Juni.

Årets første junidag. Det er fem varmegrader ute og regnet hamrer mot vinduene i huset. Stearinlysene er tent, og jeg finner endelig roen til å skrive litt på bloggen igjen. Det er sommer, og det er ikke så verst i grunn.

Etter at en mann i vår vennegjeng døde har min egen sorg etter pappa blitt veldig aktivert. Dette skrev jeg om i et tidligere innlegg også. Jeg fikk pappas dødsfall og savnet etter han så til de grader midt i trynet, og jeg klarte ikke å hanskes med det alene. Da begynte løsningsorienteringen. Jeg sendte en mail til kommunens prest og spurte pent om jeg ikke kunne be henne om litt hjelp til sorgarbeid, og det fikk jeg.
Sist onsdag gikk jeg angstfylt gjennom gatene for å møte henne på et menighetshus. Hun er en sprudlende dame, som er god å snakke med, og jeg så frem til å kunne begynne på et forsinket sorgarbeid. Det jeg derimot ikke så frem til var å få nok et daglig anfall mens hun så på.
Anfallene mine arter seg som om jeg har kramper. Jeg har ikke kramper i kroppen men det ser sånn ut. Hele kroppen spenner seg i en slags bue, og det kommer noen rare lyder fra meg. Det kommer gjerne brått, men nesten alltid fordi noe i meg blir trigget, at noen blir vanskelig å snakke om eller tenke på.
Til min store overraskelse fikk jeg ingen anfall. Jeg kjente at det begynte noen ganger, men jeg klarte å unngå det med å holder fokus på stemmen til presten og å se rundt i rommet for at ikke blikket skulle fryse seg fast.

Samtalen var tøff, men fin. Jeg fikk begynt å snakke om mye av det jeg sørger over, for sorgen ligger ikke bare i det at pappa valgte å avslutte livet sitt, den ligger også i de tapte ungdomsårene mine, i galskapen jeg befant meg i, i lengselen etter et normalt liv og i samvittigheten over hva jeg har påført mine nærmeste.
Sorgen er så mangt, og jeg trenger hjelp til å arbeide med den. Nå får jeg hjelp til det.
Jeg har jo psykiatritjeneste menneskene og legen min som jeg kan snakke med, men det er nå en gang slik at de har stått midt oppe i mye av det som har skjedd, og på en måte føles det da nesten for nært å snakke med de om det. Jeg har også vennene mine, søsteren min, mamma og T<3, men det blir også for nært, og visse ting skal man heller ikke bruke sine nærmeste til å snakke om og med.

Jeg skal møte presten til uken også, og jeg gru-gleder meg. Det er tøft, og der ligger gruingen. Det er nødvendig og nyttig, og der ligger gleden.

Etter dødsfallet vi i vennegjengen nå opplevde stoppet søvnen nesten helt opp. Jeg fikk ikke sove og det har endt med både besvimelse, legevakt, høye doser medisiner og en hel masse desperasjon etter hvile og sliten gråt. Mamma har stilt opp, T<3 har stilt opp og nå har jeg endelig kommet litt mer inn i søvnen igjen. I går sovnet jeg faktisk på sofaen på dagtid, fordi jeg var sliten, og det har ikke skjedd siden det siste dødsfallet.
Det er ren og skjær seigpining å ikke få sove. Jeg blir så sliten, jeg blir så utmattet og alt stopper opp. Matlysten stopper opp, tankene setter seg fast, musklene virker ikke og kroppen ser mer ut som en sekk som blir dratt rundt enn bein som bærer meg. Jeg blir irritabel, sårbar og føler meg veldig fanget. Jeg er forferdelig avhengig av hvile og søvn. Åtte timers søvn om natten og en times hvile på dagtid. Dette trenger jeg, og når jeg ikke får det blir alt i meg et salig kaos. Nå sover jeg heldigvis igjen, og det var etterlengtet.

For et par uker siden fikk jeg en lang sms av T<3. Kort fortalt slet han med "oss", med å finne seg selv og med det å være i et nytt forhold. Han gjorde det klart at han brøyt med meg, og jeg brøyt sammen. Jeg hadde glemt hvor vondt kjærlighetssorg gjør, og jeg visste ikke at det føltes så annerledes ut når man er voksen. For jeg har ikke hatt kjærlighetssorg eller vært forelsket siden jeg var fjorten år gammel. Når jeg nå opplever det i voksen alder er det en helt ny erfaring.
Jeg ringte gråtende til venninne T, og etter to minutter var hun og venninne S på plass. Ingen skjønte noen ting, kanskje aller minst jeg. Det kom som lyn fra klar himmel, ingen forvarsel eller noen andre tegn.
Etter å ha snakket med han forsto jeg at det også hadde kommet brått på han. Panikken kom over han og han følte seg fanget og måtte "ut".

Etter å ha tørket tårer i to døgn, hikstet og hulket fra meg kom han på besøk igjen. Da ba han meg med ut, og jeg takket ja. Vi fikk snakket litt den kvelden, og vi dro ut sammen neste dag også. Dagen etter våknet jeg ved siden av han og vi startet vi dagen med å se skrekkfilm, for så å dra på fisketur og dra opp fem små ørret. Vi tilbragte helgen sammen med god grillmat, god drikke, båttur i solen og en mye lettere tone oss i mellom. Det var aldri noe krangel, og det var aldri stygge ord oss i mellom. Men det var nok mye tanker og mye usagt som måtte frem, og det har begynt å komme frem nå.
Jeg spurte han på et tidspunkt hvor vi nå stod hen, og da svarte han litt spørrende, "litt kjærester?".
Det er helt greit for meg.

Han trenger tid, og han skal få tid. Jeg venter. Han trenger å finne seg selv og opprette et nært og godt forhold til barna sine igjen, og det skal han få plass til å gjøre. Han trenger å erfare at jeg ikke skal styre han eller ta over livet hans, og det skal jeg vise han at jeg ikke kommer til å gjøre. Han trenger å forstå at jeg bare vil han godt og at jeg er så inderlig glad i han, det skal jeg gjøre tydelig.
Jeg er forelsket i han, det er han jeg vil ha. Dette er mannen jeg vil bli kjent med, som jeg vil være med. Dette er mannen jeg kan se for meg en fremtid med. Dette er mannen jeg sovner stille i armene til og våkner opp like stille, fortsatt i armene hans. Dette er mannen jeg ler aller best sammen med, han jeg føler mest ro sammen med og han jeg liker aller best å tilbringe tid med. Det er T<3 jeg vil ha, og jeg skal jobbe knallhardt for å få han tilbake. Jeg gir bare ikke opp dette, for følelsene er altfor sterke til det.

De siste månedene har det vært mye festing. Hver helg har jeg vært ute og blitt full eller tilnærmet full. Nå derimot tar jeg en pause. Kroppen har godt av en pause fra festing og nattevåking, hodet har godt av litt ro i helgen og lommeboka mi trenger å få være i fred en helg. T<3 skal ha barna og jeg skal sitte i sofaen min og se på tv, vaske heimen, og gjøre alt slikt jeg ikke har gjort på mange, mange helger. Det ser jeg frem til.

Sist uke var jeg nok en gang på Bunæs klinikken for å få flere sprøyter med kortison i arrene mine. Denne gangen fikk jeg sprøyter i begge armene, og nok en gang var det ikke smertefullt. Jeg kan nå begynne å se bedring, og det er utrolig å oppleve. Det gir meg håp om at jeg en dag kan klare å se på armene mine uten å ville brekke meg eller gråte. Det er foreløpig mange hvite flekker/områder som følge av kortisonen, men det er beviset på at arret har dempet seg og lagt seg ned på vanlig hudnivå, i stedet for å være opphøyet fra resten av huden. T<3 sier han syns han ser bedring, og legen på klinikken sa også det. Jeg fortsetter med A-vitamin krem hver dag, og skal tilbake om tre uker for å mest sannsynlig få enda mer kortisonspøryter.
Dette er tidkrevende men spennende.

Påske.

Sist jeg skrev fortalte jeg at jeg skulle ha besøk av venninne L en helg. Besøket gikk kjempe bra, og jeg koste meg sånn. Vi spiste god mat, skravlet, hvilte, lo, var på fest og bare nøt det å kunne være i samme rom og ikke på hver vår kant av landet. Hun er en av mine nærmeste selv om hun bor så langt unna, og det å ha henne her ga meg mye. Og ikke nok med det, hun er fortsatt på denne kanten av landet og kommer derfor til meg i dag og blir til tirsdag! Jeg gleder meg så mye :) Jeg skulle gjerne lagt ut koselige bilder av oss, men jeg er jo en anonym blogger så det tør jeg ikke. Men det ble mange minner festet til kameraet.

Festen gikk fint, bortsett fra at jeg som vanlig ble altfor full og fikk blackout. Det vil si, det er noen timer jeg ikke husker noe av. Jeg vet hvorfor det blir sånn, det er på grunn av en av medisinene jeg bruker, og fordi jeg drikker for mye i forhold til hva jeg egentlig kan når jeg tar disse medisinene. Jeg klarer ikke stoppe i tide og blir derfor for full. Men jeg gjorde ikke noe galt, jeg var, etter det jeg er blitt fortalt i ettertid, i storslagen form og bare koste meg. Da jeg våknet på søndag var jeg sikker på at jeg hadde driti meg ut, fordi jeg så ofte gjorde det før tror jeg alltid at jeg har gjort noe galt når jeg våkner etter en fest. Men jeg hadde ikke gjort noe galt, ikke røkt inne en gang. Fylleangsten kjente jeg på frem til tirsdag, men da falt alle brikker på plass og jeg satt meg ned å lo av meg selv. Så full, så dum, så moro det var =D

Da venninne L skulle dra var jeg litt trist. Det var så godt å ha henne i hus. Jeg lå på sofaen, med sminke fra gårsdagen og bustete hår og sa stille "jeg vil ikke at du skal dra". Da kom hun bort til meg og ga meg den beste klemmen og sa jeg var søt. Og så pakket vi sakene hennes og gikk til bussen. Da ble det veldig stille her hjemme.

Nå som jeg har testet ut dette med å ha besøk over litt lengre tid så føler jeg meg litt tryggere på at jeg kan ha besøk av andre også. Nå er det svært få andre jeg har en slikt forhold til som jeg har med venninne L, men det hadde jo vært koselig om søsteren min kom på besøk og overnattet her i stedet for hos mamma. Jeg liker å være med søsteren min, men jeg liker ikke å dra vekk fra hjemmet og dermed får vi lite tid sammen. Så storesøster, dra med deg Carma og kom på besøk så lager vi god mat, drikker god vin og koser oss i stua mi :)

Påsken har så langt vært grei, og fin. Den har til og med vært bra! Det er rart dette, å føle meg slik som jeg gjør nå. Jeg har det fortsatt vondt, jeg har fortsatt mye angst, men jeg orker og makter å leve med det nå. Jeg er ikke på desperat jakt etter ro og fred, fordi det nå er litt roligere inne i hodet mitt. Jeg er fortsatt, i forhold til andre uten angst, nokså isolert her hjemme, men jeg klarer i det minste å være litt mer sosial i hjemmet mitt ved å ha besøk av venner og familie her uten den vanvittige angsten som kveler all glede over besøk. Jeg kjenner angsten i meg når jeg har besøk, men jeg takler den på en litt annen måte enn før. Dette tror jeg er på grunn av medisiner, og muligens en Gud som har hørt meg be og be og be når det har herjet som verst.

Langfredag fikk jeg spørsmål om jeg kunne være med min fars søster på graven hans. Pappa døde jo i selvmord for ti år siden, og siden den gang har det kun vært en gravstøtte vi har hatt igjen av han, og en hel masse gode minner. Tanten min har ikke klart å vært noe særlig på graven, det har vært for vanskelig for henne. Men hun ville dra med meg, og som min farmor sa så ville hun ikke være med noen andre. Da jeg ble spurt sa jeg selvsagt ja til å være med henne ut på graven, for jeg takler det å gå på graven til pappa nå. Det tok meg åtte-ni år å klare å gå dit med familie og uten å bli helt knust, men nå klarer jeg det, jeg syns til og med det er godt å være der.
Tanten min hentet meg og jeg spurte om hun gruet seg. Hun sa hun ikke gjorde det og hun så nokså rolig ut. Jeg vet ikke hvem som var mest spent, jeg eller hun. Jeg visste jo ingenting om hvilken reaksjon hun ville få, men jeg hadde forberedt meg på både det ene og det andre som følger med når en sørger.
Besøket på graven til pappa gikk veldig fint. Tanten min var så tøff og tapper. Hun trosset det hun var redd for før nesten ikke har klart, og det var veldig fint. Vi satt ute i kulden i en time og snakket som vi ikke har gjort før, om opplevelsen av å miste, om sorgen, om savnet og om det å leve uten pappa, og for henne, broren sin. Det var fint for meg å kunne gjøre noe for henne som alltid stiller opp for meg!

Tanten min og onkelen min bor et stykke unna, men det er likevel de som gjennom årene har hjulpet meg på en helt spesiell måte, nemlig med forståelse, empati og omsorg. Dette får jeg fra andre tanter og onkler også, men det er nå en gang slik at de tantene og onklene som bor nærmere meg til tider har vært mer sint enn forståelsesfulle mot meg. Jeg har blitt skjelt ut, følt meg uglesett og tidvis møtt svært liten forståelse, som den gangen jeg fikk beskjed om å kle på meg siden jeg hadde så stygge armer. Det såret!
Men tanten og onkelen min som bor et stykke unna har aldri vært slik eller sagt noe sånt. De har kun gjort alt de har kunnet for å hjelpe meg, og da jeg for en stund siden var dårlig, mistet tilbudet jeg hadde i psykiatrien og ikke klarte mer alene, var det nettopp denne tanten jeg ba om hjelp. Da ble hun glad, hun fikk endelig gjort noe for meg, som hun sa.

Jeg har også bodd hos denne tanten og onkelen min, og deres sønn, i litt over ett halvt år. Da var jeg ganske syk av spiseforstyrrelser og mye annet men prøvde meg likevel på skolegang. I begynnelsen var jeg veldig forvirret da jeg bodde der, fordi alt var så fremmed og rart. Det var ikke før etter noen måneder at jeg skjønte hvorfor jeg var forvirret; Jeg hadde aldri hatt et slikt hjem, en slik trygg base å komme hjem til. Tante og onkel var trygge, de var rolige, friske, ikke sinte eller oppfarende. De hadde gode rutiner, ro og en veldig fin tone seg i mellom. Slik kunne det jo være hjemme av og til da jeg vokste opp også, men det jeg husker er ofte at det var litt motsatt av det. Mamma og pappa gjorde så godt de kunne, men jeg hadde det likevel ikke trygt. Det er blitt sagt at det kanskje er derfor jeg har den grunnleggende utryggheten i meg.
Da jeg bodde hos tante og onkel var jeg fortsatt der at jeg ikke ville vise eller snakke om det jeg slet med. Jeg skjulte spiseforstyrrelsen så godt jeg kunne, og ingen kunne gjette at jeg slet med det heller fordi jeg på den tiden hadde tippet bmi`en for overvekt. Jeg spiste og spydde på nettene, gråt av angstanfall på doen på skolen, sov bort en snikende depresjon og begravde meg i skolearbeid for å slippe å tenke på alt kaoset i hodet mitt. Sistnevnte resulterte i gode karakterer og flotte tilbakemeldinger, så noe godt kom det ut av det ;)
Jeg klarte ikke å fullføre skolegangen og flyttet hjem igjen, men i løpet av de månedene jeg bodde hos tante og onkel og fetteren min ble jeg kjent med de på en helt ny måte og knyttet sterke bånd til de.

Jeg vet du leser dette tante, takk for alt dere har gjort for meg :)

I dag kommer venninne L tilbake for å være her i noen dager. Jeg skal bake påskekake og gjøre det fint til hun kommer. Det blir nok noen fine påskedager her hjemme med henne, rolige og gode dager med en god venninne. Takk venninne L for at du finnes og liker deg her hos meg. Håper du klarer å slappe av og kose deg her disse dagene.

Og til dere lesere:
Goooood Påske! Kos dere, spis god mat, le og og vær med gode mennesker, se påskekrim, ha late dager og bare nyt ferien. Det skal nemlig jeg ;)

Til pappa.

Livet stjal det jeg

Hadde kjærest.

Hvorfor sa du ikke noe.

Pappa.

Hvorfor lot du deg

Fortæres?

I mange år gråt jeg

Etter deg.

Hylte ut navnet ditt.

Pappa,

Jeg ville du skulle

Høre meg.

I smerten fant jeg en

skjult styrke

Da livet stoppet opp.

Pappa,

Jeg klarte å leve

Er det ikke flott!

I hjertet mitt er det

Fortsatt sår

Jeg savner deg så.

Pappa,

Hvor du enn er

Jeg lar deg ikke gå..

 -Farger 2011-

Julen.

Jeg har utsatt å skrive om både jul og nytt år fordi skrivesperren har vært regjerende. But I`ll give it a try!

Julen er over og jeg kom meg gjennom den, på et vis.
Lille julaften var vi hos besteforeldre og spiste julegrøt. Jeg strevde mye med angsten og visste ikke riktig hvordan jeg skulle oppføre meg. Heldigvis var søsteren min der, hun får meg alltid til å le :)
Hvorfor var jeg redd? Nei si det. Vi var fire mennesker samlet rundt et bord, fire stykker som kjenner hverandre godt. Likevel denne store angsten som tar tak, som får meg til å ville krympe meg, som får meg til å bare ville være alene. Jeg holdt ut noen timer, før jeg turte å si at jeg var trøtt. Da dro vi hjem.

Vel hjemme slappet jeg av litt før jeg ringte til en venninne fordi pappa-savnet var stort. Hun kom på besøk, og så kom en annen venninne med samme pappa-savn også. Vi ble sittende og le, gråte og skravle til to om natten. Det var skikkelig godt, da koste jeg meg og slappet av.

Julaften startet med julefrokost hos min mor. Da slappet jeg av og koste meg, ganske greit i alle fall. Jeg spiste godt, selv om matmonsteret sa at jeg ikke skulle, og jeg klarte å snakke med de andre som var der. Julefrokosten er avslappet, type pysj og ullsokker, henslengte kropper på sofaen og røyking under vifta på kjøkkenet. Jeg taklet det, og det var en fin ting å ta med seg inn i kvelden.

Jeg og søster kjørte rundt og tente lys på blant annet pappa sin grav. Det føltes fint å se at det ble fint hos han. Da vi kom frem til den ene kirken begynte klokkene å ringe julen inn. Da fikk jeg litt julestemning, det ble liksom litt varmt inne i meg.

Selve kvelden var vi ni stykker samlet hos min mor. NI STYKKER! Det var bare å finne frem vinen jeg hadde med og prøve å slappe av.
Julaften strevde jeg veldig. Jeg syns det var mange mennesker å forholde seg til, og jeg følte meg så synlig og overvåket hele tiden. Jeg visste med fornuften min at ikke alle gikk rundt og overvåket meg hele tiden, eller at de brydde seg om arrene på brystet mitt som syns i kjolen jeg hadde på, likevel var følelsene overbevist om at jeg var den mest synlige, dumme, stygge og rare i hele huset.
Middagen ble inntatt, og jeg kunne endelig begynne på oppvasken. Det er det jeg trives med på julaften, å stå på kjøkkenet alene og vaske opp. Da slipper jeg å forholde meg til så mange, da slipper jeg å være selskapelig og hyggelig som jeg i grunn føler jeg ikke klarer å være.
Etter skravling, oppvask, angst, tristhet og kjemping var det tid for kaffe og kaker og gaveåpning. I år gledet jeg meg litt til å åpne gaver, litt den barnslige følelsen av spenning.

Se på alle gavene som var til meg!

Vi pakket opp, og fikk mye fint alle sammen. Jeg fikk blant annet ny Dab radio og brødrister. Skjorte og hjemmestrikket skjerf. To parfymer og enda en brødrister =D Ullsokker og ullundertøy. Håndklær og produkter for krøllete hår. Lys og bokmerke. Krem og bodylotion. Lysetstake og øredobber. Rosendahl trepynt, og Home bokstaver. Søt gammeldags krukke og penger. Pluss litt mer jeg ikke kommer på nå.

Gavehavet er overveldende, og jeg tenker hvert år: Er alt dette til meg? Er de så glad i meg at jeg skal få alt dette? Og ja, så mye får jeg, og det er jeg veldig, veldig takknemlig for.

Første dag var vi samlet nitten stykker hos tanten min. Okei, 19, nitten, 19 mennesker i ett hus. DET betyr utfordringer. Tradisjonen tro troppet vi alle opp på formiddagen for å spise frokost der og tilbringe resten av første dag jul der sammen med familien. Vi "ungene" pleier alltid å spille Risk i mange timer, men jeg er aldri med for jeg skjønner det ikke. Men i år ble jeg og søsteren min enig i at jeg skulle kreve en plass og bli med for å lære underveis. Det var veldig lurt, for i de timene vi satt og spilte hadde jeg det ganske bra. Jeg var opptatt med noe og jeg kunne le og snakke litt, selv om jeg syns jeg lo og snakket for lite. 

Etter noen timer med familien dro jeg på meg finkjolen og reiste til noen venner. Der satt vi og skravlet og drakk vin noen timer før vi dro ut. Jeg koste meg masse, var avslappet (les: vin) og traff mange kjente. Men avslutningen ble dessverre ikke så bra. Det endte meg legevakt og sting da jeg kutter meg stygt da jeg kom hjem. Jeg vil ikke skrive så mye om hva som utløste det, men det hadde tydelig grunner. Jeg har fortsatt veldig vondt i samvittigheten for at jeg gjorde det mot meg selv, jeg har jo egentlig sluttet med slikt.

Slik var julen med feiring tre dager til ende. Jeg er glad det er over, for jeg har ikke hatt det så godt. Neste år ligger jeg på en strand med en paraplydrink, aleine! ;)

I går var det ti år siden pappa valgte å ta sitt eget liv. 

Jeg gråt ikke så mye over han, men jeg gråt over alt annet.

Jeg fikk ikke sove, jeg fikk ikke hvile. 

Hele min historie kom opp i løpet av morgentimene og ble der hele dagen.

Til slutt fikk jeg tilbud om tabletter eller sprøyte for å få litt fred,
ja for jeg var litt innlagt igjen.
Dagen var som å befinne seg i et brennende helvete.
Nå er jeg hjemme, men det brenner enda.

Jeg savner ikke historien min, den vil jeg helst glemme.

Men jeg savner deg sårt pappa <3

Har du det fint nå, er du et vakkert sted uten farer?
Jeg har blitt stor nå, men skriver fortsatt brev til en som ikke svarer
Jeg ville spurt deg om da du var ung, hva du tenkte på
Om du kjempet mot de samme ting som jeg gjør nå
Så mange ting du ikke vet, ubesvarte brev.

Og disse gatene er dekket av alle dine gamle fotspor
Jeg følger etter dem så godt jeg kan
Men jeg husker ikke hvor du tro
Og jeg har ikke tid til hjertesorg, den må du ta fra meg
For det banker to hjerter i meg nå
Det er så mye jeg vil fortelle deg
Så mange ting du ikke vet, ubesvarte brev.

Pappa ville fylt 50 år, i fjor.

Men jeg var ikke klar til å poste brevet til pappa her, før nå.

4-november-2010.

Gratulerer med dagen, i dag ville du fylt 50 år.

Det er rart å tenke på at jeg ikke skal få gi deg en klem, gratulere deg og gi deg en gave som jeg har strevd for å finne, siden det å finne gaver til menn er nærmest umulig.

Det er sårt å vite at vi ikke får sunget bursdagssangen til deg, være samlet for å feire deg.

Det er vondt at du ikke er her med oss, med meg. Jeg ville så gjerne holdt rundt deg.

Det er ganske snart ni år siden du døde, pappa. Årene har gått fort, men de har likevel vært som en lang evighet som på et vis aldri ville ta slutt.  For når sorgen tar det meste i livet, da ønsker man seg bort til noe annet. Ønsker seg vekk fra evigheten i sorgen, ønsker seg dit hvor gleden og latteren finnes. Men vi ler igjen nå pappa, alle sammen ler og smiler igjen. Likevel er du med oss.

Jeg tenker på deg hver dag. Du er med meg i det meste. Du er pappaen min og pappaer er med døtrene sine, om de er i live eller er døde og bor en annen plass enn på jorden.

Jeg savner deg forferdelig mye, tidvis er savnet så stort at jeg føler det skal spise meg opp, kanskje fordi jeg vet at jeg på ingen måte kan få deg tilbake.

Jeg tror vi møtes igjen, og det er godt å tro på det. Jeg nekter å tro at den dagen i 2001 var den siste gangen vi skulle se hverandre. Jeg vil ikke en gang tro det. Det var en vond natt, for oss begge, neste gang vi møtes skal vi ha det fint sammen. Neste gang vi møtes, når jeg er blitt gammel og trett av dage, da skal vi smile og ha det fint igjen, være sammen med alle våre kjære på et vakkert sted der alt er godt. Der smerte ikke finnes og der harmoni og tilfredshet råder.

Jeg har tenkt på hvordan jeg skal feire bursdagen din, hvordan jeg skal gjøre den store dagen din levende på jorden selv om du som er jubilanten er død. Jeg fant aldri noen svar. Men jeg kjente at det ville være riktig å besøke graven din, tenne lys for deg. Et lite lys for pappa.

Noen ganger tenker jeg over hvordan det ville vært om du fortsatt levde, om du var her med oss.

Jeg kan ikke vite og jeg har aldri klart å funnet frem til noen svar som virket reelle, kanskje fordi det enkelt og greit er umulig å finne svarene. Jeg kan aldri få vite hvordan det ville vært.

Jeg er blitt 25 år nå pappa, du har ikke sett meg siden jeg var 16 år. Jeg er blitt voksen, sies det. På sett og vis stemmer det. Jeg kan kjenne at jeg forandrer meg og blir eldre, akkurat som alle andre rundt meg. Men inne i meg er jeg nok fortsatt en liten, redd og usikker jente som lengter forferdelig mye etter gode, trygge foreldre som kan passe på meg.

Men jeg er stor nok til å passe på meg selv nå. Jeg skal passe godt på meg selv, for min skyld, for din skyld og for mamma og søster sin skyld. Alt jeg vil er at de skal ha det godt, at de skal være trygge i livet sitt og ikke preges av alt som har vært.

Det er oss tre jentene igjen av det som en gang var en normal familie på fire, med hus og stasjonsvogn, kjøttkaker og en katt eller to. Det er vi som står igjen som et slags bilde på hva som en gang var. Jeg og søster er her takket være deg og mamma. Jeg er glad jeg kom til livet, at jeg fikk oppleve det å være menneske. Og det er det bare du og mamma som kan ta æren for.

Jeg vet du skjønte at noe var galt med meg før du døde, og du hadde rett. Jeg ble så veldig syk. Men jeg er bedre nå pappa, og jeg jobber og strever alt det jeg kan for å klare meg selv her hjemme. Jeg gir ikke opp, jeg lar meg ikke knekke og jeg står på som best jeg kan. Jeg vil til solen, der det er varmt og lyst, jeg vil til gleden der det er lette tanker og gode følelser. Og jeg skal komme dit, jeg skal virkelig det.

Jeg vil gjøre deg stolt av meg, jeg vil du skal være stolt av å ha meg som datter. For på et merkelig vis tenker jeg at du fortsatt er med meg. At du følger med i mitt, søster og mamma sitt liv. Jeg føler at du passer på oss og at du hjelper oss. Det er godt å kjenne det slik.

Noen ganger blir jeg sint på deg, fordi du ikke er her lenger. Jeg blir sint for at det ikke er du som lærer meg å skifte sikringer, sint for at det ikke er du som lærer meg å stable ved og sint for at du ikke kommer innom meg for å hilse på og ta en kopp kaffe med meg.

Det kalles savn det pappa, det er slik det er å miste noen. Man savner de så veldig.

Hvordan har du det pappa? Hvordan er det å være død? Har du det bedre der du er nå? Er det behagelig temperatur der? Får du drukket øl fra boks som du likte så godt? Får du spise firkløversjokolade som du pleide å spise i helgene? Har de motorsykler der som du kan kjøre?

Har du det godt nå? Jeg håper så inderlig at du har det godt nå.

Jeg glemmer deg ikke, du er med meg. Du lever videre i meg og søster. Vi er ditt kjøtt og blod og vi bærer deg med oss, nå og frem til også våre dager er over.

Jeg er så inderlig glad i deg!

Gratulerer med 50 års dagen, pappa <3

En ekte, varm og kjærlig klem fra minstejenta, Farger.

Følelsen av pappa.

Det er en sjelden gang slik at jeg føler et veldig nærvær til faren min. Selv om han døde for ni år siden (det kan du lese om her.) kan jeg likevel kjenne på og med hele meg at han er i nærheten av meg. En fornemmelse så kraftig at jeg er nødt til å tro at den er sann. Om det er slik at han er med meg for en stund, det vet jeg ikke. Men det er heller ikke så viktig om det er en sannhet eller ei. Det viktige er at jeg føler jeg får en liten stund med faren min, en liten smakebit av følelsen av å ha han med meg fortsatt. Ikke død, men med meg i det levende livet..

Frossen kropp, så ofte frossen.
I ovnen legges det ved som begynner å varme i stuen, stearinlysene er tent og kvelden har senket seg med all sin ro i hjemmet mitt. Jeg er rolig selv, nokså rolig med gode følelser inne i meg. Ingen vanvittig smerte, ingen altoppslukende angst. Bare ro.Men det er denne frosne kroppen da, kroppen som nekter å ta til seg varme. Det er da jeg gjør som pappa gjorde. Fyller en balje med brennhett vann og grønnsåpe i. Får jeg varmen i beina får jeg varmen i hele meg.

Jeg ordner i stand, finner frem håndkle, legger alt jeg trenger å få tak i ved siden av meg i sofaen, finner frem et kakestykke og setter det fint foran der jeg skal sitte. Jeg kan jo ikke plaske rundt med våte bein, her må det jeg skal ha tak i ligge i nærheten.

Jeg setter meg ned, begynner å dyppe en tå i den varme vannet, dypper hele beinet og trekker det til meg mens jeg lager grimaser av den brennende smerten som det varme vannet gir. Litt om litt, en tå, to tær, hele foten og så kan jeg slappe av, nå er føttene tilvent vannet.

Det er denne roen inne i meg der jeg sitter med føttene i varmt vann mens jeg spiser sjokoladekake og ser en komedie på tv, som er så sjelden. Jeg ser aldri filmer, har ikke ro til å se så lenge av gangen. Jeg sitter ikke lenge av gangen heller, fordi jeg er urolig inne i meg det meste av tiden. Men nå sitter jeg godt plantet i sofaen, med føttene i en balje, seende på tv med sjokoladekake som jeg nyter. Jeg er rolig, helt rolig, og med ett kjenner jeg det. Pappa.

Jeg vet ikke hvor i rommet han er, jeg vet ikke hva han vil, men jeg fornemmer godhet, kjærlighet og styrke. Jeg sanser et menneske som er uendelig glad i meg, som følger meg gjennom livet selv om jeg ikke kan se han. Jeg kjenner at pappa er med meg og jeg tenker at det ikke er så viktig hva han vil eller hvor han er, for akkurat der og da får jeg noen minutter med han.

Det kan være lukten av grønnsåpen som minnet meg på han, det kan være likheten over hvordan jeg trakk til meg beina i refleks fra det varme vannet, akkurat slik han gjorde det. Det kan være en tanke som ubevisst falt innom hodet mitt, eller det kan være at han faktisk kom til meg og var med meg. Det er ikke så viktig, den gode følelsen av tid med pappa betyr mest, det er den som er viktig.

Jeg savner deg sårt pappa, hver dag. 

Du er med meg i det meste. 

Jeg vil så gjerne gjøre deg stolt, vise deg at jeg kan være flink jeg også. Jeg vil så gjerne at du skal kunne peke stolt ned fra himmelen og si at dette er datteren din, ikke snu deg i forakt og sinne over hvordan jeg lever livet mitt nå, hvordan jeg har levd det før. Jeg vil så gjerne at du skal kunne ta det med ro og innfinne deg med at jeg klarer meg, at du ikke til stadighet må være på englevakt fordi jeg prøver å dra dit hvor du er. 

Jeg føler det er du som har passet på meg. Jeg har følt at du er den som til sist ser til at jeg ikke forsvinner. 

Vær med meg pappa, ikke dra helt fra meg. La meg føle nærværet ditt nå og da, jeg trenger det.

Du har vært død i ni år, jeg er fortsatt ikke klar til å miste deg helt, pappa.

Tungt hjerte. Å miste noen i selvmord.

http://liseliten.com tipset på sin blogg om dette Puls programmet. Jeg linker dere også til programmet under her.
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/722282/
I Puls i kveld møter du mennesker som har mistet sine kjære i selvmord. En av dem er en mor som mistet sin 16 år gamle datter. Hva er det som får unge og gamle til å velge døden framfor livet og hvorfor velger stadig flere å ta sitt eget liv?


http://leve.no/
Landsforeningen for etterlatte ved selvmord er en god organisasjon å ha med seg i jobben med å bære sorgen etter et menneske som har valgt å  ta sitt eget liv. De kan tilby både sorggrupper, landsmøter, konferanser, ungdomssamlinger o.l. Jeg har selv vært medlem av Leve i mange år, og jeg har følt det som godt å kunne være medlem der jeg vet at andre kan forstå reaksjoner og smerten som en slik sorg fører med seg.


http://www.lfss.no/Hjem
Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord er en nokså nyopprettet organisasjon der lederen selv er kjent med hvordan selvskading arter seg for pårørende.
Organisasjonen tilbyr pårørendegrupper, konferanser, seminarer, samtaler og informasjon om selvskading og selvmord.
Jeg er også medlem av Lfss og kjenner at organisasjonen bidrar både til håp og støtte.

Jeg vet hvordan det kjennes. Jeg har kjent den vanvittige smerten på kroppen, i kroppen, inne i meg. Jeg mistet han da jeg var seksten år. Da forsvant han plutselig en natt. Siden fikk jeg ikke se han i live. Nå er jeg tjuefem år, han er fortsatt med meg hver eneste dag.
Dette er en svært personlig, følelsesmessig tøff og vanskelig del av historien min å dele.
Det er vanskelig å skulle skrive det forståelig for andre, for inne i meg er minnene delt opp til små bruddstykker som deler seg utover flere uker. Hvordan da gjengi til andre hvordan det egentlig var? Likevel, jeg gir det et forsøk, samler små biter og setter de sammen til en liten del der dere får et innblikk i historien. 
Jeg er en etterlatt ved selvmord, og jeg har ingen planer om å holde det hemmelig at faren min tok livet sitt, ei heller at jeg mistet en nær slektning og venn i selvmord året etter. Det skal ikke ties i hjel.

Vi drikker vodka, vi drikker øl, kjører på med høy musikk og er sammen vi sekstenåringene. Alenehjemmefest er ikke å forakte i den alderen.

Farger, tantene dine er her.


Jeg skjønner ikke riktig hvorfor noen skal hente meg hjem nå, for det må da være derfor tantene mine er kommet på døren. Jeg skal ikke hjem enda, innetiden er ikke nådd. Litt forvirret møter jeg de i døren, halvfull og blid. Øynene deres sier meg at noe er galt.

Pappa`n din er død...


Jeg hyler. Alt i meg skriker. Kroppen min skriker, stemmen min skriker. Jeg skriker uten å kunne stoppe.
Jeg hyler ut hvordan, hvorfor, hva? De vil ikke fortelle meg noen av svarene. Kanskje skjønner de at jeg ikke vil gi meg før jeg får vite hvordan.

Han tok livet sitt, han hang seg, Farger.


Og med ett stoppet verden. Med ett ble alt stille, støyende stillhet.
Pappa`n min døde, nå akkurat..

Dagene fylles av tomhet, denne tomheten som har tatt alt. Jeg får ikke med meg nok, men jeg får med meg mer enn mange tror. Jeg passer på at mamma spiser, deler opp skivene for henne slik at hun slipper på bite av selv. Jeg trøster familien min, står stødig mens flere faller på knær i hjerteskjærende gråt.
Dagene er fylt av mennesker, biler med kors på taket, gråt, stillhet, sinne, kaker, blomster, klemmer.
Pappa`n min har visst dødd, tenker jeg stadig mens jeg stirrer ut i ingenting.

Jeg ser kisten komme til syne sakte mens sikkert mens døren lukkes varsomt opp for meg. I den hvite treboksen ligger faren min, og der skal han ligge i evigheten. Han skal ikke opp å gå mer, han skal ikke løpe etter meg med hageslange for å erte meg. Han skal ikke stå med en kald øl i handa mens han griller sommermat til familien, han skal heller ikke komme smilende ut av verkstedet når han hører meg stå på utsiden og rope på pappa. Han skal ikke noe lenger, han. Pappa skal ligge i kisten sin i evigheten.

Jeg tør ikke ta på han.
Det eneste jeg var bestemt på var å se merket etter tauet rundt halsen. For jeg var sikker på at det ville være et merke etter det. Jeg tør ikke snu på skjorten hans for å se etter merkene.
Det er visst ingen merker, blir jeg fortalt.

Dette er ikke pappa`n min, dette er ikke pappa. Det ser ikke ut som pappa.


Jeg kan ikke kjenne han igjen der han ligger. Mannen i kista er blå-hvit i huden. Leppene er mørklilla, tennene peker mer ut enn vanlig, Nesen er spissere og øynene dypere under øyelokkene.
Jeg kan se at denne mannen er død, men jeg kan ikke se at det er pappa som ligger der død.

Kom, jeg skal vise deg. Se her.


Diakonen løfter opp hendene til den døde mannen, viser meg fingre som har jobbet i årevis. Han viser meg oljen som aldri forsvinner fra en bilmekanikers hånd. Han viser meg noe jeg kjenner.

Det er pappa som ligger der. Det er pappa som er død.

Knærne mine kan ikke bære meg, kroppen føles så altfor tung. Noen støtter meg bort til en stol der jeg får sette meg ned. Og der sitter jeg og ser speilbildet av en kiste i de smale vinduene som viser verden utenfor.
Jeg kan ikke bære denne sorgen, jeg kan ikke bære kroppen min. Jeg kan ikke bære i meg dette.

Det er ikke plass til alle i kirken. Det er så mange som vil være med på pappas siste dag her oppe på jorden. Bilene står langs veiene, på jordene, overalt. Menneskene er overalt.

Kondolerer.
Hæ, jo.... takk!


Jeg skjønner liksom ikke norsk lenger, jeg skjønner ikke noe.

Farmoren min går inn i kirkerommet, går bort til kisten og legger hodet sitt på lokket.Farmor gråter, for farmor har mistet sønnen sin.
Presten snakker om en bra mann, en sosial, blid og hjelpsom mann. Jo, det er nok pappa han beskriver.
Noen legger roser på kisten, noen sier noen ord, noen gråter, noen gjør ingenting.
Jeg gjør ingenting.

De kommer fra hver sin side, tre fra hver side og finner hvert sitt håndtak å holde i. De bærer pappa ut, og nå kan jeg ikke lenger se noenting. Jeg ser bare blomsten jeg bærer i hånden min.
Det er vinter, det er kaldt men fint vær. Det er begravelsen til faren min.

Lyden av snufsende neser og hulkende stemmer trenger inn i tomheten og stillheten min nå og da. Men jeg kan ikke kjenne noe annet enn tyngden av dette hjertet av roser som jeg bærer på. Gud, det er så tungt, men jeg kjenner likevel ikke at det er vondt i musklene mine. Jeg bærer det og kjenner at det er for tungt, samtidig som jeg ikke kjenner noe.

Alle stopper opp, kisten settes ned på beltene som skal føre pappa ned i jorden. Jeg har ikke sett noen ting, ikke før nå.
Jeg slipper hånden jeg holder i, hånden til denne damen som jeg er blitt så glad i, som er den eneste som kan hjelpe meg i dette. Jeg slipper hånden hennes, løfter blikket og ser rundt meg.
Bakken er ikke synlig lenger. Den hvite, vakre vinterbakken er dekket av mennesker. Det er mennesker så langt jeg kan se, det er mennesker overalt.

Vi legger ned hver vår rose på kisten, jeg, søster og mamma. Og så senkes pappa ned i jorden. Sakte, senkes han ned der han skal ligge i kisten sin i evigheten.

Jeg kan bare føle hvor tung armen min er etter å ha båret hjertet av roser.