Hei.

Livstegn!
Jeg er ikke død, ikke innlagt, ikke i fengsel eller isolert hjemme av angst. Jeg sitter faktisk i skrivende stund i en koselig leilighet i Oslo hos min søster og samboeren hennes. Jeg trengte å komme meg vekk, så jeg dro min vei.

"Jeg tror jeg trenger hjelp, jeg tror jeg har et alkohol problem" sa jeg til fastlege K da hun var hos meg sist. Jeg var så sliten, kom rett fra sykehuset etter intox og kjente at jeg hadde nådd bunn. Kort fortalt har jeg forrige mandag, på vinkveld, hatt nok en blackout på grunn av alkohol, banket opp min beste venninne, blitt satt i håndjern av politiet men slapp unna drukkenskapsarresten siden denne venninnen hjalp meg ut av det. Jeg kom hjem, la meg men har våknet opp igjen og tatt mye medisiner, i søvne mest sannsynlig.
Jeg husker jeg våknet og tenkte at, nå dør jeg, nå er jeg snart ikke mer. Jeg husket ikke å ha tatt noen piller og det eneste jeg skjønte var at noe var alvorlig galt. Jeg kunne ikke se klart, jeg kunne ikke gå, jeg klarte ikke taste telefonnummeret til ambulansen og jeg klarte ikke holde hodet mitt oppe. Jeg klarte ikke snakke tydelig og jeg var sikker, helt sikker på at jeg hadde fått slag/hjerneblødning og at jeg da var i ferd med å dø. Jeg var livredd, for jeg vil ikke lenger dø. Jeg er glad i livet, jeg har så mye å leve for.
Jeg fikk på et vis tatt telefonen da en venninne ringte og sagt ordet "mamma". Mammaen min kom veldig fort og skjønte med en gang at jeg hadde tatt medisiner. Huff, dette har mamma sett så mange ganger at hun vet hva som feiler meg når slikt skjer. Hun ringte ambulansen og de kom også fort. Jeg ble båret ut og husker blålys og sirene mens de kjørte meg til sykehuset. På sykehuset ble det satt inn intravenøst motgift og jeg ble der i ett døgn før jeg slapp hjem. Og det var da jeg kom hjem og fastlege K kom på besøk at jeg innrømte problemet.

"Så godt at du endelig innser det" sa fastlege K. Mange har prøvde tidligere, med skjemaer, statistikker, pekefingre, strenge øyne og det som ellers måtte brukes for å få meg til å innse at jeg bruker alkohol feil. Men få prøvde å la meg få innse det selv, ga meg tid, ga meg støtte på veien. Fastlege K gjorde det, og til slutt innså jeg det. Jeg har skjønt det nå. Det skulle bare komme til å koste meg så ufattelig mye før jeg så alvoret.

Jeg skal ikke legge ut om mitt konsum, ei heller alle historier jeg har fra min tid med hard festing, men jeg kan si så mye at det er gått over grensen til hva som er greit, hva som er sunt og hva som er morsomt.
Jeg bruker halve uken på å komme meg etter en fest, har ufattelig angst i meg for hva jeg eventuelt har sagt eller gjort (for jeg husker selvsagt sjeldent alt). Jeg bruker mye penger jeg ikke har til å bruke og jeg skjuler som best jeg kan det jeg har drevet med. Da har man et problem, da er det ikke greit lenger.

Jeg er nå henvist til en klinikk som er spesialister på rus, i mitt tilfelle alkohol, og der håper jeg å komme inn til poliklinisk veiledning så fort som mulig. For jeg vil ikke ha det som dette lenger, jeg vil ikke være den jenta lenger. Jeg er voksen nå, da får jeg oppføre meg som en voksen også!

Alkoholen og den siste intoxen har kanskje kostet meg min kjære T<3. Han syns dette er i overkant av vanskelig, og jeg kan ikke klandre han for det. Jeg er så lei meg for det jeg har gjort og stelt i stand rundt meg at jeg kan ikke få forklarte det en gang. Jeg er så lei meg for at jeg har såret mine nære og kjære i årevis med mine "sprell" i fylla. Hvor mange bekymringer har jeg ikke gitt de. Hvor mange ganger har de ikke blitt oppringt av politi eller ambulanse, Securitas eller vakter på utestedet. Hvor jævla mye har jeg ikke skremt de?! Jeg er så lei meg for det, tro meg alle mine kjære, dere jentene mine som leser, familien min som leser;
Jeg er så lei for det.

Jeg har snakket med venner, mamma, storesøster og besteforeldre i telefonen. Jeg har fortalt at jeg innser problemet og at jeg nå skal få hjelp for det. Jeg har sagt hvor lei meg jeg er for å ha såret de med mine handlinger og jeg har lovet de å ikke drikke før jeg er bedre. Jeg er nokså bra nå, men kombinasjonen medisiner-alkohol og angst-alkohol funker ikke for meg. Inntil jeg er bedre med tanke på angsten og inntil jeg er medisinfri holder jeg meg unna hele dritten. Jeg har satt flaska på hylla, dratt ut tenna fra tapetet og henta ned hæla fra taket. Nå skal jeg konsentrere meg om studier til høsten, det å få lappen og å få min kjære T<3 tilbake i livet mitt. 


Jeg har så mye å tape nå. 
Jeg vil ikke være den jenta mer. 
Jeg skal vinne denne kampen også.

Det verste med dette er nok det at jeg står i fare for å miste T<3. Han er redd, sint, bekymret, sliten og sikkert en hel masse annet det ikke finnes ord for. Han svarer meg ikke om jeg ringer, han tar ikke kontakt og om jeg får tak i han er han en mann av få ord og veldig kjapp i svarene sine. Jeg klandrer han ikke...

Før jeg dro i dag leverte jeg tjue hvite og røde roser til han, samt en gavepose med favoritt godteriet hans og åtte A4 sider med maskinskrevet kjærlighetserklæringer og anger. Jeg skrev om barndommen min og hvordan den har preget meg i voksen alder. Jeg skrev om hvordan ting hadde vært, og hvor langt jeg hadde kommet nå. Jeg skrev om mine følelser for han og hvor sterke de er. Jeg skrev ikke at han kom til å ødelegge meg om han nå går fra meg, for det ville vært å presse han, men jeg la på ingen måte skjul på hvor sterkt jeg føler for han og hvor mye jeg ønsker å være med han.
Jeg fikk en sms der han takket for blomster og gaver, der han skrev at vi skulle snakke om hvordan vi skulle forholde oss til hverandre når jeg kommer hjem igjen. Jeg er på ferie nå, jeg skal prøve å nyte det, men det er litt vanskelig når jeg vet at det muligens venter meg et brudd når jeg kommer hjem.

Jeg har det bra, sånn etter forholdene å betrakte. Men, jeg har rotet det til, veldig også.

Jeg har det ikke bra, etter forholdene å betrakte. Jeg har rota det til.

Om ensomhet.

Det er noe jeg har tenkt å skrive om lenge, men som likevel er blitt utsatt. Kanskje fordi det ligger så veldig nært. Kanskje fordi det hviler en skam over temaet, eller kanskje fordi det er for vondt. Jeg prøver likevel.

Jeg er, ensom.

Av alle mennesker i denne verden som lider seg alene gjennom livet er jeg den som føler meg ensom, som så mange andre gjør. Men det som er jævlig er at jeg på ingen måte har noen rett til å føle meg ensom. Jeg kjenner mennesker som sitter alene på julaften, som ikke har noen å dele middagen med i det julekvelden ringes inn. Jeg vet om ungdommer som har gått gatelangs og sett inn vinduene til mennesker som feirer jul, fordi det i deres hjem kun har vært krangel, sykdom og alkohol som har vært gjeldene på julaften. Jeg har blitt kjent med mennesker som ikke har en eneste venn her i verden, som ikke har noen å gå tur med i vakre vinterkvelder, som ikke har noen å ringe til om verden er vond å leve i, eller om det skjer noe godt nytt.

Det er ensomhet.

Jeg burde ikke være ensom. Jeg har venner, fire nære venninner som jeg kan ringe til uansett hva det måtte være. Jeg har en mor, en søster og mors kjæreste som stiller opp. Jeg har fire tanter, fire onkler og åtte søskenbarn. Jeg har fantastiske huseiere, p.t. menneskene og en fastlege som prøver å hjelpe meg.

Det er mange mennesker rundt meg som jeg vet at bryr seg om meg. De er glade i meg og jeg vet jeg er elsket av familien og vennene mine. Det beviser de gjennom handlinger og ord, gjennom blikk og kroppspråk. Jeg er glad i de også, jeg elsker jeg også. Så hvordan kan jeg da føle meg så alene?

For hvert menneske

finnes en ensomhet.

-Erling Christie-

Jeg er 26 år gammel, og på grunn av vonde erfaringer har jeg aldri vært i noe fast forhold. Jeg klarer ikke å bli kjent med et menneske så godt at jeg kan la han komme inn på meg, innenfor huden liksom. Jeg fungerer ikke i et forhold med en mann, heller ikke med en jente siden jeg er heterofil. For jeg prøvde nemlig å sjekke ut om jeg egentlig var lesbisk. Jeg falt aldri for jenter, og jeg skjønte at prosjekt lesbisk/bifil var dødt. Hetero, uten mulighet til å fungere i et forhold. I et forhold følger visse forpliktelser, visse ting man må gjøre. Og de forpliktelsene vet jeg at jeg ikke klarer å gjennomføre eller å takle. Jeg er for redd, så jeg holder meg unna, gjemmer meg bort dersom jeg skjønner at noen har et ekstra godt øye til meg. Jeg tør ikke ta sjansen. 

Likevel har det skjedd to ganger at jeg ikke klarte å kontrollere følelsene, og jeg ble betatt. Forelsket en gang, og betatt en gang. Forelskelsen varte i mange år gjennom tenårene, men jeg klarte aldri å ta steget å bli i et forhold med han, selv om han også var forelsket i meg. Jeg satt meg selv i kjærlighetssorg.

Da jeg ble betatt senere i tyveårene ble jeg redd. For hva var disse sommerfuglene i magen, rødmen om det dukket opp en søt sms, flakkende blikk om vi møttes uventet. Jeg ble fullstendig tatt på sengen, men skjønte heldigvis at jeg enkelt og greit var betatt, og det var han også. Jeg var faktisk villig til å slippe ned litt av skjoldet jeg holder opp foran meg, for han. Jeg var villig til å la han bryte gjennom muren jeg har bygd opp rundt meg. Dessverre hører det til historien at mine problemer og min "bagasje" ble for mye for han å takle, og jeg ble sittende igjen alene, og såret. Akkurat som da jeg i tenårene måtte gi opp forholdet til den gutten som betydde alt for meg. 

Ofte savner jeg det, noen å dele livet mitt med. Noen å dele mørke vinterkvelder inne i stuen med. Noen å lage middag til og spise sammen med. Jeg savner noen jeg kan rusle en tur rundt byggefeltet med om kvelden før jeg går til sengs og jeg savner det at noen er glad i meg, for den jeg er med alle mine dårlige og gode sider. Jeg savner at noen kan tørre å være glad i meg selv om jeg er syk. 

Jeg savner noen å dele livet mitt med, for jeg er kommet i den alderen at det er på tide å finne noen som nettopp det, dele livet sitt med meg.

Jeg sitter hjemme alene kveld etter kveld. Kun meg i denne leiligheten, med en radio, cd spiller eller et tv som holder meg med selskap gjennom lyd. Jeg sender mye meldinger til venninner, fordi jeg er ensom og kjeder meg. Jeg ringer mye til venninner for å skravle, av samme grunn. Og i det jeg ringer de atter en gang er jeg redd for å bli avvist, fordi jeg maser for mye, fordi jeg tar for mye kontakt eller opptar tiden de egentlig skulle brukt til noe annet. Jeg er veldig redd for å bruke de opp, at jeg har en kvote som er i ferd med å gå ut.

...for min ensomhet

er kanskje av et annet

slag enn din.

-Carl Frederik Prytz-

Jeg kunne vært mindre ensom dersom jeg ikke hadde hatt en så krevende og stor angst i meg. Om jeg hadde vært angstfri kunne jeg gått på besøk til venninner, jeg kunne dratt ned til mamma og tatt en kaffe med henne, ruslet meg opp til bestemor og bestefar for å hilse på og spise en god brødskive av bestemors hjemmelagde brød. Jeg kunne stukket innom farmor og sett Hotel Cæsar med henne og jeg kunne blitt kjent med nye mennesker. Jeg kunne tatt lappen, og jeg kunne dratt på kjøpesentere og handlet det jeg trenger selv. 

Jeg får ikke gjort noe av det, fordi angsten i meg stopper alt sammen. Jeg tør ikke ut. Jeg kan til nød dra på besøk dersom jeg har fått i meg nok beroligende, eller om jeg skal på fest og har tatt noen øl først. Utenom det tør jeg ingenting, jeg er bare hjemme, hele tiden, hver time, hver eneste, lange dag. 

Jeg lengter veldig etter å komme meg ut. Jeg lengter etter mennesker uten å være redd for dem, jeg lengter etter å kunne leve utenfor det buret jeg er fanget i nå. Jeg savner det å slå av en prat med naboen eller å kanskje å bli kjent med et nytt menneske som kan bli en god venninne. Jeg savner å kunne handle inn min egen mat, å hilse på kjente på butikken og slå av en prat med de. Jeg lengter så veldig etter å komme ut.

Jeg kunne vært mindre ensom dersom angsten ikke hadde makten over meg. Men det har den, makt.

Sammen med andre

lærer vi oss å leve.

I ensomhet lærer vi oss

å dø.

-Lord Byron-

Jeg er 26 år gammel. Den eneste fullførte skolegangen jeg har er grunnskolen og et grunnkurs i helse og sosialfag fra første år på videregående. Det vil si at jeg aldri har fullført videregående, vært russ eller hatt mulighet til å søke meg inn på en høyskole. Jeg gikk glipp av tiden på videregående fordi jeg var innlagt her og der, fordi jeg var for opptatt med å prøve å ta livet av meg, sulte meg, spise og spy, kutte meg opp og ødelegge meg selv. Jeg var altfor syk til å leve et liv som mine venner gjorde, men tro meg når jeg sier at jeg savnet det. Jeg lengtet etter en normal hverdag med skole og lekser. Jeg lengtet etter å lære. Jeg lengtet etter et godt liv som var verdt å leve. 

Jeg fikk ikke være russ med venninnene mine, fordi jeg var syk. Og mens de feiret vilt i røde russedresser satt jeg innelåst på en eller annen avdeling og sørget over det jeg ikke fikk oppleve, og så kuttet jeg meg sikkert enda mer for å døyve lengselen og smerten, for å prøve å skape innhold i  den smertefulle hverdagen min.

Jeg liker å lære. Å fylles med informasjon som jeg må finne løsninger på, å kjenne at hjernen jobber. Jeg liker det. Utfordringen med å løse en oppgave riktig, slitet med å skrive side opp og side ned om et valgt tema. Jeg liker det, og jeg savner det. Hadde jeg ikke vært så fanget i angsten kunne jeg begynt på skole igjen. Da kunne jeg stått opp klokken syv og fortet meg på badet for å rekke skolen, brukt dagen med de andre i klassen og vært glad for å komme hjem ved tre-fire tiden etter nok en strevsom skoledag. Jeg kunne vært en del av et skolemiljø, en del av et fellesskap og jeg hadde hatt en innholdsrik hverdag. 

Jeg vil gjerne begynne på skole, utdanne meg og utfordre hjernen min på en konstruktiv måte, men jeg tør ikke å våge meg inn i et klasserom igjen. Jeg har prøvd så mange ganger, og hver gang har jeg feilet. Jeg orker ikke skuffelsen over å tape mot sykdommen min enda en gang.

Jeg er 26 år gammel, og jeg er ikke ferdig med videregående en gang.

Lenge hadde jeg tiden foran meg, med meg og på min side. Du er enda så ung, hørte jeg de si trøstende til meg når jeg trodde alt håp var ute og at livet var over. Tiden vil jobbe for deg, sa de. Og jeg trodde på de. Men nå er ikke tiden min venn lenger. Det begynner å haste. For min biologiske klokke tikker akkurat like fort som alle andre sine. Jeg ønsker meg barn. Jeg ønsker å opplevde det å kjenne et liv vokse inne i magen min. Jeg ønsker å oppleve det vanvittige smerten under en fødsel og gleden ved å få barnet lagt på brystet. Jeg vil så gjerne kunne følge et lite menneske fra liten til stor, få være en mamma, en god mamma. Siden jeg fortsatt er så syk som jeg er, alvorlig syk som de faglærte sier, er sjansen for at jeg skal få oppleve å bli mor liten. For jeg har tatt et valg; Så lenge jeg er syk skal jeg ikke ha barn. Jeg vet hvordan det var å vokse opp med en psykisk syk mor og hvor mye det preget meg som det sårbare barnet jeg var. Jeg tar ikke sjansen på oppdra et barn i den utryggheten jeg følte. Det vil si at jeg mest sannsynlig aldri får oppleve det å bli mor. 

Mine venninner har begynt å stifte familie. To av de fire nære venninnene har nå fått barn, alle fire, og også de andre litt mer perifere vennene, har samboere. Alle har de etablert seg og startet voksenlivet sammen med noen de er glade i. Jeg er alene, uten utdanning, uten jobb, uten noe liv utenfor leiligheten. Jeg skulle ønske jeg levde som vennene mine. Jeg skulle ønske jeg var hverdag-sliten som de er, jeg skulle ønske tidsskjemaet mitt var like tettpakket som det de følger.

Det er sårt å tilbringe alle dagene alene, når jeg vet at de ikke er ensomme som meg, fordi de deler livet med noen. Det er veldig sårt å føle at jeg ikke har muligheten til å oppnå det samme livet som de har, fordi sykdommen tar alt av meg og livet mitt. 

Jeg vet at når jeg sitter og ser Home And Away alene, så sitter de og spiser middag sammen med de nystiftede familie og samboerne sine. Jeg gidder ikke lage meg middag, for jeg må spise den alene hver gang.

Ensomheten ville slett ikke være så ille

hvis man bare hadde noen

å dele den med.

-Ziggy-

Vennene mine har alle kjøpt sine egne boliger, hus eller leiligheter. De har etablert seg med familie og bolig, bil og jobb. Jeg leier en liten leilighet, som jeg vel og merke trives i. Men jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne kjøpt mitt eget. Hatt noe som var mitt, som et bevis på at også jeg er voksen. Siden jeg er varig uføretrygdet har jeg på ingen måte mulighet til å kjøpe noe eget. Jeg har ikke penger nok per måned eller år til å betale ned lånet jeg måtte ta for å ha råd til en egen bolig. Likevel drømmer jeg ofte om huset mitt, om hjemmet mitt.

Venninnene mine drar på shoppingturer, på kafe, på ferier og middager. Jeg blir værende hjemme, fordi jeg ikke klarer, tør eller makter å dra ut. Skuffelsen inne i meg i det jeg atter en gang sier nei til en invitasjon er enorm, og jeg tenker ofte at jeg heller vil dø enn å leve så fanget som jeg gjør nå og har gjort lenge. Jeg vil gjerne være med, skjønner dere, men jeg klarer ikke fordi jeg ikke har klart å funnet ut hvordan jeg skal få kontroll over angsten som bor i hele meg. 

Jeg føler meg overmannet, infisert, fanget, og håpløst umyndiggjort av sykdommen i meg. 

Jeg har så mange gode mennesker rundt meg, likevel føler jeg meg så altfor ensom. Så ensom at det verker i hjertet, så ensom at den rustne klumpen i magen vrir og vender på seg når jeg kjenner lengselen mot å komme ut. Så ensom at jeg frykter fremtiden, for hva om den innebærer akkurat det sammen som de forhenværende tolv årene. Så ensom at det føles som om jeg er det eneste mennesket i hele verden.

Ensomheten er forferdelig vond.