Det tok meg ti år før jeg forsto at jeg kunne klare å regulere følelsene mine uten å skade meg selv, uten å måtte gå løs på meg selv. Det tok meg ti år å kjenne at jeg ikke lenger behøvde denne måten å overleve på. Jeg
ville på en måte slutte å skade meg selv, men jeg
turte ikke å prøve å la det være, ikke helt. Og så var det jo slik at om jeg først prøvde å hanskes med innsiden min på en annen måte, da satte alle onde krefter i gang og gjorde meg om til en livredd liten bylt av et menneske, som gjerne lå i fosterstilling og hylgråt lenge av gangen. Angstanfallene kom hyppigere, redselen ble større og smerten kjentes uutholdelig. Så da kuttet jeg meg igjen i stedet, for å slippe meg selv fri fra den verste smerten og heller ta til takke med de resterende deler av smerte som ikke ga slipp selv om jeg angrep utsiden min.
Jeg skjønte det var galt, men jeg klarte ikke å la det være. Jeg forsto det var en ond sirkel, men jeg så ingen ende på sirkelen om jeg ikke angrep utsiden min heller. Jeg ville ikke skade meg, men jeg orket ikke smerten min.
Jeg var fjorten år gammel den første gangen jeg skadet meg. Jeg hadde ikke hørt om selvskading og jeg forsto heller ikke at at det var nettopp dette jeg var i ferd med å skulle bli fanget av. Jeg hadde ikke sett ungdommer eller voksne med selvlagde sår på armer eller bein. Jeg ble med andre ord ikke "smittet" av noen andre. Det var min egen smerte, min egen desperasjon og mitt eget sinn som fant frem til dette som noe å gjøre. Ikke vet jeg hvorfor, jeg var i grunn for liten, for ung til å ty til den slags drastiske handlinger, syns jeg selv.
Det eneste jeg kjente helt klart og tydelig var at jeg hadde det veldig vondt inne i meg, at det var en vond klump i magen jeg ikke visste hvordan jeg skulle få vekk, eller hvorfor den var der. I senere tid, da jeg ble voksen fikk jeg selvsagt mer forståelse for hvorfor jeg hadde og har det vondt. Men jeg var fjorten år gammel, jeg var å regne for et barn og jeg hadde på ingen måte mulighet til å se sammenhenger slik jeg gjør nå. Jeg hadde heller ikke de ordene som skulle til for å forklare hva som foregikk i tankene og følelsene mine.
Jeg vet det var hendelser på den tiden som var svært vanskelig for meg å skulle takle. Jeg har i ettertid skjønt at disse hendelsene satte dypere spor enn jeg da forsto at det ville gjøre. Spesifisering av det er ikke nødvendig på en blogg av hensyn til flere enn meg selv.
Jeg forsvant fra meg selv der jeg satt. Jeg så meg selv fra hjørnet av taket på pikerommet mitt. Ei lyshåret, i mine øyne for tykk, fjorten år gammel jente. Jeg så meg selv fra utsiden og kikket ned på denne jenta som satt på kne og skapte sår i egen hud som blødde. Så lenge jeg satt i dette hjørnet av taket og kikket ned var alt rolig og greit. Jeg hadde det ikke vondt akkurat da, jeg kjente ikke smerten. Det var for en gangs skyld rolig inne i meg. Men så "våknet" jeg til, og jeg falt i stor fart ned fra taket og tilbake inn i meg selv. Jeg kunne med ett se hva jeg hadde gjort og ble forferdet. Hva hadde jeg gjort? Hva i all verden hadde jeg gjort?
Jeg ble både redd, skamfull og forskrekket. Jeg hadde som skrevet tidligere ingen erfaring fra selvskading hverken fra meg selv, venner eller gjennom media. Dette visste jeg ikke hva var, men jeg skjønte med en gang at jeg aldri, aldri måtte vise dette til noen!
(Jeg har i ettertid selv forstått og fått forklart at jeg under denne hendelsen dissosierte og dermed opplevde det hele fra utsiden. Jeg visste selvsagt ikke hva dette var heller og ble ikke mindre forskrekket over at jeg hadde forsvunnet fra meg selv en stund)
Venninnen min oppdaget sårene på håndleddet mitt en dag hun tegnet på hånden min i skoletimen. Hun ble kanskje like forskrekket som meg. Jeg trakk hånden fort til meg, visste ikke hva jeg skulle si, visste ikke hvordan jeg skulle forklare. Jeg lovte henne å aldri gjøre noe sånt igjen, og jeg holdt det....noen måneder.
I det videregående skole var et faktum var det også et faktum at jeg var godt inne i en selvdestruktiv atferd. Jeg klarte ikke lenger kontrollere inn eller uttak av mat, raste opp i vekt som følge av overspising og raste ned igjen som følge av oppkast og sult. Jeg kuttet meg ofte og mye, jeg sov lite, jeg gråt nesten aldri, det til tross for at det var forferdelig mange tårer inne i meg som skulle sluppet fri.
Jeg ble sett av en lærer på skolen, og da brast demningen. Jeg gråt som en unge.
Læreren kontaktet helsesøster på skolen som ganske fort ble et av de viktigste menneskene jeg hadde i livet mitt. Hun prøvde forskjellige metoder for å hjelpe meg til å ikke skade meg så mye. Jeg fikk blant annet beskjed om å legge alle kniver i kjelleren, og fikk igjen beskjed om at det var liten vits om jeg hentet de opp på rommet mitt med en gang igjen. Jeg skulle få avstand fra utstyr til å skade meg med, fysisk avstand. Jeg prøvde riktignok men ble hele tiden dratt ned til kjelleren for å hente redingen min. Jeg hadde lange, hjelpsomme samtaler med henne og hun prøvde etter beste evne å hjelpe meg gjennom helvetet mitt.
Hun tok seg tid, hun lyttet, hun viste mye omsorg og ble som en mor. Hun ble en mamma som jeg så sårt savnet. Jeg var ikke voksen, jeg nærmet meg seksten år og jeg trengte en mor! Helsesøsteren fylte denne rollen både profesjonelt og bra. Jeg kan nok aldri få takket henne nok.
I løpet av første året på videregående tiltar den selvdestruktive atferden betraktelig. Til tross for mye støtte, forståelse og hjelp fra både lærere, ppt og helsesøster klarer jeg ikke finne frem til dette i meg som er sterkt nok til å ikke gå løs på meg selv. Jeg klarte ikke løse smerten min på noen annen måte.
Som nevnt sov jeg dårlig. Mye av dette var fordi jeg hadde tvangshandlinger som gikk ut på at jeg måtte skade meg selv før jeg sovnet. Dette var ikke hele tiden, men i perioder. Jeg kunne grue meg mye til å kjenne barberbladet mot huden, jeg kunne gruer meg til å måtte bandasjere og gjemme bort skadene. Likevel fikk jeg ikke lov til å sove før jeg hadde kuttet meg opp til at blodet rant nok. Jeg måtte, hvem som sa at jeg måtte dette vet jeg ikke. Mang en kveld satt jeg i stuen med barberblad og bandasjer klart. Jeg visste jeg måtte, men jeg ville egentlig ikke. Når klokken da nærmet seg fire og jeg skulle opp om to timer for å rekke skolebussen tok gjerne stresset over, så jeg kuttet meg, fort og nok til at jeg kunne få to usle timers søvn.
Skoleåret ble ikke fullført, jeg ble i stedet funnet neddopet i en grøft full av piller og kutt for så å bli sendt på en psykiatrisk avdeling etter å ha fått motgift, blitt bandasjert og våknet til fra det første selvmordsforsøket. Jeg ble selvsagt ikke frisk nok til å rekke å bli russ i riktig alder heller.
På psykiatriske avdelinger har selvskadingen blitt møtt på mange måter. De aller, aller fleste avdelinger har nektet meg å skade meg selv, selv om de visste at jeg både måtte og trengte det. Ofte er det blitt voldsomme basketak i det de ser at jeg er i ferd med å kutte meg og dermed prøver å hindre meg. Jeg kunne bli desperat om noen prøvde å hindre meg. Jeg hylte og prøvde å komme meg unna, skrek og fektet rundt meg mens jeg samtidig prøvde å få barberbladet ned i huden mens de holdt armene mine. Gang på gang er jeg blitt overrumplet av to til fem mennesker som hiver seg over meg, setter seg på armer og bein, holder hodet mitt fast så jeg ikke får skallet det i gulvet (selvsagt en handling i desperasjon) før de så sleper og bærer meg opp i en belteseng.
Jeg har ofte tenkt på om det kunne blitt løst på en annen måte. Om rolige hender og rolige stemmer som sier at de vil hjelpe meg kunne roet ned det hele. Ofte har jeg tenkt på om kanskje beltesengen var en enkel løsning i en vanskelig sak, for gudene skal vite at jeg ikke var lett å hanskes med.
Omsorg kan være den mest effektive medisin. Merkelig nok kunne personalet være veldig omsorgsfulle i det de satt ved siden av meg og passet på mens jeg lå fastlåst i belter, og ikke lenger oppå meg for å hindre selvskading.
Har jeg selvskadet hjemme og blitt oppdaget har det noen ganger blitt vurdert som et potensielt tegn på selvmordsfare. Lege tilkalles, undersøkelse gjøres og den ender som det ofte gjorde: I håndjern i en politibil.
En del ganger har det vært både riktig og på sin plass å vurdere en tvungen innleggelse på psykiatrisk avdeling som det mest nødvendige. Da har gjerne selvmordstanker vært så sterke at selvskading har vært et tegn på at jeg har det forferdelig og er veldig dårlig. Men ofte kunne en god prat, en hånd å holde i, en varm armkrok og en kopp kaffe kanskje vært nok til å hjelpe meg over den verste kneika. Kanskje kunne det vært nok å gitt meg en ekstra medisin for den aktuelle dagen og dagen etter, bare for å roe ned kropp og hodet nok til å kunne få litt hvile og fred fra kaoset på innsiden. Hånden å holde i og kaffekoppen er dog en veldig god løsning, i alle fall slik livet og sykdommen min er i dag.
Det er ille å bli satt i håndjern og ført bak i en poilitibil gang på gang. Det setter spor å bli satt knelende bak i en hvit, autortær bil med blå lys som kjører deg til det stedet du frykter aller mest. Det er en følelse av å miste friheten som på ingen måte kan forklares, for de fleste har aldri opplevde det å miste sin egen frihet, de fleste har ikke opplevd å få informasjon om at du herved er umyndiggjort, og at du ikke lenger har innflytelse på hvordan din egen behandling arter seg, knapt mulighet til å gå på do alene.
Det har satt dype spor i meg, og jeg vet ikke om jeg helt kommer til å klare å leve greit med alt som er hendt med tanke på tvangsbehandling, politi, maktbruk og umyndiggjørelse.
Jeg kan forstå at personell i psykiatrien følte seg maktesløse i kampen mot å hindre meg i skade meg selv. Jeg kan forstå at de ble både sinte, lei, fortvilte og oppgitte over den stadige lukten av blod fra rommet mitt. Sårrens, bandasjering og følge opp til legevakt for å sy. Rolig et døgn eller to og så samme greia igjen. Jeg ville nok reagert på samme måte selv, kanskje. Jeg ville aldri blitt sint eller latterliggjort et menneske som skadet seg, men jeg kunne følt maktesløshet og fortvilelse på det selvdestruktive mennesket sine vegne.
I 2008 ble jeg, etter mye overtalelse, innlagt ved en avdeling på østlandet der de var spesialisert på selvskadingproblematikk. Jeg var livredd da jeg kom dit den første dagen. Jeg var livredd for at de skulle ta selvskadingen fra meg, for uten den, hva hadde jeg da? Selvskading var det meste for meg; Straff, smertelindring, ros, en måte å komme tilbake til virkeligheten på, et språk og det var til slutt tårene mine. Alle disse tårene som fortsatt ikke fikk slippe fri. Og nå skulle jeg liksom få ordentlig hjelp fra mennesker som kunne mye om dette, hjelp til å slutte å skade meg! Jeg var bare livredd.
I begynnelsen skadet jeg meg mer. Jeg var redd jeg skulle miste selvskadingen min og den muligheten til å regulerer kaoset og smerten min med, så jeg skadet meg oftere og mer for å liksom få gjort det mest mulig før jeg skulle avvennes fra det. På denne avdelingen ble jeg i motsetning til andre avdelingen ikke stoppet eller hindret i å skade meg. Og i det jeg forsto at dette var opp til meg, at ingen skulle ta fra meg hverken barberblader eller kniver, mulighet til å skade meg eller følelserreguleringen min, da dempet selvskadingen seg.
Jeg var på avdelingen i fire måneder. Det ble mange kutt som uansett ville blitt skapt om jeg ikke var der. Det ble mye tid tilbragt under kuledynen som er et hjelpmiddel mot uro (det er en tung dyne full av kuler). Det ble også en del fotfølging fordi jeg var veldig suicidal, og så begynte det endelig å slippe taket.
Trangen til å skade meg var enorm, trangen til å fri meg fra selvskadingshelvetet var også enorm. Det ble heftige indre diskujsoner, hyl i desperasjon etter å få litt fred og ro, og med tiden begynte tårene mine å komme oftere og mer. Jeg gråt mye, jeg tviholdt meg fast i personalet jeg var trygg på, satt inntil de, holdt i genseren deres om vi gikk gjennom gangen, satt på gulvet ved beina deres for å komme så nær som mulig og gråt enda litt til. Jeg var helt, helt avhengig av de, og de var der for meg.
Jeg fikk gråte flere hav av tårer, jeg fikk en vanvittig ekte omsorg. Og så fikk jeg oppleve bedring.
Og vet dere hva, de var der for meg når jeg hadde det bedre også. De var der selv om jeg hadde kontroll, da jeg smilte, da stegene mine var lette og medisinfrie.
Man blir ofte glemt bort om man har det nogen lunde bra, og det er en veldig skummel miljøterpaeutisk tenkemåte. Det er ikke alle som får lov til å ha det bra av seg selv eller stemmer. Å da bli overlatt til seg selv gir et tegn på at man er helt alene i verden om man ikke hyler eller skader seg.
Jeg fikk ikke lov til å ha det bra. De gode dagene var vel så vanskelige å leve med som de vonde. Men jeg ble ikke værende alene. De så meg da jeg hadde det bra også. De så hele meg, og de var der ikke bare for den syke. De var der for hele Farger.
Det er nå 18 måneder siden jeg sist kuttet meg.
Bildet er googlet.
