Tungt hjerte. Å miste noen i selvmord.

http://liseliten.com tipset på sin blogg om dette Puls programmet. Jeg linker dere også til programmet under her.
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/722282/
I Puls i kveld møter du mennesker som har mistet sine kjære i selvmord. En av dem er en mor som mistet sin 16 år gamle datter. Hva er det som får unge og gamle til å velge døden framfor livet og hvorfor velger stadig flere å ta sitt eget liv?


http://leve.no/
Landsforeningen for etterlatte ved selvmord er en god organisasjon å ha med seg i jobben med å bære sorgen etter et menneske som har valgt å  ta sitt eget liv. De kan tilby både sorggrupper, landsmøter, konferanser, ungdomssamlinger o.l. Jeg har selv vært medlem av Leve i mange år, og jeg har følt det som godt å kunne være medlem der jeg vet at andre kan forstå reaksjoner og smerten som en slik sorg fører med seg.


http://www.lfss.no/Hjem
Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord er en nokså nyopprettet organisasjon der lederen selv er kjent med hvordan selvskading arter seg for pårørende.
Organisasjonen tilbyr pårørendegrupper, konferanser, seminarer, samtaler og informasjon om selvskading og selvmord.
Jeg er også medlem av Lfss og kjenner at organisasjonen bidrar både til håp og støtte.

Jeg vet hvordan det kjennes. Jeg har kjent den vanvittige smerten på kroppen, i kroppen, inne i meg. Jeg mistet han da jeg var seksten år. Da forsvant han plutselig en natt. Siden fikk jeg ikke se han i live. Nå er jeg tjuefem år, han er fortsatt med meg hver eneste dag.
Dette er en svært personlig, følelsesmessig tøff og vanskelig del av historien min å dele.
Det er vanskelig å skulle skrive det forståelig for andre, for inne i meg er minnene delt opp til små bruddstykker som deler seg utover flere uker. Hvordan da gjengi til andre hvordan det egentlig var? Likevel, jeg gir det et forsøk, samler små biter og setter de sammen til en liten del der dere får et innblikk i historien. 
Jeg er en etterlatt ved selvmord, og jeg har ingen planer om å holde det hemmelig at faren min tok livet sitt, ei heller at jeg mistet en nær slektning og venn i selvmord året etter. Det skal ikke ties i hjel.

Vi drikker vodka, vi drikker øl, kjører på med høy musikk og er sammen vi sekstenåringene. Alenehjemmefest er ikke å forakte i den alderen.

Farger, tantene dine er her.


Jeg skjønner ikke riktig hvorfor noen skal hente meg hjem nå, for det må da være derfor tantene mine er kommet på døren. Jeg skal ikke hjem enda, innetiden er ikke nådd. Litt forvirret møter jeg de i døren, halvfull og blid. Øynene deres sier meg at noe er galt.

Pappa`n din er død...


Jeg hyler. Alt i meg skriker. Kroppen min skriker, stemmen min skriker. Jeg skriker uten å kunne stoppe.
Jeg hyler ut hvordan, hvorfor, hva? De vil ikke fortelle meg noen av svarene. Kanskje skjønner de at jeg ikke vil gi meg før jeg får vite hvordan.

Han tok livet sitt, han hang seg, Farger.


Og med ett stoppet verden. Med ett ble alt stille, støyende stillhet.
Pappa`n min døde, nå akkurat..

Dagene fylles av tomhet, denne tomheten som har tatt alt. Jeg får ikke med meg nok, men jeg får med meg mer enn mange tror. Jeg passer på at mamma spiser, deler opp skivene for henne slik at hun slipper på bite av selv. Jeg trøster familien min, står stødig mens flere faller på knær i hjerteskjærende gråt.
Dagene er fylt av mennesker, biler med kors på taket, gråt, stillhet, sinne, kaker, blomster, klemmer.
Pappa`n min har visst dødd, tenker jeg stadig mens jeg stirrer ut i ingenting.

Jeg ser kisten komme til syne sakte mens sikkert mens døren lukkes varsomt opp for meg. I den hvite treboksen ligger faren min, og der skal han ligge i evigheten. Han skal ikke opp å gå mer, han skal ikke løpe etter meg med hageslange for å erte meg. Han skal ikke stå med en kald øl i handa mens han griller sommermat til familien, han skal heller ikke komme smilende ut av verkstedet når han hører meg stå på utsiden og rope på pappa. Han skal ikke noe lenger, han. Pappa skal ligge i kisten sin i evigheten.

Jeg tør ikke ta på han.
Det eneste jeg var bestemt på var å se merket etter tauet rundt halsen. For jeg var sikker på at det ville være et merke etter det. Jeg tør ikke snu på skjorten hans for å se etter merkene.
Det er visst ingen merker, blir jeg fortalt.

Dette er ikke pappa`n min, dette er ikke pappa. Det ser ikke ut som pappa.


Jeg kan ikke kjenne han igjen der han ligger. Mannen i kista er blå-hvit i huden. Leppene er mørklilla, tennene peker mer ut enn vanlig, Nesen er spissere og øynene dypere under øyelokkene.
Jeg kan se at denne mannen er død, men jeg kan ikke se at det er pappa som ligger der død.

Kom, jeg skal vise deg. Se her.


Diakonen løfter opp hendene til den døde mannen, viser meg fingre som har jobbet i årevis. Han viser meg oljen som aldri forsvinner fra en bilmekanikers hånd. Han viser meg noe jeg kjenner.

Det er pappa som ligger der. Det er pappa som er død.

Knærne mine kan ikke bære meg, kroppen føles så altfor tung. Noen støtter meg bort til en stol der jeg får sette meg ned. Og der sitter jeg og ser speilbildet av en kiste i de smale vinduene som viser verden utenfor.
Jeg kan ikke bære denne sorgen, jeg kan ikke bære kroppen min. Jeg kan ikke bære i meg dette.

Det er ikke plass til alle i kirken. Det er så mange som vil være med på pappas siste dag her oppe på jorden. Bilene står langs veiene, på jordene, overalt. Menneskene er overalt.

Kondolerer.
Hæ, jo.... takk!


Jeg skjønner liksom ikke norsk lenger, jeg skjønner ikke noe.

Farmoren min går inn i kirkerommet, går bort til kisten og legger hodet sitt på lokket.Farmor gråter, for farmor har mistet sønnen sin.
Presten snakker om en bra mann, en sosial, blid og hjelpsom mann. Jo, det er nok pappa han beskriver.
Noen legger roser på kisten, noen sier noen ord, noen gråter, noen gjør ingenting.
Jeg gjør ingenting.

De kommer fra hver sin side, tre fra hver side og finner hvert sitt håndtak å holde i. De bærer pappa ut, og nå kan jeg ikke lenger se noenting. Jeg ser bare blomsten jeg bærer i hånden min.
Det er vinter, det er kaldt men fint vær. Det er begravelsen til faren min.

Lyden av snufsende neser og hulkende stemmer trenger inn i tomheten og stillheten min nå og da. Men jeg kan ikke kjenne noe annet enn tyngden av dette hjertet av roser som jeg bærer på. Gud, det er så tungt, men jeg kjenner likevel ikke at det er vondt i musklene mine. Jeg bærer det og kjenner at det er for tungt, samtidig som jeg ikke kjenner noe.

Alle stopper opp, kisten settes ned på beltene som skal føre pappa ned i jorden. Jeg har ikke sett noen ting, ikke før nå.
Jeg slipper hånden jeg holder i, hånden til denne damen som jeg er blitt så glad i, som er den eneste som kan hjelpe meg i dette. Jeg slipper hånden hennes, løfter blikket og ser rundt meg.
Bakken er ikke synlig lenger. Den hvite, vakre vinterbakken er dekket av mennesker. Det er mennesker så langt jeg kan se, det er mennesker overalt.

Vi legger ned hver vår rose på kisten, jeg, søster og mamma. Og så senkes pappa ned i jorden. Sakte, senkes han ned der han skal ligge i kisten sin i evigheten.

Jeg kan bare føle hvor tung armen min er etter å ha båret hjertet av roser.