En liten lyd fra meg.

Jeg kjemper, men er utslitt. Jeg prøver, men får det ikke til.
Jeg kjemper i alle fall.

Det blir lite blogging, lite av det meste. Her er likevel en liten oppdatering av nåtiden.

Hjelp, som det så fint heter, får jeg ikke. Ikke mer enn de tiltak som er fra før av men som ikke er nok. Jeg prøver å snakke med de, være saklig, argumentere for en lengere innleggelse, men til ingen nytte. Familien min har prøvd å snakke med systemet for å forklare hvordan ting er nå, til ingen nytte. Dermed kom pasient og brukerombudet med i bildet, noe som i et øyeblikk så ut til å fungere veldig bra. Den gang ei, punktene det ble enighet om ble ikke overholdt og man var tilbake ved start. Klage er sendt til helsedirektoratet og vi bare håper, håper at ting kan løse seg litt. Jeg har det ikke godt nå, jeg er utslitt og klarer meg ikke så bra. Jeg våger ikke tro at dette skal løse seg i frykt for skuffelsen, men en liten del av meg håper likevel at noe godt skal komme ut av to og en halv siders klage over behandlingen jeg får. Familien min tar godt vare på meg, jeg er ikke alene sånn sett, selv om dette føles som en ensom og grusom kamp.

Keep up the good work, i mellomtiden prøver jeg på det samme.

Bokanmeldelse nr 4.

I had a blac dog.
Matthew Johnstone.
Kr: 99 (bokkilden.no)
Sider: 48.

I had a dog er en litt annerledes bok om depresjon. Forfatteren Matthew Johnstone har selv kjent depresjonen på kroppen og omtaler selve depresjonen som a black dog, en sort hund som følger han hvor enn han er og påvirker hans måte å leve livet på, hans måte å omgåes andre og hvordan han selv er mot andre. Da jeg leste den lille engelske boken tenkte jeg på det at forfatteren må ha tenkt på leserne som mennesker med lite konsentrasjon, for hver side er beriket med en liten tekst og et stort bilde som illustrerer det han skriver.

Jeg som selv sliter med depresjon nå og da fant denne boken lett å lese. Jeg klarte å holde fokus og konsentrasjon fra side til side i og med at teksten er så kort men likevel sier så mye. Jeg kjente meg veldig igjen i hvordan han forklarte det å ha en depresjon, og den sorte hunden var en god måte å beskrive den tunge børen som ligger over en om man er deprimert.

Tegningene er både morsomme, kreative og forklarende, og de beriker den korte teksten veldig mye.
En bok verdt å lese, om du er deprimert eller ei. Og er du en av de som sliter med nettopp en depresjon er boken et godt verktøy til å forklare de nærmeste hvordan en depresjon arter seg.

Å skifte fokus.

Dagene mine er preget av mye angst, tristhet og kaos i tankene. Jeg vet det er slik, det har vært sånn i mange år. Angsten har tatt stadig mer plass og jeg har vært tilskuer til en kamp jeg stadig har tapt. Det er da det er viktig å la seg selv få skifte fokus fra det som er så innmari vondt, til noe som kan være litt lettere. I dag har vært en slik dag, der fokuset til stadighet har blitt satt over til noe praktisk jeg liker å gjøre.

Morgenen var rolig og fin, det vil si at selve morgenen fikk jeg ikke med meg for den sov jeg bort, men da klokken var 12 var jeg oppe av senga og kunne starte dagen med en kaffekopp ute på trappen min. Slik starter jeg de aller fleste dager. 

Energien var mer tilstedeværende enn til vanlig, og jeg vet at det er da jeg må utnytte den, fordi energien min som regel varer veldig kort. Jeg satt i gang med en monster oppvask som ventet meg og fikk den ferdig mens p4 raslet fra den slitne radioen min i bakgrunnen. Det er fantastisk når jeg har energi nok til å gjøre noe annet enn å sitte eller ligge. Det er uvant og jeg suger det til meg alt jeg kan, for det er noe godt, og gode ting fra innsiden min er ikke så ofte jeg får føle på.

Vel unnagjort oppvask og rastløsheten ville ta litt tak, tydeligvis. Rastløshet kan fort gå over til kaos i hodet, angst eller noe annet "spennende" innefor kraniets beskyttende bein. Så, jeg satt i gang med å bake en kake. Oppvask, igjen! Radioen raslet fortsatt i bakgrunnen, jeg liker lyden fra radio, det kan være beroligende.

Kake i ovnen, tid til overs = rastløs, begynnende angst og tristhet. Så, jeg fant frem strikketøyet og ble sittende å glane på en film mens jeg strikket på et skjerf jeg har brukt et halv år på. Takket være en konstruktiv måte å løse rastløshet på ble skjerfet ferdig i dag, utrolig nok!

Kake ut av ovnen, and then, what to do? Jo, jeg ba noen venninner på kaffe og kake. Dessverre kunne ingen komme på besøk, trodde jeg. Note to self:  Det er forskjell på å ikke kunne komme og det å svare litt sent på en sms. Typisk meg, tror alltid det værste i alle sammenhenger. De sa ikke noe om at de ikke kunne komme, men de svarte meg ikke med en gang, så enkelt og så vanskelig.

Kvelden er blitt tilbrakt med to venninner og moren min. Kake er blitt spist, middag også, og mens uroen travet rundt i kroppen min satt jeg fint stille og strikket på et slitent, grønt skjerf, som jeg allerede har nevnt at ble ferdig.

Jeg har virkelig prøvd, i hele dag å fjerne fokus fra denne angsten, fra denne uroen, tristheten, samvittigheten og fortvilelsen. Og jeg har til en viss grad også klart å skifte fokus, flytte fokus fra det ene til det andre. Jeg har brukt viten om at jeg faktisk kan gjøre noe med en vanskelig situasjon og gjort noe med det, ikke bare sittet lamslått tilbake og latt meg overkjøres av smerte og angst.

Det har vært en fin dag, en krevende dag og en slitsom dag. Til tross for det jeg har fått til klarer jeg ikke å kjenne noen form for mestringsfølelse, og det frustrerer meg. Hvorfor kan jeg aldri være fornøyd med innsatsen min? Hvorfor kan jeg ikke kjenne fra innsiden at jeg er stolt av meg selv, ikke bare skuffet?

Du burde være stolt du, Farger. I dag har du brukt gammel lærdom fra Dbt (dialektisk atferds terapi) og gjort det som gjøres kunne for å få en bedre dag enn hva du i utgangspunktet kunne fått.

You go girl, dette er bra jobbet. Det burde du se selv, og ikke dømme deg for det du ikke fikk til.

Forandringer.

Det blir lite blogging for tiden. På en måte savner jeg å skrive ut litt av innsiden min, på en annen måte syns jeg det er er greit å ikke dele alt for mye med omverdenen, roe ned og tenke i "ro og fred".

Jeg hadde gitt opp, det fantes ikke håp for meg, jeg fikk ikke den hjelpen jeg selv mente ville være det beste og språket jeg og behandlere snakker er forskjellig. Slikt blir det forvirring av, fortvilelse og frustrasjon også.

Jeg fikk en telefon fra en tidligere behandler om jeg ville delta i et nytt behandlingsopplegg, igjen. For jeg har prøvd det før, men angsten i meg satt en stopper for det. Jeg klarte ikke å følge det opp fordi jeg var for redd. Etter en lang prat med henne ble vi enige om at vi skulle snakkes over sommeren, altså har jeg sommeren til å tenke over dette på, og til å få mer kontroll over angsten.
Jeg er i villrede, jeg vil men vet ikke om jeg kan få det til. Som jeg har skrevet om i dette innlegget om drømmer, så er det stor forskjell på hva jeg vil og hva jeg tror jeg kan klare å få til, det er mange drømmer i meg som ikke dør ut selv om jeg for det meste er isolert her hjemme. Og dette behandlingsopplegget er nettopp en av de tingene jeg skulle ønske jeg kunne mestret, noe jeg vet at kan hjelpe og noe jeg drømmer om å delta i.

Jeg var som nevnt i dette opplegget for en tid tilbake. Det var noen gode perioder mens jeg deltok der. Når jeg ser tilbake hadde jeg det tidvis bedre enn jeg trodde var mulig for meg! Jeg lærte hvordan å holde ut smerten, hvordan skifte fokuset fra alt det vonde til noe annet, for å få en pause, for å ikke bli værende i smerten. Jeg lærte å tenke mer positivt, å bli tryggere på andre mennesker og meg selv. Alt i alt var det veldig mye nyttig jeg lærte, og det hele resulterte i lengre og kortere perioder med bedre psykisk helse og form. Er ikke det grunn nok for at jeg skal begynne igjen?

Men så kommer alle tankene som sier meg at dette vil jeg ikke klare å få til, dette vil bli enda et slag i trynet av alle de slagene jeg får når jeg opplever at jeg til syvende og sist ikke mestrer stort annet enn å være isolert her hjemme. Dette vil bli enda et nederlag jeg må takle i det jeg dropper ut av behandlingen og jeg vil igjen kjenne fortvilelsen og angsten ta alt.
Når jeg ser på de negative og destruktive tankene jeg  har rundt og om meg selv og hva jeg kan få til, da tenker jeg: Hva har jeg egentlig å tape? Taper jeg en hverdag hjemme jeg uansett ikke mestrer godt? Taper jeg en selvtillit som ikke finnes? Taper jeg stolthet jeg ikke føler noe særlig på? Og kan det egentlig bli så veldig mye verre nå? Nei, tenker jeg at svarene er, likevel er jeg så veldig skeptisk. Fordi jeg er redd for å bli skuffet igjen, fordi jeg er redd for min egen reaksjon om jeg nok en gang ikke får til det jeg ønsker og vil.

Hvordan skal jeg da få snudd disse tankene mine nok til at jeg tør å gi dette et forsøk?
Hva skal til for at jeg gir det en sjanse?
Vil jeg klare å ta nok kontroll over angsten til at jeg tør å starte opp med dette?

Klarer jeg å starte opp i dette opplegget øyner jeg et lite håp om at min hverdag og mitt liv kan bli noe mindre smertefullt og kaotisk. Jeg øyner et håp om at jeg igjen kan føle at jeg får til noe, at jeg endelig får litt kontroll over hodet mitt igjen. Jeg får et håp om at det tross alt er håp for meg også. Jeg er bare så jævla usikker på om jeg i det hele tatt skal tørre å ta sjansen.
*I
Feedback, please...

Gjort i går som jeg egentlig ikke tør:
Siden klokka er tidlig og dagen så vidt har startet så tar jeg med gårsdagens styrkeprøver.
*Gått tur med to venninner, uten medisinering. (Hallo world, er det slik du ser ut.)
*Sittet stille ute i det fri og snakket med venninner og familie, uten medisinering. Oh, angst!
*Syklet på eget initiativ ned på butikken for å kjøpe røyk, alene! Riktignok med medisiner, om enn en lav dose. Jeg kjente godt på redselen likevel.
*Tvangsplasserte meg selv foran tv`et for å se et program og ikke bare gå hvileløst rundt. Det funket og uroen forsvant litt etter en stund.
*I dag skal jeg i butikk og handle litt av det på listen min selv før en god hjelper overtar og tar resten for meg. Det er skummelt men jeg må prøve for å få noe bukt med denne angsten. Wish me innmari mye luck ;)

Å plutselig føle seg alene, å kjempe som et helvete.

I løpet av et møte jeg hadde ble det noe klart for meg at jeg mer eller mindre står alene om å kjempe nå. Jo da, helsepersonell er der som før, men vi er så uenige at konstruktiv hjelp der fra er fraværende.
Jeg har felt mange tårer, vært i dyp fortvilelse og ikke sett håp. Bloggen har heller ikke fått noen oppdatering, fordi det har vært for fullt i hodet til å kunne skrive, fordi tomheten tok ordene. Jeg har ikke orket å skrive.

I det jeg gikk fra møtet tenkte jeg at dette orker jeg ikke, dette er for tøft, jeg klarer ikke mer. Og så ble tankene om å avslutte livet veldig sterke. Men så våknet kjemperen i meg, den delen i meg som beskytter Farger når hun står alene og ikke har noen trygghet rundt seg lenger. Kjemperen våknet og jeg fant noe i meg selv jeg ikke har kjent på lenge. Jeg skal klare dette, faen, jeg er sterk nok til å klare dette.


Livet er for meg forferdelig uforutsigbart og skummelt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal te meg i livet, men jeg vil leve likevel. En stor del i meg vil leve, en stor del vil klare dette selv om en større del er så sliten at den ikke lenger klarer å stå riktig oppreist.

Angsten krever mye, personlighetsforstyrrelsen krever mye, flasbackene krever mye, paranoiaen også. Det er mye i meg som tar mye plass, den plassen og de kreftene jeg skulle brukt til å leve et godt liv. Likevel gir jeg meg ikke, og akkurat nå, i dette øyeblikket er jeg for en gang skyld venn med meg selv og kjemper på samme lag som meg selv. Selvhatet kan ryke og reise, jeg må få denne jenta på beina igjen, og da trenger hun min hjelp.

Maria Solheim 'Different Seasons'

ANIMAL ALPHA- ALARM

.......

Jeg er innlagt, igjen, for tre døgn og ser ingen vei ut av noenting.
Satser på en oppdatering når roen forhåpentligvis har senket seg litt over meg.

Sort

sort

sort

sort

sort

sort

sort

sort

Helt forbanna svart for faen.

Utskrevet og tilbake i heimen.

På onsdag ble jeg skrevet ut fra rom nr 219 og avdelingen ellers. Jeg ville gjerne bli der lenger, få mer av hjelpen de kunne tilby, men nei. Det var ikke muligheter for det.
Behandlingen jeg har fått har vært fantastisk. De har vært så flinke, så gode mot meg. De har taklet alt ved meg veldig bra og jeg har selv fått nok trygghet til å våge å prøve en hel masse jeg egentlig ikke tør. Jeg går nå med flette i håret mye av tiden, ansiktet mitt er synlig igjen. Jeg satt med de andre og spiste de aller fleste av måltidene selv om det er en kilde til sterk angst for meg. Jeg deltok på grupper, snakket i større forsamlinger og var med på turer ute og avdelingsopplegg ellers. Alt det jeg egentlig ikke tør har jeg gjort noen få, flere eller mange ganger. Det har ikke manglet på ros fra personellet. De har roset og fått frem det jeg selv ser som nederlag. For da jeg ble med på butikken med de andre men likevel hadde angst hadde jeg i mitt hode feilet. Jeg hadde feilet fordi angsten var med på turen. Personalet skrøt fordi jeg hadde trosset angsten og dratt med likevel. Det skulle jeg visst være stolt over. Og med ett kunne jeg føle en liten anelse av stolthet og mestring jeg også, fordi de minnet meg på det jeg faktisk fikk til og klarte. I stedet for å bli sinte om jeg nå og da ikke klarte å sitte ved bordet med de andre, skrøt  de av alle de gangene jeg faktisk fikk det til. De har sagt så mye bra, gjort så mye fint for meg. Og jeg skulle så gjerne fått bli der lenger. Det er mye god hjelp å hente ved rom 219, menneskene der er dyktige.
Jeg vil tilbake for å lære mer, jeg må tilbake for jeg enda ikke i mål, langt i fra. Det er en lang vei jeg har å gå, men med den type hjelp er det et lite lys i enden av den lange og mørke tunnelen.

Jeg har ikke fått være alene med smerten min, ei heller dissosiasjonen eller forvirringen. Så fort de merket at jeg forsvant inn i min egen verden, eller jeg selv sa i fra om det var det opp å stå på beina. Opp av senga og bruke kroppen. Var jeg veldig dissosiert gikk de de rundt med meg i rommet, for å skifte fokus, for å kjenne kroppen. Var jeg ikke helt borte og ikke var så synlig dårlig for de andre pasientene tok de meg med ut i avdelingen, gikk i gangene eller spilte kort. Det beste var gåturene. Ta på skoa, vi skal ut, fikk jeg beskjed om gang på gang da smerten, angsten, dissosiasjonen eller hva det måtte være, ble for mye. Og så gikk vi. Det ble mange turer rundt bygget, bare for å se noe annet, bare for å få frisk luft og andre inntrykk. De turene jeg husker godt er de de lengre gåturene der jeg var tilstede og den gode samtalen fikk ta plass. Latter, optimisme, håp og tro ble delt og fikk ta plass. Og de gangene jeg gikk med en arm i personalets arm var tryggheten god nok til at jeg våget å være tilstede i verden lenge av gangen. De var med meg i mitt, hørte på det jeg fortalte, det jeg følte og var redd for. De så meg og tok meg på alvor. En times gåtur gjør underverker.

Jeg minnes historien om Italia tur og de gamle bygningene, arm i arm med et personal og bekymring over bilringer etterfulgt av mye latter. Jeg husker at jeg etterhvert turte å løfte blikket mitt og se. Og med blikket løftet fant jeg yndlingsblomsten min. Den er vakker, jeg må huske å løfte blikket oftere.

Gårsdagen var tøff, vond, grusom og ensom. Jeg ville i utgangspunktet ikke dra fra avdelingen, jeg ville ikke dra fra den hjelpen jeg så sårt trenger. Jeg er nemlig så redd for å falle tilbake i depresjonen, i vanviddet og smerten som ble så altfor stor å bære. Jeg er så inderlig redd for å bli like dårlig som jeg var igjen.

Jeg ville ikke dra fra de damene jeg knyttet meg så sterkt til. For når jeg knytter meg til noen så er det så inderlig også. Det er rart at jeg i løpet av noen korte uker kan bli så knyttet til noen som kun jobber der. Det er også noe av problematikken min, dette med tilknytning. Det er noe gærnt med tanke på det. Som jeg selv ser det så leter jeg til stadighet etter en mor. Jeg søker, leter og prøver å finne noen som kan gi meg den tryggheten en mor skal gi barnet sitt, for den tryggheten finner jeg ikke hos min egen mor. Og så møter jeg disse stødige damene som er så trygge og varme, men som har betalt for å bruke tid med meg. Tilknytningen skjer uten at jeg merker det, før jeg så skjønner at nå sitter jeg faen meg i  det igjen. For ved å knytte seg til noen utsetter man seg også for faren for å bli såret, for å savne. Gårsdagen var preget av nettopp denne biten. Savnet etter de tre jeg fikk best kontakt med var enormt, redselen for å aldri se de igjen, kunne gå en tur med de eller le med de igjen var forferdelig stor. Angsten tok plass i hele meg, tristheten og savnet var enormt. Jeg sliter med å klare å gråte, men etter timer i angst og fortvilelse brast det. Jeg finner meg selv hulkende mens jeg holder meg fast i vedovnen. Akkurat som om alt i meg er så i kaos at jeg må holde fast i noe som står støtt. Tårene forsvant fort og presset i hodet kom tilbake. Jeg kjente likevel på takknemligheten, takknemlighet for hjelpen jeg har fått og fikk muligheten til å ta til meg. Takk til dere tre jeg holdt meg mest med, T, R og E.

Fremover er jeg overlatt mer til meg selv enn hva jeg var da jeg var innlagt. Jeg må våge ting mer alene, jeg må kjempe mer alene og det skremmer vannet av meg. Jeg vil helst omgi meg i farger og blomsterduft, mens realiteten er at mye av min hverdag er mørk og full av dritt. Hvordan skal jeg takle dette alene?

Jeg vet i alle fall at jeg ikke kan la meg selv falle tilbake til det jeg var i. Gjør jeg det går det ikke bra. Med meg i ryggsekken av erfaringer har jeg fått mestring. Jeg har fått til noe, jeg kan jeg også. Jeg har, tross kort tid, lært gode ting fra avdelingen, fra medpasienter og personell. Jeg har erfart at det er mulig å trosse frykten, å skifte fokus fra ene og alene smerte, til smerte pluss noe som ikke er så vondt. Det går an.

Jeg er hjemme og skrekkslagen over å være alene, redd og fortvilt over egen situasjon. Men jeg skal klare meg, jeg må det. For min del og for andre sin del. Vil jeg ikke være god mot meg selv må jeg i alle fall være det litt for de andre som er glade i meg. Nå starter det, nå skal jeg ut å gå alene på egne ben.