Til mamma.

Gratulerer med morsdagen, mamma!

Da du var 21 år ble du gravid med meg. I ni måneder lå jeg i magen din, og da du hadde fylt 22 år kom det en liten jentebaby til verden. Da fødte du meg. Fra før av hadde du og pappa søster som allerede var blitt fire år gammel. Dere var litt vel tidlig ute med å starte familielivet ;)

Navnet mitt som søster fikk velge kunne dere vært litt mer behjelpelige med syns jeg, det oser åttitallet og kreppet hår av det virkelige navnet mitt. Takk for den søster ;)

Du var 17 år da du og pappa fikk søster og ble foreldre for første gang. Det er en brå start på voksenlivet i det man fortsatt er tenåring. Men dere fikk mye hjelp fra besteforeldrene våre og dere klarte dere bra. Dere fikk heldigvis muligheten til å være ungdommer selv om dere var blitt foreldre.

I mine første leveår var jeg et stille barn. Jeg hadde astma og gikk på medisiner som gjorde meg litt mer rolig enn mine jevnaldrende var. Du har fortalt at jeg kunne sitte i lekegrinden og leke for meg selv lenge av gangen, jeg krevde ikke så mye. Men så kom tre års alderen og jeg sluttet på medisiner - da våknet jeg!
Hallo verden, her er jeg. Og jeg tok verden med storm.
Du fikk litt å henge fingrene i vet jeg, og tross din unge alder klarte du mammaoppgaven for to små jenter veldig bra.

I løpet av tiden du gikk gravid med meg ble du syk. Du fikk angst og du fikk også depresjoner. Hva som kom først vet jeg ikke, men det var da det startet, da dine mange års strev og slit satt i gang. Noen ganger tenker jeg at jeg er skylden i alle dine problemer, for hadde jeg ikke ligget i magen din ville du kanskje ikke blitt syk?! Jeg tar på meg mye skyld for smerten du lever i og med.

Jeg vil tro du hadde en drøm om hvordan livet til familien vår ville bli i fremtiden. Jeg vil tro du drømte om hvordan jeg og søster kom til å bli som voksne, barnebarn, svigersønner og alt som hører til. Jeg er veldig lei meg for at jeg knuste en del av de drømmene dine, mamma. For livet med meg som datter ble nok på ingen måte som du hadde sett for deg.

Jeg var et sårbart barn. Jeg hadde så mye samvittighet i meg at jeg stadig ble gnagd på av den, selv om jeg ikke hadde vært slem. Og jeg var veldig, veldig avhengig av deg. Kanskje var jeg mest avhengig av deg fordi jeg hele tiden prøvde å finne det friske i deg, fordi jeg visste at det bodde noe annet enn angst og depresjon i deg?

Allerede som åtteåring ble jeg syk for første gang, og det var nok ikke lett for dere å se grunnen til at jeg ble dårlig. Det var ingen som visste grunnen og jeg selv klarte ikke sette ord på det. Men jeg forsto at noe var galt og jeg hadde det forferdelig vondt inne i meg i den tiden.
Samtidig gikk din sykdom mer inn på meg i min barndom enn jeg, du eller noen andre forsto. Jeg kan huske deg sitte ved kjøkkenbordet oppløst i tårer gang på gang, med fløyelsmorgenkåpen på deg. Jeg spurte deg hva som var galt, men du sa alltid at det ikke var farlig og at jeg kunne gå ut i stuen å leke litt.
Jeg kom ikke inni barnehagen før jeg var fem år, dermed ble jeg værende hjemme med deg, og det var nok på ingen måte bra. Jeg fikk se og oppleve for mye av din sykdom, og det skapte en utrygghet som satt spor. Hadde jeg ikke hatt denne medfødte sårbarheten i meg ville jeg nok tålt dine plager mye bedre, men jeg var nå det, et sårbart barn.

Jeg kan huske at du ikke klarte å være med meg første skoledag, fordi angsten i deg krevde for mye. Jeg vet hva angst er nå, og jeg har så vondt av deg, for at du måtte slite med det når du i tillegg skulle ta deg av to barn og være en god kone. Alle de andre hadde mammaene eller pappaene sine der, det hadde ikke jeg, men jeg hadde mammaen til venninne T og det var trygt og godt.

Selv om du ikke kunne være med på alt slikt som de andre mammaene kunne så var det alltid noen som var med meg også. Om det så var besteforeldre eller pappa. Noen fulgte meg og var med meg. Jeg savnet likevel at du var der, for jeg var så avhengig av deg, det er noe spesielt med mammaer.

Da jeg ble litt større forsto jeg mer at du hadde noe som het angst og at det gjorde at du ble redd og ikke turte å gå ut eller på butikken. Ofte sendte du meg eller søster for å handle, men i motsetning til søster så likte jeg det aldri, fordi jeg ville gå på butikken sammen med mammaen min. Søster syns det var stas å få gå på butikken alene, for da følte hun seg voksen. Så forskjellig kan barn være og oppfatte ting.

Det var vanskelig for deg å holde på et "nei" når du hadde sagt det, og som barn utnyttet jeg det, fordi jeg visste at om jeg bare maste litt så fikk jeg et "ja". Ofte truet du med å ringe pappa på jobben i steden for å sette klare grenser selv. Da minnet du meg på hvor sint pappa kunne bli og spurte om jeg ville få kjeft. Da fikk jeg alltid den vonde klumpen i magen, for var det noe jeg var redd for så var det pappas sinne. Det at jeg ikke fikk klare grenser gjorde meg utrygg, har jeg i senere tid lært. Den slags skaper en utrygghet i et barn, og slik ble det. Den utryggheten bærer jeg i meg enda og jeg vet ikke om jeg blir kvitt den.
Men jeg klandrer ikke deg, fordi du hadde så mye å slite med. Du var sliten i hodet og sliten i kroppen, og å da stå der å holder på et "nei" foran en trassig femåring er ikke lett, og jeg skjønner at du heller brukte pappa som trussel for å få en kjapp stopper for maset mitt, enn å kjempe kampen med meg som den trassige ungen helt ut. Du gjorde ditt beste.

Jeg var veldig avhengig av deg, av lukten din, stemmen din og nærheten av deg. Jeg ville sitte i fanget så ofte jeg kunne, bli kilt på ryggen eller bli lest for. Noen ganger orket du å lese for meg, andre ganger ikke. Jeg var avhengig av hele deg og det må ha vært krevende for deg som mamma å ha meg rundt beina dine støtt og stadig. I og med at jeg var et sårbart barn var det du som mor som var min bauta, men bautaen min var ikke like stor og stødig som venninnene mine sine bautaer. Det var bare det at jeg ikke forsto at det var en forskjell der før jeg ble voksen og kunne se det hele i et annet perspektiv. Det var deg jeg ville ha, og jeg fikk ha deg også. For du var der for meg, som den kjærlige mammaen du var.

Du har alltid vært en kjærlig og varm mor. Det var mye kjærlighet i hjemmet vårt. Kjærlighet mellom deg og pappa og deres kjærlighet til oss to barna. Dere var også veldig flinke til å fortelle oss at det ikke var min eller søster sin feil at du var syk. Takket være ærligheten du og pappa gav oss slapp i alle fall jeg unna den verste skyldfølelsen som barn, men skyldfølelsen er nok større nå i voksen alder.
Det er ikke alle barn som opplever ekte og synlig kjærlighet i hjemmet sitt, men slik var det hos oss. Du og pappa danset tett på stuegulvet om det kom en fin sang på radioen, kysset og klemte oss to barna og fortalte oss ofte at dere var glade i oss. Den tydelige og varme kjærligheten er jeg dypt takknemlig for å ha fått og lært, og takket være det har jeg selv blitt et menneske med mye varme og kjærlighet i meg.

Da jeg kom i tenårene forandret livet vårt seg. Du og pappa separerte dere, jeg ble syk og søster hadde flyttet ut. Og så kom natten da pappa tok livet sitt, den natten da vi var så mange som mistet mannen vi var glade i.
Jeg hadde allerede fjernet meg fra både deg og pappa fordi jeg visste om ting jeg ikke skulle vite om. Og for å takle å bære denne hemmeligheten måtte jeg fjerne meg, fra dere begge. Jeg var allerede inne i en stor smertetilstand før pappa døde, og du forsto ikke hva som var skjedd med meg, hvorfor jeg heller ville være hos bestemor og bestefar enn hjemme, hvorfor jeg ikke taklet å få en klem fra deg lenger. Jeg kunne ikke mamma, fordi det var for tungt å bære hemmeligheten og på samme tid være nær deg.

Vi gikk inn i en stor sorg, jeg, du og søster, men også resten av den store familien vår. Det ble en nummen tilstand av sorg i lang, lang tid for oss alle. Nå ti år etter kan jeg endelig kjenne at jeg kan leve med denne sorgen. Men jeg vet ikke hvor greit du lever med sorgen, mamma.

Da jeg var seksten år gammel prøvde jeg å ta livet mitt for første gang. Det var et sjokk for deg å få vite det, at jeg lå på sykehuset og hadde gjort noe slikt mot meg selv.
Jeg er så lei meg for at det i de neste ti årene ville bli årlige selvmordsforsøk. Jeg er så lei meg for at jeg har kuttet opp den kroppen du en gang var med på å lage. Jeg er lei meg for all bekymring jeg gir deg ved å være syk, og jeg er lei meg for at jeg har knust drømmene du en gang hadde for meg.

Det er mye jeg kunne skrevet om deg og til deg mamma, men jeg vil ikke vise alt om vårt privatliv på nettet. Likevel følte jeg i dag at det var riktig å skrive til deg, skrive til mammaen min på morsdagen. Jeg vet at du ikke leser dette, fordi du ikke vet om bloggen min og knapt rører en laptop. Men jeg har uansett dedikert dette innlegget til deg.

Takk for at du gjorde så godt du kunne med å oppdra meg. Takk for all kjærligheten jeg fikk og får fra deg. Takk for at du hele tiden har stått ved min side og kjempet for meg. Takk for at du stiller opp for meg så mye som du gjør selv om jeg er voksen og egentlig burde klart meg selv. Takk for at du elsker meg som bare en mor kan elske barnet sitt og takk for at du fortsetter å elske meg selv om jeg feiler gang på gang.

Jeg er forferdelig glad i deg mamma <3