Ingenting er virkelig, alt er så rart. 

Jeg ser så sløvet ut i speilet, innsiden min stemmer ikke lenger med utsiden. Jeg er ikke sløv, jeg er stressa, fortvila, forvirret og sint. Hvorfor er kroppen så rar og hodet så invadert? 

Hva er galt med meg? 

Du ser ikke sløv ut, Farger. Kroppsspråket ditt avslører hvordan det herjer inne i deg. 

Du ser jaget ut...

Usensurert hverdag.

Jeg kjenner det. I kroppen og i hjernen. Kanalen er åpen igjen og jeg tar inn mer signaler enn hva jeg kan klare å tyde. Det er signaler i form av befalinger. Jeg må skade meg for å hindre at noen andre blir skadet. Jeg må være snill og oppføre meg. Men når de to nevnte blir satt sammen går det ikke overens, for gjør jeg det ene, ødelegger jeg for det andre, og omvendt.Jeg nekter å skade meg!
Det er signaler i tall, tallrekker jeg må sette sammen for så å regne frem bokstaver som settes sammen til løsningsord. Jeg finner ikke de riktige ordene, jeg skjønner ikke noe og det gjør meg enda mer frustrert og fortvila. Hele tiden hersker faren for at det skal skje mine nære, kjære noe vondt,. hele tiden har jeg ansvaret for å holde de i live.

Det raser rundt i kroppen, hjernen vibrerer. Jeg begynner å gå, trave gangene opp og gangene ned.

Kan jeg få en skalpell?
H.M. avslår ønsket mitt, for det vil være å skade meg selv sier han.
Du skjønner ingenting du, skriker jeg mot han med tårer i øynene. Jeg må ta vekk fingermerkene mine, jeg må det for å skjule at jeg er Farger. De utenomjordiske kan ikke identifisere meg om jeg fjerner identitetsmerket jeg har på fingrene. Jeg må ha den jævla skalpellen!
H.M. sier nok en gang nei, like rolig. Det smeller inne i hodet mitt og jeg føler jeg skal besvime. Jeg sier ikke mer.

Signalene truer familien min. Signalene jeg tyder sier at de skal ta moren min og søsteren min. Det er mitt ansvar å passe på de. Tragedier skjer i vår familie, og det er ikke over enda, forteller signalene meg. Jeg blir tidvis livredd fordi jeg føler meg så maktesløs i kampen mot signalene fra de utenomjordiske. Noen ganger bryter den rare mimikken min ut i et tårefullt ansikt, andre ganger stivner blikket hardt mot noe jeg egentlig ikke ser. Jeg vil aller helst bare få det bort, få fred, men det får jeg ikke til.
De truer familien min, jeg er utvalgt og noe vil skje som jeg ikke klarer å stoppe,

Tidvis er jeg bare Farger. Da traver jeg ikke så mye, da ser jeg ikke rar ut. Da er jeg bare utslitt og fortvilt.

Signalene er mange, altfor mange, Mads og han andre skriker til meg. De syns jeg gjør alt feil. Jeg spiser lite, men tar til meg noe. Personalet bestemmer når jeg skal ta til meg næring, de gir meg vann når jeg traver og de stopper meg for å prøve å la meg ta en pause. Det er vanskelig å ta valgene selv.

Jeg har travet i gangene i to timer. Beina begynner å bli skjelvende, jeg er blitt skjelven. Det finnes ikke ro i kroppen. Det er ti ville hester i brystet mitt, det er sinte hestekrefter i beina mine, og jeg må gå, gå og gå for å holde kontrollen. Det kommer mennesker i gangen og forstyrrer gåingen min, jeg flytter meg inn på rommet, går frem og tilbake på tre meter ledig gulv. I hodet er det fullt, så fullt at jeg smeller panna i veggen noen ganger for å prøve å stoppe bråket. Det stopper ikke, ingenting blir borte i dunket mot veggen. Jeg traver, hiver etter pusten, prøver å holde styr på hundre tusen tanker som raser samtidig. Jeg klarer det ikke. Kroppen er sliten, hodet er utslitt. Jeg traver litt til, helt til det sier stopp i det jeg brekker meg og kaster opp syre og vann.

Kan jeg få en sprøyte, kan du sette en sprøyte på meg? Legg meg i koma, vær så snill, jeg orker ikke mer nå. Pause, koma, sprøyte?
Jeg kan ikke legge deg i koma, Farger, og sprøyte har vi ikke.
H.M. ringer bakvakt for å etterspørre eventuell medisin, og etter en liten stund kommer han ut og tilbyr meg mindre enn hva jeg tar for å lande og sove for natten.

Klikk!


50 milligram! 50 MILLIGRAM! I helvete, er det alt jeg skal få? Det er mindre enn kveldsdosen jeg får, hvordan i helvete skal dette hjelpe meg? Det tar to timer før den funker, jeg er utslitt NÅ, jeg orker ikke to føkkings timer til i dette.
Legene mente det var det du kunne få nå.
H.M. holder hånden min og snakker rolig. Jeg raser og han er like rolig. Jeg veksler mellom gråt, sinne og stillhet før jeg svelger de to små pillene og forbereder meg på to timer til i et utenomjordisk helvete. Og så traver jeg igjen.
De kan prøve selv, de jævla dritt legene. De kan prøve selv å gå i dette dag ut og dag inn. De skjønner ingenting. FAEN. 
Og så kaster jeg jakke og mp3 spiller fra meg som en slags demonstrasjon mot noe jeg er sterkt uenig i. Det hjelper selvsagt ikke stort, men de ser i det minste hvordan jeg har det akkurat der og da.

Kvelden er der og jeg traver fortsatt. Jeg har begynt å sjangle litt, øynene faller stadig igjen mens jeg går. Jeg er så sliten, så fortvilet og sliten. Mads sier jeg ikke skal sove, selv om jeg er så forferdelig trøtt.
H.M. kommer bort og stopper travingen min.
Er frøken Farger litt smal i øya nå kanskje, det ser slik ut.
Jeg er så sliten. Mads sier jeg ikke får lov til å sove,
Farger, vi bestemmer og tar de valgene for deg, ikke Mads. Nå skal du gå å legge deg og er du sulten skal du spise litt først. Sånn blir det nå, du trenger ikke krangle mer med Mads i hodet ditt. Du kan hvile nå.
Je sluker to brødskiver, fordi jeg er skrubbsulten. Pysjen tas på og jeg sovner muligens før jeg har lagt meg ordentlig.

Midt i kaoset, redselen og sinnet skal jeg forholde meg til mye nytt. I dag flyttes jeg over til en annen avdelingen. Nye medpasienter, nye rutiner. Jeg gruer meg mye, jeg gruer meg fordi det er mer utrygt. Jeg vil aller helst være her hvor de kjenner meg så godt. De er visst mer dyktig på det jeg opplever på den andre avdelingen. Jeg stritter ikke i mot, det er kanskje til det beste.

Det finnes tre virkeligheter: Min, din og virkeligheten.

Mandag 11-november smalt det i hodet mitt og jeg ble brått og jævlig dratt inn i en psykose som varte en uke. Jeg dro selv til den psykiatriske avdelingen jeg har et lavterskeltilbud hos, fordi jeg var så redd for alle de telepatiske beskjedene jeg fikk. I stedet for å bli der de tre døgnene jeg har tilbud om, ble jeg værende der i ti døgn. 

I dag ble jeg skrevet ut til hjemmet. Avdelingen ønsket å overføre meg til en annen åpen avdeling som har mer tilbud og kjennskap til psykoser, men jeg orket ikke å dra til et fremmed sted og bli kjent med nye nå. Jeg argumenterte med at de var så synlig dårlige der. Men hva er du da, Farger, fikk jeg til svar.

Det er vanskelig å ta inn over meg at jeg har vært gjennom dette, og det er vanskelig å kjenne at jeg bærer minnene om den vanvittige frykten jeg kjente på, i meg.

Jeg er livredd for å gå inn i en ny psykose. Jeg vil ikke dette en gang til.

Jeg er ute av psykosen nå, jeg er visst meg selv i ansiktet igjen, sier de som har sett meg i den uken psykosen regjerte i hodet og kroppen min. Jeg er “tilbake” igjen, sa de.

Det er overveldende å sitte med minner fra en tåketilstand. Jeg kan ikke huske hva som hendte når, alt fra uken i psykose er en utydelig blanding av kaos. Jeg kan huske noen hendelser, men de blandes med andre. Jeg kan huske noen timer, men vet ikke hvilken dag timene tilhører. Jeg har ikke lest noen epikrise eller cardex notat fra de ti dagene jeg var på avdelingen enda.

Jeg prøver å samle noe av det jeg husker her.

Jeg er så redd, så jævlig redd. I dag er det 11-11-2011, og i det jeg leste datoen på dataen min smalt det i hodet, som om alle sluser åpnet seg, som om kanalen for kontakt med utenomjordiske plutselig var åpen. For det er de utenomjordiske som styrer dette. De sender meg kryptiske beskjeder som jeg skal tyde og prøve og forstår Det er bare det at jeg ikke klare å tyde alt de sender, for det er så mye og de sender ikke beskjeder på norsk, de sender kanskje heller følelser og sanser.

google.com

Jeg går frem og tilbake i leiligheten, noterer tall og bokstaver og andre setninger som settes inn i hodet mitt. Jeg ringer avdelingen og psykiatritjenesten. Psykiatritjenesten sier jeg skal ta en sobril og gå og slappe av, for de kan ikke komme nå siden de skal på foredrag. Jeg blir irritert og tenker at hun selv kan prøve på det når et helt jævla fremmed univers har åpnet seg for deg og du i dag er blitt utvalgt av alle de utenomjordiske. H.M. tar telefonen når jeg ringer avdelingen, og han sier at jeg ikke trenger å være redd, for dette er ikke sant, det er ikke virkelig. Det er bare det at jeg kjenner hva jeg opplever.

Fingermerkene mine, de merkene i huden på fingertuppene, det er det de kan identifisere meg med. Når de utenomjordiske henter meg vil de komme til å scanne fingrene mine og se at jeg er den utvalgte. Noe telepatisk sier meg at jeg vil gjøre lurt i å fjerne fingermerkene mine. Jeg burde brenne de bort. Jeg går bort til ovnen og åpner døren. Varmen fra glørne slår mot meg. Jeg holder hendene nærme glørne, men jeg klarer aldri å legge hendene inn i ovnen for å brenne vekk identiteten min. Jeg er blitt feig, feig og dum som ikke klarer litt smerte for å redde meg selv. Kanskje jeg kan skjære meg i fingertuppene tenker jeg og lar det være med det, jeg skal skjære de opp til det ugjenkjennelige.

Timene raser av gårde og jeg vet ikke riktig hva jeg har tatt meg til her hjemme før R. står i gården og skal kjøre meg til avdelingen på Notodden, for nå tør jeg ikke være mer alene. Jeg er allerede sliten av alle signalene, av alt det uforståelige. Jeg vil ikke si noe til R. om det utenomjordiske mens vi kjører, så jeg prøver å snakke om alt slikt som jeg vet han tror på. R. ville som alle andre sikkert sagt at de signalene jeg får bare er tull, og det er ikke rart, for han er ikke utvalgt og kan ikke vite at dette skjer nå.

Vel fremme på avdelingen sier jeg ha det bra til R. og går inn. 

Jeg setter fra meg bagen og ordene begynner å renne ut av munnen min. Jeg prøver å forklare, å vise de, å få de til å forstå. Jeg snakker på inn og utpust og går mye frem og tilbake, og jeg klarer ikke sitte uten å vugge kroppen frem og tilbake. Det er så mye som skjer i kroppen og i hodet. På et tidspunkt blir jeg beordret vennlig inn i en kjent armkrok. Jeg sier jeg ikke får lov til å sitte i armkroken til noen lenger, fordi noen mener det er å være liten og la den lille få styre. Jeg vet at jeg kan være stor og voksen i en armkrok, men jeg er redd for å få kjeft om jeg setter meg der. Du får lov nå, sier hun og holder godt rundt meg. I et lite øyeblikk kjennes det fint og trygt, å kjenne at hun er varm, rolig og snill, ikke stresset, oppjaget og skiftende kald og varm som jeg er. Jeg sitter litt, prøver å slappe av, men det er bare det at det er så forferdelig mange signaler å tyde, så mye jeg må sjekke ut.

Jeg vandrer og traver gjennom gangene, om og om igjen, frem og tilbake. Kroppen er i helspenn, kroppen er så jævlig stressa. Hodet mitt stresser enda mer. Alt er en illusjon og ingenting er virkelig. Jeg lever i to pararelle universer, jeg er på N, på psykiatrisk avdeling, men egentlig er jeg hjemme i leiligheten. Jeg føler det med hele meg, jeg er begge steder. Veggene er ikke virkelige, ingenting er slik det ser ut som. Jeg slår håndflaten mot veggen for å se om jeg slår lett i gjennom, lar fingrene gli langs det ruglete, hvite tapetet som liksom er en skillevegg mellom rommene. Fingrene mine glir ikke gjennom, illusjonen er ikke klar for å vise seg enda. Snart vil det vise seg, at ingenting finnes, at man kan gå gjennom vegger.

google.com

“Farger, sett deg her med oss nå, du blir så sliten av dette” sier de mens de spiser kveldsmat rundt bordet. Det er bare jeg som er pasient der i helgen, de har god tid til meg. Jeg setter meg ned og spiser litt av en skive. Hvorfor skal jeg spise når ikke pappa får spise, spør jeg de. De sier at pappa ikke trenger mat, at han har vært død i ti år nå. Jeg sier det er urettferdig, for han er så sulten, han har jo ikke spist på ti år! De prøver å overbevise meg om at han ikke er sulten men at han har det godt der han er. De skjønner ikke det at jeg har kontakt med han, at jeg tyder de telepatiske beskjedene han sender meg. De skjønner ikke at pappa vil ut av graven og tilbake til livet. Han har bedt meg om å grave han opp, sier jeg spørrende til de, før jeg legger til at det ikke er lov og at det da vil bli både gravskjending og likskjending, og jeg er da ingen kriminell. Jeg vil høre på pappa, men jeg gruer meg så mye til å se han nede i jorden, for han er sikkert ikke fin der han har ligget i ti år. De sier det er sant, at slikt ikke er lov og at jeg ikke trenger å grave opp pappa, for pappa er død og har det godt der han er. Pappa slutter å sende telepatiske beskjeder til meg, og de utenomjordiske setter i gang med sine kryptiske beskjeder.

Jeg går fra matbordet og klatrer opp på en stol som står ved veggen. Jeg står der og strekker meg mot taket, kjenner på bjelkene som ligger på skrå og dekker til luftanlegg og samler støv. Jeg tror det er overvåkningsutstyr der oppe, så jeg må sjekke. Farger, hva gjør du, kom ned derfra, sier de til meg før en av de kommer bort og tar hånden min for å hjelpe meg ned på gulvet igjen. Alt er en illusjon, sier jeg og slår hånden i veggen for å se om jeg kommer gjennom denne gangen. 

Jeg traver igjen, frem og tilbake, frem og tilbake i gangen. Jeg prøver å tyde tallene, alle tallene som går igjen i så mye av det jeg ser. Det er 00, 3 og 11. Og de kommer i mange forskjellige sammenhenger. Hva vil tallene vise meg, hva vil de utenomjordiske at jeg skal tyde og formidle? Det er så mye signaler, sier jeg til de mens jeg holder hendene mot hodet for å prøve å beskytte meg mot telepatien som skytes inn i hodet mitt fra alle kanter. Jeg finner ikke ut av det, alle tallene, jeg skjønner det ikke, jeg kan ikke matte og får ikke regnet det ut, sier jeg fortvilt og redd. De sier at jeg ikke trenger å tenke mer på det, for dette er ikke virkelig, det er bare i mitt hode. De sier jeg er psykotisk og at det er derfor jeg har slike tanker. Det er vanskelig å tro på, for jeg er blitt utvalgt av de utenomjordiske til å samle deres ledetråder til et løsningsord. De sier at det ikke finnes utenomjordiske, telepatiske og kryptiske signaler, de sier det er et av tegnene på psykose. Jeg hører på hva de sier, og jeg tror de snakkes sant fra sitt ståsted. Det er bare at de ikke kan forstå dette, for de er ikke utvalgt, det er jeg som er.

Jeg ser på hendene mine, gransker fingertuppene før jeg forteller de at jeg må fjerne fingermerkene mine for at de ikke skal finne meg. Jeg forteller de at jeg ikke turte å legge fingrene på glørne hjemme og spør fint om jeg kan få en skalpell slik at det ikke skal gjøre så vondt å gjennomføre oppgaven. De sier at jeg ikke får noen skalpell. Jeg blir redd, for hvordan skal jeg da skjule at jeg er Farger for de utenomjordiske? Jeg spør og forklarer men blir avbrutt av at hun tar hånden min og ser på meg mens hun sier, dette er så psykotisk som du får det til å bli, Farger! Jeg skjønner at hun tror jeg er psykotisk, hun er ikke utvalgt som meg og kan umulig forstå dette.

Hun kommer med medisiner i et glass. Hun sier de har snakket med bakvakten og at hun sa jeg skulle ha dette. Jeg vil ikke ta de, for det er nok gift i de. Hun spør om jeg tror hun ville forgiftet meg, noe jeg sier at jeg ikke tror om henne. Det er bare det at de ikke vet at de er blitt forgiftet før de kom til den psykiatriske avdelingen. Det er som om noen visste at jeg skulle hit på forhånd og har plassert den forgiftede medisinen der slik at jeg skal få det når jeg kommer. Jeg går tvilende med på å ta medisinene, men kjenner og klemmer på de små pillene, deler de og gransker de med blikket før jeg svelger de. Jeg har aldri tatt så mye medisiner før, som det jeg gjør denne helgen og i tiden som følger.

Det er gått over et døgn og signalene vil ikke gi seg. Jeg har sovet litt til og fra om natten men er til tross for noen timers søvn, veldig sliten. De sier det ikke er rart at jeg er sliten, fordi jeg går i et vanvittig stress, at hodet og kroppen ikke får slappe av eller hvile. Jeg går og går, frem og tilbake, som om jeg ikke kan stoppe beina mine. Jeg vil så gjerne få en pause fra signalene, en pause fra den stressede kroppen. Koma, sprøyte sier jeg til de mens jeg kjenner tårene sprenger på. Jeg gråter ikke utenpå, men jeg hulker inne i meg. Slik er det å være Farger, hun hulker veldig mye på innsiden, gråter mye på innsiden, men får sjeldent noen ordentlige tårer ut. Vi kan ikke legge deg i koma, sier de til meg, og sprøyte har de ikke. Jeg får mer medisiner som jeg sjekker og gransker for gift før jeg svelger de. Signalene går kanskje litt saktere med medisinen, håper jeg. Kanskje jeg klarer å tyde de da, tenker jeg.

Angsten har tatt tak i meg og mens jeg står går frem og tilbake på gulvet stopper pusten opp. Jeg får ikke dratt inn luft, jeg får ikke pustet ut noe luft. Så jeg står der og rister av skjelvinger, strekker hodet mitt bakover i håp om å fange litt oksygen til å leve av. Hun tar tak i meg og setter meg ned på sofaen, hun andre tar tak i hodet mitt og dytter det ned mellom beina mine. Jeg lurer på hva i helvete de driver med på, om de er utenomjordiske i forkledning som skal gjøre meg noe, men jeg rekker ikke tenke så mye før en av de sier at de gjør dette for at jeg skal få blod til hodet og få igjen pusten. Det funker, jeg begynner å puste igjen ganske raskt. Det var nok de utenomjordiske som tok pusten min.

google.com

Jeg ligger i sengen på rommet. De utenomjordiske er der, overalt. Hun sitter ved siden av meg og snakker. Hun snakker mye og jeg får ikke med meg en tredjedel av hva hun sier. Hvert siste ord i setningen gjentas i et ekko tre ganger inne i hodet mitt. Det hele blir en salig blanding av uforståelige løse ord jeg må prøve å sette sammen mens jeg også følge med på de utenomjordiske signalene og skyggene de gir fra seg. Jeg klarer ikke å følge med, de utenomjordiske er for voldsomme. Jeg ligger stille i sengen og kjenner hvordan kroppen stresser, for nå blir den invadert og scannet, det er en del av overvåkningen de holder på med. Veldig plutselig får jeg en hamrende smerte i underlivet. Jeg blir livredd for jeg vet hva som skjer. Mens jeg ligger der i sengen med hun som snakker ved siden av meg sittende på en stol, voldtar de utenomjordiske meg. De gjør det ikke for nytelse eller makt, slik mennesker ofte har som grunn til å gjøre slike ugjerninger. De utenomjordiske gjør det som en del av overvåkningen og forskningen på oss mennesker på jorden. Det stikker, det verker og sprenger. Det gjør like vondt som det var å ligge med noen for første gang, forskjellen er bare at jeg ikke vil dette, jeg er ikke med på det, slik jeg var da jeg for første gang lå med den søte gutten i klassen min. De utenomjordiske voldtar, hun snakker, det er ekko i hodet mitt, det er signaler i tusenvis og jeg, jeg er helt, helt stille og venter på at de skal gjøre seg ferdig. Jeg gråter veldig høyt inne i meg mens det står på.

 google.com

9000 gram med historie.

I gjennomsøk av hundrevis og kilovis av papirer fra min sykehistorie finner jeg at det ligger til grunne intet mindre enn 17 diagnoser fra sekstens års alder, frem til nå. Det er blitt utprøvd ca 10 medikamenter og jeg har vært innlagt rundt 30-40 ganger.
Da skal det også nevnes at jeg mangler papirer fra ca tre-fire innleggelser og de fleste polikliniske notater som sikkert også har satt sine diagnoser og brukt sine medikamenter.

Men en grundig og langvarig utredning er ikke lett å få. Jeg har bedt om det, og innleggelsene har vart i ca tre uker hver gang, da med to til tre samtaler med behandler som skal stille diagnose. Er det nok til å utrede meg, å virkelig ta en grundig utredning?

Å lese papirene setter det hele i perspektiv: Jeg strever med ca like mye nå som jeg strevde med da jeg kom inn i psykiatrien som sekstenåring. Noen synlige symptomer er borte etter lang tids jobbing, heldigvis, ellers har mye tiltatt og blitt verre. Jeg leser en lite oppløftende historie, og hele historien vil jeg i grunn ikke dele med noen i dette universet.
Jeg har ledd høyt av min egen galskap, rynket pannen i frustrasjon over lese hvor misforstått jeg tidvis var og tatt pauser fordi jeg ikke orker å ta inn over meg sørgelige fakta. Det hele er en selvoppfunnet egenforskning for å prøve å finne noen svar, noen linker i meg selv. Det går helt fint å lese det, men det er også fint å ta pauser fra det og heller gjøre noe morsomt og givende.

Jeg kan bare ikke gi meg ikke før noen sier seg villig til å finne ut av det med meg, på den riktige måten. Noen som vet om et sted eller et menneske som tar på seg den slags oppgaver?

Jeg har noen kilo med papirer igjen...So long!