I gjennomsøk av hundrevis og kilovis av papirer fra min sykehistorie finner jeg at det ligger til grunne intet mindre enn 17 diagnoser fra sekstens års alder, frem til nå. Det er blitt utprøvd ca 10 medikamenter og jeg har vært innlagt rundt 30-40 ganger.
Da skal det også nevnes at jeg mangler papirer fra ca tre-fire innleggelser og de fleste polikliniske notater som sikkert også har satt sine diagnoser og brukt sine medikamenter.
Men en grundig og langvarig utredning er ikke lett å få. Jeg har bedt om det, og innleggelsene har vart i ca tre uker hver gang, da med to til tre samtaler med behandler som skal stille diagnose. Er det nok til å utrede meg, å virkelig ta en grundig utredning?
Å lese papirene setter det hele i perspektiv: Jeg strever med ca like mye nå som jeg strevde med da jeg kom inn i psykiatrien som sekstenåring. Noen synlige symptomer er borte etter lang tids jobbing, heldigvis, ellers har mye tiltatt og blitt verre. Jeg leser en lite oppløftende historie, og hele historien vil jeg i grunn ikke dele med noen i dette universet.
Jeg har ledd høyt av min egen galskap, rynket pannen i frustrasjon over lese hvor misforstått jeg tidvis var og tatt pauser fordi jeg ikke orker å ta inn over meg sørgelige fakta. Det hele er en selvoppfunnet egenforskning for å prøve å finne noen svar, noen linker i meg selv. Det går helt fint å lese det, men det er også fint å ta pauser fra det og heller gjøre noe morsomt og givende.
Jeg kan bare ikke gi meg ikke før noen sier seg villig til å finne ut av det med meg, på den riktige måten. Noen som vet om et sted eller et menneske som tar på seg den slags oppgaver?
Jeg har noen kilo med papirer igjen...So long!
Jeg trodde diagnostisering var en nokså alvorlig greie, og at det krevde grundig utredning? Hvorfor har du ikke fått det? Etter så mange år!? Min utredning ble gjort av en spesialistpsykolog over en periode på 6 mnd, med tette samtaler og kartlegging, i tillegg til masse tester og skjema. Jeg føler jeg meg trygg på å ha fått riktig diagnose. Da jeg kom i behandling for 7 år siden, kom jeg inn under noe som heter "Seksjon unge voksne" under sykehuset i Stavanger, for unge mellom 18-30 år med alvorlig psykisk lidelse, og der har jeg vært siden. Syns det er dårlig å ikke ha fått en grundig utredning etter så mange år i psykiatrien! Uten riktig diagnose kan man heller ikke sikre riktig behandling. Håper du får en ordentlig utredning og finner ut av dette <3
SvarSlettJeg har hatt tre langtidsinnleggelser, 4, 7 og 9 måneder inneliggende. Jeg kan aldri huske å ha hatt kartleggingssamtale, men noen tester er blitt gjort. En av de siste innleggelsene jeg hadde ba jeg om utredning med tanke på diagnose. Jeg hadde tre samtaler på ca en halv time hver gang med psykiater, og jeg fylte ut et skjema med masse spørsmål. I epikrisen derfra står at "det ligg til grunne at diagnosen emosjonell forstyrra personlegdom er rett diagnose." Jeg tenkte med meg selv at det er den dårligste utredningen jeg har vært borte i.
SvarSlettDet har seg også slik at jeg nå selv tror at jeg ikke lenger har borderline personlighetsforstyrrelse, men jeg kjenner meg veldig godt igjen i en annen alvorlig diagnose. Skal jeg først være diagnostisert med en alvorlig diagnose, så får den faen ta meg være riktig. Det har seg også slik at jeg ikke får den hjelpen jeg trenger fordi det Dps`et jeg tilhører har lest seg opp til at mennesker med borderline personlighetsforstyrrelse ikke har godt av å være innlagt over tid. Dette resulterte i at jeg ikke fikk hjelp da jeg fikk en alvorlige depresjon med psykotiske trekk. Heldigvis tok legen min dette opp som en påminner om at kanskje en depresjon skal behandles som en depresjon og ikke som en personlighetsforstyrrelse. Diagnosen jeg nå har, som jeg ikke tror at stemmer står altså i veien for at jeg får den behandlingen jeg trenger.
Herregud, nå tok jeg helt av på tastaturet her :D
Jeg skjønner veldig godt hva du mener! Da jeg i fjor jul var ufattelig deprimert og grensepsykotisk, fikk jeg samme beskjed; borderlinere har ikke godt av lengre innleggelser. Kom likevel frem til enighet, og det står i ettertid: "proffiterte på en lengre innleggelse". Det er synd og farlig at andre henger seg opp i en diagnose, fremfor å se alt det andre som spiller inn. Jeg håper de som møter deg har det som legen sa, i bakhodet, og gir deg hjelp for det du faktisk trenger. Og håper som sagt at du får en utredning og riktig diagnose.
SvarSlettJeg håper også legens ord kan være en viktig påminner til en eventuell annen gang. Jeg liker dårlig at diagnosen får mer sannhet i seg enn meg selv.
SvarSlett