Før og nå.

Jeg kan ofte bli fanget av smerten, av angsten og fortvilelsen. Men midt i denne smerten, glemmer jeg å se hvor langt jeg faktisk har kommet? Glemmer jeg fremgangen?

Mine tenår var turbulente og svært preget av sykdom. Jeg hadde den gang ikke lært meg å ta kontrollen over følelser, og handlet ofte i affekt som i et forsøk på å hanskes med smerten, som i grunn er det eneste ordet jeg har for det som herjet på innsiden. Jeg var syk, jeg var innlagt på en psykiatrisk ungdomsavdeling og jeg så på ingen måte noen vei ut av det. Desperasjonen fanget meg gang på gang, og jeg kunne se meg selv utenfra. En lyshåret, tynn jente med streker oppover armene. Hylende og desperat. Jeg ravet ikke høyt over bakken, likevel hadde jeg styrke som en voksen mann. Jeg heiv stoler og bord rundt meg, knuste glass, knuste lamper, hylte enda mer og ble til slutt overmannet av tre-fire mennesker som da hadde som oppgave å holde meg slik at jeg ikke fikk skadet meg selv. Og så begynte jeg å gråte, ikke alltid, men av og til. Endelig gråten som jeg så sjeldent fikk bruke som ventilering. Sår, høylytt gråt. Da var det over, og det visste både jeg og alle de som satt på armene og beina mine. Om jeg fikk gråte ville det gi seg.
Slike episoder gjentok seg gjerne flere ganger i uken i mange år, så dette er kun et lite og i grunn forsiktig eksempel med tanke på hvordan det faktisk artet seg noen ganger.

Og i nåtiden, i det som er vanskelig her og nå, glemmer jeg å se dette. Jeg er ikke lenger innlagt, jeg hyler ikke ukontrollert og jeg handler sjeldent i affekt. Jeg utagerer ikke, jeg knuser ikke inventar og ingen må holde meg med makt. Jo, det er fortsatt vondt inne i meg, men tross alt det som er vondt og vanskelig klarer jeg likevel mye. Husk det da. Se ikke bare begrensingene, se alt du faktisk får til!

Det har vært en god morgen. En sånn morgen man får etter en god natts søvn.
Jeg sovnet i normal tid i går, jeg hadde trent og regnet med dyp søvn i mange timer. Den gang ei. Jeg vet ikke hvor mye klokken var, men jeg våknet i alle fall livredd og svett av mareritt. Det er grusomt å våkne slik i et mørkt rom, i ett mørkt hjem midt på natten og helt alene. Jeg tenkte jeg måtte ringe noen for å ikke være så redd, men jeg ville ikke vekke noen. Jeg klarte å snu mine egen tanker og redselen. Dbt (dialektisk atferdsterapi) er flott å ha med seg, kom jeg med ett på. Og med Dbt ferdigheter snudde jeg hele redselen og ensomheten om til gode tanker der jeg tenkte på morsomme hendelser og stunder med ro og tilfredshet. Søvnen fant meg igjen og jeg sov til i dag morges.
Kaffe er inntatt, radioen står på, jeg har akkurat stelt meg for dagen og skjønt at jeg har en bad hair day, i tillegg til en slik dag der ingen klær sitter fint, eller sminken ikke blir vellykket. Men jeg bryr meg i grunn ikke, for jeg har så langt en god dag, med kjipt hår eller ei ;)