Uro. Det skal gå over.

Hun går, traver, rusler og traver mer. 

Frem og tilbake, frem og tilbake. 

Hun får ikke puste, klarer ikke trekke frisk luft ned i lungene.

Hun prøver å ringe venner, de har ikke tid.

Hun prøver å ringe mamma, hun gjør lekser.

Hun prøver å spørre om å låne en hund, men får ikke svar.

Så hun traver.

Tårene presser, de vil ut.

Gråten vil gråtes, men hun får det ikke til.

Hun prøver å gå ut for å legge frem mat til fuglene. 

Hun prøver å ta oppvasken.

Ingenting hjelper, ingenting tar denne smerten bort.

Aller helst vil hun at noen skal holde rundt henne og si at det skal gå bra, 

det er ingen som kan det.

Og så blir hun sliten, 

og redd,

og alene.

Hun legger seg på gulvet, inntil den varme ovnen og setter på Siri Nilsen sin sang.

Med tonene kommer gråten.

Liggende på gulvet inntil en varm ovn ligger hun og gråter over alt hun ikke vet hvorfor hun gråter for.

Siri Nilsen - Jeg vet.

Jeg vet, jeg vet, jeg vet, jeg vet at det er sånn som skjer
Jeg vet, jeg vet, jeg vet, jeg vet at jeg ikke bør tenke på det mer
Men jeg vil høre noen si at også dette
Det skal gå over

Og jeg har sett alt dette før jeg vet hvordan det går
Det går sånn som det gjør når man er redd det man ikke forstår
Men jeg vil høre noen si at også dette
Det skal gå over

Jeg vet, jeg vet, jeg vet, jeg vet at en dag
Om vi fortsatt husker så er det bare vagt
Men jeg vil høre noen si at også dette
Det skal gå over

Tanker på en tirsdag.

Dagen i dag startet som så mange av dagene gjør for tiden. Jeg kom meg ikke opp før nærmere ti på formiddagen, og uroen startet raskt. Inn i skapet for å finne noen beroligende å svelge. Jeg er livredd for angsten, jeg takler den ikke i det hele tatt. Jeg makter ikke å hyperventilere meg gjennom mange timer, ei heller å ligge sammenkrøllet i et hjørne av sofaen fordi redselen er så enorm. Så jeg tar de beroligende, for å få litt fred.

google.com

Solen skinte, fulgene kvitret og gradestokken viste mer enn ti røde grader. Jeg vil ut, UT fra dette buret jeg lever i. Dessverre tør jeg ikke ut å gå alene, og ingen hadde mulighet til å være med meg. Da ble jeg sittende på trappen og kjenne på den vanvittige fortvilelsen over å være så hardt rammet av en angstlidelse. Så hardt rammet av jeg ikke en gang tør å gå en tur på en halvtimes tid alene. 

Jeg ringte mamma og hun hørte jeg var lei meg. Mamma sa jeg burde ta meg en tur på tredemølla slik at jeg fikk i gang pusten min ordentlig og for å få litt energi. Jeg gjorde som mamma sa og dro på meg treningsklær for så å sette radioen på høyt og sette i gang med å varme opp med rask gange. Jeg jogget og gikk, løp og hvilte og jogget og gikk igjen. Som avslutning mens svetten silte tok jeg på meg boksehanskene og slo løs på punching bagen. Jeg så for meg at det var angsten jeg slo på, og da ble det kraft i slagene også.

Jeg liker å trene, jeg er blitt mer glad i det med tiden, særlig siden jeg får frem endorfiner som jeg trenger så sårt. Men jeg tør ikke på noe treningsstudio på grunn av angsten i meg. Heldigvis har jeg så snille huseiere at jeg får låne treningsapparatene på loftet hos de. 

Jeg løp av meg den verste angsten og jeg løp av meg den verste fortvilelsen, og etterpå vasket jeg hele leiligheten. Løping og svetting hjelper.

google.com

Min kjære G.E. fra P.t kommer mest sannsynlig ikke tilbake i jobb. Jeg ble veldig knyttet til G.E. og vi fikk en veldig fin kontakt og tone. Hun var så trygg for meg, og sammen med henne turte jeg mye mer. Jeg lo mye med henne, koste og klemte på henne, ga henne gaver og fikk av og til små gaver av henne også. Hun ble som en slags mamma for meg, men så ble hun syk. Så syk at hun ikke kunne jobbe. Da P.t. var innom her sist og jeg spurte etter G.E. sa hun at de signalene de fikk fra sin sjef var tilnærmet det at G.E. ikke kommer tilbake i jobb igjen. Da presset tårene mine så vanvittig på, men jeg ville ikke gråte. Ville ikke vise sårheten min, skuffelsen over å miste håpet om at hun kom tilbake i jobb igjen. Jeg ville ikke vise hvor glad jeg er i G.E. og jeg klarte bare ikke å være åpen nok til å gråte. Jeg er en mester i å holde igjen tårer, og jeg har også vanskelig for å gråte, for å få det ut. Men der og da trengte jeg det i grunn, jeg var bare ikke trygg nok til å slippe det løs. 

Jeg opplever tap etter tap etter tap. På kort tid har jeg mistet mange og jeg klarer ikke å stole på at noen egentlig kommer til å bli værende. Jeg har mistet flere til døden, enda flere levende har jeg også mistet. 

Jeg orker ikke flere tap. G.E. vær så snill å kom tilbake til jobben din. Jeg savner deg så sårt, jeg trenger deg så inderlig. Kjære Gud, hjelp G.E. så hun blir frisk og får det bra igjen, bra nok til å jobbbe.

G.E. har vært sykemeldt lenge, det har ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på henne og savnet henne. 

google.com

For noen uker siden ble jeg søkt inn på en spesialavdeling ved Blakstad sykehus. Jeg har vært i psykiatrien i ti år nå, og vært syk til og fra siden jeg var liten. Det startet riktignok ikke skikkelig før jeg var fjorten år gammel. Det er lenge å være syk, det er en evighet å leve i smerte. Jeg er sliten, lei, fortvilt og opprørt over at jeg ikke har det bra, over angsten i meg, over smerten inne i meg. Jeg ønsker så sterkt å bli frisk, men til nå har det enda ikke vært et behandlingsopplegg som har klart å hjelpe meg nok til at jeg har blitt det, frisk. Ved denne avdelingen jeg nå er søkt inn på behandler de sånne som meg, slike som ser ut til å ikke respondere på noen som helst. 

Det tar lang tid før jeg får svar på om jeg er kommet inn eller ikke, og med hjertet i halsen går jeg til postkassen hver dag for å se om det har kommet et svar fra Blakstad. Det er få plasser der, og det er nok ikke lett å få komme med i opplegget de har, likevel håper jeg så inderlig på at jeg kommer med. 

Jeg er svært redd for hva utfallet blir. En del av meg kjenner med magen at dette kommer til å gå bra, en annen større del av magen har en vond følelse som sier at jeg ikke kommer til å komme med.

Hva gjør jeg om jeg får avslags?

Jeg vet og kjenner på meg selv at min verden kommer til å rase fra hverandre om jeg får avslag, for dette er liksom mitt siste håp om å få hjelp til å hjelpe meg selv. Hjelp til å forholde meg til alt det vonde inne i meg, hjelp som varer over tid, for jeg trenger tid. Er det noe jeg ikke har fått fra psykiatrien de siste årene så er det TID! Jeg har fått fra tre dager til tre uker, og that`s it. Det har aldri vært nok til å få meg på beina, og det har jeg sagt i fra om også, flere ganger. Jeg har rast, jeg har hulket og grått, jeg har bedt på mine knær og jeg har dratt inn pasient og brukerombudet flere ganger for å få hjelp og tid til å bli bedre. Men nei. Jeg tror jeg er i, i noens øyne, en lost case som kun tar opp plass. Men på avdelingen på Blakstad får man tid og grundig hjelp til sine problemer, noe som er nettopp det jeg trenger. Jeg har begynt å be til Gud hver kveld om at han må hjelpe meg til å få den hjelpen jeg trenger. Jeg ber om at jeg kommer inn på avdelingen på Blakstad, jeg ber om at jeg kan få oppleve å bli frisk og ha gode dager, for det finnes ikke hele gode dager i livet mitt. 

Jeg ber deg, angst, slipp meg fri.

Jeg er en fange. 

Jeg slipper ikke ut. 

Jeg blir værende i dette, og frykten min er at jeg aldri slipper fri.

Jeg er en fange i mitt eget sinn.

google. com

Jeg lengter. Lengter etter frisk luft i ansiktet, lengter etter å gå i butikker å se på klær og ting. Jeg lengter etter å slå av en prat med en bekjent og ønske han eller henne en fin dag. Jeg lengter så etter å komme ut, men jeg er og blir værende her innenfor disse fire veggene som jeg ikke våger meg noe særlig utenfor.

Gud, jeg er så redd.

Jeg vil skrike, men jeg kan ikke. 

Jeg er redd for å skrike også.

Herregud, jeg er så redd.

Det jeg kan klare er å gå en tur. Den faste runden, men ikke alene. Og det er ikke hvem som helst jeg kan ha med meg på gå tur heller. Det må være venninner, hunden til huseierne eller mamma. Thats it. Da går jeg på, kjenner luften jeg kan trekker inn, den friske luften. Da prater jeg med de, eller så går jeg lange strekninger i stillhet, bare fordi det er så godt å se rundt meg og puste i noe annet enn hjemmet mitt. 

Jeg kan tørre å dra på besøk til venninne T, dersom hun ikke har eller venter besøk av andre. Da kan jeg drikke kaffe med henne og skravle som bare gode venninner kan. 

Jeg kan,til nød, dra på besøk til mamma i barndomshjemmet mitt, men jeg finner aldri roen der, og som oftest vil jeg helst løpe bort til venninne T som er naboen, siden angsten er mindre om jeg er der.

Jeg sier jeg kan disse få tingene utenfor hjemmet mitt, men egentlig kan jeg ikke det, for jeg tør ikke gå ut før jeg har tatt den daglige dosen med beroligende og angstdempende medisiner. Så i praksis vil det si at alt jeg faktisk kan ved å ikke ta medisiner, er å hente posten min og susle i hagen så sant det ikke er mange andre der.

Angsten styrer alt, absolutt alt. Jeg har angst om jeg er alene, om jeg er med de nærmeste vennene eller den nærmeste familien. Jeg har angst om jeg er ute, og jeg har angst om jeg er inne. Angst, hele tiden, konstant.

Vet dere hvordan det er, å leve i et slikt angsthelvete? Å daglig hive etter pusten fordi angsten klemmer ut all oksygen du prøver å puste inn. Å kjenne hjertet gå amok inne i brystet mens du ikke gjør annet enn å sitte stille. Å svette ut en genser i løpet av en time, å brekke deg av redsel. Å være livredd. Vet dere hvordan det er å leve som om du er i ferd med å bli drept hvert eneste sekund av noe som er farligere enn alt annet? Kan dere tenke dere hvordan det er?

google.com

Mammaen min handler dagligvarer for meg hver fredag, og hun kom som vanlig innom meg i dag for hente handleliste og bankkort. Jeg ga henne det hun skulle ha med den grusomme, gangende dårlige samvittigheten i brystet og den rustne og skarpe klumpen i magen. For jeg vil ikke at mamma skal måtte gjøre slikt for meg. Jeg vil ikke slite henne ut. Mamma har sitt å slite med psykisk, hun er ikke helt frisk, og i tillegg går tøffingen min av en mor på skole og jobber rumpa av seg for å komme gjennom pensum, oppgaver og lekser. Hun blir sliten av skolen, og hun blir sliten av hodet sitt som ikke lar henne være i fred. I tillegg må hun gjøre alle disse ærendene for meg. I tillegg må hun ta seg av en voksen datter som så absolutt burde klart seg selv.

Jeg ville veldig gjerne være med på butikken i dag. Jeg ville se gjennom hyllene og utvalget de hadde, jeg ville hilse på kassadamene jeg kjenner og gå fornøyd ut med handleposene mine. Men nei, jeg turte ikke en gang bli med for å sitte utenfor i bilen og vente i mellomtiden. Skuffelsen over ikke klare var enorm. 

Mamma, jeg har så dårlig samvittighet. Takk for alt du gjør for meg. <3  <3

google.com

Venninne C kom uventet innom meg og spurte fint om det var en kopp kaffe å oppdrive her. Det var det selvsagt, og selv om jeg ikke visste at hun skulle komme tok jeg meg selv i å synes det var så innmari godt å ha besøk. Vi lakket negler, drakk kaffe og tok et par røyk ute i vinden, skravlet og koste oss den lille tiden hun var her. Hun måtte videre for å hente nurke-T i barnehagen for så å dra inn til byen for å handle. 

"Du vil ikke være med da, Farger?"

"Å, jeg vil så gjerne, men jeg tør ikke"

"Ikke hvis nurke-T er med heller?"

"Det er litt tryggere med henne, men jeg tør likevel ikke..."

Venninne C prøvde noen ganger på å få meg med på en luftetur, men lufteturen innebar matbutikker og andre butikker. Jeg ville så gjerne, jeg hadde så inderlig lyst til å være med de ut i butikker. Angsten stoppet alt og jeg ble værende igjen her hjemme, atter en gang alene, mens hun dro for å nyte friheten jeg ikke har hatt tilgang til på en lang evighet. Skuffelse, nok en gang.

Jeg hater deg, angst. Jeg hater hva du har gjort meg til. Jeg hater hva du gjør med meg. Jeg hater at du regjerer, hersker over meg, triumferer og proffiterer på min smerte. Jeg hater deg, angst. Du har ødelagt det som en gang var et menneske med sosiale gleder, et menneske som sang på fest, som elsket å gå i butikker, som nøt familieselskaper og venninnebesøk. Du har tatt fra meg hver eneste glede jeg hadde i livet. Jeg hater deg angst, for du tok det jeg trengte mest som våpen i krigen mot sykdommen min, meg selv. Du tok meg`et.

Vær så snill, jeg ber deg, la meg bli fri. Slipp meg fri, la meg leve igjen. Jeg ber deg, slipp taket du har om meg, la meg få puste inn ren luft, la meg få kjenne på roen og det fredfulle igjen. Jeg hater deg, men ber deg likevel; Slipp meg fri.

Hvis det finnes noen der ute som har kommet seg ut fra angsten klør, vær så snill å skriv til meg. Kommenter og gi meg et håp om at det kan bli bedre. Hvis det finnes noen som kan si at de angsten ikke lenger regjerer, fortell meg om det...

Brukendes til noe!

Det er lenge siden jeg har skrevet. Har ikke hatt ord, har ikke hatt ork, har ikke sett meningen med å dele noe. Men, nå føler jeg skrivelysten er tilbake, i alle fall denne dagen.

Ukene har artet seg forskjellig, særlig dagene og timene. Jeg har vært noe sengeliggende igjen, både på grunn av psyken men også fordi kroppen  min ikke er i form. Jeg sliter mye med svimmelhet, såpass at jeg støtt og stadig holder på å besvime. Jeg er også totalt utslitt til tider, så noe mangler i denne kroppen.

På mandag kommer fastlege K å henter meg her hjemme for å ta meg med til legekontoret slik at det kan bli tatt blodprøver av meg. Jeg tør i utgangspunktet ikke ut, i alle fall ikke å sitte på et legekontor, men jeg MÅ få tatt disse blodprøvene for å prøve å få kroppen på rett kjøl igjen. Så jeg får bare gjøre det. Jeg gruer meg mye, gruer meg til å være svimmel, gruer meg til å ha sterk angst, for jeg vil ikke ta beroligende når de skal måle blodtrykk og diverse. Da vil jeg vel allerede ha roet ned alt i kroppen og de vil ikke få en riktig måling.
Fastlege K er kjempe snill som gjør dette for meg, henter meg hjemme, blir med meg og kjører meg hjem igjen, det til tross for at jeg bor tre minutter unna legekontoret. Hun vet om og skjønner angsten min.

De siste dagene har jeg passet denne lille krabaten.

Det er mye pass å ha en liten valp i hus, særlig når valpen er så liten at man må passe på hvor man tråkker for å ikke ta livet av småen! Men, til tross for tørking av tiss og bæsj, pass og oppdragelse er det bare herlig å ha et dyr i hus. Det gir en ro i meg som jeg savner så i det daglige. Jeg blir ikke kvitt angsten i meg selv om jeg har en valp i hus, men jeg kan kjenne at jeg er noe roligere. Jeg skulle ønske jeg hadde min egen hund, men det kan jeg ikke, fordi jeg ikke er frisk nok. Jeg må vite at jeg er i stand til å gå tur ute med hunden hver eneste dag, og jeg må ikke minst vite at jeg er hjemmeværende med hunden og ikke stadig vekk innlagt.  Men en gang, når jeg blir frisk, da får jeg meg min egen lille valp jeg kan forme til å bli en fin voksen hund. I mellomtiden koser jeg meg som avlastningshjem for lille Bella som er en 680 grams blanding av chiuaua og pomeranian. Det er mye jeg drømmer om for livet mitt, en av drømmene er å være frisk nok til å dele hjemmet mitt med en hund. Jeg har mange drømmer i meg og på gode dager tror jeg på de også, at jeg kan nå de.

Det beste med å passe Bella er å hvile sammen med henne. Da ligger vi sammen på sofaen under et teppe. Hun roer seg så fort jeg løfter henne opp og inntil meg, og når vi hviler ligger hun og sover søtt på brystet mitt. Det er god nærhet det, det er bare så koselig.

Selv om Bella ikke er min føler jeg meg ansvarlig for henne. Eierne hennes spurte meg før de kjøpte henne om jeg hadde mulighet til å være behjelpelig med å passe henne når de er på skole og jobb. De var litt avhengig av at noen kunne nettopp det, stille opp når de ikke er hjemme i den perioden der Bella ikke kan være så lenge alene. Jeg sa ja, og jeg tenkte ikke på det som et ork. Jeg ville dette. Og med den oppgaven føler jeg at jeg er brukendes til noe. Noen trenger meg, noen stoler på meg. Noen har bruk for meg! Det er en god følelse. Jeg gleder meg til å følge den lille til hun blir en trygg voksen hund :)

Til mamma.

Gratulerer med morsdagen, mamma!

Da du var 21 år ble du gravid med meg. I ni måneder lå jeg i magen din, og da du hadde fylt 22 år kom det en liten jentebaby til verden. Da fødte du meg. Fra før av hadde du og pappa søster som allerede var blitt fire år gammel. Dere var litt vel tidlig ute med å starte familielivet ;)

Navnet mitt som søster fikk velge kunne dere vært litt mer behjelpelige med syns jeg, det oser åttitallet og kreppet hår av det virkelige navnet mitt. Takk for den søster ;)

Du var 17 år da du og pappa fikk søster og ble foreldre for første gang. Det er en brå start på voksenlivet i det man fortsatt er tenåring. Men dere fikk mye hjelp fra besteforeldrene våre og dere klarte dere bra. Dere fikk heldigvis muligheten til å være ungdommer selv om dere var blitt foreldre.

I mine første leveår var jeg et stille barn. Jeg hadde astma og gikk på medisiner som gjorde meg litt mer rolig enn mine jevnaldrende var. Du har fortalt at jeg kunne sitte i lekegrinden og leke for meg selv lenge av gangen, jeg krevde ikke så mye. Men så kom tre års alderen og jeg sluttet på medisiner - da våknet jeg!
Hallo verden, her er jeg. Og jeg tok verden med storm.
Du fikk litt å henge fingrene i vet jeg, og tross din unge alder klarte du mammaoppgaven for to små jenter veldig bra.

I løpet av tiden du gikk gravid med meg ble du syk. Du fikk angst og du fikk også depresjoner. Hva som kom først vet jeg ikke, men det var da det startet, da dine mange års strev og slit satt i gang. Noen ganger tenker jeg at jeg er skylden i alle dine problemer, for hadde jeg ikke ligget i magen din ville du kanskje ikke blitt syk?! Jeg tar på meg mye skyld for smerten du lever i og med.

Jeg vil tro du hadde en drøm om hvordan livet til familien vår ville bli i fremtiden. Jeg vil tro du drømte om hvordan jeg og søster kom til å bli som voksne, barnebarn, svigersønner og alt som hører til. Jeg er veldig lei meg for at jeg knuste en del av de drømmene dine, mamma. For livet med meg som datter ble nok på ingen måte som du hadde sett for deg.

Jeg var et sårbart barn. Jeg hadde så mye samvittighet i meg at jeg stadig ble gnagd på av den, selv om jeg ikke hadde vært slem. Og jeg var veldig, veldig avhengig av deg. Kanskje var jeg mest avhengig av deg fordi jeg hele tiden prøvde å finne det friske i deg, fordi jeg visste at det bodde noe annet enn angst og depresjon i deg?

Allerede som åtteåring ble jeg syk for første gang, og det var nok ikke lett for dere å se grunnen til at jeg ble dårlig. Det var ingen som visste grunnen og jeg selv klarte ikke sette ord på det. Men jeg forsto at noe var galt og jeg hadde det forferdelig vondt inne i meg i den tiden.
Samtidig gikk din sykdom mer inn på meg i min barndom enn jeg, du eller noen andre forsto. Jeg kan huske deg sitte ved kjøkkenbordet oppløst i tårer gang på gang, med fløyelsmorgenkåpen på deg. Jeg spurte deg hva som var galt, men du sa alltid at det ikke var farlig og at jeg kunne gå ut i stuen å leke litt.
Jeg kom ikke inni barnehagen før jeg var fem år, dermed ble jeg værende hjemme med deg, og det var nok på ingen måte bra. Jeg fikk se og oppleve for mye av din sykdom, og det skapte en utrygghet som satt spor. Hadde jeg ikke hatt denne medfødte sårbarheten i meg ville jeg nok tålt dine plager mye bedre, men jeg var nå det, et sårbart barn.

Jeg kan huske at du ikke klarte å være med meg første skoledag, fordi angsten i deg krevde for mye. Jeg vet hva angst er nå, og jeg har så vondt av deg, for at du måtte slite med det når du i tillegg skulle ta deg av to barn og være en god kone. Alle de andre hadde mammaene eller pappaene sine der, det hadde ikke jeg, men jeg hadde mammaen til venninne T og det var trygt og godt.

Selv om du ikke kunne være med på alt slikt som de andre mammaene kunne så var det alltid noen som var med meg også. Om det så var besteforeldre eller pappa. Noen fulgte meg og var med meg. Jeg savnet likevel at du var der, for jeg var så avhengig av deg, det er noe spesielt med mammaer.

Da jeg ble litt større forsto jeg mer at du hadde noe som het angst og at det gjorde at du ble redd og ikke turte å gå ut eller på butikken. Ofte sendte du meg eller søster for å handle, men i motsetning til søster så likte jeg det aldri, fordi jeg ville gå på butikken sammen med mammaen min. Søster syns det var stas å få gå på butikken alene, for da følte hun seg voksen. Så forskjellig kan barn være og oppfatte ting.

Det var vanskelig for deg å holde på et "nei" når du hadde sagt det, og som barn utnyttet jeg det, fordi jeg visste at om jeg bare maste litt så fikk jeg et "ja". Ofte truet du med å ringe pappa på jobben i steden for å sette klare grenser selv. Da minnet du meg på hvor sint pappa kunne bli og spurte om jeg ville få kjeft. Da fikk jeg alltid den vonde klumpen i magen, for var det noe jeg var redd for så var det pappas sinne. Det at jeg ikke fikk klare grenser gjorde meg utrygg, har jeg i senere tid lært. Den slags skaper en utrygghet i et barn, og slik ble det. Den utryggheten bærer jeg i meg enda og jeg vet ikke om jeg blir kvitt den.
Men jeg klandrer ikke deg, fordi du hadde så mye å slite med. Du var sliten i hodet og sliten i kroppen, og å da stå der å holder på et "nei" foran en trassig femåring er ikke lett, og jeg skjønner at du heller brukte pappa som trussel for å få en kjapp stopper for maset mitt, enn å kjempe kampen med meg som den trassige ungen helt ut. Du gjorde ditt beste.

Jeg var veldig avhengig av deg, av lukten din, stemmen din og nærheten av deg. Jeg ville sitte i fanget så ofte jeg kunne, bli kilt på ryggen eller bli lest for. Noen ganger orket du å lese for meg, andre ganger ikke. Jeg var avhengig av hele deg og det må ha vært krevende for deg som mamma å ha meg rundt beina dine støtt og stadig. I og med at jeg var et sårbart barn var det du som mor som var min bauta, men bautaen min var ikke like stor og stødig som venninnene mine sine bautaer. Det var bare det at jeg ikke forsto at det var en forskjell der før jeg ble voksen og kunne se det hele i et annet perspektiv. Det var deg jeg ville ha, og jeg fikk ha deg også. For du var der for meg, som den kjærlige mammaen du var.

Du har alltid vært en kjærlig og varm mor. Det var mye kjærlighet i hjemmet vårt. Kjærlighet mellom deg og pappa og deres kjærlighet til oss to barna. Dere var også veldig flinke til å fortelle oss at det ikke var min eller søster sin feil at du var syk. Takket være ærligheten du og pappa gav oss slapp i alle fall jeg unna den verste skyldfølelsen som barn, men skyldfølelsen er nok større nå i voksen alder.
Det er ikke alle barn som opplever ekte og synlig kjærlighet i hjemmet sitt, men slik var det hos oss. Du og pappa danset tett på stuegulvet om det kom en fin sang på radioen, kysset og klemte oss to barna og fortalte oss ofte at dere var glade i oss. Den tydelige og varme kjærligheten er jeg dypt takknemlig for å ha fått og lært, og takket være det har jeg selv blitt et menneske med mye varme og kjærlighet i meg.

Da jeg kom i tenårene forandret livet vårt seg. Du og pappa separerte dere, jeg ble syk og søster hadde flyttet ut. Og så kom natten da pappa tok livet sitt, den natten da vi var så mange som mistet mannen vi var glade i.
Jeg hadde allerede fjernet meg fra både deg og pappa fordi jeg visste om ting jeg ikke skulle vite om. Og for å takle å bære denne hemmeligheten måtte jeg fjerne meg, fra dere begge. Jeg var allerede inne i en stor smertetilstand før pappa døde, og du forsto ikke hva som var skjedd med meg, hvorfor jeg heller ville være hos bestemor og bestefar enn hjemme, hvorfor jeg ikke taklet å få en klem fra deg lenger. Jeg kunne ikke mamma, fordi det var for tungt å bære hemmeligheten og på samme tid være nær deg.

Vi gikk inn i en stor sorg, jeg, du og søster, men også resten av den store familien vår. Det ble en nummen tilstand av sorg i lang, lang tid for oss alle. Nå ti år etter kan jeg endelig kjenne at jeg kan leve med denne sorgen. Men jeg vet ikke hvor greit du lever med sorgen, mamma.

Da jeg var seksten år gammel prøvde jeg å ta livet mitt for første gang. Det var et sjokk for deg å få vite det, at jeg lå på sykehuset og hadde gjort noe slikt mot meg selv.
Jeg er så lei meg for at det i de neste ti årene ville bli årlige selvmordsforsøk. Jeg er så lei meg for at jeg har kuttet opp den kroppen du en gang var med på å lage. Jeg er lei meg for all bekymring jeg gir deg ved å være syk, og jeg er lei meg for at jeg har knust drømmene du en gang hadde for meg.

Det er mye jeg kunne skrevet om deg og til deg mamma, men jeg vil ikke vise alt om vårt privatliv på nettet. Likevel følte jeg i dag at det var riktig å skrive til deg, skrive til mammaen min på morsdagen. Jeg vet at du ikke leser dette, fordi du ikke vet om bloggen min og knapt rører en laptop. Men jeg har uansett dedikert dette innlegget til deg.

Takk for at du gjorde så godt du kunne med å oppdra meg. Takk for all kjærligheten jeg fikk og får fra deg. Takk for at du hele tiden har stått ved min side og kjempet for meg. Takk for at du stiller opp for meg så mye som du gjør selv om jeg er voksen og egentlig burde klart meg selv. Takk for at du elsker meg som bare en mor kan elske barnet sitt og takk for at du fortsetter å elske meg selv om jeg feiler gang på gang.

Jeg er forferdelig glad i deg mamma <3

Nok en gang taler Elgen Helge for meg ;) Pluss den fine dagen min.

Trykk på bildet for å få opp herligste Helge! Jeeezez, jeg dør litt på meg av de stripene =D

I dag startet dagen noe så inn i det grønnjævlige dårlig. Yeas, så ille var det. For når morgenkvalmen og morgensvimmelheten gjør meg på randen til å svima av tre ganger mens jeg prøver å få på klær og pusse tenner, så er ikke morgenen god. (Atter en gang, bare for å poengtere, jeg er ikke gravid, det er ikke derfor jeg er morgenkvalm).
Jeg strevde for å få stelt meg for svimmelheten tok alt av krefter. Det peip i ørene, jeg så stjerner, kroppen ble nummen og jeg måtte legge meg rett ut på baderomsgulvet flere ganger for å hindre at jeg besvimte og slo meg i hodet i fallet.
Legen var her på besøk i dag, og akkurat i dag var det i alle fall betryggende at hun skulle komme, sånn i tilfelle jeg besvimte og ikke kom til meg selv igjen, da ville det jo være en lege her!

Jeg og fastlege K har tidvis veldig tunge temaer å snakke om, triste ting, vonde ting, krevende ting. Men i dag snakket vi om noe helt annet - Drømmer!
Ikke de drømmene vi er i om natten, men de drømmene vi har for livet vårt, for fremtiden. Det var mine drømmer vi snakket om, og selv om jeg er redd for å snakke om drømmene mine, fordi de er så skjøre, så fortalte jeg om hva jeg ønsker og drømmer om for fremtiden min. Jeg vet hun ikke vil stjele håpet mitt om å nå drømmen min, det er trygt nok å dele drømmene med henne.
Det var en god følelse jeg satt igjen med etter på, fordi jeg hadde vært litt i den friske drømmeverdenen min. Der er  jeg av og til om håpet mitt er litt tilstede, og det er godt å kunne kjenne på det, på et snev av friskhet, på et lite øyeblikk av lykke.

google.com

Jeg er tappet for energi for tiden og er dritt lei av å sove hele dagen og ikke få gjort noe av det jeg skal. Jeg er dritt lei av å se ut som noe flere mennesker har tråkket i på gaten, og jeg er lei av å rot og støv.
Legen oppfordret meg til å gå en tur i lyset, for å se om det kunne gi meg litt energi. Da legen dro ringte jeg venninne T og spurte om vi ikke skulle gå litt i den fine vinterdagen, og det var hun med på.

Det var bare nydelig å gå, å være ute, å puste inn kald vinterluft og kjenne at  de stive musklene myknet litt opp. Da jeg kom hjem satt jeg i gang med husvask og ble ferdig med det, og mens musikken fortsatt ljomet i heimen malte jeg likesågodt skapet og nattbordet mitt også. Så var det tid for dusj og så var det tid for klesvask og rydding. Litt frisk luft gjorde susen.

Ser man det ;)

Nå håper jeg bare så inderlig at den gode dagen vil være her hos meg resten av kvelden også, slik at jeg kan ha noen timer der jeg ikke er full av tårer, angst og fortvilelse. Det ville vært så godt å kunne hatt noen timer til i dette som føles nogen lunde godt, i alle fall laaaangt bedre enn jeg pleier å føle meg.

Jeg håper dere som leser har hatt en fin dag og at kvelden er god mot dere <3

Beltesengen.

Jeg ligger der, i sengen og ser film. Jeg venter en telefon jeg gruer meg litt for og prøver å få tankene over på noe annet gjennom bildene som ruller over skjermen. Jeg er nokså rolig og følger nøye med på filmens budskap og historie. Det er godt, å ligge slik i sengen på kvelden og se film.

google.com

Det ruller en scene frem og noe i meg fryser til is. Noe i meg reagerer noe veldig på det jeg ser, og jeg skjønner ikke hvorfor. Hva skjedde, hvorfor ble jeg så overmannet av tårer som vil ut, av skjelvende hender og hurtig pust? Jeg føler meg med ett desperat, fanget, livredd og forvirret.

google.com

Det var ikke blodet fra de små guttene som ble drept jeg reagerte så veldig på. Det var ikke arrogansen til politiet, ei heller morens vanvittige sorg og fortvilelse. Det var å se at en pasient ble lagt i belter som veltet verden min over til noe helt annet enn det den i utgangspunktet var denne kvelden. 

Å se henne bli slept gjennom gangene, å høre hylene, å se beltene bli festet rundt kroppen mens hun ligger der desperat og helt, helt fanget. Det var det jeg reagerte så uventet på. Jeg trodde ikke jeg gjorde noe av den slags.

google.com

Jeg lå aldri mangfoldige timer i beltesengen av gangen, men jeg ble lagt i den mange ganger. Jeg mistet kontrollen, de tok over kontrollen for meg. Jeg ble slept gjennom gangene, båret og slengt i sengen. Jeg ble hylende reimet fast til sengen, og så roet det seg som regel etter en time eller så.

Jeg skulle så inderlig ønske jeg ikke har opplevd alt det jeg har opplevd. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg ikke husket alt jeg husker fra de ti årene jeg har vært pasient i psykiatrien. Av og til, ganske ofte, vil jeg bare glemme, fortrenge og ikke vite av historien min. Journalen min veier rundt tolv tusen gram, minnene fra tiden journalen beskriver er langt tyngre å bære.

Djevelen.

Angsten synger til meg. 

Angsten er djevelen som bor i meg. 

Angsten styrer alt.

Holy water cannot help you now 
A thousand armies couldn't keep me out 
I don't want your money 
I don't want your crowd 
See I have to burn 
Your kingdom down 

Holy water cannot help you now 
See I've had to burn your kingdom down 
And no rivers and no lakes, can put the fire out 
I'm gonna raise the stakes; I'm gonna smoke you out 

Seven devils all around you 
Seven devils in my house 
See they were there when I woke up this morning 
I'll be dead before the day is done 

Seven devils all around you 
Seven devils in your house 
See I was dead when I woke up this morning, 
And I'll be dead before the day is done 
Before the day is done 
[ Lyrics from: http://www.lyricsfreak.com/f/florence+and+the+machine/seven+devils_20983620.html ] 
And now all your love will be exorcised 
And we will find you saying it's to be harmonized. 
And it's an even sum 
It's a melody 
It's a battle cry 
It's a symphony 

Seven devils all around you 
Seven devils in my house 
See, they were there when I woke up this morning 
And I'll be dead before the day is done 

Seven devils all around you 
Seven devils in your house 
See I was dead when I woke up this morning, 
And I'll be dead before the day is done 
Before the day is done 
Before the day is done 
Before the day is done 

They can keep me alive 
'Til I tear the walls 
'Til I slave your hearts 
And they take your souls 
And what have we done? 
Can it be undone? 
In the evil's heart 
In the evil's soul 

Seven devils all around you 
Seven devils in your house 
See I was dead when I woke up this morning 
I'll be dead before the day is done 
Before the day is done

Om ensomhet.

Det er noe jeg har tenkt å skrive om lenge, men som likevel er blitt utsatt. Kanskje fordi det ligger så veldig nært. Kanskje fordi det hviler en skam over temaet, eller kanskje fordi det er for vondt. Jeg prøver likevel.

Jeg er, ensom.

Av alle mennesker i denne verden som lider seg alene gjennom livet er jeg den som føler meg ensom, som så mange andre gjør. Men det som er jævlig er at jeg på ingen måte har noen rett til å føle meg ensom. Jeg kjenner mennesker som sitter alene på julaften, som ikke har noen å dele middagen med i det julekvelden ringes inn. Jeg vet om ungdommer som har gått gatelangs og sett inn vinduene til mennesker som feirer jul, fordi det i deres hjem kun har vært krangel, sykdom og alkohol som har vært gjeldene på julaften. Jeg har blitt kjent med mennesker som ikke har en eneste venn her i verden, som ikke har noen å gå tur med i vakre vinterkvelder, som ikke har noen å ringe til om verden er vond å leve i, eller om det skjer noe godt nytt.

Det er ensomhet.

Jeg burde ikke være ensom. Jeg har venner, fire nære venninner som jeg kan ringe til uansett hva det måtte være. Jeg har en mor, en søster og mors kjæreste som stiller opp. Jeg har fire tanter, fire onkler og åtte søskenbarn. Jeg har fantastiske huseiere, p.t. menneskene og en fastlege som prøver å hjelpe meg.

Det er mange mennesker rundt meg som jeg vet at bryr seg om meg. De er glade i meg og jeg vet jeg er elsket av familien og vennene mine. Det beviser de gjennom handlinger og ord, gjennom blikk og kroppspråk. Jeg er glad i de også, jeg elsker jeg også. Så hvordan kan jeg da føle meg så alene?

For hvert menneske

finnes en ensomhet.

-Erling Christie-

Jeg er 26 år gammel, og på grunn av vonde erfaringer har jeg aldri vært i noe fast forhold. Jeg klarer ikke å bli kjent med et menneske så godt at jeg kan la han komme inn på meg, innenfor huden liksom. Jeg fungerer ikke i et forhold med en mann, heller ikke med en jente siden jeg er heterofil. For jeg prøvde nemlig å sjekke ut om jeg egentlig var lesbisk. Jeg falt aldri for jenter, og jeg skjønte at prosjekt lesbisk/bifil var dødt. Hetero, uten mulighet til å fungere i et forhold. I et forhold følger visse forpliktelser, visse ting man må gjøre. Og de forpliktelsene vet jeg at jeg ikke klarer å gjennomføre eller å takle. Jeg er for redd, så jeg holder meg unna, gjemmer meg bort dersom jeg skjønner at noen har et ekstra godt øye til meg. Jeg tør ikke ta sjansen. 

Likevel har det skjedd to ganger at jeg ikke klarte å kontrollere følelsene, og jeg ble betatt. Forelsket en gang, og betatt en gang. Forelskelsen varte i mange år gjennom tenårene, men jeg klarte aldri å ta steget å bli i et forhold med han, selv om han også var forelsket i meg. Jeg satt meg selv i kjærlighetssorg.

Da jeg ble betatt senere i tyveårene ble jeg redd. For hva var disse sommerfuglene i magen, rødmen om det dukket opp en søt sms, flakkende blikk om vi møttes uventet. Jeg ble fullstendig tatt på sengen, men skjønte heldigvis at jeg enkelt og greit var betatt, og det var han også. Jeg var faktisk villig til å slippe ned litt av skjoldet jeg holder opp foran meg, for han. Jeg var villig til å la han bryte gjennom muren jeg har bygd opp rundt meg. Dessverre hører det til historien at mine problemer og min "bagasje" ble for mye for han å takle, og jeg ble sittende igjen alene, og såret. Akkurat som da jeg i tenårene måtte gi opp forholdet til den gutten som betydde alt for meg. 

Ofte savner jeg det, noen å dele livet mitt med. Noen å dele mørke vinterkvelder inne i stuen med. Noen å lage middag til og spise sammen med. Jeg savner noen jeg kan rusle en tur rundt byggefeltet med om kvelden før jeg går til sengs og jeg savner det at noen er glad i meg, for den jeg er med alle mine dårlige og gode sider. Jeg savner at noen kan tørre å være glad i meg selv om jeg er syk. 

Jeg savner noen å dele livet mitt med, for jeg er kommet i den alderen at det er på tide å finne noen som nettopp det, dele livet sitt med meg.

Jeg sitter hjemme alene kveld etter kveld. Kun meg i denne leiligheten, med en radio, cd spiller eller et tv som holder meg med selskap gjennom lyd. Jeg sender mye meldinger til venninner, fordi jeg er ensom og kjeder meg. Jeg ringer mye til venninner for å skravle, av samme grunn. Og i det jeg ringer de atter en gang er jeg redd for å bli avvist, fordi jeg maser for mye, fordi jeg tar for mye kontakt eller opptar tiden de egentlig skulle brukt til noe annet. Jeg er veldig redd for å bruke de opp, at jeg har en kvote som er i ferd med å gå ut.

...for min ensomhet

er kanskje av et annet

slag enn din.

-Carl Frederik Prytz-

Jeg kunne vært mindre ensom dersom jeg ikke hadde hatt en så krevende og stor angst i meg. Om jeg hadde vært angstfri kunne jeg gått på besøk til venninner, jeg kunne dratt ned til mamma og tatt en kaffe med henne, ruslet meg opp til bestemor og bestefar for å hilse på og spise en god brødskive av bestemors hjemmelagde brød. Jeg kunne stukket innom farmor og sett Hotel Cæsar med henne og jeg kunne blitt kjent med nye mennesker. Jeg kunne tatt lappen, og jeg kunne dratt på kjøpesentere og handlet det jeg trenger selv. 

Jeg får ikke gjort noe av det, fordi angsten i meg stopper alt sammen. Jeg tør ikke ut. Jeg kan til nød dra på besøk dersom jeg har fått i meg nok beroligende, eller om jeg skal på fest og har tatt noen øl først. Utenom det tør jeg ingenting, jeg er bare hjemme, hele tiden, hver time, hver eneste, lange dag. 

Jeg lengter veldig etter å komme meg ut. Jeg lengter etter mennesker uten å være redd for dem, jeg lengter etter å kunne leve utenfor det buret jeg er fanget i nå. Jeg savner det å slå av en prat med naboen eller å kanskje å bli kjent med et nytt menneske som kan bli en god venninne. Jeg savner å kunne handle inn min egen mat, å hilse på kjente på butikken og slå av en prat med de. Jeg lengter så veldig etter å komme ut.

Jeg kunne vært mindre ensom dersom angsten ikke hadde makten over meg. Men det har den, makt.

Sammen med andre

lærer vi oss å leve.

I ensomhet lærer vi oss

å dø.

-Lord Byron-

Jeg er 26 år gammel. Den eneste fullførte skolegangen jeg har er grunnskolen og et grunnkurs i helse og sosialfag fra første år på videregående. Det vil si at jeg aldri har fullført videregående, vært russ eller hatt mulighet til å søke meg inn på en høyskole. Jeg gikk glipp av tiden på videregående fordi jeg var innlagt her og der, fordi jeg var for opptatt med å prøve å ta livet av meg, sulte meg, spise og spy, kutte meg opp og ødelegge meg selv. Jeg var altfor syk til å leve et liv som mine venner gjorde, men tro meg når jeg sier at jeg savnet det. Jeg lengtet etter en normal hverdag med skole og lekser. Jeg lengtet etter å lære. Jeg lengtet etter et godt liv som var verdt å leve. 

Jeg fikk ikke være russ med venninnene mine, fordi jeg var syk. Og mens de feiret vilt i røde russedresser satt jeg innelåst på en eller annen avdeling og sørget over det jeg ikke fikk oppleve, og så kuttet jeg meg sikkert enda mer for å døyve lengselen og smerten, for å prøve å skape innhold i  den smertefulle hverdagen min.

Jeg liker å lære. Å fylles med informasjon som jeg må finne løsninger på, å kjenne at hjernen jobber. Jeg liker det. Utfordringen med å løse en oppgave riktig, slitet med å skrive side opp og side ned om et valgt tema. Jeg liker det, og jeg savner det. Hadde jeg ikke vært så fanget i angsten kunne jeg begynt på skole igjen. Da kunne jeg stått opp klokken syv og fortet meg på badet for å rekke skolen, brukt dagen med de andre i klassen og vært glad for å komme hjem ved tre-fire tiden etter nok en strevsom skoledag. Jeg kunne vært en del av et skolemiljø, en del av et fellesskap og jeg hadde hatt en innholdsrik hverdag. 

Jeg vil gjerne begynne på skole, utdanne meg og utfordre hjernen min på en konstruktiv måte, men jeg tør ikke å våge meg inn i et klasserom igjen. Jeg har prøvd så mange ganger, og hver gang har jeg feilet. Jeg orker ikke skuffelsen over å tape mot sykdommen min enda en gang.

Jeg er 26 år gammel, og jeg er ikke ferdig med videregående en gang.

Lenge hadde jeg tiden foran meg, med meg og på min side. Du er enda så ung, hørte jeg de si trøstende til meg når jeg trodde alt håp var ute og at livet var over. Tiden vil jobbe for deg, sa de. Og jeg trodde på de. Men nå er ikke tiden min venn lenger. Det begynner å haste. For min biologiske klokke tikker akkurat like fort som alle andre sine. Jeg ønsker meg barn. Jeg ønsker å opplevde det å kjenne et liv vokse inne i magen min. Jeg ønsker å oppleve det vanvittige smerten under en fødsel og gleden ved å få barnet lagt på brystet. Jeg vil så gjerne kunne følge et lite menneske fra liten til stor, få være en mamma, en god mamma. Siden jeg fortsatt er så syk som jeg er, alvorlig syk som de faglærte sier, er sjansen for at jeg skal få oppleve å bli mor liten. For jeg har tatt et valg; Så lenge jeg er syk skal jeg ikke ha barn. Jeg vet hvordan det var å vokse opp med en psykisk syk mor og hvor mye det preget meg som det sårbare barnet jeg var. Jeg tar ikke sjansen på oppdra et barn i den utryggheten jeg følte. Det vil si at jeg mest sannsynlig aldri får oppleve det å bli mor. 

Mine venninner har begynt å stifte familie. To av de fire nære venninnene har nå fått barn, alle fire, og også de andre litt mer perifere vennene, har samboere. Alle har de etablert seg og startet voksenlivet sammen med noen de er glade i. Jeg er alene, uten utdanning, uten jobb, uten noe liv utenfor leiligheten. Jeg skulle ønske jeg levde som vennene mine. Jeg skulle ønske jeg var hverdag-sliten som de er, jeg skulle ønske tidsskjemaet mitt var like tettpakket som det de følger.

Det er sårt å tilbringe alle dagene alene, når jeg vet at de ikke er ensomme som meg, fordi de deler livet med noen. Det er veldig sårt å føle at jeg ikke har muligheten til å oppnå det samme livet som de har, fordi sykdommen tar alt av meg og livet mitt. 

Jeg vet at når jeg sitter og ser Home And Away alene, så sitter de og spiser middag sammen med de nystiftede familie og samboerne sine. Jeg gidder ikke lage meg middag, for jeg må spise den alene hver gang.

Ensomheten ville slett ikke være så ille

hvis man bare hadde noen

å dele den med.

-Ziggy-

Vennene mine har alle kjøpt sine egne boliger, hus eller leiligheter. De har etablert seg med familie og bolig, bil og jobb. Jeg leier en liten leilighet, som jeg vel og merke trives i. Men jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne kjøpt mitt eget. Hatt noe som var mitt, som et bevis på at også jeg er voksen. Siden jeg er varig uføretrygdet har jeg på ingen måte mulighet til å kjøpe noe eget. Jeg har ikke penger nok per måned eller år til å betale ned lånet jeg måtte ta for å ha råd til en egen bolig. Likevel drømmer jeg ofte om huset mitt, om hjemmet mitt.

Venninnene mine drar på shoppingturer, på kafe, på ferier og middager. Jeg blir værende hjemme, fordi jeg ikke klarer, tør eller makter å dra ut. Skuffelsen inne i meg i det jeg atter en gang sier nei til en invitasjon er enorm, og jeg tenker ofte at jeg heller vil dø enn å leve så fanget som jeg gjør nå og har gjort lenge. Jeg vil gjerne være med, skjønner dere, men jeg klarer ikke fordi jeg ikke har klart å funnet ut hvordan jeg skal få kontroll over angsten som bor i hele meg. 

Jeg føler meg overmannet, infisert, fanget, og håpløst umyndiggjort av sykdommen i meg. 

Jeg har så mange gode mennesker rundt meg, likevel føler jeg meg så altfor ensom. Så ensom at det verker i hjertet, så ensom at den rustne klumpen i magen vrir og vender på seg når jeg kjenner lengselen mot å komme ut. Så ensom at jeg frykter fremtiden, for hva om den innebærer akkurat det sammen som de forhenværende tolv årene. Så ensom at det føles som om jeg er det eneste mennesket i hele verden.

Ensomheten er forferdelig vond.

Rastløs tiltaksløshet.

Trykk på bildet for å få litt av den herlige Elgen Helges sanne utsagn!