeg får flere anfall etter hverandre der jeg hyperventilerer til jeg ikke lenger klarer å trekke pusten og føler at besvimelsen er nærstående. Personalet minner meg hele tiden på hvor jeg er.
"Du er hos oss nå, du er på avdelingen det er jeg, A. som sitter og holder deg i hånden. Du er trygg her, Farger, vi passer på deg". 
De stryker meg over ryggen, holder i hendene mine, snakker rolig mens jeg selv ligger som en krøll i sengen og kjemper meg gjennom noe jeg ikke selv vet hva er.
De hjelper meg til å komme tilbake til virkeligheten. Jeg teller fingrene mine og deres for å holde fokus på noe som tilhører nåtiden. Jeg gjentar for meg selv hva som er i rommet "Seng, lampe, dør, gardin" osv. Jeg prøver med hele meg å være i nåtiden mens jeg hele tiden faller tilbake i anfall av intens redsel og innvendig krig.
Til slutt klarer jeg å komme tilbake til meg selv, jeg er ikke borte lenger og kan igjen gjøre rede for meg og snakke med personal A.S. som sitter på sengekanten min med meg.
Jeg brister i gråt og hulker før kjevene bites sammen og tårene igjen stenges inne. Jeg klarer ikke å gråte.

Et sekund.

Jeg tørker tårene og bryter ut i latter. Jeg hikster og lener meg inntil veggen i latter. Jeg ler så jeg blir støl i kjeven og i magen. Slenger ut "artige" kommentarer og ler enda mer. Jeg spretter ut av senga, finner meg kaffe og setter meg ut for å røyke mens jeg skravler lystig med medpasienter. Alt er så fint igjen, alt er liksom bra.

Bildet er googlet.

Jeg klarer og kan på ingen måte kontrollere svingningene som skjer inne i hodet mitt, det som fører meg fra himmel til helvetet i løpet av et øyeblikk. Jeg klarer ikke følge med i svingningene mine, jeg klarer ikke få med meg at det skjer en gang før jeg eventuelt sitter der og ler i eufori eller stirrer apatisk ut i luften.

Glemte jeg kanskje å nevne at det jeg her skrev om foregikk i løpet av fem timer. Det vil si at jeg har en halv dag igjen der jeg kan regne med flere svingninger. Mer euforisk lykke, mer altoppslukende smerte.

Det er forferdelig uforutsigbart å leve med en slik ustabilitet i seg. Jeg vet ikke selv hvordan jeg skal leve med det, hvordan jeg skal takle det. Jeg kan ikke stole på meg selv, for meg`et går fra å være full av mot og håp, tøff og modig til å bli livredd og dypt fortvilt. Jeg kan gå ut for å lufte meg litt med godt mot og lystig humør før jeg så regelrett blir slått ned i bakken av intens frykt og fortvilelse. Det er kanskje ikke så rart man blir sliten.

Gjort i dag som jeg egentlig ikke tør:

*Gått til butikken OG handlet på butikken!

Vel og merke med beroligende medisiner i kroppen, dog halv dose av vanlig.

*Gått med håret i klype og dermed vist ansiktet mitt.

*Gått uten skjerf som dermed ikke kan skjule arrene jeg har på brystet mitt.

*Vært Farger noen timer og kjent på hvem hun egentlig er og hva hun vil.

Det å bare være Farger er forferdelig skummelt. Jeg dissosierer meg fort vekk fra meg selv fordi jeg blir så redd. Jeg føler at Farger er en fremmed, at jeg ikke kjenner henne, dermed er det å være en noen lunde frisk Farger helt, helt fremmed og ukjent for meg. I dag øvde jeg meg likevel litt før jeg forsvant inn i tåken.

Klikk.

Ja, der var du.

Jeg følger en velkledd dame gjennom gangene og vises vei inn til spiserommet. Jeg kan ikke, jeg klarer ikke sitte på venterommet og har ringt i forkant for å finne en løsning. Angsten har selvsagt allerede tatt tak, den tok tak lenge før jeg ankom målet. Den gir seg visst ikke med det første.

Takk... sier jeg og setter meg ned på en blåblomstrete sofa.
Jeg har fått en akutt legetime og må plasseres på legenes spiserom for å kunne klare ventetiden før jeg skal inn.
Fy faen, for et vrak du er, tenker jeg mens jeg sitter i det store rommet og rister i et hjørne av sofaen.

Farger?
Legen står i døren og venter på meg. Jeg klarer ikke reagere med det første men får frem et ja, før jeg så klarer å reise meg opp, ta til meg veske og jakke og der etter følge henne gjennom gangene til vi er inne på kontoret.

Jeg blir borte. Det er blitt for mye for meg å skulle gå ut og komme meg til legekontoret for egen maskin, gå gjennom gangene og forholde meg til de milde, men for meg sterke inntrykk som jeg ikke kan unngå å ta inn. Jeg er skrekkslagen, utslitt og i noe som føles som en indre oppløsning, så jeg forsvant, igjen.
Jeg sitter der på legens kontor og klarer ikke respondere på navnet mitt. Jeg hører henne si navnet mitt, men jeg klarer ikke være i hennes verden, den virkelige verden.

Verden er nokså tydelig, egentlig.

Min verden er veldig uklar nå

Jeg....jeg.....jeg ble litt borte. Jeg blir litt...borte. Får jeg svakt frem mens jeg prøver alt jeg kan å finne noe å feste blikket på, noe jeg virkelig ser og ikke bare ser tomt gjennom. Jeg prøver å møte øynene hennes men våger ikke å la henne se mine. Til slutt løfter likevel blikket mitt seg opp til hennes blikk, og med ett får jeg kjenne virkeligheten som den egentlig er. Virkeligheten er veldig vond nå. Og så er jeg borte igjen.

Farger?
Farger?


Ja.... Sier jeg svakt igjen i det jeg har klart å finne ord til å svare legen som prøver å få kontakt med meg. Satans fjernhet. Her sitter jeg og skal tale min egen sak for å prøve å få mer hjelp, for å prøve å starte noe som kan få meg ut av denne boblen i helvetet, og så forsvinner jeg i min egen forvridde virkelighet. Faen...

Jeg hører ord som deprimert, apati, bedring og håp. Jeg hører det inne i mellom den støyende stillheten og tomheten i meg.
Er jeg deprimert, har jeg en depresjon? spør jeg henne. Hun svarer bekreftende, og sier så at jeg virker til å være nokså apatisk. Jeg responderer dårlig på ytre inntrykk og tiltale, jeg stirrer tomt ut i luften og forsvinner inn i meg selv, visstnok. Great, tenker jeg, akkurat det jeg trengte nå, en depresjon på toppen av det hele.

Jeg forteller henne om kameraene som følger med på meg, jeg forteller henne om Lille Farger, om den lammede kroppen og om håpet jeg ikke klarer å eie.

Hun forteller at det kalles å dissosiere, at jeg mest sannsynlig gjør det når jeg blir Lille Farger og mister kroppen min. Og hun forteller at jeg hallusinerer selv om jeg ikke ser eller hører noe. Jeg hallusinerer en overbevisning om at jeg er overvåket. Hun forteller at det vil bli bedre men at jeg nå er så langt nede i smerten at jeg ikke evner å se muligheten for bedring selv.


Det har klikka for meg, sier jeg uten innlevelse og tonefall mens jeg igjen stirrer tomt ut i ingenting.
Ja, litt, svarer legen, og så smiler jeg og ler godt med henne for første gang i dag.



Litt informasjon om de forskjellige ord og betegnelser som er nevnt. Artige saker, liksom....

Apati er mangel på følelser, motivasjon eller entusiasme. Apati er i psykologisk terminologi et begrep brukt på indifferens — der en person er passiv eller "indifferent" til aspekter knyttet til følelser, det sosiale eller det sjelelige livet.

-Wikipedia.no-

Jeg sitter i stolen lenge, klarer ikke bevege meg, orker ikke bevege meg. Det står et glass med smoothie og en tallerken med to brødskiver foran meg, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal orker å tygge, å spise. Hva er i grunn vitsen med å spise, ingenting betyr noe. Ikke en gang sulten som gnager gir de rette signaler, de som skal få meg til å ta til meg næring. Jeg sitter bare der. Jeg fryser, kroppen min viser det med nupper på armene, men jeg tar ikke teppet over meg. Jeg orker ikke ta teppet over meg. Telefonen min ringer. Det er S,venninnen min. I stedet for å trykke på grønn knapp og si hallo stirrer jeg bare på displayet som viser bildet av henne og navnet hennes. Jeg orker ikke snakke, jeg orker ikke løfte armen for å ta telefonen inntil øret. 

Jeg blir sittende slik lenge.

Hallusinasjoner er sanseopplevelser som ikke samsvarer med eksterne sanseinntrykk, og som derfor normalt ikke deles av andre. Hørselshallusinasjoner og synshallusinasjoner er vanligst, men alle sansemodaliteter kan berøres.

Hallusinasjoner er vanlige ved psykotiske lidelser, men kan også opptre under påvirkning av enkelte psykoaktive stoffer. Til en viss grad kan milde hallusinasjoner også forekomme som et normalfenomen. For eksempel kan man uten grunn synes å høre sitt eget navn, eller synes å høre telefonen ringe. Synshallusinasjoner kan komme av mangel på søvn.

Hallusinasjoner kan behandles med antipsykotika.

-Wikipedia.no-

Brannvarsleren, det er der det er. Kameraet som følger med meg i stuen, det er gjemt i den nye brannvarsleren. 

Jeg sitter i sofaen og stirrer sint på den, gir kameraet et blikk som kunne drepe og undrer meg over hvordan jeg kan demontere brannvarsleren for å fjerne kameraet, uten at alarmen går i hele husgården, det er jo seriekoblet alt sammen. 

De ser meg, de overvåker meg. Hva vil de med stoffet de samler, tenker jeg mens jeg fortsatt stirrer i taket. Og dataen min også, de har hacket seg inn og følger med meg og hva jeg gjør. De overvåker meg.

Dissosiasjon Symptomer

Symptomene avspeiler personens behov for å flykte fra situasjonen "drømme seg vekk", psykisk rømme vekk eller benekte det som skjer. Det antas at det ikke er noen spesiell medfødt sårbarhet for å få lidelsen, men at alle kan rammes dersom påkjenningene blir store nok og vedvarende nok.

Fem sentrale symptomer oppleves periodevis:
Hukommelsestap, amnesi som har psykisk årsak og kan ha forskjellig varighet, fra minutter til år. Det oppleves som huller i hukommelsen.

Fremmedfølelse, depersonalisering er en følelse hvor ens egen kropp, eller deler av denne føles uvirkelig, fremmed, underlig. Man kan ha robotaktige eller utenfor-kroppen-opplevelser.

Uvirkelighetsfølelse, derealisasjon hvor omgivelsene oppleves som fremmedartet og ukjente, forvridd i størrelse, endret i farge, skarphet og konturer.

Identitetsforvirring. Oppleves av personer som en forvirring på "hvem er jeg?", "hva har jeg vært?", "hva er det som er meg i meg?" osv.

Identitetsskifter der både en selv og andre opplever personen i så forskjellige perioder at det er som om de er forskjellige personer, tidligere kalt multippel personlighet. De ulike delpersonlighetene kan ha ulik alder og kjønn, ulik stemme, ulike symptomer, ulikt ganglag og håndskrift. Dette er den mest alvorlige dissosiative lidelsen.

-Lommelegen.no-

I det det blir for krevende å være den voksne Farger skjer det noe som redder meg fra den verste smerten, jeg blir liten. 

Jeg har gått frem og tilbake en stund nå, med ett sitter jeg på gulvet og leker med mønstrene i belegget. Jeg klapper takt og hører lyden av en flat hånd mot hardt gulvbelegg.

Er du liten nå, spør hun som er med meg.

Hm...njaa, sier jeg mens jeg fniser. 

Hvor gammel er du da? spør hun så.

Hm...fire! Sier jeg oppstemt og stolt.

Jeg har en finger i munnen mens jeg snakker, føttene vender mot hverandre mens jeg går rundt i rommet, stemmen er blitt tynn og spe og blikket mitt er også annerledes. Hun forteller meg det etterpå i det jeg kommer til meg selv med et bråk og hyler gråtende at nå har det klikket.

Disossiasjon, visstnok...

Repeterende bevegelser, om igjen og om igjen.
Hodet dunkes hardt mot veggen, tennene klaprer i takt med kroppen som vugger frem og tilbake.
Ingenting gir mening, ingenting betyr noe, det eneste som er viktig er å kjenne denne smerten, denne følelsen som viser at hun enda er i live, som gir henne en liten fritid fra den altoppslukende angsten og det vanvittige kaoset i hodet.

Farger, ta kontrollen, du er sjefen.

Han har hørt dunkingen i veggen og er kommet inn på rommet. Hun er ikke trygg på han, hun er redd nå.
Hun fortsetter å dunke, klarer ikke stoppe dette. Hun må slippe fri fra seg selv og akkurat nå er dette den eneste utveien fra helvetet.


Du er sjefen, ta kontrollen, pust dypt, godt ned i magen.

Hadde hun vært sjefen hadde hun ikke vært på en psykiatrisk avdeling, tenker hun mens raseriet baner seg vei gjennom kroppen som illsinte bølger.
Hadde hun hatt kontrollen ville hun ikke slengt hodet i veggen gang på gang og hyperventilert til hun ser sjeldne stjerner, tenker hun så.

Nå er du på avdelingen, det er jeg, E som er  med deg. Du er på rommet ditt og du er trygg her hos oss. Du er helt trygg her hos oss, slapp av, pust godt.


Det er alt annet enn trygghet som føles og kjennes. Alt i henne tilsier at hun er i fare, alt i henne er ute av sin vanlige stand fordi frykten tok alt, kaoset stjal virkeligheten. Hun er så langt i fra trygg som mulig, tenker hun. Tryggheten finnes ikke.

Hun er gjennomsyret av fortvilelse, livredd og vil at han skal gå. Det er bare det at hun ikke har stemme til å bære ordene. Hun klarer ikke si ordene som vil gi han en forståelse av at han må hente noen andre.

Hun hører dunkene fra pannen som rytmisk kastes mot veggen, hun hører lyden innpakket i sitt eget hode. Alt som kjennes er frykt og fortvilelse, kaos og forvirring. Og så renner det vått og varmt nedover pannen hennes, det er dog ingen smerte sterk nok til å stoppe dette.

Kroppen kastes tilbake, hun bøyes på langs i sengen mens hun med låste kjever gir fra seg lyder som et dyr i en dødskamp. Hun vrir seg, hyler, kjemper mot noe hun ikke vet hva er. Hendene låses med never som er knyttet, nakken strekkes bakover, vris fra side til side, føttene skraper langs veggen som om hun prøver å løpe vekk fra noe. Men hva vil hun egentlig løpe fra?
Kroppen styrer hun ikke lenger, hodet har hun ikke kunnet styrt på lenge, handlingene er heller ikke i hennes makt. Det er som om en ond ånd har satt seg i henne, det er som eksorsime i en levende nåtid.

Det går minutter, halvtimer og hun er enda ikke tilbake til virkeligheten. Hun ligger i fosterstilling i sengen, holder beskyttende over brystet med kryssede armer mens hun vugger frem og tilbake, frem og tilbake.

Vil du ha kuledyna nå, kan det være godt å få den over seg? spør han. Hun får ikke til å svare, hun har ikke stemme, ingen ord. Hun kan høre hva som sies fra den verdenen han befinner seg i, men innen de når hennes verden er hun ikke lenger i stand til å kunne respondere på noe som helst utenfra. Hun kan kjenne luktene fra virkeligheten, høre ordene som blir sagt, sanse stemningene og energiene i rommet, men hun kan på ingen måte delta i nåtiden der hun ligger vuggende og livredd som en unge.
Det er i grunn samme faen om de legger glødende kull eller kuledyne over henne, tenker hun uten å forme ord.

I løpet av ettermiddagen og kvelden hadde jeg muligens et par timer tilsammen der jeg var tilstede, der jeg ikke var fanget i min egen verden. De snakket til meg, sa navnet mitt, holdt i meg og gikk med meg. De ga meg mer medisiner enn vanlig, fikk meg til å spise og ga meg kaffe. De fortalte om fremgang, om den jenta som er blitt bedre og om håpet som ikke må glemmes. 
Jeg hørte alt, jeg. Likevel klarte jeg ikke være i den verdenen de andre levde i den kvelden.

Jeg vil gjerne ut til verden igjen, jeg vil gjerne slippe fri. 

Det er som å være fanget i noe jeg ikke vet hva er, ført ned i en hule som ingen vet om.

Jeg vet dere ser meg, jeg hører dere også, jeg er likevel så langt vekk at jeg ikke slipper til i virkeligheten.

Jeg kan kjenner at dere holder i meg, jeg kan lukte parfymene.

Jeg har ord inne i meg som ikke får kommet ut, det er for langt mellom tanke om lyd.

Jeg kan sitte helt tett inntil og likevel være så fanget i en ensom, egen verden.

Ser dere meg der inne i helvetet?

Hører dere de lydløse skrikene mine?

Kjenner dere smerten min?

Det er en kald, forvirret virkelighet ingen andre kan finne vei inn i.