Å skifte fokus.

Dagene mine er preget av mye angst, tristhet og kaos i tankene. Jeg vet det er slik, det har vært sånn i mange år. Angsten har tatt stadig mer plass og jeg har vært tilskuer til en kamp jeg stadig har tapt. Det er da det er viktig å la seg selv få skifte fokus fra det som er så innmari vondt, til noe som kan være litt lettere. I dag har vært en slik dag, der fokuset til stadighet har blitt satt over til noe praktisk jeg liker å gjøre.

Morgenen var rolig og fin, det vil si at selve morgenen fikk jeg ikke med meg for den sov jeg bort, men da klokken var 12 var jeg oppe av senga og kunne starte dagen med en kaffekopp ute på trappen min. Slik starter jeg de aller fleste dager. 

Energien var mer tilstedeværende enn til vanlig, og jeg vet at det er da jeg må utnytte den, fordi energien min som regel varer veldig kort. Jeg satt i gang med en monster oppvask som ventet meg og fikk den ferdig mens p4 raslet fra den slitne radioen min i bakgrunnen. Det er fantastisk når jeg har energi nok til å gjøre noe annet enn å sitte eller ligge. Det er uvant og jeg suger det til meg alt jeg kan, for det er noe godt, og gode ting fra innsiden min er ikke så ofte jeg får føle på.

Vel unnagjort oppvask og rastløsheten ville ta litt tak, tydeligvis. Rastløshet kan fort gå over til kaos i hodet, angst eller noe annet "spennende" innefor kraniets beskyttende bein. Så, jeg satt i gang med å bake en kake. Oppvask, igjen! Radioen raslet fortsatt i bakgrunnen, jeg liker lyden fra radio, det kan være beroligende.

Kake i ovnen, tid til overs = rastløs, begynnende angst og tristhet. Så, jeg fant frem strikketøyet og ble sittende å glane på en film mens jeg strikket på et skjerf jeg har brukt et halv år på. Takket være en konstruktiv måte å løse rastløshet på ble skjerfet ferdig i dag, utrolig nok!

Kake ut av ovnen, and then, what to do? Jo, jeg ba noen venninner på kaffe og kake. Dessverre kunne ingen komme på besøk, trodde jeg. Note to self:  Det er forskjell på å ikke kunne komme og det å svare litt sent på en sms. Typisk meg, tror alltid det værste i alle sammenhenger. De sa ikke noe om at de ikke kunne komme, men de svarte meg ikke med en gang, så enkelt og så vanskelig.

Kvelden er blitt tilbrakt med to venninner og moren min. Kake er blitt spist, middag også, og mens uroen travet rundt i kroppen min satt jeg fint stille og strikket på et slitent, grønt skjerf, som jeg allerede har nevnt at ble ferdig.

Jeg har virkelig prøvd, i hele dag å fjerne fokus fra denne angsten, fra denne uroen, tristheten, samvittigheten og fortvilelsen. Og jeg har til en viss grad også klart å skifte fokus, flytte fokus fra det ene til det andre. Jeg har brukt viten om at jeg faktisk kan gjøre noe med en vanskelig situasjon og gjort noe med det, ikke bare sittet lamslått tilbake og latt meg overkjøres av smerte og angst.

Det har vært en fin dag, en krevende dag og en slitsom dag. Til tross for det jeg har fått til klarer jeg ikke å kjenne noen form for mestringsfølelse, og det frustrerer meg. Hvorfor kan jeg aldri være fornøyd med innsatsen min? Hvorfor kan jeg ikke kjenne fra innsiden at jeg er stolt av meg selv, ikke bare skuffet?

Du burde være stolt du, Farger. I dag har du brukt gammel lærdom fra Dbt (dialektisk atferds terapi) og gjort det som gjøres kunne for å få en bedre dag enn hva du i utgangspunktet kunne fått.

You go girl, dette er bra jobbet. Det burde du se selv, og ikke dømme deg for det du ikke fikk til.

Forandringer.

Det blir lite blogging for tiden. På en måte savner jeg å skrive ut litt av innsiden min, på en annen måte syns jeg det er er greit å ikke dele alt for mye med omverdenen, roe ned og tenke i "ro og fred".

Jeg hadde gitt opp, det fantes ikke håp for meg, jeg fikk ikke den hjelpen jeg selv mente ville være det beste og språket jeg og behandlere snakker er forskjellig. Slikt blir det forvirring av, fortvilelse og frustrasjon også.

Jeg fikk en telefon fra en tidligere behandler om jeg ville delta i et nytt behandlingsopplegg, igjen. For jeg har prøvd det før, men angsten i meg satt en stopper for det. Jeg klarte ikke å følge det opp fordi jeg var for redd. Etter en lang prat med henne ble vi enige om at vi skulle snakkes over sommeren, altså har jeg sommeren til å tenke over dette på, og til å få mer kontroll over angsten.
Jeg er i villrede, jeg vil men vet ikke om jeg kan få det til. Som jeg har skrevet om i dette innlegget om drømmer, så er det stor forskjell på hva jeg vil og hva jeg tror jeg kan klare å få til, det er mange drømmer i meg som ikke dør ut selv om jeg for det meste er isolert her hjemme. Og dette behandlingsopplegget er nettopp en av de tingene jeg skulle ønske jeg kunne mestret, noe jeg vet at kan hjelpe og noe jeg drømmer om å delta i.

Jeg var som nevnt i dette opplegget for en tid tilbake. Det var noen gode perioder mens jeg deltok der. Når jeg ser tilbake hadde jeg det tidvis bedre enn jeg trodde var mulig for meg! Jeg lærte hvordan å holde ut smerten, hvordan skifte fokuset fra alt det vonde til noe annet, for å få en pause, for å ikke bli værende i smerten. Jeg lærte å tenke mer positivt, å bli tryggere på andre mennesker og meg selv. Alt i alt var det veldig mye nyttig jeg lærte, og det hele resulterte i lengre og kortere perioder med bedre psykisk helse og form. Er ikke det grunn nok for at jeg skal begynne igjen?

Men så kommer alle tankene som sier meg at dette vil jeg ikke klare å få til, dette vil bli enda et slag i trynet av alle de slagene jeg får når jeg opplever at jeg til syvende og sist ikke mestrer stort annet enn å være isolert her hjemme. Dette vil bli enda et nederlag jeg må takle i det jeg dropper ut av behandlingen og jeg vil igjen kjenne fortvilelsen og angsten ta alt.
Når jeg ser på de negative og destruktive tankene jeg  har rundt og om meg selv og hva jeg kan få til, da tenker jeg: Hva har jeg egentlig å tape? Taper jeg en hverdag hjemme jeg uansett ikke mestrer godt? Taper jeg en selvtillit som ikke finnes? Taper jeg stolthet jeg ikke føler noe særlig på? Og kan det egentlig bli så veldig mye verre nå? Nei, tenker jeg at svarene er, likevel er jeg så veldig skeptisk. Fordi jeg er redd for å bli skuffet igjen, fordi jeg er redd for min egen reaksjon om jeg nok en gang ikke får til det jeg ønsker og vil.

Hvordan skal jeg da få snudd disse tankene mine nok til at jeg tør å gi dette et forsøk?
Hva skal til for at jeg gir det en sjanse?
Vil jeg klare å ta nok kontroll over angsten til at jeg tør å starte opp med dette?

Klarer jeg å starte opp i dette opplegget øyner jeg et lite håp om at min hverdag og mitt liv kan bli noe mindre smertefullt og kaotisk. Jeg øyner et håp om at jeg igjen kan føle at jeg får til noe, at jeg endelig får litt kontroll over hodet mitt igjen. Jeg får et håp om at det tross alt er håp for meg også. Jeg er bare så jævla usikker på om jeg i det hele tatt skal tørre å ta sjansen.
*I
Feedback, please...

Gjort i går som jeg egentlig ikke tør:
Siden klokka er tidlig og dagen så vidt har startet så tar jeg med gårsdagens styrkeprøver.
*Gått tur med to venninner, uten medisinering. (Hallo world, er det slik du ser ut.)
*Sittet stille ute i det fri og snakket med venninner og familie, uten medisinering. Oh, angst!
*Syklet på eget initiativ ned på butikken for å kjøpe røyk, alene! Riktignok med medisiner, om enn en lav dose. Jeg kjente godt på redselen likevel.
*Tvangsplasserte meg selv foran tv`et for å se et program og ikke bare gå hvileløst rundt. Det funket og uroen forsvant litt etter en stund.
*I dag skal jeg i butikk og handle litt av det på listen min selv før en god hjelper overtar og tar resten for meg. Det er skummelt men jeg må prøve for å få noe bukt med denne angsten. Wish me innmari mye luck ;)