Men jeg var ikke klar til å poste brevet til pappa her, før nå.
4-november-2010.
Gratulerer med dagen, i dag ville du fylt 50 år.
Det er rart å tenke på at jeg ikke skal få gi deg en klem, gratulere deg og gi deg en gave som jeg har strevd for å finne, siden det å finne gaver til menn er nærmest umulig.
Det er sårt å vite at vi ikke får sunget bursdagssangen til deg, være samlet for å feire deg.
Det er vondt at du ikke er her med oss, med meg. Jeg ville så gjerne holdt rundt deg.
Det er ganske snart ni år siden du døde, pappa. Årene har gått fort, men de har likevel vært som en lang evighet som på et vis aldri ville ta slutt. For når sorgen tar det meste i livet, da ønsker man seg bort til noe annet. Ønsker seg vekk fra evigheten i sorgen, ønsker seg dit hvor gleden og latteren finnes. Men vi ler igjen nå pappa, alle sammen ler og smiler igjen. Likevel er du med oss.
Jeg tenker på deg hver dag. Du er med meg i det meste. Du er pappaen min og pappaer er med døtrene sine, om de er i live eller er døde og bor en annen plass enn på jorden.
Jeg savner deg forferdelig mye, tidvis er savnet så stort at jeg føler det skal spise meg opp, kanskje fordi jeg vet at jeg på ingen måte kan få deg tilbake.
Jeg tror vi møtes igjen, og det er godt å tro på det. Jeg nekter å tro at den dagen i 2001 var den siste gangen vi skulle se hverandre. Jeg vil ikke en gang tro det. Det var en vond natt, for oss begge, neste gang vi møtes skal vi ha det fint sammen. Neste gang vi møtes, når jeg er blitt gammel og trett av dage, da skal vi smile og ha det fint igjen, være sammen med alle våre kjære på et vakkert sted der alt er godt. Der smerte ikke finnes og der harmoni og tilfredshet råder.
Jeg har tenkt på hvordan jeg skal feire bursdagen din, hvordan jeg skal gjøre den store dagen din levende på jorden selv om du som er jubilanten er død. Jeg fant aldri noen svar. Men jeg kjente at det ville være riktig å besøke graven din, tenne lys for deg. Et lite lys for pappa.
Noen ganger tenker jeg over hvordan det ville vært om du fortsatt levde, om du var her med oss.
Jeg kan ikke vite og jeg har aldri klart å funnet frem til noen svar som virket reelle, kanskje fordi det enkelt og greit er umulig å finne svarene. Jeg kan aldri få vite hvordan det ville vært.
Jeg er blitt 25 år nå pappa, du har ikke sett meg siden jeg var 16 år. Jeg er blitt voksen, sies det. På sett og vis stemmer det. Jeg kan kjenne at jeg forandrer meg og blir eldre, akkurat som alle andre rundt meg. Men inne i meg er jeg nok fortsatt en liten, redd og usikker jente som lengter forferdelig mye etter gode, trygge foreldre som kan passe på meg.
Men jeg er stor nok til å passe på meg selv nå. Jeg skal passe godt på meg selv, for min skyld, for din skyld og for mamma og søster sin skyld. Alt jeg vil er at de skal ha det godt, at de skal være trygge i livet sitt og ikke preges av alt som har vært.
Det er oss tre jentene igjen av det som en gang var en normal familie på fire, med hus og stasjonsvogn, kjøttkaker og en katt eller to. Det er vi som står igjen som et slags bilde på hva som en gang var. Jeg og søster er her takket være deg og mamma. Jeg er glad jeg kom til livet, at jeg fikk oppleve det å være menneske. Og det er det bare du og mamma som kan ta æren for.
Jeg vet du skjønte at noe var galt med meg før du døde, og du hadde rett. Jeg ble så veldig syk. Men jeg er bedre nå pappa, og jeg jobber og strever alt det jeg kan for å klare meg selv her hjemme. Jeg gir ikke opp, jeg lar meg ikke knekke og jeg står på som best jeg kan. Jeg vil til solen, der det er varmt og lyst, jeg vil til gleden der det er lette tanker og gode følelser. Og jeg skal komme dit, jeg skal virkelig det.
Jeg vil gjøre deg stolt av meg, jeg vil du skal være stolt av å ha meg som datter. For på et merkelig vis tenker jeg at du fortsatt er med meg. At du følger med i mitt, søster og mamma sitt liv. Jeg føler at du passer på oss og at du hjelper oss. Det er godt å kjenne det slik.
Noen ganger blir jeg sint på deg, fordi du ikke er her lenger. Jeg blir sint for at det ikke er du som lærer meg å skifte sikringer, sint for at det ikke er du som lærer meg å stable ved og sint for at du ikke kommer innom meg for å hilse på og ta en kopp kaffe med meg.
Det kalles savn det pappa, det er slik det er å miste noen. Man savner de så veldig.
Hvordan har du det pappa? Hvordan er det å være død? Har du det bedre der du er nå? Er det behagelig temperatur der? Får du drukket øl fra boks som du likte så godt? Får du spise firkløversjokolade som du pleide å spise i helgene? Har de motorsykler der som du kan kjøre?
Har du det godt nå? Jeg håper så inderlig at du har det godt nå.
Jeg glemmer deg ikke, du er med meg. Du lever videre i meg og søster. Vi er ditt kjøtt og blod og vi bærer deg med oss, nå og frem til også våre dager er over.
Jeg er så inderlig glad i deg!
Gratulerer med 50 års dagen, pappa <3
En ekte, varm og kjærlig klem fra minstejenta, Farger.
