Å plutselig føle seg alene, å kjempe som et helvete.

I løpet av et møte jeg hadde ble det noe klart for meg at jeg mer eller mindre står alene om å kjempe nå. Jo da, helsepersonell er der som før, men vi er så uenige at konstruktiv hjelp der fra er fraværende.
Jeg har felt mange tårer, vært i dyp fortvilelse og ikke sett håp. Bloggen har heller ikke fått noen oppdatering, fordi det har vært for fullt i hodet til å kunne skrive, fordi tomheten tok ordene. Jeg har ikke orket å skrive.

I det jeg gikk fra møtet tenkte jeg at dette orker jeg ikke, dette er for tøft, jeg klarer ikke mer. Og så ble tankene om å avslutte livet veldig sterke. Men så våknet kjemperen i meg, den delen i meg som beskytter Farger når hun står alene og ikke har noen trygghet rundt seg lenger. Kjemperen våknet og jeg fant noe i meg selv jeg ikke har kjent på lenge. Jeg skal klare dette, faen, jeg er sterk nok til å klare dette.


Livet er for meg forferdelig uforutsigbart og skummelt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal te meg i livet, men jeg vil leve likevel. En stor del i meg vil leve, en stor del vil klare dette selv om en større del er så sliten at den ikke lenger klarer å stå riktig oppreist.

Angsten krever mye, personlighetsforstyrrelsen krever mye, flasbackene krever mye, paranoiaen også. Det er mye i meg som tar mye plass, den plassen og de kreftene jeg skulle brukt til å leve et godt liv. Likevel gir jeg meg ikke, og akkurat nå, i dette øyeblikket er jeg for en gang skyld venn med meg selv og kjemper på samme lag som meg selv. Selvhatet kan ryke og reise, jeg må få denne jenta på beina igjen, og da trenger hun min hjelp.