Det er nitten dager uten sobril, altså nitten dager der jeg puster meg gjennom angst, tenker meg ut av kriser og sover meg ut av utslittheten.
Nitten dager uten noen kjemisk ro, og hurramegrundt som virkelighetens uro har tatt tak.
Jeg har kastet opp av redsel, kjent lukten av min egen angst i det jeg tørker min egen svette. Jeg har tørket tårer jeg ikke har forstått hvorfor har dukket opp før jeg skjønner at jeg er livredd. Jeg har deltatt i selskaper og annet sosialt uten noen form for beroligende og brukt tid på do for å puste meg gjennom et begynnende angstanfall. Jeg har kjent mitt eget sinne koke i det jeg føler noe er urettferdig og med ett skjønt at sinne mitt har vært medisinert ned i lang tid. Jeg har klamret meg til trygge mennesker, vridd meg i redsel og holdt ut gjennom abstinenser. Jeg har faen ta meg klart det jeg ikke trodde jeg noen gang kunne klare.
Ja, og så da? Det var jo akkurat som forventet i grunn. Jeg forventet jo ikke at det skulle gå knirkefritt for seg uten medisin. Jeg forventet å få livet, verden og meg selv midt i trynet, og det fikk jeg også. Det jeg ikke forventet var å kjenne hvor sterk jeg egentlig kom til å være i angsten min. Hvor mye viljen min kan råde og hvor mye jeg kan klare å holde ut. For dæven, det bor visst styrke i denne angstfylte og forvirrede kroppen også. Takk og pris for at jeg slutta på medisin og fikk kjenne litt på det, styrken altså.
Ved å erfare at det finnes styrke, vilje og mot i meg også kjenner jeg lysten til å utfordre meg bare enda litt til. Bitte litt til for å se hva jeg kan få til. Men, jeg er ganske fersk i verden enda, jeg er egentlig bare nitten dager gammel, sånn i medisinfrie dager og år. Og som nitten dager gammel burde man strengt tatt ta det litt med ro og lære seg basic ting for å funke i virkeligheten. Så, etter hvert, om en stund kan jeg kanskje finne på noe annet å utfordre meg med også.
Jeg har ikke kuttet meg på seksten måneder.
Jeg har ikke vært tvangsinnlagt på sytten måneder.
Jeg har hatt kontroll over spiseforstyrrelsen i ca ett år.
Jeg har vært uten beroligende midler i nitten dager.
Tenk om jeg aldri hadde våget å gi slipp på alt dette. Tenk om jeg aldri hadde våget å tro at jeg kunne vinne tilbake kontrollen over hodet mitt. Tenk om jeg fortsatt hadde vært der jeg endte i 2008.
Jeg er glad jeg slapp kontrollen og ga det hele ett forsøk. Jeg er glad jeg har muligheten til å kjenne gleden igjen, av og til.
Se dette, merk deg dette, kjenne hvor flink du har vært som har klart alt det du aldri trodde du skulle klare. Ta til deg skryt og ros, kjenn på ordene de andre sier til deg. Ros deg selv også, for dette har du jobbet hardt for. Du har hatt fantastisk god hjelp fra dyktige mennesker, men viljen og den endelige kampen måtte du ta selv. Se det, ei det. Du er sterk, du kan komme langt. Du vil klare deg.
fredag 28. januar 2011
lørdag 22. januar 2011
Den herlige roen.
Å, det er slike dager, slike timer jeg setter så uendelig stor pris på.
Gårsdagen ble rundet av i såre tårer, høye skuldre og slitent sinn. Men jeg klarte det og jeg mestret det tross hvor vanskelig det ble. Jeg ringte dit jeg kunne ringe, gråt, snakket med den trygge damen og roet meg ned. Jeg fikk av meg klær og dro på meg pysj, vasket vekk sminke, slukket lys og la meg trygt under den varme dyna. Og så sovnet jeg. Ferdig med dagen og endelig tid til kropp og hodets hviletid.
Jeg sto opp tidlig i dag. Jeg liker i grunn det best, å komme opp tidlig om morgenen og få med meg formiddagen som går så fort. Og i dag fikk jeg det til selv om jeg i grunn ikke måtte siden det er lørdag og lov med sene morgener. Kaffe ble traktet, ved ble lagt i ovnen og tv ble satt lavt på i stuen. Morgenkåpe, et trøtt ansikt og ro. God, stille ro.
Det er rart hvor raskt det svinger fra det ene til det andre. Fra å ikke øyne bedring i går kveld, fra gråt og fortvilelse står jeg i dag opp med styrke.
Jeg kjenner at kreftene har fått tid til å styrkes gjennom natten, og jeg tenker at for alt jeg gjør, ikke kast bort eller ta det for gitt at jeg føler det slik denne morgenen. Å ha det bra hører for meg med til sjeldenheten.
For de som ikke vet særlig mye om min angst så er det å gå i butikker en veldig vanskelig sak. Jeg er som oftest skrekkslagen bare ved tanken på å skulle gå ned til nærbutikken for å handle dagligvarer, tenk da for en utfordring det er å skulle gå på kjøpesenter med denne frykten hoppende rundt i kroppen. Likevel kjente jeg pågangsmotet nærmest bykse seg rundt i det jeg gjorde meg klar til bytur med søsteren min i dag.
Det er ille å leve med angst, det er smertefullt og det stjeler mye av den hverdagen og det livet jeg skulle ønske jeg hadde. Og det er derfor, nettopp derfor jeg prøver å ta et oppgjør både med meg selv og med angsten nå. Jeg akter ikke å leve som en fange for resten av livet. Jeg vil bli fri, helt fri fra sykdommens klør.
Min sykdom er langt mer kompleks enn hva som er delt her. Men mer enn dettte er ikke nødvendig å skrive ned foreløpig. Det viktigste er at jeg tar tak, kjemper og vil bli bedre.
Jeg minner meg selv på to ting: Det er ikke for sent, men det er høyst på tide.
Jeg er på dag tretten uten sobril. Det er en vanvittig utfordring, men jeg vil ta denne utfordringen nå. Heller nå enn senere. Sobril skal ikke lenger få være min dør til verden der ute. Jeg må åpne døren selv. Hvor enn skummelt det later til å være må jeg før eller siden stå ansikt til ansikt med realitetene.
Det er ikke for sent, men det er høyst på tide. Kjemp, bare fortsett å kjemp.
John Legend synger vakkert i If Your Out There. Hva den egentlige historie eller mening med sangen er vet jeg ikke. Men for meg har den en helt egen mening. Det er sangen min. Det er ikke den fineste sangen jeg vet om, men teksten appellerte så veldig til meg den gang jeg hørte den på en av de psykiatriske avdelingene jeg har vært innlagt ved. Teksten er ord til meg`et. Teksten er som et kamprop, en lokkesang. Det blir ord til meg selv som sier at jeg finnes langt der inne, jeg kan klare dette og jeg kommer i mål, en eller annen gang. Når det virkelig røyner på kan jeg sette på If Your Out There bare for å minne meg selv på at det ikke er slutt enda, enden er ikke nådd, det er håp og der er styrke. Slike kamprop trenger jeg i krigen min.
Jeg ønsker og håper at lørdagen kan fortsette i den gode tralten. Dagen startet bra, tenk om den kan fortsette slik og også ende bra? Det ville vært fantastisk. Dagens timer har til nå vært gode, snur det og smerten tar tak igjen kan jeg tross alt takke for den fine tiden jeg faktisk hadde denne dagen :)
Gårsdagen ble rundet av i såre tårer, høye skuldre og slitent sinn. Men jeg klarte det og jeg mestret det tross hvor vanskelig det ble. Jeg ringte dit jeg kunne ringe, gråt, snakket med den trygge damen og roet meg ned. Jeg fikk av meg klær og dro på meg pysj, vasket vekk sminke, slukket lys og la meg trygt under den varme dyna. Og så sovnet jeg. Ferdig med dagen og endelig tid til kropp og hodets hviletid.
Jeg sto opp tidlig i dag. Jeg liker i grunn det best, å komme opp tidlig om morgenen og få med meg formiddagen som går så fort. Og i dag fikk jeg det til selv om jeg i grunn ikke måtte siden det er lørdag og lov med sene morgener. Kaffe ble traktet, ved ble lagt i ovnen og tv ble satt lavt på i stuen. Morgenkåpe, et trøtt ansikt og ro. God, stille ro.
Det er rart hvor raskt det svinger fra det ene til det andre. Fra å ikke øyne bedring i går kveld, fra gråt og fortvilelse står jeg i dag opp med styrke.
Jeg kjenner at kreftene har fått tid til å styrkes gjennom natten, og jeg tenker at for alt jeg gjør, ikke kast bort eller ta det for gitt at jeg føler det slik denne morgenen. Å ha det bra hører for meg med til sjeldenheten.
For de som ikke vet særlig mye om min angst så er det å gå i butikker en veldig vanskelig sak. Jeg er som oftest skrekkslagen bare ved tanken på å skulle gå ned til nærbutikken for å handle dagligvarer, tenk da for en utfordring det er å skulle gå på kjøpesenter med denne frykten hoppende rundt i kroppen. Likevel kjente jeg pågangsmotet nærmest bykse seg rundt i det jeg gjorde meg klar til bytur med søsteren min i dag.
Det er ille å leve med angst, det er smertefullt og det stjeler mye av den hverdagen og det livet jeg skulle ønske jeg hadde. Og det er derfor, nettopp derfor jeg prøver å ta et oppgjør både med meg selv og med angsten nå. Jeg akter ikke å leve som en fange for resten av livet. Jeg vil bli fri, helt fri fra sykdommens klør.
Min sykdom er langt mer kompleks enn hva som er delt her. Men mer enn dettte er ikke nødvendig å skrive ned foreløpig. Det viktigste er at jeg tar tak, kjemper og vil bli bedre.
Jeg minner meg selv på to ting: Det er ikke for sent, men det er høyst på tide.
Jeg er på dag tretten uten sobril. Det er en vanvittig utfordring, men jeg vil ta denne utfordringen nå. Heller nå enn senere. Sobril skal ikke lenger få være min dør til verden der ute. Jeg må åpne døren selv. Hvor enn skummelt det later til å være må jeg før eller siden stå ansikt til ansikt med realitetene.
Det er ikke for sent, men det er høyst på tide. Kjemp, bare fortsett å kjemp.
John Legend synger vakkert i If Your Out There. Hva den egentlige historie eller mening med sangen er vet jeg ikke. Men for meg har den en helt egen mening. Det er sangen min. Det er ikke den fineste sangen jeg vet om, men teksten appellerte så veldig til meg den gang jeg hørte den på en av de psykiatriske avdelingene jeg har vært innlagt ved. Teksten er ord til meg`et. Teksten er som et kamprop, en lokkesang. Det blir ord til meg selv som sier at jeg finnes langt der inne, jeg kan klare dette og jeg kommer i mål, en eller annen gang. Når det virkelig røyner på kan jeg sette på If Your Out There bare for å minne meg selv på at det ikke er slutt enda, enden er ikke nådd, det er håp og der er styrke. Slike kamprop trenger jeg i krigen min.
Jeg ønsker og håper at lørdagen kan fortsette i den gode tralten. Dagen startet bra, tenk om den kan fortsette slik og også ende bra? Det ville vært fantastisk. Dagens timer har til nå vært gode, snur det og smerten tar tak igjen kan jeg tross alt takke for den fine tiden jeg faktisk hadde denne dagen :)
Sterke dager med sliten styrke.
Det er ikke så mye jeg klarer å skrive. Det er heller ikke rytme i tekst eller velskrivde ord. Men det er sannhet, en sannhet i kaos. Slik er det av og til for oss alle, akkurat nå er det slik for meg.
Tro ikke at det er tomt for innhold, for om mulig er det mer innhold i liv og hodet nå enn det til vanlig er.
Jeg slutter med sobril. Så enkelt og så jævla vanskelig. Jeg vil på ingen måte fungere på grunn av en pille som ikke fungerer som noe annet enn brannslukking i det krisen er der. Jeg vil fungere fordi jeg finner en måte å takle det på, finner frem til styrken i meg.
Og jeg er sterk. Jeg holder det ut tross all smerten det fører med seg. Jeg bevarer troen på at det skal bli bedre og jeg roser meg selv for innsatsen.
Hver enkelt må finne ut av sin medisinbruk med sin lege. Jeg fant endelig ut at jeg ville våge å se verden uten å ta den lille hvite, det var mitt valg i samråd med kompetente mennesker. Dette er riktig for meg, men det er ikke dermed sagt at det er riktig for alle andre, bare sånn for å ha det sort på rosa at jeg ikke prøver å skape et eksempel av rett og galt. Subjektivt fortalt, meg om mitt.
Angsten tar tidvis tak, overrumpler meg med frykt og kvelende tak om pusten. Fytti faen, sier jeg bare. Men jeg puster, jeg puster det jeg kan, står i det, holder ut. Jeg skjønner ikke riktig hvordan.
Jeg har ikke jobbet som dette før, jeg har ikke vært så bastant på noe. Forresten, det har jeg. Jeg var, jeg ble bastant, veldig bestemt på at jeg ville slutte med selvskading, mer riktige ord: Jeg ville fri meg fra selvskadingen. Og det gjorde jeg. Jeg har nok klart det nå.
Ta alt det taket du vil, angst. Denne gangen får du ikke taket på meg, jeg tar opp kampen! Ikke tro du skal få vinne. Jeg er for tiden en kriger og jeg har også noen solide våpen med i kampen min. Det trengs, for jeg skal vinne dette.
google.no
Tro ikke at det er tomt for innhold, for om mulig er det mer innhold i liv og hodet nå enn det til vanlig er.
Jeg slutter med sobril. Så enkelt og så jævla vanskelig. Jeg vil på ingen måte fungere på grunn av en pille som ikke fungerer som noe annet enn brannslukking i det krisen er der. Jeg vil fungere fordi jeg finner en måte å takle det på, finner frem til styrken i meg.
Og jeg er sterk. Jeg holder det ut tross all smerten det fører med seg. Jeg bevarer troen på at det skal bli bedre og jeg roser meg selv for innsatsen.
Hver enkelt må finne ut av sin medisinbruk med sin lege. Jeg fant endelig ut at jeg ville våge å se verden uten å ta den lille hvite, det var mitt valg i samråd med kompetente mennesker. Dette er riktig for meg, men det er ikke dermed sagt at det er riktig for alle andre, bare sånn for å ha det sort på rosa at jeg ikke prøver å skape et eksempel av rett og galt. Subjektivt fortalt, meg om mitt.
Angsten tar tidvis tak, overrumpler meg med frykt og kvelende tak om pusten. Fytti faen, sier jeg bare. Men jeg puster, jeg puster det jeg kan, står i det, holder ut. Jeg skjønner ikke riktig hvordan.
Jeg har ikke jobbet som dette før, jeg har ikke vært så bastant på noe. Forresten, det har jeg. Jeg var, jeg ble bastant, veldig bestemt på at jeg ville slutte med selvskading, mer riktige ord: Jeg ville fri meg fra selvskadingen. Og det gjorde jeg. Jeg har nok klart det nå.
Ta alt det taket du vil, angst. Denne gangen får du ikke taket på meg, jeg tar opp kampen! Ikke tro du skal få vinne. Jeg er for tiden en kriger og jeg har også noen solide våpen med i kampen min. Det trengs, for jeg skal vinne dette.
Det er sterke dager med styrke som kommer frem fra det skjulte.
Det er en klar verden jeg før har sett bak et slør.
Det er tårer som renner i det siste rest av energi brukes opp for dagen.
Det er livet mitt det dreier seg om.
Det er livet mitt det dreier seg om.
Det er her og nå, nå eller aldri!
google.noJeg skal klare dette <3
mandag 17. januar 2011
Bokanmeldelse nr 1.
Humor og Psykiatri.
Av: Svein Torgeir Dale.
Kr 152 (bokkilden.no).
Selve tittelordet -psykiatri- skal ikke ta pusten fra deg i denne gangen. Temaene forfatteren tar opp gjelder nemlig i de aller fleste menneskelige relasjoner ellers i livet også. "Humor og mennesker", kanskje?
Hvordan møte et menneske med dyp smerte? Hvordan være et godt medmenneske? Hvordan bruke humor som en ventil for alt det som er vanskelig?
Svein Torgeir Dale jobber ved psykiatrisk poliklinikk ved Sykehuset Telemark i Skien. Hadde jeg kommet til han som pasient, eller som menneske som han kaller det, ville jeg følt meg heldig. Han har et godt syn på dette med å møte mennesker med respekt og setter tydelig seg selv i samme rang som sine pasienter. Slike trengs det fler av.
Boken er full av gode fraser og historier. Han skriver lett, ironisk, sarkastisk og morsomt. Jeg dro på smilebåndet og lo høyt for meg selv flere ganger. Å skrive på en slik måte som sprer smil og latter er ikke alle forfattere forunt, men denna karen har det i alle fall i seg.
Psykiatri er ofte et tunglest tema. Dype tekster og kjedelige forskningsrapporter kan ta motet fra Ola Nordmann når det kommer til dette med å sette seg inn i psykiatri, psykisk sykdom og systemet de syke plasseres i. Svein Torgeir Dale tar temaet fatt på en helt annen måte. Han dropper de tyngste og kjedeligste faktaene og drar frem det han selv mener er viktig og relevant for denne boken, som tross alt skal vise frem humoren i oss mennesker, og ikke sorgen. Og det er virkelig morsomt å lese hans refleksjoner om det hele!
Absolutt å anbefale alle og en hver som føler for å le såpass mye at man blir flau over seg selv mens man sitter med nesa mellom 62 lattermilde sider. Den skulle gjerne vært tykkere, den tok nemlig slutt altfor fort ;)
Av: Svein Torgeir Dale.
Kr 152 (bokkilden.no).
Hvordan møte et menneske med dyp smerte? Hvordan være et godt medmenneske? Hvordan bruke humor som en ventil for alt det som er vanskelig?
Svein Torgeir Dale jobber ved psykiatrisk poliklinikk ved Sykehuset Telemark i Skien. Hadde jeg kommet til han som pasient, eller som menneske som han kaller det, ville jeg følt meg heldig. Han har et godt syn på dette med å møte mennesker med respekt og setter tydelig seg selv i samme rang som sine pasienter. Slike trengs det fler av.
Boken er full av gode fraser og historier. Han skriver lett, ironisk, sarkastisk og morsomt. Jeg dro på smilebåndet og lo høyt for meg selv flere ganger. Å skrive på en slik måte som sprer smil og latter er ikke alle forfattere forunt, men denna karen har det i alle fall i seg.
Psykiatri er ofte et tunglest tema. Dype tekster og kjedelige forskningsrapporter kan ta motet fra Ola Nordmann når det kommer til dette med å sette seg inn i psykiatri, psykisk sykdom og systemet de syke plasseres i. Svein Torgeir Dale tar temaet fatt på en helt annen måte. Han dropper de tyngste og kjedeligste faktaene og drar frem det han selv mener er viktig og relevant for denne boken, som tross alt skal vise frem humoren i oss mennesker, og ikke sorgen. Og det er virkelig morsomt å lese hans refleksjoner om det hele!
Absolutt å anbefale alle og en hver som føler for å le såpass mye at man blir flau over seg selv mens man sitter med nesa mellom 62 lattermilde sider. Den skulle gjerne vært tykkere, den tok nemlig slutt altfor fort ;)
søndag 16. januar 2011
Medisinert med omsorg.
Angsten tar tak. Hvorfor, det gikk jo så bra i går!
Hjertet bykser seg rundt inne i brystet, pusten klarer ikke å holde følge. Jeg hiver etter luft, gisper etter noe å puste i. Hendene rister, føttene rister, kroppen rister. Alt vibrerer, og jeg skjønner ikke hvorfor.
Tyve minutter har gått, jeg ser det da jeg endelig kommer meg inn igjen etter å ha vært ute for å ta en røyk. Jeg forsvant, der jeg satt ute i vinterkulden. Hele meg forsvant og jeg ble sittende. Kulden merkes ikke, ingenting merkes, med unntak av min egen pust som viser seg i raske hvite skyer som overlapper hverandre i det de pustes raskt ut av trette lunger.
Jeg hiver av meg jakke, går raskt inn på rommet. Kom deg bort, gjem deg, ingen må se deg slik, tenker jeg. Og jeg kommer meg bort, helt borte igjen. Jeg blir stående midt på gulvet, øynene er lukket, jeg får de ikke åpne. Kroppen har stoppet opp, tankene stopper ikke. Jeg må hente henne, tenker jeg. Jeg må si i fra til hun som er så trygg og god. Og jeg gjør det, finner tilbake til kroppen og får musklene mine med på å gå noen få skritt bort til vaktrommet for å si i fra at jeg trenger henne.
"Er du her, hører du meg?"
Jeg nikker med lukkede øyne og rask pust.
"Senk skuldrene dine, pust ned i magen"
Hun holder rundt meg og puster for å vise, jeg prøver å slappe av og puste med.
Med ett er det der igjen, denne fjernheten og virkeligheten som brister. Jeg står midt på gulvet, hiver etter pusten, leter etter et fast holdepunkt. Verden har vrengt vrangsida ut mot meg, igjen. Eller er det jeg som vrenger vrangsiden min mot meg.
"Sett deg ned, kom sett deg her".
Hun følger meg bort til sengen, holder meg i hendene, holder meg fast i noe som ikke er farlig. For hun er ikke farlig, hun er trygg, snill, vennlig og rolig. Hun er ikke farlig, men jeg er i fare likevel.
Små spørsmål stilles, slike spørsmål jeg kan nikke eller riste på hodet til. Sakte men sikkert kommer ordene tilbake. Først et "ja", deretter små sammensatte ord før endelig setningene er på plass igjen.
Jeg lener meg inntil henne, legger hodet mitt på skulderen hennes og kjenner at hun holder meg godt fast i hendene sine. Jeg er trygg nå, tenker jeg. Det er over nå.
Ordene svever igjen lett gjennom rommet, blikket klarer å røre seg fra et punkt til et annet uten å stoppe opp. Jeg kan sitte oppreist uten å måtte lene meg inntil henne for å få støtte til å sitte slik.
Jeg er tilbake, det er over nå.
"Tenker du at du er tøff til noe?" lurer hun på.
"Nei" sier jeg, "jeg er ikke tøff i det hele tatt."
"Sobril vil du ikke ha, er ikke det å være tøff? Å stå i denne angsten din uten å ta den vekk med medisiner?"
"Jo, kanskje er det littegranne tøft, men jeg er ikke sterk likevel."
"Du er tøff, selv om du er redd." mener hun.
Jeg tenker det er godt å høre at noen mener jeg er tøff, tross all svakhet jeg bærer i meg og viser de. Tross alt er det noen som ser meg prøve, som ser meg ville og som hjelper meg til å holde på håpet selv når jeg ikke kan kjenne at jeg eier håpet selv.
Jeg ville ikke ha sobril, jeg ville ikke ha medisiner. Jeg ville ha støtte, omsorg, en hånd å holde i gjennom helvetet, og det fikk jeg. Hun satt der, stødig og varm.Jeg ble atter en gang medisinert med omsorg, det var akkurat det jeg trengte.
E.G. Gjennom mange år har du sittet sånn, holdt meg godt fast, vært der med hele deg og fått meg tilbake til virkeligheten. Om igjen og om igjen, "dette klarer du, dette går bra". Takk for at du er ekte.
Hjertet bykser seg rundt inne i brystet, pusten klarer ikke å holde følge. Jeg hiver etter luft, gisper etter noe å puste i. Hendene rister, føttene rister, kroppen rister. Alt vibrerer, og jeg skjønner ikke hvorfor.
Tyve minutter har gått, jeg ser det da jeg endelig kommer meg inn igjen etter å ha vært ute for å ta en røyk. Jeg forsvant, der jeg satt ute i vinterkulden. Hele meg forsvant og jeg ble sittende. Kulden merkes ikke, ingenting merkes, med unntak av min egen pust som viser seg i raske hvite skyer som overlapper hverandre i det de pustes raskt ut av trette lunger.
Jeg hiver av meg jakke, går raskt inn på rommet. Kom deg bort, gjem deg, ingen må se deg slik, tenker jeg. Og jeg kommer meg bort, helt borte igjen. Jeg blir stående midt på gulvet, øynene er lukket, jeg får de ikke åpne. Kroppen har stoppet opp, tankene stopper ikke. Jeg må hente henne, tenker jeg. Jeg må si i fra til hun som er så trygg og god. Og jeg gjør det, finner tilbake til kroppen og får musklene mine med på å gå noen få skritt bort til vaktrommet for å si i fra at jeg trenger henne.
"Er du her, hører du meg?"
Jeg nikker med lukkede øyne og rask pust.
"Senk skuldrene dine, pust ned i magen"
Hun holder rundt meg og puster for å vise, jeg prøver å slappe av og puste med.
Med ett er det der igjen, denne fjernheten og virkeligheten som brister. Jeg står midt på gulvet, hiver etter pusten, leter etter et fast holdepunkt. Verden har vrengt vrangsida ut mot meg, igjen. Eller er det jeg som vrenger vrangsiden min mot meg.
"Sett deg ned, kom sett deg her".
Hun følger meg bort til sengen, holder meg i hendene, holder meg fast i noe som ikke er farlig. For hun er ikke farlig, hun er trygg, snill, vennlig og rolig. Hun er ikke farlig, men jeg er i fare likevel.
Små spørsmål stilles, slike spørsmål jeg kan nikke eller riste på hodet til. Sakte men sikkert kommer ordene tilbake. Først et "ja", deretter små sammensatte ord før endelig setningene er på plass igjen.
Jeg lener meg inntil henne, legger hodet mitt på skulderen hennes og kjenner at hun holder meg godt fast i hendene sine. Jeg er trygg nå, tenker jeg. Det er over nå.
Ordene svever igjen lett gjennom rommet, blikket klarer å røre seg fra et punkt til et annet uten å stoppe opp. Jeg kan sitte oppreist uten å måtte lene meg inntil henne for å få støtte til å sitte slik.
Jeg er tilbake, det er over nå.
"Tenker du at du er tøff til noe?" lurer hun på.
"Nei" sier jeg, "jeg er ikke tøff i det hele tatt."
"Sobril vil du ikke ha, er ikke det å være tøff? Å stå i denne angsten din uten å ta den vekk med medisiner?"
"Jo, kanskje er det littegranne tøft, men jeg er ikke sterk likevel."
"Du er tøff, selv om du er redd." mener hun.
Jeg tenker det er godt å høre at noen mener jeg er tøff, tross all svakhet jeg bærer i meg og viser de. Tross alt er det noen som ser meg prøve, som ser meg ville og som hjelper meg til å holde på håpet selv når jeg ikke kan kjenne at jeg eier håpet selv.
Jeg ville ikke ha sobril, jeg ville ikke ha medisiner. Jeg ville ha støtte, omsorg, en hånd å holde i gjennom helvetet, og det fikk jeg. Hun satt der, stødig og varm.Jeg ble atter en gang medisinert med omsorg, det var akkurat det jeg trengte.
E.G. Gjennom mange år har du sittet sånn, holdt meg godt fast, vært der med hele deg og fått meg tilbake til virkeligheten. Om igjen og om igjen, "dette klarer du, dette går bra". Takk for at du er ekte.
lørdag 15. januar 2011
Skuffelse.
Kunne jeg ikke bare klart det? Kunne jeg ikke bare tatt meg sammen og fikset det å leve, som de fleste andre gjør? Hvorfor skal det være så vanskelig, egentlig. I teorien er det jo så lett, det er denne praksisen jeg ikke får til.
Jeg måtte krabbe til korset, ta halen mellom beina og kjenne hodet bøye seg ned i skam og skuffelse. Jeg fikset ikke min egen smerte alene lenger. Utmattelse, slitenhet, fortvilelse, angst og mareritt tok liksom rotta på meg, og med ett gikk jeg inn døra til avdelingen med en bag, en sekk og en veske bærende på meg. Jeg ble fulgt til rommet jeg vanligvis blir tildelt, pakket ut, satt meg på senga og tenkte alle de svarte tanker man kan tenke. Sånn for sikkerhets skyld liksom, det ville jo vært dumt å tenke litt positivt!
Dog, nederlag og skuffelse, jeg tok et riktig valg. Jeg tok et slags ansvar før andre eventuelt måtte fortalt meg at jeg ikke kunne være hjemme alene lenger. Jeg tok tak før det tok taket på hele meg. På sett og vis er det en liten positiv ting, sånt skal man tross alt ikke glemme..
Menneskene tar meg godt i mot, de er som oftest bare gode mot meg. De kjenner meg gjennom mange år og vi vet nok hvor vi har hverandre. Nå som jeg er blitt bedre med tanke på kontroll over impulsivitet og destruktiv atferd, blir også de største kampene unngått siden jeg ikke lager like mye styr som før. Det blir mer plass til den konstruktive samtalen, øvelse på det som er vanskelig og bygging av håp og tro som er viktig for å orke å kjempe videre. Det blir ikke lenger bare brannslukking for å holde dette mennesket, meg, under kontroll. Det blir intensiv og akutt trengende hjelp for å komme tilbake til hverdagen så fort som mulig.
Akkurat nå finnes det ikke mange farger rundt meg. Det er sort, det er kaldt, håpløst og smertefullt. Jeg tilbringer det som skulle blitt en herlig helg med venner, på en psykiatrisk avdeling. Nok en gang, nok en helg.
Det kalles nok skuffelse, en kjempe stor skuffelse over sin egen maktesløshet.
Hvitt sengetøy, tomme øyne som stirrer ut i ingenting. Stemmen orker ikke lage lyd, kroppen orker ikke skape varme. Det er tomt, og det er fullt på en og samme tid.
"Så kald du er, vi må få varmen i deg."
En vakker, lyshåret dame med navneskilt på brystet holder rundt føttene hennes, holder i hendene hennes. Prøver å gi litt av sin egen varme til den frosne kroppen.
Angsten river i hele henne. Innsiden er i kaos, innsiden er i brann, utsiden har fryst til is. Det eneste som gir tegn på at jenta i sengen reagerer på omverdenen og livet, er de små tårene som renner lydløst ut av øyet. Små, forknytte tårer som skulle sluppet fri for lenge siden.
Den lyshårete damen sier hun straks kommer tilbake, hun må bare ordne noe.
Jenta ligger bare der, stirrer fortsatt ut i dette ingentinget, med lydløse tårer i ansiktet.
Om jeg fryser, hvorfor rister jeg ikke da? Tenker hun i et klart øyeblikk.
Fordi du er så fjernet fra deg selv og så fanget i smerten, tenker hun i neste øyeblikk.
Hun banker på døren og kommer smilende inn, hun med det lyse håret som er så pen. Hun løfter opp den hvitkledde dynen, legger varmepute rundt kalde føtter, pakker dynen godt rundt og holder godt tak rundt føttene for å gi litt av sin egen varme også.
Enda en varmepute legges varsomt rundt nakken til den frosne, mens hun tar til seg et ekte smil som gis henne.
Hvorfor er hun så snill mot meg, hvorfor skal jeg få denne godheten? tenker hun.
Dynen pakkes rundt hele kroppen, et stryk over et tårevått kinn. Gode ord om håp og om styrke flyr rundt i rommet, sammen med håpløsheten. Ord om at alt skal bli bra, at hun vil komme til å klare dette også, enda en gang.
Tårene hennes stopper opp, de trenger ikke renne mer nå. Varmen kommer sakte med sikkert tilbake i en frossen kropp, skuldrene senker seg og roen faller over henne i det hun endelig kan gå inn i søvnen.
Tenk, så lett og så ekte kan det gjøres.
Hun ble medisinert med omsorg, mer enn det trengte hun ikke.
Takk M.
Jeg måtte krabbe til korset, ta halen mellom beina og kjenne hodet bøye seg ned i skam og skuffelse. Jeg fikset ikke min egen smerte alene lenger. Utmattelse, slitenhet, fortvilelse, angst og mareritt tok liksom rotta på meg, og med ett gikk jeg inn døra til avdelingen med en bag, en sekk og en veske bærende på meg. Jeg ble fulgt til rommet jeg vanligvis blir tildelt, pakket ut, satt meg på senga og tenkte alle de svarte tanker man kan tenke. Sånn for sikkerhets skyld liksom, det ville jo vært dumt å tenke litt positivt!
Dog, nederlag og skuffelse, jeg tok et riktig valg. Jeg tok et slags ansvar før andre eventuelt måtte fortalt meg at jeg ikke kunne være hjemme alene lenger. Jeg tok tak før det tok taket på hele meg. På sett og vis er det en liten positiv ting, sånt skal man tross alt ikke glemme..
Menneskene tar meg godt i mot, de er som oftest bare gode mot meg. De kjenner meg gjennom mange år og vi vet nok hvor vi har hverandre. Nå som jeg er blitt bedre med tanke på kontroll over impulsivitet og destruktiv atferd, blir også de største kampene unngått siden jeg ikke lager like mye styr som før. Det blir mer plass til den konstruktive samtalen, øvelse på det som er vanskelig og bygging av håp og tro som er viktig for å orke å kjempe videre. Det blir ikke lenger bare brannslukking for å holde dette mennesket, meg, under kontroll. Det blir intensiv og akutt trengende hjelp for å komme tilbake til hverdagen så fort som mulig.
Akkurat nå finnes det ikke mange farger rundt meg. Det er sort, det er kaldt, håpløst og smertefullt. Jeg tilbringer det som skulle blitt en herlig helg med venner, på en psykiatrisk avdeling. Nok en gang, nok en helg.
Det kalles nok skuffelse, en kjempe stor skuffelse over sin egen maktesløshet.
Hvitt sengetøy, tomme øyne som stirrer ut i ingenting. Stemmen orker ikke lage lyd, kroppen orker ikke skape varme. Det er tomt, og det er fullt på en og samme tid.
"Så kald du er, vi må få varmen i deg."
En vakker, lyshåret dame med navneskilt på brystet holder rundt føttene hennes, holder i hendene hennes. Prøver å gi litt av sin egen varme til den frosne kroppen.
Angsten river i hele henne. Innsiden er i kaos, innsiden er i brann, utsiden har fryst til is. Det eneste som gir tegn på at jenta i sengen reagerer på omverdenen og livet, er de små tårene som renner lydløst ut av øyet. Små, forknytte tårer som skulle sluppet fri for lenge siden.
Den lyshårete damen sier hun straks kommer tilbake, hun må bare ordne noe.
Jenta ligger bare der, stirrer fortsatt ut i dette ingentinget, med lydløse tårer i ansiktet.
Om jeg fryser, hvorfor rister jeg ikke da? Tenker hun i et klart øyeblikk.
Fordi du er så fjernet fra deg selv og så fanget i smerten, tenker hun i neste øyeblikk.
Hun banker på døren og kommer smilende inn, hun med det lyse håret som er så pen. Hun løfter opp den hvitkledde dynen, legger varmepute rundt kalde føtter, pakker dynen godt rundt og holder godt tak rundt føttene for å gi litt av sin egen varme også.
Enda en varmepute legges varsomt rundt nakken til den frosne, mens hun tar til seg et ekte smil som gis henne.
Hvorfor er hun så snill mot meg, hvorfor skal jeg få denne godheten? tenker hun.
Dynen pakkes rundt hele kroppen, et stryk over et tårevått kinn. Gode ord om håp og om styrke flyr rundt i rommet, sammen med håpløsheten. Ord om at alt skal bli bra, at hun vil komme til å klare dette også, enda en gang.
Tårene hennes stopper opp, de trenger ikke renne mer nå. Varmen kommer sakte med sikkert tilbake i en frossen kropp, skuldrene senker seg og roen faller over henne i det hun endelig kan gå inn i søvnen.
Tenk, så lett og så ekte kan det gjøres.
Hun ble medisinert med omsorg, mer enn det trengte hun ikke.
Takk M.
torsdag 13. januar 2011
Vil du bli hos meg?
Om eg skrik høgt
Vil du høyre med da?
Om eg gret sårt
Vil du om meg halda?
Om eg skjær meg opp
Vil du sjå smerta mi?
Om eg berre er meg
Vil du likavel bli?
Farger-2010.
Før og nå.
Jeg kan ofte bli fanget av smerten, av angsten og fortvilelsen. Men midt i denne smerten, glemmer jeg å se hvor langt jeg faktisk har kommet? Glemmer jeg fremgangen?
Mine tenår var turbulente og svært preget av sykdom. Jeg hadde den gang ikke lært meg å ta kontrollen over følelser, og handlet ofte i affekt som i et forsøk på å hanskes med smerten, som i grunn er det eneste ordet jeg har for det som herjet på innsiden. Jeg var syk, jeg var innlagt på en psykiatrisk ungdomsavdeling og jeg så på ingen måte noen vei ut av det. Desperasjonen fanget meg gang på gang, og jeg kunne se meg selv utenfra. En lyshåret, tynn jente med streker oppover armene. Hylende og desperat. Jeg ravet ikke høyt over bakken, likevel hadde jeg styrke som en voksen mann. Jeg heiv stoler og bord rundt meg, knuste glass, knuste lamper, hylte enda mer og ble til slutt overmannet av tre-fire mennesker som da hadde som oppgave å holde meg slik at jeg ikke fikk skadet meg selv. Og så begynte jeg å gråte, ikke alltid, men av og til. Endelig gråten som jeg så sjeldent fikk bruke som ventilering. Sår, høylytt gråt. Da var det over, og det visste både jeg og alle de som satt på armene og beina mine. Om jeg fikk gråte ville det gi seg.
Slike episoder gjentok seg gjerne flere ganger i uken i mange år, så dette er kun et lite og i grunn forsiktig eksempel med tanke på hvordan det faktisk artet seg noen ganger.
Og i nåtiden, i det som er vanskelig her og nå, glemmer jeg å se dette. Jeg er ikke lenger innlagt, jeg hyler ikke ukontrollert og jeg handler sjeldent i affekt. Jeg utagerer ikke, jeg knuser ikke inventar og ingen må holde meg med makt. Jo, det er fortsatt vondt inne i meg, men tross alt det som er vondt og vanskelig klarer jeg likevel mye. Husk det da. Se ikke bare begrensingene, se alt du faktisk får til!
Det har vært en god morgen. En sånn morgen man får etter en god natts søvn.
Jeg sovnet i normal tid i går, jeg hadde trent og regnet med dyp søvn i mange timer. Den gang ei. Jeg vet ikke hvor mye klokken var, men jeg våknet i alle fall livredd og svett av mareritt. Det er grusomt å våkne slik i et mørkt rom, i ett mørkt hjem midt på natten og helt alene. Jeg tenkte jeg måtte ringe noen for å ikke være så redd, men jeg ville ikke vekke noen. Jeg klarte å snu mine egen tanker og redselen. Dbt (dialektisk atferdsterapi) er flott å ha med seg, kom jeg med ett på. Og med Dbt ferdigheter snudde jeg hele redselen og ensomheten om til gode tanker der jeg tenkte på morsomme hendelser og stunder med ro og tilfredshet. Søvnen fant meg igjen og jeg sov til i dag morges.
Kaffe er inntatt, radioen står på, jeg har akkurat stelt meg for dagen og skjønt at jeg har en bad hair day, i tillegg til en slik dag der ingen klær sitter fint, eller sminken ikke blir vellykket. Men jeg bryr meg i grunn ikke, for jeg har så langt en god dag, med kjipt hår eller ei ;)
Mine tenår var turbulente og svært preget av sykdom. Jeg hadde den gang ikke lært meg å ta kontrollen over følelser, og handlet ofte i affekt som i et forsøk på å hanskes med smerten, som i grunn er det eneste ordet jeg har for det som herjet på innsiden. Jeg var syk, jeg var innlagt på en psykiatrisk ungdomsavdeling og jeg så på ingen måte noen vei ut av det. Desperasjonen fanget meg gang på gang, og jeg kunne se meg selv utenfra. En lyshåret, tynn jente med streker oppover armene. Hylende og desperat. Jeg ravet ikke høyt over bakken, likevel hadde jeg styrke som en voksen mann. Jeg heiv stoler og bord rundt meg, knuste glass, knuste lamper, hylte enda mer og ble til slutt overmannet av tre-fire mennesker som da hadde som oppgave å holde meg slik at jeg ikke fikk skadet meg selv. Og så begynte jeg å gråte, ikke alltid, men av og til. Endelig gråten som jeg så sjeldent fikk bruke som ventilering. Sår, høylytt gråt. Da var det over, og det visste både jeg og alle de som satt på armene og beina mine. Om jeg fikk gråte ville det gi seg.
Slike episoder gjentok seg gjerne flere ganger i uken i mange år, så dette er kun et lite og i grunn forsiktig eksempel med tanke på hvordan det faktisk artet seg noen ganger.
Og i nåtiden, i det som er vanskelig her og nå, glemmer jeg å se dette. Jeg er ikke lenger innlagt, jeg hyler ikke ukontrollert og jeg handler sjeldent i affekt. Jeg utagerer ikke, jeg knuser ikke inventar og ingen må holde meg med makt. Jo, det er fortsatt vondt inne i meg, men tross alt det som er vondt og vanskelig klarer jeg likevel mye. Husk det da. Se ikke bare begrensingene, se alt du faktisk får til!
Det har vært en god morgen. En sånn morgen man får etter en god natts søvn.
Jeg sovnet i normal tid i går, jeg hadde trent og regnet med dyp søvn i mange timer. Den gang ei. Jeg vet ikke hvor mye klokken var, men jeg våknet i alle fall livredd og svett av mareritt. Det er grusomt å våkne slik i et mørkt rom, i ett mørkt hjem midt på natten og helt alene. Jeg tenkte jeg måtte ringe noen for å ikke være så redd, men jeg ville ikke vekke noen. Jeg klarte å snu mine egen tanker og redselen. Dbt (dialektisk atferdsterapi) er flott å ha med seg, kom jeg med ett på. Og med Dbt ferdigheter snudde jeg hele redselen og ensomheten om til gode tanker der jeg tenkte på morsomme hendelser og stunder med ro og tilfredshet. Søvnen fant meg igjen og jeg sov til i dag morges.
Kaffe er inntatt, radioen står på, jeg har akkurat stelt meg for dagen og skjønt at jeg har en bad hair day, i tillegg til en slik dag der ingen klær sitter fint, eller sminken ikke blir vellykket. Men jeg bryr meg i grunn ikke, for jeg har så langt en god dag, med kjipt hår eller ei ;)
onsdag 5. januar 2011
Tilbake til hverdagen.
Julen er over, feiringer meg her og der er lagt på hyllen for et års tid. Takk og lov for det!
Jeg har fått vekk alt av rødt og nisser fra huset, vasket ut besøk og fest og har funnet tilbake til normalen, sånn cirka. Å feire jul i ukesvis er ikke noe for meg, det er for slitsomt og for mye følelser som hopper og spretter rundt, derfor er det så godt når det hele er over og jeg kan roe ned igjen.
Det er allerede gått snart en uke inn i det nye året, men døgnrytmen har ikke skjønt at julen er over, før nå. For i går sovnet jeg til tiden jeg burde, og i dag sto jeg opp mens det enda var mørkt. Morgenkåpe, nyutraktet kaffe, fyr i ovnen og God Morgen Norge på tv, det er en flott start på dagen. Flere av de, ja takk :)
Gode intensjoner om å fortsette slik er skapt, så er det bare å prøve å holde de ved like!
Abonner på:
Innlegg (Atom)