Jul og nytt år.

Tredje dag jul ble jeg lagt inn frivillig på en åpen avdeling. Jeg var så sliten, så fortvilt og full av angst at jeg ikke maktet mer, så jeg ba fint om å få legges inn. Jeg vet fra før av jeg mistrives på den avdelingen når jeg er der, men jeg tenkte at det ikke kunne være verre enn å være hjemme alene i kaoset og fortvilelsen min. Så jeg pakket og kjære venninne J. kom fort som bare det og kjørte meg til avdelingen.
Jeg ble ikke mer enn tre dager og to netter, da orket jeg ikke mer. Angsten når nye høyder inne på den avdelingen, jeg tør ikke ut i miljøet og sitter bare alene på rommet, det gjorde jeg også under denne innleggelsen. Jeg fikk ikke sove skikkelig og ble utmattet av det også. Jeg trodde de fleste var ute etter å gjøre meg noe vondt, og da er det vanskelig å slappe av, å roe ned og bruke avdelingen slik den skal brukes.

Hun tar meg med ut på gåtur, bare for å få lufte meg litt.
-Den taxien der er en del av overvåkningen, den er sendt hit for å overvåke meg.
-Jeg tror kanskje heller den er her for å hente en pasient, sier hun rolig.
Vi går nedover gangstien, og skogen blir en del av omgivelsene. Jeg ser rundt meg og leter etter spor som kan si meg at noen står der oppe bak et tre for å spionere på meg, overvåke meg.
-De er overalt, i skogen her er de også.
Hun sier ikke noe, går bare rolig ved siden av meg. Hjertet mitt dunker så fort, pusten er vanskelig å få med seg. Jeg er så redd, men jeg får ikke formidlet hvor redd jeg er. Jeg vil springe tilbake til avdelingen, inn på rommet mitt, låse døren og aldri gå ut igjen.
I redsel og overbevisning over alle som var gjemt rundt meg for å overvåke meg, går vi rolig i stillhet den siste biten tilbake.

Det var godt å komme hjem, hvis godt kan være det riktige ordet. Det var lettende å kunne bevege meg mer fritt gjennom rommene, slippe litt av den intense angsten og heller ta til takke med angsten jeg alltid har i meg.

 

Nyttårsaften kom, og gikk i stillhet.

Jeg ble bedt tre plasser til venner og familie. Jeg kjente takknemlighet over at noen ville tilbringe tid sammen med meg selv om jeg var sliten og ikke særlig sprudlende. Men jeg maktet ikke være med mennesker, så jeg ble værende hjemme alene med en hund som trengte pass gjennom rakettsmellene.

Dagen og kvelden gikk opp og ned. Jeg var veldig lei meg for at jeg ikke deltok på noen feiring, lei meg for at jeg ikke fikk brukt den nye kjolen jeg hadde kjøpt, lei meg for at jeg var alene mens alle de andre jeg kjenner var med mennesker de er glad i. Men jeg orket jo ikke å være sosial, og jeg kunne på ingen måte drikke nyttårs champis, så valget ble uansett å bli værende alene hjemme.

Da klokka slo tolv og rakettene smalt løs på himmelen forholdt hunden seg ganske så rolig, så jeg gikk ut for å se på fyrverkeriet over bygda. Da ble det tøft, så sårt og vondt. For der sto jeg alene, mens naboer og deres selskap skålte og klemte hverandre inn i det nye året. Tårene ville ut, men jeg ville ikke gråte, så jeg beit tennene sammen, som jeg ofte gjør, og gikk inn igjen, slukket alle lys, tok på pysj og la meg. For denne dagen ville jeg ikke være en del av mer. 

Dagene etter nyttår har gått greit, bedre enn forventet. Dagen i dag startet riktignok med hjertebank som får meg til å hive etter pusten, skjelving og redsel. Jeg gikk i dusjen og satt meg ned under det varme vannet. Der satt jeg til det begynte å bli kaldt, og det hjalp. Jeg fikk puste igjen.

Nå er jula ryddet ut av heimen, og jeg føler meg ferdig med hele høytiden som jeg ikke var forberedt på at skulle bli så vanskelig. Jeg vet jeg skrev i forrige innlegg at til neste jul ligger jeg på en strand langt vekk, alene. Håpet mitt sier noe annet. Håpet mitt sier at jeg ønsker så inderlig at jeg er bedre neste desember, at livet ser annerledes ut og at jeg kan kose meg gjennom høytiden som da kommer. For det er det jeg egentlig vil.

Julen.

Jeg har utsatt å skrive om både jul og nytt år fordi skrivesperren har vært regjerende. But I`ll give it a try!

Julen er over og jeg kom meg gjennom den, på et vis.
Lille julaften var vi hos besteforeldre og spiste julegrøt. Jeg strevde mye med angsten og visste ikke riktig hvordan jeg skulle oppføre meg. Heldigvis var søsteren min der, hun får meg alltid til å le :)
Hvorfor var jeg redd? Nei si det. Vi var fire mennesker samlet rundt et bord, fire stykker som kjenner hverandre godt. Likevel denne store angsten som tar tak, som får meg til å ville krympe meg, som får meg til å bare ville være alene. Jeg holdt ut noen timer, før jeg turte å si at jeg var trøtt. Da dro vi hjem.

Vel hjemme slappet jeg av litt før jeg ringte til en venninne fordi pappa-savnet var stort. Hun kom på besøk, og så kom en annen venninne med samme pappa-savn også. Vi ble sittende og le, gråte og skravle til to om natten. Det var skikkelig godt, da koste jeg meg og slappet av.

Julaften startet med julefrokost hos min mor. Da slappet jeg av og koste meg, ganske greit i alle fall. Jeg spiste godt, selv om matmonsteret sa at jeg ikke skulle, og jeg klarte å snakke med de andre som var der. Julefrokosten er avslappet, type pysj og ullsokker, henslengte kropper på sofaen og røyking under vifta på kjøkkenet. Jeg taklet det, og det var en fin ting å ta med seg inn i kvelden.

Jeg og søster kjørte rundt og tente lys på blant annet pappa sin grav. Det føltes fint å se at det ble fint hos han. Da vi kom frem til den ene kirken begynte klokkene å ringe julen inn. Da fikk jeg litt julestemning, det ble liksom litt varmt inne i meg.

Selve kvelden var vi ni stykker samlet hos min mor. NI STYKKER! Det var bare å finne frem vinen jeg hadde med og prøve å slappe av.
Julaften strevde jeg veldig. Jeg syns det var mange mennesker å forholde seg til, og jeg følte meg så synlig og overvåket hele tiden. Jeg visste med fornuften min at ikke alle gikk rundt og overvåket meg hele tiden, eller at de brydde seg om arrene på brystet mitt som syns i kjolen jeg hadde på, likevel var følelsene overbevist om at jeg var den mest synlige, dumme, stygge og rare i hele huset.
Middagen ble inntatt, og jeg kunne endelig begynne på oppvasken. Det er det jeg trives med på julaften, å stå på kjøkkenet alene og vaske opp. Da slipper jeg å forholde meg til så mange, da slipper jeg å være selskapelig og hyggelig som jeg i grunn føler jeg ikke klarer å være.
Etter skravling, oppvask, angst, tristhet og kjemping var det tid for kaffe og kaker og gaveåpning. I år gledet jeg meg litt til å åpne gaver, litt den barnslige følelsen av spenning.

Se på alle gavene som var til meg!

Vi pakket opp, og fikk mye fint alle sammen. Jeg fikk blant annet ny Dab radio og brødrister. Skjorte og hjemmestrikket skjerf. To parfymer og enda en brødrister =D Ullsokker og ullundertøy. Håndklær og produkter for krøllete hår. Lys og bokmerke. Krem og bodylotion. Lysetstake og øredobber. Rosendahl trepynt, og Home bokstaver. Søt gammeldags krukke og penger. Pluss litt mer jeg ikke kommer på nå.

Gavehavet er overveldende, og jeg tenker hvert år: Er alt dette til meg? Er de så glad i meg at jeg skal få alt dette? Og ja, så mye får jeg, og det er jeg veldig, veldig takknemlig for.

Første dag var vi samlet nitten stykker hos tanten min. Okei, 19, nitten, 19 mennesker i ett hus. DET betyr utfordringer. Tradisjonen tro troppet vi alle opp på formiddagen for å spise frokost der og tilbringe resten av første dag jul der sammen med familien. Vi "ungene" pleier alltid å spille Risk i mange timer, men jeg er aldri med for jeg skjønner det ikke. Men i år ble jeg og søsteren min enig i at jeg skulle kreve en plass og bli med for å lære underveis. Det var veldig lurt, for i de timene vi satt og spilte hadde jeg det ganske bra. Jeg var opptatt med noe og jeg kunne le og snakke litt, selv om jeg syns jeg lo og snakket for lite. 

Etter noen timer med familien dro jeg på meg finkjolen og reiste til noen venner. Der satt vi og skravlet og drakk vin noen timer før vi dro ut. Jeg koste meg masse, var avslappet (les: vin) og traff mange kjente. Men avslutningen ble dessverre ikke så bra. Det endte meg legevakt og sting da jeg kutter meg stygt da jeg kom hjem. Jeg vil ikke skrive så mye om hva som utløste det, men det hadde tydelig grunner. Jeg har fortsatt veldig vondt i samvittigheten for at jeg gjorde det mot meg selv, jeg har jo egentlig sluttet med slikt.

Slik var julen med feiring tre dager til ende. Jeg er glad det er over, for jeg har ikke hatt det så godt. Neste år ligger jeg på en strand med en paraplydrink, aleine! ;)

Julekveld.

Julemonsteret måtte vike, og jeg tok jula inn i heimen min for en kveld. Det kjenner jeg at var godt for meg, og det var en god måte å ta del i adventstiden på.
Jeg bakte, hørte på julemusikk, pakket inn gaver og virkelig koste meg. Det er det lenge siden jeg har gjort.

Bakst nr. 1: Colakaker.

200 gr margarin.
200 gr sukker.
250 gr hvetemel.
1 stor ss sirup.
2 ts natron.
2 ts vaniljesukker.

-Sukker og margarin røres hvitt. (Og selv om det sto med store bokstaver Tine Meierismør funket det fint med Melange. Vi har tross alt en smørkrise her i landet).
-Sikt på hvetemel, natron og vanlijesukker.
-Bland i sirup.
-Bland deigen godt for så å dele den opp i fire like deler.
-Trill ut to pølser som du legger med mellomrom på bakepapir.
-Trykk pølsene ned til ca en halv cm tykkelse.
-Stekes på 200 grader i ti minutter.
-Når de er ute av ovnen skråskjærer du baksten og lar det avkjøle før du legger de i boks.

Bakst nr. 2: Brun - hvite kjeks.

125 gr smør.
100 gr melis.
1 egg.
200 gr hvetemel.
1 ss potetmel.
2 ss kakao.
50 gr mørk sjokolade.
50 gr lys sjokolade.

-Oppskriften gir ca 40 kjeks. For best resultat bør deigen hvile en time før den bakes ut.
-Visp smør og melis sammen.
-Ha i egget.
-Ha i hvetemel sammen med potetmel.
-Smelt sjokoladen hver for seg.
-Del deigen i to. I den ene delen blandes den mørke sjokoladen inn, i den andre blandes den lyse sjokoladen inn.
-La deigen hvile minst en time.
-Sett stekeovnen å 180 grader.
-Finn frem pepperkakeformer, stekeplate og bakepapir.
-Kjevle ut deigen og hjelp til med litt mel om den klistrer seg.
-Stikk ut kjeks med for eks. hjerteform fra den brune deigen. Stikk ut mindre hjerteformer fra den hvite deigen og legg oppå. (Jeg gikk lei og trilla til slutt ut kuler som jeg klappet flate og la oppå de brune kjeksene jeg hadde stukket ut).
-Stek midt i ovnen i ca ti-tolv minutter. La de avkjøle og legg de på boks, eller gi bort eller heng de på juletreet (men da må du huske å lage hull til tråden).

I dag levde jeg.

I dag har jeg levd litt. I motsetning til hva jeg ellers pleier å tørre å gjøre, eller å bare gjøre, så har jeg i dag vært ute av heimen. Det var riktignok med hjekp av medisiner, men de tar ikke vekk alt det skumle, de hjelper meg bare til å komme litt mer ut, i alle fall nå i disse juletider når jeg må ut for å handle inn alt som skal handles inn.

Jeg har vært på kjøpesenter!!! Jeg hater kjøpesentere. Angsten når nye høyder så fort jeg nærmer meg parkeringsplassen og jeg gruer meg alltid så veldig til å måtte gå inn, møte mennesker, bli sett, føle meg så annerledes og rar. Men så måtte jeg i dag, da. Og jeg dro, med to gode venninner som jeg kunne holde i handa om det ble for vanskelig. For vanskelig, det blir det alltid. Og vanskelig ble det.

Vel hjemme var jeg stolt, lettet og glad over å ha gjennomført noe som for meg i utgangspunktet er så umulig å få til. Jeg fikk gjort unna siste rest av julegaver, jeg fikk sett mennesker og erfart at ingen fløy på meg eller sa stygge ting til meg, jeg fikk brukt mange timer med venninnene mine og jeg fikk spist mat og skravlet med venninnene da vi avsluttet shoppingen. Det var en god følelse å sitte igjen med da jeg satt meg ned her hjemme.

Mon tro hva ansgten vil meg. Ofte får jeg høre at angst er følelser på avveie. Men det er da jeg lurer så på hvilke av mine følelser som ikke finner sin plass. Hvor vil disse følelsene egentlig bo, hvorfor er de så på vidvanke? Andre igjen sier at angst er sinne på avveiel. Okei, jeg har mye sinne inne i meg, men svært lite kommer ut. Betyr det at jeg skal få en slik grad av angst at jeg blir fanget i mitt eget hjem? Kan innestengt sinne være så voldsomt og få så store følger? Jeg vet ingen av svarene her, men jeg undrer meg.

Kvelden er blitt viet julemusikk, pynting, hjemmekos og litt baking. Nå kan jula bare komme, for i kveld tok jeg litt rotta på julemonsteret som vil ødelegge den fine tiden for meg ;)

Søsteren min er så herlig at hun sendte meg pakkekalender, denne julen også. Vi pleier nemlig å gi det til hverandre hver desember. Men i år gikk min planlegging av pakkekalender på tverke, for jeg ble psykotisk, og jeg ble innlagt. Det er ikke så lett å få reist ut for å kjøpe inn tjuefire gaver når man er i en annen, forferdelig skummel verden. Jeg sendte en lei-meg sms til søsteren min og fortalte at jeg ikke fikk det til i år. Svaret var at slikt skulle ikke være stress, det skulle være kos, og hun ville ha seg frabedt at jeg brukte krefter på noe jeg egentlig ikke fikk til per nå. Da ble jeg lettet, og så sendte jeg henne en Kinder sjokoladekalender i  stedet. I går fikk jeg make-up tatoo i kalenderen, og jåla i meg satt i gang med plassering og den slags. Jeg fikk med ett ganske lyst til å tatovere meg litt mer også, men det får vente. Herregud, en ting av gangen!

Nei, det er jammen godt å leve, når man først lever litt. Hjertet mitt har ikke felt så mange tårer i dag, ikke i går heller. Kroppen min har vært jaget som den pleier å være, men ikke like mye. Jeg  har hatt overskudd til å møte venner, til å gjøre noe annet enn å vandre rundt hjemme.

Takk for dagen jeg fikk i dag <3