Arr og klær.

Om noen av dere, som jeg, sliter med å takle det å vise arr, kan jeg tipse dere om Funky Diva som har et stort utvalg av boleroer i alle farger og stoffer. Måtte shoppe litt selv, jepp, måtte visst det :)

http://www.funkydivaa.com/

Å bli liten.

I dag var fastlege K her. Hun er her hver onsdag. Det ble en tøff time, og jeg hadde på ingen måte regnet med reaksjonen jeg fikk.

"Er minnene om traumene mye oppe for tiden?"
"Ja, etter at jeg møtte T<3 har de vært mer plagsomme. Kanskje fordi vi er så nær hverandre"
"Skal vi prøve et lite tankeprosjekt?"
"Okei"

Og så satt vi i gang.

Se for deg lille Farger, gå bort til henne og ta henne i hånden. Si at det skal gå bra, at du passer på henne.
Jeg ser henne for meg, den lille lyshårede jenta på fire og syv år. Jeg går bort til henne, ser på henne, stryker henne over håret og tar hånden hennes trygt i min. Jeg passer på henne.
Led henne bort fra det som er vondt og følg henne til et trygt sted, sier fastlege K.
Jeg prøver å ta lille Farger med meg, men jeg får ikke tak i henne nå.

google.com

På utsiden ser fastlege K meg i et krevende angstanfall og en sterk dissosiasjon. Jeg er inne i fortiden min, i barndommen min, og den er skremmende, vond og vanskelig å forholde seg til uten å få den ene anfallet etter det andre.

Jeg kan huske at jeg kjenner tåre etter tåre renne nedover kinnet mitt, jeg kan huske at jeg ikke får puste. Og jeg kan huske at fastlege K tar meg i hendene og holder meg trygt og sier at det ikke er farlig.

Hvor er du nå, Farger?
I åkeren, svarer jeg.
Hva skjer der?
Han ligger oppå meg, det er vondt.
Gå derfra, Farger. La store Farger ta deg med til et trygt sted.
Spark han vekk, mellom bena. 


Og så sparker lille Farger det hun kan og spør fastlege K om hun kan kle på seg nå.

google.com

Jeg er blitt liten, jeg har dissosiert meg ned til fire og syv års stadiet, en alder som var et helvete for meg. Jeg er tilbake i tiden, men ser stadig opp på denne mørkhårede jenta som er lille Farger som voksen.
Inne i meg er jeg en liten redd jente, på utsiden er jeg en voksen jente som hulker og skriker at jeg ikke vil mer nå, skriker at jeg vil tilbake.

Ta med deg lille Farger og gå derfra. Før henne til et trygt sted, ta henne med deg.


Og så tar jeg den lille jenta i hånden og leier henne med meg, passer på henne og får henne bort fra farene, bort fra det vonde. Jeg leier henne inn i mummidalen der alt er trygt.

google.com

Jeg ser på fastlege K og trygler henne om å få meg tilbake til -her og nå-. Fastlege K er stødig, like rolig som vanlig og holder meg fortsatt trygt fast i hendene mine.
Lille Farger føres inn i mummidalen, vekk fra åkeren og det vonde. Hun leies frem til mummi-mamma som tar over og leier henne med seg. Og så går store Farger videre.

Hvor er du nå? Spør fastlege K.
Jeg er i den gamle gaten, svarer jeg.
Hva gjør du der, spør hun så.
Jeg bor der.
Du bodde der Farger, nå bor du i en annen gate. Gå hjem nå, til den trygge leiligheten din.

google.com

Jeg har gitt fra meg lille Farger til mummi-mamma og vandrer gjennom sentrum for å finne veien hjem, alt i tankene mine. Hva jeg ser utenfor hodet vet jeg ikke, jeg vet ikke hvor blikket mitt har vært festet. Jeg har ikke fått med meg det, for jeg har vært i åkeren med det vonde i, jeg har funnet den lille jenta og hentet henne hjem til et trygt sted.

Plutselig er jeg tilbake, plutselig kjenner jeg at mimikken min faller på plass, at stemmen endrer seg og jeg slutter å gråte. Jeg er blitt store Farger igjen, jeg er tilbake og er igjen 26 år.

"Har det klikket for meg nå?" spør jeg fastlege K.
"Ja, litt. Men det er ikke farlig, du er tilbake nå."
"Har jeg skremt deg"
"Nei, men hadde du sprunget av gårde for å hente kniven og kuttet deg opp ville jeg kanskje blitt skremt"
"Lille Farger kutter seg ikke, og det gjør ikke store Farger lenger heller" svarer jeg henne.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg var borte, hvor lenge det varte. Jeg mistet tidsperspektivet, og jeg klarer ikke å huske alt riktig tror jeg. Det er litt tåkete, litt diffust og fjernt.

Farger.

Det var en lang reise å ta i tankene. Det var en av de mest krevende reisene jeg kan huske å ha hatt inne i hodet mitt. Dette var en kontrollert reise, ikke noe som kom byksende over meg. Vi tok fatt på reisen begge to, fastlege K og jeg.
Da jeg våknet fra dissosiasjonen føltest det som om jeg hadde sovet sammenhengende i tolv-femten timer. Du vet den følelsen når sengen gir mer smerte til kroppen enn hvile, når du har ligget alt for lenge og rygg og nakke verker, når øynene er så tunge at det som å ha blyblokker på øyelokkene. Slik føltes det, og jeg var så sliten, så ufattelig sliten. Like sliten som om jeg ikke hadde sovet på to døgn.
Det tar på kreftene å dissosiere, jeg blir utslitt av det.

Timene i etterkant var tunge, forferdelig tunge. Jeg tenkte mye og var urolig for om jeg noen gang kan få kontroll over disse traumene og leve godt med de. Til slutt sovnet jeg og var borte en time eller to.
Da uroen igjen kom over meg sto jeg mellom to valg; Å løpe på tredemølla, eller ta en lang dusj.
Jeg tok en dusj, og det hjalp. Jeg kom mer til meg selv igjen og var ikke lenger så sliten.

I kveld kommer T<3, og han sa at siden jeg hadde hatt en tøff dag skulle jeg få ligge på fanget hans og sove litt. Da sitter han der stille og trygt og stryker meg over armen og ryggen, snakker litt av og til og stryker enda mer på meg. Hvor han er snill og god.

Jeg har ikke dissosiert på så lenge jeg kan huske, at det skjedde i dag overrasket meg stort. Men, jeg fikk i alle fall lille Farger vekk fra åkeren for denne gang, og jeg fikk gråte såre tårer som jeg til stadighet biter i meg og lar forbli på innsiden.

Takk til fastlege K for sin smittsomme ro, sin tålmodighet og sitt engasjement.

Arrkorreksjon.

I går var en spennende dag. Jeg skulle til konsultasjon med arrene mine for å se om det er noe å gjøre med det for at det kan bli finere.

Jeg sto opp tidlig og angret litt på det siden det ville bli mange timer med gruing. Men jeg holdt meg i ånde og fikk gjort en hel del her hjemme, og plutselig var klokken elleve og tid for avreise.
Tante og onkel kom og hentet meg og vi satt snuten mot Sandvika og klinikk Bunæs som ligger under Volvat privatsykehus.

Timene i bil før vi var fremme gikk greit. Det var mange tanker som fløy gjennom hodet mitt, men jeg tok meg selv i å smile titt og ofte, fordi jeg er betatt og er så heldig å få kjenne T<3. Han sendte meg lykke til meldinger og skrev mye fint, og da jeg leste at han ville vært med for å passe på meg kjente jeg at jeg godt kunne tenkt meg å hatt han med. Vi kjenner hverandre ikke så godt enda, så det var likevel mer riktig å ha med tante og onkel som kjenner historien min. Inne i mellom smil, og meldinger kom tankene. Hva om ingenting kunne gjøres, slik som de har sagt til meg på statlige sykehus tidligere. Hva om de ville møte meg med et skeptisk blikk og tenke nok en angrende, dum selvskader. Hva om de ikke ville bruke sin tid på meg, fordi jeg har gjort dette med vilje mot meg selv. Jeg var redd, redd for hvordan jeg ville bli møtt, men tante roet meg på at hun kom til å si i fra om at jeg var nervøs for det.

Vel fremme ble det vanskeligere, for nå gjaldt det, nå skulle jeg vurderes.
Vi slapp å vente lenge og ble vist inn til et hyggelig kontor. Der var det to menn som skulle se på arrene mine. De var både forståelsesfulle og hyggelig, og da tante nevnte dette med fordommer kunne han ikke skjønne hvordan noen hadde slikt for seg, virket det som. Bare det å skulle bli tatt på av to menn var en utfordring i seg selv. Og å kle av seg buksa var ikke hakket bedre. Men dette er prisen jeg betaler for å kunne få en litt bedre selvfølelse. De oppførte seg svært profesjonelt og ordentlig, og det var ikke så farlig som jeg trodde.
En tredje ble hentet inn til kontoret for å se på arrene mine, en hyggelig dame som sa at dette tas med en slags laser/peeling.

"Det som er, er at dette kan aldri bli helt fint igjen, men det kan bli bedre"
"Det vil ta lang tid og er forferdelig dyrt, men det er mulig å gjøre noe med"

Og i det han sa det og også fortalte at vi skulle i gang med kortisonsprøyter med en gang, fikk meg til å ville gråte høyt og sårt. Jeg holdt kjeft og gråt ikke, enda.

Jeg ble fulgt inn på et mer sterilt rom og ble vist til en behagelig stol med pute i ryggen. Han tok armen min og holdt den forsiktig mens han satt rundt 30 sprøytestikk rett inn i de arrene som er forhøyet. Det var ikke særlig smertefullt, men jeg kjente litt på de hardeste arrene for der måtte han bruke mer makt for å få nålen inn. Noen av arrene var så harde at nålen bøyde seg. Men igjen, det var ikke særlig smertefullt.

Her er oversiden av armen full av sprøytestikk.

"Jeg tror du har vært veldig, veldig sint en gang i tiden.."
"Ja, veldig sint og veldig syk."
"..og veldig syk, ja:"

"Har du en god venn da, Farger"
"Jeg har akkurat møtt en nå, og han sier jeg er like pen med arr som uten"
"Helt enig, helt enig"

Han klappet meg på hodet og forsvant ut av rommet, og mer så jeg ikke til han. Plutselig var første behandling unnagjort!

Her er undersiden av armen med sprøytestikk.

Jeg tok på meg genseren igjen, ventet til jeg fikk kremene jeg skulle starte opp med og gikk ut av klinikken med tante.

Da kom tårene. Helt ukontrollert sto jeg plutselig på parkeringsplassen og hulket.

"Hva er det for noe, Farger" spurte tante.
"Jeg, jeg er bare så glad, letta og glad".

Og så holdt tante godt rundt meg mens jeg gråt mine glade tårer.

Turen hjemover gikk langt fortere enn turen innover. Jeg skravlet lettere, klarte å konsentrere meg bedre og var i et mye bedre humør. Jeg hadde regnet med og var forberedt på at ingenting kunne gjøres, men så kunne noe gjøres likevel.
Bortsett fra at jeg så ut som en heroinmisbruker og litt sprenging i arrene var alt helt fint.

Vel hjemme klemte jeg tante og onkel og takket for at de hjelper meg. Og så kom T<3 og jeg satt i armkroken hans resten av kvelden, helt til jeg sovnet i fanget hans :)

Happy ending på en svært så innholdsrik og i overkant av spennende dag.

Litt fakta:
-Klinikken er privat og man må dermed dekke utgifter selv, med noen få unntak der Nav dekker en del eller alt.
-Jeg starter opp med kortisonsprøyter som skal dempe de arrene som er forhøyet fra resten av huden, i tillegg til en a-vitamin krem som skal skape mer sirkulasjon i arrene.
-Jeg skal tilbake om fire uker for å sette mer kortison og vurdering.
-Klinikkens ansatte er svært hyggelige og imøtekommende.
-Behandlingen vil gå over ca to år, og resultatet er enda noe uvisst, men litt bedre blir det i alle fall.
-Sprøytene kjente jeg nesten ikke, og den lille følelsen av sprenging etterpå var peace of cake.

Kjære tante og onkel. Tusen hjertelig takk for at dere gjør dette for meg. Tusen takk for at dere alltid støtter meg. Takk for at dere er glad i meg tross min historie og sykdom. Tusen takk for at dere stiller opp for meg og storesøster, mamma og farmor. Takk for at dere er så tvers gjennom gode mennesker.
Tusen hjertelig takk for all støtte og hjelp gjennom alle år, jeg setter så inderlig pris på dere!

Jeg skal passe på deg, Farger.

Han er øm, varsom og snill. Sier vakre ord til meg, stryker meg over armen og sier jeg er nydelig med eller uten arr. Hvisker stille at det er fint å være sammen med meg. Jeg stryker han over kinnet, kysser han og sier det samme til han. Det er så fint, å bare være i samme rom, å sitte i en trygg og varm armkrok. Alt er fint.

Jeg stivner, fryser til is og kjenner en tsunami av minner fra fortiden skylle inn over meg. Jeg klarer ikke å stoppe det, noe har minnet meg på det jeg opplevde som liten jente. Noe vil hjemsøke meg akkurat nå som det var så trygt og godt og plutselig står jeg midt på gulvet og kjenner grunnen under meg gynge ustødig.

"Hva er det, Farger?"
"Er du redd?"
"....Ja..."
"Klarer du å sette ord på det?"
"...Nei..."

Han tar de sterke armene sine rundt meg, står der stille med meg og holder meg i et fast og trygt grep. Han stryker meg gjennom håret, over ryggen, over kinnet og sier

"Jeg skal passe på deg, Farger, jeg skal passe på deg".

T<3 Jeg setter så pris på deg. Ikke gi meg opp. Ikke bli redd for meg. Ikke dra fra meg nå som jeg nettopp er begynt å bli glad i deg. Ikke sår meg T<3, ikke dra fra meg nå.

Sommerfugler.

Jeg smiler mye om dagen.

Sommerfuglene flyr fint rundt i magen min.

Hjertet slår litt ekstra.

Jeg har møtt en gutt.

Vi er begge betatt.

Ønsk meg lykke til med dette,

jeg håper så inderlig det går bra.

Og hva er vel finere å ha den første daten inntil dennen sangen :)

Gjesteinnlegg fra venninne L.

Det er ikke få mennesker som har vært skeptisk til vårt vennskap, de aller fleste mener og tror at å ha venner som er psykisk syk, når enn selv er det, gjør ting bare vondt verre. At man påvirker hverandre negativt, og på en måte motiverer hverandre til å opprettholde sykdommen. Særlig om det er noen med samme lidelse som enn selv. Noen gjør dessverre det, men langt ifra alle.
Farger og jeg gjør absolutt ikke det. Vi er her og støtter hverandre i positiv retning. Det er få mennesker jeg har følt jeg kan ringe til eller sende en tekst melding til når jeg har det vanskelig. Mange vet jo ikke hva de skal si og synets det er vanskelig å finne ord.
Jeg ble kjent med Farger på internett, Blink, da vi var 15-16 år. Vi var i samme støtte gruppe for oss som sliter psykisk. Det var godt å være i den gruppen, jeg opplevde for første gang at det var andre som hadde det slik som jeg. – Da nettstedet Nettby ble opprettet flyttet vi over dit. Da overflyttet vi gruppen dit. Det ble etter hvert en Pro gruppe, hvor vi trigget hverandre til å skade oss, sulte oss, ta overdoser ol. Jeg og Farger ble mer kjent da, vi snakket mye om gruppen og hvordan vi ble påvirket. Vi skreiv ett innlegg på siden om hva vi syntes om gruppen og hvilken retning den hadde gått. Det ble ikke godt mottatt, og vi fikk egentlig beskjed om at viss vi ikke var fornøyde kunne vi jo bare melde oss ut ifra gruppen. Farger og jeg begynte da å bli mye bedre kjent, og vi holdt sammen.
Nå er vi gode og nære venner, 10 år etter vi møttes på nett. Og vennskapet vårt har virkelig vært noe av det viktigste for min bedring!
Det var ikke før vi var 19 år vi møttes for første gang. Farger var innlagt i skien samtidig som meg, men ikke på samme avdeling. Husker jeg var veldig spent første gang vi skulle se hverandre, - selvtilliten min på den tiden var jo ikke- eksisterende, og ville hun like meg mon tro? Husker det var litt «rart» første gang, vi visste vell ikke så mye om hva vi skulle si til hverandre. Men nå, 10 år senere – er hun en av de som står meg nærmest! – Hun er noe av det mest fantastiske menneske jeg noen gang har møtt. Hun har blitt min sjelevenn, som jeg kan støtte meg til når jeg føler bakken under meg slår sprekker. Farger er her alltid for meg, samme er jeg får henne. Det er mange ganger jeg har vært livredd – og den første jeg ringer til, det er Farger. Hun vet alltid hva hun skal si for at jeg skal få det bedre. Hun tar alltid telefonen, hun beroliger meg og snakker helt til jeg har roet meg ned.
I begynnelsen slet Farger med å si noe når hun hadde det vondt, hun var av den typen som ikke snakket om, var innesluttet og tenkte nok: «Jeg skal ikke være til bry, jeg skal ikke plage noen med mitt» - Men jeg gav meg ikke, jeg sa alltid at hun måtte ringe meg eller sende meld, - «Jeg har telefonen på i natt, lov meg å ringe om du føler for å skade deg eller er redd.» I begynnelsen gjorde hun aldri det, og jeg sa at om hun ikke gjorde, ville ikke jeg gjøre det heller. Etter hvert så turte hun å si noe, men mye holdt hun inne.
Nå er hun helt åpen for meg og jeg kjenner det har virkelig styrket vårt vennskap! Vi har aldri trigget hverandre, aldri har vi planlagt å skade oss sammen eller sulte oss. Vi har alltid vært bevisst på det, og jeg tror at det er derfor vi har klart å holde på vennskapet vårt. Har vi hatt selvmords tanker og tatt mange mer medisiner enn vi skulle, er det ikke til hverandre vi ringer, vi bruker da de faglærte rundt oss. Mange ringer når de har tatt overdose og legger ansvaret over på oss. – Det har vi aldri gjort mot hverandre. Vi bor over 100 mil unna hverandre, men likevel er hun en av mine aller beste venner. Farger har gitt meg styrken til å kjempe for en bedre hverdag! – Da jeg var innlagt for en stund siden, fikk jeg ikke lov å ha telefon eller internett. Med ett unntak! Ville jeg ringe Farger, så fikk jeg lov å få telefonen min. Det sier ganske mye om vår relasjon til hverandre. Hvor positivt det er!
Jeg fikk ikke lov å ringe noen andre, men de visste hvor mye samtalene med Farger betydde for meg, at det gjorde meg godt og at jeg fikk det mye bedre etter å ha pratet med henne.
Jeg har møtt Farger flere ganger, og jeg har vært på overnatting hos henne, på ferie. Det har vært så fantastisk – og jeg gleder meg til vi sees igjen til sommeren! Det som er – er at vi har mange like behov. Jeg trenger å hvile litt på dagen, og det gjør hun også. Så da lå vi på hver vår kant på sofaen, og det var ingen sure miner for det. Vi tok hensyn til hverandre, på alle måter. Minnet hverandre på å ta medisinene, vi spiste godt og gav hverandre omsorg når vi trengte det.
- Moren hennes sa: «Dere har ett helt spesielt vennskap, det ser jeg» - Og jeg kunne ikke vært mer enig. Vi er sjelevenner for livet! – Jeg tror at om hun hadde dødd, ville jeg også gjort det. For det føles som om vi deler ett hjerte, og slutter hennes del å slå, så gjør min det også. – Så nære er vi.
Jeg tror ikke jeg ville sittet her i dag om det ikke var for Farger. Hun har vært og er min beste støttespiller, jeg føler meg aldri til bry for henne.

Vårt vennskap betyr ALT for meg, Farger. Du er en helt fantastisk jente, ingen her i verden er så nydelig som du! Og ingen her i verden betyr mer for meg enn du gjør! Du er min sjelevenn, min søster og engel <3

Alltid din venn,
varm klem fra venninne L

Vennskap.

Endelig er dagen her, endelig skal jeg få se henne igjen.

Jeg vasker, rydder, legger på sengetrekket hun liker så godt og gjør det fint til hun kommer på besøk for en helg.

Her skal hun føle seg velkommen.

Kjøleskapet fylles opp til randen.

Her skal hun ikke sulte.

Jeg tripper, er helt lusete i hele kroppen, 

gleder meg så til å se venninnen min.

Og så banker det på døren og der står hun.

Jeg smiler hjertelig, hun også,

og så kommer den gode klemmen og ordene 

"så godt å se deg igjen".

Hun har med seg sin gode venn,

de som fant hverandre i sorgen.

Mannen jeg kjente jeg kunne være trygg på,

en som har blitt en ny venn.

Venner er gull verdt.

Vi spiser kake,

vi skravler,

vi ler.

Jeg  har det godt.

Godt.

Så rik jeg er, 

på vennskap.

Så velsignet jeg er,

med gode mennesker som er glad i meg.

Så takknemlig jeg er,

for at de har holdt ut.

Så rik jeg er,

på godhet.

Tusen takk for vakre gaver, venninne L.

Og takk R. for at du viste meg at menn ikke er så farlige, at de kan være riktig så hyggelige og gode mennesker de også.

Og så kom hverdagen...

Påsken er over, og for en påske det har vært! Som jeg har kost meg. Jeg har følt meg bedre enn på lenge og det har vært fantastisk og få kjenne meg i en slik form. Mye av grunnen var nok det at jeg hadde besøk av venninne L. Vi fungerer så godt sammen, og jeg har bare nytt tiden sammen med henne. Dessverre har det meste en ende, og på tirsdag måtte jeg følge henne til toget og vinke hadet. Det ble i tøffeste laget og jeg gråt sårt da hun dro.
Det ble veldig stille og tomt da jeg kom hjem, men da kom venninne S til meg og trøstet meg litt. Heldigvis kommer venninne L mest sannsynlig til sommeren igjen, og da kan hun bli litt lenger.
Jeg har hatt det så bra, selv med angst og alt jeg sliter med. Men jeg har likevel klart å kose meg, senke skuldrene og slappe av. Jeg har hatt det mye moro og jeg har vært glad i livet, glad for at jeg er i live.
Takk venninne L, for at jeg får være en nær venn av deg. Du gir meg mye og tilføyer livet mitt glede. Takk.

Venninne L og Farger.

Formen min er fortsatt ganske så bra. Jeg klarer meg greit her hjemme, men jeg er fortsatt nokså isolert hjemme. Det er dog greit så lenge jeg slipper den intense innvendige smerten som før var der konstant. Nå kan jeg kjenne at jeg har noen pusterom og pauser fra det og klarer å bli klar til kamp når angst og smerte setter i gang igjen. Jeg klarer å kose meg hjemme og har både kosthold og søvn i noen lunde orden.
Jeg bruker mye tid på venninnene mine, de er ofte på besøk her og det setter jeg stor pris på. De vet at jeg sliter med angst om jeg drar ut så de kommer gjerne hit på besøk i stedet. Det er jeg glad for. Jeg er glad for at jeg har så gode venner som det jeg har. Det er ikke alle forunt å ha gode, nære venner. Jeg er så heldig at jeg har fem nære venninne, en mor som går gjennom ild og vann for meg, en stefar som stiller opp som om han skulle vært faren min og en fantastisk søster som jeg får mer og mer kontakt med, og som jeg ser opp til og har som forbilde. Jeg har gode hjelpere i helsevesenet og flotte og tålmodige huseiere.
Sånn sett er jeg veldig rik, beriket med godhet. Jeg er så utrolig heldig.

google.com

Til lørdag skal jeg i bursdagsfest for en venninne. Det blir fjerde helgen på rad med fest og alkohol, men det er ikke ofte det er slik lenger nå så jeg tar det med ro og bekymrer meg ikke. Jeg gleder meg faktisk, Farger GLEDER seg til noe. Det er ikke så lenge siden livet mitt var et sant helvete. Det er ikke så lenge siden jeg bafant meg i et kullsort hull jeg ikke så noen utvei fra. Den smerten jeg kjente, angsten, traumene, alt som var så vondt. Hvordan holdt jeg det ut? På en måte holdt jeg det ikke ut, for jeg har prøvd å feige ut og ta livet av meg flere ganger. Det er ren flaks at jeg lever, sier legene. Jeg kunne vært i himmelen nå, men jeg lever på et mirakuløst vis likevel, og det har jeg tenkt å fortsette med. Jeg gleder meg over dagene, koser meg om kveldene, kjenner på godhet og ro inne i mellom og tenker at slik som livet er nå, slik kan jeg holde ut.

Jeg er liksom på jorden igjen nå, jeg er ikke lenger i helvetet mitt på den samme måten. Nå er armene mine uten sår, arrene har bleknet og pannen min har ikke lenger konstante sår etter skalling i desperasjon.

Jeg lever.

Livet i det kullsorte hullet.

I slutten av april skal jeg til Volvat privatsykehus for å konsultasjon ift. arrene mine. Jeg plages mye av arrene mine og dekker meg alltid til med langermet genser og skjerf. Arrene på beina tør jeg å vise litt, men jeg er heller ikke komfortabel med det. Men når sommeren er på sitt varmeste orker ikke engang jeg med min arrdekte kropp å gå med lange bukser. Jeg må rett og slett kle av meg litt for å holde ut varmen.

Jeg skammen meg mye over arrene mine, skammer meg over å ha vært så syk, over å ha gjort noe så makabert som å skjære dypt ned i min egen kropp. Skammer meg over lettelsen som blodet gav meg. Jeg skammer meg over den historien som arrene mine forteller, for den historien vil jeg helst ikke vite av.

Jeg håper de på kan gjøre noe med arrene på Volvat. De skal visstnok være veldig flinke, men jeg har en anelse om at armene og beina mine er for ødelagte til å kunne fikses til et normalt utseende igjen.

Det er tante S som har ordnet med det hele, jeg får ikke en gang betale, det skal hun. Jeg er så takknemlig og strever med å vite hva jeg skal gjøre i gjengjeld. Hun stiller så til de grader opp for meg og jeg føler at jeg ikke får vist henne hvor glad jeg er for det. Men jeg sier det til henne, i det minste. Takk tante :)

Nei, nå har jeg ventet og utsatt det lenge nok. Jeg skal vaske huset i dag, men har i stedet gjort alt annet for å slippe å dra rundt på moppen. Jeg får bare sette i gang og konsentrere meg om hvor god følelse det gir når jeg er ferdig :)

Jeg håper dere alle har hatt en like god påske som jeg har hatt. Ønsker dere en fin-fin dag.

Klem fra Farger :)

Påske.

Sist jeg skrev fortalte jeg at jeg skulle ha besøk av venninne L en helg. Besøket gikk kjempe bra, og jeg koste meg sånn. Vi spiste god mat, skravlet, hvilte, lo, var på fest og bare nøt det å kunne være i samme rom og ikke på hver vår kant av landet. Hun er en av mine nærmeste selv om hun bor så langt unna, og det å ha henne her ga meg mye. Og ikke nok med det, hun er fortsatt på denne kanten av landet og kommer derfor til meg i dag og blir til tirsdag! Jeg gleder meg så mye :) Jeg skulle gjerne lagt ut koselige bilder av oss, men jeg er jo en anonym blogger så det tør jeg ikke. Men det ble mange minner festet til kameraet.

Festen gikk fint, bortsett fra at jeg som vanlig ble altfor full og fikk blackout. Det vil si, det er noen timer jeg ikke husker noe av. Jeg vet hvorfor det blir sånn, det er på grunn av en av medisinene jeg bruker, og fordi jeg drikker for mye i forhold til hva jeg egentlig kan når jeg tar disse medisinene. Jeg klarer ikke stoppe i tide og blir derfor for full. Men jeg gjorde ikke noe galt, jeg var, etter det jeg er blitt fortalt i ettertid, i storslagen form og bare koste meg. Da jeg våknet på søndag var jeg sikker på at jeg hadde driti meg ut, fordi jeg så ofte gjorde det før tror jeg alltid at jeg har gjort noe galt når jeg våkner etter en fest. Men jeg hadde ikke gjort noe galt, ikke røkt inne en gang. Fylleangsten kjente jeg på frem til tirsdag, men da falt alle brikker på plass og jeg satt meg ned å lo av meg selv. Så full, så dum, så moro det var =D

Da venninne L skulle dra var jeg litt trist. Det var så godt å ha henne i hus. Jeg lå på sofaen, med sminke fra gårsdagen og bustete hår og sa stille "jeg vil ikke at du skal dra". Da kom hun bort til meg og ga meg den beste klemmen og sa jeg var søt. Og så pakket vi sakene hennes og gikk til bussen. Da ble det veldig stille her hjemme.

Nå som jeg har testet ut dette med å ha besøk over litt lengre tid så føler jeg meg litt tryggere på at jeg kan ha besøk av andre også. Nå er det svært få andre jeg har en slikt forhold til som jeg har med venninne L, men det hadde jo vært koselig om søsteren min kom på besøk og overnattet her i stedet for hos mamma. Jeg liker å være med søsteren min, men jeg liker ikke å dra vekk fra hjemmet og dermed får vi lite tid sammen. Så storesøster, dra med deg Carma og kom på besøk så lager vi god mat, drikker god vin og koser oss i stua mi :)

Påsken har så langt vært grei, og fin. Den har til og med vært bra! Det er rart dette, å føle meg slik som jeg gjør nå. Jeg har det fortsatt vondt, jeg har fortsatt mye angst, men jeg orker og makter å leve med det nå. Jeg er ikke på desperat jakt etter ro og fred, fordi det nå er litt roligere inne i hodet mitt. Jeg er fortsatt, i forhold til andre uten angst, nokså isolert her hjemme, men jeg klarer i det minste å være litt mer sosial i hjemmet mitt ved å ha besøk av venner og familie her uten den vanvittige angsten som kveler all glede over besøk. Jeg kjenner angsten i meg når jeg har besøk, men jeg takler den på en litt annen måte enn før. Dette tror jeg er på grunn av medisiner, og muligens en Gud som har hørt meg be og be og be når det har herjet som verst.

Langfredag fikk jeg spørsmål om jeg kunne være med min fars søster på graven hans. Pappa døde jo i selvmord for ti år siden, og siden den gang har det kun vært en gravstøtte vi har hatt igjen av han, og en hel masse gode minner. Tanten min har ikke klart å vært noe særlig på graven, det har vært for vanskelig for henne. Men hun ville dra med meg, og som min farmor sa så ville hun ikke være med noen andre. Da jeg ble spurt sa jeg selvsagt ja til å være med henne ut på graven, for jeg takler det å gå på graven til pappa nå. Det tok meg åtte-ni år å klare å gå dit med familie og uten å bli helt knust, men nå klarer jeg det, jeg syns til og med det er godt å være der.
Tanten min hentet meg og jeg spurte om hun gruet seg. Hun sa hun ikke gjorde det og hun så nokså rolig ut. Jeg vet ikke hvem som var mest spent, jeg eller hun. Jeg visste jo ingenting om hvilken reaksjon hun ville få, men jeg hadde forberedt meg på både det ene og det andre som følger med når en sørger.
Besøket på graven til pappa gikk veldig fint. Tanten min var så tøff og tapper. Hun trosset det hun var redd for før nesten ikke har klart, og det var veldig fint. Vi satt ute i kulden i en time og snakket som vi ikke har gjort før, om opplevelsen av å miste, om sorgen, om savnet og om det å leve uten pappa, og for henne, broren sin. Det var fint for meg å kunne gjøre noe for henne som alltid stiller opp for meg!

Tanten min og onkelen min bor et stykke unna, men det er likevel de som gjennom årene har hjulpet meg på en helt spesiell måte, nemlig med forståelse, empati og omsorg. Dette får jeg fra andre tanter og onkler også, men det er nå en gang slik at de tantene og onklene som bor nærmere meg til tider har vært mer sint enn forståelsesfulle mot meg. Jeg har blitt skjelt ut, følt meg uglesett og tidvis møtt svært liten forståelse, som den gangen jeg fikk beskjed om å kle på meg siden jeg hadde så stygge armer. Det såret!
Men tanten og onkelen min som bor et stykke unna har aldri vært slik eller sagt noe sånt. De har kun gjort alt de har kunnet for å hjelpe meg, og da jeg for en stund siden var dårlig, mistet tilbudet jeg hadde i psykiatrien og ikke klarte mer alene, var det nettopp denne tanten jeg ba om hjelp. Da ble hun glad, hun fikk endelig gjort noe for meg, som hun sa.

Jeg har også bodd hos denne tanten og onkelen min, og deres sønn, i litt over ett halvt år. Da var jeg ganske syk av spiseforstyrrelser og mye annet men prøvde meg likevel på skolegang. I begynnelsen var jeg veldig forvirret da jeg bodde der, fordi alt var så fremmed og rart. Det var ikke før etter noen måneder at jeg skjønte hvorfor jeg var forvirret; Jeg hadde aldri hatt et slikt hjem, en slik trygg base å komme hjem til. Tante og onkel var trygge, de var rolige, friske, ikke sinte eller oppfarende. De hadde gode rutiner, ro og en veldig fin tone seg i mellom. Slik kunne det jo være hjemme av og til da jeg vokste opp også, men det jeg husker er ofte at det var litt motsatt av det. Mamma og pappa gjorde så godt de kunne, men jeg hadde det likevel ikke trygt. Det er blitt sagt at det kanskje er derfor jeg har den grunnleggende utryggheten i meg.
Da jeg bodde hos tante og onkel var jeg fortsatt der at jeg ikke ville vise eller snakke om det jeg slet med. Jeg skjulte spiseforstyrrelsen så godt jeg kunne, og ingen kunne gjette at jeg slet med det heller fordi jeg på den tiden hadde tippet bmi`en for overvekt. Jeg spiste og spydde på nettene, gråt av angstanfall på doen på skolen, sov bort en snikende depresjon og begravde meg i skolearbeid for å slippe å tenke på alt kaoset i hodet mitt. Sistnevnte resulterte i gode karakterer og flotte tilbakemeldinger, så noe godt kom det ut av det ;)
Jeg klarte ikke å fullføre skolegangen og flyttet hjem igjen, men i løpet av de månedene jeg bodde hos tante og onkel og fetteren min ble jeg kjent med de på en helt ny måte og knyttet sterke bånd til de.

Jeg vet du leser dette tante, takk for alt dere har gjort for meg :)

I dag kommer venninne L tilbake for å være her i noen dager. Jeg skal bake påskekake og gjøre det fint til hun kommer. Det blir nok noen fine påskedager her hjemme med henne, rolige og gode dager med en god venninne. Takk venninne L for at du finnes og liker deg her hos meg. Håper du klarer å slappe av og kose deg her disse dagene.

Og til dere lesere:
Goooood Påske! Kos dere, spis god mat, le og og vær med gode mennesker, se påskekrim, ha late dager og bare nyt ferien. Det skal nemlig jeg ;)